Slider

Med piano som hobby

av

Liv Olaug Fevik Prøsch (16) har spilt piano siden hun var 7 år gammel. Det var ganske naturlig for henne å begynne og spille piano, siden familien hadde piano hjemme. Flere i familien og bakover i slekta hennes har spilt piano, så det var nesten «obligatorisk». 


Flyttet
Før Liv Olaug startet med piano gikk hun et år på blokkfløyte og notelæring, som de fleste jentene i klassen hennes gjorde. Da bodde familien i Vanylven på Sunnmøre. Liv Olaug og familien flyttet til Røros da hun gikk i 6. klasse.

– Jeg synes det var fint å flytte til Røros. Trives veldig godt her. Pappa kommer fra Røros, sier Liv Olaug Fevik Prøsch.

Til daglig går Liv Olaug på studiespesialisering ved Røros Videregående skole. I tillegg til å spille piano går fritiden med til trening og venner.

Klassisk

Liv Olaug spiller mest klassisk, men det blir noen andre genrer også. Hun liker godt klassisk fordi det er mye melodi. Hun spiller bl.a. Frédéric Chopin, Claude Debussy og noen gamle stykker av Fredrik Christopher Prøsch komponert på 1700-tallet. I andre genrer blir det bl.a. «Bohemian Rhapsody» av Queen.


Liv Olaug har opptrådt på ulike arrangement. Spesielt inspirerende var det å få lov å spille firhendig sammen med Tor Espen Aspaas på Vinterfestspillene. Hun liker godt å opptre, men hun har ingen spesiell drøm inn i musikken. Hun ønsker å ha det som hobby nå, men tror sikkert at hun kommer til å forsette å spille i fremtiden.

Hun er elev ved Røros kulturskole, der har hun en time i uken, i tillegg er det av og til timer med samspill. Lærer er Lester A. Goodwine. Tidligere hadde hun Monica Andersson.

– Det er veldig forskjell på hvor mye jeg øver. Det spørs om det er mye på skolen. Av og til blir det neste ingenting, og av og til spiller jeg et par timer om dagen eller noe imellom der. Det spørs veldig, sier hun.

Alltid før jul spiller hun en del julesanger. Har spilt de fleste kjente julesangene. Ofte er det opptredener før jul. 

Liv Olaug Fevik Prøsch spilte for kommunestyret tidligere i år. Foto: Iver Waldahl Lillegjære

Frost en unik suksess

av

Siden Anna, Frank, Svein Inge og Birgitte startet Frost 654 m.o.h AS i februar 2005 har mye skjedd.

Stor trivsel

Vi flyttet til Røros vinteren 2004, og vi skulle egentlig bare bo her i ett år, forteller Anna Norvik. Men vi trivdes så godt at vi bestemte oss for å flytte hit. Etter det har vi aldri sett oss tilbake, og aldri angret et sekund på at vi flyttet, fullfører ektemannen Frank Norvik.

Nå begynner barna å bli store og de har hatt en fantastisk oppvekst på Røros. Vi får ikke lovprist Røros-skolen, lærerne der, kulturlivet og idrettsmiljøet godt nok på Røros, vi er svært takknemlige som har fått oppleve dette, sier ekteparet Norvik. 

Røros er unik med sin urbanitet, verdensarv, næringsliv med alt fra storindustri til et dynamisk lokalmatmiljø – og nærhet til natur som daglig kan ta pusten fra deg, sier Frank, og alle værtyper har sin sjarm, fra late julidager til blikkstille frostkalde desemberdager.

Arbeid og tilflytting

Begge jobbet de første månedene på Erszcheidergården hos Franks mor, Elin Norvik, men det unge paret fant fort ut at det var ugunstig at begge jobbet i hotell- og restaurantyrket da de også hadde Sara på 1 ½ år med på flyttelasset. En klesbutikk kom til salgs og Frank og Anna så muligheten til å skape sin egen arbeidsplass. 

Frank hadde lang erfaring fra motebransjen var en av gründerne til de kjente motebutikkene Retro i Trondheim, der Anna jobbet i administrasjonen. 

Butikken på Røros ble kjøpt, og de fikk med seg vennene, ekteparet Svein Inge og Birgitte Sølvik som også flyttet opp fra Trondheim. Medgründerne Svein Inge og Birgitte har nå solgt seg ut og flyttet hjem til Oppegård.

Skjær i sjøen

Et skjær i sjøen ble det like rundt oppkjøpstider, Anna fant ut at hun var gravid med sitt andre barn, og dette passet dårlig inn i oppstart som ville kreve mye. Men medeierne Svein Inge og Birgitte tok dette fint og kom til Røros likevel. 5 måneder etter oppstart ble yngstegutten Jesper født, Jesper er nå 13 ½ år. Eldstedatteren til Anna og Frank Sara er nå 16 år og bor på hybel i Trondheim, men hun er hjemme hver helg og jobber på Frost Dame, noe hun har gjort siden hun var 13 år.

Familiebedrift og ny medeier

Ny på laget sammen med Anna og Frank Norvik er Rikke Loik Norvik, niesen til Frank. Rikke er 26 år og kommer fra Vinje i Telemark og har bodd på Røros i snart 6 år. Hun begynte som deltidshjelp på Frost dame samtidig som hun jobbet på Erzscheidergården. Da muligheten til å kjøpe seg inn bød seg for snart 4 år siden slo hun til. Rikke er butikksjef på Frost Herre i tillegg til at hun er leder i Handelsstanden på Røros.

Jeg trives veldig godt på Røros og har fått mange gode venner her, forteller Rikke. Rikke har høyt aktivitetsnivå og er ekstrem sosial og hun er bla. meget aktiv i Røroscrew, en gjeng med mange ungdommer, både Rørosinger og tilflyttere, over 40 stk. Her arrangeres det sammenkomster av mange slag og mange mener at Røroscrew har blitt en svært viktig del av integreringen av unge tilflyttere til Røros, bla. for alle «Trainee`ene» som årlig kommer til Røros.

Stor omsetningsvekst

De tre siste årene har Frostbutikkene i Kjekgata økt omsetningen med godt over tre millioner, noe som er unikt i et tekstilmarked som stagnert nasjonalt, men altså ikke her på fjellet. I tillegg til å omsette godt, leverer Frost gode resultater, og de tror 2019 blir et rekordår.

Vi har lyktes godt på flere arenaer sier daglig leder Anna Norvik. I vår pusset vi opp damebutikken for mye penger og dette ble en suksess med det samme. Men i tillegg til bra handel i butikken så lykkes Frost svært godt på nett om dagen, deres portal www.frostroros.no har blitt en kjempesuksess, og i oktober solgte vi dame og herrevarer for over 600`000,- på nett, noe som er ny rekord for en måned for oss, forteller Anna Norvik.

Jeg har også lyst til å berømme våre dyktige og lojale medarbeidere, sier Anna. De jobber hardt og mye, og de stiller opp når det er behøvelig. Uten alle de dyktige folkene hadde vi aldri vært der vi er i dag.

Høyt aktivitetsnivå 

I tillegg er Frosteierne og ansatte flinke til å skape aktiviteter. Det siste halve året har de arrangert stor fest i butikken, «Byggeplassfest» med et av Sveriges mest kjente coverband «Patricks Combo» og nesten 200 gjester. For en stund tilbake var det det besøk av det kjente norske motemerket «Holzweiler» med kveldsåpent i damebutikken med servering av både lokalmat og god drikke fra Røros Bryggeri. I starten på November pakket Rikke en storbil med herreklær og dro til Vinje hvor hun hadde «Pop-Up»-butikk og moteshow med stor suksess.

Det er viktig å ha stort aktivitetsnivå sier Rikke og Anna i kor, mye av vår omsetning kommer på aktiviteter utenom vanlig åpningstid, supplerer Frank. En ting er omsetningen man skaper på aktivitetene, men like viktig er synligheten og markedseffekten av disse «stuntene».

Det er særlig på dame at omsetningsveksten er stor, i år ligger vi godt an til å øke fra fjorårets rekordår med ca 15 %, men også herrebutikken fortsetter økningen i 201, forteller daglig leder Anna Norvik.

Høyt ambisjonsnivå

Fremtiden for den klassiske butikken er mer usikker enn noen gang og man skal følge med i timen for å kunne tjene penger i fremtiden. Netthandelen rammer Røros like hardt som alle andre steder i verden. Frost har tenkt å ligge i forkant av denne utviklingen.

Detaljhandelen er i forandring, og det har den vel egentlig alltid vært, slik som alle andre bransjer også er, sier Frank. Han forteller at Frost ønsker å være i forkant av utfordringene som kommer, og at de pr dags dato jobber konkret med to nye prosjekter for å sikre utvikling i fremtiden. Ett av prosjektene innebærer bruk av ny teknologi, og etter hvert teknologi som ikke en gang er oppfunnet ennå, supplerer Norvik. Det er ambisjonen.

Det er ingen grunn til at vi ikke kan skape en stor og bærekraftig bedrift med enda flere arbeidsplasser på Røros som bruker fremtidens teknologi, sier Anna.

Gledet seg til jul

Det er hardt arbeid å drive butikker på Røros, både Anna og Rikke jobber minimum 3 av 4 lørdager pr måned og de er aldri hjemme før nærmere kl. 18.00 på ukedagen og da kommer juleferien godt med. I førjulsstriden gledet hele gjengen seg til jul.

Rikke har 14 dagers juleferie hvor turen først gikk til Vinje og mamma og pappas gode hjem med masse hjemmelaget mat. I mellomjula drar hun og noen venninner til Belgia og feirer nytt år der. Jeg gleder meg veldig til jul og nyttår, sier Rikke, etter en lang og arbeidskrevende høst skal det bli godt å komme hjem til mamma og pappa, men nyttårsaften i Belgia blir nok veldig gøy, sier en oppstemt Rikke Loik Norvik.

– Vi feirer julen hjemme med huset fult av folk, sier Anna. Det er både familiebesøk fra fjern og nær og gode naboer rundt middagsbordet på julaften forteller Anna. Frank er kokk og lager pinnekjøtt fra både Røroskjøtt og Rørosrein sammen med nydelig kålrotstappe med mye Rørossmør i. 1. juledag drar vi fire i familien på hytta og nyter noen rolige dager sammen med masse alpint, langrenn og god mat, forteller Anna med stjerner i øynene. Jula er året høydepunkt for alle oss i familien, da har vi endelig mye tid til hverandre. Både Frank og jeg kjører inn til Røros noen dager for å jobbe, men vi tilbringer hele mellomjula og nyttår på hytta. På nyttårsaften bruker vi få besøk av gode venner fra Røros og Sverige og da spiser vi en stor kalkun, åååå som jeg gleder meg avslutter Anna.

Støtte til etablering av utstyrssentral

av

Trøndelag Fylkeskommune – Seksjon Folkehelse, idrett og frivillighet gir Røros kommune støtte til etablering av utstyrssentral. Søknaden fra Røros kommune innvilges med inntil 100 000 kroner.

Trøndelag fylkeskommune inviterte tidligere i år kommuner, frivilligsentraler, lag og foreninger tilhørende i Trøndelag til å søke på oppstartmidler til etablering av utstyrssentraler.

Formålet er å bidra og motivere til at det etableres flere utstyrssentraler rundt i Trøndelag slik at sports- og friluftsutstyr blir tilgjengelige i flere nærmiljø enn i dag. Målet er og å bidra til inkludering og økt deltakelse i helsefremmende aktiviteter uavhengig av alder og sosioøkonomisk status.

Tilskuddet kan ikke utgjøre mer enn 1/3 av totalt etableringsbudsjett og maksimalt 100 000 kroner. Tilskuddet blir utbetalt etterskuddsvis på bakgrunn av innsendt rapport og regnskap dersom ikke annet er avtalt. Regnskapet skal vise hvordan tilskuddet er benyttet. Tilskudd fra fylkeskommunen og andre tilskuddsytere skal spesifiseres.

Jordmor, tanntrekker og jungeldoktor

av

For 50 år siden reiste Gunvor Westgård ut som misjonær for første gang. I årenes løp har det blitt mange turer til Paraguay. Hun jobbet også mange år som jordmor på Røros. Gunvor er født og oppvokst i Øversjødalen, der bodde hun hele sin barndom. 

– Vi var ikke så mye utenom bygda der. Dro til Tolga til tannlegen, og en sjelden gang var det en skoletur. Mor var fra Røros, og vi hadde sommerturer hit – kanskje ikke hvert år men. Jeg husker flere turer til bestemor på Orvos, sier Gunvor Westgård.

Skole

Etter hvert reiste hun ut for å begynne på skole. Gunvor var ikke fylt 19 da hun begynte på Røde Kors sykepleierskole i Elverum. Der var hun i fire år. Deretter jobbet hun på Tynset sykehus i fire år, før hun reiste til Oslo på jordmorskolen, som den gang var på Rikshospitalet. Etter et år i Oslo reiste hun videre til Nord-Norge til en Røde Kors sykestue i Finnsnes. Etter et par år ble det Finnmark, nærmere bestemt Alta på en institusjon hvor det var frivillig arbeid. De jobbet for kost og losji. Det var psykiatrisk sykehjem, sykehjem og barnehjem. Gunvor jobbet med alt mulig der. Hun var bl.a. sjåfør for Alma Halsø fra Sunnmøre som var daglig leder. Alma hadde bygd et barnehjem i Alta før krigen. Under krigen ble alle barna evakuert. Etter krigen reiste de tilbake og bygde opp igjen barnehjemmet. Gunvor var med i teamet i et par år, før hun reiste til Paraguay som misjonær.

Jordmor

Gunvor var hjemme igjen fra Paraguay i perioder, da hadde hun jordmorvikariat på forskjellige sykehus. Da hun kom hjem fra Paraguay i 1982 var moren hennes blitt syk, og Gunvor skjønte at hun måtte være her. Da passet det veldig bra at det var jobb å få som jordmor på Røros. Hun ble her, men fikk to års permisjon fra jobben flere ganger. Det var arbeidsgiver pålagt, når noen ville ut i tjeneste, fikk man permisjon uten lønn. Den kommunale leiligheten fikk hun igjen når hun kom tilbake til Røros. Hun oppbevarte tingene sine i kjelleren, mens hun var ute i tjeneste.

Det var egentlig i 1983 Gunvor skulle begynne som jordmor på Røros, men allerede før jul 1982 tok hun imot det første barnet. Da hun startet som jordmor var det fødeavdeling på Røros sykehus. Det var ei ordentlig avdelingen med gynekolog. Det kom folk fra traktene rundt for keisersnitt. Gunvor hadde sett ultralyd på privatklinikker i Paraguay, det var mange som ikke hadde sett ultralyd her enda.

Fødeavdelingen ved Røros sykehus ble lagt ned i 1988. I ei overgangsordning fulgte jordmødrene på Røros den fødende til Tynset og tok imot barnet der. Men det varte ikke så lenge før alle førstegangsfødende skulle til Trondheim.

Gunvor har sett i ettertid at det ikke var liv laga for ei fødeavdeling på Røros, med så få fødsler som det har vært. Det hadde ikke gått an å ha full bemanning. Et år ble det født tre ganger så mange barn som det blir født nå.

Hun var hele tiden ansatt som kommunejordmor, men jobbet på sykehuset på fødeavdelingen. Kontrollene var på helsestasjonen. Det var først på 1980-tallet at kommunene ble pålagt å ha jordmor. Etterhvert ble de to jordmødre. Gunvor var noen måneder først ut, så kom Målfrid Rossebø. Det var nødvendig å være to for de hadde vakt døgnet rundt.

– Gikk med callingen, men det var dårlig dekning. Skulle jeg på ski så måtte jeg ikke gå bakenfor noen haug, sier Gunvor.

Hun sluttet som jordmor i 2001 Da reiste hun til Paraguay på KLP-pensjon. Etter at hun kom hjem igjen, var hun sommervikar i sin egen jobb i to måneder. Så reiste hun ut igjen i et år. Hun begynte å nærme seg 70 årsalderen. Etter at hun ble pensjonist har periodene i Paraguay vært på tre måneder.

I 1985 hadde hun permisjon et år fra jordmorjobben på Røros. Hun fikk forespørsel om å avløse foreldrene på et barnehjem, som misjonær i Paraguay. Hun ble der bare i et år. Faren hadde blitt alene og hun synes ikke at hun kunne være borte lenger en det året.

50 år

I 1969 reiste Gunvor til Paraguay første gangen. Da reiste hun med båt, en reise som varte i tre uker, fra Norge til Brasil. 19.mars i 1969 gikk de i land i Santors. Der kom det norske misjonærer fra Paraguay, som hentet henne med bil. Hun som skulle jobbe sammen med Gunvor på klinikken var med.

Totalt har Gunvor vært 16 år i Paraguay. Den første turen var en periode på over fire år. Gunvor reiste ut til ei nyopprettet sykestue med fødestue, poliklinikk og tanntrekkningskontor, i landsbyen Àtira. De to som hadde bygd opp sykestuen, måtte på grunn av sykdom være i Norge i et år.

Under båtreisen tok Gunvor Lingafone kurs. En paraguayer som var ombord på båten hørte henne i lekser og lærte henne uttale.

– Han var nok ikke tilfeldig på båten, men plassert der for å hjelpe meg, sier Gunvor.

Mens Gunvor var i Kautokeino følte hun at tiden snart var inne for at hun skulle reise ut. Mens hun var i Alta hadde hun vært i Sverige på bibelskole i et par måneder. Kvinnen som hadde opprettet barnehjemmet i Alta, synes ikke at noe hus skulle stå ledig, hvor det var kristne som kunne arbeide. Kvinnen synes Gunvor skulle være på et gjestehuset om sommeren og ta imot gjester, og få litt inntekt. Det kom en del turister over fra Finnland. Der var Gunvor om høsten. Da følte hun på seg at det måtte skje noe snart. Så fikk hun oppringning fra en som hun hadde gått på bibelskole sammen med. Han spurte om hun ville reise til Paraguay.

Gunvor reise til Paraguay alene. En ung sykepleier fra Halden som hadde vært noen år i Chile ble lånt ut, for å lære opp Gunvor til å bli jungeldoktor, tanntrekker og i språkundervisning. Etter et halvt år måtte hun tilbake til sitt arbeid i Chile, og Gunvor måtte klare seg alene. Hun måtte kunne spansk såpass at hun greide seg uten tolk. Hun ble også alene med søndagsskolen. Torsdag formiddag var det tanntrekking, fra tidlig om morgenen var det kø.

– Det var harde bud, men det gikk greit, sier Gunvor.

Fotoalbum

Gunvor har et svart/hvitt fotoalbum fra den første turen. Der er det bl.a bilde av båten hun kom med til Paraguay, den første pasienten hun behandlet, og den første babyen hun tok imot. Minner som hun ser tilbake på i dag.

Da Gunvor reiste måtte hun ha med seg alle eiendeler, personlige ting og minner. Det var ikke sikkert hun kom til Norge igjen. Det sa de rett ut, så hun var forberedt på det.

Det var ikke bilveier. Både pasienter og fødende ble fraktet i oksekjerre. Nå er landsbyen Àtyra den reneste byen i Paraguay. Det er mye lærindustri der. I flere år etterpå ble klinikken brukt til skole for norske misjonærbarn. Det ble bygd sykehus i byen, da ble klinikken overflødig.

Verden er ikke så stor. Ei jente, som Gunvor tok imot da hun var på sykestua på Finnsnes, møtte Gunvor igjen i Argentina. Foreldrene er misjonærer i Argentina. Gunvor har kontakt med sine venner i Paraguay på Facebook. Slik kontakt kunne hun ikke hatt dersom Facebook ikke hadde vært oppfunnet. Gunvor er glad for at hun har lært seg å bruke Facebook. Heldigvis fikk hun begynt med PC i jobben, og ble vant med det.

Indianere

Gunvor ble presentert for indianerne. Da hun hadde vært i Paraguay i bare noen måneder fikk hun besøke et indianerreservat lenger nord i landet. Der ble det bygd sykestue. Det var også et sagbruk og skole i reservatet. Det ble et Norad-prosjekt, og Gunvor ble der i seks år fordelt på to perioder.

Bryllup

Sist gang Gunvor var i Paraguay var i bryllup. Mor til bruden fikk Gunvor som baby i fanget første gang hun var i landet. Babyen var lagt på veien. Gunvor er bestemor i den familien. Hun har bildene av familien stående fremme i stua. Mor og far til bruden var på Rørosbesøk i sommer.

Varm jul

– I Paraguay er det ikke så lang jul som i Norge. Men de har veldig til jul, som er katolsk. De har mange julekrybber, store julekrybber. De har store dukker som er Jesusbarnet, for det må synes. Maria og Josef er veldig tydelig, for Maria er den største, hun er større enn Gud i deres trosverden, sier Gunvor.

Før jul er det full fart i butikkene. På et kjøpesenter stod det «Nå er Rudolf kommet». Det var et lysarrangement med en rein og en same med pulk oppå veggen.

– Det synes vi var artig at han kom der med pulk i varmen, sier Gunvor. Det er ganske vanlig at det er 45 grader i skyggen fra november til ut i februar. 

Arkivfoto. Røros Pensjonistforening har vaffelbod utenfor Røros Frivillighetssentral. Gunvor Westgård og Magni Elise Grådal i vaffelboden. Foto: Tove Østby

Dansegleden er viktigst

av

I høst vant Linda Loktu og Stein Vidar Kommandantvold VM i Rørospols for 3. gang, og dermed fikk de vandretrofeet til odel og eie. Trofeet, som er laget av keramiker Per Sverre Dahl, har fått fast plass i kjøkkenet på Kommandantvollen. 


Dansehelg på Vauldalen med VM i Rørospols er et arrangement videreført fra «Brekkendagan» som ble arrangert frem til midten av 1990-tallet. Dansehelga har mer fokus på dans enn det Brekkendagan hadde, selv om VM i Rørospols bare er en liten del av dansehelga. I høst ble dansehelga arrangert for 13. gang. Arrangementet er et samarbeid mellom Vauldalen Fjellhotell og Brekken Spell- og Danselag. Det betyr mye for Linda og Stein Vidar å ha fått trofeet.

– Vi har nådd et mål, sier Stein Vidar Kommandantvold.

– Vi konkurrerer mot gode dansere. Grovt sett danser vi mot de samme som vi danser mot om vi er med på kappleik og tevler, så litt prestisje er det jo, sier Linda Loktu. Hun legger til at det er fint at trofeet havner på Røros, og det er helt rett at det har kommet hjem til Stein Vidar, som har danset mye og som har lært seg dansen i tradisjon.

I tillegg til VM i Rørospols er det kurs både i dans og spell, det er konserter, dansekonserter, en konsert i Volldalskoja og det er dans til faste lag som kommer og spiller. Blant de faste lagene er vertslaget Brekken Spell- og Danselag, Glåmos Spellmannslag og Søndre Trondhjems Spellmannslag. Dalakopa og Småviltlaget er med annethvert år, i år var det Småviltlaget. I år deltok Nord-Østerdals Spellmannslag for første gang. Det var også kurs i speltradisjoner fra Alvdal. I år deltok også Svadilja, som består av unge folkemusikkutøvere, stort sett fra regionen vår.

Trofeet ble i høst permanent delt ut for andre gang. Det er et par tidligere som har vunnet VM i Rørospols tre ganger og har trofeet til odel og eie i løpet av de 13 årene som arrangementet har vart.

Generasjoner

Polsdansen har gått i generasjoner på gården Kommandantvollen. Da Stein Vidar var tenåring lærte han å danse av sin mor på det gamle fjøsgolvet. Moren hadde lært pols på samme måten av sin mor i såmmårstuggu på gården. Linda lærte Rørospols på kurs hos Bondeungdomslaget (BUL) i Nidaros tidlig på 1990-tallet.

– Da var veien kort til Røros for oss unge studenter som var fri og frank, og ble bitt av basillen. Polsen er som ei gift i blodet. Du blir ikke fri den, sier Linda.

Det ble turer til Røros på Rørosmartnan, Brekkendagan og Rørosleken. Landsfestivalen ble arrangert på Røros i 1994, og der var Linda med.

– Polsen har ikke sluppet taket siden. Det nytter jo ikke, sier hun.

Linda var borte fra miljøet i 14 år mens hennes fire barn vokste opp. Men etterhvert måtte hun tilbake til polsen. Polsen er som et drivstoff og ikke noe annet kan måle seg med den. Det blir ikke det samme å danse en swing.

– Vi har danset såpass mye og blir aldri lei. Man blir varm og svett, men man blir ikke «klar», sier danseparet.

Linda synes det er en ære å få følge polsdansen videre. Det er en forpliktelse og en glede. Det er ikke statuer og premier, men dansegleden som er viktigst for Linda og Stein Vidar, og de ønsker at flere unge skal rekrutteres til dansen og føre tradisjonen videre til nye generasjoner.

Fem år

Linda og Stein Vidar har danset sammen i fem år. Det gikk ikke lang tid fra de begynte å danse sammen til de vant sitt første VM i Rørospols, i 2015. Deretter er de blitt verdensmestere i 2017 og 2019. I tillegg har de vunnet Trøndelagskappleiken i sin klasse et år, og en seier og en andre plass på Landskappleiken i B-puljen.

– Vi danser godt sammen, og ​har enorm danseglede. Drivkraften ligger ikke i det å vise seg frem, ​men i selve dansegleden. Vi får veldig mye skryt når vi er på festival eller på kappleik, vi blir «nedrent» av folk ​fordi de synes vi danser så godt sammen. Flere har sagt at ​de reiser til Røro​martnan bare for å ​se oss danse i Sangerhuset. Men det sitter litt lenger inn å få skryt fra Rørosingene. Du blir ikke profet i eget land. Det ødelegger ikke for oss. Vi har voldsomt glede av dansen. Det er vel det folk som kommer og skryter ser, sier Linda.

Rørospols

Som så mye annet kom Rørospolsen til Røros med gruvedriften. Det er flere teorier om hvordan dansen oppsto, men den skal ha tilknytning til polsk dans. Dansen er beslektet med polskan i Sverige som også dyrkes den dag i dag. Polsen oppsto på Røros men den kom hit via innflyttere. Dansen slo rot og ble dyrket bredt og slo an. Dansen har holdt seg helt til vår tid i tradisjon.

Jul og dans på lokalet hørte sammen tidligere, dette er en juletradisjon som er blitt delvis borte de siste årene.

– For 20 – 25 år siden var det dans i julen på alle lokalene. Da var det stort sett mye gammeldans rundt omkring. Sjette-dagen var det liv i de fleste lokalene, sier Stein Vidar.

Brekken Spell- og Danselag har prøvd å blåse liv i dans på lokalet. De har arrangert noen kvelder før julog noen kvelder på våren rundt om på lokalene i distriktet. Blant annet i Rambu i Hådalen, Skogly på Sundet og Samhold i Kojan samt i Feragen.

– Der føler Brekkingene på et ansvar, og gjør en innsats for å prøve å blåse liv i bygdadansen igjen, sier Linda. 

Kommandantvollen

Linda og Stein Vidar bor og feirer jul på Kommandantvollen. Gården er sporet tilbake til 1688. Dengang het gården Fiskervollen. I Rørosboka står det at gården fikk navnet Kommandantvollen da den kom i Familien Commendants eie en gang på 1700-tallet. Stein Vidar er 11. generasjon Kommandantvold, han tok over gården etter sine besteforeldre. Gården er en gammel ferdasgård. Under Rørosmartnan kommer forbøndene gjennom tunet. Den gamle ferdasveien har gått rett igjennom gården i ​flere hundre år. 

– Det er en fin seanse. Vi sto her i fjor da Tydalingene kom, sier Stein Vidar.

Linda og Stein henter juletre fra egen tomt. Treet blir pyntet med lys fra svunnen tid. Et år var det bare levende lys på treet, lys fra barndommen til Stein Vidar sin mor. Begge to er glad i julen, og det er lett å få til god julestemning på en gammel gård. Det pyntes med fakler, nisser, slede og granbar ute.

Klenodium i kasser

av

På loftet i Glåmos kirke ligger et klenodium i kasser, og venter på å bli pakket ut igjen og satt i stand. nylig avgått leder i menighetsrådet, Oddmar Haugsbak, viser fram de elegante orgelpipene i tre. Orgelet bærer på en fengslende historie fra en tid med et annet navn på kirken, som kanskje sto bedre til orgelet.

Da orgelet ble montert, het den nybygde kirken Jensvold kirke. Året var 1926. 20 år tidligere var det etablert en «hjelpekirkegård» på stedet de da kalte Jensvold. Jensvold ble navnet på bygda 16. januar 1877, da NSB åpnet Jensvold stasjon. NSB hadde for vane å gi stasjonene sine navn etter den nærmeste gården.

Fem år før kirka ble bygd kom et lite navneskifte, da Jensvold ble til Jensvoll. Jensvoll kirke ble bygd av tømmer gitt av Røros kobberverk. Både Hiortstiftelen og Kjerstine Langen ga kirkeklokker til kirken, og orgelet og alterbildet fra 1884 kom fra Trondheim Fengselskirke. De tenkte kanskje at det passet bra med et Jensenorgel i Jensvoll kirke.

Trondheim fengselskirke lå vegg i vegg med det gamle tukthuset, og ble nedlagt da lokalene skulle gi plass for Frostating Lagmannsrett i 1921. Orgel og alterbilde lå på lager, i fem år, før det ble fraktet oppover Gauldalen. Nå er sterke krefter i sving for å hente Jensenorgelet fram fra lager igjen.

Odmar Haugsbak håper å få det gamle Jensenorgelet på plass igjen i Glåmos kirke. Foto: Tore Østby

Jensenorgel er legendariske musikkinstrumenter, som finnes i flere norske kirker. Mannen som lagde instrumentene het Claus. Han ble født i 1817 i Schleswig-Holstein, som er den nordligste provinsen i Tyskland. Dette området var da Claus ble født, en del av Danmark. Selv om Danmark hadde skilt lag med Norge tre år før Claus Jensen ble født, skulle han bli Norges mest betydelige orgelbygger.

Han kom til Norge rundt 1837 og bygde sitt første orgel for Korskirken i Bergen. Senere bygde han orgler til et stort antall norske kirker, hvorav mange fortsatt er i bruk, f.eks. i Brønnøy kirke i Brønnøysund, Trefoldighetskirken i Oslo, Ilen kirke i Trondheim (1889), Bjorbekk kirke i Arendal (1876), Tromsø domkirke og Veum kirke i Fyresdal.

Orgelet som ligger på loftet i Glåmos kirke var altså ett av to han bygde i Trondheim på slutten av 1880-årene. For musikk-kjennere kan vi fortelle at Jensen bygde pipeorgel i den «symfoniske» tradisjonen, en type som er knyttet til romantikken. (Om orgelet blir restaurert kan det kanskje være på sin plass å innvie det i forbindelse med et bryllup.)

I 1939 skiftet Jensvoll navn til Glåmos, og ikke mange år senere, ble Jensenorgelet nedmontert og lagt på lager. Da ble det erstattet av et Jørgensenorgel. Nå er ikke Jørgensenorgelet brukbart lengre, musikken i gudstjenestene på Glåmos kommer fra høyttalerne knyttet til et el-orgel.

Oddmar Haugsbak mener tiden er inne for å hente fram igjen det eldste orgelet. Det første initiativet til dette kom i 1984. Det ble gjort en grundig jobb da orgelet ble pakket ned. Alle delene ser nesten ut som de er nye. Eksperter har sett på orgelet, sier alle delene er på plass, og konklusjonen er at det skal være fullt mulig å sette det i stand og ta det i bruk igjen. Arbeidet er kostnadsberegnet til om lag 1 million kroner.

– Å få orgelet opp og få lyd i det ville vært stort. Det tror jeg vi skal få til, men det er nødvendig at flere drar sammen. Finansieringen må være på plass før vi kan starte arbeidet. Jeg håper det nye menighetsrådet gjør virkelighet av dette, sier Oddmar Haugsbak til Rørosnytts julemagasin.

Eksklusivt å være i Brekken

av

Janne Herje (42) jobber som fysioterapeut. Hun er trebarnsmamma, bor i Bruksvallarna i Sverige, men kommer opprinnelig fra Melhus. Janne møtte mannen sin i Trondheim, der de bodde i fire år. Da Janne ble gravid med barn nummer to og skulle være hjemme et år med barnet, bestemte paret seg for å bygge et hus i Sverige for å se om de trivdes eller ikke. Dersom de ikke trivdes skulle familien ha huset som hytte. De ble boende i Sverige og flyttet aldri tilbake til Trondheim. 

Da Janne hadde vært hjemme et år med det mellomste barnet, sa hun opp jobben i Trondheim, og begynte som sommervikar på Røros Rehabiliteringssenter. Dette var i 2009. Hun rakk bare å være noen måneder på rehaben, før hun hoppet rett inn i et vikariat som fysioterapeut i Brekken. På den tiden var dette en fulltids stilling. Etter et år gikk Janne ut i ny svangerskapspermisjon. Etter noen år ble stillingen i Brekken utlyst. Janne søkte og fikk jobben, så nå er hun igjen på plass i Brekken. Hun har kontor i lokalene til Brekken oppvekst- og lokalsenter. Nå er det ikke lenger en fulltidsstilling, men 40% stilling.

Janne jobber som privat fysioterapeut, og har et driftstilskudd på 80% som innebærer at hun har ei avtale med Røros kommune om at hun jobber 40% i Brekken og 40% på Røros. I tillegg har hun en 20% kommunal stilling som rideterapeut, som er en fysioterapeut som driver med rideterapi. På Røros har Janne kontor hos fysikalsk avdeling på sykehjemmet. Hun er også utdannet psykomotorisk fysioterapeut. Janne har kontor på Brekken oppvekst- og lokalsenter, der hun har to fulle dager i uken; tirsdager og fredager. På tirsdager er det en eldregruppe på Pensjonisthuset, det er et tilbud for de som gjerne vil få hjelp med treningen. Etter trening drikker de kaffe sammen.

– Det er veldig trivelig å få være i Brekken. Det er det. Det er ikke noe mindre trivelig på Røros altså, men man kjenner liksom at det er litt eksklusivt å være her. Brekkingene er veldig flinke til å benytte tilbudet sitt. Det gjør at man føler seg veldig vel på jobb da, når man vet at folk synes man er en viktig del av tilbudet, sier Janne Herje.

Hun er glad for å ha lokaler i oppvekst- og lokalsenteret, der har hun noen å spise lunsj og drikke kaffen sin sammen med. I tillegg er det kort vei til de barna som øver fysio.

Fotball

Janne er fotball-mamma, og har to gutter som spiller for Brekken IL. En spiller på G14 og en på G16. To ganger i uken er guttene til Brekken på trening, i tillegg er det kamper. Foreldrene til de svenske spillerne kjører på rundgang. Sønnene trives godt som Brekken-spillere. G16-laget har denne sesongen bestått av spillere fra Brekken, Funäsdalen og Røros.

– Det er topp det samarbeidet som har vært der, sier Janne. Hun håper samarbeidet fortsetter også neste sesong.

Belastningslidelser

Janne behandler mye belastningslidelser, som ikke nødvendigvis kommer av at man har jobbet veldig hardt. Men det kan være at man rører seg for lite, sitter fremfor pc, sitter med mobilen, det blir for ensidige oppgaver i mange timer etter hverandre.

– Kroppen er ikke sterk nok for å håndtere det, sier hun.

Det viktigste for Janne som fysioterapeut er å høre på pasienten, få tak i hva problemet er og løse det.

Norsk julemat

Janne er glad i julehøytiden. For henne er det ei tid for hygge sammen med nære og kjære. Desember og juleforberedelsene med pepperkaker og Luciaboller synes hun er like hyggelig som selve julen.

– Når man har tre barn er det ekstra stas med jula for dem, sier Janne.

Selv om Janne og familien bor i Sverige har familien beholdt de norske juletradisjonene med norsk julemat, juletre og julegaver.

– Juletre og julegaver har svenskene også, men julematen er annerledes, så jeg holder en knapp på den norske, sier Janne.

Familien spiser ribbe på juleaften, og pinnekjøtt 1. juledag. Janne synes også det er trivelig med lange gode frokoster i julen. I Sverige har hun en stall med hester i, og det går litt julemat der også

– Stallen og julen er også noe spesielt. Ta vare på dyrene litt ekstra. Julegrøt i stallen. Det er hyggelig, sier Janne.

Som fysioterapeut møter hun pasienter som gruer seg til jul. En del er ensomme. En del har mistet noen. En del har minner som ikke er spesielt god med julen. For en del personer kan det være ei tid for mer angst og anspenthet.

– Så jobbmessig er det ikke noe mindre omkring jul, sier fysioterapauten.

Rideterapi

Hver torsdag er det terapiridning på Kvernengan hos Røros Hestesportsenter. Det er 28 personer som har denne formen for behandling i dag. Terapiridning er en metode innen fysioterapien, hvor hestens bevegelser er grunnlaget for behandlingen.

– Hestens bevegelser har en terapeutisk effekt, og vi får utrettet masse på hesteryggen. Det blir en gevinst for det er en veldig trivelig måte å trene på. Eksempler på grupper som kan ha nytte av terapiridningen er personer med cerebral parese, lammelser, visse kroniske sykdommer, ryggplager, hjerneskader etter slag eller ulykker, psykisk utviklingshemmede, psykisk syke, demente, blinde og hørselshemmede. Det kan for eksempel være at du har et balanseproblem, da jobber vi med å utfordre det hele tiden. Å sitte sånn på et bevegelig underlag, er utfordrende for balansen. Det får vi til på en helt annen måte, enn om vi skulle gjøre det inne på treningsrommet her, sier Janne.  

Hos CP pasienter kan ridningen være en form for avspenning og fungere som en spasmedemper. Ved f.eks spasmer på innsiden av lårene kan vi jobbe godt med tøyninger der. Å sitte rett på hesteryggen uten sal gir varme og en gyngende god bevegelse som også virker spasmedempende. Hos eksempelvis angstpasienter eller nærliggende lidelser kan det handle om å våge å komme seg ut. Våge å forholde seg til folk. I følge Janne er da hesten et gunstig virkemiddel fordi det er et stor dyr som tar veldig mye av oppmerksomheten.

– Det kan være en startport for å komme seg ut videre. Tanken er at det skal overføres til andre aktiviteter etterhvert. Noen pasienter sliter med kroniske ryggsmerter og har nytte av ridningen ettersom det gir en skånsom rytmisk bevegelse for ryggens ledd og muskler, sier Janne.

Det er fire stykker som er tilstede under rideterapi, i tillegg til Janne er det hesteeier og to assistenter. Det kjøres grupper på fire og fire personer. Tilbudet følger skoleåret, og er for både barn, ungdom og voksne. Rideterapi er et tilbud som ikke finnes i nabokommunene. Derfor er det også trykk fra andre kommer om å få med pasienter. Når det finnes et spesialtilbud en plass så har man rett til å få den nabokommunen

Psykomotorisk fysioterapeut

Janne har spesialisert seg som psykomotorisk fysioterapeut, det er det hun jobber med på Røros, og i Brekken dersom det er behov for det. Men i Brekken er hun også vanlig fysioterapeut som jobber med folk fra 0 – 100 år.

For å bli psykomotorisk fysioterapeut, har Janne tatt en videreutdannelse som retter seg mot bevisstgjøring og endring av spenningstilstandene i kroppen, og gir økt fortrolighet og kontakt med egen kropp. Pust og spenningstilstander i muskulatur endrer seg i forhold til hvordan vi har det med oss selv. Vedvarende spenningsmønstre kan låse seg over tid og gi smerter i muskler og skjelett eller andre plager. Stress, bekymringer, konflikter, traumatiske opplevelser og livsbelastninger virker inn på vår kropp og kroppsopplevelse. Man har egne undersøkelsesmetoder for å se hvordan det er fatt med en person, så kan en psykomotorisk fysioterapeut sortere ut om de kan tilby behandling. Janne har jobbet med denne behandlingen i 5 år, og ventelisten er lenger enn lang. 

– Det er slik i den moderne tiden vi lever i, at det blir ikke noe mindre å gjøre i den retningen der. Det kan være alt fra lettere ting som å håndtere hverdagsstresset på en ugunstig måte, til de pasientene som har opplevd traumer i livet sitt. Det er hele spekteret, sier Janne Herje. Hun legger til at se spenningene som sitter i muskulaturen ikke popper opp av seg selv. Det finnes alltid en årsak til at muskulaturen endrer spenningstilstand.

Når en psykomotorisk fysioterapeut behandler spenningene kan det komme opp ting som pasienten synes har vært tøft eller tungt, som har forårsaket spenningen.

– Vi trenger ikke nødvendigvis å snakke så mye, men vi gjør gjerne det om pasienten ønsker.  Men det er ikke sånn at er nødt til å gå veldig inn på traume for eksempel, sier hun.

Gruvklokka ringte julen inn

av

Klokken 17.00 på julaften ringte Johan Falkberget i sin tid julen inn med gruvklokka fra Mugg, som står på tunet på Ratvolden. Åse Berg og Jon Ryen tok opp igjen denne tradisjonen på julaften for noen år siden.

I 1936 fikk Johan fraktet klokka ned til Ratvolden. For å ta vare på den. Senere fikk han klokka av Røros Kobberverk. Ved starten av Gruvrennet den 29. mars i 1936 brukte Johan gruvklokka for første gang.

I alle år etterpå ringte Falkberget julen inn med gruvklokka fra Muggruva. Folket i bygda kunne på julaften gå ut på trappen og høre julen bli ringt inn på Ratvolden. Ihvertfall dersom været stod riktig vei. Det var et godt stykke til nærmeste kirke.

Gruvklokka ble også brukt på nyttårsaften. Ved midnatt ringte Johan inn det nye året med gruvklokka. Når det kom spesielle gjester til Ratvolden ble de ønsket velkommen med ringing fra gruvklokka.

Kilde: falkbergets-rike.no. Artikkelen Jul i Falkbergets rike.

Ratvolden 26.oktober 2019. Foto: Tove Østby

Fjellfolkets egen kirke

av

I år fyller Hitterdal kapellkirke 60 år. Jubileet ble markert med gudstjeneste og kirkekaffe søndag 20. oktober.

På 1920-tallet ble det snakket en del i Hitterdalen om å få en egen gravplass. Det var Brekken eller Røros som var nærmeste. I 1922 ble det gravplass i Hitterdalen. Når kirkegården ble laget var det rundt 30 familier i området. Etter hvert kom ønske om noe bedre enn et klokketårn. Tårnet stod omtrent der tårnet til kapellet står nå. Det var et hvitt tårn med ei klokke oppi.

Kikki Dahl var kona til ingeniøren som var i gruvene rundt Feragen. Paret bodde i ingeniørboligen. Midt under krigen ga Kikki kr 5000,-, som startkapital til kirkebyggingen i Hitterdalen.

Det neste som skjedde i prosjektet var at det ble kalt sammen til et møte i Solheim ungdomshus. Daværende sogneprest Andersen Sunde innkalte til møtet, og fikk satt i gang jobbing og det ble valgt en komite som skulle sette i gang med å samle inn penger via basar. I tillegg glødet sogneprest Konrad Oudenstad for prosjektet. Til Brekken kom det ny hjelpeprest, Kaare Granøyen Rogstad. Han satte i gang en stor jobb for å få i gang byggingen av fjellfolkets egen kirke. I 1956 ble det oppnevnt en kapellkomite i Brekken Menighetsråd, Hitterdal hørte til under der på den tiden. Da sto det kr 18 800,- på kontoen Hitterdal kapellkirke.

Det ble også sendt ut en del brev til ulike plasser. Høsten 1955 skrev presten Rogstad til sin venn presten Wilhelm Throndsen i Oslo og fortalte om sin fattige bygd som ønsket en kirke. Throndsen satte hele brevet inn i bladet «Vår kikre». Anna Cecilie Løvenskiold satt på Mallorca og leste bladet. Hun likte dette, og Trondsen fikk beskjed om å komme til Hitterdalen 3. påskedag i 1956 for personlig overlevering av gaven på kr 20 000,-. I tillegg kom hun over en krusifiks i Italia, som hun kjøpte og fikk sendt oppover. Krusifiksen henger oppe i kirkerommet i dag. Man vet ikke hvor gammel eller hvor verdifull den er.

Grunnarbeidet ble satt i gang høsten 1957, og alt murverk var ferdigstøpt før «vinna» startet våren etterpå. I 1958 begynte tømmermester Kjellmark å tømre kirken ute i Gjøsvika. Av sysselsettingsmidler fikk en 35% i Gjøsvika og 80% da den ble reist i Hitterdalen.

Fredag 25.september 1959 ble kirken innviet. Selve kirken har 100 sitteplasser, i galleriet er det 30 sitteplasser. Orgelet var gammelorgelet fra Brekken. Den historiske dagen var preget av varme helt fra prosesjonen kom skridende opp gjennom midtgangen for ved skriftlesning og bønn å vigsle det lille tømmerhus til kirke. Etterpå var det festlig middag for bygdefolk og innbudte i ungdomshuset. Deretter var det ettermiddagsmøtet i kirken med gaver og gratulasjoner. Dagens høydepunkt var kanskje da et lite barn ble båret til dåpen.

I 1962 avsluttet byggenemnda arbeidet sitt. Da hadde de brukt kr 153 000,- og en dugnad verdsett til kr 25 000,-. Senere fikk kapellet flomlys av Brekken kraftlag. I 1969 ble et nytt Groth-orgel tatt i bruk. Det kostet nesten 36 000 kroner. Det orgelet som er i kapellkirken i dag kom inn i 1980. Det er ifra Snertingdal orgelfabrikk.

Smeden Kjell Valseth i Djupsjølia har smidd smijernsting som er i kirkerommet, bl.a. lysgloben, lysestaker og prosesjonskorset. Klokken i tårnet er fra 1784, den har hengt på Kongens gruve. Når kapellet ble innviet i 1959 eksisterte fortsatt Røros Kobberverk, de lånte gruvklokka til kapellet i evig tid.

De fleste konfirmasjoner har vært i sammen med konfirmantene i Brekken kirke, men i enkelte årskull har det vært mange nok konfirmanter til at det har vært ønskelig å ha konfirmasjonen i Hitterdal. Det har variert fra en person til seks konfirmanter. 14.mai 2005 ble det konfirmert seks ungdommer i Hitterdal kapell.

Det var en tradisjon lenge med messe der speiderne i Brekken deltok. Det har vært et snitt på 7 – 8 gudstjenester for året i kapellet. Hver høst blir det arrangert Blomstergudstjeneste. Det er ei skolestart-gudstjeneste, alle som begynner i skolen blir invitert til å delta på gudstjenesten. De får utdelt ei bok og et arbeidshefte. Siden 2014 har gudstjenesten vært i Hitterdal, felles for hele Røros kommune. 3. juni 2015 var Biskop Tor Singsaas på besøk. I sommer var det åpen kirke fire søndager i juli. En person fra menighetsrådet var tilstede.

I dag, på julaften er det gudstjeneste i Hitterdal kapell.

Kilde: Avtroppende leder for Hitterdal menighetsråd, Ola Arvid Feragen, og heftet «Hitterdal kapell 50 år».

Her er glimt fra Hitterdal kapell, blant annet fra markeringen av 60-årsjubileet:

Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Kirkeverge, Bjørg Helene Skjerdingstad. Foto: Tove Østby
Ola Arvid Feragen og Jens Ivar Tronshart som er leder for Røros kirkelige fellesråd. Foto: Tove Østby
Jens Ivar Tronshart. Foto: Tove Østby
Nyvalgt og tidligere menighetsråd i Hitterdal. Foto: Tove Østby
Ola Arvid Feragen. Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Sogneprest Harald Hauge. Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Hitterdal kapell. Foto: Tove Østby
Ole Erik N. Feragen og Jan Feragen. Foto: Tove Østby

Sparer milliarder etter forskning på Røros

av

Oppsiktsvekkende resultater etter veiforskning på Røros, gjør at det er mulig å spare milliarder på kommende veiprosjekter. Høsten 2016 ble det bygget ti felt med ulike frostsikringslag i Havsjøveien på Røros. Det ble brukt både forskjellige graderinger med steinmaterialer og egne felt med isolerende materialer i form av Leca lettklinker og Glasopor skumglass. Resultatene av forsøkene viser at en konstruksjon med lettklinker eller skumglass kan dimensjoneres betydelig tynnere enn det dagens veistandard legger opp til.

Det forskerne har funnet ut er at effekten av å bruke isolerende masser er enda bedre enn tidligere antatt. Det betyr at tykkelsen på veiene kan reduseres betydelig i forhold til dagens praksis, noe som gir store gevinster både med tanke på fremdrift og økonomi. Dette gir også store miljøbesparelser.

Dette betyr at man kan bygge veier med frostisolering, bærelag og dekke som til sammen er 120-130 centimeter tykt. Til sammenligning vil dagens retningslinjer gi en tykkelse på ca 2,0 meter.

Det er NTNU sammen med Statens vegvesen, Bane Nor, SINTEF, Universitet i Laval, Leca Norge og Glasopor, med støtte fra Forskningsrådet som har gjennomført prosjektet.

Forsøksveien ble bygd av Veiteknologisk laboratorium på NTNU. Prosjektet i Havsjøveien ledes av Professor Inge Hoff. Jan Erik Molde var på stedet og monterte sensorer og måleinstrumenter. Rørosnytt var til sted da prosjektet ble satt i gang i 2016.

Jan Erik Molde intervjuet av Tore Østby.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.