Kultur

I morgen, fredag 10. januar, og lørdag 11. januar blir det markert at Storstuggu er 20 år. Jubileumshelga er bygd opp på samme måte som åpningshelga for 20 år siden, med en kulturkveld på fredagskvelden og åpen dag på lørdagen. Akkurat slik som det ble gjort 28. og 29. januar i 2000.

Markeringen starter med gratis jubileumsforestilling i Falkbergetsalen i morgen kveld. De som skal opptre er: Dalakopa, Bakrus, Bergstaden Teaterlag og Copper City Ramblers. Konferansier er Harald Hauge. Det er fortsatt noen billetter igjen til forestillingen.

Lørdag blir det åpen dag på Storstuggu. Det blir servering av kaffe, saft, kaker, pølser og mye god kultur, også denne dagen er det gratis adgang. I løpet av dagen skal det være konsert med Sønvis, Arnfinn Strømmevold, Øyvind Gimse som er kunstnerisk leder for Vinterfestspill i Bergstaden og Røros janitsjarorkester. Det blir to forestillinger med Frost II filmen på Røros Kino. Det skal være miniforedrag med Anne Enger. Foredraget har tittelen «Kulturens betydning for et lokalsamfunn». 10.mai 1998 la Anne Enger ned grunnsteinen til Storstuggu. I slutten av januar 2000 var hun tilbake på Røros og åpnet Storstuggu.

– Vi har invitert henne oppover, og hun ville gjerne komme tilbake til Røros for å være med på jubileumsfeiringen sammen med oss. Det er vi veldig glad for at hun tar seg tiden til, sier kultursjef Morten Tøndel. Han legger til at Anne har vært en viktig person for kultur Norge og har vært en sentral person i det offentlige Norge i mange år.

Ny kulturhusleder

Anne Linn Vingelsgaard Schärer er ny kulturhusleder for Storstuggu. Hun startet 1. januar i år, og er nå klar for å være med å markere 20 årsjubileet til kulturhuset.

– For meg blir dette en veldig fin inngang på å bli kjent med huset, og bli kjent med brukerne, det er et ganske bredt program. For meg er dette en drømmestart, da får jeg oppsummert litt historie og møtt folk, sier Anne Linn Vingelsgaard Schärer, som ser veldig positivt på jobben som kulturhusleder for Storstuggu. Hennes inntrykk så langt er at det er spennende, veldig bredt og utrolig mye flinke folk på Røros. Anne Linn gleder seg til å bli kjent med det lokale kulturlivet. Hun ønsker å videreføre at Storstuggu skal være et viktig hus for det lokale kulturlivet, og at det i tillegg blir nasjonale tilbud som skaper bredde i programmet.

Tirsdag 11.februar kommer Turnéteateret i Trøndelag til Storstuggu med forestillingen «Lek For Livet». I følge beskrivelsen av forestillingen er dette en feelgood-forestilling om ting vi ikke orker å tenke på. Regissør er Aslak Moe. Forestillingen hadde premiere 1.oktober i fjor.

I selskap med klovnen slapper vi av og senker skuldrene. De overdimensjonerte hattene og bartene har gitt The Flying Seagull Project innpass i Europas verste flyktningleire, som ellers er utilgjengelige for allmenheten. De fargerike klærne og den ukuelige energien står i sterk kontrast til forholdene som møter dem.

«Lek for livet» er historien om The Flying Seagull Project, en gruppe klovner, akrobater og musikere, som reiser verden rundt for å spre kjærlighet, lys og latter. Det er også historien om Bendik, en 30-åring fra Stjørdal, som reiser verden rundt som klovn. Hva motiverer han? Hva gjør det med han å stå ansikt til ansikt med traumatiserte barn? Men dette er også historien om hva det gir å inspirere mennesker som har risikert livet for å overleve.

I ni år har The Flying Seagull Project gått inn i flyktningleire, lagt et tau i ring og begynt å klovne. Heftig. Dag etter dag, på samme sted, helt til barn som har vært stumme i måneder og tenåringer med ansiktstrekkene til en trettiåring starter å le, snakke, leke og synge. Nå kommer gruppen til Trøndelag og inviterer publikum til å ta del i leken og latteren, men også de menneskelige kostnadene med det hele.

Det blir lek, klovning og akrobatikk. Og det dypeste alvor. Forestillingen er en samarbeidsproduksjon mellom Turnéteatret i Trøndelag, Teater Ibsen og The Flying Seagull Project.

The Flying Seagull Project er finansiert av donasjoner og 20 kroner fra hver kjøpte billett går direkte til The Flying Seagull Project.

Førstkommende torsdag skal Bendik intervjues på scenen under Trøndelagsmøtet. 31-åringen har i hele høst jobbet som klovn i flyktningeleire på Lesvos i Hellas.

Bent Helgren Jacobsen bor på Stormoen sammen med sin forlovede Mette Laine Rasmussen. I andre etasjen i huset har han laget sitt eget studio og mikrofonverksted. Bent er født i Ebeltoft i Danmark. Han vokst opp med musikk, og gjorde sin første komposisjon bare fire år gammel. Låten het «Sjøens sang». Bent hadde glemt den, men da hans mor gikk bort, fant han ut at moren hadde tatt vare på den. 

– Jeg ble helt rørt da jeg så at hun hadde tatt vare på den i sin notesamling, sier Bent. Musikk har han hatt i blodet nesten siden han ble født. Han ble fortalt av moren at han sang egne låter tre år gammel. Det husker han ikke selv, men han har bestandig hatt musikk i kroppen.

Skihopping

Da han var 13 ble Bent lei og sluttet med all musikk. På den tiden var han pianist. 9-10 år gammel var han innom Norge en liten periode, da bodde han i Åmot i Buskerud. Men 17 år gammel flyttet Bent til Norge for godt, og begynte med skihopping. Årsaken til at han ble i Norge var mye på grunn av skihoppingen. Han var utrolig glad i ski. Han hadde aldri gått på ski tidligere. Første gang han hadde ski på beina var i hoppbakken i Heradsbygd, i en 30-meters bakke. Søsteren hans var med, hun ble nesten sjokkert for Bent ramlet før han kom ned på hoppkanten. Så gikk han opp igjen og prøvde på nytt, denne gangen stod han hele veien ned. Da var det gjort.

Det ble mye hopping første og andre året i Norge. Han gjorde ganske rask karriere. Det var meningen at han skulle hoppe i Holmenkollen det tredje året, men så ble han skadet i forbindelse med stuping i svømming. Det var noen flotte damer som lå å solte seg, og Bent og to andre gutter skulle imponere dem med å stupe fra et 10-meters stupetårn, lengst inn mot damene. Bent kom lengst inn, men gikk rett i sandbanken og fikk brudd i nakken. Det satte en stopper for hoppkarrieren.

Bent var topptrent på den tiden. Han trente bl.a. sammen med skihopperen Johan Sætre, som gikk skole på Elverum. De gamle hoppskiene sine fikk Bent av Johan. Skiene har han fortsatt.

Hallingdans

Så kom Bent veldig tilbake til musikken, han begynte med hallingdans, og ble aktiv hallingdanser. Via Sverre Halbakken kom Bent inn på musikken igjen. Etter hvert begynte han med folkemusikk. Først var det fele. Han for rundt å lærte hos de gamle spelemennene rundt om i Østerdalen. Han var også mye oppi Blæsterdalen i Folldal. Gården til Gudlaug Blæsterdalen var hans andre hjem, der begynte han å spille til dans. Etterhvert gikk Bent over til å spille trekkspill. I 1978-1980 gikk han på Toneheim Folkehøgskole. Planen var at han skulle gå videre, men han hadde så mye spilling, så det ble ikke videre utdannelse på høyskole.

Dalakopa

Bent begynte å spille sammen med Jens Nygård i Dalagutta i 1980, og i 1984 ble Dalakopa startet opp. Bent ble leder for gruppen og har vært det siden. Titanofestivalen vant Dalakopa tre ganger, og ble dermed Norgesmestere i gammeldansmusikk. Første gangen var i 1986 i Åsnes.

– Da kom vi som en kule. Vi manglet bassist og måtte huke tak i en bassist nedi der, og hadde litt problemer, minnes Bent Helgren Jacobsen.

Det var mange deltakere på festivalen, 436 orkester var med. Det var kvartfinaler, semifinaler og finale. Dalakopa prøvde å hinke seg til semifinalen. Det gikk greit. Så kom de til finalen, og slapp alle nervene. I semifinalen var det rundt 130 orkester, og noen og 50 i finalen.

– Men at vi skulle gå hen å vinne, det var helt uforståelig. Det er den største opplevelsen jeg har hatt, tror jeg. Hvis man sammenligner med Spellemannspris og alle de andre prisene så er den første der, sier Bent.

Det største problemet for nykommerne var å takle pressen. Det var 30 – 40 pressefolk som skulle håndteres, og det var ikke så enkelt. Neste dag var Dalakopa på alle avisforsider.

– Vi var ikke forberedt på noen ting. Men man lærer etterhvert, sier kapellmesteren.

I 1990 og 1991 ble det to nye NM-titler på Titanofestivalen. I tillegg vant Dalakopa Nordisk Mesterskap og Spellemannprisen.

Det er fortsatt mye oppmerksomhet rundt Dalakopa. I fjor kom de inn i Hall of fame. Tidligere i år fikk gruppa Gofot-prisen, og for kort tid siden ble gruppa tildelt Vågåfatet.

– De største planene for Dalakopa fremover er å holde helsa ved like. Vi sliter litt nå her og der. Så lenge vi klarer oss der, så kommer vi nok til å spille, men ingen vet hvor lenge. Noen er langt over 70 år nå. Man må ta det som det er. Kvaliteten er der fortsatt, vi trekker fulle hus. Så det er tydelig at folk liker det vi holder på med. Det synes jeg er svært, sier Bent.

Da Bent flyttet til Røros i 1980 ble han med kvartetten Fossegrimen. Etter at det ble slutt med Fossegrimen ble Terje Elven (bass) og Arnfinn Sundt (gitar), som spilte der, med over til Dalagutta. Bent hadde en plan med Dalakopa som bl.a. gikk ut på å få inn fløyte. Heldigvis hadde Mary Barthelemy flyttet til Røros og ble med på fløyte. Oline Sofie Bakkom (fele) kom med, og ganske kjapt ble også Ole Anders Feragen (gitar) med. Med to damer på laget måtte de skifte navn fra Dalagutta til Dalakopa.

– Jeg har formet gruppen. Det er vel kanskje det som gjør at vi får de prisene at vi har en egen sound. Vi kom med en helt ny stil som de ikke var vant med. Jeg har gått i lære hos de gamle spellemenn i Østerdalen. Gått den gamle linja, og hentet inspirasjon fra de forskjellige. Funnet en egen måte å gjøre det på komposisjonsmessig. Helt i starten var jeg veldig hysterisk på at det skulle spilles slik som jeg hadde lært. Samspillet der er litt unikt, sier Bent

I løpet av årene har Bent samarbeidet med andre artister også, bl.a. Astrid Holøien, Åge Aleksandersen, Henning Sommero, BratzzBrothers, Hans Rotmo og en mengde med svenske artister. Han har også hjulpet Jon Jon Henrik Fjällgren i vei med sin karriere.

– Det har gått over all forventing, sier Bent, som ikke har tall på hvor mange komposisjoner han har laget i årenes løp, men det er mange. Han synes det er artig at alle komposisjonene er blitt veldig kjent. Bent er veldig nøye med hva som kommer ut til publikum.

– Jeg er ikke den typen som strør ut med hundre låter, heller en god låt. Jeg liker at det håndverksmessig er godt. Jeg er veldig glad i melodisk og mektig musikk, kor og orkester, helst symfoniorkester, sier Bent.

Noter

Selv om Bent har drevet med musikk i mange å,r kan han nesten ikke en note. Han liker best å bruke ørene. Det er det han er vant med. Når han er ferdig med en låt hører han hele arrangementet. Det ligger ferdig oppi hjernen. Det er stor etterspørsel etter noter til låtene. Bent har lovet i 2-3 år at han skal lage et notehefte. Han har nå kjøpt et note-program og skal prøve å lage heftet.

Bent har i mange år drevet eget studio og plateproduksjoner. Han jobber ikke så mye der nå lenger, Olav Luksengård Mjelva har blitt med i studioet og holder på å læres opp. Bent synes det er flott at studioet blir brukt.

Første helga i november urfremførte Bent sin nye komposisjon, en ny konsertvals sammen med Dalakopa i forbindelse med at gruppa ble tildelt Vågåfatet.

Bent har hatt en roligere periode i det siste på grunn av sykdom. Men han håper å komme i gang nå med flere ny komposisjoner. Han har et par låter til i bakhodet.

I 1987 jobbet Bent mye med en halling som ble gjort om til techno. Den gikk rett inn på Norsktoppen, der den lå en stund. Som kapellmester er det også viktig å lytte til gruppen og samarbeide med den. Ikke favorisere noen. Bent synes de har en fantastisk gruppe. Noen problemer vil det være, men når de står på scenen har de det utrolig artig, det er det viktigste.

De mest populære komposisjonene er Ranveig og Solvalsen. Solvalsen gikk som avslutning på NRK i en periode med naturbilder til. Den låten skulle egentlig ikke være med på platen, Bent synes den var for simpel. Men Ole Anders Feragen kom innom å ville at de skulle prøve å spille den inn. Tilslutt ble den spilt inn på kjøkkenet. Mary Barthelemy spilte fløyte og Ole Anders la på bassgitar, og så var den ferdig. Låten er blitt kåret til Årets gammeldansmelodi, og også kommet ut på verdensmarkedet sammen med Mike Oldfield og Secret Garden på platen No Stress.

-Det var voldsomt å komme i det selskapet der med de store artistene. Jeg skal ikke si annet enn at jeg tjente godt på den, sier Bent.

Mange gifter seg for tiden til låten Hyllest til brura. Nå skal «alle» ha den låten når de gifter seg. Det synes Bent er veldig trivelig.

Bent er veldig glad i naturen. Naturen har alt å si for hans del når det gjelder musikk. Han liker godt at det er så lett å komme ut i naturen i Røros. Hente inspirasjon. Yndlingsplassen er Sommerhøgda på Storwartz. Han sitter på toppen der og bare suger til seg fjellene rundt. Mye inspirasjon til låter er hentet på Sommerhøgda.

-Jeg er ikke den typen som kan sette meg ned å komponere, det må komme av seg selv, sier Bent.

På 1980-tallet jobbet han som oppsynsmann i Femundsmarka, og i 2 år jobbet han i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk i forskningsavdelingen. Ellers har det stort sett hele veien vært musikk. 

Liv Olaug Fevik Prøsch (16) har spilt piano siden hun var 7 år gammel. Det var ganske naturlig for henne å begynne og spille piano, siden familien hadde piano hjemme. Flere i familien og bakover i slekta hennes har spilt piano, så det var nesten «obligatorisk». 

Flyttet
Før Liv Olaug startet med piano gikk hun et år på blokkfløyte og notelæring, som de fleste jentene i klassen hennes gjorde. Da bodde familien i Vanylven på Sunnmøre. Liv Olaug og familien flyttet til Røros da hun gikk i 6. klasse.

– Jeg synes det var fint å flytte til Røros. Trives veldig godt her. Pappa kommer fra Røros, sier Liv Olaug Fevik Prøsch.

Til daglig går Liv Olaug på studiespesialisering ved Røros Videregående skole. I tillegg til å spille piano går fritiden med til trening og venner.

Klassisk

Liv Olaug spiller mest klassisk, men det blir noen andre genrer også. Hun liker godt klassisk fordi det er mye melodi. Hun spiller bl.a. Frédéric Chopin, Claude Debussy og noen gamle stykker av Fredrik Christopher Prøsch komponert på 1700-tallet. I andre genrer blir det bl.a. «Bohemian Rhapsody» av Queen.

Liv Olaug har opptrådt på ulike arrangement. Spesielt inspirerende var det å få lov å spille firhendig sammen med Tor Espen Aspaas på Vinterfestspillene. Hun liker godt å opptre, men hun har ingen spesiell drøm inn i musikken. Hun ønsker å ha det som hobby nå, men tror sikkert at hun kommer til å forsette å spille i fremtiden.

Hun er elev ved Røros kulturskole, der har hun en time i uken, i tillegg er det av og til timer med samspill. Lærer er Lester A. Goodwine. Tidligere hadde hun Monica Andersson.

– Det er veldig forskjell på hvor mye jeg øver. Det spørs om det er mye på skolen. Av og til blir det neste ingenting, og av og til spiller jeg et par timer om dagen eller noe imellom der. Det spørs veldig, sier hun.

Alltid før jul spiller hun en del julesanger. Har spilt de fleste kjente julesangene. Ofte er det opptredener før jul. 

I høst vant Linda Loktu og Stein Vidar Kommandantvold VM i Rørospols for 3. gang, og dermed fikk de vandretrofeet til odel og eie. Trofeet, som er laget av keramiker Per Sverre Dahl, har fått fast plass i kjøkkenet på Kommandantvollen. 

Dansehelg på Vauldalen med VM i Rørospols er et arrangement videreført fra «Brekkendagan» som ble arrangert frem til midten av 1990-tallet. Dansehelga har mer fokus på dans enn det Brekkendagan hadde, selv om VM i Rørospols bare er en liten del av dansehelga. I høst ble dansehelga arrangert for 13. gang. Arrangementet er et samarbeid mellom Vauldalen Fjellhotell og Brekken Spell- og Danselag. Det betyr mye for Linda og Stein Vidar å ha fått trofeet.

– Vi har nådd et mål, sier Stein Vidar Kommandantvold.

– Vi konkurrerer mot gode dansere. Grovt sett danser vi mot de samme som vi danser mot om vi er med på kappleik og tevler, så litt prestisje er det jo, sier Linda Loktu. Hun legger til at det er fint at trofeet havner på Røros, og det er helt rett at det har kommet hjem til Stein Vidar, som har danset mye og som har lært seg dansen i tradisjon.

I tillegg til VM i Rørospols er det kurs både i dans og spell, det er konserter, dansekonserter, en konsert i Volldalskoja og det er dans til faste lag som kommer og spiller. Blant de faste lagene er vertslaget Brekken Spell- og Danselag, Glåmos Spellmannslag og Søndre Trondhjems Spellmannslag. Dalakopa og Småviltlaget er med annethvert år, i år var det Småviltlaget. I år deltok Nord-Østerdals Spellmannslag for første gang. Det var også kurs i speltradisjoner fra Alvdal. I år deltok også Svadilja, som består av unge folkemusikkutøvere, stort sett fra regionen vår.

Trofeet ble i høst permanent delt ut for andre gang. Det er et par tidligere som har vunnet VM i Rørospols tre ganger og har trofeet til odel og eie i løpet av de 13 årene som arrangementet har vart.

Generasjoner

Polsdansen har gått i generasjoner på gården Kommandantvollen. Da Stein Vidar var tenåring lærte han å danse av sin mor på det gamle fjøsgolvet. Moren hadde lært pols på samme måten av sin mor i såmmårstuggu på gården. Linda lærte Rørospols på kurs hos Bondeungdomslaget (BUL) i Nidaros tidlig på 1990-tallet.

– Da var veien kort til Røros for oss unge studenter som var fri og frank, og ble bitt av basillen. Polsen er som ei gift i blodet. Du blir ikke fri den, sier Linda.

Det ble turer til Røros på Rørosmartnan, Brekkendagan og Rørosleken. Landsfestivalen ble arrangert på Røros i 1994, og der var Linda med.

– Polsen har ikke sluppet taket siden. Det nytter jo ikke, sier hun.

Linda var borte fra miljøet i 14 år mens hennes fire barn vokste opp. Men etterhvert måtte hun tilbake til polsen. Polsen er som et drivstoff og ikke noe annet kan måle seg med den. Det blir ikke det samme å danse en swing.

– Vi har danset såpass mye og blir aldri lei. Man blir varm og svett, men man blir ikke «klar», sier danseparet.

Linda synes det er en ære å få følge polsdansen videre. Det er en forpliktelse og en glede. Det er ikke statuer og premier, men dansegleden som er viktigst for Linda og Stein Vidar, og de ønsker at flere unge skal rekrutteres til dansen og føre tradisjonen videre til nye generasjoner.

Fem år

Linda og Stein Vidar har danset sammen i fem år. Det gikk ikke lang tid fra de begynte å danse sammen til de vant sitt første VM i Rørospols, i 2015. Deretter er de blitt verdensmestere i 2017 og 2019. I tillegg har de vunnet Trøndelagskappleiken i sin klasse et år, og en seier og en andre plass på Landskappleiken i B-puljen.

– Vi danser godt sammen, og ​har enorm danseglede. Drivkraften ligger ikke i det å vise seg frem, ​men i selve dansegleden. Vi får veldig mye skryt når vi er på festival eller på kappleik, vi blir «nedrent» av folk ​fordi de synes vi danser så godt sammen. Flere har sagt at ​de reiser til Røro​martnan bare for å ​se oss danse i Sangerhuset. Men det sitter litt lenger inn å få skryt fra Rørosingene. Du blir ikke profet i eget land. Det ødelegger ikke for oss. Vi har voldsomt glede av dansen. Det er vel det folk som kommer og skryter ser, sier Linda.

Rørospols

Som så mye annet kom Rørospolsen til Røros med gruvedriften. Det er flere teorier om hvordan dansen oppsto, men den skal ha tilknytning til polsk dans. Dansen er beslektet med polskan i Sverige som også dyrkes den dag i dag. Polsen oppsto på Røros men den kom hit via innflyttere. Dansen slo rot og ble dyrket bredt og slo an. Dansen har holdt seg helt til vår tid i tradisjon.

Jul og dans på lokalet hørte sammen tidligere, dette er en juletradisjon som er blitt delvis borte de siste årene.

– For 20 – 25 år siden var det dans i julen på alle lokalene. Da var det stort sett mye gammeldans rundt omkring. Sjette-dagen var det liv i de fleste lokalene, sier Stein Vidar.

Brekken Spell- og Danselag har prøvd å blåse liv i dans på lokalet. De har arrangert noen kvelder før julog noen kvelder på våren rundt om på lokalene i distriktet. Blant annet i Rambu i Hådalen, Skogly på Sundet og Samhold i Kojan samt i Feragen.

– Der føler Brekkingene på et ansvar, og gjør en innsats for å prøve å blåse liv i bygdadansen igjen, sier Linda. 

Kommandantvollen

Linda og Stein Vidar bor og feirer jul på Kommandantvollen. Gården er sporet tilbake til 1688. Dengang het gården Fiskervollen. I Rørosboka står det at gården fikk navnet Kommandantvollen da den kom i Familien Commendants eie en gang på 1700-tallet. Stein Vidar er 11. generasjon Kommandantvold, han tok over gården etter sine besteforeldre. Gården er en gammel ferdasgård. Under Rørosmartnan kommer forbøndene gjennom tunet. Den gamle ferdasveien har gått rett igjennom gården i ​flere hundre år. 

– Det er en fin seanse. Vi sto her i fjor da Tydalingene kom, sier Stein Vidar.

Linda og Stein henter juletre fra egen tomt. Treet blir pyntet med lys fra svunnen tid. Et år var det bare levende lys på treet, lys fra barndommen til Stein Vidar sin mor. Begge to er glad i julen, og det er lett å få til god julestemning på en gammel gård. Det pyntes med fakler, nisser, slede og granbar ute.