Stian Tranung har markert seg som illustratør og har bidratt med illustrasjoner til Rørosmuseets utstilling BLANKE ARK. Ellers er han i sommer travelt opptatt som regi-assistent på Elden.
Stian tranung er 31 år gammel og er fra Ullensaker, men har en sterk tilknytning til Røros. Siden han ble med i Elden i 2007 har han vært med hvert år, og i tillegg har han jobbet som guide for Rørosmuseet i 12 år. Tranung jobber som freelance illustratør og designer, og jobber med grafisk design på Norsk Vegmuseum på Lillehammer.
Sesongrørosing
Stian har hatt store deler av oppveksten sin på Røros, har hytte i Hodalen og familie som stammer fra regionen.
– Jeg er jo litt sånn sesongrørosing på en måte, for det har vært sesongarbeid på Rørosmuseet i 12 år, så i alle ferier har jeg vært her og jobba. Det er mange som tror at jeg er rørosing, som spør om hvorfor jeg ikke snakker dialekten, men jeg er romeriking, jeg er ullsokning fra Kløfta, forklarer Stian.
Mange roller
Tranung har vært med i Elden i 15 år og har i løpet av årene vært med som soldat, verdaling, bergkorps, midtsommergjeng, rørosmann, Gustav Westerbergog diverse soldater med enkeltreplikker. Selv sier han at det nesten bare er røroskjerring som står igjen på menyen over ting han ikke har spilt.
– Man blir jo bitt av basillen da, for her har man jo hatt ungdomstiden sin og ungdomsforelskelser og gode opplevelser, og jeg kjenner flere folk på Røros enn jeg gjør på Kløfta hvor jeg kommer fra, fordi at man blir kjent med så mye folk på Elden, og det er det som er så fint. Det er en veldig fin sosial arena, fastslår Tranung.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Svend Agne Strømmevold.
– Er teater noe du har vært interessert i lenge?
– Jeg er ikke noe sånn teatermann i utgangspunktet. Jeg har vært i eget teaterlag fra 2007 til 2019 da jeg flytta til Lillehammer, men der har jeg gått mer og mer til å være bak scenen. For meg har det aldri vært noen ambisjoner om å jobbe med teater. Jeg pleier å si at jeg ikke nødvendigvis er en teatermann, men jeg er en Elden-mann, erklærer Tranung.
Regiassistent
Med lang fartstid i Elden og inngående kjennskap til hvordan stykket settes opp og gjennomføres, har Stian tatt på seg rollen som regi-assistent.
– Jeg pleier å si at det er å være meg, bare at jeg får lov til å være meg, forklarer Tranung, – Men det handler om å være tilgjengelig for regissør med alt de trenger hjelp til, om det er forslag på hvordan ting kan gjøres, referere til hvordan ting har blitt gjort før, løpe inn og lese for de som ikke er der. I dag så har jeg sikkert lest for en 10-12 stykker som ikke er her, så da har jeg løpt opp og ned haugene her og ropt uten mygg. Jobben som regiassistent er at regi får det resultatet de ønsker, og kanskje hjelpe til med å gi dem tips og råd om hva de skal ønske. Vi har bare to uker, og det er mange ting man kan gjøre og mange ting man ikke kan gjøre, og da kan jeg si hvor man kan gå og hvor man ikke kan gå eller hvor man kan ta skift og hvor man ikke kan ta skift.
– Hva blir nytt ved årets oppsetning?
– Det er mye spennende innenfor det fysiske som vil være nytt. Det er mye nye bevegelser på scenen. Selv om man så fjorårets produksjon så vil det være et helt annet bilde selv om vi forteller den samme historien. I år er det ny regissør, ny koreograf, ny musikalsk leder, lysdesigner og scenograf, så det er en haug med nye folk som angriper det her med den største iver og engasjement, avslutter Tranung.
Øyvind og Ove Grytbak lanserte firmaet Røros Utleie i mai, og tilbyr utleie av lifter og maskinutstyr i Rørosregionen.
– Vi gikk med noen tanker om å starte opp utleie av forskjellig, forklarer Øyvind, – og det var primært Lift vi tenkte på først, og så har det ballet på seg med gravemaskin, kanoer og diverse verktøy. Skal du slå ned et gjerde så har vi en motorisert stolpebanker som gjør jobben. Oppvarming har vi om noen trenger å varme opp en lagerhall, i tillegg har vi avfuktere og tepperenser, sier Øyvind.
Allerede godt brukt
Ideen om å starte utleiefirma har de hatt i et par år, men det er først i fjor høst at brødrene bestemte seg for å sette i gang.
– Alt det her er nytt, men har allerede vært ute en del. Du ser på gravemaskina, for det skal noe til at skuffa er blank, for å si det sånn, så den har allerede blitt godt brukt. Vi har og en stillashenger, og den har stort sett vært ute siden den kom inn hos oss, forteller Øyvind.
– vi tester markedet litt nå, og ser hva folk er ute etter, for det er ingen enkelt person som kjøper seg en lift for å male et hus, sier Ove, – Når vi startet så hadde vi kanskje en viss peiling på markedet, men på andre ting så blir det litt prøving og feiling da.
Lettvint ordning
– Utvikling er artig, og jeg jobber mye med det i jobbsammenheng og. Det å skape noe, det er det som er artig. Vi hadde litt tid og energi til overs og da fant vi ut at vi skulle prøve det her, forteller Øyvind.
– Jeg og er vant til å leie meg gravemaskin når jeg skal gjøre noe, eller leie meg en lift om jeg trenger det, og det er ikke bestandig det har vært enkelt, sier Ove, – Da måtte man reise ganske langt for å få tak i noe. På Røros har du kanskje hatt noe du kunne ha leid før, men ikke mye.
– Så er det enkelheten. Det er helt nytt oppå her at en kan gå på nett og finne og leie det, og så er det bare å dra og hente. Og nå har vi alt samlet på en plass, så det blir veldig lettvint. Både bedrifter og private bestiller rett på nett, forteller Øyvind, og tilføyer, – En har god nytte av å ikke eie selv.
Daglig leder og eier av klesforretningen Min yndling, Ida Marie Lee-Sinagra, trives godt i Kjerkgata, selv om sommeren er litt roligere i år enn i fjor.
Ida Marie har bodd på Røros i et og et halvt år og har også bodd her i halvannet år tidligere. Med bakgrunn innen media og service, har Ida Marie tatt med seg mange erfaringer inn i butikkdriften i den sjarmerende forretningen ved plattingen i gata.
Lokale, hyttefolk og turister
– Hvordan har sommeren vært så langt?
– Det er nå veldig trivelig, og det er veldig mye trivelige folk innom. Vi har vel merket en liten nedgang fra i fjor, og det er det jeg hører fra gata generelt og, at det er ikke like mye trafikk i år, men det er jo litt forventet med tanke på været og at folk kanskje velger å reise utenlands i år. Det er ikke like høyt trykk i år, for i fjor på den her tida av året var det nesten tett i tett med folk, forteller Ida Marie og tilføyer, – Vi har en god blanding av folk innom, både lokale, hyttefolk og turister. Både yngre og eldre, og det er det vi vil ha.
– Hva handler kundene på sommeren?
– I sommer har det gått veldig mye kjoler, ellers så går det selvfølgelig mye i lette, deilige sommerkvaliteter nå da. Ellers så har vi solgt litt regnjakker selvfølgelig, ler Lee-Sinagra, – men først og fremst har det gått veldig mye kjoler.
Ord underveis
I juni var det boklansering på Min Yndling, hvor diktsamlingen “Ord underveis – Seks lyriske stemmer” av poesipikene ble utgitt, en bok Ida Marie og fem andre medforfattere har skrevet.
– Det er en poesisamling. Vi er seks ulike poesipiker, som vi kaller oss, som møttes på Skriveakademiet på nett, og vi hadde faktisk aldri møtt hverandre før vi hadde boklanseringen. Så alt har blitt gjort på nett. Jeg er godt fornøyd med resultatet, og tror vi har noe for alle, sier Ida Marie.
Før var det avgjørende hvilken bydel du kom fra og hvilken side av Hyttelva du bodde på. Kom du fra gate-sida var du hitabekking og kom du fra den andre sida var du bortabekking.
Vi har samlet historier fra en tid hvor oppveksten var mindre foreldrestyrt, da bydelen du vokste opp i hadde alt å si. En tid da du helst ikke skulle ferdes alene over Hyttelva, eller til en bydel du ikke selv kom fra. En tid hvor det foregikk organiserte gatekamper mellom bydelsgjenger.
Stammefeider og bydelstilhørighet
Noen mener at stridighetene mellom bekkingan stammer fra de årlige fotballkampene som ble arrangert på 50-tallet, hvor det var ett lag fra hver side av elva. Andre mener at det ikke hadde noe med fotball å gjøre i det hele tatt, selv om flere innrømmer at de mer enn villig lot seg rekruttere til idretten for å fortsette feidene mot bydelsfiendene sine der.
Hitabekking Terje Elven husker at bydelene var strengt inndelt som små lokalsamfunn. Det var egne matbutikker på Haugan, Stormoen og Flanderborg, og gjengene holdt seg som regel til hver sine nabolag.
Elven husker også stammekrigene mellom nabolagene, selv om han var for ung til å ha vært med på det selv, men forteller at de var preget av gatekampene i oppveksten.
– Det var ikke så mange gatekamper, men det ble jo organisert noen ganger og da var det knallharde kår. Gatekampene var alvorlige. Der slo de folk til blods. Det var krig, og ikke noe sånn lekeslåssing, forteller Terje.
– Faren min, som er født i 1920, har fortalt at da han var ung fikk gataingan, hagaingan og stormoingan fritt leide på Haugan bare én kveld i året, og det var julaften, da de skulle til kirka. Alle de andre dagene ble de tatt til fange hvis de beveget seg inn på Haugan. Så var det oppi Sjøbakken-området at de hadde vanvittig med sånne snøfengsel hvor fangene ble plassert, også hadde de vakter, sier han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Tre gutter med lekegevær 1945. Illustrasjonsbilde. Foto: Olsen, Iver/Rørosmuseet. Digitaltmuseum.no)
– Jeg visste ikke engang hva stormoinger var
Tor Aunmo er stolt bortabekking og nerhagaing og kan godt huske flere bydelskriger og stammefeider fra oppveksten på 60-tallet.
– Det var kamper både på Skansen og Ulvstugguhaugen. Det ble ofte avtalt at vi skulle slåss på den og den dagen. Jeg var ikke gammel nok til at jeg var med og planlegge det, men jeg var jo med som kriger. Under noen stammefeider ble vi faktisk utstyrt med køller og utstyr på Flanderborg og så gikk vi til krig mot bortabekkingan. Og det var ordentlig slagsmål altså. Det var ikke noe kjære mor der, forteller Aunmo.
– Det følger deg gjennom livet om du er hitabekking eller bortabekking, og jeg bærer det med stolthet. Det er borte alt det her nå, ungdommen vet ikke hva det er for noe, forteller han.
På den tiden var det ikke uvanlig å holde seg til sin egen stamme og ha mindre kjennskap til de andre nabolagene. Som både bortabekking og nerhagaing hadde Tor flere bydelsfiender å passe seg for, og husker at de måtte trå varsomt når de skulle utenfor sitt eget territorium.
– Vi måtte jo passe oss hvis vi bevegde oss på Øverhaga-området, da måtte du helst være to, for det var fort gjort at du kunne få juling. Jeg visste ikke engang hva stormoinger var før jeg begynte på skolen, jeg hadde bare hørt om dem. Det var jo en egen stamme det og, forteller han og fortsetter.
– Jeg husker første gangen jeg var i gata. Vi sykla en gjeng til Flanderborg, og der stoppa vi og kikka oppover gata. Derfra sykla vi videre til gata, men da turte vi ikke mer, så da snudde vi, humrer krigeren fra Nerhagaen.
Nerhaga-gjengen på Skrap stadion på Øverhagaen. Tor Aunmo nederst til venstre med caps. Foto: Privat
Hagleskudd og luftgevær
Arne Carlsen bodde på Fladerborg og var bortabekking. Carlsen forteller at det ikke var så ofte det var kamper, men det hendte seg at noen planla at det skulle foregå noe, så da samlet de seg, mannet seg opp og tok seg over elva.
– Det var såpass ille at når vi var en seks-sju år så turte vi ikke å gå over brua nei. Jeg var mye involvert i det i den tida der, og vi hadde flere slagsmål. Slegghaugan var jo en yndet plass å slåss, og oppå Røsteplassen. Det var ramme alvor, og det var jo faktisk så blodet rant noen ganger også. Jeg husker at vi bortabekkingan gikk sammen og skulle ta hitabekkingan, og da var vi over 30 og dem var sju, så det var et rått parti. Dem sprang inn i et hus og låste døra, men den fauk nå opp ja. Vi fikk no ti’æm te slutt, skryter Carlsen.
– Også hadde vi jo kamper med hagaingan og vi da, og havna som regel midt i skuddlinjen. Det hendte seg at vi ble enig med hagaingan, og da skulle vi ta gaterampen, sier han.
Arne innrømmer at det kan ha gått litt langt noen ganger, og han kan også huske at det har blitt avfyrt hagleskudd i forbindelse med gatekampene, men vanligvis var det andre våpen man måtte passe seg for.
– Hvis vi prøvde å sykle ut på Stormoen for eksempel, det var jo et vågestykke for da fikk du som regel ei luftgeværkule i baken, humrer bortabekkingen.
Stormoing og hitabekking Per Arne Gjelsvik forteller at stridighetene mellom bydelene ga seg utslag i fotballkamper, men også i kriger og stammefeider. Gjelsvik var del av en gjeng på cirka 15 stormoinger, og de hadde gataingan som sine bitreste fiender.
– Det handlet ikke så mye om bortabekkinga eller hitabekkinga, men mer om gatainga, stormoinga, hagainga og haugainga. Det var det som var oppdelinga først og fremst.
Gjengene var tett koblet sammen, og det var stor lojalitet innenfor gjengen på Stormoen. Det var de som var en to-tre år eldre enn meg som var lederne, men vi var lojale undersåtter, ler stormoingen.
Per Arne husker spesielt ett slag som skjedde rundt 1968, som kan ha vært inspirert av 68-ernes gatekamper i Paris.
– Slaget var planlagt lenge og vi brukte god tid på å forberede oss, blant annet med produksjon av våpen. Vi hadde en klar strategi: I krig handlet det om å være på offensiven og angripe, ikke vente på å bli tatt. Det store slaget sto rundt en gård i gata. Inne i gården hadde gataingan samla seg, og vi som sto utafor og lempa store steiner over gjerdet. Etter slaget var det flere som blødde, halta og fikk blåmerker. Til slutt ble noen av de eldre guttene til og med taua inn av politiet. I ettertid har jeg forstått at dette var alvorlige greier ja, nærmest ren voldsutøvelse med spett og spade, forteller Per Arne.
En gang hitabekking, alltid hitabekking
Stormoing og hitabekking Jon Høsøien husker at det var de som var eldre enn han som var mest opptatt av hitabekkinga og bortabekkinga, men selv har han fortsatt et klart minne fra den første gangen han var på besøk hos en bortabekking.
Jon hadde en eldre bror som var fryktelig opptatt av inndelingen, og som for bare noen år siden bebreidet Jon for å ha flyttet til feil side av elva.
– Så sent som sju-åtte år siden så flytta vi til et hus på Øya, og da ble broren min helt fra seg – Hva er det du tenker på? Bortabekking? Han kunne aldri tenke seg å være bortabekking, og at jeg da som var broren hans hadde funnet på noe sånt, det følte han var fælt, ja. Det er ikke mange årene siden, forteller hitabekking Jon Høsøien.
