Historie

+100 år med identitetsskapende arbeid

av

Landslaget for lokalhistorie ble stiftet 6. juli 1920. Nå, 100 år senere, er organisasjonen større enn noen gang – med 400 medlemslag er de Norges største kulturvernbevegelse. Spredt over hele landet, i bygd og by, bidrar omkring 70 000 historielagsmedlemmer med å øke forståelsen for lokal kultur og identitet. 

– Rundt omkring i landet vårt legges det ned en helt fantastisk innsats for å ta vare på alle de puslebrikkene som til sammen danner et større bilde av hva vi har vært, og dermed noe om hvem vi er. Lokalhistorielagene i Norge er viktige for at vi skal forstå hvor vi kommer fra, skriver Kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja i siste nummer av Lokalhistorisk magasin. 

Landslagets medlemslag bidrar til en bedre forståelse av vår felles fortid. Kystkultur, bygningsvern, slektshistorie og utgivelse av årbøker, er noen av aktivitetene til historielagene. Disse bidragene kommer fra et tverrsnitt av landet, fra skogs- og landbrukskultur, kystkultur og samisk og kvensk kultur – hele landet er med. I alle kommuner finnes det historie- eller sogelag, heimbygdslag, museumslag, vikinglag, og lignende foreninger og organisasjoner. Landslaget for lokalhistorie tar mål av seg å være til støtte og hjelp for alle lag som driver lokalt kulturvernarbeid. Som medlemsorganisasjon har vi, gjennom hundre år, stått på for å gjøre arbeidet enklere for frivillige lag og foreninger.

Innsatsen de frivillige lagene legger ned bidrar ikke bare til økt forståelse og bevissthet rundt en felles fortid, men er et godt tilskudd til bedre folkehelse, god kontakt mellom folk og generasjoner – rett og slett et rausere samfunn. Disse frivillige er virkelig Norges hukommelse og Landslaget fortsetter å løfte de frem.

Landslaget ble stiftet som Landslaget for bygde- og byhistorie i 1920 – hovedoppgaven var å stimulere til flere bygdebøker rundt om i landet. Fra 1970-tallet vokste antallet historielag dramatisk, og Landslaget har endret fokuset fra bygdebøker til det brede kulturvernarbeidet i lagene. 

Feiringen av hundreårsjubileet skulle egentlig være i september, men på grunn av smittesituasjonen har de bestemt seg for å utsette jubileumsmarkeringen til juni neste år. 

+ Historiske vegger på Svensvollen

av

Stein Mortensen er eier av Svensvollen i Viken. Vollen begynte som seter, trolig så langt tilbake som på 1700-tallet. Hovedhuset består av to deler. Man kan se på tømringen at den eldste delen har vært en bygning, og at den andre delen er påbygd. 

Restaurering

Den gamle delen er restaurert, slik at det nå er sengeplasser til fem stykker der. I tillegg er det et lite kjøkken nede, og bad og toalett i andre etasjen. Bygget er modernisert samtidig som det gamle er beholdt. 

– Jeg har prøvd da, men det er ikke så enkelt, sier Stein Mortensen. 

Steinhelle

Foto: Tove Østby

På kjøkkenet er det et spesielt gulv. Framfor kjøkkenbenken ligger ei stor steinhelle, på fire-fem kvadrat. Det ser ut som gulvet en gang i tiden ble bygd rundt steinhella. Etter restaureringen er veggene malt i samme farger som de var malt i før i tiden. 

Setervoll

Opprinnelig var Svensvollen en setervoll, som etterhvert ble en «verksgård». Kvinnene var hjemme og passet barn og dyr. Gubbene var oppå gruven. Det var mye ukependling. 

Først på 1970-tallet kom gården inn Stein sin slekt. Da kjøpte hans far eiendommen. For å få lov til å bygge fjøs, måtte han ha mer jord. Det bodde folk og var gårdsdrift på Svensvollen frem til første halvdel på 1960-tallet. Da ble gården fraflyttet, og sto tom i flere år. Stein sin far fikk kjøpt den som tilleggsjord. 

Utleie

Faren begynte å ha litt utleie slik som det var på Svensvollen, men det var hverken strøm eller brukbart vann inn. Det var utedo i uthuset. Stein tok over hjemgården i 1987, og begynte å restaurere Svensvollen på 1990-tallet. Da ble det lagt inn strøm, kloakk, og laget to leiligheter med bad og klosett. 

Vegger

– Jeg har prøvd å bevare så mye som mulig av den gamle stilen oppå her, sier Stein. Da han tok av panelet i stua, på den påbygde delen, kom det frem en veldig spennende panel. Stein visste ikke hva det var for panel, men han hadde med seg Kjell Prytz på Svensvollen. Kjell var nesten sikker på dette måtte være panel som ble kjøpt på auksjon etter gammel kirka på Røros. 

Historiske vegger. Foto: Tove Østby

– Da er den nok ganske gammel, dersom det stemmer, sier Stein. Da er det snakk om panel fra 1600-tallet. Fargene er prøvd bevart også her. 

Veggen består av veldig breie underliggere, som ikke er like breie oppe og nede. Det er frest slik at det er not og fjær på dem. 

-Det er ganske mye håndarbeid for å få til det der, sier Stein. Han har også tatt frem igjen noen tømmervegger. I tillegg er taket restaurert og vinduer skiftet. Nå blir Svensvollen leid ut både om sommeren og vinteren. 

Gruveområdet

Svensvollen ligger midt i gruveområdene. Det er mange gruver på eiendommen. Det var gruvedrift i området fra slutten på 1640. Det var også prøvedrift først på 1900-tallet. 

– Jeg tror ikke det er noen som er blitt rik på gruvedriften oppi her, ettersom de sier. Det er ikke så store forekomster, sier Mortensen. 

På eiendommen er det også et steinfjøs, og et sommerfjøs. Tidligere hadde steinfjøset en etasje til. Det var i så dårlig stand at det er blitt tatt ned. For å bevare steinkassen ble det lagt på bølgeblikktak. 

Stein vet ikke hvilken gård Svensvollen var seter under, men hjemgården hans var seter under Tyskgården på Røros. I gamle dager var hele Viken et seterområde. Det var mange gårder i Ålen som hadde seter der.

Gammel dør på Svensvollen. Foto: Tove Østby
Svensvollen i Viken. Foto: Tove Østby

+ Sophies verden

av

Restaureringen av Hyttstuggu har allerede tatt over et år. I sommer skulle egentlig den hvite kalkmuren avdekkes nyrestaurert og fin, men slik gikk det ikke.

– Mureren Staffan Andersson stod og skulle egentlig ferdigstille det hele, og plutselig en dag ser han at det renner brunt vann ned langs veggene. Det er skitt i laftet som rett og slett renner ned langs veggen, sier bygningsantikvar Gjesdahl Noach.

Det som gjør det hele ekstra bittert er at det ikke nytter å kalke over de brune stripene. Man må av med øverste lag puss for å få det vekk sier hun.

– Det nytter ikke å kalke over dette her, man må av med øverste lag med puss før man setter i gang igjen, og det er jo litt deprimerende når veggen er så hvit og fin. Så vi er nødt til å gjøre noe med taket før vi ferdigstiller kalkingen av veggen, sier Gjesdahl Noach.

Så avdekkingen av kalkmuren som Gjesdahl Noach hadde sett frem til må vente.

– Vi hadde håpet at vi skulle ha vekk stillaset og vise den fantastiske fine eggeskallfargede hvite kalkmuren men sånn er det altså ikke blitt på grunn av vannlekkasjen, sier hun.

Sophie Gjesdahl Noach intervjuet av Iver Waldahl Lillegjære.

Det som imidlertid går fremover er arbeidet innendørs. Jørn Solli og Ole Bekkos har jobbet i den gamle arresten i Hyttstuggu og fant ut at Hyttstuggu først hadde vært et bygg med kun en etasje. Det vil si at når Bergverket trengte mer plass til administrasjonen sin så satte de en kasse på toppen av første etasjen, og fikk dermed et bygg med to etasjer. 

+ Suvenir og postkort er populært

av

Da Amneus Boghandel flyttet til Domussenteret for 20 år siden, mistet de 90 % av suvenirsalget sitt. Men etter at Mona Mobæk Strømmevold og Knut Strømmevold åpnet butikk i Amneusgården i Kjerkgata i fjor sommer, går suvenirsalget unna igjen. Det er i gata turistene leter etter suvenir. I tillegg til vanlige suvenirer som troll og kjøleskapsmagneter, ønsker Mona og Knut å tilby lokale suvenirer. 

Postkort

I løpet av en sommer blir det sendt mange postkort med motiv fra Røros. Kortsnurren i Amneusgården har fulgt med bokhandelen siden 1800-tallet. Her er prospektkort med Rørosmotiv samlet, kort både av eldre og nyere dato. Her står folk og snurrer og plukker kort. 

Postkort er populær suvenir. Foto: Tove Østby

– Det er mange som har gode minner med denne, sier Mona Mobæk Strømmevold. 

Postkortet «Dører på Røros» er veldig populært, motivet finnes også som plakat. Bergstadens Ziir er et annet motiv som mange ønsker. Butikken har også en del eldre farvepostkort fra Røros. Et av de mest populære, er et kort fra 1970-tallet med motiv fra nederst i Bergmannsgata. Det viser Finnegården i en annen farge enn den har i dag.

– Vi har Røros både sommer og vinter. Det har vi hele året, for det kommer gjerne folk her på sommeren, som ønsker kort med Hyttelva og Flanderborg, der det står Røros minus 40 grader. Det er en kuriositet å ha for mange, sier Mona. Hun legger til at turistene kjøper kort for å sende. Det ser hun i forhold til frimerker som blir solgt i tillegg. Postkort er også suvenir. Amneusgården har bøker og kort av nissetegner Kjell Midthun. Det er en helårssuvenir. 

Kladdebok

Dagbok om Røros. Foto: Tove Østby

Ei ulinjert kladdebok som har tittelen «Dagbok om Røros», blir mye brukt av turister til å skrive om sin opplevelse på Røros. Mens andre bruker den som kladdebok på jobben eller i skolesekken. Boka blir ofte brukt som et minne fra Røros. 

Dialekttempen

Dialekttempen har Amneus solgt veldig mange av de siste årene. Tempen henger på mange hyttevegger. Dialekttempen blir ofte brukt som gave. Den henger ikke bare utendørs, men også på innervegger. 

– Uansett hvilket vær det er, så må man trekke på smilebåndet når man ser på den. For når det står åtte grader og sommervær, kan man ikke gjøre annet enn smile litt. Linnvær når det er fem grader, sier Mona. Hun får mest spørsmål om underste håttå, som betyr at det nesten er et under at det kan bli så varmt. Det har man nesten aldri opplevd oppå her, kun i solveggen. 

Mat

Mat er også suvenir. Reinspølsa fra Rørosrein selges det mye av. Rørosbakern sin Knekks er populær å ta med seg som en smak av Røros. Tradisjonelle suvenir som kjøleskapsmagneter er fortsatt etterspurt. Det er noe som «alle» skal ha. Amneus Boghandel er de eneste som selger en miniutgave av Røros kirka, som er en tro kopi av kirka. Den blir det solgt mange av i løpet av en sommer. 

Samisk

Første juli i 2018 ble Røros kommune innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk. Samiske suvenir er populært, blant annet samiske flagg og fat med sørsamisk motiv. Mona tror de samiske suvenirene ofte blir solgt til personer som har samiske aner. 

Garn

Garn fra Evavollen er populært hos strikkeglade damer som er innom. Garnet er laget av ull fra grå trøndersau. Det er en kjempesuvenir for de som er glad i å strikke, og som har god greie på garn. De strikker seg et minne om Røros. 

Troll

Hver dag står trollet på trappa til Amneusgården, og følger med på livet i Kjerkgata. Trollet kom til butikken på 1960-tallet, og har stått på trappa i alle år det har vært butikk i gården. Mona bruker trollet aktivt. For eksempel før jul. holder trollet ei kurv med gaver i. På Samefolkets dag står det med det samiske flagget i hånden. 

– Vi er veldig glad i trollet. Vi er redd for det. Trollet er gammelt, og begynner å bli litt skjørt. Det har holdt ut i 60 år i alt slags vær og vind, sier Mona. Troll er veldig populært hos utenlandske turister. De forbinder Norge med troll. I tillegg har de utenlandske turistene stor interesse for elg. 

Mange kjøper med seg bøker som suvenir, blant annet om lokalhistorie, bøker om og av Johan Falkberget, og kokebøker med tradisjonelle retter fra Rørosområdet. Jon Østeng Hov sin serie «Skal hilse fra fjellet», kjøper turistene med seg som suvenir, og sommerkrusene er også populære.

Mona Mobæk Strømmevold selger mange postkort i løpet av en sommer. Foto: Tove Østby

+ Plankefilosofen

av

Jostein Utstumo er en håndverker som jobber med Kølplanken, området på andre siden av elva for Rørosmuseet.

Jostein vokste opp på Sørlandet og har bodd på Tynset i fem seks år. Han er utdannet tømrer, byggingeniør og har en tilleggsutdanning i tradisjonshåndverk.

Jostein Utstumo i samtale med Iver Waldahl Lillegjære.

I løpet av syv morsomme og interessante minutter om bygningsvern og tradisjonshåndverk lærer man mye av Jostein om hverdagen som håndverker.

+ Inviterer til dugnad på Ratvolden

av

Kirsti Sæter og Falkberget-Ringen inviterer til dugnad på Ratvolden. Dugnaden foregår i ettermiddag og utover kvelden.

– Ta med hele familien og bli med på en hyggelig dag ved vakre Ruglsjøen, sier Kirsti Sæter leder for Falkberget-Ringen til Rørosnytt.

Det er forskjellige gjøremål som står på agendaen, men det skal være gode muligheter for alle til å gjøre en innsats.

– Vi skal vaske og rydde, både inne og ute, og vi skal gjøre enkelt vedlikehold, så her trengs alle typer arbeidskraft. Ungene kan leke på tunet, og foreldre og besteforeldre kan bidra til Falkberget og Ratvoldens beste, sier hun.

Falkberget-Ringen er ei venneforening som jobber for å styrke interessen for dikteren og samfunnsmennesket Johan Falkberget.

Ratvolden er Johan Falkbergets hjem og dikterens fødested, Falkberget, ligger ved Rugelsjøen i Rugeldalen, ca. 2 mil nord for Røros.

+ Restaurerer engel

av

En del av restaureringsarbeidet av gavlefeltet på Hiort-kapellet er restaurering av supraporten (dekorasjon over inngangen). Det er en rik utskåret del med en engel i midten. Vaabo Vainomaa jobber nå med engelen, og etter planen skal den være tilbake på plassen sin i høst. Det er den svenske treskjæreren Jöns Andersson Ljungberg fra Härjedalen som har laget engelen og hele portalen. 

I følge Vaabo var Ljungberg en veldig bra treskjærer. Alt er perfekt utskjært. Andre detaljer som skal tilbake til engelen er ei sandklokke, en ljå, en hodeskalle og et bein som også er laget av Ljungberg. Alle de detaljene har betydning som symboler. Symboler for evighet, død, vitenskap, framtid og håp. Etter grunning og to strøk linoljemaling skal det henges tilbake på kapellet.

Den fine engelen skal snart tilbake på Hiort-kapellet, sier Vaabo Vainomaa. 

Vaabo Vainomaa ble intervjuet av Tove Østby

Malingen er tatt av engelen, i tillegg skal han få en reparasjon i ene hofta. Der er det en stor sprekk som det har kommet linolje, vinduskitt og hamp inni. Vaabo har fjernet det og limt inn en trebit fra Hiort-kapellet. En trebit fra panelet som delvis er byttet ut p.g.a. råteskader, med samme alder som kapellet. 

Farger

Vaabo begynte arbeidet på Hiort-kapellet i 2013. Da starter han med vinduet. Senere med dørene som så pyntet ut. Etter at det ble utført fargeundersøkleser, ordentlig Restaureringsrapport av Jon Brenne fra 2012, kom det frem at dørene var mørke røde og imiterer mahogni. Alle fargene på kapellet har en mening. Det gule imiterer sandstein, og det hvite imiterer italiansk marmor. 

– Det er en fin kombinasjon, og det var veldig inn i Europa i 1780, da Hiort-kapellet ble bygd. To år før Røros kirken. Peder Hjort hadde tette kontakter med Europa – spesielt med København – og alt moderne derfra kom til Røros med en gang – sier Vaabo.

+ 90-åring i godt hold

av

I disse dager feirer Rørosmuseet sin 90-årsdag. Museet sin spede begynnelse startet 22. juni 1930, da  en stor utstilling ble åpnet i Aasen-gården, Røros Museumsforening ble stiftet dagen etter.

– Det er utstillingen i Aasen-gården vi regner som starten av Rørosmuseet sin virksomhet. Det er noen viktige år i museets historie og forsvidt også regionens historie dette. Det ene er jo oppstarten og stiftinga som skjedde i 1930, det var et voldsomt fokus, ser vi på bildene så ser vi at det var 1000 mennesker på åpninga. Det var jo også en brytningstid, man så jo at her var det en del ting man må begynne å ta vare på eller så går det føyka, sier museumsdirektør Odd Sletten.

Iver Olsen sitt bilde fra åpningen av utstillingen i Aasen-gården i 1930. Foto: Rørosmuseet.

Arbeidet med å bygge opp de kulturhistoriske samlingene tok til i 1930. Først 25 år senere fikk museet permanente lokaler for samlingen i stenhuset ved Doktortjønna.

– Så kan man si at man fikk en ny runde på 50-tallet når man etablerte seg på Doktortjønna og fikk opp et brannsikkert museumsbygg. Steinhuset på Doktortjønna er jo det første ordentlige museumsbygget. Da hadde man samlet en del hus slik at man fikk etablert museumsparken i Doktortjønna området, sier Sletten.

I 1979 ble Olavsgruva åpnet som museumsgruve, og i 1988 ble samlingen flyttet til Smelthytta. De to museumsenhetene ble slått sammen i 1990 og omdannet til en stiftelse. Sletten sier at de to prosessene har vært viktig for utviklingen til museet.

– Så tar hele museumsarbeidet ei ny vending ut over 70-tallet når man begynner å se på Malmplassprosjektet. Sverre Ødegaard skreiv jo to utgreiinger i løpet av 70-tallet om hvordan museumsarbeidet skulle bli fremover. Så ender det på den ene sida opp med Smelthytta som det nye museumsbygget, og det er jo et kjempeprosjekt. Virkelig enormt i forhold til foreningens størrelse og økonomi. Så har du den parallelle prosessen som går rundt Olavsgruva med Bergmannsdagan i 1976 hvor man da ender opp med å ta vare på Olavsgruva og få etablert den som museumsgruve. Så der er to parallelle prosesser som skjer samtidig, som er veldig viktig for museet, sier han.

Oppe i alt dette så blir jo Røros Verdensarvsted i 1980, uten at det egentlig er en veldig stor sak på den tiden. For det første er ikke Verdensarvlista i nærheten av å være like godt kjent da som den er i dag, og det er heller ingen prosess i forkant. Sletten sier at bevisstheten rundt UNESCO og verdensarvstatusen kom utover 2000-tallet.

– Det er nok en viss dialog men det er ingen prosess rundt den innskrivinga. Det er først med utvidelsesprosessen etter år 2000 og opp mot utvidelsesprosessen i 2010 at verdensarvbegrepet setter seg i denne regionen. For det første så får vi en helt annen prosess, kommunene er tungt involvert, det diskuteres hva som er viktig. Det kommer inn internasjonale eksperter her og vurderer hva som bør være med i denne utvidelsen. Samtidig har det skjedd veldig mye med Verdensarvlisten, det har jo blitt UNESCO´s mest populære konvensjon, og det er veldig mange land og steder som ønsker seg inn på denne lista. Så  det har vært flere prosesser her som har dratt inn i de retningene som gjør at vi står der vi står i dag etter 90 år, sier han.

Rørosmuseet er i brytningspunktet mellom fortida og fremtida i sitt arbeid med å ta vare på vår historie og kulturarv. Fordi de er med på å bestemme og definere hva som skal fortsette å være en del av kulturarven for de kommende generasjonene. Sletten sier at mye av jobben handler om å se fremover.

– Vi mener at vi er er en viktig institusjon både for å formidle historien, men også for å ta vare på historien. Vi bruker jo å si at museene er jo ikke først og fremst for å ta vare på fortida, vi er jo faktisk for å legge noen føringer inn i fremtida. For oss handler det om å prøve og se inn i fremtida for å finne ut hva våre etterkommere syns vi burde ta vare på, sier han.

+ Klippet telefonledningen

av

I dag ble lesekiosken på Malmplassen åpnet. Biblioteksjef Ellen Vibeke Solli Nygjelten klippet snoren til Røros første lesekiosk. Det var ikke ei rød snor som ble klipt, men en telefonledning. Ellen Vibeke holdt også åpningstalen. Røros bibliotek er fadder for kiosken.

Ellen Vibeke Solli Nygjelten ble intervjuet av Tove Østby

Lesekiosken på Malmplassen er en av fem kiosker i Trøndelag, og nummer 26 av i alt 100 lesekiosker i Norge. Første verset av Rørossangen står på en tavle inne kiosken.

Lesekioskene er et landsdekkende formidlingsprosjekt, satt i gang av Foreningen !les, og Sparebankstiftelsen DNB. Prosjektet går ut på at de gamle røde telefonkioskene, fylles med bøker.

Ta en bok – gi en bok. I lesekioskene kan man finne finne nytt nytt lesestoff og sette fra seg bøker som andre kan få glede av. Man kan gjerne skrive en kort melding i boka om hvorfor man vil dele akkurat denne.

Lesekiosken på Malmplassen. Foto: Tove Østby
Biblioteksjef Ellen Vibeke Solli Nygjelten holdt åpningstalen. Foto: Tove Østby

+ Hiort-kapellet jekket opp

av

Vaabo Vainomaa er godt i gang med sommerens restaurering av Hiort-kapellet. Denne uken er gravkapellet blitt jekket opp. En viktig del av restaureringsarbeidet er å få opp bunnsvillen, som har forandret stilling i løpet av årene på grunn av is: frysing, smelting – vinter og sommer. 

Dette er et spesielt arbeid for det er ikke mye plass under. Noen steiner – spesielt under støttepunkter – er så store at det ikke er mulig å bevege de. Vaabo bruker jernbanejekker til arbeidet. I tillegg bruker han vanlige jekker som løfter og støtter til steinene er satt på plass. 

Vaabo Vainomaa forteller her om arbeidet han gjør i denne delen av restaureringsprosjektet.

Hiort-kapellet ble satt opp i 1782 – to år før Røros kirke var ferdig. Vaabo tror at den restaureringsjobben han gjør nå aldri har vært gjort tidligere. Muren – tørrmuren – har ikke vært rørt på over 200 år. Vaabo har ikke funnet noen store råteskader i bunnsvillene, men det er blitt for mye bevegelse i løpet av årene. Han håper at det er like lenge til neste gang muren trenger restaurering når drenering rundt bygninga blir utbedret.

Rundt kapellet er det ei vannrennesystem som tar bort regnvann. Det er et gammeldags system som ikke er tett nok for dagens forandrede klimasituasjonen. Nå jobber han med å finne den beste løsningen på dette, for vannet må styres bort fra bygningen. Fra hjørnet på kapellet går vannet i en tunnel til et hjørne på tomten til kapellet. Samtidig må det fjernes jordmasse rundt bygninga – som er vokst nesten 20 cm i løpet av 238 år – og lage et fall ned fra bygningen slik at vannet blir borte fra bygningen og ikke løper inne under kapellet.

-Her skal vi ta med spesialister for å finne den beste løsningen, sier Vaabo, som har jobbet med restaureringen av Hiort-kapellet i flere år. Planen er at arbeidet skal være ferdig i høst. Ulike detaljer på gavlefeltetet av kapellet, som engelen, sandklokken, ljå, hodeskalle – typiske symboler fra denne tiden – har han jobbet med på verkstedet om vinteren.

Restaureringsprosjektet er støttet av Riksantikvaren og Røros kommune.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.