Historie

I «Jul i Fjellheimen» 1968 skriver Gunnar Holmsen om «Doktor Müllers nyttårsball». Juleferien på Røros hadde mye å by på for de som var unge rundt århundreskiftet 1800 – 1900. For de som var heldige og bli invitert var høydepunktet doktor Müllers nyttårsball.

Var dagen kort og kulden streng ble skituren deretter, men lite dagslys og frostrøyk var ikke til hinder for det årlige sammenskuddsball på Fahlstrøms Hotell, og heller ikke for den tradisjonelle kanetur med dans i Djupsjølia. Gunnar minnes at første gang han deltok var det sprengkaldt. I.B. Herstad som var lensmann på Røros fra ca. 1870 – 1906 ordnet karavanen på Hittersjøen. Han gikk rundt, skjenket dram fra lerke og ønsket vel møtt.

Gunnar Holmsen beskriver doktor Müllers nyttårsball slik:

Doktor Müllers nyttårsball var en årlig begivenhet som ble feiret hver nyttårsdag og varte til annen dags lyse morgen med en gjestfrihet fra det forrige århundredes glanstid. 

Doktor Müller som var ungkar bodde i et gammeldags stort patrisierhus nederst i Storgata, med Jonetta Bye som dreven husholderske. Til nyttårsballet, så vel som til doktorens herreselskap på hans fødselsdag 26. november, ble huset satt på ende for å gi en festlig ramme om selskapeligheten. I annen etasje gjorde en stor 3 fags sal seg godt som dansesal.

Til ballet utgikk trykte innbydelser, henimot 100 sådanne. I min tid fikk innbydelseskortene en viktig redaksjonell endring. Det hadde nemlig hendt i en familie med en søt ung dame som julegjest, at familien mente den ikke kunne ta med en ubuden gjest til ballet. De følgende år lød innbydelsen: «Hr. N. N. med familie og tilreisende innbydes osv.»
På kortene var tiden satt til klokken 7.30. Det ble for oss unge, som var ute i rett tid, en lang stund å vente og se på de andre gjester under servering av te med tilbehør før moroen begynte. Den gamle elite lot vente på seg. De eldre fruene kom stivpyntet i høyhalset og fotsid sort silkekjole, gjerne med krøller i frisyren og nokså høyrøstet. De yngre og unge i lyse ballkjoler, utringet i halsen og bararmet, blyge til å begynne med. Herrene i snippkjole med hvitt slips, de yngste i mørk dress.

Musikken var valgt med skjønnsomhet. Det var 2 fiolinister fra Ålen, den bekjente samler av folkemusikk, deriblant polsdanser, Anders Haugen (1852 – 1927) og hans yngre medspiller Ingebrigt Djupdal (1872 – 1927). Anders Haugens sønn, organist Hans Haugen har fortalt meg, at de to spillemennene fant frem noter, både til fandango og fransese før de drog til sitt oppdrag på Røros nyttårsdag.

Endelig hørtes feleklangen fra annen etasje og polonesen kunne begynne. Engasjementet foregikk uten ballkort, og parvis gikk vi opp trappen til dansesalen. Verten førte an, og jeg vet spenningen var stor før vi fikk se med hvem. Doktor Müller fremhevet alltid bergverket som stadens livsnerve, og det ville jo da være å vente, at direktørens frue fikk den ære å åpne ballet. Men på den tid jeg gjestet doktorens nyttårsball var der ingen direktør ansatt ved verket, derav spenningen. Det kunne bli en av Verkets funksjonærfruer, eller kanskje fru apoteker Nielsen, vertens nabo i sommerhusene på Sundet, eller muligvis fru politimester Rode – mulighetene var mange, og aldri den samme to år på rad. I polonesen tok alle gjestene del, det ble 30 – 40 par, og selv om poloneserekken måtte bukte seg litt ble der ikke for trangt. Polonesen ble avsluttet med den tradisjonelle vals. De eldre fruenes manøvrering av slepet under denne overgang er en nu utdødd kunst. Efter oppvisningen i polonesen trakk de seg tilbake til slabberas i smårommene ved siden av ballsalen, eller tok foreløpig plass som «veggpryd» i salen, mens de skjeggete kavalerer fant vei til kortbordene. I den tid ble man tidlig for gammel til å danse.

Etter polonesen ble engasjert til fransese, som gjerne anførtes av vertens amanuensis og brorsønn doktor Fredrik Müller, og så kom turen til de gammeldagse runddanser, reinlender, polka, vals og wienerkreuz med korte pauser innimellom hvorunder servertes bisp til damene og punsch til herrene, både bisp og punch varm i glassene fra store boller. Galoppen kom senere på aftenen. Vi unge var forsiktige med punschen. Min eldre bror Andreas hadde gitt meg et vink om at vår gjestfrie vert satte pris på «decorum», som jeg forstod således, at hodet skulle holdes klart og benene stø. Jeg opplevet aldri å se noen unntagelse herfra.

Ved midnatt servertes middag fra stående buffet i første etasje. I alle værelser var her dekket små og store bord med rødvinglass og opptrukne rødvinflasker. De eldre plasserte seg i stuene og ungdommen i de mindre kammers, hvor en annen brorsønn av doktoren, Ingvar, var visevert. Han hadde gjennomgått middelskolen på Røros, var på min alder, og nu tekniker fra Trondhjems tekniske skole, og hans gode anlegg som vert var øyensynlig medfødt.
På buffeten var der meget å velge mellom, og våre damer foretrakk som oftest å se og forsyne seg selv. Der var dyrestek, ryper og kalvestek med tilbehør og opplaget kjøttmat og ferskfisk, samt fiskepudding tilberedt i gammeldagse kunstferdige former ikke å forglemme. Når vi hadde plasert oss og kommet i gang med rettene viste verten seg, skålte med hver og en, og ønsket velkommen til bords. Denne gest, å skåle med samtlige gjester under middagen, har jeg senere i livet bare sett Ellef Ringnes foreta ved en større festlig anledning like gjestfritt som doktor Müller.

Når alle var vel forsynt toget selskapet aller opp i annen etasje, hvor et bugnende dessertbord var anrettet: vingelé i krystallvaser, tårnkake og julebakst med sherry. Her slo verten på sitt glass og holdt tale for det nye år. I denne unnlot han aldri å ønske kopperverket som bergstadens «nervus rerum» en god tid. Heller ikke ble geistlighet eller lovens håndhevere glemt i vertens ønskemål for året som nå begynte, og vi unge ble anbefalt ny kjæreste på det nye året. Det siste oppfattet vi kavalerer som en oppfordring til å spre vår danseinteresse til de fremmede og til de første gangs innbudne unge damer.

Middagen la beslag på et par timers tid. Efterpå tok både musikerne og ungdommen atter fatt på dansegulvet med friske krefter. Fransesen ble erstattet av den melodiøse fandango, og efterhvert som nå musikken ble mere løssluppen fikk vi galopp med kavalerisjokk, liksom en og annen polsdans ble fremført av førsteklasses aktører, hvoriblant jeg må fremheve Gustaf Engzelius sen med sin skjønne frue, fødd Aspås.
Så vel fransese som fandango er stilfulle danser hvori så vel eldre som yngre tok del. Fransesen med sine 5 turer kunne iblant gå litt i surr for oss unge, så vi stod oss på å engasjere en stø dame, men dansen hadde den store fordel at der var muligheter for å kurtisere av vår vis á vis dame, for ikke å nevne de smektende blikke vi kunne sende til (og motta fra) den utvalgte under kjeden når vi møttes. Fandango består av 3 turer som hver repeteres, de 2 første i marsjtakt eller nærmere som en behersket gallopp, og så den tredje med den milodiøse vals. Den dans vi på doktorballet danset til fandangoens rytme kaltes på Røros feier. I hver tur var bare ett par i sving ad gangen, så selv om turene var korte tok det tid å gjennomføre en feier med mange dansende.

Tilslutt var tiden inne for en «Langfeier». Med verten i spissen for en kjede går denne dans hele huset igjennom, fra ballsalen til mørkloftet og herfra til første etasje under unison sang av «kjærringa med staven», mens musikerne nyder en fortjent hvil.
Det ble nå slutt med dansen, om enn ikke med festlighetene. Det gjenstod å spise frokost. Morgentimene var ikke lenger av de «små» da de siste gjester ble samlet i første etasje til bord dekket av fat med rakørret, flatbrød, øl og dram. Jeg kan ennå innbille meg å høre gamle Amneus’s klangfulle bass synge drammene ned.

Kilde: Jul i Fjellheimen 1968, side 7 og 8. Artikkelen Doktor Müllers nyttårsball av Gunnar Holmsen.

Gunnar Holmsen, som har skrevet artikkelen i Jul i Fjellheimen var født på Røros 24. november 1880. Han døde i Oslo i 1976. Gunnar var geolog.

29. desember 1931, ble Knut Brandstorp født. Starten på livet var traurig. Hans mor var meget syk da Knut ble født. Faren ble sendt ut i nattemørket. Det var ikke slik på den tiden at fedrene skulle være med på fødselen. Faren gikk ute i nattkulden. Knut tror han var nervøs der han gikk. Omsider fikk Knut se dagens lys. Knut hadde mørk hudfarge på grunn av gulsott da han ble født. 

Som barn fikk Knut høre at faren var leder av noe som het Framfylkingen, hva nå det var for noe. Knut snuste litt for å finne ut hva dette var. 

– Joda, det var et sted hvor barn, jenter og gutter møttes og hadde det moro. De gikk på turer, var med på sangleker, hadde revyer og det ene med det andre. Dette var jo artig. Men det var ikke noe sånt på Høybråten, der jeg bodde. Dermed var det en septemberkveld, hvor jeg ruslet innover til Grorud. I Grorud, der skulle det skje. Jeg kom opp i Grorud, og der var det masse unger, og der var det sang, og der var det lek. Det sto en gubbe der med solbriller. Da sa jeg at nå skal jeg bli medlem av Framfylkingen. Skal du bli medlem av Framfylkingen du, sa han. Men du er veldig liten da. Ja, men jeg er stor nok hadde jeg visstnok sagt. Og dermed var jeg medlem av Framfylkingen, sier Knut Brandstorp. 

Krigen

Da fulgte det flere år med blant annet den første store Framleiren Stavern i 1937, og den store nordiske i 1939. Så kom krigen. Den var meget dramatisk for Knut. Faren var dengang i Arbeiderbladet, og fikk melding om at det var uro i Oslofjorden. 

– Han sa ifra om at dersom det kommer fly i løpet av natten, så må dere løpe inn i skogen og gjemme dere under noen laken. Vi bodde rett i sonen for Kjeller flyplass. Himmelen den var svart krydret av tyske messerschmitt fly, som da spydde sin last utover. Men vi kom nå gjennom den natta, sier Knut. Men han kan fortelle at den store furua som de hadde lagt seg under ble delt i to av splinter, og det lå deler av ruiner rundt omkring dem. Men ingen kom til skade. 

Så kom dagene igjen med skole, trodde barna. Men nei, det første som skjedde var at fiendene tok skolen, så det ble ingen skolegang. 

– Vi vokste opp, og vi skjønte at det var viktig å ha en bestemt holdning over disse nye grønnkledde som hadde kommet til oss. Vi gjorde så godt vi kunne for å vise vår forakt, sier Knut. Blant annet husker han at de fikk beskjed om at

dersom det kom en tysker langs veien så skulle de gå over på den andre siden av veien og snu ryggen til ham. Det var ingen fra Høybråten som tok imot godteri fra tyskerne. Det var landsforræderi. 

Emblem

Knut vet at de var med på flere tokter innover i skogen, og prøvde å markedsføre barnas holdning til de nye fiendene. Knut husker ikke om han var med selv, men det ble malt et stor emblem inne ved Elvåga i Østmarka. Emblemet var rundt åtte – ti meter stort, og var en hyllest til Håkon den 7. Det er rester av emblemet der den dag i dag. 

Årene gikk, og Knut skjønte mer og mer at barna var nyttige de også. De delte blant annet ut flygesedler, og de prøvde å mate russerfanger som var plassert i nærheten. 

– Vi bidro på vår måte, sier Knut. Han legger til at de stjal turnips som de ga til de gamle som ikke hadde fått tak i poteter. 

Så var det en mørk dag i 1943. Familien var sent oppe fordi de skulle fikse noe hjemme. Plutselig begynte det å dundre i vegger, og det var skrik og skrål. Plutselig var tyskerne inne med sin gestapo, og arresterte Knut sin far. 

– Jeg skal ikke gå i detaljer på det, men det var en forferdelig opplevelse, sier Knut. 

Faren ble tatt, mens Knut og moren ble igjen alene. Huset ble okkupert i tre-fire dager, før tyskerne dro igjen. Umiddelbart etter at de hadde dratt, fikk moren og Knut en melding fra en nabo, om at de måtte komme seg ut av huset. Faren var borte. Det var ingen som visste hvor han var. De regnet med at tyskerne kom tilbake, og det gjorde de. Ti minutter etter at Knut og moren hadde rømt fra huset sitt, var huset okkupert av tyskerne igjen. De brant opp rester av det familien hadde av møbler, bøker og slike ting. Men noe hadde Hjemmefronten greit å gjemme unna. 

Da var det for moren og Knut å komme i en dekkleilighet. De hadde flere dekkleiligheter, før de omsider fikk melding om at nå var tiden inne for å komme seg over til Sverige. 

Julaften

På selveste julaften banket det på døren. Inn kom en kar, som sa at i kveld måtte moren være alene hjemme. Gutten måtte bort. Knut ble stablet inn på et loft. Ut på kvelden banket det igjen på døren. Da var Knut langt inne i nøkkelhullet, og hørte en stemme som han kjente så altfor godt. Han styrtet inn i rommet, og der satt hans far. Men det var ikke hans far. Det var en kar som nok var lik på mange måter, men han var mørkhåret, hadde hornbriller, han hadde nesten ikke tenner, og hadde store bandasjer på hendene. Faren hadde greid å rømme i fra gestapo. Mor og sønn fikk beskjed om at faren nok ikke kunne komme til Sverige, før på lang tid, fordi han var så skadet. Men Knut og moren måtte dra over, og det gjorde de. 

Dette var i romjulen 1943. Det hadde vært kaldt, men så ble det mildvær. De skulle gå over Rødenessjøen, men det var ganske håpløst på grunn av mildværet, så de måtte gå rundt sjøene. Det var en tur på over 11 timer. 

– Det var dramatisk. Men vi så ikke så mye til tyskerne før vi kom til grensen. Og da braket det løs. Da lå tyske kommandostyrker og skjøt mot oss med Krag-Jørgensen, tror jeg det var. En av disse kulene traff da en stein som ble en rikosjett som havnet i panna mi, og jeg lå der i en blodpøl, mens de andre løp retning Sverige, en par hundre meter. Jeg ble liggende igjen. Da skjedde noe som, egentlig aldri skulle kunne ha skjedd-En svensk soldat løp over grensen, fikk tak i meg og dro meg over på svensk side. På den måten ble jeg og mor etterhvert forent i Sverige, på en mottakelsestasjon for flyktninger fra Norge. 

Tiden gikk, og etterhvert havnet de i Stockholm. Faren kom tilbake, og fikk jobb hos den Norske legasjon. 

– Jeg hadde en fantastisk tid med svenske kamerater. Fin skolegang, og veldig mye flotte opplevelser, sier Brandstorp. 

Knut kom tilbake til Norge 15. mai, like etter at krigen var slutt. Men før det hadde han opplevd det helt store. På selve frigjøringsdagen var hans mor borte. Ingen visste noe om noe som helst. Knut var på vei til skolen. Da han kom oppover der som skolen lå, badet hele området i norske flagg. Barna sang “Ja, vi elsker”, og Knut var hedersgjesten. 

Da var det bare om og gjøre å bli ferdig med Sverigeoppholdet, og komme tilbake til Norge. Etter lang lang tid fikk familien etablert seg med et sted å bo, i nærheten av der som de bodde før de rømte til Sverige. 

Tiden etterpå med Framfylkingen, AUF og skolegang ble spennende. 

– Jeg var aldri noe skolelys, men jeg føler at det jeg lærte av viktige ting det lærte jeg gjennom Framfylkingen, og gjennom AUF. Slik gikk nå årene. Det er iallefall en ting som er sikkert, at all forferdelse og all gru, alt spetakkel som var det glemmer jeg aldri. Men jeg vil også takke på mange måter for det man lærte om medmenneskelighet, om dette med å ta vare på hverandre i vanskelige tider- Det var dramatisk, sier Knut. 

I år har Hådalen kapell 90-årsjubileum. Kapellet kom på plass etter at oppsittere i bygda snakket sammen, om at de hadde trengt en plass å gravlegge sine. Det var Røros som var nærmeste. Det var stor interesse for det, men det måtte tas initiativ for å få realisert interessene. Og det ble gjort.

Starten

Arbeidet med gravlunden startet opp i 1930, med dugnadsarbeid. Det ble ryddet skog og planert etter at de hadde funnet en veldig fin plass. De nødvendige godkjenningene kom på plass, blant annet jorden ble testet og godkjent. Det var nok stor glede i bygda da en slik plass som dette ble etablert.

Kåre Tørre som er leder i Hådalen Bygdelag forteller at det er årlige dugnader ved kapellet. Så fort det tørker opp om våren kaller de sammen til dugnad fra de gårdene som representerer eierne ved kapellet. Da blir det raket og flidd opp, dette er også et sosialt samvær med kaffe.

Oppbyggingen av gravlunden og kapellet var mye basert på dugnad. Men det var også noe innleid arbeidskraft. Det første som ble bygd var et klokketårn. Innvielsen av gravplassen var 27. juli 1931. Da ble de første gravlagt der.

Kåre Tørres sin oldemor som døde i 1929 ble gravlagt på Røros, men ble flyttet til gravplassen i Hådalen i 1931.

Dugnad

Mye av det som har blitt gjort gjennom årene, med gravplassen og kapellet har vært basert på dugnadsarbeid. De senere årene har de fått hjelp ifra kirkegårdsarbeiderne på Røros.

I løpet av de 90 årene har det vært flere store dugnader med maling av kapellet. I 2016 ble kapellet malt opp igjen, helt opp i toppen.

Samles

Det er en tradisjon at det ringes i klokketårnet i høytidene. Bygdefolket samles da utenfor kapellet, blant annet på julaften. Det tennes lys på gravene, folk snakker sammen, og ønsker hverandre lykke til med høytiden. Det er en stemningsfull seanse.

Området som sokner til Hådalen kapell er fra Nordvika i sørøst, gjennom dalen, til og med Tørresdalen og Skjevdalen.

Utendørs

Når det er gudstjeneste i Hådalen, er den utendørs. De satser på finvær, og det har de truffet på mange ganger. Etter Gudstjenesten er det kirkekaffe. 90-årsjubileet ble markert i august i år med ei minnegudstjeneste. Da var mange samlet.

-Det var en veldig fin dag med strålende sol og lite vind. Det var en trivelig stund, sier Kåre Tørres.

Stor-Hans

Graven til Stor – Hans er ei av gravene på Hådalen gravplass. Stor – Hans hadde mange år i traktene.

Ved gravplassen er det en minnestein for en tragedie som skjedde under 2. verdenskrig, da tre soldater fra Kompani Linge druknet i Rambergsjøen etter at de hoppet ut i fallskjerm. Ulykken skjedde 10. oktober 1943.

Reidun Roland minnes tilbake til tiden hun gikk på skolen. Det skolerommet hun gikk i, ble revet for å få plass til Lorentz Lossiusgata. Barna startet på skolen der, og gikk der de to første åra. Fra tredjeklasse var elevene i storskolen, som i dag er Reiselivets Hus. Tredje klassen hadde et eget rom. På den tiden var det frivillig om man ville lære engelsk eller ikke på skolen. 

Snekkerskolen var også i det samme bygget, og i andre etasje var det lærerrom. Reidun gikk 3. til 7. klasse på storskolen. Deretter ble det fremhaldsskole i huset. Framhaldsskolen varte ett år. Det som er videregående skole i dag, er en sammensmelting av framhaldsskolen og realskolen. 

Den første læreren til Reidun var Per Haugen. Han tok raskt grep, og flyttet Reidun fra bakerste til første benk. 

– Jeg var vel et urosmoment antagelig, sier Reidun Roland.

Liten klasse

Reidun sin klasse var liten. De som gikk i klassen var førkrigsmodeller. De årene var det lave fødselstall. Hun husker ikke spesielt sin første skoledag, men hun husker at hun i løpet av den første uken havnet på vedkassen på gangen, fordi hun hadde lurt seg ut av skolegården. Hun hadde fått noen ører av sin far, og hadde kjøpt seg et wienerbrød hos Baker Sundt. Som straff måtte hun sitte ute på gangen i en time. 

Først på 1950-tallet, mens Reidun gikk i storskolen, begynte seksualundervisningen i skolen. Jenter og gutter var delt i gymtimene, og det var i de timene seksualopplysningen ble gitt. Klassen var også delt i håndarbeid. Guttene hadde sløyd mens jentene hadde håndarbeid.

Reidun har fortsatt ei veske som hun laget i håndarbeidstimene på skolen. Hun laget veska i fjerde klasse, det året de begynte med håndarbeid. Hun lærte både å strikke og å brodere. 

Disiplin

Det var mye disiplin i skolen. Hvert friminutt måtte de stille seg opp og marsjere inn. Elevene fikk utdelt tran på skolen, og Reidun klarte ikke den fæle tranen. 

Skolen startet i august. Om høsten hadde de potetferie; det som nå heter høstferie. De gikk på skolen til juni. Reidun gikk på skolen seks dager i uka, siden det var skole også på lørdager. De første to årene gikk de på skolen annenhver dag. Men de gikk ganske fort over til å gå hver dag. 

Klasseforstander

Reidun hadde Anders Kvikne som klasseforstander. 

– Han satt å vippet på stolen, og spiste pastiller. Jeg hadde så lyst til å sparke stolfoten unna, men jeg gjorde det aldri, sier hun.

I klasserommet var det tomannspulter, og vedfyring. En vaktmester gikk å fyrte, så det var varmt til barna kom om morgenen. Klassen hadde ordensmann som gikk på omgang, hver uke. Ordensmannen luftet klasserommet, ordnet tavlen og ryddet opp mens alle de andre elevene måtte ut. 

Det store «Gulbygget», som nå står mer eller mindre ubrukt, ble ferdig året etter at Reidun var ferdig på skolen. Skolehverdagen har forandret seg mye da det nye bygget ble tatt i bruk. I gulbygget kom det skolekjøkken, og elevene fikk husstell. 

Reidun hadde mye lekser mens hun gikk på skolen. Blant annet stilskriving. 

Neiet

Elevene hadde stor respekt for lærerne. Reidun minnes at dersom hun syklet fra Stormoen til gata, og møtte en lærer, så reiste hun seg opp i ramma i neiet. 

Lærerne var med på 17. mai med de sorte dusk-luene, som viste at de var akademikere. De gikk for hver sin klasse. 17. mai var arbeidsdag for lærerne. Det var lærernes store dag. Etter hvert ga det ikke samme statusen som tidligere. 

I klasserommet merket elevene klasseforskjellen til de foreldrene som var litt høyere opp. Det var fire jenter i klassen, og de andre jentene var i følge Reidun litt høyere opp enn henne. Hun hadde en far som var på jernbanen, og det var ikke så høyt ansett. Det var ingen skikkelig fattige i klassen.