Rørosjenta Maria Brattås har sammen med studievenninnen Mari Endrestøl startet teaterkompaniet KomPanikk i Oslo. Lørdag 18. oktober hadde de premiere på sin første selvskrevne forestilling og prosjekt, som har fått navnet «Vekten av et hjerte».

KomPanikk ble til etter at to venninner som tok bachelor sammen møttes på en kafe ett år senere, og fant ut at de ville ut med denne historien. De tok bachelor sammen og ble ferdig i juni 2024, så møttes de igjen i mai 2025. Deres første forestilling «Vekten av et hjerte» handler om tre hovedting: Vennskap, endring og det å føle seg alene i en relasjon. Hovedkarakteren er Tuva som har en bestevenninne som heter Emma. De to har kjent hverandre siden de gikk i barnehagen. Nå er de kommet så langt i livet at de går på forskjellige videregående skoler. Når man vokser opp endrer man interesser, og det er ikke alltid man klarer å holde på det som var. Noen ønsker å holde fast ved det som var tidligere, mens andre ønsker å utforske nye ting, da er det ikke alltid at man ser øye til øye, men at det også går fint er budskapet i forestillingen.

Lærerikt

Maria synes det var gøy og stressende å ha premiere på egen forestilling. Slik som det skal være, ifølge Maria. Premieren var på Sentralen i Oslo.

Maria synes det er lærerikt å drive sitt eget teaterkompani. De kan ikke bare være skuespillere, det må skrives søknader og det må tenkes scenografi, kostymer og være regissører. I tillegg kommer det administrative som sosiale medier og markedsføring.

– Men vi har lært mye av å skrive søknader om blant annet støtte og spillesteder. Det er lærerikt, men det er tidkrevende. Jeg er heldig for andre halvdel av KomPaikk er like lidenskapelig som meg så vi vil få det til, vi er begge villige til å legge inn ganske mye tid og innsats for å få det til å fungere, sier Maria Brattås.

Maria håper at flere får muligheten til å se Vekten av et hjerte. At de får sette det opp flere ganger. Forestillingen er sendt inn til Den Kulturelle Skolesekken (DKS). Så hun håper at de får spille den rundt om i landet høsten 2026 og våren 2027. Søknaden får ikke KomPaikk svar på enda. Det er håp om å sette opp forestillingen andre steder om det ikke blir gjennom DKS også. Det handler også om økonomi, det må lages en plan for å se hva som strekker til. Det hadde vært en drøm for Maria å få spille Vekten av et hjerte både i Røros, og Inderøya og Verdal hvor hun gikk på videregående skole. Hun hører hjemme der også selv om hun bor i Oslo.

Hektisk

Det er hektiske dager for tiden. Samtidig som Maria har drevet med KomPanikk og Vekten av et hjerte har hun deltatt på Årlig audition som Norsk Skuespillersenter arrangerer. I uttakskomiteen sitter  Norsk Skuespillersenter, Norsk Skuespillerforbund og Norsk Teaterlederforum/Norsk Teater- og Orkesterforening. 72 nyutdannede skuespillere fikk komme å gjøre to minutters monolog. Hun har også en 50 % stilling hos Illums Bolighus og litt jobb på kino. De to siste månedene har vært veldig travle for Maria og hun har ikke hatt en fridag, men alt har vært gøy og absolutt verdt det, forteller Maria.

Det er spennende å være ung skuespiller. Det er litt nervepirrende og litt uforutsigbart. Tidligere i år har det vært roligere perioder, selv om hun har hatt små statistroller.

– Det kan jo godt hende at jeg også blir å se, dersom man følger med, både i Hjem til jul og Våre beste år. Vi får se om jeg dukker opp der. Jeg har kanskje klart å kapre meg en replikk i hvertfall i en av dem. Jeg er spent på om det holder det da, sier Maria Brattås.

Før jul blir det en travel tid på jobbene til Maria. Hun får se om hun får tid til litt skuespill inni der også eller om hun må komme sterkere tilbake neste år med nytt og spennende prosjekt.

Premieren

Publikum som var på premieren til Vekten av et hjerte ga gode tilbakemeldinger. Det var viktig for de to unge skuespillerne. Da fikk de en pekepinn på om forestillingen fungerer godt foran et publikum eller ikke.

– Når det går så godt er det litt blod på tann, sier Maria.

Navnet

Navnet til KomPanikk kom av at de to driverne har en tendens til å ha ganske store følelser. Noen ganger kan de få litt panikk. De har en fin dynamikk, når den ene er litt stresset, er den andre rolig. Og motsatt. Navnet er et spill på kompani og panikk. Maria fikk ideen til navnet mens venninnen skrev grunnlaget for historien deres.

– Vi ønsker å drive med forestillinger som er viktige og som har et budskap, men det er litt gøy at vi har panikk mens vi driver med det, sier Maria. Hun legger til at de lenge hadde tenkt at de burde gjøre noe sammen, de var ganske like og hadde likt syn på både teater og alt mulig annet rart mens de tok bacheloren sammen. De bestemte seg rett før sommerferien og nå har de hatt premiere på sin første forestilling. Og forhåpentligvis blir de med på DKS. Men det har vært mange lange dager.

– Når man har lidenskapen om noe man vil frem med, så går alt altså. Det gjør det, sier Maria Brattås.

Keramiker Astrid Grue er i gang for fullt i sitt keramikkstudio i Veksthuset. Astrid måtte ta valget om å komme tilbake til Rørosområdet da hun var i Fredrikstad og ble alene. Valget var ikke så vanskelig, hun flyttet tilbake til gården sin i Dalsbygda. For et års tid siden åpnet hun verksted på Røros, og for noen uker siden kom skiltet over døren på plass.

Astrid gikk på «knus og hærverk», som hun kaller det, i 1977/78. Der var det en linje som het tre, metall og keramikk. Det var den spede begynnelsen i Astrid sin karriere. Hun synes det er veldig synd at Kunst og Håndverkslinjen ikke lenger finnes ved Røros videregående skole. Hun hadde stort utbytte av å gå der. Hun har også kolleger som gikk der og som driver aktivt den dag i dag.

Kunst og kultur blir ofte en salderingspost, kanskje fordi det ikke gir snarlige resultater rent økonomisk. Men det handler om trivsel der folk bor og ikke bare om industri og økonomisk vekst. Det må også finnes kreative muligheter for folk, sier Astrid Grue.

Røros

I løpet av sin karriere som keramiker har Astrid vært innom Røros flere ganger. Etter året på yrkesskola, ble det litt ut i verden, til Kunst – og Håndverksskolen i Bergen og Statens Kunstakademi i Oslo. Senere var hun med å drive Galleri Glød i Kjerkgata i nesten tre år. De var sju kunstnere som startet og drev galleriet sammen. 

I fjor overtok Astrid verkstedet etter Sissel Wathne. Hun kjøpte ovnen hennes og har innredet verkstedet etter egne behov. Det er et fint lokale som Astrid trives godt i. Det er sentralt, men samtidig litt tilbaketrukket. Hun er avhengig av å ha ro når hun jobber. Men intensjonen er å ha åpne dager og salg fra verkstedet innimellom. Det går også an å stikke innom for å se hva hun lager, hun er ikke folkesky.

Rakuteknikk

I verkstedet sitt har Astrid mye spennende og flott. På veggen henger det blant annet kunst som er laget med rakuteknikk, en gammel japansk teknikk hvor man legger gjenstanden i en tønne som varmes raskt opp til ca 1000 grader. Gjenstanden tas deretter ut med tang og legges i et organisk materiale, for eksempel sagflis. Den tar fyr, glasuren sprekker opp og sotet etter flammene trekker seg inn i sprekkene. Når gjenstanden har kjølnet pusses sotet på overflaten bort og de fine linjene og krakeleringene trer tydelig frem. 

– Naturen blir en medskaper, der atmosfæren, ilden og øyeblikket setter spor. Jeg er litt spirituell av meg, så den energien som er der og da, opplever jeg at gjenstanden utstråler, sier Astrid.

Kobber

På veggen har Astrid også mange prøvearbeider. Hun jobber med begittinger, som er en leirevelling med innslag av oksyder og underglasurfarger. Kobber er en viktig del av den keramiske fargepaletten hennes og finnes jo i store mengder på Røros. På farsiden hennes hadde både bestemor og bestefar aner tilbake til gruvedriften

–  Min oldemor het Hanna Irgens. Uten at jeg har undersøkt det ordentlig, så tror jeg hennes aner kan spores tilbake til driften av gruvene på Røros.  Min bestefar kommer fra Dalsbygda og har aner fra Gruvåsen, der det også var gruvedrift i mange år. Kanskje det ikke er så tilfeldig at jeg er keramiker og at jeg jobber med kobber, jern, kobolt og slike stoffer som du tar ut av jorda. Med disse materialene prøver jeg å lage spennende overflater som jeg setter sammen i min keramiske fargepalett, sier Astrid.

Røtter

Astrid liker å jobbe med røtter. Når hun går i skogen og fjellet finner hun noen ganger fantastisk flotte røtter, som enten dyrene har beitet og gnaget på, eller som vær og vind har slipt rene. Hun kombinerer røtter og porselen. Hun plukker tørre, avblomstrede naturelementer som dyppes gjentatte ganger i flytende porselen. Da får hun de rare, organiske formene som hun prøver å integrere sammen med trerøttene. Det blir et abstrakt, litt spesielt uttrykk, der kobberet gir fargenyanser på det hvite porselenet.

– Det å trekke inn naturen er viktig i arbeidet mitt, sier Grue.

Aske

I forhold til naturen og gården jobber Astrid også litt med gjenbruk. På gården i Dalsbygda er det litt bjørkeskog. Asken etter fyring i ovnene tilfører hun i glasuren. Hun synes det er fint å bruke et avfallsprodukt og prøve å lage noe som er fint av det.

Kvinner

Astrid jobber mye med kvinneskikkelser. Hun prøver å uttrykke følelser og bevegelse. For at de skal kunne brennes uten å sprekke er figurene hule. Det er en teknikk som gjør at hun kan ta av og legge på leire og eksperimentere med formene.

– Ansiktsuttrykk, det å uttrykke følelser. Det synes jeg er veldig fascinerende, sier Astrid. Jeg prøver å nå hjertene hos folk.

Hun jobber både ut ifra bilder og fri fantasi. Da Astrid gikk på akademiet hadde de levende modell i undervisningen, en tradisjon hun har tatt med seg videre i arbeidet. De jobbet med menneskekroppen og ansiktet som uttrykksform – der lys og skygge var viktige elementer å undersøke. Nå jobber hun mest rett ut fra fantasi og det hun har bygd opp av kunnskap.

Naturen

I produksjonsrommet har Astrid også utstilling. Hun liker å trekke naturen inn i arbeidet. Da hun var på Hydrogenfabrikken og Norsk Teknisk Porselen i Fredrikstad jobbet hun sammen med en kollega om prosjektet «Skogene over og under vann». De jobbet blant annet med korallrev og brukte porselen for å visualisere korallrevene. Det er trist at disse vakre skogene under vann er i ferd med å forsvinne. Det er små polyppdyr som bygger revene og lager de vakre fargene, men når vannet blir for varmt trekker de seg unna og mange av dem dør. Da blir korallrevene bleket, de blir grå og hvite. Revene produserer store mengder oksygen som alt liv på jorda er avhengig av, så fortsetter trenden med oppvarming av havene, vil det få alvorlige konsekvenser også for oss mennesker.

– Det er noe med å være en stemme for naturen. Og for at vi må skjønne hvor viktig den er for oss mennesker. Naturen her i området er helt fantastisk. Å få gå i fjellet og bade i rent fjellvatn om sommeren, det må vi ta vare på, sier Astrid Grue. Hun vil gjerne være en stemme for å ta vare på naturen. 

Lysbærere

Astrid jobber i serier, blant annet med lysbærere, som også er et viktig tema i hennes kunstneriske produksjon. Disse skulpturene handler om å gå igjennom vanskelige opplevelser og komme ut på andre siden. Kanskje man da erkjenner at denne’ prosessen, selv om den var aldri så vanskelig, så var den veldig viktig – fordi den utviklet deg som menneske.

– Det er et tema som jeg tror alle mennesker erfarer og filosoferer rundt, sier Astrid.

Skalle

Da Astrid var på en utstilling på Hitra for et par år siden fikk hun en veddeskalle, som eieren etter slakting hadde latt ligge i havet. Han oppdaget at sjødyr hadde spist den helt ren og tok den med seg. Astrid har laget en skulptur som hun kaller Symbiose, der hun føyer sammen skallen og et menneskelig ansikt. Den kan også minne om skogsguden Pan. Hun kombinerer ofte dyr og mennesker, som hun synes er spennende både visuelt og tematisk. Et vakkert skjelett av et ekte hestehode står også utstilt på skapet. 

Utstilling

For tiden jobber Astrid med store fat og boller i steingodsleire som dekoreres med oksyder og glasurer. Hun er opptatt av blomster og natur. Hun prøver å stilisere og forenkle blomstermotiver, for eksempel en geitramsblomst.  

En viktig del av virksomheten til Astrid er utstillinger. Hun har deltatt på mange utstillinger gjennom årenes løp. Nå jobber hun mot en utstilling på Stasjonsgalleriet på Moelv høsten 2026. Der skal hun stille ut flere keramiske kvinnefigurer og keramiske verk som omhandler de temaene hun er opptatt av. Astrid tar også imot bestillinger,

– Om du kan tenke deg en keramisk skulptur til inspirasjon og utsmykking i hjemmet, er det bare å ta kontakt, sier Astrid Grue.

Turneteateret i Trøndelag kommer til Storstuggu onsdag 29. oktober med forestillingen «Å leve videre». I monologforestillinga «Å leve videre» møter publikum søstera som var på Utøya sammen med broren sin. Hun var 17 år, han var 23 år. Broren kom aldri hjem igjen. Hun lever videre, men opplevelsene fra terrorangrepet blir til traumer som preger alle deler av livet hennes.

Det kjennes ut som at jeg skal dø. Hver gang.

Hjertet hamrer, får ikke puste, må bare bort. 

Bare fordi jeg ser en mann i politiuniform.

Pust inn, pust ut.

Det er ikke farlig. Sånn ja. 

Det går bra.

Husker du at det var du som lærte meg å puste sånn her?

Samtidig er hun vitne til at det norske samfunnet blir mer polarisert, og at gjerningsmannens ekstreme holdninger får feste i stadig flere. Frustrasjonen i henne vokser og presser frem følelser hun ikke tidligere har klart å møte. Hun står foran et oppgjør.

Velkommen inn i det vanskelige rommet. «Å leve videre» er skrevet og regissert av Nina Wester med utgangspunkt i samtaler med en familie fra Nord-Norge som mistet en av sine på Utøya. Monologen reflekterer erfaringer etter terroren, og opplevelser fra angrepet som skjedde på Utøya. Forestillingen er i hovedsak laget for et ungt publikum uten egne minner fra 22. juli 2011.
 

Førsnakk ved Falstadsenteret

En time før forestillingsstart inviterer Storstuggu i samarbeid med Falstadsenteret til førsnakk.

Her settes forestillingen inn i en større sammenheng og publikum inviteres til å reflektere over egne og andres minner om terroren. Under førsnakken vil Falstadsenterets pedagoger og forskere rette søkelys mot hvordan minner om krig og terror kan aktiveres for å forsvare og styrke demokratiske verdier i nåtiden.

Samarbeidet med Turneteatret er en del av Falstadsenterets programsatsing «Frihetens pris». En programserie som tar opp hva frihet betyr i dag – og hva det krever å verne om den.

«Å leve videre» er laget av Rimfrost Produksjoner i samarbeid med Kloden teater, på turné med Turnéteatret i Trøndelag. Forestillingen hadde premiere under Showboxfestivalen 2023 i Oslo. Forestillingen vant Heddaprisen for «Beste forestilling for ungdom» i 2024.