Det har skjedd endringer i styret til Optimus AS. Styreleder er Hans Vintervold og nestleder er Ingrid Bendixvold. Styremedlemmer er Nieske Wierda som er ansattrepresentant. Per Erik Sandnes og Toril Gunbjørg Løvdal.
Nyregistrering i Brekken
Det er et nyregistrert aksjeselskap i Brekken. Selskapet skal drive grossistvirksomhet innen antikviteter. AS Iconic Trading by M. Daglig leder og styreleder er Marit Manfredsdotter og styremedlem er Nils Kåre Nesvold.
Husfliden AS på Røros
Styreendringer: Styreleder er Brit Elin Svenning. Styremedlemmer er Unni Bye Wilhelmsen, Else Marit Steinstad Bakke og Kari Grotdal Brænd.
Torbjørn Maaø fra Rørosbarn mener et bilfritt sentrum er framtida. Nå ønsker han at også Bergmannsgata skal være helårs gågate.
Formannskapet har bestemt at det skal være gågate i Kjerkgata året rundt, men hvorfor ikke gjøre det samme med Bergmannsgata, mener Torbjørn Maaø.
Den trivelige gata
– Det går mot et bilfritt sentrum. I alle sånne små eller litt større byer er deler av byene bilfrie. Det handler mer om trivselsfaktoren, at det allerede er Kjerkgata som er den trivelige gata på Røros. Historisk så er jo det her stor-gata sånn handelsmessig, og det var her det skjedde. Jeg hørte på radioen at de refererte til den koselige gata på Røros, og ikke gatene, ikke i flertall. Den får vi høre ganske ofte, sukker Maaø.
Mot bilfritt sentrum
Torbjørn forstår at det kan være upraktisk for dem som bor i gata, men mener det er mest ferieboliger der, og at beboerne han har snakket til er positive til gågate.
– Vi går jo mot et bilfritt sentrum uansett, så da må vi bare begynne å øve oss på det, og det kan vi gjøre på sommeren, tenker jeg. Jeg synes det er veldig positivt at det har blitt helårs gågate i Kjerkgata, og da bør vi følge etter i Bergmannsgata og, forklarer Maaø.
– tror du det er kontroversielt å mene det?
– Jeg tror egentlig ikke det. Det er noen bedrifter som ikke vil ha gågate, men stort sett tror jeg vi er enig om at vi ønsker bilfri Bergmannsgate. Vi som driver handelsvirksomhet på Røros ville nok tjent på at byområdet hadde vært bilfritt.
Trygghet
– I fjor hadde vi en del situasjoner her med unger og biler, som ikke var bra. For det er såpass lite trafikk, at turistene kan tro at det er bilfritt. Da kan det plutselig bli sånn at ungene springer ut i gata, sier Torbjørn
Mangel på tiltak
– Jeg har sendt et brev til trafikkutvalget, og jeg har fått svar, at det ikke var noe som sto på planen i år, men de var enig i at det gikk mot et bilfritt sentrum før eller siden. De var dessverre ikke interessert i å gjøre noen tiltak allerede i sommer. Det synes jeg er trist egentlig, for vi burde ha kommet i gang nå, avslutter Maaø.
I Storstuggu på mandag fikk næringslivet være med på seminar om innovasjon, med drevne foredragsholdere og nettverksbygging for bedrifter.
Kompetanseheving og inspirasjon var sentrale tema når næringslivet mandag fikk ta del i innovasjons-seminar på Storstuggu. Omkring hundre deltagere dukket opp i Falkbergetsalen.
Nye veier, nye mål
Nye veier, nye mål – Et seminar om innovasjon, var en øvelse i nettverksbygging, idémyldring og høyttenking for små og store bedrifter. Det er Rørosregionen Næringshage i samarbeid med Rørosklyngen, forskningsråd-prosjektet Benefit og Næringsforum i Fjellregionen som sto bak arrangementet.
Styreleder for Rørosklyngen, Ottar Tollan, og daglig leder i Rørosregionen Næringshage, Kristin Bendixvold, forteller om seminaret.
–Ved å gå sammen flere aktører så hadde vi jo mer ressurser til å slå litt mer på stortrommanår det gjelder foredragsholdere. Få inn noen som kan gi oss et litt større perspektiv på innovasjon, forklarer Bendixvold.
– Jeg tror det var en veldig god miks av engasjerende foredrag og høy faglig kompetanse på foredragsholderne, som gjorde at vi både ble engasjert og motivert, men også fikk bra med faglig påfyll, poengterer Tollan.
Hvordan knekke innovasjonskoden
Konferansier for dagen var Sjur Dagestad, som har dype røtter i gründermiljøet og som har jobbet med bedriftsetablering, bedriftsutvikling og ledelse innen norsk næringsliv.
Dagestad holdt et oppløftende og treffende foredrag om innovasjon i praksis, hvor han gikk sømløst fra de konkrete eksemplene til den mer generelle kunnskapen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Konferansier og foredragsholder Sjur Dagestad. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Ved siden av Dagestad fikk vi se førsteklasses foredrag av Frank Piller og Frank Larsen.
Tyske Frank Piller er betraktet som en ledende ekspert innen utvikling av innovative forretningsmodeller. Med en tydelig entusiasme og levende kunnskapsglede fikk han formidlet innsikter i en kombinasjon av praktiske perspektiver og akademisk kunnskap.
Frank Larsen, daglig leder i Klosser Innovasjon, forklarte om hvordan det å ha kjennskap til markedet er en forutsetning for innovasjon, og om hvordan innovasjonsprosesser kan finansieres.
Styrken i å dele
Tollan og Bendixvold var fornøyd med arrangementet, og innrømmer at seminaret fristet til gjentagelse.
– Det som ga meg mest personlig, forklarer Tollan, er nok kanskje de nye tankene til Frank Piller rundt hvordan du skal utfordre og løse problemene dine ved å ta inn kompetanse fra andre bransjer, det er noe jeg kommer til å ta med meg videre.
– Man skal ikke glemme styrken i å dele erfaringer og kompetanse, og nå er vi hundre stykker som har sett og opplevd det samme, og da er det et godt grunnlag å bygge videre på der, konkluderer Bendixvold.
Den nyoppretta stillingen som daglig leder for Rørosklyngen har nå blitt besatt av Anja Tjelflaat.
Anja Tjelflaat har tidligere jobbet som kultursjef, daglig leder, markedssjef, seksjonssjef og direktør. Nå har hun som den første fått jobben som daglig leder i Rørosklyngen, som er en 60 prosent stilling. Tjelflaat vil bytte på å bo og jobbe på Røros og i Trondheim.
Sterkt forhold til Røros
Anja har et sterkt forhold til Røros, og har vært her mange ganger i løpet av livet, nå er hun glad for å endelig kunne tilbringe mer tid her.
– Helt fra jeg var barn så har jeg vært jevnlig innom Røros. Jeg er oppvokst med grønlandshunder, og turliv med sledehunder, og da har jeg vært her på turer med bekjente som har hatt hund. I voksen alder har jeg besøkt Røros mer for rekreasjon. Jeg har alltid elsket Røros, og får en sånn god følelse av å være her, forteller Tjelflaat.
– Hva tror du vil bli dine hovedoppgaver i den nye stillingen?
– Vi har jo flere innovasjonssystemer her, med næringshage, næringsforum og Rørosklyngen, og da må vi finne ut hvordan klyngen skal utvikle seg framover, samtidig som vi fortsetter den kjempebra driften som er. Det er de to hovedoppgavene, også må vi jo passe på at det vi gjør utgjør en forskjell. Vi må prioritere riktig, og ha god dialog med de bedriftene som er med, forklarer Tjelflaat.
Perfekt match
Formålet med stillingen er å bidra til å øke konkurranseevnen til virksomhetene i klyngen, og gjøre dem mer bærekraftige. Styreleder for Rørosklyngen, Ottar Tollan, forklarer hva som ligger til grunn for utlysningen av stillingen.
– Hovedsaken er å utvikle klyngesamarbeidet på Røros videre, og vi ser jo at mange slike klynger har lyktes med å skape merverdi og vekst gjennom å samarbeide. Det oppfatter jeg at vi har gjort i Rørosklynga og. Samtidig så ser vi det at hvis vi skal nå det neste nivået, så trenger vi ny kompetanse og ny energi, og mer dedikerte ressurser til å jobbe med klyngesamarbeidet, forklarer Tollan og legger til, – Da var vi jo så heldig at Anja søkte. Hun har et nettverk, og en mangslungen bakgrunn som gjør at jeg er sikker på at dette er en perfekt match.
Rørosklyngen er et nettverk av lokale industribedrifter med fokus på arbeid med masseprodusert skreddersøm. Rørosklyngen ble opprettet i 2018.
Han har bidratt til å gjøre norsk ull populært igjen. Nå blir han hyllet med Carsten-statuetten.
Prisen utdeles til personer som har gjort en særlig innsats for tekoindustrien, og sist den ble utdelt var i 2003.
En kjempe i tekstilindustrien
Bransjesjef i Teko, Kari Rømcke, omtaler Digernes som en kjempe innen norsk tekstilindustri og ullproduksjon.
– Arnstein har vært bindeleddet mellom tekoindustrien og produsentene i mange tiår, og innsatsen han har lagt ned i å utvikle norsk kvalitetsull har gitt flere aktører muligheten til å ta i bruk denne råvaren. Det er helt på sin plass at han får Carsten-statuetten, sier Rømcke.
Modernisering og utvikling
I hele sitt yrkesaktive liv har Arnstein Digernes arbeidet i tekstilindustrien, og i 1972 tok han over Rauma Ullvarefabrikk og bygget det om til et nytt, moderne spinneri. I samme periode, da Røros Tweed var nedleggingstruet, utviklet han bedriften til å bli et nytt og konkurransedyktig veveri.
–Dette er en av verdens mest konkurranseutsatte industrier, og i Norge har vi verdens høyeste lønnsnivå. For å lykkes må alt stemme: teknologi, råvarekvalitet, kompetanse og merkevarebygging. Vi er ikke sterkere enn det svakeste leddet, påpeker Digernes.
Arnstein Digernes tok imot Carsten-statuetten i Oslo denne uken. På bildet flankeres han av Kari Rømcke i Teko og Tekos styreleder, Bjørn Aage Haugen fra Innsvik. Foto: Melissa Hegge
Dette er Carsten-statuetten:
En ærespris som gis til personer i eller utenfor tekoindustrien, som på en særlig måte har arbeidet for industriens beste.
Prisen har sitt utspring fra Direktør F.R. Mangschous Fond og Grosserer Fred T. Møllers og hustru fru Jenny Møllers Legat.
Kunstneren og billedhugger Thor Sandborg har laget statuettene.
Tidligere prisvinnere: Arne Rønning, Rolf Stranger, Carsten E. Rosenvinge, Teko, Per-Villars Nielsen, Anton Zeiner, Ole A. Hannisdal, Finn Einar Kvamme, Hans Strand og Jonas Hildre.
Prisen er oppkalt etter Carsten E. Rosenvinge, daværende direktør i Confeksjonsfabrikantenes Landsforbund.
Rørosmuseet, verksted for barn og unge: 5.000 kroner.
Nasjonalparkstyret for Skarvan, Roltdalen og Sylan. Besøkssenter for verneområdene knyttet til forvaltningsknutepunktet ved 705-senteret i Tydal: 0 kroner.
Onsdag 15. juni er det 40 år siden Rutt-Karin startet Frisørstuggu.
Rutt-Karin Engzelius begynte som lærling på Røros Hårsenter og jobbet der i fem år før hun startet sin egen salong. Nå som salongen runder 40, feirer Rutt-Karin med kakeservering og kaffe.
Forandringer
– Salongen min startet i 1982, og da var det i gulhuset ved siden av Finnegården. Der var jeg i 15 år, og flytta hit i 1997. Her har jeg nå vært i 25 år, forteller Rutt-Karin.
Vi spurte Rutt-Karin om hun syntes gata har forandret seg mye på de årene hun har vært der.
– Jeg vil ikke si at gata har forandret seg så mye. Det var litt flere klesbutikker og sånt en periode. Det som har forandret seg mest for meg som frisør er at nå er det jo veldig mange salonger her. Det var det jo ikke når vi begynte.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Det originale skiltet har vært med siden Frisørstuggu åpnet, og henger der den dag i dag. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Kruspermanent og afrokrøller
Selv om gata kanskje ikke har forandret seg så mye mens Rutt-Karin har drevet Frisørstuggu, har hårmotene det.
– Guttene hadde jo nesten lengre hår enn jentene i den perioden da jeg begynte. Da var det fortsatt litt Beatles-tid, og ikke sånn som de korte, barberte hodene vi ser nå for tida, minnes Rutt-Karin og fortsetter.
– Den verste trenden var jo når vi holdt på med de afrokrøll-greiene, herlighet, det var snakk om fullt av kruspermanent, også gjorde man ikke noe mer med det. Man skulle jo verken strekke, føne eller ordne noe på det. Det er nesten skrekkelig å tenke på. Det var jo liksom ikke noe frisørteknisk i det hele tatt, men det var jo lettvint for oss da.Nå er det ikke så fastlagte trender som det var på 80- og 90-tallet. Da kom det trender som alle hengte seg på, og da skulle det liksom være slik, og alle var sånn. Nå derimot er det mye mer individuelt og mye mer variert. Det er mye artigere som frisør. Før klipte vi alle likt, og det var ganske kjedelig, forklarer Rutt-Karin.
Frisørlaug
På 40 år har det skjedd store forandringer med frisørstanden.
– Det var mer kontakt mellom frisørene før. På den tida hadde vi frisørlaug, som vi holdt på med i omlag 20 år. Da hadde vi faste laugsmøter som gjaldt Røros, Os og Tynset. Vi brukte laugene til å få konsulenter hit når vi skulle ha kurs og sånn, vi hadde vi felles julebord og reiste på NM og andre ting. Etterhvert ble laugene ble nedlagt, og den fellesbiten er det ikke så mye igjen av nå, avslutter Engzelius
Årets vinner av Bergstadstipendet er keramiker Sissel Wathne. Hun er en spennende kunstner som blant annet samarbeider med Michelinrestauranten Credo i Trondheim.
Keramiker Sissel Wathne har bodd og arbeidet på Røros siden 2015, og har gjennom et treårig stipendiat i tradisjonshåndverk ved Norsk håndverksinstitutt, utviklet sine helt særegne keramiske glasurer som nå har brakt henne til Michelin-restauranten Credo i Trondheim.
– Lidenskapen for materialet startet allerede i tidlige barndomsår da jeg fikk være med min mormor som er keramiker. Det var i ung alder jeg visste at jeg skulle lage noe med hendene og være kreativ. Det er ikke bare min mormor som har inspirert meg, min mor og far har arbeidet med både billedvev og tegning, forteller Wathne.
På leting etter råvarer til sine Rørosglasurer. Foto: Tom Gustavsen
Til Røros for å finne kjærligheten
Den tidlige interessen for håndverk førte den danske kunsthåndverkeren til en keramikkutdannelse på Glas & Keramikskolen på Bornholm før hun startet sitt eget verksted på Møn og i København. Etterhvert gikk turen videre til Royal College of Art i London hvor hun fortsatte å utvikle seg som keramisk designer.
Sissel hadde et ønske om å fordype seg i håndverkstradisjoner innen norske bruksting og Trønderkeramikk. Med et legat fra Statens Kunstfond kunne ta reisen fra Danmark til Røros. Her fant hun både kjærligheten og naturen som skulle bringe Sissel inn i det spennende arbeidet med å utvikle egne glasurer og produkter.
Rørosglasurer
Det er heller ikke hvilke som helst glasurer Sissel bruker på sine produkter. Hun samler inn råmaterialer på fjellet, som brennes og kvernes til finkornet sand og blandes i hennes glasurer. Ingen av porsjonene er helt like, ingen er helt rene, og derfor blir hver glasurflate og bruksting unik.
– Det handler om kjemi hele veien når man holder på med keramikk og glasurer, og om å teste, prøve og prøve igjen. Det er så mye som kan påvirke glasuren – råmaterialene, sammensetningen, atmosfæren i ovnen, hvor høyt man brenner, hvor lenge man brenner. Det er et utrolig komplekst og spennende arbeide å forske på bruk av råmaterialene fra naturen rundt meg på Røros.
Artikelen fortsetter under bildet.
Råvarer som skal bli til glasurer. Foto: Tom Gustavsen
Naturen som inspirator
Hun jakter på naturlige pigmenter og samler sand, grus og stein fra Storwartz eller Kvitsanda. Med seg på laget har hun geolog Knut Wolden, som gjerne deler sin kunnskap med Sissel. Hver vår tar de for seg et nytt område i kommunen og i år er det Chr. Sextus som står for tur.
– Det er en hånddreiet kolleksjon inspirert av de rikholdige jordfargene som kjennetegner landskapet rundt Røros. Hver glasur inneholder en porsjon råmateriale og når partiet er brukt opp er det derfor ikke mulig å gjenskape akkurat denne glasuren. Hver kolleksjon vil derfor være unik og representere et nytt område, og komplementerer Credos fantastiske matretter.
Artikelen fortsetter under bildet.
Sissel Wathne og Heidi Bjerkan ved Credo studerer isskåla. Foto: Eline Kjøl Berg.
Det er også dette arbeidet som nå har ført Sissel til Michelin-restauranten Credo i Trondheim. Med utgangspunkt i felles interesse for naturens råmaterialer, bruk av lokale råvarer fra Trøndelag og gamle håndverkstradisjoner. I dag kan Credo servere sine signaturretter på keramikk med glasurer laget med råmaterialer fra Røros-regionen og matavfall fra sitt eget kjøkken.
Sissel bruker Credos restmaterialer i utviklingen av et nytt servise til restauranten. Skall fra sjøkreps i Trondheimsfjorden og kubein fra gården Skjølberg Søndre er noe av det som har blitt til spennende glasurer i Sissels verksted i Tollef Bredalsvei. Matrestene fra Credo blir renset, brent og knust, og brukes i utviklingen av keramiske glasurer, som igjen preger serviset i restauranten.
Kubein på toget
– Etter mitt første besøk hos Credo så satt jeg på toget – hjem til Røros med et par kjøttbein i bagasjen. Jeg håper det ikke luktet for mye, ler kunsthåndverkeren.
Det har etterhvert blitt mange turer mellom Røros og Trondheim hvor bilen har blitt fylt opp med sjøkrepsskall, eggeskall og kubein. Det har vært mye prøving og feiling for å finne de riktige håndverksteknikker for å utvikle glasur med matavfallet og etterhvert en kolleksjon som komplementerer Credos fantastiske matretter.
Artikelen fortsetter under bildet.
Credos egen melkeis med honningkjeks i en skål laget av Sissel. Foto: Eline Kjøl Berg.
Prosjektet startet med utvikling av en skål til Credo´s fantastiske melkeis, hvor glasuren ble laget av kubein og jern fra Storwartz. Med disse råmaterialene kunne jeg fremstille en vakker honning-gul farge som følger retten skåla skal brukes til, nemlig Credos egen melkeis med honningkjeks, forteller Sissel Wathne.
Nå er det skallet på sjøkrepsen Sissel har forsket på og sammen med Credo har de nå kommet frem til et servise på fire deler, som skal presentere sjøkrepsen som serveres på Credo. Det har blitt en vakker blå-grønnfarge på glasuren som refererer til havbunn. I denne kolleksjonen har Sissel brukt sin mormors gamle skjæretråd, for å skape en bølgeeffekt i serviset. Dermed blir inspirasjonen fra barndommen i Danmark også med til Trondheim sammen med Rørosnaturen.
Stensaas Reinsdyrslakteri er videre til finalen i Trøndersk Matfestival med to ulike produkter av norsk villhjort.
Stensaas Reinsdyrslakteri er nominert for to produkter i to ulike kategorier i kåringen av Årets Produkt.
– Det betyr mye for oss å bli nominert til pris i to kategorier. Det er en veldig kompetent jury som har nominert oss, og det viser at vi har gode kvalitetsprodukter. Å komme igjennom det trange nåløyet som det er å bli med på dette eksklusive laget med å bli finalist betyr mye for oss, sier Johanne Stensaas, daglig leder ved Stensaasen Reinsdyrslakteri.
Seks mat-eksperter har smakt seg gjennom et utvalg av matretter i jakten på de beste trønderske matproduktene. Tre finalister i hver kategori er nå kåret, og vinnerne lanseres på åpningen av Trøndersk Matfestival 28. juli.
– Det er med produkter fra norsk villhjort vi er nominert med. At de nå har fått opp øynene for denne fantastiske råvaren er veldig fint. Her er det jegere rundt omkring i landet som leverer råvaren til oss, før vi videreforedler den og får den ut på markedet.
Stensaas Reinsdyrslakteri er videre innen kategoriene Årets Kjøttprodukt med hjorteskank i skiver, og Årets Nykommer, hvor tørket hjortekjøtt er nominert.
– Produktene er spennende for det har kommet en etterspørsel i markedet for nye typer stykningsdeler i kategorien vilt. Da er det gøy at vi treffer så godt med produktene våre at vi blir nominert til priser, nesten før vi har fått det ut til forbruker, sier Johanne før hun fortsetter. I kategorien Årets Nykommer er vi nominert med produktet “ Tørka hjortekjøtt”. Produktet var så nytt at her snakker man bare uker fra det var utviklet til det havnet på fagjuryens bord.
I kategorien Årets Søtsak er Galåvolden Gård nominert med produktet Små MarengsBunner fra Røros. Produktet vant gull i 2021 i Det Norske Måltid.
Trøndersk Matfestival avholdes 28. – 30. juli i Trondheim.
