Det er over ti år siden Bent Jacobsen skrev bruremarsjen Hyllest til brura. I dag har låta over 13.000 avspillinger på Spotify, og forespørslene om noter strømmer inn fra hele Skandinavia.
Bruremarsjen ble skrevet til datteren Ranveigs bryllup og gitt ut i 2008 på plata “Trø”, men på de drøye ti årene har noe skjedd; brudepar fra hele Norge, ja Skandinavia og sågar USA, vil ha låten i sine bryllup.
– Jeg er ikke så god på å skrive noter, så nå har jeg begynt å sende dem ut sammen med en mp3-fil, humrer den mangeårige folkemusikeren og kapellmester i Dalakopa.
– Snart må jeg gi ut notehefte, men jeg har det mest i hodet, det er ikke så lett å få ned på papiret. Det er flere og flere som vil ha og bruke den, og jeg skal selv spille den i et bryllup på Røros i starten av august, sier Jacobsen, og legger ikke skjul på at det er trivelig at musikken hans blir likt.
– Det er tydeligvis mange som skal gifte seg nå, og da er det trivelig at de vil bruke den låta. De har ofte kommet over den på internett, enten YouTube hvor det ligger klipp, eller på Spotify. Hyllest til spellemannen er også populær, men Hyllest til brura har tatt helt av, utbryter Jacobsen.
Han prøver så godt han kan å svare på alle henvendelsene, men sier han ikke har sjans til å rekke samtlige.
– Det er mange år siden den ble spilt inn, plutselig har den fått en oppsving. Og så er det gøy at folk kjenner igjen låtene mine både på hvordan de blir spilt og hvordan de er skrevet, sier Jacobsen.
Grillen tennes og trubaduren er på plass når Trygstad bakeri inviterer til bakgårdsfest. – Vi ville skape litt aktivitet etter at butikkene stengte, forteller Halvor Trygstad.
For andre gang i sommer inviterer bakerne til bakgårdsfest både fredag og lørdag, denne gang med Mister Gee fra Kristiansund som trekkplaster.
– Vi hadde lyst til å lage litt ekstra liv i gatene. Det er første året vi prøver på det, og forrige torsdag var den første bakgårdsfesten. Det ble smekkfullt, forteller Trygstad.
Også i helga tenner de grillen og satser på at folk finner veien til bakgården.
– Det er bra det er noe som skjer også etter at butikkene stenger, særlig i disse Elden dagene, og uten at det har 18-årsgrense. Bakgårdsfesten skal være noe du kan ta med hele familien på, lover han.
Den sørsamiske kulturhistorien og joik har vært en del av Elden i flere år. Til årets forestillinger har Frode Fjellheim laget en egen joik, og samisk kultur blir stadig mer stuereint.
Blant annet lagde den svenske regissøren Leif Stinnerbom en joik i sin tid som regissør, og ønsket fra Elden var å ha joiken inn i forestillingene også i år.
– Det synes jeg er fint. Den samiske kulturen er en del av området nå, og var det også da. Jeg må vedgå at jeg hadde ikke sett Elden selv da jeg skulle lage joiken, men det er en naturlig del av historien, mener Fjellheim, som selv er av sørsamisk herkomst.
– Når man skal lage en joik må en prøve å tenke over hvordan den skal brukes, forklarer Fjellheim, og sier det er ekstra spennende siden joiken i årets Elden-oppsetninger framføres av barn, nærmere bestemt Eir Sigrid Haugom Wintervold, Håkon Dille Nilsgård og Jacob Dille Nilsgård.
– Plutselig er jo joiken en del av lørdagsunderholdningen, både i Stjernekamp og Melodi Grand Prix. Det kommer en generasjon som kanskje ikke har de samme fordommene som de som er litt eldre har, sier Fjellheim, og legger ikke skjul på at det har vært konflikter gjennom historien, senest i sommer, mellom sørsamene og andre som har utmarksinteresser.
Fjellheim sier hans familie blant annet ble beskyld for å ikke være “ekte” samer, fordi de var for intelligente.
– Mye skyldes mangel på kunnskap om historien. Det har oppstått teorier om at vi har innvandret og da blir det også feil i kunnskapen om den samiske historien i området. Det er neppe av vond vilje, men man forsvarer jo det man tror er rett, og som man har lært, fastslår Fjellheim.
– Det er naturlig at det kan oppstå konflikter hos næringer som bruker utmarka, sier Fjellheim, og håper joiken kan være et lite bidrag til Røros’ kulturarv.
– Røros har en sterk historie med gruvesamfunnet, men det var også bygd på innvandrere fra Europa, som både drev og jobbet i gruvene. Det oppsto en egen kultur rundt gruvene, og gruveidentiteten er ekstremt sterk, men oppi dette finnes også den samiske kulturen som er enda eldre. Det samiske har heldigvis fått en oppblomstring, også nasjonalt, sier Fjellheim, som også underviser i joik på et eget joikestudium ved Nord universitet i Levanger.
Knapt et ledig sete fantes under årets Elden-premiere på slegghaugan, og sommerkvelden sørget for en nært magisk forestilling.
Den umiddelbare responsen fra publikum både på spillplassen og i sosiale medier etter forestillingen, forteller at Cathrine Telle har gjort en solid jobb med Strømmevold og Reithaugs materiale. Rocke-innpakningen gir både låter og manus den røffe kanten det fortjener, når en så dramatisk historie skal komprimeres til to timer forestilling. For den er dramatisk, fortellingen om karolinernes innmarsj i Trøndelag og Røros, og hvordan de blir møtt av et samfunn som tar i mot dem, mer enn skyr dem.
Elden er kontrastenes teater, fra de enorme slagghaugene og enkle men samtidig virkningsfulle rekvisitter i rått trevirke, til Ellens (Oda Smit Ødegård) nesten hjerteskjærende klokkeklare stemme mellom steinhaugene. Her er naturen selv kulissene, og mer trengs ikke, enn lys og noen enkle rammeverk som skal forestille hus. Staffasje er ikke nødvendig, når samspillet på spillplassen bærer stykket slik det gjør.
Når kanonene smeller og kruttrøyken legger seg over grusen, gjør det nesten fysisk vondt. Det er en påminnelse om at vi egentlig er ganske heldige, som kan sitte komfortabelt og varmt og betrakte det hele som underholdning, mens noen for tre hundre år siden faktisk måtte leve gjennom det. Å bli revet ut av sine hjem som bare unggutter, sendes over fjellet til Norge i krig for en konge de kanskje ikke trodde på, frykten og redselen, og strabasene for å gjøre sin plikt for fedrelandet.
Årets skuespillere gjør en utmerket jobb med å formidle dramatikken på en troverdig måte. Det er lett å tro på Kalles (Kristoffer Grua Pedersen) kvaler og angst, og sterke Maren (Silje Lundblad) som en tøff og fryktløs kvinneskikkelse når fienden står på døra og samtidig er venn. Det er nydelig i all sin enkelhet – sterke skuespillerprestasjoner i en rå, nesten brutal setting, og med en sjeldent varm, trøndersk sommerkveld som bakteppe skapes det noe helt spesielt. Det er godt gjort, når solnedgangen lyser rosa over slegghaugene, å gi kuldegysninger og gåsehud av dødsmarsjen i snøstorm over Tydalsfjella.
Siden starten i 1949 har 9 millioner nordmenn vært samlet rundt manesjen i løpet av 12000 forestillinger, og Røros står på lista når 70-åringen Circus Arnardo skal feire.
Lørdag 3. august kan nye publikummere ta plass i cirkusteltet når den seks måneder lange jubileumsturnéen gjester Røros på Øra Stadion, skriver Circus Arnardo i en pressemelding.
– Bestefar var en visjonær med ønske om å glede andre, sier turnéleder Are Arnardo om cirkusets grunnlegger Arne Arnardo. – Historien har vel vist at han lyktes ganske så bra med sin livsgjerning, sier Are Arnardo, som altså selv er barnebarn av den kjente cirkusgründeren, og også sønn av cirkusnestoren Arild Arnardo.
– Artister og crew har helt siden turnéstarten i mars kunnet glede seg over en overveldende respons fra begeistrede tilskuere, blant annet gjennom varme og engasjerte tilbakemeldinger på Facebook. Så er da også denne jubileumsforestillingen tenkt å være en hyllest til vårt trofaste publikum gjennom alle år, sier Are Arnardo.
Den nye forestillingen byr blant annet på Duo Urunovs raske klesskifte-nummer, sykkelakrobatikk med BMX-flips og Trial-tricks der det tråkkes til med stor kraft i en hinderløype.
Med på turneen er også svenske David Hammarberg, en av Sveriges få profesjonelle cirkusartister. Hamamrberg lager «flyakrobatikk» i en kombinasjon av trapez og bungee.
I 2018 var det 250 år siden det moderne cirkuset ble født, i England, i 1768. Dette vies nå stor oppmerksomhet i kulturminister Trine Skei Grandes hilsen og forord til årets programblad.
– For dette er levende underholdning tuftet på rike tradisjoner. Og naturligvis støpt i en moderne form som fenger. Så, joda, vi viser virkelig styrke i år, sier Are Arnardo, turnéleder i Cirkus Arnardo.
Billedkunstner Ragnhild Bjerkan er klar for sin første sommer med butikken Lille Røros i Skjerdingstadgården. Ragnhild, som i flere år har hatt butikk lenger oppe i Kjerkgata, flyttet med ny butikk og nytt navn ned over gata til påske i år.
I butikken har Ragnhild sine egne maleri som har vært med henne gjennom tiden. I tillegg lager hun fortløpende nye bilder. Mange av maleriene har motiv fra Røros. I butikken er også kortene og produksjoner som er laget av hennes maleri.
Nyheter
Det nye lokalet er større en der Ragnhild var tidligere, og for å få utnyttet plassen begynte hun å tenke litt nytt. En av sommerens nyheter hos Lille Røros er serveringsbrett og små frokostbrett med Ragnhild sine motiv. Hun har også drikkekrus med egne motiv.
En annen nyhet er Rørossåpe, ei sommersåpe og ei vintersåpe. Såpen er håndlaget på et kjøkken på Hita og inneholder naturlige eteriske oljer.
Høner og haner
Lille Røros åpnet til påske, en av åpningsvarene var fargerike høner og haner. De er blitt en best selger uten like, så de kommer Ragnhild til å ha i butikken fremover.
– De passer så godt her, sier Ragnhild Bjerkan.
Fæmund II
I sommer kommer det nye prospektkort, bl.a. med motiv av Fæmund II. I tillegg kommer det motiv fra Småsetran. Bergstadkalenderen for 2020 er like om hjørnet.
– Det er mye av Røros som må vises. Småsetran blant annet er ei slik perle som folk som besøker byen ikke aner finnes. Da leder jeg dem litt innpå når de ser kortene og kan svare dem litt utover det, sier Ragnhild.
Det startet i 1999, i et rom i Kurantgården på Malmplassen. Det ble fort trangt om plassen, og verkstedet ble utvidet med to rom. I 2006 måtte rammeverkstedet flytte ut, fordi Bygningsvernsenteret skulle inn.
– Flyttingen var ikke helt frivillig, men da jeg fikk leie på Flanderborg var det absolutt et fremskritt. Her er det mye større lagerplass, og fem utstillingsrom med plass til nesten 100 bilder. Dette er jeg meget godt fornøyd med, sier Tor Omar Tronsmoen til Rørosnytts sommermagasin.
Hos Flanderborg Rammer og Kunst er det full aktivitet i jubileumsåret. I verkstedet var Tor Omar i ferd med å lage rammer til bilder av Toril S. Kojan da Rørosnytt kom på besøk. Hun har vært aktiv maler siden 1990, og har hatt ca 40 separatutstillilnger både i Norge og i utlandet, samt deltatt på mer enn 30 kollektivutstillinger. Bildene hennes er også utstilt i galleriet. I år er det bilder fra mange av kunstnerne som har hatt utstillinger på Flanderborg i årene som har gått.
Terje Grøstad ble utstilt første gang i 2008, da 74 av hans bilder fikk all plass i galleriet unntatt i trappa opp til gallerirommene i andre etasje. Grøstad døde for åtte år siden, men det er noen Grøstadbilder utstilt i Flanderborg rammer og kunst i år også.
Med livet som innsats tegnet Gunnar Bratlie livet inne på Grini. Etter krigen kom boka Skisser i Smug, som har kommet i et nytt opplag. Foto: Tore Østby
En annen sentral kunstner er Gunnar Bratlie, som det var minneutstilling for i fjor. Han ville da ha fylt 100 år. Bratlie var en svært kjent illustratør, og laget en legendarisk førsteside til Norsk Ukeblad, som ikke falt i smak hos den tyske krigsmakten. Bratlie ble arrestert, og internert på Grini. Der ble han pålagt å tegne for tyskerne. Han tegnet ikke så mye for dem, man lagde i stedet mange skisser av det som hendte på Grini. Disse kom ut etter krigen i boka «Skisser i smug». Denne boka kom ut i ny versjon i jubileumsåret. Bratlie bodde på Røros fra 1972 – 1982, og han lagde da flere bilder fra Røros, og mange bilder inspirert av Falkbergets forfatterskap.
Rolf Nerli startet sitt kunstneriske løp på kunstskolen på Røros. Han tok deretter høyere kunstutdannelse. Han er en svært anerkjent kunstner, som uttrykker seg i litografier og malerier. I 2008 var det Nerli som laget fredsprisdiplomet. Den tidligere finske presidenten Martti Ahtisaari fikk prisen for sitt internasjonale fredsengasjement. Han spilte blant annet en viktig rolle under forhandlingene som førte til Namibias uavhengighet fra Sør-Afrika i 1990. I 2012 var det Nerlis bilder som fikk det meste av plassen i galleriet på Flanderborg.
Hvert av årene som har gått, har hatt sine hovedutstillere. I jubileumsåret 2019 er de aller fleste av dem å finne i galleriet hos Flanderborg rammer og kunst.
Det er et stort apparat i sving i mange måneder før Elden slipper publikum inn på slegghaugene og inn i magien. Ikke alle får navnet sitt på plakaten, men er likevel ulidelig viktige.
Siden 1994 har Ester Mikkelsen og Svante Sandnes tråklet, klippet og sydd i Eldens tjeneste, slik at skuespillerne skal være korrekt antrukket når de inntar scenen. Under lave tak i Gropstuggu summer det i symaskiner når de siste tilpasningene skal på plass.
– Her er sånt som er halvferdig, og skal prøves av folk etterhvert. Det mangler kanskje en knapp, eller må syes inn noen centimetre for at det skal sitte bra, sier Mikkelsen, og peker mot et stativ med skjørt, skjorter og samedrakter.
– Da vi startet med dette var det ingen som trodde at vi kom til å få til noe. De mente vi var tullete, forteller Ester, som startet som sufflør i de aller første utgavene på 70-tallet. Så ble det stille, til Rulle Smit kom inn på 90-tallet, og siden den gang har de to damene sydd kostymer så trådstumpene fyker.
– Det har vært fantastisk! I starten sydde vi sekker og belter og andre slike rekvisitter. Sønnen min sydde dødsmarsj-uniformene, og resten vi trengte lånte vi fra Tydal. Det fantes en del klær til kvinner og barn i teaterlageret, og da vi fikk penger nok, sydde vi svenskklærne på skift. En klippet, en sydde. I dag har vi nesten alt vi trenger, og mangler vi noe ringer vi bare til Tydal, humrer Ester.
Svante Sandnes har vært med i kostymeteamet siden 1994, og leter her etter en løsning for å gjemme alle spor av at utstyret er av 2019-modell. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)
70 uniformer med alt som hører til, 19 bergkorps, åtte verdalinger, og en enorm mengde tøy til kvinner og barn er i omløp før forestillingene.
– Jeg tror vi har 70 skjørt! I år er det med så mange voksne damer at vi nesten ikke hadde nok, forteller hun. Dagen før fikk alle medvirkende utdelt sine antrekk.
– Det var virrvarrsen, vi holdt på et par timer. Man vet jo aldri om det passer, og mye må prøves i ulike størrelser. Vi har sydd så mye før at det meste finnes, nå er det mest dårlige strikker, knapper som mangler og noen tilpasninger som må gjøres, forteller hun, mens Unni Ryen huker seg inn døråpningen.
– Skjørtet mitt er for stort! Det er rene slankekuren dette her, jeg går ned ti kilo hver sommer, ler Ryen, som i år spiller enkefru Hiorth, og også har vært med helt siden 1994.
– Takk og lov spankulerer hun bare rundt og broderer. Neste uke er det nye kilo, på slutten av perioden kaster jeg ikke skygge, humrer hun, og konkluderer med at skjørtet må sys inn minst ti centimeter.
Unni Ryen som enkefru Hiorth må sy inn skjørtet. – Jeg går ned ti kilo hver sommer. På slutten kaster jeg ikke skygge lenger, ler hun. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)
Jobben med kostymene starter allerede i januar, og noen er alltid på vakt om det skulle trenges.
– Vi tok fri i påska da, humrer Ester.
– Vi deler oss så det er to på jobb hver dag, og det er alltid noen her om det skjer noe. Jeg kan ikke lage mønster, det gjør Svante, fastslår hun. Mikkelsen jobbet mange år i Storebrand, men ble førtidspensjonert da avdelingen skulle flyttes. Å sitte uvirksom var derimot ikke et alternativ særlig lenge.
– Mora mi var sydame, så jeg lærte nok litt der. Det er fryktelig artut å være med, men nå tror jeg kanskje det er siste året med ansvar for kostymegruppa. Vi får se hva helsa sier. En merker jo at en er åtti år, sier hun.
Herdis Hustad Olsen og Liv Lockert er en del av kostymeteamet på seks som skal sørge for at skuespillerne er korrekt antrukket når de inntar scenen. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)
Radarparet Ester og Svante har ytterligere fire damer med seg i kostymeteamet. En svensk bok om karolinerne er rettesnor – der finnes alt om hæren, uniformene og utstyret de hadde med seg.
– De dro jo med seg så mye over hit! Uniformene vi har i dag er så tro til originalen som en kan komme, bortsett fra at vi bruker gule leggings i stedet for strømper. Det er mange detaljer og mye utstyr som skal på plass, det var heftige greier dette. Men krig er nå krig!
En del av Elden-kostymene gjennom 25 år er i disse dager stilt ut i kjelleren på Domus.
Bergstadens Ziir er stedet når Coralua Internasjonale korfestival i kveld skal synge ut under siste etappe av sin Trøndelags-turne.
Korfestivalen arrangeres hvert år, med ulike kor fra ulike land i hele verden. Festivalen starter først med korseminar i Trondheim, før koristene legger ut på en syngende turne i Oppdal og Røros.
– Festivalen er for alle typer kor, både barne- og ungdomskor, og voksenkor. Vi har med oss dyktige dirigenter fra Finland, Spania og Norge, og kor fra både Sveits, USA, Kina, Hong Kong, Canada, Storbritannia og Australia, forteller Sara Martin. Hun tok med seg korfestivalkonseptet fra hjembyen Barcelona da hun flyttet til Trondheim i 2014.
– I Barcelona fantes det allerede en kororganisasjon som arrangerte korfestival, og i 2012 ble den besøkt av et kor fra Trondheim. De lurte på om vi ikke kunne få til en lignende festival i Trondheim, forteller Martin. Busslast på busslast med korsangere inntar Røros hotell, før de skal ut i staden og gjøre seg kjent.
– Vi skal ha en omvisning på Rørosmuseet og i sentrum, før vi drar rett til lydsjekk i kirka. I kveld synger kor fra Sveits, USA og Kina i ulike konstellasjoner, med reportoar fra seminaret i Trondheim med Sanna Valvanne og Javier Busto, sier Martin. De prøver alltid å få med norske kor, men sommerstid viser det seg utfordrende;
– Vi vil gjerne ha det, men det er sommer og ferie. Av og til får vi det til, av og til ikke, humrer hun.
– Vi ønsker samtidig å vise norsk kultur til de internasjonale sangerne. Mye av festivalen handler om å forstå ulike måter å synge og dirigere på, og få inspirasjon fra andre kor. Det skal være høy kvalitet på musikken, men det er også viktig å ta vare på det menneskelige aspektet. Alle skal føle seg involvert og dele opplevelser og erfaringer underveis, sier Martin.
– Det er like mye kulturutveksling mellom landene, som en ren korfestival. Alle har ulike måter å synge på, forteller hun.
Kveldens konsert huser Crystal Youth Choir fra California, Childrens Heart Choir fra Nanjing i Kina, og kammerkoret Notabene fra Basel i Sveits.
Møbelkonservator og restaureringshåndverker Vaabo Vainomaa har jobbet med restaurering og konservering av treverk i mer enn 30 år; de siste 17 årene på Røros. I 2004 startet han sitt eget lille restaureringsfirma på Røros, Vainomaa Restaureringsverksted. Vaabo sin kollega er hans sønn, Ott Vainomaa.
Vaabo arbeider både med eldre og nyere trearkitektur som portaler, dører, vinduer, trekonstruksjoner og kledninger. Han restaurerer, konserverer og rehabiliterer interiør som panel, gulv og tak m.m og møbler som favoritt-tema. Han har lang erfaring med restaurering og konservaring av møbler. Vaabo lager også nye møbler etter spesialbestilling til bygninger og rom. Han tar sikte på å påta seg konsulentoppgaver.
Samarbeid
Vaabo har et godt samarbeid med Røros kommune, Rørosmuseet, Bygningsvernsenteret, Riksantikvaren, Statsbygg, Norsk Kulturminnefond, forskjellige arkitekstbyråer, bygningsfirmaer og andre håndverkere.
Verksted
I 2011 etablerte Vaabo sitt eget verksted i Osloveien 19 på Røros. Han har flere oppdrag som han jobber med nå: Restaurering av gavlefelt og panelet i Peder Hiorts kapell, interiøret av Per Amundsagården etter taklekkasje, istandsetting av vinduer med karm av Kaffebrakke ved Olavsgruva, i en gammel gård i Fjellheim og en gammel seter på Sundet, restaurering av gammel port og tre små uthus i Kjerkgata, lager innervinduer til ei seter i Hittersjøen og flere møbelrestaureringsoppgaver.
Per Amundsagården
I vår har Vaabo jobbet i Per Amundsagården med interiøret, der det for et par år siden var en stor taklekkasje. Demontering av gammel panel, tørking av tømmerveggene, etterisolering, remontering av panel og listverk.
– Jeg trives veldig godt her på Røros. Verdensarvsted – mye gammelt med lang historie. Miljøet er veldig fint med kolleger. Kald vinter og mye snø. Mange kulturarrangement. En fin plass, sier Vaabo Vainomaa.
For å kunne delta i større prosjekt jobber Vaabo ofte i team når det må etableres ei gruppe av restauratører og håndverkere, F.eks. restaurering av Røros kirke og St. Petri kirke i Stavanger.
– Som eiendomsforvalter i Fortidsminneforeningens Røros-avdeling Den Gamle Bergstad har jeg ansvaret for ettersyn med foreningas gårder på Røros, Per Amundsagården og Rasmusgården. Å delta i Uthusprosjektet har vært en viktig og spennende del av arbeidet i alle år. Samtidig er jeg ledig til nye restaurerings- og snekkeroppdrag, sier Vaabo.
Oppdrag
Vaabo har hatt mange både viktige og spennende oppdrag på Røros siden 2002. Første årene jobbet han sammen med Niels Noer i Flanderborg Treverksted på Flanderborg. I perioden 2010 – 2019 har han restaurert Peder Hiort-kapellet. Vinduer, dører, panel, bunnsville, portalen med gavlefelt med utskåret relieff. Perioden 2005 – 2010 var det restaurering av vinduer, dører, benker og interiøret i Røros Kirke. Restaurering av vinduer og interiør i det gamle apoteket og Apotekergården i 2004, 2007 og 2016. Nytt stakittgjerde rundt Riishagen i 2011-2012. Gjerdet ble kopiert etter et gammelt bilde. Restaurering og istandsetting av mange gamle porter, dører og vinduer i Røros sentrum gjennom alle årene. Restaurering av interiøret i baren på Nilsenhjørnet hos Bergstaden hotell i 2017. Laget ide, tegninger, utforming av lystenningsbord til Røros kirke i 2018. Vainomaa Restaureringsverksted legger ut bilder av sine utførte oppdrag på Favebook-siden sin. (Saken fortsetter under bildet).
Vaabo Vainomaa og Harald Hauge ved det lystenningsstedet i Bergstadens Ziir.
Foto: Tore Østby
I tillegg har Vaabo hatt mange oppdrag også utenfor Røros. I perioden 2006 – 2008 restaurering av kirkebenker og interiøret i St. Petri Kirke i Stavanger. Restaurering av kirkebenker og vinduer i Orre Kirke, middelalderkirke i Klepp kommune i 2008-2009. Restaurering av gammelt våpenhus i Ålen i 2007-2010. Restaurering av vinduene og dører, Rørbua i Kirkenes i 2014. I 2012 restaurering av dører i Kvikne Kirke, og restaurering av dører i Vollan kapell i Kvikne. Det eldste Vaabo har restaurert er møbeltapetserenes hånverkslaugs kiste fra 1647.
Vaabo Vainomaa har i vår jobbet i Per Amundsagården i Kjerkgata. Foto: Tove Østby
