Nypremieren på Elden var en åpenbaring av en forestilling. Store prestasjoner av et stort antall skuespillere, høy kvalitet på lyd og lys bidro til å gjøre teateropplevelsen spektakulær. I bunn ligger en sterk historie, som er foredlet gjennom 45 år.
Årets forestilling oser stram regi og ekstremt samstemte aktører. Det er på tide at Elden nomineres til en Heddapris for Beste sceneprestasjon – musikkteater. Det lages mye bra teater i Norge, men bedre musikkteater enn Elden 2025 er ikke å se hvert år.
Tomas Glans har gjort en del grep som skiller årets forestilling fra tidligere utgaver. Den største gevinsten er at historiefortellingen henger bedre sammen. Forestillingen har tatt opp i seg filmens form. Omgivelsene brukes effektivt for det store bildet, og bevegelser i terrenget, mens nærbilder finner sted på scenen. Dette er aller best formidlet i sluttscenen, der dødsmarsjen foregår opp i Slegghaugene, mens hovepersonene møter sin skjebne på et hvitt teppe i trappa opp til scenen. Publikum er også med og forsterker øyeblikket, fordi de først er helt stille før det kan høres at 1200 mennesker enten gråter eller kjemper med tårene.
Det har vært mange store teateropplevelser ved slagghaugene gjennom årene med mange store skuespillerprestasjoner, mange store sangprestasjoner og fantastisk musikk. Slik sett føyer årets forestilling seg inn i rekken.
Ane Linn Haagaas har en svært sentral rolle i årets Elden, som Maren. Hun leverer både sangprestasjoner og skuespillerprestasjoner på øverste hylle. Den kvinnelige General Dela Barre spilles av Sanne Kvitnes. Hun er en av landets mest ettertraktede musikalstjerner, og hennes stemmeprakt er enorm. General Armfeldt spilles av Per Ivar Lundli. Han har lang erfaring fra forskjellige roller i Elden, og leverer i år sin beste prestasjon noensinne som «sjefen for de dårlige tider».
En annen sjef for dårlige tider, bergverksdirektør Bergmann, spilles av Jeppe Beck Laursen. I samspill med Vegar Dahl som Menzonius gir han et meget troverdig ansikt til mennesker som må ta vanskelige beslutninger. Alle i de sentrale rollene leverer tolkninger på oppsiktsvekkende høyt nivå. Emil Høsøien Sund som Håkan Modig og Sigurd Andreas Vespestad Marthinussen som Kalle formidler lidelse mer intenst enn noen gang før. Linnea Pettersen Røisgård som Ellen manifesterer sorg og savn like intenst. Synne Bakke Reiten som Rakel er veldig overbevisende. Hun kommer tilbake i enda større roller etter hvert. Stian Tarnung tegner et fantastisk bilde av oppsetningens nye karakter kapteinen. Liv Bye er en strålende Enkefru Hjort. Dette kunne ingen gjort bedre enn henne.
Uten å røpe for mye av handlingen, er det Guro Lillegård Bjørnslett som Kristine og Olof Åhman som Niklas som er bærerne av håpet. Ute dere troverdige tolkninger og fantastiske sang ville dette rett og slett blitt for trist.
Til slutt, som en slags finale vil jeg trekke fram Trond Ove Skrødal som har spelets vanskeligste oppgave i rollen som Pär Åke. I Eldenpublikummets bevissthet har Arnfinn Strømmevold tolkning av rollen brent seg fast. Den prisbelønte skuespilleren med Trøndelag Teater som sin faste baste kommer fra det med æren i behold. Trond Ove Skrødal går inn i historien som historiens nest beste Pär Åke.
Foto: Tove Østby
Det er aktører med glimrende skuespillerprestasjoner som ikke er nevnt med navn her. Alle burde egentlig fått sitt eget hyllingskvad. Årets Eldenlag har ingen svake lenker. Musikken lever også på øverst hylle. Det samme gjør lys og lyd produksjon.
På to områder skiller årets forestilling seg ut. Publikum har kanskje aldri kommet så nær den tragiske historien tidligere. Kanskje har det aldri kommet fram så tydelig tidligere at selv i en verden i krig finnes det valg, og valgene som tas kan være avgjørende. Det andre er den sammensatte helheten der alt klikke 100%. I det ligger rammen som ble gitt i talene til Isak V Busch og Marianne Eidem. Ordføreren er på vei over fra lokalpolitikken til rikspolitikken, der kriger preger verdensbildet. Marianne Siden er sjef i Trøndelag heimevernsdistrikt (HV-12). Hun har ansvaret for opptrening av ukrainske soldater som forberedes til krig i landet der historien Elden startet.
Ellens pappa var en av dem som ble drept under slaget i Poltava. Da Kalle blir kalt inn til krigstjeneste frykter hun at Kalle skal lide samme skjebne. I Elden går frykt og sorg hånd i hånd, mens de elskende skilles. Slik er det i krig……….
Jeg gir Elden terningkast seks, men det er bare fordi det ikke finnes større tall på terningen!
Europahistorie
Armfeldt-tragedien var også en hendelse utløst av krig i Europa. Sveriges angrep på Norge var en desperat handling etter at Karl XII sine angrepsstyrker ble slått i et stort slag ved Poltava i Ukraina. Dette var et slag mellom to stormakter med ambisjoner, Sverige og Russland. Slaget var starten på slutten for Sveriges tid som stormakt i Europa, og et løft for Russland på vei mot å bli en dominerende makt. På mange måter er det ambisjonene fra datidens russiske tsar.
Seieren ved Poltava var Pjotr Aleksejevitsj Velikij sit springbrett til å bli Peter den store. Dette slaget ble utkjempet mellom to gutter, som begge ble konge som barn. Peter ble konge da han var 10 år gammel, og Karl XII var konge fra han var 15 år gammel. Da slaget ved Poltava fant sted var Karl XII og Tsar Peter var 37 år gammel. De to kamphanene hadde mer til felles: De ble begge etterfulgt av kvinnelige statsoverhoder da de døde noen få år etter slaget ved Poltava. Peter ble etterfulgt av sin hustru Katarina I og Karl XII ble etterfulgt av sin søster Ulrika Eleonora. Dette trer i kraft fra riksdagen av 19 februar, da Ulrika Eleonora skriver under en traktat på at hun ikke vil få tittelen dronning, men gemalinne. Gemalinnen førte ikke Sverige ut i krig mot noen i sin regjeringstid. Ulrika Eleonora døde i 1741, og da brøt det ut en ny krig mellom Sverige og Russland. Katarina I levde bare to år etter at hun ble Keiserinne. Peter var forøvrig Katarinas andre ektemann. Hun var først gift med en svensk dragon. Da Sverige og Russland startet en ny krig var Peter og Katarinas datter Elisabet keiserinne av Russland.
