Når helga kommer finner senterleder ved Domus Røros Henriette Dahl igjen fram popcornmaskina, og inviterer til «Barnas lørdag» på senteret. Da blir det ansiktsmaling, leker og aktiviteter og gratis popcorn. Senterleder Henriette Dahl vil selv bemanne popcornmaskina.
Torsdag 15. mai kommer The Impossible Green tilbake på Ungdommens Hus Røros. Bandet hadde en magisk konsert hos Ungdommens Hus i fjor.
– Dette er noe alle aldre som digger fantastisk livemusikk bør få med seg, sier avdelingsleder for Ungdommens Hus Røros, Ove Testad.
The Impossible Green har nettopp gitt ut ny plate som heter “Quicksilver Daydream”, og bandet skal ut på deres største turné så langt. Testad forteller at bandet omtales av Adresseavisen som «Trondheims beste band» i et musikalsk landskap mellom americana og powerpop. Samspill, liveenergi, gode låter og spilleglede på sitt aller beste. Både Adresseavisen og Dagsavisen har gitt nyplata terningkast 5.
Bandet spilte for et fullsatt Byscenen 30. april med plass til 750 folk.
– Vi håper og tror at mange kommer innom på konserten 15. mai også. Gode musikere og feiende flott musikk fortjener virkelig et konsertpublikum på Røros også, sier Ove Testad.
Martin Løvø er i ferd med å komme i havn med sitt første år som rektor ved Røros videregående skole. Han har erfaring som rektor på flere trinn i barne og ungdomskolen. Løvø sier det er en gave å få jobbe i skolen. Han sier det er viktig med stor takhøyde i skolehverdagen.
Martin Hopstad Granerud har i flere år arbeidet som Fagskoleingeniør og Tømrermester ved Røros Entreprenør. Han har vært prosjektleder for flere prosjekter. Nå starter han egen bedrift, der han vil tilby hjelp med utforming av byggeplaner. og byggesøknader.
Regelverket for byggesaker kan være komplisert, og gjøres dette feil, kan det føre til forsinkelser, eller til at byggeprosjektet blir stoppet.
En ny kiropraktor etablerer seg på Røros. Eilen Aamo fra Dalsbygda skal jobbe sammen med Kerstin Ulrich i Kiropraktorklinikken – Bevegelse i sentrum. Ulrich har i mer enn 30 år drevet klinikk på Røros og hatt 35 nyutdannede kiropraktorer i praksis. Det var hos Ulrich Eilen Aamo fikk inspirasjon om til å bli kiropraktor. Hun har også utdannet seg ved den samme skolen som Ulrich, Bournemouth i England.
Årets Røros Barnefestival er godt i gang. Til årets festival venter arrangøren ca 1000 små og store deltakere. I ettermiddag var det allerede 500 personer inne på festivalen.
– Det er ganske bra leven og trøkk. Kjempeartig, sier festivalsjef Wenche Sundt Bendixvold-Ryjord.
Årets barnefestival er den tredje i rekken. Nytt av året er et stort uteområde på parkeringsplassen til Storstuggu. Der skal det være aktiviteter i regi av samarbeidspartnerene til Røros Barnefestival. Det blir også solgt mat og drikke og det er sittemuligheter i telt.
Dørene åpnet klokken 16 i ettermiddag, og først på programmet var silent Disco i Falkbergetsalen og postapokalyptisk Gjenbruksverksted i Sextus. I ettermiddag og kveld er det også kinoforestillinger, og konsert med Tigergutt01.
I morgen, lørdag kommer Bjørnis. BlimE-dansen skal danses med Ailo Thomassen. Det blir også konsert med RAVI. I tillegg er det mye annet spennende som skjer for barna.
– Det blir enda flere aktiviteter. Full fres hele dagen, sier Wenche Sundt Bendixvold-Ryjord.
Det er en bra blanding av lokale og tilreisende som besøker Røros Barnefestival. Det er besøkende fra nesten alle kommunene i Trøndelag, men også fra Hedemark, Oslo og Skien.
Wenche synes det er veldig gøy å arrangere barnefestival. Det er veldig mange fornøyde barn.
– De gir ærlig respons og det er veldig bra om den er god eller dårlig, sier Wenche Sundt Bendixvold-Ryjord.
Det blir full fart frem til festivalen avsluttes lørdag ettermiddag. Allerede en time etter at festivalen startet var det høy temperatur.
I sin appell på Nilsenhjørnet på første mai tok Charlotte Hicks Prestjord et oppgjør med tendensen til å snu seg bort, når urett skjer. Hun viste til folkemordet i Gaza og krevde at det norske oljefondet må trekke seg ut av Israel. I appellen hun har skrevet sammen med Emira Svalstad satte hun også fokus på kvinneundertrykkelse i Iran.
Under kan du lese Charlotte Hicks Prestjords appell.
Vi i Amnesty står sammen i solidaritet med kvinner i Iran. I 2022 døde Jina Masha Amini i varetekt etter brutalt mishandling av det Iranske politiet for å ikke ha dekket til håret sitt. Folket i Iran tok til gatene og ropte ‘Kvinne, liv,frihet’ og de Iranske myndighetene svarte med å stramme inn grepet ytterligere . I åra som har fulgt har hundrevis av mennesker blitt drept i demonstrasjoner, blitt arrestert og torturert, barn inkludert. Flere har blitt dømt til døden ved henging for å stå imot diskrimineringen og undertrykkelsen som har blitt enda større mot kvinner i Iran. Amnesty jobber målrettet for at de Iranske lederne kan holdes internasjonalt strafferettslig ansvarlig, og viser solidaritet også med kvinner og jenter i Iran.
Og mens vi er i midtøsten
Bombene hagler fortsatt over Gaza.
Et langt langt mareritt fortsette for over 2 millioner mennesker på Gazastripen, der halvparten er barn(!).
Mens vi står her i dag blir uskyldige Palestinere torturert og drept. Gaza blir fremdeles bomba og pulverisert, av Israel med USA og vestens økonomiske støtte. Våre penger. Vårt oljefond. Norsk produserte våpen.
Vi snur oss bort.
Verden snur seg bort.
Også Amnesty International har funnet tilstrekkelig med bevis på at Israel begår folkemord, og når en av verdens største organisasjoner som jobber for menneskerettigheter bekrefter dette er det for meg helt ubegripelig at Israel får fortsette uten at vi grip inn.
Israel har null respekt for palestinske liv. Null respekt for internasjonal lov. De har krysset alle grenser gang på gang.
Humanitær hjelp som mat og medisin, står klar i tonnevis ved portene, men blir blokkert av Israel for å komme inn i Gaza, og blir fordervet der det står mens 2 millioner mennesker, barn, kvinner, fedre, besteforeldre, vanlige folk som meg og deg, dør av overlagt menneskelagd sult og mangel på medisinsk hjelp. En blokkade av alt man treng for å leve – i åpenbar strid med folkeretten.
Over 50 000 mennesker har blitt brutalt drept, hele familier utslettet – og med mørketall så mye større da det ligg tusenvis av mennesker begravd inne i ruinene av sine egne hjem, skoler og sykehus. Når man snakke om så høye tall er det for oss som ikke har opplevd krig eller massakre helt uvirkelig å forholde oss til, men tenk 50.000 mennesker – det tilsvarer hvert eneste menneske på Røros, Holtålen, Tynset, Tydal, Engerdal, Os, Alvdal, Oppdal, Rennebu, Gauldal, Selbu og Melhus -alle DØD,
der nesten halvparten er barn under 18 år -DREPT!
Hvorfor er det ikke flere som roper ut at nok er nok? Hvorfor er det ikke flere land som stiller seg bak alle de rapportene som deriblant Amnesty har laget som viser at dette er en altfor mørk flekk i menneskehetens historie?
En person alene kan ikke gjøre alt, men vi alle kan gjøre noe. Og sammen kan vi gjøre viktige og riktige forskjeller i verden.
Gjør noe! Gjør det du kan.
Bær et skjerf. Signer underskriftsaksjoner. Si ifra til dem som sitt med makta. KREV at oljefondet vårt trekke seg ut av Israel. KREV stans av levering av norske våpen som kan havne på Gaza og KREV annerkjennelse for at vi står overfor et pågående folkemord av Palestinere. Vis hvor du står på sosiale medier.
Jo mer vi dele, jo mer vet vi.
Jo mer vi vet, jo mindre kan vi se bort.
Og tilslutt vil vi sende en stor takk til alle dokk som er med oss i kampen for en bedre verden.
Kvinne, liv, frihet!
Fritt Palestina!
Skrevet av:
Charlotte Hicks Prestjord og Emira Svalstad
Ane Noer Korsjøen løftet palestinernes sak i sin appell på Nilsenhjørnet under første maifeiringen i dag. Hun ønsker større engasjement for saken, hun frykter drukner i Ukrainakrigen og andre store internasjonale begivenheter. Under kan du lese Ane Noer Korsjøens appell for dagen.
Kamerater!
I den verden vi lever i nå blir internasjonal solidaritet viktigere og viktigere. Mens barn bombes på Gaza foregår det en stille etnisk rensing på Vestbredden. Den ene grusomheten dekker over den andre. Og situasjonen har blitt så normalisert at den knapt blir omtalt i media.
Det palestinske folket har levd under okkupasjon i flere tiår. Jeg har besøkt Vestbredden mange ganger, og blitt kjent med mange utrolig fine folk der. De forteller om en hverdag der de nærmest er stengt inne i landsbyene sine på grunn av flere sjekkpunkt og blokkerte veier. Det er mangel på mat, vann, arbeid og grunnleggende menneskerettigheter. Palestinske hjem blir jevnet med jorden av israelske bulldosere.
De ulovlige bosetterne brenner ned olivenlunder, og ødelegger dermed levebrødet for mange palestinske familier. Bønder har blitt avskåret fra landområdene sine, og de risikerer å bli angrepet av bosettere, fengslet eller i verste fall drept om de skulle nærme seg jordene sine. Palestinerne er utsatt for nød og urett som vi knapt kan forestille oss fra vår fredelige tilværelse her oppe på fjellet.
Det er viktig å huske på at dette ikke er noe nytt fra staten Israel, det har foregått i årevis men det siste året har det blitt mye, mye verre. Det dem frykter nå er en ny Nakba – en ny katastrofe.
Det palestinske sivilsamfunnet har i mange år oppfordrer til boikott av staten Israel inntil de følger internasjonal lov. Boikott var viktig for å få slutt på apartheid i Sør-Afrika – vi vet det fungerer!
Vi er nok mange som kan føle oss maktesløse til tider, men ved å engasjere oss i politiske partier, organisasjoner og fagforeninger kan vi alle bidra til en politikk som virker.
Og er det én ting arbeiderbevegelsen har lært oss, så er det at ingen er fri før alle er fri. I solidaritet med våre palestinske søstre og brødre må vi stå sammen i kampen for et «Fritt Palestina!»
Jon Are Dahl holdt apell på vegne av Røros SV i Sangerhuset i dag. Hans hovedfokus i talen var inkludering og kamp mot utenforskap. Han tok utgangspunkt i det levende fellesskapet som er Røros. Også i Røros er det mye å gå på når det gjelder inkludering, blant annet for funksjonshemmede. Under kan du lese Jon Are Dahls appell.
Kjære kamerater
Røros er bygget på fellesskap, slit og styrke. På kobber og kull – men også på varme og vilje. Røros er ikke bare historie. Røros er også et levende fellesskap. Og i dag – på arbeidernes internasjonale kampdag – spør vi oss: Hvem får være med i det fellesskapet?
Altfor ofte er svaret: Ikke alle. For la oss snakke sant om virkeligheten: Mange mennesker med funksjonsnedsettelser står fortsatt utenfor arbeidslivet. Ikke fordi de mangler evner. Ikke fordi de ikke vil. Men fordi samfunnet deres ikke vil nok. De møter stengte dører. Lave forventninger. Usynlighet.
Og hva skjer da? Jo, vi mister noe.
Vi mister erfaring. Vi mister kunnskap. Vi mister perspektiv. Vi mister ressurser vi aldri en gang tok oss tid til å se. Vi har bygd et samfunn der vi ofte spør:
«Hva koster det å tilrettelegge? Hva koster det å inkludere?»
Men vi stiller altfor sjelden det motsatte, og viktigste spørsmålet:
«Hva koster det oss å la være?» For det koster. Det koster verdighet for den som blir holdt utenfor.
Det koster vekst og innovasjon for arbeidslivet.
Det koster fellesskapets styrke – for et samfunn som ikke inkluderer, er et samfunn som svekkes innenfra.
1. mai handler om kampene vi har vunnet – men også om de vi fortsatt må ta.
Og dette er en av dem. Vi må snu på hele logikken:
Det er ikke den med funksjonsnedsettelse som skal forklare hvorfor de ikke får jobb. Det er vi som skal forklare hvorfor vi ikke har gjort nok. Vi trenger et arbeidsliv som ikke måles i normalitet, men i mangfold.
Et Røros, et Norge, der vi ikke frykter forskjeller, men forstår at de gjør oss sterkere. Så la oss være det stedet. Det stedet som spør: Ikke «hva koster det å inkludere?» – men «hva koster det å la være?» For vi vet svaret.
Inkludering er ikke luksus. Det er grunnmur. Det er rettferdighet. Det er styrke.
Så på denne 1. mai – la oss love én ting:
At vi aldri skal slutte å kjempe for et arbeidsliv, og et samfunn, med plass til alle. Ikke bare i ord – men i praksis. Gratulerer med dagen, Røros – la oss bruke stemmen vår, ikke bare for oss selv, men for alle som ennå venter på å bli hørt. Takk.
I årets første maitog på Røros var det blant annet fokus på matsikkerhet. Tore Evavold fra Bonde og småbrukarlaget holdt tale for dagen. Han sa i talen, at småbrukere er en naturlig del av arbeiderbevegelsen, og at matprodusenter deler arbeidernes kamp.
Her Kan du lese Evavolds tale på dagen – 1. maiappell 2025 – Røros Bonde- og Småbrukarlag:
Kjære alle sammen,
Gratulerer med dagen!
1. mai er dagen for arbeidsfolk.
For dem som står på.
For dem som holder hjulene i gang –
og ikke slår av klokka fire på ettermiddagen.
Også vi som kjenner lukta av fjøs bedre enn lukta av parkeringskjeller og kaffemaskin –
vi som kan forskjellen på rundball og rundsnakk.
Her i Røros jobber vi med noe av det mest grunnleggende som finnes:
Vi produserer mat.
Vi tar vare på jorda.
Vi holder liv i bygdene.
Og vi gjør det med stolthet.
Det finnes en egen stolthet i det å være bonde.
Å vite at det du gjør, betyr noe.
At du hver dag bidrar til at andre har noe å leve av.
Men – stolthet betaler ikke regninger.
Stolthet holder ikke hjulene i gang alene.
Og det er grenser for hvor lenge vi skal måtte bruke den som valuta.
Landbruket handler ikke bare om mat og produksjon.
Det handler om folk.
Om dugnader, møteplasser, hjelpsomhet.
Vi er en del av lokalsamfunnet –
og det sosiale limet som holder bygda sammen.
Når bonden gir seg, mister bygda ikke bare matproduksjon.
Den mister folk, aktivitet – og framtidstro.
Det kan vi ikke tillate.
Vi trenger flere bønder – ikke færre.
Flere som kan ta vare på matjorda og utmarka.
Flere som kan bruke ressursene – ikke la dem gro igjen.
Et levende landbruk betyr at verdiene spres –
ikke samles på færre hender.
Bærekraftig bruk av ressursene krever folk på bakken – i fjøset, på jordet, i utmarka.
Landbruket er ikke bare grunnlaget for mat.
Det er også en nøkkel til bærekraft.
Vi tenker ikke bare på høstens avling.
Vi tenker på neste generasjon.
Vi lager mat i et evighetsperspektiv –
med respekt for jorda, for dyra, og for kretsløpet vi alle er en del av.
Et levende landbruk er ikke et klimaproblem.
Det er en del av løsningen.
Vi snakker mye om beredskap nå.
Men hva er vel mer grunnleggende enn evnen til å lage vår egen mat?
Beredskap handler ikke bare om at fjøset er fullt i dag.
Det handler om at vi har innsatsfaktorene på plass – jord, dyr og såfrø vi trenger for å holde hjulene i gang.
I dag gjør avhengigheten av import – både av fôrråvarer og teknologi – landbruket sårbart.
Det hjelper lite med fine produksjonstall nå,
hvis vi mangler både bønder, mat og jord holdt godt i hevd når det virkelig gjelder.
Norge har et ansvar.
Vi må bruke det vi har – jord, beite og kunnskap –
til å brødfø oss selv.
Vi kan ikke lene oss på import,
og kjøpe maten fra dem som trenger den mest.
Norge er et gressland.
Vi kan ikke dyrke alt,
men vi kan bruke gras til mat – via dyra.
Melk og kjøtt basert på fjellbeite –
ikke soya vi må hente fra andre.
Velstand må ikke bli en unnskyldning
for å svikte både vårt ansvar – og andres behov.
For uten mat – ingen beredskap.
Uten bønder – ingen mat.
Så enkelt. Så grunnleggende.
Og så altfor lett å overse.
Vi bønder tar ansvar.
Vi står opp før de fleste.
Vi legger oss senere enn de fleste.
Vi driver på når det regner, snør – eller alt skjer samtidig.
Og likevel behandles inntektene våre
som om vi driver med hobby.
Som om småbruk i fjellbygdene er koselig – men ikke viktig.
Og inntektsforskjellene er fortsatt for store internt i næringen.
De som bruker beite- og utmarksressurser, som bygger maten vår på naturens egne fornybare grunnlag –
de henger fortsatt langt etter på inntektssida.
Særlig sau og ammekuproduksjon står igjen med for lite, selv om de gir mye.
Skal vi ha liv i bygdene, må vi ha rettferdig fordeling mellom landbruksproduksjonene våre.
Ikke pyntet på. Ikke flikket til.
Ikke hentet fra regneark langt unna både fjøs og virkelighet.
Ærlige tall gir ærlige forhandlinger.
Ærlige tall gir rettferdig politikk.
Ærlige tall gir framtid for norsk landbruk.
Vi tar ansvar for matproduksjon, natur, fellesskap og beredskap.
Nå må samfunnet ta ansvar for oss.
Uten bonden – ingen mat.
Uten mat – ingen beredskap.
Uten beredskap – ingen trygghet.
Vi er beredskapen.
Vi er framtida.
Og vi krever – ÆRLIGE TALL!
Takk for oppmerksomheten – og gratulerer med dagen!