Jostein Utstumo er en håndverker som jobber med Kølplanken, området på andre siden av elva for Rørosmuseet.
Jostein vokste opp på Sørlandet og har bodd på Tynset i fem seks år. Han er utdannet tømrer, byggingeniør og har en tilleggsutdanning i tradisjonshåndverk.
I løpet av syv morsomme og interessante minutter om bygningsvern og tradisjonshåndverk lærer man mye av Jostein om hverdagen som håndverker.
I planutvalget i dag ble alle klagesaker enstemmig avslått og videresendt til Fylkesmannen for endelig avgjørelse.
Sakene som det har kommet inn klager på gjelder nybygg bu/anneks GID 51/25 Femundsveien 1322 og utvendig kledning Stikkilsdalsveien 36 GID 144/1. I tillegg var det tre klager som går på områdeplanen for Røros sentrum.
I forhold til saken med utvendig kledning Stikkilsdalsveien 36 36 GID 144/1 var innstillingen fra kommunedirektør Jensås at det ikke har kommet frem nye momenter i saken som tilsier en endring i vedtaket fra 13.08.2019 som var et avslag.
Saken dreier seg om at eier har har skiftet ut all ytterkledning i et område som er i vernesonen for Småsetranområdet, uten at det ble opplyst om, eller søkt dispensasjon for tiltaket. Byantikvaren befarte eiendommen i mars 2018 og oppdaget da at all utvendig kledning på bolighuset hadde blitt skiftet uten at det hadde blitt gitt tillatelse til dette.
– Dette er en prinsippiell viktig sak siden det ikke er gjort det som er søkt om. Jeg støtter avslaget på klagen, sa representanten Hilde Fjorden (Ap) i planutvalget.
Veien videre i denne saken er etter Fylkesmannenes behandling sannsynligvis en bot siden tiltaket allerede er gjennomført.
– Man kan utstede bot som er et vedtak med klagebehandling, slik at det kommer til politisk behandling, sa leder for teknisk avdeling i Røros kommune Dag Øyen, på spørsmål om hva som er videre saksgang.
Riksantikvaren mener at gang- og sykkelvei langs Falunveien vil være et for stort inngrep i Verdensarven, og kommer derfor med innsigelse mot reguleringsplanen for Røros sentrum.
– Norge har forpliktet seg til å forvalte verdensarvstedene i landet etter bestepraksis. Gang- og sykkelvei med trafikkdeler på 1,5 meter fører til fysisk inngrep i, og skjemming av verdensarven Røros bergstad og Circumferensen. Tiltaket er etter Riksantikvarens vurdering et uakseptabelt arealinngrep, og representerer ikke beste praksis i forvaltningen av verdensarvverdiene, sier Riksantikvaren i innsigelsen til Røros kommune og Trøndelag fylkeskommune.
Kommunestyret i Røros vedtok i høst reguleringsplan for Røros sentrum. I det vedtaket ble det bestemt at langs Falunveien fra krysset ved Ysterhagaveien til Sjøbakken skal det reguleres for gang- og sykkelvei med 1,5 meter trafikkdeler.
Dette er et for stort inngrep i følge Riksantikvaren, som foreslår en løsning med fortau og nedsatt fartsgrense til 50 kilometer i timen langs hele strekningen hvor fortauet skal gå. Denne fartsgrensen er det som Statens Vegvesen mener er forsvarlig på en vei hvor det er fortau.
Dette er den 3. høringsrunden for reguleringsplanen for Røros sentrum og den andre gangen en løsning for gående og syklende langs Falunveien blir endret fra gang- og sykkelvei til fortau.
Byantikvar Magnus Borgos etterspør en illustrasjon på hvordan belysningen av det nye bo- helse- og – velferdssenteret på Øverhagaen vil oppleves fra Slegghaugan.
I en henvendelse til Øyvind Skaar hos Kvadrat Arkitekter etterspør Borgos en illustrasjon som viser hvordan belysningen vil oppleves fra Slegghaugan.
– Har nå fått kikket på materialet du har oversendt. Som jeg skrev i uttalelsen min i 2018 er vi mest opptatt av hvordan det nye anlegget vil oppleves fra Slegghaugene på kveldstid med utvendig belysning. Det innsendte materialet gir ingen svar på dette. Kan dere få sendt over illustrasjon som viser dette, sier Borgos i e-posten.
I rammetillatelse til Øverhagaen bo-, helse- og velferdssenter stilles det som vilkår at Trøndelag fylkeskommune og byantikvaren på Røros skal uttale seg om planlagt lyssetting av utomhusområdet. I materialet fra Kvadrat arkitekter til Røros kommune fantes det ikke noe som illustrerte hvordan dette vil oppleves fra Slegghaugan.
Lysforurensing og det visuelle uttrykket er noe Borgos og Røros kommune er opptatt av for å bevare statusen som verdensarv. Senest i behandlingen av bensinpumper på Rema ble bekymringen for det visuelle uttrykket brukt som argumentasjon på å si nei til UNO-X.
Formannskapet vedtok i dag innspill på den nye regionale planen for kulturminner.
Flere etterlyste verdensarven og hensynet til de samiske kulturminnene inn i planarbeidet til Trøndelag fylkeskommune. Varaordfører Christian Elgaaen (Sv) oppsummerte det et samlet formannskap mente.
– Jeg er sjokkert og provosert at man ikke tar med verdensarven og de samiske kulturminner inn i en slik plan, sa han.
Forslaget for kulturminneplanen for Trøndelag er sendt på høring med høringsfrist 31.12.2019. Røros kommune har en rekke punkter man mener bør tas hensyn til og følges opp i prosessen.
2. Røros kommune ønsker å drøfte med Trøndelag fylkeskommune hvordan verdensarven Røros bergstad og Circumferensen kan synliggjøres i Regional plan for kulturminner i Trøndelag.
3. Røros kommune ønsker at det legges opp til en drøfting av hvordan Regional plan for kulturminner for Trøndelag skal forholde seg til Forvaltningsplanen for verdensarven Røros bergstad og Circumferensen og Region plan for Røros bergstad og Circumferensen.
4. Gjennom forvaltningen av Røros som verdensarvsted høster en stadig erfaringer innen for tema som klima påvirkning på kulturminner, håndverk og materialproduksjon, opplevelsesnæringer og stedsutvikling. Disse erfaringene bør tas med i det videre planarbeidet.
5. Som samisk forvaltningskommune ser Røros på det som naturlig at samiske kulturminner omtales i kulturminneplanen. Problematikken må drøftes med Sametinget.
6. Gjennom verdensarven har en gode muligheter til å bruke kulturminner og kultur miljø i formidlingssammenheng innenfor ulike perspektiver på demokrati og nasjonsbygging. Røros kommune mener at denne muligheten må inkluderes i det videre planarbeidet.
Det ble vedtatt endringer i punkt to og punkt fem der man forventer at momentene med verdensarv og samiske kulturminner blir omtalt i den kommende regionale planen for kulturminner i Trøndelag.
Runa Finborud ordfører i Os sier det er avgjørende med fortsatt samarbeid mellom Røros, Holtålen og Os kommune inn i den nye fylkesstrukturen.
Finborud sier at utfordringene fremover blir å finne arenaene for samarbeid slik at den nye fylkesgrensa ikke legger hindringer i veien for å utvikle regionen.
– Vi ser antydninger til at med de nye fylkene Trøndelag og Innlandet kan den nye fylkesgrensa bygges større. Da blir spørsmålet, er vi som region tjent med det? Jeg mener definitivt nei, og det er sagt av kommuner på begge sider av fylkesgrensa at det er viktig vi finner de politiske arenaene for å drive felles interessepolitikk når ikke Røros og Holtålen er med i Regionrådet, sier hun.
Finborud ser på utmeldingen av Røros og Holtålen som en naturlig konsekvens av de nye fylkene.
– Utmeldingen av Røros fra Regionrådet for Fjellregionen er en naturlig konsekvens av regionreformen. Det er klart med to nye store fylker som skal samarbeide og kommunisere med mange flere kommuner enn tidligere, tror jeg at de nye regionrådene blir et viktigere nav for samarbeid enn tidligere, og det at Røros og Holtålen må være i regionrådet for Trøndelag Sør er uproblematisk, sier hun.
Eksisterende samarbeid
De allerede eksisterende arenaene blir viktigere og Finborud sier at eksempelvis Verdensarvrådet og Destinasjon Røros er grunnleggende for samarbeidet videre.
– Vi bør forsterke de arenaene hvor vi allerede samarbeider. Da kan man blant annet trekke frem Verdensarvrådet, der fem kommuner er med på tvers av fylkesgrensen. Verdensarvområdet med Circumferensen er det eneste verdensarvområdet i Trøndelag og Innlandet. I tillegg er flere bedrifter og kommuner sør for grensa med i Destinasjon Røros, og det at vi finner sammen om forskjellig interessepolitikk og er hverandres allierte inn til begge fylkeskommunene og til fylkespolitikere, men også på nasjonalt nivå er superviktig, sier hun.
Samarbeidet fortsetter videre med satsingen på ungdom i Fjellregionen, og Finborud sier at man bør se på tilbudet til videregående utdanning i regionen som en helhet.
– Vi er veldig glad for at Røros kommune har sagt ja på å være med på den satsingen som dreier seg om ungdom som er i regi av Regionrådet. Et annet viktig punkt man bør stå sammen om er tilbudet som finnes til videregående opplæring og de tre videregående skolene i regionen, sier hun.
Hverandres allierte
Finborud trekker også frem infrastruktur som en viktig sak som berører begge sidene av fylkesgrensen. Både riksvei tre, fylkesvei 30, Rørosbanen og Røros lufthavn er saker det er naturlig å ha et samarbeid om.
– Når man snakker om infrastruktur må heller ikke Innlandet glemme at Røros lufthavn er viktig for oss selv om den ligger utenfor fylkesgrensa, både for bedrifter, personer og kommuner sør for fylkesgrensa. Det samme gjelder veiene og jernbanen, sier hun.
Det er også viktig når de nye fylkeskommunene bygges, at man ikke bare må se på ting som ligger innenfor den nye fylkesgrensen, men at man er hverandres allierte inn i de nye regionrådene og fremmer standpunkt som gagner regionen sier Finborud.
– Røros er et fyrtårn for regionen på mange områder, blant annet når det gjelder verdensarv og lokalmat selv om Røros ligger utenfor fylkesgrensen. Det vil styrke Røros at vi står på for regionen i ulike fora i Innlandet, og disse sakene er samtidig viktig for oss i Nord-Østerdalen, sier hun.
Finborud sier at fremover er det viktig å se på hvilke fortrinn man kan ha som region i forhold til private, fylkeskommunale og statlige arbeidsplasser.
– Kulturminnefondet er et godt eksempel på dette, det med natur – og kulturarv er et område hvor regionen har en solid posisjon som vi kan bygge videre på. Vi har kommet med dette innspillet tidligere men det er helt avgjørende at vi som region står sammen om det slik at Røros ikke må gjøre den jobben alene, sier hun.
Området rundt Bergstaden Røros gror igjen og for de som skjøtter verdensarven er det en stadig kamp mot vegetasjonen.
– Vi trenger ikke å gå lengre enn til Slagghaugene for å se at ting vokser og må skjøttes. Området langs Falunveien er et eksempel. Bjørka spruter opp og det må passes på at det ikke gror igjen, sier Torfinn Rohde, verdensarvkoordinator i Røros bergstad og Circumferensen.
Det er stor endring i hvordan landskapet i Circumferensen fremstår i dag i forhold til hvordan det var i perioden med gruvedrift. Klimaendringer, nesten ikke hogst og lite beiting i utmarka gjør det til et grønnere og frodigere landskap.
Småsetran ved bergstaden og Sølendet naturreservat i Brekken er områder hvor det drives intensiv skjøtsel for å opprettholde kulturlandskapet.
– I Sølendet har man drevet skjøtsel i 50 år og i Småsetran er det drevet i 30 år for å opprettholde og tilbakeføre området til det opprinnelige landskapsbildet. I begge områdene er det jo en never ending story på en måte, det som skjer er naturens gang og det akselereres med klimaendringene. Det at det blir mer skog gjør at det blir et enda mildere klima lokalt, og enda mere skog også videre. På Sølendet er det ren museal drift, mens det på Småsetran er dyktige bønder som holder jord og landskap i hevd, og produserer gras, melk og kjøtt på arealene, sier Rohde.
Det er Riksantikvaren som bidrar til skjøtselen av Småsetran og byantikvar Magnus Borgos har ansvaret for forvaltningen av midlene som kommer derfra.
– På Sølendet som ligger i Circumferensen, men som ikke ligger innenfor det indre verdensarvområdet, er det Statens Naturoppsyn som gjennomfører skjøtselen og Vitenskapsmuseet i Trondheim som følger opp utviklingen faglig over tid. Kommunen har forvaltningsmyndigheten, og pengene til dette kommer fra Miljødirektoratet. På Sølendet har du jo også en annen prioritering enn kulturlandskapet som er vel så viktig, det å ta vare på det biologiske mangfoldet og spesielt orkidéfloraen. Naturmangfoldet er også en del av bildet på Småsetran, sier Rohde.
Innenfor Circumferensen er det en del arealer som er kategorisert som dyrkajord eller beite, og som ikke blir brukt. Rohde håper at det kan bli mulig å få noe av denne jorda i aktiv bruk igjen med hjelp av en ny tilskuddsordning som er under utredning.
– Det finnes det en spesiell tilskuddsordning innenfor verdensarvområdene. Den ble originalt opprettet som en følge av de to naturlandskapområdene på Vega i Nordland og Fjordene på Vestlandet. Nå foregår det en prosess for å få definert inn resten av verdensarvområdene inkludert Røros bergstad og Circumferensen. Dette er et samarbeid mellom Miljødepartementet og Landbruksdepartementet, og grunnen til denne tilskuddsordningen er at man skal kunne drive skjøtsel på områder som er verdifulle i forhold til kulturlandskap. De som eier disse områdene må også selvfølgelig se seg nytte av å bruke dem, sier han.
Det lages nå en andregenerasjons forvaltningsplan for verdensarven, der dette er et av temaene som kommer opp, sier Rohde.
– Der kommer også det forslaget med tilskuddsmidlene og det å ha et system for skjøtsel for de områdene som er helt sentrale i verdensarven Planen beskriver verdiene i verdensarven med utgangspunkt i nominasjonspapirene fra 2010. Planen blir et styringsredskap på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå i forhold til tiltak og bevilgninger, men beskriver også hvor vi ser at utfordringene er størst, sier han.
Mens sola steker og gradestokken stiger mot tredvetallet, er det noen som tar langbuksa på og går under jorda – bokstavelig talt.
– Vi som jobber i gruva i dag, er veldig glade for at vi jobber her, og ikke med bergstadvandring, humrer Stian Tranung, guide i Olavsgruva for noe sånt som tiende året på rad. Sommer etter sommer bruker han på Røros, som regiassistent og skuespiller i Elden og museumsvert i Olavsgruva. De to jobbene viser seg å være enda mer like enn man skulle tro.
– Vi har hatt en del store grupper i det siste. Det er en del hundre om dagen, med norske og engelske omvisninger hver gang. Det er alltid to grupper som går ned samtidig, sier Tranung, som til daglig bor på Kløfta i Akershus og jobber som grafisk designer og illustratør. Turistene ringes opp ute på plassen, og får an rask briefing på hva de skal gjennom. Særlig ungene vies ekstra oppmerksomhet. Og de med hvite sko, eller på annen måte uhensiktsmessig påkledning.
– Nede i gruvene er det fire-fem grader og en luftfuktighet på over 90 prosent, så det er som å sitte i et kjøleskap i en times tid. Dersom dere ikke har særlig erfaring med å sitte i kjøleskap, kan det være lurt å hente litt ekstra klær nå, forklarer guiden med glimt i øyet.
De fleste som finner veien ut på Rørosvidda, har en viss formening om hva de skal oppleve. Noen har lest seg opp i forkant og kan mye. Så har du han som hadde gått på fjelltur, og tilfeldigvis ramlet, skrubbsulten, innom museet. Kafeen var stengt, så han kjøpte like gjerne seks Kvikk-lunsj og ble med på omvisning.
– Han syntes jo det var kjempestas, humrer han. Ellers er påkledning alltid en utfordring når folk ikke egentlig vet helt hva de skal være med på.
– Vi har hatt folk i crocs, sandaler og høyhælte sko på omvisning. Når det er så varmt som nå, er det mye kortbukser og t-skjorter. Den hvite sko-epidemien har kommet, særlig i fjor. Selv den mest pynta tenåringsjenta klarer ikke å argumentere mot faren sin når de ser skoa mine. Den gruvelorten sitter godt, altså, fastslår Tranung.
Lei blir han ikke, av å to, tre, fire ganger om dagen ta turen ned i gruvegangene. På med hjelm og jakke, og på med smittende engasjement og sjarm. Det er her parallellen mellom Elden-jobben og museums-jobben ligger.
– Det handler om å lage underholdning. Jeg har trua på at blir man underholdt, så lærer man også litt bedre, sier han.
– Folk kommer jo hit for å få en opplevelse, hvis man bare vil lære er det skolebenken i stedet. Jeg skal gi en opplevelse, noe som gjør at unga blir underholdt, samtidig som at de voksne lærer litt. Jeg setter alltid av noen små øyeblikk bare med unga, for hvis barna er fornøyde er familien fornøyd, og da blir hele gruppa fornøyd som oftest.
Turistene får en kjapp innføring i Røros’ gruvehistorie, i død og elendighet, krig og kanoner, og kokekar av kobber. Om Christian 4., som elsket alt som hadde med gruver å gjøre fordi det skaffet ham penger, om Lossius som ydmykt nok kalte opp sin første gruve etter seg selv og måtte se den stenge noen måneder senere. Og om viktigheten av å gjøre som han sier.
– Det er viktig at ingen leker gjemsel der nede. Jeg holder et ekstra øye med barn og fedre, sier Tranung, og blunker lurt. Mødrene oppfører seg stort sett bra.
– Hjelmen må være på. Har du ikke hjelm og kakker huet i Rørosvidda, får du et permanent arr. Det er neppe suveniren du vil ha med hjem, oppfordrer han. Litt naturfag-undervisning blir det også.
– Den blåfargen dere ser på veggene, er som alt annet i naturen – er det blått så er det giftig, stort sett. Jeg hadde en gang med en franskmann ned som spurte om det var farlig å spise det blå. Det er greit at de gjerne spiser froskelår og snegler, men kobberoksid er ikke å anbefale, forklarer han til gruppen som har gått under jorda. – Han skrapte av en bit og spiste det, og hvordan det gikk med han vet jeg ikke. Kanskje sitter det en blå franskmann et sted enda, forteller Tranung, til latter fra gruppen. Poenget er forstått, ingen kommer til å spise av verdensarven i dag.
Ned, ned i mørket, på våt og sleip leire går veien, i bratte trapper og lave tak, til endepunktet kommer; det store rommet.
– Selve hjertet av gruva. Det er så massivt. Det er der man får mest reaksjon fra publikum, sier Tranung, og legger til at det ikke alltid er like lett å engasjere.
– Tidlig på sommeren har du ofte de norske gruppene, de er ikke så flinke på følelser, så de reagerer ikke på noen ting. Du kan ha en hel tur uten at det er reaksjon på noen ting, det er ikke en lyd, og så når de går opp, kommer det gjerne “De’ e’ den bæste omvisninga æ har verri me på!”. Du har jo også turer som starter helt håpløst, men som ender opp som fine øyeblikk. Jeg hadde en sommer her, sommerens siste tur, med et homofilt østerriksk par. De var kun interessert i å ta bilder, null engasjement, og jeg venta bare på en sekstimers biltur til Kløfta. Den turen avsluttet med tostemt østerriksk gruvesang i Bergmannshallen, så det endte likevel som en stor opplevelse.
Knapt et ledig sete fantes under årets Elden-premiere på slegghaugan, og sommerkvelden sørget for en nært magisk forestilling.
Den umiddelbare responsen fra publikum både på spillplassen og i sosiale medier etter forestillingen, forteller at Cathrine Telle har gjort en solid jobb med Strømmevold og Reithaugs materiale. Rocke-innpakningen gir både låter og manus den røffe kanten det fortjener, når en så dramatisk historie skal komprimeres til to timer forestilling. For den er dramatisk, fortellingen om karolinernes innmarsj i Trøndelag og Røros, og hvordan de blir møtt av et samfunn som tar i mot dem, mer enn skyr dem.
Elden er kontrastenes teater, fra de enorme slagghaugene og enkle men samtidig virkningsfulle rekvisitter i rått trevirke, til Ellens (Oda Smit Ødegård) nesten hjerteskjærende klokkeklare stemme mellom steinhaugene. Her er naturen selv kulissene, og mer trengs ikke, enn lys og noen enkle rammeverk som skal forestille hus. Staffasje er ikke nødvendig, når samspillet på spillplassen bærer stykket slik det gjør.
Når kanonene smeller og kruttrøyken legger seg over grusen, gjør det nesten fysisk vondt. Det er en påminnelse om at vi egentlig er ganske heldige, som kan sitte komfortabelt og varmt og betrakte det hele som underholdning, mens noen for tre hundre år siden faktisk måtte leve gjennom det. Å bli revet ut av sine hjem som bare unggutter, sendes over fjellet til Norge i krig for en konge de kanskje ikke trodde på, frykten og redselen, og strabasene for å gjøre sin plikt for fedrelandet.
Årets skuespillere gjør en utmerket jobb med å formidle dramatikken på en troverdig måte. Det er lett å tro på Kalles (Kristoffer Grua Pedersen) kvaler og angst, og sterke Maren (Silje Lundblad) som en tøff og fryktløs kvinneskikkelse når fienden står på døra og samtidig er venn. Det er nydelig i all sin enkelhet – sterke skuespillerprestasjoner i en rå, nesten brutal setting, og med en sjeldent varm, trøndersk sommerkveld som bakteppe skapes det noe helt spesielt. Det er godt gjort, når solnedgangen lyser rosa over slegghaugene, å gi kuldegysninger og gåsehud av dødsmarsjen i snøstorm over Tydalsfjella.
Festen er ikke over – det er billetter igjen.
Destinasjon Røros øker satsningen mot det internasjonale markedet, og håper enda flere utenlandske turister finner veien til regionen.
I dag er brorparten av turistene i destinasjonens nedslagsfelt nordmenn, men reiselivssjef Tove R. Martens håper å kunne lokke enda flere utlendinger til regionen.
– Vi kommer utover sensommeren til å arrangere flere visningsturer for det internasjonale markedet. Blant annet kommer et tysk TV-produksjonsselskap i starten av august for å lage film om matopplevelser, hvor Røros er ett av tre steder i Trøndelag som skal besøkes. Blant annet vil de være med på lokalmatsafari, i tillegg til besøk hos Rørosmeieriet og Galåvolden gård. Det tyske markedet er kjempeviktig for oss å nå ut til, sier Martens, som akkurat har bestilt billetter til neste års World Travel Market.
Destinasjonsselskapet har også valgt å investere i å få laget nytt materiale rettet mot særlig det amerikanske markedet. Om noen uker kommer Kristen Kellogg fra Borderfree Travel for å produsere ny film og fotomateriell. Kellogg har tidligere testet Femund4All-konseptet, sammen med filmfotograf Fredrik Bye.
– Nå skal hun lage en ny film, som skal dekke hele regionen vår fra Haltdalen til Alvdal. Målet er å nå ut internasjonalt, men også særlig i USA, med temaer som bærekraftig transport og spektakulære opplevelser både innen mat og aktiviteter, kultur og verdensarv, sier Martens.
Martens er også i kontinuerlig kontakt med de nye transportleverandørene i regionen for å sikre kontinuitet og gode løsninger.
– Vi skal i møte med både SJ Norge og AirLeap i løpet av høsten for å snakke om hva som er viktig for oss når det kommer nye operatører på tog og fly. Med nye operatører på både tog og fly fra 2020 har vi mulighet for å påvirke tilbudet fremover. Det er viktig for disse nye leverandørene å få vite hva som er viktig for reise- og næringslivet i Rørosregionen, og god dialog tidlig er bra i så måte.