Runa Finborud blir ny direktør på Rørosmuseet. Finborud kommer fra stillingen som rådgiver i avdeling for samfunnsutvikling i Innlandet fylkeskommune.
– Jeg er veldig motivert for jobben og har stor respekt for fagkompetansen ved Rørosmuseet som er bygd opp gjennom mange år. Jeg gleder meg til å bli en del av laget ved Rørosmuseet og i MIST. Jeg ser også fram til et godt samarbeid med aktører nasjonalt, regionalt og lokalt, sier Runa Finborud.
Tidligere har Runa Finborud blant annet sittet som ordfører i Os kommune i åtte år. Hun har også ledet Verdensarvrådet for Røros bergstad og Circumferensen. Hun er i ferd med å ferdigstille en master i offentlig ledelse og styring ved Høgskolen i Innlandet, og er utdannet lærer fra før.
MiST/Rørosmuseet består i dag av nesten 30 ansatte fordelt på teknisk drift, formidling og verdensarv, kulturhistorisk avdeling og bygningsvernsenteret.
I den nye jobben vil hun jobbe med museets kjerneoppgaver, som er en god balanse mellom formidlingsansvaret, samlingsforvaltningen og behovet for forskning og kunnskapsutvikling. Runa Finborud vil jobbe godt med alle de faglige ressursene på museet, og med eksterne interessenter som departementer, Riksantikvaren, eierstiftelser, kommuner, verdensarvrådet og aktører i lokalsamfunnet. Hun vil også jobbe videre med utvikling av Malmplassen.
Kulturminnefondet på Røros er en desentralisert statlig virksomhet, og representanter fra Statens høyeste organ kommer jevnlig på besøk. Fredag var direktør Simen Bjørgen vert for stortingsrepresentantene Mona Nilsen (Ap), Heidi Greni (Sp) og Åslaug Sem Jacobsen (Sp). Heidi Greni sitter på Stortinget som representant for Senterpartiet i Sør-Trøndelag. Hennes hjemkommune er nabokommunen nord for Røros, Holtålen.
De tre stortingsrepresentantene kommer på et strategisk viktig tidspunkt for kulturminnefondet. Nå starter arbeidet med å bestemme statsbudsjettet for neste år. Det er varslet at det denne gangen vil bli brukt mye på forsvar. Dermed kan det fort bli press på bevilgningene til restaurering av kulturminner. Kulturminnefondet er en statlig virksomhet utenfor Oslo. Mona Nilsen sitter på Stortinget som representant fra Nordland. Hun sitter i Familie og Kulturkomiteen på Stortinget, og har dermed en sentral rolle i fordelinga av kulturkaken i Statsbudsjettet.
Mona Nilsen intervjuet av Tore Østby
En annen viktig aktør i utarbeidelse av Regjeringens forslag til Statsbudsjett på kulturområdet er Åslaug Sem Jacobsen. Hun er andre nestleder i Familie og Kulturkomiteen. Hun sitter på Stortinget for Senterpartiet i Telemark.
Røros har en sterk mediehistorie. I dag eksisterer de tre lokalavisene Arbeidets Rett, Fjell-ljom og Rørosnytt side om side i en kommune som har 5.600 innbyggere. Pressemuseet Fjeld-Ljom er historiebæreren. Halvveis ute i elva, ligger et komplett avishus. Pressemuseet Fjeld-Ljom er Nordens eneste komplett avishus som står der med alt utstyret intakt.
Pressemuseet Fjeld-Ljom inviterer til seminar med debatt om blant annet ytringsfrihetens vilkår. Tittelen sier en del om utviklingen media har gått igjennom: Fra bly til kunstig intelligens.
Med jevne mellomrom trykkes det aviser på den gamle blypressa. Pressemuseet Fjeld-Ljoms Venner ønsker å løfte pressehistorien frem i lyset, og inviterer til medieseminar på Røros i april.
Trond Degenes er arrangementsansvarlig for medieseminaret, og reporter Tore Østby har møtt ham i hjertet av det gamle avishuset.
Maajja-Krihke Bransfjell satt i panelet i en debatt om sannhet og forsoning regi av Folkeakademiet Røros på Røros bibliotek i går kveld. Der ble sannhetskommisjonens rapport, med blant annet dokumentasjon på bortføring av sørsamiske spedbarn fra foreldrene diskutert. Det er en del av fornorskingsprosessen som har satt dype spor i sørsamiske familier. Det gjorde sterkt inntrykk på henne å høre om det som rammet hennes nære slektninger i to tiår på 1800-tallet finansiert av Stortinget etter initiativ fra presten.
Fortsatt byr livet på på tøffe utfordringer for unge sørsamer, som ofte føler at de må rettferdiggjøre sin egen eksistens og kultur i hverdagen.
Maajja-Krihke Bransfjell intervjuet av Tore Østby.
Maajja-Krihke Bransfjell er 23 år gammel. Hun er student, sitter i NSR-nourat-styret og i NRL lokallag. Hun vokste opp i en reindriftsfamilie i Brekken, og bor i Brekken. Hun skriver for øyeblikket master i sørsamisk ved sørsamisk lærerutdanning ved Nord universitet.
I dag hadde Galleri OK i Tufta sin siste åpningsdag. I 17 år har Galleri OK vært i huset der Frivilligsentralen har holdt til. Her har Anne Åssveen, Oddvar Siksjø og Knut Brandstorp vist frem og solgt sin kunst.
Galleri Ok startet 11. april i 2006. Galleriet har vært åpent i helger og under julemarkedet. I årenes løp har det vært massevis av folk innom. I begynnelsen hadde de gjestebøker. På den siste åpningsdagen mimret Knut og Oddvar med å se litt i de fire utskrevne gjestebøkene.
-Alt til sin tid. Så det er egentlig greit, sier Oddvar Siksjø.
Da Galleri OK flyttet inn i huset hadde Frivilligsentralen nettopp flyttet inn. Kunstnerne spurte om de kunne få lage et galleri i andre etasjen. Knut og Oddvar snekret, malte og satte i stand andre etasjen slik at det ble galleri der. Knut og Oddvar plasserte maleriene, og Anne kona til Oddvar ble med med datagrafikk.
I galleriet har det vært mange lokale motiv fra Røros, men også litt andre bilder.
-Både Knut og jeg har malt tømmerveggene på Røros i mange motiv. Og likeens ifra Nordgruvene, og Knut fra Storwartzområdet. Og Anne litt i samme gaten hun også, sier Oddvar.
På et tidspunkt bestemte de seg for å stenge galleriet. 17 år fikk være nok. Frivilligsentralen har flyttet til det nye biblioteket, og galleriet ble igjen for seg selv.
– Vi skal nok fortsette å lage bilder både Knut og jeg tenker jeg, sier Oddvar.
Anne og Oddvar har et galleri på Orvos som de kanskje åpner opp igjen til våren, eller har åpent i perioder.
Galleri Ok hadde sin siste åpningsdag i dag. Foto: Tove Østby
Svenskenes hærtog i 1718 har etterlatt seg spor i lokalhistorien, spor som Ingrid Leinan Indset har undersøkt i arbeidet med sin bacheloroppgave om den lokale minnekulturen som har vokst fram på Røros, i Haltdalen og Tydal.
Ingrid Leinan Indset er født og oppvokst på Røros, og har sett alle oppsetninger av musikkteateret Elden siden hun var seks år. Teateret omhandler svenskenes hærtog i 1718-1719, og i sitt utdanningsløp til å bli lærer, har hun skrevet en bacheloroppgave om den lokale minnekulturen etter de historiske hendelsene.
– Jeg har ikke vært med på Elden selv, men vært en trofast publikumer. Samtidig har jeg alltid hatt en stor interesse for historie, sier Leinan Indset, – Gjennom dette studieløpet får jeg muligheten til å fordype meg i historie, samt benytte meg av dette som lærer.
Gransker lokalhistorien Ingrid sier at tema ikke var noe vanskelig valg for en historieinteressert Rørospatriot.
– Jeg syntes det virket spennende å velge et tema fra lokalhistorien, men som ikke omhandlet gruvehistorien. Historien om svenskenes invasjon har alltid interessert meg, og Elden er en stor grunn til det. Jeg vil tørre å påstå at om Elden ikke hadde fantes, ville jeg nok ikke hatt særlig kjennskap til selve hendelsen, sier Ingrid.
– Hva har du lært av å jobbe med oppgaven?
Ingrid forklarer at hun var godt kjent med historien om svenskenes hærtog før oppstarten av oppgaven:
– Gjennom å ha arbeidet med kildene har jeg fått en større forståelse av hvordan det minnes i Haltdalen og Tydal. Gjennom å ha lest i bygdebøkene har jeg fått inntrykk av at hendelsen gikk hardere for seg der enn på Røros. Historien i Haltdalen og Tydal omfatter i større grad plyndring og elendighet, enn den historien jeg har lest om fra Røros. Arbeidet med dette har lært meg hvor mye lokalbefolkningen ved disse stedene led i etterkant av selve hærtoget, hvor de ble frastjålet mat, dyr, redskaper og klær, sier Leinan Indset.
Hvordan historien minnes i nåtiden Gjennom å skrive en oppgave om lokalhistorie har hun også fått se hvor mye lokalt initiativ som ligger bak bevaringen av historien ved små steder. Hun nevner. bygdebøker, Elden, utstillingene ved Gammelgården i Haltdalen og utstillingen ved museet i Tydal, som hun sier bare er noen eksempler på lokalt initiativ av privatpersoner og historielag- og foreninger.
I utgangspunktet ville Ingrid skrive om selve historien, men da hun så at det allerede var skrevet mye om og forsket mye på, ble hun tipset av veilederen sin om å heller ta for seg nåtiden og hvordan hendelsen minnes i regionen.
– Etter å ha arbeidet med kildene bestemte jeg meg for å begrense oppgaven til å omhandle sagn, bygdebøker, Elden, 300-årsmarkeringene i 2018/2019 og den materielle minnekulturen. Jeg valgte også å spesifisere oppgaven til Røros, Haltdalen og Tydal. Gjennom arbeidet med denne problemstillingen har jeg fått god hjelp av biblioteket på Røros gjennom å finne lokal litteratur, forklarer Ingrid, og sier at hun også har fått hjelp fra manusforfatter Arnfinn Strømmevold, lokalhistoriker og forfatter Ole Jørgen Kjellmark og konservator ved Rørosmuseet Erik Roll.
Under arbeidet med oppgaven, har Ingrid benyttet seg av et bredt spekter av kilder, som sagn, bygdebøker, markeringer, utstillinger, teater, gjenstander og monumenter. – Gjennom å minnes en felles historie om lokalsamfunnet skaper dette entusiasme og tilhørighet, noe som videre skaper en identitet. Videre blir dette koblet sammen med historiebruk og minnekultur, hvor samtiden, aktører og hensikter spiller en rolle for hvordan hærtoget minnes, skriver Leinan Indset i sammendraget til oppgaven.
Med sogneprest Harald Hauge som guide, tar vi deg med på en vandring gjennom det mektige steinmonumentet som Johan Falkberget kalte «Fjellets katedral».
Dette er første del i en serie hvor vi tar med leseren på innsiden av kjente bygg.
Kirka ble bygd av Røros Kobberverk i perioden 1780-84. Pådriver for byggingen og øverste ansvarlige for prosessen var direktør ved Røros Kobberverk, Peder Hiort. Med et kirkespir på drøye 50 meter og 1.600 sitteplasser, er det norges femte største kirke
Mange er kjent med kirkerommet i Ziiren, og en del har til og med klatret de mange trappene opp til kirketårnet, men fortsatt er kirka full av rom og avkroker som de fleste av oss ikke har besøkt.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Sakristiet i Røros kirke: – Her går jeg inn og ut og gjør mine forberedelser og har samtaler med de som skal delta i gudstjenesten, enten det er kirketjenere, konfirmanter, frivillige tekstlesere, organister eller hvem det nå er, sier Harald Hauge. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Sakristiet – kirkas backstage Et sakristi brukes til å oppbevare alterbøker, messeklær og hellige gjenstander, og er et omklednings- og oppholdsrom for presten. I Røros kirke ligger sakristiet bak kirkerommet i bakenden av bygningen.
– Sakristiet i Røros kirke er noe veldig mye mer enn bare et lager-rom eller et walk in closet. Det er rommet der dåpsfamiliene gjør sine forberedelser før dåpsseremonien, forteller Hauge, – Jeg tilbringer ganske mye tid i dette rommet. Her går jeg inn og ut og gjør mine forberedelser og har samtaler med de som skal delta i gudstjenesten, enten det er kirketjenere, konfirmanter, frivillige tekstlesere, organister eller hvem det nå er. Hauge legger til at sakristiet også fungerer som en backstage for musikere under konserter og gudstjenester.
I sakristiet finner vi skap med presteklær. Vi finner et galleri med malerier som portretterer Borgrevinch-slekta, vi finner en safe med kirkesølvet og kirkens mest verdifulle gjenstander, og ikke minst:
– Alle sakristier med respekt for seg selv har et skap som dette, med bøker, lys, program og lyspærer. Harald åpner et skap i veggen og viser at til og med kirker har sine dedikerte roterom.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Kirkesølvet: – Jeg lurer på om den her er den eldste gjenstanden vi har bevart. Den er datert 1651, sier Harald etter å ha åpnet safen og tatt ut en gammel vinkanne, – denne har vært brukt i forbindelse med nattverdsfeiringen. Kanna er eldre enn selve kirka. Foto: Svend Agne Strømmevold.– Sakristiet under oss, og her er rommet jeg kaller for sakristiloftet. Det har ikke så mange funksjoner lenger, men det har nok en mer administrativ funksjon da Kirkekontoret i noe større grad var i kirka. Det kunne bli benyttet møterom for ulike rådutvalg. Her henger det også noen bilder som vi ikke har plass til, sier Hauge, og tar oss videre med opp til loftet over sakristi-loftet, som i praksis fungerer som et roteloft. Foto: Svend Agne Strømmevold.– Prekestolen brukes sjeldnere nå. Jeg bruker den julaften og på de store høytidsdagene, og ellers ved spesielle anledninger. Før i tida ble den brukt hver søndag, forklarer Hauge. Foto: Svend Agne Strømmevold.Barokkorgeletble bygget i den gamle kirken og innviet i 1742. Det har 10 piperekker med til sammen cirka 500 piper. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Hauge forklarer at de pipene vi ser fra kirkerommet bare er en fasade, og at de ytre pipene ikke er spillbare, de er der bare for syns skyld. Selve barokkorgelet er innmaten, inne bak fasaden.
– Når orgelet ble flytta hit fra gammelkirka, ble det bygget en ny kasse og fasade så det skulle passe interiøret, forteller Harald, og legger til:
– Det er et veldig flott og godt bevart instrument. Det kan ikke brukes så mye til vanlige gudstjenester, til det er det både for lite og dessuten er det stemt etter naturtonestemming som gjenspeiler perioden instrumentet ble bygget, som var før man standardiserte instrument-stemmingen. Det gjør at det klinger på en original og litt sån eksotisk måte.
Skriblerier i veggene Hauge viser orgelets belger. Før orgelet ble motorisert og elektrifisert så hadde man egne folk til å fra belgene. På baksiden av orgelet kan vi se at det er risset bokstaver og årstall inn i veggen.
– Rett bak oss er det en masse skriblerier i veggen, og vi vet ikke helt sikkert hva alt dette er, men det jeg har fått høre er at i hvert fall noe av det er skrevet av belgtråkkerne. De har risset navnetrekkene sine og årstall her. Det er mye fra 1800-tallet, forteller presten.
Bergtråkker var tittelen på personer som opererte blåsebelgene i et kirkeorgel.
– Det er klart den som hadde jobb med å passe på orgelet og trø belgen når man spilte, fikk jo en ganske lang pause når presten gikk på prekestolen, og da satt du her og det var ingen som så deg, spekulerer Harald.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Kan det ha vært belgtråkkerne som sto for skribleriene i veggen bak barokkorgelet? Foto: Svend Agne Strømmevold.Tidligere kantor, Stephen Hicks, ved «ny-orgelet». Foto: Svend Agne Strømmevold.
Skogen mellom takene – Jeg kom på en ting. Du har vært i kirketårnet, men har du vært på loftet over taket, i tønnehvelvet? spør sogneprest Harald Hauge og peker opp mot taket i kirkerommet.
Harald prest tar meg med opp trappa mot kirketårnet og drar en parallell til den kjente katedralen i Paris, Notre-Dame, mens vi klatrer trappene.
– Det var det de kalte skogen eller «le forêt» i Notre Dame. Rommet mellom taket i kirkerommet og taket på utsiden av kirka var svært og fullt av tømmerstokker som holdt takkonstruksjonen på plass. Det var der brannen brøt ut i 2019, forteller Hauge.
Presten åpner så en dør som leder til en stor, mørk hall.
– Her ser du takspissen over oss, og tønnehvelvet under oss. Harald peker inn mot et langstrakt rom med tømmerstokker stående som gotiske tresøyler langs veggene.
Skogen mellom takene: Bildet klarer dessverre ikke å formidle hvor stor denne hallen er i virkeligheten. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Videre går turen opp i kirketårnet. Harald følger oss og forteller om kirkeklokkene og urverket i tårnuret. En gang i året, om morgenen 17. mai, holdes gamle ringeskikker i hevd av fire mann som ringer med klokkene på gamlemåten. Rørosnytt skrev en artikkel om dette tidligere i år, og intervjuet ringerne i Bergstaden Ziir.
Tidligere kirkeverge Henry Strømmevold lagde i sin tid en liten museumsutstilling i kirketårnet med gjenstander fra den gamle kirka og andre ting som var tatt ut av bruk. Her sto også den gamle kirkemodellen i flere år; den har nå fått plass i våpenhuset like innenfor inngangsdøra. Foto: Svend Agne Strømmevold.Det henger tre store kirkeklokker i tårnet i Røros kirke. Foto: Svend Agne Strømmevold.De tre klokkene i Røros kirke måtte tidligere trøs manuelt når det skulle ringes. I dag er ringingen automatisert, og tre fjernstyrte motorer styrer hver sin klokke. En gang i året, om morgenen 17. mai, holdes gamle ringeskikker i hevd av fire mann som ringer med klokkene på gamlemåten. Foto: Svend Agne Strømmevold.Urverket i tårnuret må trekkes opp ca. hver 14. dag. Dette urverket erstattet på begynnelsen av 1900-tallet et endra eldre urverk som i dag er lagret hos Rørosmuseet. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Dette er en serie hvor vi presenterer lokale band fra musikkhistorien i regionen. Tekst og bilder er hentet fra boken “Ett…to…! Bandhistorie for Nord-Østerdalen og Røros-regionen 1948-2016” skrevet av Sindre Hagen og Per Roar Øian og utgitt i 2016.
– Regionens desiderte funk-mestere
Bandet oppsto i 2012 og eksisterer fortsatt(skrevet i 2016, red. anm.) – og er et funk- og discoband bestående av musikere fra hele regionen.
Initiativtaker til bandet var Simen Nyhus, som mens han var bosatt i Trondheim spilte i et lignende band sammen med bl.a. Vegar Bekken fra Os. Etter en telefon- og mailrunde i januar 2012 var et band stablet på beina. Etter en noe treg start viste det seg snart at bandet hadde livets rett. Den store debuten kom på Livestock i 2013 hvor publikum satte stor pris på det som dundret ut gjennom høytalerne. Det ble konsert på Livestocl både i 2014 og 2015 også.
Spillejobbene har vært på firmafester, korpsstevner, festivaler og egne konserter.
Bandet spiller både funk- og discolåter fra artister som Earth, wind and fire, Michael Jackson og Stevie Wonder for å nevne noen.
To energiske vokalister i front bidrar til at bandet skaper en god stemning med sine velkjente coverlåter. Under Livestock i 2013 uttalte en publlikummer at Funky Fjellfolk spilte vekk Gore-Tex-een under skoa hennes, da hun ikke klarte å stå stille når bandet spilte.
Denne uken undersøker et dedikert mannskap bunnen på Djupsjøen, på jakt etter spor av en mystisk flygende gjenstand som skal ha landet i sjøen i 1947. Det ble gjort flere søk på 60- og 70-tallet, men nå søkes det med båt, fly og moderne teknologiske redskaper.
UFO-forskere, filmcrew, og andre interesserte samlet seg ved Djupsjøen tirsdag. Fra lokalbefolkningen dukket det opp flere som har opplevd de opprinnelige søkene som ble foretatt på 60- og 70-tallet, og det ble en sosial dag mens filmselskapet UpNorth Film dokumenterte det som foregikk.
Kompetansen er enorm Lederen for operasjonen, Rune Røstad, har samordnet det hele og er den opprinnelige initiativtakeren bak prosjektet. Røstad er en av karakterene som blir portrettert i dokumentarserien som utvikles av UpNorth Film.
– Vi har samlet info, vært på plassen og gjort nye utregninger for å finne ut hvor vi skal søke hen, sier Røstad.
Uken startet med å kartlegge og sjekke grunnforholdene i sjøen. Med seg har de “Multi Beam” og “side scan”, for å kartlegge hva som finnes på bunnen.
– Hvis det er noe her så finner vi det, sier Røstad, – Kompetansen som er her er enorm, både når det gjelder lokalkunnskap og annet. Vi har flydd inn folk fra Sverige og Oslo og er til sammen 17 stykker, med astrofysikere, UFO-forskere og mer.
Så langt er Røstad fornøyd med søket.
– Alt har gått av seg selv, så nå begynner vi å lure på hva som kan gå galt, fleiper Røstad, og sier at de har blitt svært godt mottatt av lokalbefolkningen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Røstad med crew ved Djupsjøen tirsdag. Foto: Svend Agne StrømmevoldPilot Frank Gunnes Mikkelsen og Rune Røstad under filminnspilling. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Spøkelsesraketter og hemmelige våpen Bakgrunnen for søket er en observasjon gjort av Bernard Sollie med flere i 1947. På 60- og 70-tallet fikk hendelsen mye oppmerksomhet og det ble foretatt flere søk som fikk mye oppmerksomhet i nasjonale medier.
På 40-tallet ble lignende observasjoner av lysende, flygende gjenstander omtalt i mediene som “spøkelsesraketter”, og tidligere ble de ofte kalt “spøkelsesluftskip”.
Forfatter av boken “UFO – spökraketer, ljusglober och utomjordingar”, Clas Svahn, er blant UFO-forskerne som deltar i leteaksjonen ved Djupsjøen.
– I 1946 syntes spøkelsesraketter over Norge, Sverige og Finland, først og fremst. Og da fantes det ingen tanker om flyvende tallerkener eller utenomjordiske, men det ble skrevet mange artikler i avisene om dem. Men at det skulle ha noe med andre planeter å gjøre ble ikke nevnt. Bare at det var noe ukjent, og trolig – tenkte man – hemmelige våpen, sier Svahn, og forteller at lignende flygende objekter skulle ha landet i mange svenske og norske sjøer i 1946.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Kåre Wessel er tidsvitne fra søket som ble gjort på starten av 70-tallet. Her i samtale med UFO-forsker Clas Svahn. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Dokumenterer UFO-jakten Med på søket er et filmcrew fra UpNorth Film, som er i gang med å utvikle en dokumentarserie som omhandler seks ulike personer og med hessdalsfenomenene i fokus. Produsent for serien er Christian Auné Falch.
– Jeg har vært Hessdalsentusiast på privaten i mange, mange år, sier Auné Falch, – Jeg har hatt mange bløte, kalde kvelder i Hessdalen, og om jeg ikke har truffet romvesen der, så har jeg i hvert fall truffet mange spennende, trivelige folk, mange karakterer, mye historie, mye lidenskap ,og alt det vi dokumentarister leter etter.
For noen år siden begynte Auné Falch å se på muligheten for å lage en film knyttet til fenomenet i Hessdalen.
– Det er så snedig for vi har pleid å reise verden rundt for å lage film. Colombia, Vatikanet, Iran og så videre. Vi har reist verden rundt for å finne spennende folk og spennende plasser, men så viser det seg at vi har alt som en god dokumentar krever rett i vår egen bakhage.
Regissør Gunnar Hall Jensen og produsent Christian Auné Falch fra UpNorth Film. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Dette er en serie hvor vi presenterer lokale band fra musikkhistorien i regionen. Tekst og bilder er hentet fra boken “Ett…to…! Bandhistorie for Nord-Østerdalen og Røros-regionen 1948-2016” skrevet av Sindre Hagen og Per Roar Øian og utgitt i 2016.
Fossen Band ble etterhvert til Experience, da vokalist Anne Fossen sa takk for seg i førstnevnte. Anna Lundquist Langen kom inn på vokal, og Nina Cecilie Westum på vokal og fløyte.
Bandet gjorde veldig mange jobber på 2000-tallet i hele midt-Norge.
Experience startet også et lydfirma for å ha utstyr til eget bruk, men etterspørsel etter utstyr ble etterhvert sså stor at firmaet lever i beste velgående enda, med leveranser til mange kjente artister. De har blant annet vært leverandør av lyd og lys til Livestock på Alvdal i flere år, og også til artister som Lars Winnerback, KORK, Rita Eriksen, Backstreet Girls og mange andre.
