Portrett

Har introdusert H&M og IKEA for det Latin-Amerikanske markedet

av

Med Mexico City som hovedbase, har Tonje I. Randen gjennom sine stillinger først i H&M og nå IKEA, vært sentral i å introdusere de to selskapene for det Latin-Amerikanske markedet.

Tonje vokste opp på Røros, og etter å ha studert økonomi i Trondheim og Spania, begynte reisen som førte henne til Mexico.

– Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville ta mastergraden min i utlandet, og hadde tenkt ganske mye på Skottland og England, men tilfeldigheter gjorde det til at jeg og en venninne dro til Valencia i Spania for å lese til eksamen.

Der kom Tonje i kontakt med flere andre studenter, blant annet en del nordmenn, og bestemte seg for å flytte dit og ta en master i internasjonal økonomi. Det var der, på fotballbanen i Valencia at hun traff sin fremtidige mann.

Åpnet det Latin-Amerikanske markedet

Senere jobbet Randen for H&M i Oslo, og fikk tilbudet om å være med å åpne det Latin-Amerikanske markedet for selskapet. 

– Ettersom jeg snakket spansk og mannen min var meksikansk, så var det veldig naturlig, sier Tonje.

I H&M fikk Tonje en ledende stilling og flyttet til Mexico City. Jobben besto i å bli kjent med det lokale markedet, forme strategien til butikkjeden og være med og åpne nye butikker.

– Det var en drøm å kunne være med å ta med merket ut i verden, og være med på den reisen med H&M, sier Tonje.

Fra H&M til IKEA

For fem år siden fikk Tonje jobben som økonomissjef i IKEA, som ønsket at Tonje kunne hjelpe selskapet med å etablere seg i Latin-Amerika slik som hun hadde vært med å gjøre for H&M. I 2021 åpnet IKEA sitt første varehus i Mexico.

– Det er en stor trygghet i å ha et stort firma i ryggen når man flytter for å gjøre en sånn type jobb, men samtidig er det å få starte opp fra null veldig spennende, forklarer hun.

Tonje var overbevist om at det var et marked for IKEA i Mexico, og hadde selv følt på behovet for å besøke innredningskjeden da hun flyttet til landet.

– Da vi flyttet til Mexico så hadde vi bare med oss en koffert, og da lurte vi på hvor vi skulle kjøpe møbler siden det ikke fantes IKEA her. Allerede da tenkte vi at det var et behov for IKEA i Mexico, forteller Tonje, og fortsetter:

– Jeg var veldig tydelig med de første som kom hit fra IKEA på at kunden er her, så det er bare å sette i gang.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tonje med familien. Foto: Privat.

Vil gi meksikanere bedre liv

Både i H&M og IKEA jobbet Tonje med å innføre en nordisk arbeidskultur i Mexico. 

– Både for H&M og IKEA er det viktig at folk trives og er motivert på jobb, og med begge selskapene har vi vært vært de firmaene på markedet som har gitt lengst mammapermisjon, og i tillegg har vi gitt pappapermisjon, noe som ikke er lovpålagt her, sier Tonje.

Randen forteller videre hvordan den nordiske arbeidskulturen i større grad fokuserer på å gi arbeidstakerne en bedre balanse mellom jobb og familie, og at det er et mindre anstrengt forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. 

– Når vi tar med oss nordisk arbeidskultur til Mexico City så har vi rett og slett mulighet til å gi mexicanere et bedre liv, sier Tonje, og forteller at det tar litt tid å få meksikanske arbeidere til å lære seg å stole på firmaet og bli kjent med den nordiske bedriftskulturen.

– Det å kunne gi muligheter for å tilby en stødig jobb i et firma som bryr seg om sine ansatte, har gjort det veldig motiverende å være med på denne reisen, sier Randen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bilde fra De dødes dag, en vanlig høytid i Mexico. Foto: Privat.

Mellom norsk og meksikansk kultur

Tonje forteller at kulturforskjellene fra Norge til Mexico er store, og at det fint å kunne føle seg hjemme i to kulturer. En av de tingene hun trekker fram som positivt med Mexico, er at meksikanere er så interesserte i utlendinger og andre kulturer.

– Noe jeg beundrer veldig med meksikanere er at de er så nysgjerrige på oss som kommer fra andre steder, og spør veldig mye om hvordan det er i Norge. De spør om snø, vikinger og andre ting de forbinder med landet, sier Tonje, – De er veldig positive til utlendinger, og folk som har en annen kultur og et annet språk.

I Mexico setter Randen blant annet pris på spontaniteten, livsgleden og evnen til å ta en dag om gangen som hun synes er en av de største styrkene med meksikanere. 

– Hvis noen har bursdag eller det er noe som kan feires, så feirer man uansett om man ikke har penger til det. Men man tar muligheten, og feirer så ofte man kan. Her er man vant til at staten ikke tar vare på deg, helsesystemet er ganske ødelagt, og man vet aldri hva som skjer i morgen. Det gjør at folk her har en annen innstilling og tar ting fra dag til dag. Jeg beundrer veldig optimismen og viljen til å leve selv når ting er veldig tøft, sier Tonje.

Fra byen Tequisquiapan. Dit drar ofte familien på helgeturer. Foto: Privat.

Det sto mellom Roma og Røros

av

Are August er ny museumspedagog på Rørosmuseet. Nylig flyttet han fra Stavanger til Røros, hvor han håper å komme nærmere kulturhistorien og folkemusikken.

Are August Flannagan Furubotn kan ikke unngå å nevne musikk, litteratur eller historie når han skal beskrive seg selv. I tillegg til å drive forlag, har den nyansatte museumspedagogen mange bein å stå på og flere jern i ilden.

Folkemusikk og kulturmangfold

Are August har alltid vært interessert i musikk, og har spilt både jazzpiano og trommer i progrockband før han fant trekkspillet for fem år siden da han studerte folkemusikk på Rauland.

– Det klikka med en gang, det var full treff, sier Are August om sitt opphold på Rauland, – Det var min type miljø. Den kulturhistoriske interessen og hvordan de ser med nye blikk og perspektiver på det gamle fascinerer meg. 

Flannagan Furubotn forteller at han følte seg hjemme på Rauland, og at han fikk mer interesse for både musikken, miljøet, og små lokalsamfunn av å være der.

– Det er også et stort internasjonalt samhold i folkemusikken, og det opplevde jeg på bittelille Rauland. 20 prosent av elevene er utvekslingsstudenter. Man kommer veldig tett på hverandre når det er så lite miljø, og jeg fikk virkelig øynene opp for verden ved å være på Rauland, forklarer Flannagan Furubotn, –  Der fikk man gjennom folkemusikken bli kjent med andre kulturer. 

Videre forklarer han at fellesskapet på Rauland var åpenbarende og at han fikk mange sterke opplevelser gjennom musikken og dansen. Siden har han ønsket å involvere seg mer i folkemusikken.

– Jeg har aldri hatt noe behov for å stå på en scene eller opptre, men jeg trives med å spille samspill, og spille til dans, sier Are August.

And fanziner

Ved siden av musikken har Are August sterk interesse for skjønnlitteratur, og har gått på Skrivekunstakademiet, hvor han og en venn startet forlaget And fanziner.

– Jeg synes det er veldig givende å skrive skjønnlitterært, man kan liksom fange så mye i skrift, og det finnes mye omsorg, mye hjelp og mange perspektiver i skjønnlitteraturen, sier Flannagan Furubotn.

Siden han gikk på Skrivekunstakademiet, har Are August drevet And fanziner, og har publisert et variert utvalg av tekster. 

– Vi trykker fanziner med små tekster. Poenget er å senke terskelen for hva som kan publiseres, sier Are August.

Flannagan Furubotn forklarer at for forfattere er vanligvis målet å skrive et stort manus og sende det til et forlag. 

– Poenget med And fanziner er å senke terskelen for hva som kan publiseres. Det begynte med at vi hadde masse nattbordstekster som vi ville dele med folk. Det er eksperimentelle småting, og det er poesi, det er essays og foredrag, sier Flannagan Furubotn.

Sto mellom Røros og Roma

Det var oppholdet på Rauland og interessen for kulturhistorie som førte Are August til Røros.

– De gangene jeg har besøkt Røros så er kulturhistorien så synlig, og det er så tydelige spor, sier Flannagan Furubotn, – På Rauland har jeg blitt glad i tettheten i bygdesamfunn og gode vintre. Røros hadde begge de pluss et folkedansmiljø. 

Are August legger ikke skjul på at det er mye med Røros som appellerer, og forteller at han lenge har vært interessert i Bergstaden.

– Bergsamfunnet, berglivet og gruvedrifta, og at et helt samfunn har utviklet seg fra det, er noe jeg er veldig nysgjerrig på, sier Are August.

På spørsmål om hvorfor akkurat Røros, medgir Flannagan Furubotn at Røros var ett av to alternativer.

– Det er to drømmer jeg har hatt, og det er Røros og Roma. Det har ligget mellom de to. Det er liksom hver sin idyll og hver sin kulturhistorie, men det ble Røros nå, så kanskje Roma senere, sier Are August.

Hans Viktor (24) er ny salgssjef på Røros Hotell

av

– En av de store grunnene til at jeg ville flytte hit var å oppleve ekstrem kulde, sier Hans Viktor.

Hans Viktor Pedersen er opprinnelig fra Oslo og har akkurat flyttet til Røros for å begynne i stillingen som salgssjef ved Røros Hotell.

Gikk en million skritt

Hans Viktor har en bachelorgrad i entreprenørskap fra B.I i Nydalen i Oslo, og en mastergrad i naturbasert reiseliv fra NMBU i Ås. Tidligere har han jobbet i dagligvarebransjen, i sportsbutikk og i opplevelsesbransjen.

– Jeg har Jobbet helt siden jeg var 13 år, og trives med det å være i arbeid og få ting gjort, sier Pedersen.

Hans Viktor trives med å møte mennesker, er glad i en god dialog, og har mange interesser og hobbyer. Blant annet er den nye salgssjefen ved hotellet glad i å gå på tur, og har arrangert flere lengre turer, blant annet gikk han fra Oslo til Trondheim, og fulgte pilegrimsleden. Nevnte gåtur tok en million skritt å gjennomføre.

– Når du går pilegrimsleden så er det én ting du blir vant til, og det er natur og gamle trehus, sier Hans Viktor, – så det er også en av grunnene til at jeg søkte på denne jobben på Røros. Jeg er veldig glad i gamle trehus, og liker måten de er konstruert på, og historien bak.

Gårdsturisme og friluftsliv

Pedersen har ikke vært på Røros før han flyttet hit for å begynne på hotellet, men har vært mye i området rundt.

– Jeg skrev masteroppgave om gårdsturisme og historiske steder i Østerdalen. Jeg var på rundtur her i området og intervjuet mange ulike aktører, og jeg var i Koppang, Alvdal, Tynset og flere steder i regionen, men har aldri vært på Røros før jeg var så heldig å bli innkalt til intervju, forklarer Pedersen.

Når han kom til Røros var det klart for Hans Viktor at han ville bli kjent med naturområdene i regionen.

– En av de store grunnene til at jeg ville flytte hit var å oppleve ekstrem kulde og bli bedre på å håndtere naturen på vinterstid, sier Hans Viktor. 

Vil skape gode resultater

Hans Viktor liker å fylle tiden sin med aktiviteter, og forteller at han liker å sammenligne seg litt med en fuglehund som må ha noe å gjøre hele tiden. På Røros ønsker han å delta i lokalsamfunnet og bidra med det han kan for regionen.

– Jeg har lyst til å skape gode resultater for hele kommunen og alle bedriftene, sier Hans Viktor, –  Vi må også se hele reiselivet som helhet, og sørge for at reiselivet i Norge står sterkt.

Har lekt rørosing i ett år: blir møtt med smil hver dag

av

Torill Wiggen er fra Trondheim og har jobbet som lærer rundt omkring i Trøndelag i cirka 15 år før hun kom til Røros for et år siden for å jobbe på Kulturminnefondet.

– Jeg sa hele veien at det er ikke lærer jeg skal bli, så til slutt bestemte jeg meg for å ta en bachelor i geografi, også havnet jeg på Kulturminnefondet, forklarer Torill.

Trives i jobben

Med en bachelor i geografi var det fortsatt usikkert for Torill hvilket yrke hun ville søke mot, og mener hun fant noe som passet godt for henne i Kulturminnefondet.

– Geografi-bacheloren dekker så mye, og jeg prøvde å finne en jobb som passer, og i forhold til Kulturminnefondet var det artig at det både har et fokus på turisme og det med bærekraft, sier Wiggen, og legger til, – dessuten er Røros et veldig spennende sted.

Føles som å komme tilbake

Wiggen har allerede et forhold til Røros etter at hun jobbet to år som lærer på Tolga, og sier at det derfor føles litt som å komme tilbake. Dessuten skrev hun i 2020 en bachelor om Røros.

– Da visste jeg at Røros var et fint sted, også har jeg skrevet bachelor om Røros som verdensarvsted, og gjorde mye intervjuer av ordfører, enhetsledere og andre i cirkumferensen, forklarer Wiggen, og legger til, – og nå har jeg lekt rørosing i ett år.

 Givende å jobbe med kulturminner

– Jeg synes den historiske arven vi har er veldig spennende, og det å kunne se hvordan den historiske utviklingen har vært på et lite sted som Røros gjør det interessant, sier Torill.

Wiggen sier at jobben i Kulturminnefondet både er givende og lærerik.

– Det er veldig spennende å få inn masse nye søknader og være litt sånn detektiv, for da går man inn og ser hva dette handler om, hva er det de her vil gjøre, og hvordan vil de gjennomføre det. Da er det artig å forhåpentligvis kunne være med å si at – Det her er noe vi vil være med å støtte. Det føles godt å se resultatet etterpå når sluttrapporten kommer inn og se hvordan det har godt. Det er er veldig givende med denne jobben, sier Wiggen, – Baksiden er at vi ikke har mulighet til å gi støtte til alle som søker. 

Møtt med smil hver dag

Torill forteller at det ikke alltid er like lett å komme inn i et miljø når man er ny på et sted, men at det hjelper å bli møtt med et smil.

– I Trondheim så sier man hei til hverandre når man kommer langt nok opp i marka, men på Røros har jeg opplevd gjennom hele vinteren at folk sa hei når jeg var på vei til jobb. Det å bli møtt med et hei av vilt fremmede når man er på vei inn til sentrum om morgenen, gjør at man føler seg velkommen, sier Torill.

Eva Merethe er ny kjøkkendesigner på Elon

av

Elon Røros er i ferd med å begynne å selge kjøkkenløsninger. Eva Merethe Vikhagen(53) er ansatt som kjøkkendesigner og interiørkonsulent.

Med en helt ny satsing på kjøkken har Elon fått en helt ny medarbeider. Eva Merethe har jobbet med kjøkken i XL-Bygg, og begynner nå i en ny stilling på Elon, hvor hun skal ha ansvaret for kjøkkenavdelinga.  

Ny avdeling, ny satsing

Eva Merethe har bodd på Røros siden hun flyttet hit med familien i 2019, og har pendlet til jobben sin i Trondheim. Forrige uke hadde hun sin første arbeidsdag på Elon, og forteller at hun er glad for å begynne i den jobben.

– Det blir deilig nå å få kort vei til arbeid og få være mer i ro, også blir det spennende å få være med fra starten av noe nytt, forklarer Eva Merethe.

Stortrives på Røros

Vikhagen har alltid hatt hytte på Pinsti, og har en mormor og morfar som er fra Røros.

– Jeg tok over hytta på gammel-Pinsti i 2014, og da begynte vi å være her kjempemye, også ville vi egentlig aldri dra hjem. Til slutt fant vi ut at vi bare måtte prøve å flytte, sier Eva Merethe.

Vikhagen forteller at hun liker å bo på Røros, og benytter seg både av det lokale kulturtilbudet og naturen.

– Vi stortrives, og har ikke sett oss tilbake, fastslår hun.

På Elon skal hun ha ansvaret for kjøkkenavdelingen. Det er hennes første uke på jobb, men hun har vært i kulissene en stund, forteller daglig leder ved Elon, Per Brende. Vikhagen har sju års erfaring med å jobbe med kjøkken.

– Jeg har drevet mye med interiør og design, sier Eva Merethe, – og da må man være veldig nøyaktig, for her handler det om millimeter. Jeg drar på hjemmebesøk hos kundene og bistår med oppmåling og sånt. Da kan jeg få et innblikk i hvordan det er hos kunden, og kan se for meg litt hvilken stil de har. Da kan jeg være behjelpelig med å foreslå noe som jeg tror kan passe for dem.

Utvikling og kunnskap i maktens korridorer

av

Per Morten driver konsultentvirksomheten Maktens Korridorer, og tilbyr rådgivningstjenester innenfor PR, samfunnskontakt, lobbying og IKT. I tillegg driver han bloggen Hoffkommentaren, hvor han løfter frem lokale saker og kommenterer aktuelle nyheter.

Per Morten Hoff er født og oppvokst på Røros, og flytta til Oslo i 1976 for å studere statsvitenskap på UIO.

Nyhetsfrelst

Helt fra han var ung og til dags dato har Per Morten vært samfunnsinteressert og er stadig på jakt etter ny kunnskap. Hoff bor i Galåen, og det eneste han savner ved å bo der, er at posten ikke kommer med avisene på morgenen så han kan lese dem til frokosten.

– Jeg tror mye av samfunnsengasjementet mitt kommer hjemmefra. Det var en engasjert familie, og vi hadde mye aviser hjemme. Vi leste Adresseavisa og diskuterte før vi gikk til skolen. Det var mye avislesing og diskusjon. Skal jeg gi et råd til foreldre i dag, så for guds skyld lær ungene å lese aviser og ikke bare sosiale medier. Det er så viktig, understreker Hoff.

Maktens korridorer

– Min motivasjon er å ikke jobbe for mye eller for lite, men jeg kan ikke sette meg ned å ikke ha noe å gjøre. Jeg er en aktiv person. Jeg må mene noe, og skrive noe, sier Per Morten.

Med selskapet Maktens korridorer ønsker Hoff å bidra til utvikling og nytenkning innen næringslivet.

– Det var tilfeldig at jeg satt å hørte på en dansk popgruppe som het maktens korridorer, og da var det en pågående diskusjon om lobbyregister, og det var da jeg fikk ideen til navnet på bedriften, forklarer Hoff og presiserer at når det gjelder lobbyvikrsomhet er det viktig å være soleklar på hvem man representerer.

Per Morten mener at mange lokale bedrifter nok hadde hatt godt av å ha et mer bevisst forhold til informasjon og utvikling, og sammenhenger mellom de to.

– Det er mange som underslår hvor viktig informasjon er, forklarer Per Morten, – bedrifter i regionen kan bruke informasjon som et verktøy mye mer, men da må man også ha en strategi, forklarer Per Morten.

Mangfoldig næringsliv

Hoff forteller at Røros er litt mer lukket enn han hadde trodd, og ønsker at det lokale næringslivet kan heve taket for å tenke bredere og mer langsiktig. I den forbindelse har han tidligere luftet ideen om å få i gang en start up-lab i regionen. 

– Jeg var veldig opptatt av å få til en start up-lab her, for å tiltrekke oss unge grundere.  Vi må skape nye arbeidsplasser på Røros, og ikke bare flere butikker som selger suvenirer eller lokalmat. Vi trenger etter min mening flere kunnskapsbedrifter og et mer mangfoldig næringsliv. Det er skapt utrolig mye bra på Røros, men man må hele tiden tenke utvikling. Hva slags kompetanse kommer vi til å trenge om x antall år, sier Hoff.

Tør fortsatt ikke å holde hender

av

Torbjörn Hedmark-Holm synes at Pride har gjort det enklere for han å være seg selv.

Torbjörn kommer fra Hede i  Härjedalen kommune i Sverige. I 2015 var han en av dem som var med å arrangere Pride i hjembygda, og i 2017 flyttet han til Røros hvor han hadde funnet kjærligheten.

Nå jobber Torbjörn på Norli bokhandel, Vertshuset og Erzscheidergården. Denne uka er det Pride som står i sentrum.

Overveldende

Når Torbjørn var med å arrangere Pride i Hede var det 120 som stilte opp i toget, noe som er langt færre enn på Røros, men som utgjorde ti prosent av befolkningen på det lille stedet. For Torbjörn var det overveldende å ta del i Pride markeringen på Røros i fjor.

– Det var ikke det at jeg ikke trodde det skulle bli stor oppslutning, men man forventer ikke at det skal bli stort første gangen, og da var det veldig godt å se. Under paraden så var det vanskelig å se hvor stort toget var, men når vi kom opp i Bergmannsgata og så at hele gata var full, var det ganske overveldende, sier Torbjörn.

Tør ikke leie hender

Selv om Torbjörn føler at skeive har stor støtte i lokalbefolkningen, er det fortsatt vanskelig å være helt seg selv.

– Hjemme i Hede så kjenner jeg alle sammen, og vet hvem alle er, og da vet jeg at jeg kan gå og holde hand i hand med mannen min, men her kjenner jeg ikke alle, så da blir det til at man ikke holder hender når man går, forklarer Torbjörn.

– Har Pride gjort det enklere å være seg selv?   

– Det har hjulpet ja, for nå vet vi at det finnes en bred støtte, men du vet fortsatt ikke hvem du møter på kvelden på de ulike restaurantene og sånt, så man er litt var og forsiktig, forklarer Torbjörn

Hele tiden litt på vakt

Torbjörn tror at skeive har mange utfordringer i det daglige, og at de hele tiden minnes på at man er annerledes.

– Jeg tror at uansett hvor du kommer fra så er nok skeive hele tiden veldig oppmerksomme på omgivelsene, for man tenker hele tiden hva skjer dersom det eller det hender og man er liksom hele tiden litt på vakt.

Heier på samme lag

Pride-markeringen har gjort at Torbjörn føler seg mer velkommen og mer som en del av et fellesskap.

– Akkurat mens det er pride så er det litt enklere, du kan puste ut litt og tenke at nå er det faktisk Pride, og vi kan gå på quizkveld og vi vet at dem som er der er av samme oppfatning. Det er mye enklere og gå på en plass og kjenne seg litt mer som seg selv, når du vet at alle andre der er der av samme grunn. Det er som å gå på fotballkamp, du sitter jo sammen med de som heier på samme lag, sier Torbjörn.

Slutter som kulturkonsulent for å jobbe mer direkte med kultur

av

Hun har jobbet som kulturkonsulent i kommunen i over ti år, men nå skal Ane Linn Haagaas jobbe mer på Kulturskolen.

Ane Linn har allerede jobbet i en mindre stilling på kulturskolen siden i fjor høst, men har nå tatt valget og slutter som kulturkonsulent for å satse helt jobbe som kulturskolelærer i en deltidsstilling.

Bort fra det administrative

– Det er et ganske stort bytte, for jeg går jo fra en i hovedsak administrativ stilling til en langt mer operativ en. Arbeidet i kulturskolen er mye mer «hands on» og man er mer i direkte kontakt med folk. Det er kanskje vanligere å gå motsatt vei enn hva jeg gjør nå, med start på praksisnivå og overgang til mer administrativ jobb etter hvert, men noen må gå andre veien og, forteller Ane Linn.

I 2017 påbegynte Ane Linn et utdanningsløp som musikkterapeut, og vil nå sikte seg mer inn mot å jobbe praktisk med musikk.

– Jeg liker både teori, planarbeid og strategisk arbeid, men nå kjenner jeg at jeg er veldig klar for å bruke meg selv og mitt interessefelt musikk mer direkte i kontakt med brukere, forklarer Haagaas.

Musikk og terapi

Som kulturskolelærer ønsker Ane Linn å få brukt sin kunnskap innen musikkterapi, et fagfelt hun håper kan få mer oppmerksomhet. 

– Det er det som er litt av tanken med den nye stillingen i kulturskolen, gå inn i musikk- og helsefeltet mer aktivt og bevisst. Musikkterapi bygger mye på sammenhengen mellom musikk og helse. Musikk har så veldig stor betydning for oss, og nesten alle mennesker har et nært og sterkt forhold til musikk. Da handler det ikke om hva som er riktig eller dårlig eller bra musikk, men det handler om hva som funker for deg, og hvilke følelser, minner, responser eller ressurser det bringer fram hos den enkelte, forteller Haagaas.

– Har du hatt noen aha-opplevelser når du har studert musikkterapi?

– Ja, mange! Jeg tror en av de største aha-opplevelsene jeg har hatt var når jeg hadde nevrolog Are Brean, og han snakket om hva som skjer i hjernen når vi utøver og lytter til musikk. Han snakket også om musikkterapi i arbeid med slagrammede. Jeg husker at jeg tenkte: hvorfor vet ikke alle det her?, sier Ane Linn, og utdyper: 

– Jeg har også hatt mange aha-opplevelser når jeg har vært i praksis og har fått observere musikkterapeuter i aksjon med brukere. Det er ganske sterkt å oppleve hva musikken gjør i møte med både pasienter med langt fremskreden demens som kan synge gamle sanger på rams, og barn uten språk, som plutselig gis mulighet til å kommunisere med noe annet enn ord. Det oppleves nesten som noe magisk skjer.

Ressursorientert magi

Ane Linn forteller at musikkterapi handler om å møte folk der de er, på deres egne premisser. Musikkterapi er individuelt tilpasset, og det finnes ikke én løsning som passer for alle. 

– Så er det den forsiktigheten med å si at det er «magi». Det er ikke sånn at det er noen quick fix, og det er heller ikke sånn «one size fits all» innen musikkterapi. Det er ikke sånn at man kan sette på en bestemt type musikk og forvente at noen blir friske. Musikkterapi handler om å styrke det friske i deg, og da må man finne det som en selv synes er spennende, ålreit og bra. For alt i musikkterapi er veldig ressursorientert; Det handler om hva du har, kan, og hva du kan bringe til torgs, og ikke hva du mangler, konstaterer Ane Linn.

Ane Linn har blant annet studert psykologi, sosiologi og musikkvitenskap, og forteller at hun får bruk for alle fagene innen musikkterapien. 

– Selv om musikkterapi er et område i vekst, og det er stor etterspørsel på det, så er det mange som ikke vet helt hva det er. Det forstår jeg. Musikkterapi er et kjempesvært felt, og det oppleves nok litt abstrakt selv om det egentlig er ganske konkret. Det handler nok også om at musikkterapeuter har så mange forskjellige målgrupper og brukergrupper, forklarer Ane Linn, og utdyper: 

– Noen musikkterapeuter jobber med barn med ulike diagnoser og utfordringer, hvor man kanskje jobber direkte med sosial kontakt, språkstimulering og kommunikasjon. Andre musikkterapeuter jobber i geriatrien, hvor de kan jobbe med for eksempel musikk og minner, som igjen kan handle om identitetsarbeid. En annen igjen kan jobbe med låtskriving med ungdommer i barnevernet, som en måte å arbeide med både relasjoner, bearbeiding av opplevelser eller kommunikasjon rundt vanskelige tema. Felles for mye musikkterapeutisk arbeid er kanskje at man bruker musikk for å nå ikke-musikalske mål, avslutter Haagaas.

Hun leder Rørosmat: – Jeg har et landbrukshjerte

av

Heidi Sandnes gikk akkurat inn i stillingen som daglig leder for Rørosmat. Nå gleder hun seg til å komme i gang og få orientert seg om lokalmat, lokalmatprodusenter og veien videre for Rørosmat.

Heidi Sandnes er født og oppvokst på Røros, nærmere bestemt Viken. Da muligheten åpnet seg for å søke på stillingen som daglig leder for Rørosmat, nølte hun ikke og bestemte seg for å gripe muligheten og flytte tilbake til hjembygda.

Landbrukshjerte

Sandnes har i hele sitt yrkesaktive liv bodd i Oslo, og kommer nå fra en stilling som Drifts- og markedssjef for Diplom- Isbilen, som hun har brukt de siste fem årene på å løfte fra prosjekt til å bli en landsdekkende aktør. Tidligere var hun markedssjef for storhusholdning i Diplom-Is, og før det arbeidet hun med salg, marked, drift og ledelse i Raise Gruppen AS i over ni år.

– Jeg har jo et landbrukshjerte innerst inne, og jeg er veldig stolt, og glad for all maten og alle de gode kvalitetsproduktene som kommer fra distriktet her. Når jeg går i en butikk i Oslo og ser Rørosmat så blir jeg oppriktig glad, sier Sandnes, og tilføyer, – Det å kunne jobbe med noe som bidrar til at det er liv i bygdene, og at kulturlandskapet er velpleid og fint. Det blir ikke noe bedre enn det.

Komme hjem igjen

Heidi hadde ingen planer om å flytte tilbake til Røros, men har alltid holdt muligheten åpen dersom det skulle dukke opp en spennende jobb i hjembyen.

– Jeg har jo tenkt på om jeg noen gang skulle tilbake til Røros, og jeg har pleid å si at hvis det dukker opp en skikkelig spennende jobb så skal jeg hjem igjen, og det gjorde det nå, og da tenkte jeg at jeg kan ikke la være å søke på denne jobben, for det er så meg, forklarer Sandnes, – Det føles som å komme hjem igjen, både i bokstavelig forstand og i overført betydning.

Styreleder for Rørosmat, Maren Solvang Johnsen, mener at Heidi var et naturlig valg, og at hun vil passe godt til å gjennomføre den nye strategiplanen til Rørosmat.

– Det er akkurat utformet en ny strategi som går på dette med å utvikle Rørosmat videre, og skape et godt fundament for produsenter og apparatet rundt. Det handler om å skape lønnsomhet for produsentene som er med i nettverket i dagens marked. Det handler også om å få fram de gode produktene, og skape en god organisasjon.  Matglede, utvikling og kvalitet er kjerneverdiene som ligger til grunn for strategien, forklarer Solvang Johnsen.

Et solid fundament

– Tror du det kommer til å ta litt tid før du får satt ditt eget preg på Rørosmat?

– Jeg vet ikke om det er så viktig å sette sitt eget preg, svarer Heidi, – for Rørosmat har et veldig fint fotavtrykk. Det er jo et fyrtårn, så jeg tror det preget skal få stå. Min jobb blir å bygge lag, og ta videre det som er så solid fundamentert allerede.

Nestleder i styret for Rørosmat, Dag Aadne Sandbakken, håper at Heidi vil sette sitt preg på Rørosmat.

– Det er godt rom for at Heidi kan sette sitt preg på Rørosmat. Det at hun får utfolde seg og brukt det hun har, er en av grunnene til at vi synes hun er det riktige valget. Vi er veldig entusiastiske og ser fram til det her, sier Sandbakken, – Jeg har aldri vært så trygg på noe når det gjelder ansettelser. Heidi har både den faglige bakgrunnen og den personligheten som skal til for å lykkes både for seg selv og for organisasjoner.

Over tregrensa

Heidi forklarer at hun er et utemenneske, og sier at Røros gir henne et godt utgangspunkt for å dyrke interessen for friluftsliv.

– Så fort jeg har en sjanse så er jeg over tregrensa. Jeg trives godt med å gå i fjellet og være ute, forklarer Sandnes, – Jeg er en ute-person, og sånn sett passer Røros veldig bra. Under pandemien så var det ikke så mye som skjedde i Oslo, og vi fikk ikke lov til å gå på jobben heller, så jeg har brukt veldig mye tid på Røros de siste årene. Sånn sett så føles det veldig fint å kunne være mer her.

Kulturen i hjertet

av

Gjennom sitt mangeårige virke som regissør, skuespiller og teaterpedagog, har Rulle Smit alltid verdsatt kulturens evne til å frembringe det beste i mennesker. Spesielt setter hun pris på rollen kulturen har for barn og unge.

Smit kommer fra Oslo, men har hatt en lang og aktiv teaterkarriere over store deler av landet før hun flyttet med familien til Røros i 1999. Siden da har hun jobbet med å utvikle kultur lokalt, både som regissør, kulturskolelærer og ildsjel.

Forelsket i Røros

I 2015 mottok hun kommunens kulturpris for sin innsats innenfor teater, for sitt arbeid med barn og unge, og for arbeidet hun gjorde med Elden. Men Rulle hadde i utgangspunktet ingen planer om å¨flytte til Røros.

– Vi hadde bestemt oss for å bo på Røros fra 1999 til 2001, men Røros er virkelig en by man blir forelsket i, og jeg pleier å si til folk at jeg egentlig skulle være her i to år, men jeg har fortsatt ikke kommet lengre, sier Rulle.

Kultur koster

Men Smits forhold til Røros begynte tidligere, nærmere bestemt i 1993 da hun som første regissør av utendørsteateret Det brinner en eld, kom til Røros for å være med og planlegge forestillingen som i dag går under navnet Elden. Det var lenge før Røros fikk sin status som kulturkommune, og på den tiden var det mange som ikke hadde forståelse for hvor omfattende et kulturprosjekt som Elden var.

– Skal man utvikle nye ting så koster det, og det er ofte svært omfattende for det er så mange faser i å utvikle nye ting. Du skal gjøre research, du skal skrive det og sette det sammen. Deretter skal du jobbe med dramaturgien og skuespillerne, og så skal det øves inn. Bare noen minutter på en scene er mye mer gjennomarbeidet enn man skulle tro. Tenk på at Elden ble skapt i 1980 og la grunnlaget for det som først kom som utendørsteater i 1994, 14 år etterpå. Ting tar ofte mer tid og er ofte mer omfattende enn man tror, forklarer Smit.

Kulturkommunens fremvekst

Siden Rulle flyttet til Røros har hun jobbet med teater og kultur, både som regissør og kulturskolelærer, og mye har skjedd på den lokale kulturfronten siden hun først kom til Røros. 

– Jeg tror nok at folk har fått mer og mer forståelse for kulturen, og spesielt nå som det har åpnet gallerier her, og Riksteateret og Turnéteateret stadig er innom og vi har Vinterfestspill. Når jeg først kom hit så var det ikke Elden, det var ikke Vinterfestspill, og det var ikke noen Litteraturfest, så det er ikke så rart at det har blitt Norges kulturby etter å ha bygget opp alt dette sakte men sikkert, fastslår Smit.

Lekens forløsende kraft

I fjor var det urfremførelse av familieforestillingen Mirandas siste stikk, som var Rulles debut som manusforfatter. Der fikk regissøren nok en mulighet til å gjøre det hun liker best, som er å jobbe med barn og unge.

–  Det er helt fantastisk å jobbe med barn og ungdom, og se disse små menneskene som går på med liv og lyst. Det er så viktig at de har det gøy, spesielt i forhold til skolen, hvor du sitter stille og skal inn med matematikken, rettskrivningen, og du skal gjøre alt rett. Hvor er leken? Og den leken er det vi ofte mister. Det gjelder i veldig mye undervisning og mye ellers i livet, og da blir det så traurig, forklarer Smit.

– Når vi i utgangspunktet er skapt for å gå ti timer om dagen, så blir vi bare sittende og bli mer og mer sidrumpa. Også er det så rart at vi bare aksepterer det. Kanskje gjør vi for lite opprør, undrer Smit.

Rulle har alltid ment at kulturen kan ha en sentral og forløsende rolle i menneskers liv, og at den åpner veier til selvutvikling og selverkjennelse.

– For kulturen , så er det så viktig for oss alle at vi er åpne for nye ting, at vi ikke må stagnere, og at vi beholder leken i oss, for da vokser man som menneske. Pablo Picasso var 88 år og ble intervjuet, også sa han at nå må vi avslutte dette intervjuet for nå skal jeg inn og bli enda bedre kjent med Pablo Picasso. Han skulle inn og male, og det å bli kjent med seg selv gjennom at man kan få den inspirasjonen gjennom kulturen, både litteraturen, musikken, teatret og billedkunsten, er så viktig, og man blir så fattig uten, understreker Smit.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.