Historie

Kåre Wessels tryllekarriere startet allerede på 60-tallet, men det var først på 70- og 80-tallet at han begynte å opptre med trylleshow i Rørosområdet.

Mange husker han fra 17. mai-opptredner og juletrefester fra barndommen, men kanskje er det også mange som ikke har fått med seg den mystiske historien som skjuler seg bak forhenget.

Du jukser

Det var på den tiden da det var familieshow på 17. mai i Gymbygget på Røros. Der var det underholdningsbidrag fra lokale aktører, ungdomsband og tryllekunstneren Wessel. Trylleriene ble så populære at Kåre måtte takke nei til tilbud fra Tynset og områdene rundt for å underholde i Gymbygget.

– Man viste fram en kanin som var hvit, og så ble den plutselig svart. Deretter begynte ungene å legge merke til at jeg drev og snudde den der kaninen ikke sant, og da er de jo i fyr og flamme da; – du jukser! du snudde!  Når du da snur den igjen så er den plutselig borte, og da blir de helt målløse, forteller Wessel.  

Artikkelen fortsetter under videoen.

Når det var yngre barn tryllet han fram godteri til stor jubel, og det var nok engasjement blandt de unge tilskuerne til å gjøre det litt enklere for den lokale tryllekunstneren.

– Du behøvde ikke å kjøpe deg ihjel på utstyr, fordi at med unger så er det sånn at de vil se det samme opp igjen og opp igjen. Det kunne rett og slett være sånn at du kunne gjøre akkurat det samme trikset igjen til ungene, og det var like spennende; de var like engasjert, og ble lurt like mye andre gangen, forklarer Kåre.

For å gjøre seg mystisk hadde Kåre enkel og effektiv kostymering, men utstyret hadde han hatt helt siden han traff på tryllekunstneren Hilmar Ledang, som drev en trylleforretning i Oslo hvor han produserte og solgte tryllerekvisita. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nordenstam og Ledang

Interessen for trylling startet allerede på 60-tallet, da Varieté-grupper reiste rundt omkring på turné i forskjellige ungdomshus. Der kunne man ofte se tryllekunstnere.

– Jeg minnes at jeg var i Sangerhuset og så på en som het Nordenstam, og på den tida hadde vi jo nesten ikke radio eller TV, så vi ble jo helt overveldet når vi fikk komme og se det der.

Kåre hadde ei tante i Oslo, og ved siden av der hun jobbet var det en tryllebutikk. Der traff han tryllekunstneren Hilmar Ledang som produserte og solgte trylleutstyr. Kåre hadde kontakt med flere av datidens kjente tryllekunstnere, og ble etterhvert en travel og ettertraktet tryllekunstner selv.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Da tryllekunsten kom til bygda

På 70- og 80-tallet begynte den fortryllende Wessel å underholde rundt om i regionen på grendehus og bygdakvelder. Kåre minnes en tid hvor det ikke alltid var like mye underholdning for barna, og at det derfor ble ekstra spennende for de unge da tryllekunsten kom til bygda.

– Tenk deg en bygdakveld, det var jo de samme Brekken spellmannslag eller mannskoret på Røros som skulle underholde hver eneste bygdakveld ikke sant, men var det noe for ungene det da? Nå kom det plutselig noe som var for ungene.

I regi av Rørosmuseet arrangeres det hele året guidede turer ved ulike besøkssteder i Rørosregionen. Alle omviserne må gjennomføre et guidekurs hvor røroshistorie, formidling og menneskemøter står i sentrum.

Olavsgruva, Smelthytta og kirka er bare noen av stedene Rørosmuseets formidlingsglade guidekorps tar besøkende med på historiske reiser. For tiden holdes det kurs for guider.

Avdelingsleder formidling og verdensarvsenter Kirsti Sæter, museumspedagog Siri Anna Engzelius Strøm og salgs- og serviceleder Ingeborg Anna Ødegaard Forteller om historie, omvisning og guidekurs.

Verdensarvens formidlere

– Hva går et sånt kursløp ut på?

– Det er rett og slett at de som skal være her som guider skal få et godt grunnlag for å kunne møte besøkende til Røros eller lokalbefolkning som har lyst til å lære mer om Røros og verdensarvområdet generelt. Vi prøver å ruste opp guidene til å kunne det kunnskapsmessige, men også til å kunne møte folk på en ordentlig måte som vertskap og som gode formidlere, forklarer Kirsti Sæter.

– Hvem er det som kommer og ser på omvisninger?

– Vi har et veldig bredt spekter som er innom. Det er kanskje ikke så mange rørosinger, bortsett fra når de har besøk, da kommer dem, konstanterer Ingeborg Anna Ødegaard.

– Er det noe man trenger for å bli guide?

– Så mye kan læres. Det er en fordel å like folk, for du må jobbe med folk og da går det ikke an å gjemme seg bort i en krok, sier Sæter.

– Det er kanskje lett å svare at du må være utadvent, men det er også noe som kan læres. Så lenge du er trygg i rollen din så er det ikke sikkert du trenger å være så veldig utadvent, forteller Ingeborg Anna.

Et lite innblikk i mye

– Hvor langt er et sånt kurs?

– Vi har valgt ut deler som vi mener er viktig i første omgang for å lære seg å kunne møte publikum. Hvor mange timer vi er på i år er jeg ikke helt sikker på, men vi har pleid å sagt sånn rundt 40 timer, sier Sæter.

– Nå skal vi jo lære alt fra røroshistorien til bygningsvern, drakter, natur og naturhistorie, samisk historie og transport gjennom circumferensen; for det er jo ikke bare Røros det her handler om, det handler om hele området, forklarer Siri Anna Engzelius Strøm.

– Vi får jo ikke dekt alt, men vi får et lite innblikk i mye, sier Kirsti Sæter.

Hvem eier historien

På guidekurset som nå pågår fikk deltakerne en omvisning i utstillingen Hvem eier historien. Utstillingen viser unike sør-samiske gjenstander, og fagkonsulent – sørsamisk Jenny Fjellheim fortalte om hva gjenstandene kan fortelle oss om historien.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hvem eier historien?

– Alle eier den jo på et vis men alle eier ikke sannheten. Alle kan ikke lage sin egen sannhet. Det er derfor vi jobber med historie, for å lære om det vi har opplevd og det som ligger bak oss, og ta med oss det inn i framtida på en god måte og være en del av historien. Om det er noen som eier historien vet jeg ikke, forklarer Kirsti. 

– Også kommer det kanskje an på sammenhengen og hva det gjelder da, som for eksempel den samiske utstillinga; veldig mange av gjenstandene i europa har havnet her i sammenhenger som ikke har noe med den samiske tradisjonen å gjøre. Det er jo der det spørsmålet dukker opp. De føler et eierskap til noe som har gått tapt, og da er det jo absolutt et relevant spørsmål, forteller Ingeborg Anna.

– Vi ser det jo nå i forhold til  krigen i Ukraina, at de går jo veldig hardt ut på å ramme det som er viktig for folk, identiten og hjertet. De går direkte på kulturminner som er helt unikt for et folkeslag, også blir det jevnet med jorda. Det er en del av en krigføring for å holde andre nede og fjerne identiteten deres, avslutter Kirsti Sæter.