Næringsliv

Grunneiere, bønder og reineiere skal alle kunne utøve sine viktige næringer, side ved side og i samarbeid med hverandre. Dessverre har vi i fjellregionen sett eksempler på at rein på avveie utfordrer dette bildet, både i Trøndelag, Innlandet og i grenselandet mot Sverige.

Publisert 06.06.2024

Store arealer kreves for at reinsdyra kan leve naturlig og for at næringa kan være bærekraftig. Store områder til tross, reinen kan finne på å forville seg dit den ikke hører hjemme. En reinflokk kan skade avlinga på et jorde og det er i tillegg i reineierens egen interesse å ha kontroll på flokken.

Statsforvalteren har en sentral rolle for å sikre at lover og regler følges, men også vi har fått kritikk for at rein ikke hindres i å bevege seg inn på innmark og jorder, at den drives ut for seint eller for at den vender tilbake. Vi vil gjennom dette innlegget bidra til å klargjøre hvem som har ansvar for hva og hvilke virkemidler vi rår over som statlig myndighet.

Hvorfor kommer rein utenfor grensene?

Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning for økonomi og sysselsetting, og representerer en viktig kulturell verdi.

Klimaendringer, tilgang til mat, fysiske inngrep og økt menneskelig aktivitet i områder reinen tradisjonelt har brukt, kan være bakenforliggende forklaringer til at reinsdyrene selv utvider sitt beiteområde. Rein som ikke møter vandringshinder, havner lett utenfor lovlige områder. Dette er beklagelig og skal ikke skje, og for noen skaper dette uro og bekymring – eksempelvis bønder som kan få skade på avlinga.

Hva er reindriftsnæringa sitt ansvar?

Det forplikter å eie rein, slik det forplikter å eie andre dyr. Det er reineierens ansvar å sikre at reinen, så langt det er mulig, oppholder seg på lovlige beiteområder, og at den drives tilbake hvis den likevel havner der den ikke skal være. Reinen lever fritt i terrenget hele året. Selv om den gjetes, er driftsforholdene noen ganger slik at gjeting ikke blir effektivt nok når det kommer til å holde all rein innenfor et gitt geografisk område til enhver tid.

Reindriftsloven sier at reinen skal holdes under slikt tilsyn at den «så vidt mulig hindres fra å volde skade, komme utenfor lovlig beiteområde eller sammenblandes med annen rein». Dersom skade oppstår, har reineierne objektivt ansvar for skadene, og ved uenighet kan dette avklares gjennom jordskifteretten eller tingretten.

Hva er statsforvalteren sitt ansvar?

Vi er regjeringens forlengede arm med Landbruks- og matdepartementet som overordnet myndighet for reindrift og jordbruk. Statsforvalteren arbeider for å ivareta beitearealer for både reindrift og landbruk, ivareta andre samfunnsinteresser samt påse at alle parter blir hørt. Statsforvalteren i Trøndelag har i tillegg forvaltningsmyndighet for tamreindrift i fire andre fylker sør for Trøndelag, herunder Innlandet.

Alle vil være enig i at det beste er om konflikter kan forebygges ved at reinen hindres fra å havne på innmark eller andre steder den ikke skal være. Statsforvalteren har virkemidler som flere benytter seg av. Dette er støtte til konfliktforebyggende tiltak som inngjerding, sperregjerde, gjeting mv.

Ved å gjerde inn innmarka, vil eieren av eng og åker unngå å få rein inn på sine arealer. Staten dekker opptil 90% av kostnadene for dette. Enkelte mener imidlertid at inngjerding er et lite tilstrekkelig tiltak, og mener det flytter ansvar og mulig merarbeid over på grunneier for noe som er reineiers ansvar. Det er et synspunkt man kan ha, men like fullt er det slik at statsforvalteren plikter å tilby denne ordningen, som også er forankret både i jordbruksavtalen og reindriftsavtalen.

Sperregjerder i utmarka – altså ute i naturen – for å sikre at reinen holder seg der den skal, kan også benyttes. Dette er gjort f.eks. i Tufsingdalen. Nyere forskning (NIBIO rapport 10/23) viser at sperregjerder i utmarka, spesielt om de er lange, har en del klare ulemper for blant annet vilt og ferdsel/friluftsliv. Videre har det vist seg vanskelig å holde slike gjerder «tette», det vil ofte være åpninger/passasjer som reinen kan komme gjennom, og reinen blir da lett «fanget» på feil side av gjerdet.

Når forebyggende tiltak gjennom ulike gjerder, gjeting eller tilsyn ikke strekker til, er statsforvalteren pliktig til å vurdere sanksjoner for å påse at reindriftsloven blir overholdt dersom det foregår lovstridigheter. I tilfeller hvor pålegg ikke blir fulgt, kan vi benytte tvangsmulkt for å gi reindrifta enda sterkere insentiv for å følge det offentlige pålegget. Mulkten er altså ikke ment som en straff.

Hver sak er ulik, og utfallet av vår oppfølging kan derfor variere ut fra de faktiske forholdene. Da kan det hende at vi følger opp ett forhold med pålegg og sanksjoner, mens i et annet ikke – og vi skjønner at dette kan fremstå uklart for enkelte. Vår vurdering av om tilsynsplikten er overholdt, baserer seg på forhold som vær og føre, antall gjetere, terrengets- og distriktsgrensens beskaffenhet, samt hvilke ressurser som er tilgjengelig for reindrifta. Videre må vi vurdere potensialet for skade og ulemper når vi skal ta stilling til eventuelle sanksjoner. Men hovedpoenget er at vi aktivt benytter alle de virkemidlene vi har i verktøykassa: Informasjon og veiledning, dialog, tilskudd til konfliktforebyggende tiltak, samt pålegg og i siste instans tvangsmulkt.

Hva er kommunens ansvar?

Kommunen skal ta hensyn til næringer som utøves innenfor sine grenser. Dette gjelder både landbruks- og reindriftsnæringene. Kommunen spiller derfor en sentral rolle for å øke forståelsen og kunnskapen mellom næringene. Utfordringene mellom landbruket og reindrifta varierer, oftest finnes løsningene lokalt, men ikke bestandig.

Både kommuner og statsforvalteren er pålagt gjennom plan- og bygningsloven «å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv». Statsforvalteren skal ivareta vesentlige minimumsbeiter som flyttleier, kalvingsland og paringsland for reinen der reinen har beiterett. Noen ganger overstyres også statsforvalteren av våre departementer dersom andre nasjonale interesser anses som høyere prioritet.

Det er kommunene som vedtar kommuneplanens arealdel, reguleringsplaner og eventuelle dispensasjoner fra slike planer. Samtidig er kommunen forpliktet til å legge et tilstrekkelig og oppdatert kunnskapsgrunnlag til grunn for sine vedtak, og sørge for god medvirkning i prosessene om arealforvaltning. Ved behov eller ønske vil statsforvalteren være en aktiv og konstruktiv aktør i slike prosesser.

Avslutning

Statsforvalteren er opptatt av at viktige næringer som landbruk og reindrift skal kunne drive side om side og i samarbeid med hverandre. For å lykkes enda bedre med dette trengs både forebygging av at rein kommer på avveie og effektiv utdriving når reinen likevel havner på området den ikke skal. Statsforvalteren i Trøndelag ønsker fortsatt å bidra til god og informert dialog med næringer og kommuner i regionen om dette. Vi lytter også til forslag om endringer i regelverk og rammebetingelser, som vi tar med videre i vår dialog med våre overordnede myndigheter. 

Kronikk av: Frank Jenssen, Statsforvalter i Trøndelag
(- reindriftsmyndigheten sør for Nordland, herunder Innlandet, er lagt til Statsforvalteren i Trøndelag)