Med sogneprest Harald Hauge som guide, tar vi deg med på en vandring gjennom det mektige steinmonumentet som Johan Falkberget kalte «Fjellets katedral».
Dette er første del i en serie hvor vi tar med leseren på innsiden av kjente bygg.
Kirka ble bygd av Røros Kobberverk i perioden 1780-84. Pådriver for byggingen og øverste ansvarlige for prosessen var direktør ved Røros Kobberverk, Peder Hiort. Med et kirkespir på drøye 50 meter og 1.600 sitteplasser, er det norges femte største kirke
Mange er kjent med kirkerommet i Ziiren, og en del har til og med klatret de mange trappene opp til kirketårnet, men fortsatt er kirka full av rom og avkroker som de fleste av oss ikke har besøkt.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Sakristiet – kirkas backstage
Et sakristi brukes til å oppbevare alterbøker, messeklær og hellige gjenstander, og er et omklednings- og oppholdsrom for presten. I Røros kirke ligger sakristiet bak kirkerommet i bakenden av bygningen.
– Sakristiet i Røros kirke er noe veldig mye mer enn bare et lager-rom eller et walk in closet. Det er rommet der dåpsfamiliene gjør sine forberedelser før dåpsseremonien, forteller Hauge, – Jeg tilbringer ganske mye tid i dette rommet. Her går jeg inn og ut og gjør mine forberedelser og har samtaler med de som skal delta i gudstjenesten, enten det er kirketjenere, konfirmanter, frivillige tekstlesere, organister eller hvem det nå er. Hauge legger til at sakristiet også fungerer som en backstage for musikere under konserter og gudstjenester.
I sakristiet finner vi skap med presteklær. Vi finner et galleri med malerier som portretterer Borgrevinch-slekta, vi finner en safe med kirkesølvet og kirkens mest verdifulle gjenstander, og ikke minst:
– Alle sakristier med respekt for seg selv har et skap som dette, med bøker, lys, program og lyspærer. Harald åpner et skap i veggen og viser at til og med kirker har sine dedikerte roterom.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Den er datert 1651, sier Harald etter å ha åpnet safen og tatt ut en gammel vinkanne, – denne har vært brukt i forbindelse med nattverdsfeiringen. Kanna er eldre enn selve kirka. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Hauge forklarer at de pipene vi ser fra kirkerommet bare er en fasade, og at de ytre pipene ikke er spillbare, de er der bare for syns skyld. Selve barokkorgelet er innmaten, inne bak fasaden.
– Når orgelet ble flytta hit fra gammelkirka, ble det bygget en ny kasse og fasade så det skulle passe interiøret, forteller Harald, og legger til:
– Det er et veldig flott og godt bevart instrument. Det kan ikke brukes så mye til vanlige gudstjenester, til det er det både for lite og dessuten er det stemt etter naturtonestemming som gjenspeiler perioden instrumentet ble bygget, som var før man standardiserte instrument-stemmingen. Det gjør at det klinger på en original og litt sån eksotisk måte.
Skriblerier i veggene
Hauge viser orgelets belger. Før orgelet ble motorisert og elektrifisert så hadde man egne folk til å fra belgene. På baksiden av orgelet kan vi se at det er risset bokstaver og årstall inn i veggen.
– Rett bak oss er det en masse skriblerier i veggen, og vi vet ikke helt sikkert hva alt dette er, men det jeg har fått høre er at i hvert fall noe av det er skrevet av belgtråkkerne. De har risset navnetrekkene sine og årstall her. Det er mye fra 1800-tallet, forteller presten.
Bergtråkker var tittelen på personer som opererte blåsebelgene i et kirkeorgel.
– Det er klart den som hadde jobb med å passe på orgelet og trø belgen når man spilte, fikk jo en ganske lang pause når presten gikk på prekestolen, og da satt du her og det var ingen som så deg, spekulerer Harald.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Skogen mellom takene
– Jeg kom på en ting. Du har vært i kirketårnet, men har du vært på loftet over taket, i tønnehvelvet? spør sogneprest Harald Hauge og peker opp mot taket i kirkerommet.
Harald prest tar meg med opp trappa mot kirketårnet og drar en parallell til den kjente katedralen i Paris, Notre-Dame, mens vi klatrer trappene.
– Det var det de kalte skogen eller «le forêt» i Notre Dame. Rommet mellom taket i kirkerommet og taket på utsiden av kirka var svært og fullt av tømmerstokker som holdt takkonstruksjonen på plass. Det var der brannen brøt ut i 2019, forteller Hauge.
Presten åpner så en dør som leder til en stor, mørk hall.
– Her ser du takspissen over oss, og tønnehvelvet under oss. Harald peker inn mot et langstrakt rom med tømmerstokker stående som gotiske tresøyler langs veggene.
Videre går turen opp i kirketårnet. Harald følger oss og forteller om kirkeklokkene og urverket i tårnuret. En gang i året, om morgenen 17. mai, holdes gamle ringeskikker i hevd av fire mann som ringer med klokkene på gamlemåten. Rørosnytt skrev en artikkel om dette tidligere i år, og intervjuet ringerne i Bergstaden Ziir.
Les også:
Ti-årsjubileum for det nye orgelet
Ringerne i Bergstaden Ziir
