Lørdag er det igjen klart for en av de eldste tradisjonene på Røros. Det skal deles ut premiehussu til trengende, som møter opp i Raukassa. Trengende er de som trenger hussu, sier lederen for Peder Hiorts stiftelse, Ole Jørgen Kjellmark.
Utdeling av premiehussu er en varm og historisk tradisjon, som ble født i 1788.
Røros kommune har gitt Aud Selboe tilskudd på inntil kr 200 000,- til tilbakeføring av av Laddbua til Røros sentrum. Laddbua var sykehus for Røros kobberverk fra 1867. Bygningen lå da på hjørnet mellom Finneveta og Bergskriverveta. Senere tok handelshuset Engzelius i bruk bygningen til vinutsalg, derav navnet Laddbua. I 1967 ble bygningen revet og flyttet til nåværende plassering som hytte på Vintervollen på Glåmos. Selboe ønsker å flytte bygningen tilbake til bergstaden og da tomten etter Tronshart- gården.
Byantikvaren har tidligere utalt seg positivt til planene om å flytte Laddbua tilbake til bergstaden og tomta etter Tronshart-gården. Denne tomta framstår i dag som et sår i bybildet. Gjenoppføring av Laddbua på denne tomta vil bidra til å rette opp dette. Laddbua er i tillegg oppført i Kulturminneplan for Røros kommune. Her åpnes det også opp for en tilbakeføring av bygningen til bergstaden.
Byantikvaren har begrenset med midler innenfor potten «Verneverdig bebyggelse i og utenfor bergstaden». I 2021 er denne ramme omkring kr 800 000,-. Det er sjeldent det gis tilskudd som overstiger kr 100 000,-. Prosjektet med tilbakeføring av Laddbua har imidlertid en rekke positive sider, står det i tilskuddsbrevet fra Røros kommune.
Det vil først og fremst bidra til å tilbakeføre en viktig bygning til bergstaden. I tillegg vil det medføre en viktig byreparasjon i Bergmannsgata. Byantikvaren gir derfor et tilskudd på inntil kr 200 000,- til prosjektet.
Vilkår for tilskuddet er blant annet godkjennelse etter Områdeplan for Røros sentrum for gjenoppføring av Laddbua på tomta etter Tronshartgården. Tilskuddet knytter seg til gjenoppføring av Laddbua, ikke til evt. godkjente tilbygg.
Det forutsettes at arbeidet utføres av firma/håndverker med bred erfaring med istandsetting av eldre verneverdige bygninger.
Tilskuddet forutsetter at Laddbua oppføres på tomta etter Tronshartgården. Tilskuddet kan først utbetales etter at bygningen er gjenoppført. Arbeidene skal utføres i samråd med Byantikvaren. Dersom det oppstår endringer underveis skal Byantikvaren underrettes straks.
Det ble søkt om tilskudd på kr 250 000,- til tilbakeføring av Laddbua til Røros sentrum, nærmere bestemt tomta etter Tronshart-gården. Fra søker er hele prosjektet estimert til å ha en kostnad på kr 4 200 000,-. Rørosmuseet-Bygningsvernsenteret har tidligere utarbeidet et kostnadsoverslag på demontering og gjenoppføring av tømmerkassa etter Laddbua. Dette overslaget er indeksregulert til kr 570 000,-.
Pressemelding fra Rørosmuseet:
Rørosmuseets årbok for 2021 er nå i salg! For alle som er interessert i røroshistorien, er Fjell-Folk / Vaerien Almetjh et skattekammer av spennende kunnskap presentert på en lett tilgjengelig måte.
Årbokas redaksjon har satt sammen et utvalg artikler av dyktige skribenter, som gir gode leseropplevelser til alle. For mange er lesing av Fjell-Folk / Vaerien Almetjh en juletradisjon, men nye lesere vil også finne innholdet givende.
Årets utgave inneholder ti spennende og interessante artikler av ulike forfattere. Variasjonen i temaer er stor, fra statsreformer på 1680-tallet, til istandsetting av Hyttdammen i 2021, men alle artikler er som vanlig knyttet til ulike sider av røroshistorien. Høydepunktene kommer som perler på en snor, blant dem finner vi historien til industrieventyret HÅG, som startet med produksjon av hårkammer og nå er et varemerke innen kontorstoler med marked i flere deler av verden.
Mange har lagt merke til den triste tilstanden på Direktørgården i Bergmannsgata. Da bygget ble oppført av Catharina Borchgrevink på 1780-tallet, var det trolig den mest påkostede fasaden på et bolighus på Røros, og her har flere berømte personer overnattet. Nå er fasaden istandsatt etter alle kunstens regler, og i Fjell-Folk / Vaerien Almetjh får du innblikk i prosessene og arbeidet som er utført.
Årets Fjell-Folk / Vaerien Almetjh inneholder i tillegg bla artikler om lokale stedsnavn, istandsetting av Hyttdammen og sporene etter drifta på Mugggruva. Her gjengis også Kaare Granøyen Rogstads varme erindringer om sitt møte med den sørsamiske befolkningen, og et intervju med Ellen Gjelsvik som forteller om smått og stort fra oppveksten på Stormoen.
Et samarbeidsprosjekt mellom teatergruppa hos Røros Kulturskole og Bergstaden Teaterlag, skal under Julemarkedet gjøre nissestreker og vise frem gamle juleleker. Skuespillerne er barn og unge fra 4. til 10. trinn. De skal synge, ha et lite tablå, og vise frem gamle juleleker fra Røros. Dette gjør de en plass, før de springer videre til en annen plass, og gjør det samme der. Karianna Sommerro har skrevet tablåene. Hun vil også være tilstede de ettermiddagene skuespillerne skal være i gata.
Hefte
Kvitsanden barnehage laget i 1991 heftet «Lek på Røros i gamle dager». Det er dette heftet regissør Unni Ryen har funnet frem igjen, og brukt i prosjektet. Der er det leker som «Hei, tomtegubbe ta i ring», «Fru Cederstrøm», «Tyven, tyven» og «Sju svarte berser». Dette er leker som barn ikke leker lenger, men som skal komme opp i dagen igjen nå.
Nissestreker
Nissestreker er blant annet at smånissene gjemmer seg, og snakker med publikum. Regissør Unni har med 24 unge skuespillere i prosjektet. De er delt opp i tre grupper, slik at det blir tre kvelder på hver gruppe.
Forrige uke leverte Hans Ivar Biribakken en russisk vinteruniform til Rørosmuseet. Uniformen er etter en person som var russisk fange på straffearbeid i Norge for tyskerne. Under andre verdenskrig tok fangen seg inn på fjøslemmen til Hans Ivar sine besteforeldre på Hagaen, der han byttet klær. Her forteller Hans Ivar historien om vinteruniformen.
Uniformen er etter en rømt fange fra Russland. Klærne ble funnet på fjøslemmen til Hans Ivar sine besteforeldre. En morgen bestemoren skulle ut i fjøset hørte hun noe på loftlemmen, hun gikk opp, og der lå den russiske fangen. Besteforeldrene hjalp han så godt de kunne. De ga han mat, og han fikk nye klær.
Noen dager senere går besteforeldrene opp på loftlemmen igjen, da er mannen borte. Men vinteruniformen hang igjen. Klærne er datert 1941. I dag lurer Hans Ivar på hvor det ble av karen. Sannsynligvis så rømte han til Sverige.
– Denne karen kan ha vært med på en del slag i Russland. Han er nok blitt tatt av tyskerne, tenker jeg, og ført til Norge etter operasjon Barbarossa. Det er en mulighet, men det blir jo bare litt synsing. Men uansett det er ganske interessant hvor ble det av denne karen, sier Hans Ivar, som har tenkt mye på hvor det be av han.
– Det er jo en skjebne, som ble tatt, og gjort straffarbeid. Hvor vet vi ikke, men sannsynligheten er vel Trondheim i å med at han har kommet hit. Fluktruta er naturlig i retning Sverige, sier Biribakken. Han tror fangen var rundt 20 år gammel. I forrige uke leverte Hans Ivar klærne til Rørosmuseet.
– Det synes jeg var på tide, så det ikke ble borte. Det er en fascinerende historie som må bli tatt vare på, sier Hans Ivar.
Nå skal klærne magasineres i Rørosmuseet sitt tekstilmagasin. Først skal de fryses i et par omganger for å forhindre møll og skadedyr. Klærne blir registrert, og publisert på Digitalt museum slik at det går an å se foto og den informasjon som museet har om uniformen.
– Dette er veldig spennende for Rørosmuseet, for vi har veldig lite egentlig slik type dokumentasjon fra krigens dager i Rørosområdet. Dette er en bra ting for Rørosmuseet sin samling, sier konservator ved Rørosmuseet Erik Roll.
I følge Erik får Rørosmuseet mye henvendelser hele tiden om forskjellige gjenstander. De vurderer da om det er ting som de synes er relevant for museet sin samling. De ser også i forhold til den samlingen som de har fra før. Om det er noe som de har, eller det er ting som er godt eller dårlig dokumentert. En russisk vinteruniform det hadde ikke museet fra før.
– Det finnes jo slike klær rundt omkring, men det som er det spesielle her, og som er interessant det er at det er en historie bak. Det er en sjel bak dette her. Det er en klar proveniens til en person uten at jeg vet navnet. Det er litt moro, sier Biribakken.
Hans Ivar fikk høre om historien om fangen da han var liten. Bestefaren sa litt. Hans Ivar var oppå fjøslemmen som «alle» andre gutter. Da hang klærne på en spiker oppå der. Også faren gjentok den samme historien.
– Det er greit å være litt nysgjerrig som guttunge, sier Hans Ivar. Han er glad for at uniformen nå blir tatt vare på, på grunn av historien. Det er viktig.
Besteforeldrene ga nye klær til mannen. Hans Ivar synes det er interessant at besteforeldrene tok vare på klærne.
– Det å være i besittelse av slik type tøy, med tanke på at det var mye tyskere på Røros, det var risikosport synes jeg. Å skjule fanger var det vel dødsstraff for, så de tok en stor sjanse der, eller at de ikke tenkte over det. Hva vet jeg, men veldig spesielt å gjemme dem bort oppå fjøslemmen. De tenkte kanskje slik da at der henger de og der blir de. Ingen som må oppå der. Men som sagt det å skjule fanger og være i kontakt med for eksempel Hjemmefronten, det var dødsstraff. Så de tok en sjanse, som mange andre, sier Hans Ivar.
Fangen dro videre i vanlige klær. Besteforeldrene ga han vanlige klær for at han skulle se mer normal ut. Når man gikk med uniformen var det ganske synlig. Klærne er russisk vintertøy. Det var nok viktig for mannen å få byttet tøy.
– Da stakk han til Sverige med klærne til bestefaren min, tenker jeg. Det er spesielt, sier Hans Ivar.
I forbindelse med at museet skulle ta inn den russiske uniformen har Erik undersøkt om det var russere på Røros under andre verdenskrig. Men han har ikke funnet noe i aviser eller andre steder om at det var det. Han tror ikke at det var mange som passerte området her.
I går ble stilaset fremfor Direktørgården/Rådhuset i Bergmannsgata tatt ned. I løpet av sommeren og høsten er fasaden tilbakeført til det opprinnelige utseende fra 1780-tallet. Tømmeret til det nye panelet på huset kommer fra Hådalen.
Det gjenstår fortsatt en del arbeider på fasaden som skal utføres neste år. Portloftet og grunnmuren skal istandsettes, og en del vindusrammer i første etasje skal repareres i løpet av vinteren. Til sommeren skal bygningen males. Nedløpene mot gata er midlertidige. Det skal settes opp nye nedløp i kobber etter at veggen er malt, skriver Røros kommune på sin Facebook-side.
I år blir det ei aktiv førjulstid hos Rørosmuseet. Det blir aktiviteter fra starten av desember og ut romjulen. Under Julemarkedet blir det flere omvisninger enn det er til vanlig, både Bergstadvandringer og omvisninger i Olavsgruva.
Erik Sandnes Høsøien, Siri Anna Engzelius Strøm og Ingeborg Anna Ødegaard, i formidlingsavdelingen gleder seg til førjulstiden.
Lørdag 4. desember blir en skikkelig juledag. Da blir den tradisjonelle juletrefesten arrangert i Smelthytta. Barn og voksne inviteres til museet denne dagen. Det blir et juleverksted der de besøkende kan sitte å lage juletrelenker, julekort og andre fine ting man kan gi bort til jul. Kanskje nissen kommer på besøk i løpet av dagen. Det blir også gang rundt juletreet.
Det er ikke bare 4. desember det blir mulighet til å lage julepynt på museet. Det skal være juleverksted gjennom hele desember.
Rørosmuseet er også et sted man kan handle julegaver. Ingeborg Anna forteller at man i museumsbutikken blant annet kan får kjøpt fine gaver som man kan gi bort, og varer til julebaksten, julevasken og julematen.
Rørosmuseet er åpent nesten hver dag hele året. Kun fem dager i løpet av et år er museet stengt. Tre av dagene kommer i desember. Museet er stengt på julaften, første juledag og første nyttårsdag.
Elektropunkt AS fikk strømbrudd midt i sin 10-årsfeiring i dag. Jubileet ble markert med servering av kaffe, vafler , pepperkaker og marsipankake. De som kom innom kunne også delta i quiz. Karl Gjønvik fra Sonepar AS var også på besøk hos Elektropunkt i dag.
Etablerer av Elektropunkt AS Thomas Engesvold, og daglig leder Terje Roar Brænd var godt fornøyd med jubilleumsfeiringen selv om det ble en mørk avslutning på markeringen.
– Mye av ideen med denne feiringen var at vi ønsket å bli litt mer synlig, og at kanskje noen ekstra skule finne ut hor vi var hen. Kanskje den gir en viss effekt, jeg vet ikke, men det har vært mye koselig folk innom, sier Terje Roar.
I dag var en stor dag i Kjerkgata 6. Soloppgangen Helse og Miljø feiret sitt 35-årsjubiluem, og Juleloftet feiret 30-årsjubileum. Dagen ble feiret med gode bursdagstilbud hos både Soloppgangen og Juleloftet.
– Juleloftet synes jeg er artig. Folk går å venter på det, sier driver av Soloppgangen og Juleloftet, Randi S. Olsen
Juleloftet blir åpnet første helga i november, og er åpent ut året. Juleloftet har også sommeråpent. Skoleungdommer har sommerjobb der fire-fem uker. Jul i juli er populært.
I løpet av 30 år er det utrolig mange nisser som har vært på Juleloftet. Randi vet ikke hvor mange nisser hun har solgt, men det er mange.
Mange samlere er innom Juleloftet. Nissene fra Rolf Berg Keramikk, og Midthun nissene er populære samleobjekt.
– Når folk kommer til Røros, er det mange som vil ha denne røde og grønne julen. Ikke bare det moderne hvite. Vi selger en del hvit også, men det er mye rødt og grønt altså, ordentlig jul, sier Randi.
Da Røros Apotek feiret sitt 200-årsjubileum i går, var det flere av tidligere ansatte som tok turen innom. To av dem som var på besøk, var Kjellfrid Økdal og Bjørg Eva Sevatdal. De synes det var veldig koselig å få være med på feiringen.
– Vi er så heldige at vi har jobbet såpass lenge, at vi har sett store forandringer, sier Kjellfrid Økdal. Hun begynte å jobbe for apoteket i 1964, og jobbet der frem til 2005. Hun minnes at de hadde et sosialt, og godt miljø på apoteket. Det hadde de hele tiden.
– Det er bestandig trivelig å komme tilbake hit, og man er bestandig velkommen, sier Kjellfrid.
I anledning 200-årsjubileet hadde Vitusapotek Røros laget en utstilling. Kjellfrid og Bjørg Eva brukte tidligere en del av utstyret i jobben sin. For eksempel ble det laget mye hostesaft og salver. Apoteket hadde egen laborant i den tiden som Kjellfrid begynte i jobben. Det var stort sett han som laget til de forskjellige miksturene og salvene. Kjellfrid og de andre ansatte stod for oppfyllingen, og satte på etiketter, og stod ved disken og solgte. Kjellfrid synes det er trivelig å se de gamle tablett-eskene, og se hvordan det var før.
Bjørg Eva startet å jobbe for Røros Apotek i 1977. Hun ble i jobben i 43 år før hun gikk av med pensjon. I tillegg hadde hun to år som sommerhjelp. Hun beskriver jobben som alle tiders.
Hun begynte å jobbe for apoteket mens det var oppi Mørkstugata. Der var det trangt og tungt, men det var veldig trivelig å arbeide oppi der forteller Bjørg Eva.
– Jeg trivdes veldig godt oppi der. Det finner jeg ut mer og mer ettersom årene går. Hvor trivelig vi hadde det oppi der. Selv om det var tungvint, og alt måtte bæres opp fra kjelleren, med korger og pakker. Men vi visste ikke om noe annet. Det var helt greit det. Det ble stor omvelting når vi flyttet ned i Kjerkgata. Da fikk vi plutselig alt på døra nesten. Bare trille inn, og rydde det opp i apoteket, sier Bjørg Eva Sevatdal.
Så ble apoteket flyttet til Domus Kjøpesenter. Dermed hadde Kjellfrid og Bjørg Eva vært med på tre forskjellige apotek.
– Fremdeles så tror jeg at jeg trivdes aller best oppi Mørkstugata. Der var det mere sjel. Der luktet det apotek, sier Bjørg Eva. Kjellfrid trivdes også best i Mørkstugata, selv om det var tungvint, var det en veldig fin plass å være.
Både Kjellfrid og Bjørg Eva tar ofte turen innom Vitusapotek Røros for å hilse på tidligere kolleger. De som har blitt pensjonister fra apoteket, har et treff en gang i måneden. Da blir det mimring om gamle dager, og hvor bra de hadde det både utenfor og innenfor apoteket. De treftes også utenfor jobb.
– Det var hyggelig, sier Kjellfrid.
– Det har bestandig vært et sosialt miljø på arbeid. Og vi har hatt mye sosialt sammen, både på turer og sammenkomster, sier Bjørg Eva. Hun legger til at det er en medvirkende årsak til at folk jobber for apoteket år etter år, etter år. Det har vært en topp arbeidsplass.
Det sosiale på jobben var likevel annerledes før, da det var mindre stress. På 10-kaffen satte de seg ned alle sammen. Ei dame som vasket på apoteket, var ute og handlet, smurte opp rundstykker eller brødskiver.
– Vi gjorde det vi skulle for det, så klart, sier Kjellfrid.
Det var atskillig mindre stress på den tiden. Det er blitt mer profit-jag ettersom årene har gått. Det største stresset de hadde oppi Mørkstugata var når de måtte ut med pakker, pakkeleveranser til medisinutsalgene. Først måtte de få reseptene, så måtte det klargjøres, så skulle det pakkes, og så skulle man nå bussen og levere pakkene på bussen. Pakkene ble dratt på ei melkevogn nedover gata.