Slider

Bent Helgren Jacobsen bor på Stormoen sammen med sin forlovede Mette Laine Rasmussen. I andre etasjen i huset har han laget sitt eget studio og mikrofonverksted. Bent er født i Ebeltoft i Danmark. Han vokst opp med musikk, og gjorde sin første komposisjon bare fire år gammel. Låten het «Sjøens sang». Bent hadde glemt den, men da hans mor gikk bort, fant han ut at moren hadde tatt vare på den. 

– Jeg ble helt rørt da jeg så at hun hadde tatt vare på den i sin notesamling, sier Bent. Musikk har han hatt i blodet nesten siden han ble født. Han ble fortalt av moren at han sang egne låter tre år gammel. Det husker han ikke selv, men han har bestandig hatt musikk i kroppen.

Skihopping

Da han var 13 ble Bent lei og sluttet med all musikk. På den tiden var han pianist. 9-10 år gammel var han innom Norge en liten periode, da bodde han i Åmot i Buskerud. Men 17 år gammel flyttet Bent til Norge for godt, og begynte med skihopping. Årsaken til at han ble i Norge var mye på grunn av skihoppingen. Han var utrolig glad i ski. Han hadde aldri gått på ski tidligere. Første gang han hadde ski på beina var i hoppbakken i Heradsbygd, i en 30-meters bakke. Søsteren hans var med, hun ble nesten sjokkert for Bent ramlet før han kom ned på hoppkanten. Så gikk han opp igjen og prøvde på nytt, denne gangen stod han hele veien ned. Da var det gjort.

Det ble mye hopping første og andre året i Norge. Han gjorde ganske rask karriere. Det var meningen at han skulle hoppe i Holmenkollen det tredje året, men så ble han skadet i forbindelse med stuping i svømming. Det var noen flotte damer som lå å solte seg, og Bent og to andre gutter skulle imponere dem med å stupe fra et 10-meters stupetårn, lengst inn mot damene. Bent kom lengst inn, men gikk rett i sandbanken og fikk brudd i nakken. Det satte en stopper for hoppkarrieren.

Bent var topptrent på den tiden. Han trente bl.a. sammen med skihopperen Johan Sætre, som gikk skole på Elverum. De gamle hoppskiene sine fikk Bent av Johan. Skiene har han fortsatt.

Hallingdans

Så kom Bent veldig tilbake til musikken, han begynte med hallingdans, og ble aktiv hallingdanser. Via Sverre Halbakken kom Bent inn på musikken igjen. Etter hvert begynte han med folkemusikk. Først var det fele. Han for rundt å lærte hos de gamle spelemennene rundt om i Østerdalen. Han var også mye oppi Blæsterdalen i Folldal. Gården til Gudlaug Blæsterdalen var hans andre hjem, der begynte han å spille til dans. Etterhvert gikk Bent over til å spille trekkspill. I 1978-1980 gikk han på Toneheim Folkehøgskole. Planen var at han skulle gå videre, men han hadde så mye spilling, så det ble ikke videre utdannelse på høyskole.

Dalakopa

Bent begynte å spille sammen med Jens Nygård i Dalagutta i 1980, og i 1984 ble Dalakopa startet opp. Bent ble leder for gruppen og har vært det siden. Titanofestivalen vant Dalakopa tre ganger, og ble dermed Norgesmestere i gammeldansmusikk. Første gangen var i 1986 i Åsnes.

– Da kom vi som en kule. Vi manglet bassist og måtte huke tak i en bassist nedi der, og hadde litt problemer, minnes Bent Helgren Jacobsen.

Det var mange deltakere på festivalen, 436 orkester var med. Det var kvartfinaler, semifinaler og finale. Dalakopa prøvde å hinke seg til semifinalen. Det gikk greit. Så kom de til finalen, og slapp alle nervene. I semifinalen var det rundt 130 orkester, og noen og 50 i finalen.

– Men at vi skulle gå hen å vinne, det var helt uforståelig. Det er den største opplevelsen jeg har hatt, tror jeg. Hvis man sammenligner med Spellemannspris og alle de andre prisene så er den første der, sier Bent.

Det største problemet for nykommerne var å takle pressen. Det var 30 – 40 pressefolk som skulle håndteres, og det var ikke så enkelt. Neste dag var Dalakopa på alle avisforsider.

– Vi var ikke forberedt på noen ting. Men man lærer etterhvert, sier kapellmesteren.

I 1990 og 1991 ble det to nye NM-titler på Titanofestivalen. I tillegg vant Dalakopa Nordisk Mesterskap og Spellemannprisen.

Det er fortsatt mye oppmerksomhet rundt Dalakopa. I fjor kom de inn i Hall of fame. Tidligere i år fikk gruppa Gofot-prisen, og for kort tid siden ble gruppa tildelt Vågåfatet.

– De største planene for Dalakopa fremover er å holde helsa ved like. Vi sliter litt nå her og der. Så lenge vi klarer oss der, så kommer vi nok til å spille, men ingen vet hvor lenge. Noen er langt over 70 år nå. Man må ta det som det er. Kvaliteten er der fortsatt, vi trekker fulle hus. Så det er tydelig at folk liker det vi holder på med. Det synes jeg er svært, sier Bent.

Da Bent flyttet til Røros i 1980 ble han med kvartetten Fossegrimen. Etter at det ble slutt med Fossegrimen ble Terje Elven (bass) og Arnfinn Sundt (gitar), som spilte der, med over til Dalagutta. Bent hadde en plan med Dalakopa som bl.a. gikk ut på å få inn fløyte. Heldigvis hadde Mary Barthelemy flyttet til Røros og ble med på fløyte. Oline Sofie Bakkom (fele) kom med, og ganske kjapt ble også Ole Anders Feragen (gitar) med. Med to damer på laget måtte de skifte navn fra Dalagutta til Dalakopa.

– Jeg har formet gruppen. Det er vel kanskje det som gjør at vi får de prisene at vi har en egen sound. Vi kom med en helt ny stil som de ikke var vant med. Jeg har gått i lære hos de gamle spellemenn i Østerdalen. Gått den gamle linja, og hentet inspirasjon fra de forskjellige. Funnet en egen måte å gjøre det på komposisjonsmessig. Helt i starten var jeg veldig hysterisk på at det skulle spilles slik som jeg hadde lært. Samspillet der er litt unikt, sier Bent

I løpet av årene har Bent samarbeidet med andre artister også, bl.a. Astrid Holøien, Åge Aleksandersen, Henning Sommero, BratzzBrothers, Hans Rotmo og en mengde med svenske artister. Han har også hjulpet Jon Jon Henrik Fjällgren i vei med sin karriere.

– Det har gått over all forventing, sier Bent, som ikke har tall på hvor mange komposisjoner han har laget i årenes løp, men det er mange. Han synes det er artig at alle komposisjonene er blitt veldig kjent. Bent er veldig nøye med hva som kommer ut til publikum.

– Jeg er ikke den typen som strør ut med hundre låter, heller en god låt. Jeg liker at det håndverksmessig er godt. Jeg er veldig glad i melodisk og mektig musikk, kor og orkester, helst symfoniorkester, sier Bent.

Noter

Selv om Bent har drevet med musikk i mange å,r kan han nesten ikke en note. Han liker best å bruke ørene. Det er det han er vant med. Når han er ferdig med en låt hører han hele arrangementet. Det ligger ferdig oppi hjernen. Det er stor etterspørsel etter noter til låtene. Bent har lovet i 2-3 år at han skal lage et notehefte. Han har nå kjøpt et note-program og skal prøve å lage heftet.

Bent har i mange år drevet eget studio og plateproduksjoner. Han jobber ikke så mye der nå lenger, Olav Luksengård Mjelva har blitt med i studioet og holder på å læres opp. Bent synes det er flott at studioet blir brukt.

Første helga i november urfremførte Bent sin nye komposisjon, en ny konsertvals sammen med Dalakopa i forbindelse med at gruppa ble tildelt Vågåfatet.

Bent har hatt en roligere periode i det siste på grunn av sykdom. Men han håper å komme i gang nå med flere ny komposisjoner. Han har et par låter til i bakhodet.

I 1987 jobbet Bent mye med en halling som ble gjort om til techno. Den gikk rett inn på Norsktoppen, der den lå en stund. Som kapellmester er det også viktig å lytte til gruppen og samarbeide med den. Ikke favorisere noen. Bent synes de har en fantastisk gruppe. Noen problemer vil det være, men når de står på scenen har de det utrolig artig, det er det viktigste.

De mest populære komposisjonene er Ranveig og Solvalsen. Solvalsen gikk som avslutning på NRK i en periode med naturbilder til. Den låten skulle egentlig ikke være med på platen, Bent synes den var for simpel. Men Ole Anders Feragen kom innom å ville at de skulle prøve å spille den inn. Tilslutt ble den spilt inn på kjøkkenet. Mary Barthelemy spilte fløyte og Ole Anders la på bassgitar, og så var den ferdig. Låten er blitt kåret til Årets gammeldansmelodi, og også kommet ut på verdensmarkedet sammen med Mike Oldfield og Secret Garden på platen No Stress.

-Det var voldsomt å komme i det selskapet der med de store artistene. Jeg skal ikke si annet enn at jeg tjente godt på den, sier Bent.

Mange gifter seg for tiden til låten Hyllest til brura. Nå skal «alle» ha den låten når de gifter seg. Det synes Bent er veldig trivelig.

Bent er veldig glad i naturen. Naturen har alt å si for hans del når det gjelder musikk. Han liker godt at det er så lett å komme ut i naturen i Røros. Hente inspirasjon. Yndlingsplassen er Sommerhøgda på Storwartz. Han sitter på toppen der og bare suger til seg fjellene rundt. Mye inspirasjon til låter er hentet på Sommerhøgda.

-Jeg er ikke den typen som kan sette meg ned å komponere, det må komme av seg selv, sier Bent.

På 1980-tallet jobbet han som oppsynsmann i Femundsmarka, og i 2 år jobbet han i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk i forskningsavdelingen. Ellers har det stort sett hele veien vært musikk.