Slider

Med nål og tråd i Eldens tjeneste

av

Det er et stort apparat i sving i mange måneder før Elden slipper publikum inn på slegghaugene og inn i magien. Ikke alle får navnet sitt på plakaten, men er likevel ulidelig viktige. 

Siden 1994 har Ester Mikkelsen og Svante Sandnes tråklet, klippet og sydd i Eldens tjeneste, slik at skuespillerne skal være korrekt antrukket når de inntar scenen. Under lave tak i Gropstuggu summer det i symaskiner når de siste tilpasningene skal på plass. 

– Her er sånt som er halvferdig, og skal prøves av folk etterhvert. Det mangler kanskje en knapp, eller må syes inn noen centimetre for at det skal sitte bra, sier Mikkelsen, og peker mot et stativ med skjørt, skjorter og samedrakter. 

– Da vi startet med dette var det ingen som trodde at vi kom til å få til noe. De mente vi var tullete, forteller Ester, som startet som sufflør i de aller første utgavene på 70-tallet. Så ble det stille, til Rulle Smit kom inn på 90-tallet, og siden den gang har de to damene sydd kostymer så trådstumpene fyker. 

– Det har vært fantastisk! I starten sydde vi sekker og belter og andre slike rekvisitter. Sønnen min sydde dødsmarsj-uniformene, og resten vi trengte lånte vi fra Tydal. Det fantes en del klær til kvinner og barn i teaterlageret, og da vi fikk penger nok, sydde vi svenskklærne på skift. En klippet, en sydde. I dag har vi nesten alt vi trenger, og mangler vi noe ringer vi bare til Tydal, humrer Ester. 

Svante Sandnes har vært med i kostymeteamet siden 1994, og leter her etter en løsning for å gjemme alle spor av at utstyret er av 2019-modell. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)

70 uniformer med alt som hører til, 19 bergkorps, åtte verdalinger, og en enorm mengde tøy til kvinner og barn er i omløp før forestillingene. 

– Jeg tror vi har 70 skjørt! I år er det med så mange voksne damer at vi nesten ikke hadde nok, forteller hun. Dagen før fikk alle medvirkende utdelt sine antrekk. 

– Det var virrvarrsen, vi holdt på et par timer. Man vet jo aldri om det passer, og mye må prøves i ulike størrelser. Vi har sydd så mye før at det meste finnes, nå er det mest dårlige strikker, knapper som mangler og noen tilpasninger som må gjøres, forteller hun, mens Unni Ryen huker seg inn døråpningen. 

– Skjørtet mitt er for stort! Det er rene slankekuren dette her, jeg går ned ti kilo hver sommer, ler Ryen, som i år spiller enkefru Hiorth, og også har vært med helt siden 1994. 

– Takk og lov spankulerer hun bare rundt og broderer. Neste uke er det nye kilo, på slutten av perioden kaster jeg ikke skygge, humrer hun, og konkluderer med at skjørtet må sys inn minst ti centimeter. 

Unni Ryen som enkefru Hiorth må sy inn skjørtet. – Jeg går ned ti kilo hver sommer. På slutten kaster jeg ikke skygge lenger, ler hun. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)

Jobben med kostymene starter allerede i januar, og noen er alltid på vakt om det skulle trenges. 

– Vi tok fri i påska da, humrer Ester. 

– Vi deler oss så det er to på jobb hver dag, og det er alltid noen her om det skjer noe. Jeg kan ikke lage mønster, det gjør Svante, fastslår hun. Mikkelsen jobbet mange år i Storebrand, men ble førtidspensjonert da avdelingen skulle flyttes. Å sitte uvirksom var derimot ikke et alternativ særlig lenge. 

– Mora mi var sydame, så jeg lærte nok litt der. Det er fryktelig artut å være med, men nå tror jeg kanskje det er siste året med ansvar for kostymegruppa. Vi får se hva helsa sier. En merker jo at en er åtti år, sier hun. 

Herdis Hustad Olsen og Liv Lockert er en del av kostymeteamet på seks som skal sørge for at skuespillerne er korrekt antrukket når de inntar scenen. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)

Radarparet Ester og Svante har ytterligere fire damer med seg i kostymeteamet. En svensk bok om karolinerne er rettesnor – der finnes alt om hæren, uniformene og utstyret de hadde med seg. 

– De dro jo med seg så mye over hit! Uniformene vi har i dag er så tro til originalen som en kan komme, bortsett fra at vi bruker gule leggings i stedet for strømper. Det er mange detaljer og mye utstyr som skal på plass, det var heftige greier dette. Men krig er nå krig! 

En del av Elden-kostymene gjennom 25 år er i disse dager stilt ut i kjelleren på Domus.

Opplevelsesmeieriet bygges gradvis opp

av

Rørosmeieriet er i full gang med å bygge og planlegge et opplevelsesmeieri. I opplevelsesmeieriet man skal både føle, sanse, lukte, smake og øke kompetansen om meieriproduksjon, og da spesielt om den meieriproduksjonen som er på Rørosmeieriet. Allerede i sommer åpner en meieributikk. 

Rørosmeieriet har bl.a. Tjukkmelka som har gammel historie, fra tettegrasplanten og med geografisk beskyttet betegnelse. Skjørosten har også den samme høye beskyttelsen. 

-Det er unike matskatter som vi har tatt på oss et ansvar for å formidle kunnskapen om videre til neste generasjon. Får å få en god plass å formidle den kompetansen på, så tenkte vi at vi å må etablere et opplevelsesmeieri, når vi nå først skulle bygge ut her på Røros, sier meieribestyrer, Trond Vilhelm Lund. 

Det skal brukes litt tid på å bygge opplevelsesmeieriet. Skalet er bygd. Gudmoren til Julemarkedet, Hilde Myhren er ansatt for å være med å skape og forme innholdet. Meieriet har allerede begynt å ta inn en del grupper, som kommer og gjør ulike forsøk og tester med aktiviteter så de nesten er svette når de drar hjem. 

-Da har vi lyktes. Du skal være svett når du har vært med på et opplevelsesmeieri. For da har du gjort noe fysisk også, ikke bare sett, sier Trond. 

Det er ikke helt bestemt enda når opplevelsesmeieriet skal åpne, men planen er våren 2020. De skal se hvor mye aktiviteter, opplevelser og innhold som skal lages, og hvor mye tid det tar å få det på plass. 

Når man står midt i hjertet til opplevelsesmeieriet blir det utsikt til både den håndverksdelen, den gamle delen av Rørosmeieriet. Og det er utsikt til den nye delen, som er blitt påbygd og som ble tatt i bruk i vår. Der foregår tapping av melk, fløte, Økologisk Tjukkmjølk fra Rørostraktene, og Syrna blå syrnet blod  – de produktene som Rørosmeieriet har i melkekartonger. 

Meieributikk

Opplevelsesmeiereit bygges gradvis opp, og det første som skjer er etablering av en meieributikk i Rørosmeieriet. Der man bl.a. kan kjøpe skjørost i løs vekt og nykjernet smør og kjernemelk. Det blir mulighet til å ta med melkespannet og få teppet litt melk. 

Meieributikken åpner i sommer, dermed får Røros en ny turistattraksjon. Dette blir en butikk for Rørosingene også, ikke bare turister. 

-Vi prøver å legge til rette for at Rørosingene skal kjøpe seg årskort her på opplevelsesmeieriet, sier Trond. 

Nye produkter

Rørosmeieriet utvikler stadig nye produkt, og de inviterer gjestene sine til å komme og smake på produktene og gi tilbakemeldinger om hva de ønsker å spise. 

Det er veldig stor interesse for hvordan produktene på Rørosmeieriet blir til. Gangavstand fra sentrum gjør et opplevelsesmeieri mulig. Det er bakgrunn til at Rørosmeieriet er bygd i gangavstand til sentrum. 

-Dersom vi hadde blitt for langt unna hadde det medført buss for de som skal besøke oss. Ihvertfall for turister. Hvert år har vi hatt rundt 1000 gjester som kommer innom oss bare for å høre om Rørosmeieriet og se hvor ho Ingrid Skancke leverte smøret sitt. Se hvordan vi driv. Se hva vi har klart å fått til ut tross små lokaler, og at vi har klart å få til en nasjonal lokalmat ut ifra lokalene her på Røros. Det vekker interessen til folk, sier meieribestyreren, som tror at det er et stort marked for den type turisme og besøk. 

Trond V. Lund. Foto: Tove Østby


Mædi-smitte påvist i Trøndelag

av

Mædi-smitte er påvist igjen på sau i Trøndelag. Det er trolig samme virus som var aktivt i sauebesetninger i 2003, skriver Fylkesmannen i Trøndelag i en pressemelding.  

Fylkesmannen deltok denne uka på informasjonsmøte om dyresykdommen sammen med Mattilsynet og Veterinærinstituttet. 

Vel 40 oppmøtte fikk høre om status og tiltak som iverksettes straks og framover. Fungerende regiondirektør Elisabeth Schei-Berg fra Mattilsynet orienterte om status. Det er påvist smitte på flere dyr og 24 besetninger er pålagt restriksjoner på drifta i Trøndelag. Det finnes ingen behandling eller vaksine mot sykdommen.

Jorun Jarp, Veterinærinstituttet, satte deltakerne inn i sykdommen, smitteveier og om påvisning av smitte som antistoffer i blodprøver. Sykdommen Mædi har lang inkubasjonstid. Det kan gå opptil seks år før sykdom bryter ut hos smittet sau og det gjør tiltak mot sykdommen langvarige og til dels usikre.

Seniorinspektør Kirsten Toubro fra Mattilsynet fortalte så om det praktiske omkring den massive blodprøvetakingen som vil foregå i høst og vinter fram mot ny beiteslipp der smitta dyr med avkom skal finnes og slaktes ut. Hun orienterte også om teknikk ved samling, flytting og selve blodprøvetakingen. Deltakerne i informasjonsmøtet var svært aktive for å finne gode løsninger.

Fylkesmannen v/Fylkesagronom Ivar Stokkan fortalte om erstatningsordningen som gjelder ved pålagt nedslakting av husdyr.

– Så snart Mattilsynet har gjort vedtak om pålagt nedslakting og det er utført, kan bruker søke om og få erstatning for disse med en fast sum pr dyr, fortalte fylkesagronom Ivar Stokkan.

 Avhengig av smitteomfanget vil Fylkesmannen utbetale erstatning fortløpende for slaktede dyr.

I møtet ble det etterlyst vurderinger på om planlagte tiltak var effektive nok fordi smitte fra 2003 kan synes å ha overlevd i enkeltdyr fram til i dag. Mattilsynet svarte at de fortløpende vurderte alle mulige tiltak innenfor gjeldende regelverk for å nå målet om å fjerne smitten så raskt som mulig.   

På informasjonsmøtet var det godt oppmøte av mange fra sauenæringen. Et tett samarbeid mellom næring og myndigheter er helt avgjørende for å lykkes med å bli kvitt dyresykdommen Mædi.

Fyller Røros med sang

av

Bergstadens Ziir er stedet når Coralua Internasjonale korfestival i kveld skal synge ut under siste etappe av sin Trøndelags-turne. 

Korfestivalen arrangeres hvert år, med ulike kor fra ulike land i hele verden. Festivalen starter først med korseminar i Trondheim, før koristene legger ut på en syngende turne i Oppdal og Røros. 

– Festivalen er for alle typer kor, både barne- og ungdomskor, og voksenkor. Vi har med oss dyktige dirigenter fra Finland, Spania og Norge, og kor fra både Sveits, USA, Kina, Hong Kong, Canada, Storbritannia og Australia, forteller Sara Martin. Hun tok med seg korfestivalkonseptet fra hjembyen Barcelona da hun flyttet til Trondheim i 2014. 

–  I Barcelona fantes det allerede en kororganisasjon som arrangerte korfestival, og i 2012 ble den besøkt av et kor fra Trondheim. De lurte på om vi ikke kunne få til en lignende festival i Trondheim, forteller Martin. Busslast på busslast med korsangere inntar Røros hotell, før de skal ut i staden og gjøre seg kjent. 

– Vi skal ha en omvisning på Rørosmuseet og i sentrum, før vi drar rett til lydsjekk i kirka. I kveld synger kor fra Sveits, USA og Kina i ulike konstellasjoner, med reportoar fra seminaret i Trondheim med Sanna Valvanne og Javier Busto, sier Martin. De prøver alltid å få med norske kor, men sommerstid viser det seg utfordrende; 

– Vi vil gjerne ha det, men det er sommer og ferie. Av og til får vi det til, av og til ikke, humrer hun. 

– Vi ønsker samtidig å vise norsk kultur til de internasjonale sangerne. Mye av festivalen handler om å forstå ulike måter å synge og dirigere på, og få inspirasjon fra andre kor. Det skal være høy kvalitet på musikken, men det er også viktig å ta vare på det menneskelige aspektet. Alle skal føle seg involvert og dele opplevelser og erfaringer underveis, sier Martin. 

– Det er like mye kulturutveksling mellom landene, som en ren korfestival. Alle har ulike måter å synge på, forteller hun. 

Kveldens konsert huser Crystal Youth Choir fra California, Childrens Heart Choir fra Nanjing i Kina, og kammerkoret Notabene fra Basel i Sveits.

Femundløpet med nytt løp

av

Foruten å inkludere en ny distanse i det tradisjonelle Femundløpet, lanseres også et helt nytt løp – Gloføken 2020 i slutten av mars. 

Målet er i følge daglig leder Jon Anders Kokkvoll å fylle mer av året med aktiviteter knyttet til hundekjøring. 

– Flere har etterspurt et løp på det som er den beste tida av året å kjøre hund på. Gloføken-løpet har basecamp på Johnsgård turistsenter, og er igangsatt etter sammenfallende ønsker fra Svein Håvard Fjestad, Kjell Brennodden, Alf Stokke og Roar Kvilvang, som er for veteraner å regne innen sporten. Løpet vil gå i et magisk og flott terreng  godt egnet for hundekjøring i Engerdal og Rendalen, og vi tilfører økt aktivitet til både Johnsgård, Langen og Søvollen, sier Kokkvoll. 

Løpet skal i følge Kokkvoll være et lavterskel familieopplegg som ikke er terminfestet eller har en del av de samme kravene som øvrige løp. 

– Vi håper å bruke handlere og medhjelpere til å hjelpe oss med å arrangere. Det skal være mest for gøy, og uten tak på antall deltakere. Responsen så langt har vært veldig god, og det sportslige og sosiale skal være i førersetet, sier han. 

– Løpet er beregnet på de som kjører hund, men kanskje ikke trener nok eller ønsker å stille i tradisjonelle løp som Femundløpet og Finnmarksløpet. Vi ønsker å samle hundekjørerfamilien, og går litt tilbake til røttene på Femundløpet. Det skal være enkelt og artut å delta, fastslår Kokkvoll. 

Femundløpet har nylig mottatt utviklingsmidler fra Hedmark og Trøndelag fylkeskommuner og Rørosbankens næringsfond til et regionalt utviklingsprosjekt som tar sikte på å etablere opplevelser og aktiviteter langs hele Femundløpstraseen. Marian Julianne Flage er nylig ansatt som prosjektleder. 

– Gloføken 2020 er starten på det som skal fylle en stadig større del av årshjulet vårt, sier Kokkvoll. 

Vaabo restaurerer det meste

av

Møbelkonservator og restaureringshåndverker Vaabo Vainomaa har jobbet med restaurering og konservering av treverk i mer enn 30 år; de siste 17 årene på Røros. I 2004 startet han sitt eget lille restaureringsfirma på Røros, Vainomaa Restaureringsverksted. Vaabo sin kollega er hans sønn, Ott Vainomaa. 

Vaabo arbeider både med eldre og nyere trearkitektur som portaler, dører, vinduer, trekonstruksjoner og kledninger. Han restaurerer, konserverer og rehabiliterer interiør som panel, gulv og tak m.m og møbler som favoritt-tema. Han har lang erfaring med restaurering og konservaring av møbler. Vaabo lager også nye møbler etter spesialbestilling til bygninger og rom. Han tar sikte på å påta seg konsulentoppgaver. 

Samarbeid

Vaabo har et godt samarbeid med Røros kommune, Rørosmuseet, Bygningsvernsenteret, Riksantikvaren, Statsbygg, Norsk Kulturminnefond, forskjellige arkitekstbyråer, bygningsfirmaer og andre håndverkere. 

Verksted

I 2011 etablerte Vaabo sitt eget verksted i Osloveien 19 på Røros. Han har flere oppdrag som han jobber med nå: Restaurering av gavlefelt og panelet i Peder Hiorts kapell, interiøret av Per Amundsagården etter taklekkasje, istandsetting av vinduer med karm av Kaffebrakke ved Olavsgruva, i en gammel gård i Fjellheim og en gammel seter på Sundet, restaurering av gammel port og tre små uthus i Kjerkgata, lager innervinduer til ei seter i Hittersjøen og flere møbelrestaureringsoppgaver. 

Per Amundsagården

I vår har Vaabo jobbet i Per Amundsagården med interiøret, der det for et par år siden var en stor taklekkasje. Demontering av gammel panel, tørking av tømmerveggene, etterisolering, remontering av panel og listverk.

– Jeg trives veldig godt her på Røros. Verdensarvsted – mye gammelt med lang historie. Miljøet er veldig fint med kolleger. Kald vinter og mye snø. Mange kulturarrangement. En fin plass, sier Vaabo Vainomaa.

For å kunne delta i større prosjekt jobber Vaabo ofte i team når det må etableres ei gruppe av restauratører og håndverkere, F.eks. restaurering av Røros kirke og St. Petri kirke i Stavanger. 

– Som eiendomsforvalter i Fortidsminneforeningens Røros-avdeling Den Gamle Bergstad har jeg ansvaret for ettersyn med foreningas gårder på Røros, Per Amundsagården og Rasmusgården. Å delta i Uthusprosjektet har vært en viktig og spennende del av arbeidet i alle år. Samtidig er jeg ledig til nye restaurerings- og snekkeroppdrag, sier Vaabo. 

Oppdrag

Vaabo har hatt mange både viktige og spennende oppdrag på Røros siden 2002. Første årene jobbet han sammen med Niels Noer i Flanderborg Treverksted på Flanderborg. I perioden 2010 – 2019 har han restaurert Peder Hiort-kapellet. Vinduer, dører, panel, bunnsville, portalen med gavlefelt med utskåret relieff. Perioden 2005 – 2010 var det restaurering av vinduer, dører, benker og interiøret i Røros Kirke. Restaurering av vinduer og interiør i det gamle apoteket og Apotekergården i 2004, 2007 og 2016. Nytt stakittgjerde rundt Riishagen i 2011-2012. Gjerdet ble kopiert etter et gammelt bilde. Restaurering og istandsetting av mange gamle porter, dører og vinduer i Røros sentrum gjennom alle årene. Restaurering av interiøret i baren på Nilsenhjørnet hos Bergstaden hotell i 2017. Laget ide, tegninger, utforming av lystenningsbord til Røros kirke i 2018. Vainomaa Restaureringsverksted legger ut bilder av sine utførte oppdrag på Favebook-siden sin. (Saken fortsetter under bildet).

Vaabo Vainomaa og Harald Hauge ved det lystenningsstedet i Bergstadens Ziir. Foto: Tore Østby

I tillegg har Vaabo hatt mange oppdrag også utenfor Røros. I perioden 2006 – 2008 restaurering av kirkebenker og interiøret i St. Petri Kirke i Stavanger. Restaurering av kirkebenker og vinduer i Orre Kirke, middelalderkirke i Klepp kommune i 2008-2009. Restaurering av gammelt våpenhus i Ålen i 2007-2010. Restaurering av vinduene og dører, Rørbua i Kirkenes i 2014. I 2012 restaurering av dører i Kvikne Kirke, og restaurering av dører i Vollan kapell i Kvikne. Det eldste Vaabo har restaurert er møbeltapetserenes hånverkslaugs kiste fra 1647.

Vaabo Vainomaa har i vår jobbet i Per Amundsagården i Kjerkgata. Foto: Tove Østby


                                                                                                                                           

                                                                                                                                   

Ferie med mening

av

Når sykdom rammer i familien, blir det meste satt på vent, særlig når det gjelder barn. Da trenger de mer enn noen gang et sted å slappe av og være som alle andre. 

Derfor fyller Barnekreftforeningen i Trøndelag og Møre og Romsdal Unicare-senteret på Øverhagaen med barnefamilier denne uka. 

– Ferie med mening er et tilbud til barnefamilier som har barn rammet av kreft, særlig de som er syke, eller nettopp ferdigbehandlet og ikke kan reise på vanlige ferier, sier Monica Engan. 

Ferie med mening startet som tilbud i 1986, og i Selbu første gang i starten på 90-tallet. For første gang er ferieleiren lagt til Røros. 

– Vi har vært spente på ny destinasjon og nye lokaler, men tilbakemeldingene er at alle er fornøyde. Huset er godt egnet, siden det er kompakt og godt tilrettelagt, forteller Engan. Hun har selv vært en del av Ferie med mening i seks år – først to år som pasientfamilie, og fire som vertskap. Engan berømmer særlig de 26 hjelperne som stiller opp. 

– Det er rett og slett ungdommer som ønsker å bruke ferien på å avlaste foreldrene, og ha det gøy med barna. Her skal det være rom for å være familie og pleie hverandre, i tillegg til at det finnes aktiviteter for alle aldre, som alle kan være med på. 

Kverneng gård stiller med fellesaktiviteter som hest og vogn, ATV, lassokasting og popcorn på bålpanne. Foreldregruppa har tilbud om to fagdager, mens barna får hobbyverksted. Lørdag skal det cruises i Røros med Amcar-klubben. 

– Det er ikke noen enkel situasjon å være i verken for den syke, foreldrene eller søsknene. Sistnevnte blir ofte satt i andre rekke når kreftsykdommen slår til, og det handler om å gi dem også et godt avbrekk, sier Engan. 

Den vanligste kreftformen blant barn er leukemi, og 185 barn i snitt får kreft hvert år. Rundt 90 prosent overlever. 

– Det går bra med de aller fleste, men senskadene er ofte alvorlige. Det er ikke rart om det følger noe mer med, etter år med stråling og cellegiftbehandlinger. Heldigvis øker både oppmerksomheten om, og pengene til forskning på både barnekreft og senskader, forteller Engan. Fylkesforeningene trenger ikke å legge i stor innsats selv – gavene tikker jevnt og trutt inn til Barnekreftforeningen. 

– Blant annet har vi et samarbeid med Luftkrigsskolens andreårskadetter, som har sin egen kreftaksjon. De samler inn midler gjennom hele året. 80 prosent går til forskning, og 20 prosent til kreftavdelingen på St. Olavs hospital. I tillegg er de enestående som trivselspatrulje, og finner på ting med ungene mens de er på sykehuset. 

Vil ha storhetstida tilbake

av

Røros IL Fotball går høsten i møte med innspurten på sertifisering som kvalitetsklubb i Norges Fotballforbund. Det er bare ett av mange steg på veien mot å fylle tribunene på Øra igjen. 

Kvalitetsklubb-sertifiseringen kan sammenlignes som en “fotballens ISO-sertifisering”, og er en organisering av fotballklubben i henhold til retningslinjer fra Norges Fotballforbund (NFF). 

– Det handler først og fremst om hvordan vi organiserer klubben og driver aktivitetene, og ikke om anlegg og fasiliteter. Vi har vært i en prosess ganske lenge med fotballkretsen i Trøndelag for å få det på plass, sier leder i fotballklubben, Odd Erik Trønnes. 

Styret har hatt utskiftninger, og Olav Sæther er på plass som ny nestleder. I tillegg er Sven Tore Tørres inne som sportslig leder, Torild Trygstad Bonde som ny sekretær, og Håvar Tenfjord som økonomiansvarlig og også ansvarlig for årets Bergstadcup.

– Fotballklubben har høy aktivitet, og vi har klart å snu økonomien til et lite overskudd. Det er mye etterslep vi har tatt tak i, blant annet har vi investert i åtte nye sjuermål, og i år som i fjor gjør vi en dyprens av kunstgressbanen. I tillegg gjør vi en oppgradering av gressbanen som på folkemunne var kjent som “løvetannbanen”. Den skal være spillbar til neste års Bergstadcup, lover Trønnes, og legger til at det er den samme banen hvor Røros møtte Arsenal til storkamp på 70-tallet. 

Gressbanen som tidligere var kjent som Løvetannbanen skal restitueres til en stand hvor det kan spilles seniorfotball på gress. Her møtte Røros Arsenal på 70-tallet!

– Vi har et mål om å oppgradere gressbanene til høy standard slik at vi kan kjøre seniorkamper på gress, sier Trønnes. Klubben har i dag 240 medlemmer, men sliter med rekrutteringen til seniorfotballen. Tidligere i år måtte klubben trekke ett av lagene fra seriespillet. 

– Frafallet i ungdomsfotballen har vært stort, alt for mange slutter med fotball. Årsakene er sammensatte og mange, men vi har veldig god bredde i barnefotballen, og mer rekruttering enn forfall i aldersbestemte lag. I 2020 er målet å stille et Gutter 16-lag, som vi ikke har hatt i senere tid, og det er viktig for rekrutteringen til seniorlagene, mener Trønnes. Han tror et for lite fokus på barne- og ungdomsfotballen har gjort at frafallet har blitt større enn nødvendig. 

– Seniorsatsningen har kanskje gått på bekostning av de andre. Vi er en breddeklubb, ikke en eliteklubb, understreker han. Styret har et mål om å være klar til å få prøvd sertifiseringen av klubben ved årsskiftet, og Trønnes antar de er omtrent 80 prosent i mål. 

– Vi må sluttføre ny sportsplan og økonomiplan, og få en gjennomgang av arbeidet som er gjort med instrukser og roller. Å ha en form for arbeidsinstruks på plass er et kjempeverktøy når noen kommer ny inn i en klubb. Det er et stort og omfattende arbeid som skal gjøres, men det er viktig og helt nødvendig for at vi skal gjøre det løftet vi har tatt mål av. Vi vil ha storhetstida i Røros-fotballen tilbake, fastslår han. 

– Det skal komme en dag igjen med fulle tribuner, men om publikum skal komme tilbake, er det mye annet som må på plass, både bredde og spilleglede og en forutsigbar og konstruktiv organisasjon. Uten det er Røros-fotballen på status quo.

Ny turistattraksjon

av

Per Lysgaard har gått løs på et stort prosjekt selv til ham å være. Han lage en ny turistattraksjon, som skal få plass ved inngangen til verkstedet i Kjerkgata. Det er en hardhudet type som er i ferd med å bli til, og det er nettopp huden den kreative keramikkunstneren lager.

Det er nødvendig å spille på lag med anatomien når huden limes på.
Foto: Tore Østby

Huden legges på en utstillingsdukke, og lages av runde keramiske mosaikkbiter. Bitene settes på for hånd, og de er også laget for hånd. Det finnes ikke to helt like mosaikkbiter. Bitene ligner litt på nonstop i forskjellige størrelser og forskjellige farger.

– Det startet ved frokostbordet, da kona Grete Olsen Lysgaard sa at vi burde ha noe ute på gata, som dro oppmerksomhet inn imot butikken. Det måtte jo være noe som tåler å flyttes. Vi kunne jo ikke ha det stående ute om natta. Da var det sønnen i huset, som foreslo at de kunne lage en gubbe som kunne stå ute på trappa og kikke utover. Da kom tankene inn på å bruke en utstillingsdukke som kjerne. Veien fra tanke til handling var ikke lengre, enn nå produseres det hud dag og natt.

– Det er en stor jobb. Produksjon av mosaikkbiter, liming og fuging. Dette tar tid. Planen var at mannen skulle være på plass til i sommer, men jeg får se om jeg rekker det. Ferdig skal han i hvert fall bli, sier Per Lysgaard til Rørosnytt.

Alle flisene er egenprodusert for hånd. Foto: Tore Østby

Lysgaard keramikk er en turistattraksjon, med plass på Tripadvisor. Stedet har fått 50 anmeldelser, og alle er gode. Karakteren basert på anmeldelsene er hele 4,5. 5,0 er høyeste mulige karakter. I løpet av et år er omlag 60.000 mennesker innom Lysgaard keramikk. I tillegg til butikk og verksted, er det flere utstillingsrom, og mange karakteriserer hele stedet som et kunstverk i sine tilbakemeldinger.

– Det er hyggelig med gode tilbakemeldinger. Det er sånn sett en del av betalingen for å holde på med dette, sier Per Lysgaard.

Hud skal være heldekkkende. Foto: Tore Østby

190.000 kroner til Barnekreftforeningen

av

Luftkrigsskolens 2. årskadetter hadde ikke bare lek og moro i tankene da de onsdag besøkte Barnekreftforeningens Ferie med mening på Øverhagaen. I lommene hadde de også en solid sjekk. 

Kadettene er nemlig faste bidragsytere til Barnekreftforeningens arbeid, og forskning på barnekreft. 

– Vi har samlet inn penger gjennom hele året, gjennom blant annet bøssebæring, innsamlingsløp på Festningen og ulike fester. I år var vi heldige, vi fikk i tillegg kiosksalget på karolinerjubileet på Festningen, i tillegg til kiosksalg på skolen, sier Maria Nossum, som snart gir sjefshatten videre til Marie Aas når hun rykker opp til år tre. 

190.947 kroner ble fasiten etter et års iherdig innsats fra i fjor sommer til nå. 80 prosent går til forskningsfond for barnekreft, mens 20 prosent går til barnekreftavdelingen ved St. Olavs Hospital i Trondheim. 

– Vi er stolte av å ha klart å få inn en såpass høy sum, til at vi er færre på skolen enn tidligere. Vi valgte derfor å ha mest fokus på å skape minner for barna gjennom tilstedeværelse på avdelingen på St. Olavs, framfor å samle inn penger. Likevel greide vi såpass mye, stråler Nossum. 

Kadettene er nemlig jevnlig på barneavdelingen ved sykehuset for å leke med barna og skape aktiviteter mens de er innlagt på sykehuset. 

– Det er ekstra stas å i tillegg kunne være her nå, under Ferie med mening og leke med dem, og samtidig ha med en slik gave, fastslår kadettene. 

Mer om Barnekreftforeningens Ferie med mening kan du lese i morgen!