Det er mange som er glad i lasskjøerertradisjonene. Det ser vi tydelig under åpningsseremonien til Rørosmartnan. Det skal likevel til mer enn jubel en gang i året for å holde denne tradisjonen i hevd. Det er mange som sørger for det.
Det hadde selvfølgelig ikke vert noen lasskjørertradisjon uten en rekke hesteinteresserte folk som holder på med hest hele året, og trener dem opp til langturen til Røros en gang i året. Når de er ute på sine langturer til Røros, er det et nettverk av vertskap langs rutene, som tar seg av lasskjørerne underveis. En av de mest ivrige er Ole Peder Svendsen.
Det er trolig ingen som vet mer enn han om lasskjørerhistorien. Mye av den historien sitter i veggene på Skottgården. I 1774 ble Skottgården skysstasjon. Da ble bonden på gården skysskaffer, med plikt til å holde fire hester. I tillegg hadde han avtale med naboene om 10 hester til, dersom det var behov for det. Gården var ferdasgård lenge før den ble skysstasjon, derfor var det allerede ferdasstaller på gården. Det var plass til over 20 hester utenom de hestene som hørte til på gården.
Nå i helga har lasskjørerunionen vært på Vauldalen og Skottgården, for å samles om veien videre. Dermed ble det fullt hus på Skottgården, og Ole Peder holdt foredrag for hestefolket om deres egen historiske arv.
De gamle veiene lasskjørerne brukte, skal kartlegges, og nå settes det ned nye stolper langs veien mellom Vauldalen og Brekken. Det er ett av flere tiltak for å løfte lasskjørertradisjonen fram i lyset. De siste dagene har Forbonde- og Lasskjørerunionen vært samlet til fagdager på Vauldalen Fjellhotell. Lasskjørerne er hovedattraksjonen under åpningsseremonien for Rørosmartnan. De representerer også en viktig del av det som er Røros sin historie. De var en gang sin tids langtransportsjåfører. Nå starter et arbeid for å løfte lasskjørertradisjonen, og skape et grunnlag for å holde dette i live.
https://vimeo.com/643041888
Kristin Bendiksvold og Guri Heggem intervjuet av Tore Østby.
Fagsamlingen fredag og i dag, er del av et forprosjekt, som har som hovedmål å etablere et hovedprosjekt med oppstart januar 2022. Det jobbes nå med å lage en søknad til et hovedprosjekt. Det planlegges at hovedprosjektet vil gå over flere år og der hovedmålet er å sikre den materielle og immaterielle kulturarven knyttet til lasskjørerkulturen for kommende generasjoner.
Forbonde- og Lasskjørerunionen (FLU) er en norsksvensk forening bestående av de åtte kjørelagene som årlig kjører til Rørosmartnan. Foreningens formål er å være en felles arena for kjørelag der interessen for den gamle forbonde- og lasskjørerkulturen er grunnpilaren. FLU er eier og driver av forprosjektet, og Næringshagen på Røros har fått oppdraget med gjennomføringen.
Lasskjørerne stilte på fagsamling i tradisjonelle klær. Foto: Tore Østby
Steinhugger og smed Magnus Aleksander Vartdal mottar Kulturminnefondets nasjonale håndverksstipend for sitt engasjement og glød for tradisjonshåndverket. Kulturminnefondet mottok hele 159 nominasjoner til årets stipend.
Foto: Monica Hägglund Langen/Kulturminnefondet
– Stipendet på 50.000 kroner tildeles en engasjert, lærevillig og faglig solid håndverker, forteller Kjetil Reinskou, styremedlem i Kulturminnefondet. Han delte ut prisen til Vartdal under et overraskende besøk til stipendmottakerens arbeidsplass Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) i Trondheim onsdag.
– Magnus er reflektert og evner å se tradisjonshåndverkets rolle i dag og i historisk sammenheng. Han løser enkle steinhuggeroppgaver med like stort engasjement som de mest kompliserte. Han er i stand til å se verdien og viktigheten i alle typer håndverksoppgaver, sier Reinskou.
Dyktig formidler
Vartdal er nyutdannet steinhugger og med fagbrev i steinfaget fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) og svennebrev som smed fra Hjerleid Handverksskole.
Magnus Vartdal ble nominert til Kulturminnefondets håndverksstipend av Espen Sørburø, restaureringstekniker og steinhugger ved NDR. Sørburø var fagansvarlig da Vartdal var steinhuggerlærling. Vartdal ble ferdig med læretiden våren 2021, og bestod fagbrevet i steinfaget med karakteren meget godt.
– Magnus er en dyktig formidler i alle sammenhenger for å formidle steinhugger- og smedfaget samt samfunnsoppdraget til arbeidsgiver NDR. Magnus liker å formidle det levende tradisjonshåndverket og synes det er viktig og spennende å skape interesse og engasjement blant publikum rundt kulturarven vår, forteller Sørburø.
Hos NDR jobber Magnus sammen flere steinhuggere, murere, smeder, tømrere, gipsmakere og blyglassarbeidere med restaurering av Nidarosdomen. I desember 2020 fikk NDR, sammen med 17 andre europeiske bygghytter, plass på UNESCOs fortegnelse over gode vernepraksiser.
Vartdal har holdt smedkurs i læretiden på vegne av Senter for bygdekultur og Valdresmusea, og han har assistert undervisning for Hjerleid-elever. Magnus har også vært kursassistent for James Austin i California i tradisjonell norsk øksesmiing. Hos smedene «Topp&Co» i England hadde han et stipendiat med prestisjetunge restaureringsoppdrag for blant andre Natural History Museum i London. Han har vunnet 1. pris i NM i smiing og tredjeplass i nordisk mesterskap i 2015, og i 2017 var han deltager i NRKs realityprogram «Anno» i Trondheim der han representerte smedfaget og tradisjonshåndverket.
Bakgrunnen for stipendet er å støtte en ung og lovende håndverker som har valgt et utdanningsløp innen et tradisjonelt håndverksfag, og som har vist evne til målrettet arbeid over tid. Stipendet blir tildelt en ung, engasjert, lærevillig og faglig solid håndverker som også er interessert i å lære bort faget.
Stipendet er på 50.000 kroner, og vedtaket om tildeling blir gjort av styret i Kulturminnefondet etter nominasjoner fra publikum.
Kulturminnefondet mottok hele 159 nominasjoner til håndverksstipendet 2021, som er ny rekord med god margin.
– Nominasjonene til årets håndverksstipend viser at det er mange svært dyktige og engasjerte unge tradisjonshåndverkere i Norge, og det gjør oss optimistiske for tradisjonshåndverkets fremtid. Vi trenger gode håndverkere som kan tradisjonelle teknikker for å ta vare på våre kulturminner, sier Simen Bjørgen, som er direktør i Kulturminnefondet.
Kulturminnefondet deler også ut et formidlingsstipend, som i år gikk til Lill-Karin Elvestad for hennes inspirerende historieformidling og engasjement for å sette i stand våningshuset på Elvestad gård i Balsfjord, Troms og Finnmark. Tildelingen ble gjort digitalt, med både Kulturminnefondets styreleder Tine Sundtoft, klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn og Kulturminnefondets direktør Simen Bjørgen til stede.
Tidligere mottakere av håndverksstipendet:
Båtbygger Ella Mørtsell, Kjerringøy (2020)
Tradisjonshåndverker Aleksander Fjellvang, Oppdal (2019)
Tradisjonshåndverker Håkon Telnes Fjågesund fra Telemark (2018)
Gipsmaker Peder Alme fra Ålesund (2017)
Repslager Ingunn Undrum fra Norheimsund (2016)
Tradisjonshåndverker Hans Andreas Haraldsen Lien fra Gjøvik (2015)
Støtte til rullende og bevegelige kulturminner startet som et prøveprosjekt 1. januar 2021, og fra januar til oktober mottok Kulturminnefondet 120 søknader. Styret i Kulturminnefondet har derfor enstemmig besluttet å videreføre tilskuddsordningen.
– Ordningen er svært godt mottatt og viser et tydelig behov og interesse for å ta vare på bevegelige kulturminner som en del av vår kulturarv, forteller styreleder Tine Sundtoft.
De fleste søknadene er til personbiler, etterfulgt av lastebiler, busser og traktorer. Flest søknader har kommet fra fylkene Viken, Vestland, Agder og Innlandet.
Bakgrunnen for prøveordningen var et ønske om å sidestille rullende og bevegelige kulturminner med flytende kulturminner som båter og fartøy, som har en egen søknadsordning hos Kulturminnefondet. I tillegg har Kulturvernforbundet arbeidet i mange år for at bevegelige kulturminner skal inkluderes i tilskuddsordninger, på grunn av kulturminnenes betydning og de tusenvis av frivillige som jobber med å bevare, istandsette og tilgjengeliggjøre historiske kjøretøy og transportmidler.
Tilskuddsordningen skal bidra til at et mangfold av kulturminner og kulturmiljøer kan brukes som grunnlag for framtidig opplevelse, kunnskap, utvikling og verdiskaping. Rullende og bevegelige kulturminner omfatter et bredt spekter når det gjelder type, alder og historikk, og i søknadsbehandlingen vurderer Kulturminnefondet følgende:
· Del av kulturmiljø
· Allmenn tilgjengelighet
· Alder, historikk og opprinnelig samt ny bruk
· Opprinnelighet og norsk brukshistorie
Kulturminnefondet markerte videreføringen av ordningen hos Kjell Ivar Haltvik på Ekne i Trøndelag. Han er en av Norges fremste på å sette i stand eldre biler, og han har nylig satt i stand Freiabilen med støtte fra Riksantikvaren. Foto: Monica Hägglund Langen/Kulturminnefondet
Daglig leder for Røros Idrettslag, Mari Grønnerøe måtte denne uken få borret opp en bankboks, som ikke hadde vært i bruk på mange år. Idrettslaget hadde fått brev fra Rørosbanken om at bankboksen skulle avsluttes. Mari prøvde å spore nøkkelen til boksen, men lyktes ikke med det.
Etter mange år med økning i overføringene til Kulturminnefondet, er ramma for første gang redusert, i den avtroppende regjeringens forslag til statsbudsjett for 2022. I budsjettet som ble vedtatt for 2021, var det også lagt opp til en nedgang, men en påplussing i salderingsdebatten, endte det da opp med ei sterk økning i ramma.
Regjeringens forslag for 2022, er 14 millioner kroner lavere enn det det endte opp med i fjor. Dette kommer samtidig som søknadene til fondet er i sterk økning. Over store deler av landet er folk nå flinkere til å ta vare på kulturminner i privat eie, delvis motivert av tilskuddet fra Kulturminnefondet.
I dag legger Arbeiderpartiet og Senterpartiet fram regjeringsplattformen de har kommet fram til i Hurdal. Der kan det komme en påplussing til Kulturminnefondet.
Den avgående regjeringens forslag til statsbudsjett er lagt fram, og det er lagt fram forslag om å bevilge penger til å sikre Øvre Storwarts mot ytterligere ras. Stigersboligen ligger på raskanten etter dagraset i 1950, som førte til at det ble et stort hull på det som var gårdsplassen foran Stigersboligen.
De siste årene har det stadig gått flere små ras der, og stigersboligen står i fare for å rase ut. I forslaget fra Regjeringen heter det at 3 millioner kroner skal gå til rassikring av gruveganger på Øvre Storwartz på Røros som ligger i populært statlig sikret friluftsområde. Svært grunne gruveganger ligger delvis under minst én fredet bygning fra kobberverkets drift. Denne kan bli ødelagt uten sikring, samt at rassikring er viktig av publikums- og personellhensyn.
Det er ventet at dette vil bli vedtatt i Stortinget, når endelig budsjett vedtas senere i høst.
Administrerende direktør i Museene i Sør-Trøndelag Karen Espelund sier museene vil ta et ansvar for å korriger historiske feil. Nyere historiske funn gir grunnlag for en ny historieforståelse. Utstillingen «Hvem eier historien» , som åpnet i Rørosmuseet i går, viser noen av funnene som gjør at historien må skrives om.
Hun mener tiden er inne for å etablere en permanent utstilling, som viser den samiske delen av historie. Hun vil stå i spissen for et oppgjør med deler av museets egen historiefortelling.
https://vimeo.com/619265348
Karen Espelund tiltrådte stillingen som administrerende direktør, for Museene i Trøndelag i november 2020. Hun har en imponerende CV. Hun har blant annet vært styrets nestleder i Nidarosdomens Restaureringsarbeider, styremedlem i Technoport, styremedlem i RBK, styremedlem/visepresident i Norges fotballforbund, Generalsekretær i Norges Fotballforbund og styremedlem i UEFA.
Glåmos kirke fikk låne ett Claus Jensen orgel fra 1879 fra Fengselskirka i Trondheim da Glåmos kirke ble bygd. Dette lånet ble senere omgjort til en gave, og orgelet var i bruk i kirka til slutten av 1940 tallet. Det var en stor dag for varamedlem i Glåmos Menighetsråd, Marthe Wang forrige torsdag, da det endelig kunne spilles på Jensen-orgelet igjen.
https://vimeo.com/607247243
Det er orgelbygger Jann-Magnar Fiskvik fra Brødrene Torkildsen Orgelbyggeri som har jobbet med Jensenorgelet den siste tiden. På slutten av 1940-tallet ble orgelet erstattet av ett større orgel, og Jensenorgelet ble demontert og lagt på lager på galleriet i kirka.
Det har lenge vært ett stort ønske om å få restaurert dette smykket av ett orgel. Den siste tiden har Jann-Magnar Fiskvik, med hjelp av kantor/lektor Hans Jacob Tronshaug vært i gang med å montere opp orgelet.
Jensenorgelet i Glåmos kirke i 2021. Foto: Tove Østby
I 70 år har klenodiet ligget i kasser på loftet i Glåmos kirke. Nå er orgelet pakket ut igjen og satt sammen. Det viser seg at det er flott lyd i orgelet, som trolig aldri ville blitt pakket ned, om det ikke hadde blitt plassert helt feil i kirkebygget første gang det ble montert der, i 1926.
Orgelet lå på lager på loftet i 70 år. Foto: Tore Østby
Mannen som har satt orgelet sammen igjen, er Jan Magnar Fiskvik i Brødrene Torkildsen orgelbyggeri. Mens arbeidet har pågått, har han bodd i ei campingvogn på kirkegården. En annen viktig pådriver for å få realisert gjenoppbyggingen er orgelkonsulent og orgelhistoriker Hans Jakob Tronshaug fra Tynset. I dag fikk han æren av å spille på orgelet for menighetsrådet og inviterte gjester.
https://vimeo.com/606612057
Det har gått noen år siden ideen om å sette i stand det gamle Jensenorgelet i Glåmos kirke ble født, i 1984. Tidligere leder i menighetsrådet, Oddmar Haugsbak er blant dem som sto på for saken i mange år. Han var blant gjestene i dag, og gledet seg stort over begivenheten.
Jensenorgelet har en fengslende historie fra en tid med et annet navn på kirken, som kanskje sto bedre til orgelet. Da orgelet ble montert, het den nybygde kirken Jensvold kirke. Året var 1926. 20 år tidligere var det etablert en «hjelpekirkegård» på stedet de da kalte Jensvold. Jensvold ble navnet på bygda 16. januar 1877, da NSB åpnet Jensvold stasjon. NSB hadde for vane å gi stasjonene sine navn etter den nærmeste gården.
Fem år før kirka ble bygd kom et lite navneskifte, da Jensvold ble til Jensvoll. Jensvoll kirke ble bygd av tømmer gitt av Røros kobberverk. Både Hiortstiftelen og Kjerstine Langen ga kirkeklokker til kirken, og orgelet og alterbildet fra 1884 kom fra Trondheim Fengselskirke. De tenkte kanskje at det passet bra med et Jensenorgel i Jensvoll kirke.
Trondheim fengselskirke lå vegg i vegg med det gamle tukthuset, og ble nedlagt da lokalene skulle gi plass for Frostating Lagmannsrett i 1921. Orgel og alterbilde lå på lager, i fem år, før det ble fraktet oppover Gauldalen. Nå er Jensenorgelet hentet fram fra lager igjen, etter 70 år i kasser på loftet.
Jensenorgel er legendariske musikkinstrumenter, som det finnes i flere norske kirker. Mannen som lagde instrumentene het Claus. Han ble født i 1817 i Schleswig-Holstein, som er den nordligste provinsen i Tyskland. Dette området var da Claus ble født, en del av Danmark. Selv om Danmark hadde skilt lag med Norge tre år før Claus Jensen ble født, skulle han bli Norges mest betydelige orgelbygger.
Han kom til Norge rundt 1837 og bygde sitt første orgel for Korskirken i Bergen. Senere bygde han orgler til et stort antall norske kirker, hvorav mange fortsatt er i bruk, f.eks. i Brønnøy kirke i Brønnøysund, Trefoldighetskirken i Oslo, Ilen kirke i Trondheim (1889), Bjorbekk kirke i Arendal (1876), Tromsø domkirke og Veum kirke i Fyresdal.
Orgelet som ligger på loftet i Glåmos kirke var altså ett av to han bygde i Trondheim på slutten av 1880-årene. For musikk-kjennere kan vi fortelle at Jensen bygde pipeorgel i den «symfoniske» tradisjonen, en type som er knyttet til romantikken.
I 1939 skiftet Jensvoll navn til Glåmos, og ikke mange år senere, ble Jensenorgelet nedmontert og lagt på lager. Det var da misnøye med lyden. Nå vet vi at lydbildet ble ødelagt av at orgelet var feilplassert i kirkebygget. Det sto vendt mot siden av galleriet, og utformingen gjorde at lyden som kunne høres i kirkerommet, trolig ikke var som det er nå. Nå er orgelet montert ut mot kirkerommet og glåmosingenes hellige hus fylles med orgeltoner fra Jensens gamle mesterverk, som aldri før.
Under krigen ble Jensenorgelet erstattet av et Jørgensenorgel. Nå er det Jørgensenorgelet som ikke holder mål lengre. De siste årene har musikken i gudstjenestene på Glåmos kommet fra høyttalerne knyttet til et el-orgel. Nå har Glåmos kirke tre orgel organistene kan velge mellom, selv om Jørgensenorgelet trenger en real oppussing.
