Leserinnlegg

Frihet for hvem ?

av

Leserinnlegg av Ann Elisabeth Hansvold og Isak V Busch

For noen dager siden ble det kjent at regjeringa med Guri Melby i spissen vil skrote nærskoleprinsippet til fordel for det de kaller fritt skolevalg. Dette er i realiteten konkurransebasert opptak, som betyr at retten til å gå på sin egen nærskole fjernes – og fylkenes mulighet til å styre inntaksordningen fjernes. Kongstanken som ligger bak, er at skolene skal måtte «konkurrere» om de flinkeste elevene og på den måten tvinges til effektivisering. Dette er alvorlig, og betyr at distriktskolenes eksistens trues, også Røros VGS som er Holtålen og Røros sin nærskole. I tillegg til dette så tvinges også elever med svake karakterer bort fra sitt nærmiljø. Vi vet at en del av disse elevene absolutt ikke er tjent med å må bort fra sitt nærmiljø, da trygge kjente omgivelser er særs viktig å beholde om man sliter faglig på skolen.  

Ved karakterbasert inntak blir konkurransen større og de svakeste elevene taper. Elevene som strever mest, er de som må bære den tyngste børa ved at de risikerer å ikke få gå på sin nærskole. Det blir økte forskjeller og «taperskoler» og «vinnerskoler». Dette er ingen tjent med og spesielt ikke elevene selv. Elevenes egne organisasjoner er også tydelig på at de ikke ønsker rent konkurransebasert opptak. 

Etter at nærskoleprinsippet ble innført i Trøndelag, og alle elever ble sikret rett til å gå på sin nærskole, er det dokumentert at langt flere elever kommer gjennom skolen med et fagbrev eller vitnemål i hånda. Hvorfor forandre noe som fungerer – for de fleste? «Valgfrihet», sier regjeringen når de vil innføre konkurransebasert opptak. Men hvem blir det reelt sett valgfrihet for? Jo, for de aller flinkeste elevene. De som sliter vil med denne ordningen slite mer, og muligheten for disse til å komme seg gjennom skolen reduseres. Økt konkurranse ved karakterbasert opptak gir økte forskjeller og et A og B lag. Dette er dessverre ikke uvanlig i mange Europeiske land, men de færreste av oss ønsker oss nok dit. Dette vil gi negative ringvirkninger mot et kaldere samfunn der færre får muligheter til å lykkes og forskjellene på folk øker. Derfor er det stor grunn til å rope ut! Slik vil vi ikke ha det!

Elevene er imot dette. Lærerne er imot dette.  Til og med NHO er imot. I prinsippet er de for valgfrihet, og at det skal lønne seg å oppnå gode karakterer. Samtidig ser de at fritt skolevalg med karakterbasert inntak kan ha uintenderte negative konsekvenser for noen elevgrupper. I tillegg er store aktører slik som LO og KS imot. Det er altså liten tilslutning til å innføre dette, men det er tydelig at ideologiske eksperimenter er viktige å få gjennomført enn å lytte til hva samfunnet faktisk ønsker seg.  

Dette rammer også på sikt næringslivet i distriktene sin tilgang på faglært arbeidskraft. 

Røros og Holtålen Arbeiderparti vil fortsatt kjempe for våre unge, skolen og for vårt distrikt gjennom å beholde nærskoleprinsippet. Om Arbeiderpartiet kommer i regjering ved neste stortingsvalg vil nærskoleprinsippet gjeninnføres og muligheten for alle til å fullføre videregående opplæring styrkes – for nettopp alle fremfor de få. 

For Holtålen Arbeiderparti, Ann Elisabeth Hansvold

For Røros Arbeiderparti, Isak V Busch 

Politikerne i Røros kommunestyre

av

Uttalelse fra FAU Røros

I kommunestyremøtet 29.10.2020 ble det vedtatt å videreføre eksisterende skolestruktur i kommunen, så nå kommer utfordringen med å sikre gode rammer for oppvekstetaten i kommende år. Røros kommune er i en krevende økonomisk situasjon, og det vil den nok være i flere år fremover.

I kommunedirektørens forslag til budsjett og økonomiplan 2021-2024 skriver hun: «… den økonomiske konsekvensen av redusert rammetilskudd ved redusert barnetall i all hovedsak måtte bli lagt til Røros skole og andre deler av oppvekstområdet. Det vil bli utfordrende å oppfylle normkrav til enhver tid i forhold til ansatte i skole og barnehage i årene som kommer. Det vil derfor kunne bli nødvendig og i tillegg til å betraktelig redusere omfanget av tilbudet gis i Røros skole og Røros barnehage, redusere tilbudet til andre, ikke lovpålagte eller forskriftsregulerte tjenester som er rettet inn mot barn og unge i årene 2022 – 2024»

«Det vil måtte kuttes i gjennomsnitt ca 1,5 millioner kroner hvert år i de neste ti årene i skolesektoren for å unngå at andre tjenesteområder skal belastes ytterligere enn de gjør i dag for å finansiere vedtatt skolestruktur. Det vil ikke være mulig å foreta nevneverdige kutt i grendeskolene. De årlige kuttene vil dermed måtte gjøres i rammene til Røros skole, som allerede i dag sliter med betydelig ressursmangel, eller i andre tjenester rettet inn mot ungdom i kommunen.»

Virksomhetsleder ved Røros skole skriver i forslaget til budsjett og økonomiplan 2021-2024 blant annet:

«Det er kjent at trange rammer og dårlig økonomi ofte får direkte følger for elevene – i både læringsmiljø og trygghet for den enkelte. Med større voksentetthet får de ansatte mer rom til å gripe inn i uakseptabel atferd, være i forkant av uønskede hendelser og det blir lettere å holde oversikt. Elever får mindre rom til å krenke, lage uro og ødelegge undervisning.

Vårt ønske er å kunne drive godt systemarbeid, og i størst mulig grad kunne være i forkant av uønskede forhold. Godt systemarbeid krever tid og ressurser. Det vil si at vi må ha tid og ressurser til å utvikle skolen for å kunne styrke elevenes læringsmiljø og -utbytte. Med en ramme med mer ressurser vil man kunne arbeide mer proaktivt, det vil si være i forkant.»

Dette bekymrer FAU Røros, og vi kommer derfor med en henstilling til kommunestyret. Kommunedirektøren skriver at Røros skole allerede sliter med betydelig ressursmangel, og virksomhetsleder sier mye om konsekvensene – dette fremstår for oss en bekreftelse på at det ikke kan forsvares å ta mer her.

I kommunestyremøtet 24.9.2020, ble tilstandsrapporten for Rørosskolen behandlet i sak 72/20(2020/1538). Der kan man lese: «Målet i Røros kommune bør være å ha lærertetthet utover nasjonale og lovfestede minstekrav. Innrapporterte tall viser at Røros skole innfrir kravet til lærernorm, men på statistikken ser det bedre ut enn realiteten. Det finnes ikke ressurser utover lovfestet norm. Statistikken som her vises inkluderer hele kommunen, og siden vi har så høy lærertetthet på de to små skolene blir statistikken misvisende når det er gjennomsnitt for kommunen som vises. Det må være et mål å få opp lærertettheten ved Røros skole i årene som kommer.»

I tillegg ble følgende tilleggsforslag enstemmig vedtatt :

«Kommunestyret er ikke tilfreds med resultatene av elevundersøkelsen av læringsmiljøet. Prosentandelen elever som blir mobbet er urovekkende høyt. Røros kommune har nulltoleranse for mobbing. Kommunedirektøren bes videreføre tiltakene med mål om å redusere mobbing til 0%. I neste tilstandsrapport ønsker kommunestyret mer detaljert tilbakemelding på tiltak gjort for å oppnå nullvisjonen.»

Alle disse utfordringene var tydelig kommunisert i forkant av valget av skole struktur, og vi forventer nå at kommunestyret ikke foretar kutt i de økonomiske rammene til oppvekst. Vi vil ikke se kutt som går på bekostning av elever med særlige behov, støtteundervisning osv.

Nulltoleranse for mobbing, et godt skole og læringsmiljø krever ressurser. Hva kunne ikke en sosiallærer utrettet ? FAU Røros tar som en selvfølge at elevene ved de ulike skolene skal ha tilgang til samme ressurser av lik kvalitet, og oppleve et trygt oppvekstmiljø. 

Arealplanlegging i Røros og Holtålen

av

Leserinnlegg fra Hessjøgruva AS

Hessjøgruva AS er som kjent et selskap eid av Holtålen kommune, som arbeider for å realisere mineralutvinning i den kjente Hessjøforekomsten, beliggende nært grensa til nabokommunene Os og Holtålen.

Mineralnæringen generelt hevdes ifølge Direktoratet for Mineralforvaltning å omsette for ca. 13 milliarder kroner årlig i Norge, hvorav drøye 50% hevdes å gå til eksport. Staten Norge ved bl.a. NGU arbeider for å kartlegge landets mineralressurser bedre, så også i vår region. Det gjøres løpende arbeid bl.a. med geofysiske undersøkelser utført fra helikopter for å høyne kunnskapsnivået. Å legge til rette for fremtidig mineralutvinning oppfattes å være ønsket fra statens side.

Som Hessjøgruva tidligere har uttalt, viser det seg at etablering av ny gruvevirksomhet i Norge er en tid- og kapitalkrevende prosess. De fleste har gjennom media fulgt med på prosessen rundt Nussir i Finnmark, noe som illustrerer dette godt. Imidlertid har et moderne samfunn stort behov for tilgang på mineraler. Særlig når det virker som om et av tiltakene for å bli en mer bærekraftig verden, er storstilt elektrifisering.

Sett i det lys ber derfor Hessjøgruva kommunene og lokalpolitikerne som har tro på mineralutvinning som en fremtidig næring i regionen, om å legge til rette. I arealplanene kommunene legger, gjøres disponeringer av areal for forskjellige formål. 

Hessjøgruva ber lokalpolitikerne i Røros og Holtålen arbeide for å unngå flere hindringer arealmessig sett, for fremtidig gruvevirksomhet. 

Hessjøgruva AS   

Gudbrand Rognes, Styreleder

Vern gjennom aktiv bruk

av

Kronikk av Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet

Kulturmiljøer reddes i dag først og fremst av motiverte eiere og en løsningsorientert forvaltning. Stadig færre reddes av paragrafer.

Kulturminnefondet har nå bidratt i over 6500 prosjekter over hele landet. Erfaringen vi har gjort oss er at vern og aktiv bruk må gå hånd i hånd. Eierne må bli sett og hørt, og merke at deres synspunkter er viktige. 

Simen Bjørgen

For det er de private eierne og frivillige organisasjonene som forvalter storparten av de verneverdige kulturmiljøene i landet vårt. Uten motiverte eiere, hjelper lite. Forvaltningen må forstå at eierne ikke bare vil berge sine kulturminner, men også bruke dem til å skape nye verdier i framtida. Dette er viktig for oss i Kulturminnefondet, når vi vurderer søknader om støtte til istandsetting.

Menon Economics har i en evaluering fra 2017 dokumentert at en krone fra Kulturminnefondet utløser dugnadsinnsats og private midler, verdt tre og en halv gang så mye. Tilskudd fra Kulturminnefondet er på mange måter utslagsgivende for den store innsatsen som legges ned av eierne. Det er også verdt å merke seg at pengene fra Kulturminnefondet i mange tilfeller utløser andre tilskudd fra for eksempel UNI-stiftelsen, SMIL-midler, fylkeskommuner, Fortidsminneforeningen, Norsk kulturarv og andre private fond og stiftelser.

Mange av kulturminnene som er satt i stand med støtte fra Kulturminnefondet stod til forfall da arbeidet med restaurering startet, uten bruk. Et kulturminne i aktiv bruk er mer nyttig enn et som står ubrukt. Flere av de tidligere forfalne kulturminnene har i dag en funksjon i næringsvirksomhet som overnattingssted, restaurant eller kafé, museer og til utstillinger. Denne nytten er først og fremst viktig for eieren. Bruken fører ofte til en økonomisk verdiskaping som gir eieren et bedre grunnlag for å ta vare på kulturminnet, men det er også til nytte for besøkende eller de som liker å vite at våre kulturminner tas vare på.

Derfor handler bevaringsarbeidet i dag om «vern gjennom aktiv bruk».

Kulturminnefondet skal se på fornuftige løsninger gjennom hele prosessen med bevaring og bruk av kulturminner. Ofte kommer vi i dialog med eierne i det avgjørende øyeblikket der det står om å sette i stand kulturminnet, eller fortsatt la det forfalle. Nå skjer dette i økende grad gjennom digitale befaringer og nettbaserte kurs og informasjonsmøter. Det er en løsningsorientert tilnærming og gode råd som skaper motivasjon og engasjement. Pengene som kommer med tilskuddet hjelper også, men det er avgjørende at eieren blir sett og hørt, og får tro på kulturminnet er viktig, lar seg redde og kan få en funksjon i framtida.

Vår viktigste erfaring, er hvor avgjørende det er å la vern og aktiv bruk vandre hånd i hånd, og at samarbeid med eierne av kulturminnene er avgjørende for å nå målene. 

Dette gjenspeiler seg både i Kulturminnefondets daglige virke og i det mer langsiktige arbeidet. Kulturminnefondet er i dag innrettet som et lavterskeltilbud og en rendyrket tilskuddsordning for private eiere og frivillige organisasjoner som ønsker å bevare sine kulturminner. 

Derfor er det også viktig at Kulturminnefondet er et lavterskeltilbud for eierne. En forvaltning som ser på gode løsninger og søker dialog og samarbeid med eierne, redder i dag flere kulturminner enn noen paragrafer tidligere har gjort.

Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet

Nasjonale prøver og høstjakta

av

Kronikk av Ragnhild Sperstad Lyng, Bjørn Rist og Erik Stene.

Hvorfor har vi skole i Norge? Spørsmålet kan virke merkelig, men merkelige spørsmål er ikke nødvendigvis dumme.

Svaret på spørsmålet har variert noe gjennom norsk skolehistorie, men vi kan nok enes om to overordnede svar på spørsmålet: I Norge har vi skole for at enkeltindividet skal kunne leve et best mulig liv, og fordi vi vil videreutvikle et demokratisk samfunn til det beste for alle. Så kan vi jo diskutere hva dette krever av norsk skole, men vi kommer ikke utenom at det å kunne lese/skrive og regne er svært viktige ferdigheter. Det er viktig for å lære i alle fag, for å kunne leve et godt liv – og for å sikre at alle elever blir borgere som kan ta selvstendige og kritiske valg innenfor demokratiets rammer. Vi må kunne lese en reklametekst uten å bli lurt, vi må kunne gjøre et overslag av hva varene i handlevogna vil koste, vi må kunne vurdere om det er nok penger på kontoen, og vi må kunne lese og forstå en engelsk bruksanvisning når vi skal få i gang den nye TV-en. I tillegg er det vesentlig at norsk skolepolitikk baserer seg på kjennskap til tilstanden slik den er; og i den forbindelse er det avgjørende med gode data. Ingen skal øve på de grunnleggende ferdighetene for å sikre skolen en god rangering. Elevene øver seg på de grunnleggende ferdighetene for å sikre egen livskvalitet og fremtid.

Vi kan sammenligne tiden i skolen med en reise. Noe er planlagt, annet ikke. Både det planlagte, og det ikke-planlagte gir verdifull ballast. Lærerne skal planlegge reisen sammen med elevene, både i kjent og ukjent terreng. Det er særlig viktig å planlegge godt når terrenget er nytt og ukjent. Da blir det spesielt viktig med trygge og støttende lærere og andre voksne i skolen som er reisevante og som vet at man både kan trenge ekstra sokker, gnagsårplaster og ei brødskive i reserve. Kanskje trengs også en pause, og at noen bærer sekken for eleven et lite stykke. Like viktig er det at læreren og de voksne oppfordrer og utfordrer, slik at elevene trenes i å holde ut, eller gjennomfører noe som er vanskelig eller kjedelig, noe som også er en side ved læring. Lærere skal trene sine elever til å bli turvante – og selvstendige. Hvis døra skal åpnes mot verden og framtida må elevene bli selvgående – og i stand til å navigere selv.

Nasjonale prøver er et stopp-punkt på turen for å granske terrenget, og ta opp kartet for å studere hvor man er. Dette stopp-punktet gir rom for refleksjon over reisen som er lagt bak – og tanker om turen som ligger framover.

Vi vet dessverre at mange barn og unge har vondt i magen når de står opp for å gå på skolen; ikke bare når det er tid for nasjonale prøver. Noen gruer seg faktisk hver dag, andre til kroppsøvingstimene og eller matematikktimene. Det betyr ikke at vi skal legge ned norsk skole, eller fjerne fag enkeltelever opplever som ubehagelige. Det sentrale vil være at skolen møter den enkelte elev med klokskap og oppriktig omsorg. Det er skolen som skal sørge for at ingen elever har vondt i magen for det som skjer i skolens regi.

Og da er vi inne på et kjernepunkt knyttet til nasjonale prøver. Hvis skolen kommuniserer at nasjonale prøver er laget for å rangere skoler, eller for å måle eleven for å kunne sette karakterer, så undergraver det intensjonene bak de nasjonale prøvene. Nasjonale prøver er utviklet for å tilpasse opplæringen best mulig til enkelteleven, for å sikre at skolen kan vurdere om egen opplæring er så god som vi ønsker, og som grunnlag for sentral politikkutforming. Selv om noe kan måles, så betyr ikke det at det er uvesentlig.

Det snakkes mye om testregimet i norsk skole. Det kan i den forbindelse være greit å vise til noen fakta. Elevenes tidsbruk knyttet til nasjonale prøver er 11 timer på 10 år; elleve timer fordelt på ti år. Samtidig vet vi at mange skoler, på eget initiativ, benytter svært mange andre tester; mange helt ukritisk. Vi har så langt ikke registrert at det kritiske fokuset har pekt på de lokalt initierte prøvene. Det kunne være nyttig at forskningsmiljøene ser nærmere på disse også.

Like sikkert som høstjakta kommer hvert år, er det at forskere uttaler seg kritisk til nasjonale prøver. En kritisk tilnærming til statlig politikk er alltid velkommen, men da må man legge til grunn hva nasjonale prøver faktisk er. Det blir ikke færre elever som gruer seg til nasjonale prøver ved at man svartmaler prøvene uten å skjele til årsaken til at vi har disse. Nasjonale prøver er ikke i seg selv en stressfaktor, men også nasjonale prøver kan bli brukt feil – eksempelvis til rangering. Brukt riktig er dette viktige bidrag i arbeidet for å sikre en best mulig skole for alle barn og unge.

Seniorrådgiver Ragnhild Sperstad Lyng, Seniorrådgiver Bjørn Rist og Oppvekst- og velferdsdirektør Erik Stene.

I helga skal vi på restaurant!

av

Leserinnlegg av Isak V Busch

Vi går nå inn i en periode som tradisjonelt er svært viktig for reiselivsrelatert næring i kommunen vår. Når jeg sier reiselivsrelatert næring mener jeg hoteller, restauranter, butikker, barer, kafeer og alle andre som i en eller annen form selger varer og tjenester til tilreisende. Og de er det mange av. Svært mange familier i hele regionen vår er avhengig av arbeidsplassene dette gir. I år blir ikke julebordsesongen og julehandelen den samme som før. Jeg hører også flere eksperter spå at netthandelen kommer til å nå nye høyder. 

Det er vanskelig å si noe om fremtiden i annerledesåret 2020, men ut ifra det vi vet her og nå ser det ut til at vi er på vei ned i en bølgedal for deler av næringslivet igjen. Med de siste ukers utvikling i smittespredning og endinger i reiseråd ser vi igjen at de reiselivsrelaterte virksomhetene får det tøft. Det er de som driver med reiselivsrelatert virksomhet som har blitt rammet hardest av nedstemning og restriksjoner tidligere, og etter en god sommersesong frykter jeg nå at en ny runde med permitteringer kan være like rundt hjørnet.

Vi er så heldige som bor i et land som har muskler til å rulle ut de støtteordningene og tiltakspakkene vi har sett til nå. Men så er det også slik at noen av de funker bedre enn andre. Vi ser også at de statlige kompensasjonsordningene ikke klarer å fange opp alt av inntektsbortfall, og i bransjer som allerede er preget av marginal fortjeneste kan selv et lite inntektsbortfall bety røde tall.  Det betyr at arbeidsplasser i vår region står i reell fare for å forsvinne og familier kan miste sin inntekt. 

Som enkeltmennesker kan vi faktisk gjøre noe med dette, gjennom å være ekstra bevisst hvordan vi bruker pengene våre for en stund. Nå er det tid for julehandel, og i 2019 estimerte SSB at hver enkelt nordmann i snitt brukte omtrent 10 700 på julen (mat, gaver og alt inkludert). Det er helt vilt mye penger! Dersom hver og en av oss bestreber oss ekstra på å bruke disse pengene lokalt i år, vil det bety enormt mye for flere som har et tungt år bak seg, og kanskje en enda tyngre vinter foran seg. 

I helga skal vi så smått starte med julegavehandelen i min familie, og jeg skal ta med min kone på restaurant! Både fordi hun fortjener det, men også fordi jeg gjerne vil ha restauranter å besøke og butikker å handle i også i 2021. Kanskje vi til og med skal koste på oss ei hotellovernatting i egen kommune i løpet av vinteren også? 

Isak V Busch, ordfører i Røros kommune

I alvorets time må vi stå sammen

av

Kronikk av Abid Q. Raja

Vi har blitt vant til en debatt om gjenåpning. Hva er det som står for tur, og når? Hva skal vi prioritere? Den debatten må vi legge på is, nå er det alvor og jeg har en klar beskjed til hele min sektor: nå må vi holde sammen. Oppfordringen om å holde seg hjemme er et slag for kultursektoren, men det viktigste grepet vi kan ta som samfunn. Vi skal fortsatt ha kulturtilbud, men innenfor de nye rammene.

Vi har hatt pandemien over oss lenge. Siden mars har den lagt begrensninger på kultur, frivillighet og idrett, og vi er blitt vant til å se på fotball foran nesten tomme tribuner, vi klarer å holde et sete imellom oss på konsert, teater og kino. Vi har fått det til, og det er svært få smittetilfeller som kan spores tilbake til kulturarrangementer. Heldigvis! Kultursektoren fortjener en stor takk for ansvarligheten som er vist under og etter arrangement. Samtidig ser vi at smittesituasjonen totalt sett betyr at vi må holde oss mer hjemme og omgås færrest mulig, for å stoppe smitten og lette arbeidet med smittesporing. Dessverre er ikke dette en pandemi som følger et gitt forløp, eller ser ut til å belønne oss for å være kreative rundt gjennomføring av arrangementer. Den rammer hardt og eksponentielt, og det eneste vi vet med sikkerhet at fungerer, er å holde avstand til andre.

Smittesituasjonen i Norge er svært alvorlig. Som samfunn står vi midt i en av vår tids store prøvelser, men som statsministeren sa på regjeringens pressekonferanse i dag: «Sammen kan vi snu den skumle utviklingen i smittetallene». Nå må hver og en av oss ta ansvar. Både for oss selv og andre. Det betyr at vi i en tid fremover må gjøre kloke vurderinger når vi bestemmer oss for hvilke aktiviteter vi deltar i, hvor vi beveger oss og hvem vi er med. Vi må forstå at dette ikke kun handler om en selv, men om oss. Det er mange som kommer fra det å bli smittet uten varige mén, men når situasjonen i samfunnet er som den er nå, handler det om solidaritet, medfølelse og ansvar for alle dem i samfunnet vårt som ikke tåler å bli smittet av koronaviruset. De er også oss, de er vi. Nå er det alvor, og det gjelder oss alle sammen.

For kultursektoren vil dagens oppfordringer få utslag, helt åpenbart, og det er en stor bekymring for meg. Kultur, idrett og frivillighet måtte stenge ned da pandemien kom til landet vårt, og er noen av samfunnsområdene som fortsatt har det tungt, uforutsigbart og veldig vanskelig i en tid der deres hovedgeskjeft, det å skape opplevelser for andre, kun kan foregå med strenge smittevernrutiner. Samtidig er vi i en helt annen situasjon nå enn vi var i for bare noen få måneder siden, vi har flere kraftfulle ordninger på plass som kan bidra til noe større grad av forutsigbarhet og trygghet for hele kulturlivet. Kompensasjonsordningene for kultur, frivillighet og idrett gjelder ut året, og stimuleringsordningen for kultur tar høyde for at arrangementer som har fått tilskudd likevel ikke lar seg gjennomføre som planlagt. La meg være helt tydelig på at regjeringen vil gjøre som vi har gjort under hele pandemiens varighet: følge godt med, lytte til sektoren og gjøre nødvendige tilpasninger for å hjelpe flest mulig gjennom krisen.

Det som er viktig nå er at vi ikke fokuserer på å se muligheter for å åpne mer enn hva helsemyndighetene oppfordrer til, eller å sette den ene opp mot den andre. Dette er ikke tiden for å peke på andre og hevde at man er forskjellsbehandlet. Selvsagt skal vi debattere hvordan vi møter pandemien, men nå er det meget viktig at vi kommer sammen i ønsket om å begrense smitten der vi bor og lever. Vi står i den mest alvorlige dugnaden mange av oss noensinne har stått i, og forhåpentligvis den siste vi trenger å stå i av denne sorten. Men det er nå vi må vise karakterstyrke, det er nå festtalene om samfunnets styrke og hva vi er laget av, må komme til uttrykk gjennom faktisk handling. Da er mitt ønske, og min oppfordring til kultursektoren og til deg som publikum at vi står sammen, gjennomfører dugnaden og holder ut. Det blir tungt, det er allerede vanskelig, men jeg tror og håper at det blir lettere hvis vi gjør det sammen – i solidaritet med hverandre. Jeg håper krafttaket vi nå må ta blir kortest mulig, men det er det den enkelte som kan bidra til. Jo flinkere vi er, desto mer kan vi presse smittetallene nedover, og gradvis fortsette veien tilbake mot normalisering.

Dersom alle følger disse reglene, så unngår vi en situasjon hvor vi vil måtte stenge ned ytterligere. 200 i saler med fastmonterte seter gjelder fortsatt, og i går var jeg på premieren av West Side Story på Chateau Neuf. Straks forestillingen var over ble publikum bedt om å bli sittende, og salen ble tømt én rad av gangen. Rundt omkring i landet gjennomføres arrangementer under ansvarlig ledelse, og med et ansvarlig publikum. Mitt ønske er at vi fortsetter med disse gode rutinene, og at kulturlivet fortsetter å gå foran med å vise hvordan man kan kombinere strengt smittevern med kulturopplevelser på ansvarlig vis. Derfor ligger det fast, mitt aktive grep om å dreie de økonomiske krisepakkene til kulturlivet over fra å kompensere det som aldri ble noe av, til å stimulere til faktiske arrangement og skape opplevelser for andre. Jeg står ved stimuleringsordningen for kulturlivet, slik at enda flere skal ha muligheten til å vurdere om og hvordan man kan gjennomføre sitt arrangement, fremfor å avlyse. Vi skal tilbake. Vi trenger kulturen og kulturen trenger oss. Men skal vi komme dit, må vi holde ut og holde sammen. Det er nå det gjelder.

Ikke steng igjen!

av

Leserinnlegg av Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Eldre med demens har vært og er fortsatt rammet sterkt av korona. Sykehjemspasienter står for halvparten av dødsfallene, men mange har også opplevd tunge konsekvenser av nedstengning, isolasjon og bortfall av tilbud. Vi håpet lenge at epidemien var slått tilbake, men fryktet det vi nå ser, at smitten øker igjen. Nå står norske kommuner overfor valg som har stor betydning for liv, død og livskvaliteten til syke eldre og deres pårørende. I denne situasjonen ber vi om at beslutningstakerne lytter til de som er nærmest berørt.

Mina Gerhardsen er generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Foto: John Trygve Tollefsen / Nasjonalforeningen for folkehelsen

Nasjonalforeningen for folkehelsen er pasientorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. Tidligere i høst gjennomførte vi en spørreundersøkelse om erfaringene pårørende til demenssyke hadde med de første månedene med korona. Svarene viste at alt for mange hjemmeboende med demens hadde mistet helse- og omsorgstjenester de er avhengige av. Enda flere hadde opplevd å bli atskilt fra sine kjære på grunn av stenging av sykehjem.

Det er ikke lett å få innvilget en sykehjemsplass, en dagsenterplass eller en tjeneste i hjemmet. De som mottar disse tjenestene har ofte ventet lenge samtidig med at demenssykdommen til den som har behov for økt omsorgsnivå blir mer alvorlig og både de og deres pårørende er slitne. Når tjenestene faller bort, blir det en stor ekstra belastning.

Over halvparten av de pårørende i vår spørreundersøkelse opplevde økt belastning. 20 prosent sier de opplevde en sterk økning i belastning, mens drøyt 30 prosent opplevde “litt økning” i belastning. Situasjonen har rammet de som har demens enda verre. Nærmere 80 prosent av de pårørende mener at situasjonen har påvirket demenssykdommen negativt, og hele 38 prosent mener det har hatt en sterkt negativ påvirkning for den som har demens.

Vi vet nok om hvordan korona har påvirket demenssyke og deres familier de første månedene av epidemien. Når vi nå er inne i en ny bølge av pandemien, med økt smittetrykk, er vår innstendige oppfordring: Ikke avlys tjenestene til hjemmeboende igjen, og ikke stopp familier i å ha kontakt med sine kjære på sykehjem.

Alle har forståelse for at det er behov for å ha en rekke tiltak for å beskytte syke og gamle mot smitte, men med tilstrekkelig kompetent personell og smittevernutstyr og tilpasning til den enkelte, er det mulig å opprettholde nødvendige helsetjenester til våre mest sårbare grupper.

Som en av de pårørende sa om sin mor: Hun tåler ikke en stenging til!

Tomtemangel på Røros

av

Leserinnlegg av Bjørn Salvesen

1) Man bør ha politisk mot til å se på golfbanen  som et fremtidig tomteområde. Dette er et stort, sentrumsnært og solrikt areal som vil dekke tomtebehovet i mange mange år framover med sykkelavstand for både barn og voksne til de fleste tilbud. En av de to nye barnehagene kan også bli bygd på toppen av dette området. Jeg har stor respekt for golfentusiastene som har skapt et unikt tilbud her oppe på fjellet, men samfunnsinteresser må noen ganger settes opp mot en gruppes egeninteresser. Når arealet ble regulert til golfbane i sin tid, så man nok ikke dagens prekære tomtebehov komme.

2) Det er pr. idag mer enn 140 boenheter i det historiske sentrum som er fritidsboliger, og tallet stiger raskt. Noen er ulovlige ut i fra boplikten, men de fleste er faktisk lovlige pga unntak fra boplikten ved arv. Dette unntaket kan kommunestyret fjerne ut i fra samme tankegang som nevnt over; samfunsnytte ved å opprettholde er levende sentrum kontra noen få menneskers egennytte ved å ha et feriehus i sentrum. Regelverket må også ha en systematisk lovlighetskontroll fra kommunens side, noe som ikke er tilfelle i dag. Et vedtak vil forøvrig ikke ha tilbakevirkende kraft. Presset på tomter vil lette hvis flere hus i sentrum ble tilgjengelige som helårsboliger.

3) Det er fremdeles et ubenyttet potensial for tomter ved fortetting i eksisterende sentrumsnære boligområder. Ubebygde svært sentrumsnære arealer må ikke frigis til fritidsboliger, eksempelvis arealet mellom Røros Hotell og Fjellheimen. Hva som defineres som sentrumsnært i den forbindelse må også utvides, eksempelvis til nedre Pinsti og Hånesåsen.

4) Det er tomter tilgjengelige i både Glåmos (spesielt) og Brekken, men interessen er dessverre liten. Etter den nylige skoledebatten bør disse mulighetene promoteres bedre. Det er jevn interesse for å bygge i Galåen som ikke har skole, private planforslag her bør imøtekommes så langt det er mulig.

Den pågående arealplanen for Røros sentrum, som ikke må forveksles med Sentrumsplanen, bør offensivt ta opp i seg alle potensielle tomtearealer for å tilfredsstille fremtidig tilflytting som vi sårt trenger. Trenden de siste tiår er et relativt stabilt folketall i kommunen, men med innflytting fra bygdene til randsonen rundt Bergstaden, og utflytting fra det historiske sentrum til den samme randsonen. Begge disse trendene må snus.

Bjørn Salvesen 

Røros kommune nest verst i Naturkampen

av

Leserinnlegg av Hanne Feragen

Røros kommune utarbeider nå planstrategi for valgperioden 2019-2023, det vil si at det vedtas en plan for hvilke strategier kommunen skal ha. I første høringsrunde sendte Miljøpartiet de grønne et høringssvar om at vi anbefaler at kommunen utarbeider en handlingsplan for naturmangfold – eventuelt i følge med en strategi for naturmangfold eller klima- og miljøstrategien.

Det falt ikke i god matjord, og disse nye strategiene er foreslått:

– mangfolds- og inkluderingsstrategi,

– oppvekst- og utdanningsstrategi,

– helse- og omsorgsstrategi,

– transportstrategi.

Selv om FNs bærekraftsmål skal inngå i kommunens alle fremtidige planer og vedtak, er det likevel fare for at tolkningen av hva som defineres som «bærekraftig» ikke går i naturens favør. Derfor mener fremdeles Miljøpartiet de grønne at Røros kommune må utarbeide en handlingsplan for naturmangfold.

Røros kommune har ikke søkt penger fra Miljødirektatet om delfinansiering for å utarbeide en kommunedelplan for naturmangfold, verken i forrige eller årets utlysning.

Den største trusselen mot naturmangfold er arealendringer, der biotopene til dyr, planter og sopp ødelegges eller endres. Kommunene har gjennom sin arealforvaltning det største ansvaret for å ta vare på naturmangfoldet i Norge.

En handlingsplan for naturmangfold er basert på konsekvensutredninger, der naturen og naturverdien er kartlagt og kategorisert. Konsekvensen blir at det er vanskeligere å få tillatelse til å bygge ned sjelden og sårbar natur enn vanlig natur.

Selv om Klima- og miljøplanen for Røros blir revidert i 2022 og vil inkludere naturmangfold, mener vi i De grønne at naturkrisen haster, og at kartleggingen av natur og naturmangfold må starte så fort som mulig.

Naturen og matjorda dispenseres bort, bit for bit i hele Norge, og aller mest i Trøndelag. At naturen stadig blir taperen i kommunale arealsaker kan man tydelig se av Naturkampen, en rapport som ble publisert 28. oktober av Sabima, paraplyorganisasjonen for biologiske foreninger. Rapporten rangerer norske kommuner etter hvor bra eller dårlig de tar vare på naturen og matjorda. https://naturkampen.sabima.no.

Røros kommune er nest verst av alle kommunene i Norge, og aller verst av kommunene i Trøndelag. Bak jumboplassen på 355 av 356 kan den manglende rapporteringen i KOSTRA være synderen, men det som klart går frem er at det også syndes på ødeleggelse av myr og bygging på jordbruksjord.

Ifølge Naturkampen har ikke Røros kommune et mål om arealnøytralitet, som er det viktigste grepet for å ta vare på natur og matjord.

For å vite hvordan man skal forvalte natur, penger eller annet, må man ha kunnskap og tall å forholde seg til. Om for eksempel en kommune ikke rapporterer i en pandemi-situasjon, har ikke forvaltningen noe beslutningsgrunnlag. Det samme gjelder i en naturmangfoldskrise. Vi kan ikke sjanse på at det går bra å bygge ned noen kvadratmeter når vi ikke vet viktigheten av disse kvadratmetrene for naturmangfoldet.

Trøndelag fylkeskommune kan være en sikkerhetsventil dersom Røros kommune ikke prioriterer naturen høyt nok. I utkastet til Regional plan for areal (RPA) for Trøndelag 2021-2030 står følgende:

«Naturmangfold og friluftsområder.

I retningslinjene oppfordres kommunene til kartlegging og verdsetting av naturmangfold og friluftslivsområder. Mange kommuner har allerede gode kunnskapsgrunnlag på disse temaene og for disse vil ikke retningslinjene i RPA ha konsekvenser. For de kommunene som ikke har kartlagt slike verdier ennå, vil retningslinjene i RPA bidra til positive konsekvenser for naturmangfold og folkehelse.»

Vi håper i det lengste at vår kommune kryper oppover listen i Naturkampen. Rapportering i KOSTRA må på plass, og vi mener en strategi for naturmangfold er minst like viktig som for transport, mangfold/inkludering, oppvekst/utdanning og helse/omsorg.

Hanne Feragen, leder

Miljøpartiet de grønne Røros