Dag: 2. juni 2021

Stilas med gamle foto (+)

av

Røros kommune har pyntet stilaset utenfor Rådhuset med foto av Direktørgården. Bildene er blant de viktigste kildene som brukes når bygningen nå settes i stand. Presenningene med bilder blir hengende en stund for det er mye som skal gjøres.

De siste årene har malingen flasset av på ytterveggene på Rådhuset. Ved nærmere undersøkelse viste det seg å ikke være et malingsproblem, men fuktskader på panelet og mellom panel og tømmerkasse. Panelbordene, som er fra 1950-tallet, blir nå skiftet ut.

Trøndelag Fylkeskommune har gitt Røros kommune dispensasjon fra kulturminneloven for en rekke tiltak ved Rådhuset. Dispensasjonen er gitt med hjemmel i lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kulturminneloven) § 15a første ledd. og det gis dispensasjon til å gjennomføre følgende tiltak på det fredete bygget: 

Tiltak 1: Demontering av eksisterende panel og listverk, samt utlekting og vindsperre. 

Tiltak 2: Montering av ny vindsperre og utlekting. 

Tiltak 3: Montering av ny utvendig kledning. 

Tiltak 4: Endring/tilbakeføring av gesims med listverk på langveggen mot Bergmannsgata. Etablere nytt nedløp. Nytt materiale i renna og i nedløp. Se vilkår. 

Tiltak 5: Istandsetting av grunnmur mot Bergmannsgata. 

Tiltak 6: Istandsetting av vinduer. 

Tiltak 7: Tilbakeføring av utvendig fargesetting. 

Fylkeskommunen krever at arbeidet gjøres med varsomhet og på en måte der minst mulig eldre bygningsdeler berøres. Det benyttes håndverker med bygningsvernkompetanse på arbeid som berører fredede bygningsdeler.

Formålet med fredningen er å bevare Direktørgården som et arkitektonisk, bygnings-, og kulturhistorisk viktig eksempel på bygårdsanlegg av den virkelig store typen i Bergstaden, med uthusbygninger. I presiseringsdokumentet står blant annet følgende: 

De kulturhistoriske verdiene ved anlegget er særlig knyttet til dets sentrale funksjon for Bergverksledelsen, til dets arkitektur, interiører, konstruksjon og planløsning, samt eiendommens sentrale plassering i Bergmannsgata. Anlegget fra siste del av 1700-tallet har en bred bygningshistorie knyttet til viktige funksjoner i Bergstaden gjennom 17- og 1800-tallet, og det er viktig å ta vare på spor etter alle disse funksjonene og periodene. I eksteriøret skal både hovedstrukturen i det arkitektoniske uttrykket og detaljeringen som fasadeløsning, opprinnelige/eldre vinduer og dører, materialbruk og overflater, opprettholdes. De kulturhistoriske verdiene er blant annet knyttet til bygningenes dimensjoner. Av verdi ellers på den vinkelformede hovedbygningen kan nevnes den symmetrisk oppbygde fasaden mot Bergmannsgata, oppdelt med novkasser som ender i utskåret bladkapitel. Et portloft bryter symmetrien. Interessant er også de dels upanelte gavlveggene, samt opprinnelig/eldre porter, portrom, ytterdører, portal, vinduer mv. 

Det grunnleggende prinsippet for vedlikehold av fredete bygninger er å bevare mest mulig av de opprinnelige og eldre bygningselementene og detaljer som kledning, vinduer, dører, listverk, gerikter og overflatebehandling. Vedlikehold av fredede bygninger og anlegg skal så langt som mulig skje i samsvar med opprinnelig utførelse, teknikk og materialbruk. Dispensasjon fra fredningen kan bare gis i særlige tilfeller til tiltak som ikke medfører vesentlig inngrep i kulturminnet. 

Avlyst i år også (+)

av

Det blir ingen Bergstadcup i år heller. Bergstadcup-komitèen har forsøkt å få til et mindre arrangement, med lokale lag, men ikke kommet i mål med det. Tanken var å få til et opplegg med lag fra fjellregionen, men få lag har meldt seg på.

Nå er det kort tid igjen, og håpet om å få til nok lag er dessverre ute.

– Med få lag påmeldt og så kort tid igjen til cuphelg opplever vi litt for mye usikkerhet rundt smittesituasjonen til at vi synes det er forsvarlig å gjennomføre. Vi starter raskt opp planleggingen for neste års Bergstadcup, og vi gleder oss til å treffe dere på Øra i 2022 for en fantastisk fotballfest, er meldinga fra Bergstadcup-komitèen i dag.

Når røde roser visner

av

Leserinnlegg av Sveinung Stensland

Rusreformen kunne blitt vår tids største sosiale reform. I stedet velger et flertall hos Arbeiderpartiet å stemme den ned. Et knippe av deres ordførere er på sin side mest opptatt av å spre usannheter dra debatten ned i søla.

Fengsel og bøter er ikke behandling, det hjelper ikke. Norsk narkotikapolitikk har ikke hjulpet de som trenger den mest, det er noe vi som samfunn har erkjent, og vi er ikke alene om det. Hovedlinjen i regjeringens rusreform, som Arbeiderpartiet med et lite flertall stemte ned på sitt landsmøte, handlet om å gå fra straff til hjelp, fjerne stigmatiseringen og en lavere terskel for å følge opp de som har en rusutfordring

I et leserinnlegg i flere av landets aviser signert av en rekke AP-ordførere, påstås det at rusreformen er å liberalisere narkotika for alle. Det er både et vrengebilde og et merkverdig feilspor. Man skaper et feilaktig bilde av at narkotika skal bli lovlig. Derimot er det reaksjonen og selve synet på de som har en rusutfordring vi ønsker å endre. Det som er like merkverdig er hvordan AP-ordførerne på samme måte stempler et ganske solid mindretall fra eget landsmøte som ønsket en endring i norsk ruspolitikk. De sloss sammen med oss for en mer verdig ruspolitikk. Det er åpenbart fortsatt brann i rosenes leir.

Bekymring for barn og unge er forståelig, alle ønsker å skåne dem for narkotika. Men bevisbyrden for at straff fungerer – også for unge, ligger på reformmotstandernes side. Gjennom møteplikten i den kommunale enheten signaliserte forslaget til rusreform at det fortsatt er forbudt å bruke narkotika – men sørger for at helsetjenesten kommer i kontakt med dem det gjelder, og få gi råd og tilbud om hjelp. Det ville komme reaksjoner dersom man ikke møter. Samtidig ville justissektoren frigjort ressurser til å avdekke den kriminalitet vi faktisk vil til livs: innførsel og salg av narkotika.

Vi vet at en trussel om straff hindrer tillitsfull dialog. Ungdom på fest lar være å anmelde overgrepssituasjoner, eller lar være å kontakte ambulanse ved risikosituasjoner på grunn av frykt for straff. Slik kan det ikke være. Unge kan motiveres til endring uten tvang eller trusler om straff. Ingen ønsker å være rusavhengig. Det vil være lettere for mange unge å søke hjelp når de ikke trenger å frykte straff, bøter eller et ødelagt rulleblad. Det vi vet om rusproblemer er at de ofte kommer som følge av noe annet. Det kan være psykiske lidelser, traumer, fattigdom eller mangel på utdanning og jobb. Kanskje bare dårlig selvbilde eller rotløshet. Listen er lang, men i prinsipp straffes mange dobbelt. Straff stigmatiserer, og den stigmatiseringen har fått pågå lenge nok. Det har vært vårt hovedargument i kampen for en ny retning i norsk narkotikapolitikk.

Avsenderne skriver at Arbeiderpartiet ønsker en rusreform som virker for de som er blitt avhengige, men hindrer flere unge å starte en ruskarriere. Det må bli lettere å komme seg ut av rus, og være vanskelige å komme inn i rus. Det ønsker vi også, men svaret er ikke å hive prinsippet om likhet for loven på båten. Man kan ikke si at noen er rusavhengige nok til å ikke straffes, mens andre skal. Det er bare enda en avsporing fra det som var hovedargumentet med rusreformen: å møte mennesker – med hjelp og ikke straff

Sveinung Stensland, helsepolitisk talsperson for Høyre

Suehpede er kalvingstid, ikke kadavertid

av

Leserinnlegg av Maja Kristine Jåma

Suehpede, sørsamisk for måneden mai, er nå over. Suehpede betyr kalvingstid og det er nå
det nye reindriftsåret starter. Dessverre ser det ut som mange reinkalver også i år måtte bøte
med livet på grunn av rovvilt.

Å se en nyfødt kalv gir en ubeskrivelig glede og lykkefølelse hos reineierne. Det vitner om
nytt liv, og simler som har klart seg godt gjennom vinteren. Kalver som vokser opp legger
grunnlaget for resten av året og bidrar til en voksende flokk. Suehpede burde være en fin tid,
men istedenfor tvinges reindriftsutøverne å se på at rovvilt forsyner seg grovt at deres
livsgrunnlag.

Hver dag ser jeg fortvilte reindriftsutøvere dele bilder og videoer på sosiale medier av drept
rein. Det er hjerteskjærende å finne små kalver etter hjelpeløse møter med rovvilt. Noen
ganger kjemper de enda for livet når reindriftsutøverne kommer frem. Hvor er reinens
dyrevelferd i dette og hvordan påvirker det den psykiske helsen til reindriftsutøverne?
Forvaltningen av rovvilt er ute av kontroll, og det tas lite hensyn til reindrift og andre
beitenæringer.

Reindrifta har store tap til rovvilt som bjørn, gaupe, jerv, ulv og ørn gjennom
hele året, og flere reinbeitedistrikt har signalisert at den store rovdyrbelastninga vil kunne
føre til at de må avvikle drifta. Reindrift er ikke bare en næring, men bærebjelken for samisk
språk og kultur. Det er uholdbart at dagens rovviltpolitikk fratar reindrifta livsgrunnlaget og
utgjør en trussel mot den samiske kulturen.

Norske Samers Riksforbund (NSR) vil jobbe for en endring i rovviltpolitikken! Vi vil sikre at
maksimaluttakat av rovdyr oppnås, at ørn bestandsreguleres og at urfolksrettigheter og det
materielle kulturgrunnlaget reelt har forrang fremfor Bernkonvensjonen. Vi trenger en
fornuftig forvaltning som er innenfor reindriftas tålegrense av tap til rovvilt.

Kalvene er enda små og trenger ro for å bli store og sterke. Mot sommeren er det tid for
kalvemerking der nye kalver skal få reineierens merke. Da får reindriftsutøverne en
indikasjon på hvordan våren har vært og hvor mange kalver som har overlevd. Det å merke
sin egen kalv er noe eget. Håpet er at den skal få et godt liv og at man får se den igjen
senere.

Jeg har hørt på bekymringer og frustrasjon knyttet til den voksende rovviltbestanden så
lenge jeg har levd. Det er en situasjon som forvaltningsmyndighetene må ta på alvor!
Suehpede skal være kalvingstid, ikke kadavertid. Reindrift skal være en levedyktig næring,
nå og i fremtiden. Da trenger vi sårt en ny rovviltpolitikk som ivaretar hensynet til reindrift og
den samiske kulturen. Og vi trenger den nå!

Maja Kristine Jåma, 1. kandidat for Norske Samers Riksforbund til Sametingsvalget i sørsamisk valgkrets