En ny valgkamp nærmer seg med stormskritt og et nytt storting skal velges. Valgkampen 2025 håper jeg et tema kommer høyt oppe på dagsordenen. Nemlig energiproduksjon og strømpriser.
Og betale flere kroner for strømmen per kilowatt time er rett og slett en uholdbar situasjon for både privatkunder og industri. Dette er noe som går utover privatøkonomien til folk og til slutt industrien vår.
Da regjeringen innførte strømstøtten var det et kjærkommet virkemiddel for privathusholdningen. Og det skulle bare mangle at folk fikk hjelp for å håndtere noe så essensielt som strømregningen og det å ha varme og lys i sine hus. Strømstøtte er veldig bra, men strømstøtten er ikke noe som kan vare evig. Det blir litt som å gi førstehjelp til en skadet person. Det er nødvendig i starten, men ikke noe som kan pågå i evighet. Til slutt må det helsepersonell inn å overta behandlingen.Poenget er at vi må få kontroll på strømmarkedet og ikke gi førstehjelp i all overskuelig fremtid.
Vi har koblet oss nærmere på det europeiske strømmarkedet gjennom strømkabler til det europeiske kontinentet. Vi eksporterer og importerer energi gjennom disse kablene. Det betyr at krafta flyter fritt gjennom disse kablene. Det vil si det blir lik pris i begge ender av kablene. Hvis et kraftselskap kan selge krafta til 3 kr for kilowatten i Tyskland så blir også prisen for norske husholdninger 3 kr per kilowatt time. Trond Giske sa det så klokt i 2023. Hvis det er 20 gr inne og 20 kuldegrader ute. Åpner du vinduene på vidt gap blir det etterhvert lik tempratur både inne og ute. Det blir utetempratur inne. Fordi ut er så mye større enn inne.
Det sies at Norge trenger mer produksjon av fornybar energi. Og det er forsåvidt sant. Det er ingen som er uenig i. Men jeg vil likevel trekke frem noen refleksjoner.
1 Hvordan skal denne kraften produseres?
2 Hva skal bruke den kraften vi produserer til?
3 Hvem skal sitte igjen med fortjesten på den kraften vi produserer
Er det f.eks riktig at vi skal bygge ned norsk natur for å bygge vindmøller? Jeg mener bestemt at vi ikke skal bygge mere vindkraft i Norge. Man redder ikke klimaet ved å bygge ned naturen. Jeg tror også at i fremtiden vil vindkraft være en energikilde som vi ikke trenger da jeg tror at teknologien på solkraft, vannkraft og atomkraft har kommet vesentlig lenger enn i dag.
Det andre vi må spørre oss er hvordan vi skal bruke den energien vi produserer til. Skal vi eksportere mer enn i dag? Skal vi bruke den kraften vi produserer til å elektrifisere norsk sokkel for så og sende den gassen som produseres der ut i kontinentet før den blir brent? Eller skal vi bruke krafta vi produserer til å sikre norske husholdninger og industri forutsigbare strømpriser til en lav pris.? Jeg mener i aller høyeste grad det siste. Et annet spørsmål er om alt må elektrifiseres?
Det tredje refleksjonsområdet som jeg trekker opp er at de fleste av dagens vindkraftverk er eid av utenlandske selskap som betaler tilnærmet null i skatt på sin fortjeneste. En oversikt fra 2023 viser at 7 av 10 norske vindkraftverk er eid av utenlandske selskap i skatteparadiser. Da blir spørsmålet om dette er greit? Jeg mener definitivt ikke.
Kronikk av Lemma Desta, migrasjonsrådgiver i Norges Kristne Råd
Vi går vinteren i møte. Dagene mørkner fort, og det tar tid før det blir lyst igjen. Det føles som om vi går en mørk tid i møte på mange områder i vår tid og i vår del av verden. Ja, kanskje mange andre steder også. Noe som hørtes usannsynlig og utenkelig ut, har blitt en realitet. Endringene skjer fort, og det gir oss lite tid til å tenke, men vi blir numne. Verken bilder eller overskrifter sjokkerer oss lenger. Det er makt og penger som råder. Moralske verdier, sunn fornuft, tillit, rett og galt er blitt diffusere. Den som har penger og tilgang til institusjonell makt, får hva den vil. Ja, det mørkner når makten råder og retten lider.
I denne teksten vil jeg legge fram en sann historie om en asylsøkers tapte kamp mot den norske staten. Selv om dette er en enkeltsak, er den både representativ og opplysende for politikken og praksisen i norsk asylpolitikk. Først av alt sies det at det er bred enighet i norsk politikk om at Norge skal ta sin del av ansvaret ved å ta imot og beskytte medmennesker som flykter fra fare og forfølgelse i sitt opphavssted. Dette gjøres gjennom asylinstituttet. Den primære funksjonen til asylinstituttet er å hjelpe mennesker som søker asyl i Norge i deres saksbehandlings-, bosettings- og integreringsprosess. I mange tilfeller går ting som de skal. Gjennom årene har mange flyktet til Norge, berget, bevart og begynt et nytt liv. Vi må glede oss over det. Men dessverre skjer det noe som ikke skulle ha skjedd. I de senere årene har vi vært vitne til en villet politikk der asylinstituttet brukes som unnskyldning for å la mennesker lide i limbo. Mange har kjempet for å bli hørt, men blir avvist, uttransportert, utvist og brutalt utestengt. I politikken er tvil, empati og humanitet erstattet med mistanke, avslag og strenghet.
Nylig ble jeg kjent med en sak, eller riktigere sagt en asylsøker. La meg først presentere den prosessuelle siden av saken før jeg vender tilbake til den humane siden. Vedkommende kom til Norge for 22 år siden og søkte asyl. Saken ble først behandlet hos UDI, som tvilte på troverdigheten og avslo søknaden. Mens saksbehandlingen foregikk, fikk asylanten lov til å jobbe; det var det lovlig å jobbe i påvente av saksbehandling. . Videre behandlet UNE saken og opprettholdt UDIs avslag. Så fikk asylanten en utreisefrist. I mellomtiden fortsatte arbeidsforholdene uberørt. Noen få år senere, da asylanten mistet den første jobben i fabrikken, stiftet han sitt eget firma, kjøpte et småbruk og levde livet på utsiden av samfunnet, men fortsatte å betale skatt via firmaet sitt. Nesten 20 år senere ble han anholdt for ulovlig opphold i landet. I retten ble han frikjent fordi utlendingsmyndighetene ikke klarte å skaffe ID-dokumenter for å tvangstransportere ham ut av landet. Så fikk han et utvisningsvedtak selv om utlendingsmyndighetene ikke kunne skaffe papirene. I år har det kommet et gjennombrudd i det Norge inngår et retursamarbeid som medfører at hjemlandets myndigheter kan komme til Norge møte utlendingen for å avklare deres identitet og om de anerkjenner dem som deres borgere. Prosessen med at en utenlandsk delegasjon skal utøve makt over asylsøkere på norsk jord utfordrer prinsippene om asylsøkeres trygghet, rettigheter og norsk suverenitet. Der står saken.
Denne asylanten rømte hjemmefra i Nordvest-Etiopia i ung alder, rundt 12 år, midt i krigen rundt 1991. Reisedokumenter og ID-papirer var selvfølgelig ikke en sak for ham da. I de første årene sluttet vedkommende seg til militante opprørere. Da kampen var tapt, dro han i redsel langt vekk mot landets grense og krysset over til nabolandet, hvor han registrerte seg hos FNs høykommissær for flyktninger. Av frykt for represalier og langvarig venting dro vedkommende til et annet land med muligheter for å komme til trygghet i Europa. Gjentatte forsøk på å gjemme seg i lastebåter endte i voldelig pisking og traumatiske mishandlinger. Etter noen år dro vedkommende til et annet land hvor han lyktes i å etablere seg, skaffe lokal ID-dokumentasjon tilpasset lokale forhold (inkludert blant annet å skifte navn fra et kristent til et muslimsk). Uheldigvis var tryggheten i det nye landet kortvarig. Han måtte selge alt han eide for å skaffe seg mulighet til å komme seg til en trygg havn, tilfeldigheter gjorde at det ble Norge.
Vinteren 2002 ankom asylsøkeren til Norge og søkte asyl. Forestill deg en skjebnedag der en norsk statsrepresentant fra UDI, sammen med en tolk du aldri har sett før, møter deg som har levd i frykt og flukt for et asylintervju. Vi må merke oss at asylintervjuer, til tross for sine begrensninger, har blitt forbedret år etter år, særlig i nyere tid. Men i dette tilfellet fanget intervjuet neppe all relevant informasjon for å kvalifisere seg for flyktningstatus. Det har tatt mange år for asylanten å få innsikt i typer av informasjon som underbygger asylsaker, selv om han alltid har vært en ekte flyktning. Etter at jeg ble kjent med asylanten mange år senere, er det mulig å se begrensningene i de intervjuene. Asylsøknaden endte med avslag på grunn av asylantens troverdighet. Når ett barn flykter hjemmefra fra krig, oppholder seg i ulike land i nærområdet, kommer til Norge uten reisebevis og ID-papirer og forteller sin livshistorie, byr dette på en kjempekrevende oppgave å vurdere. Det samme skjedde hos klageinstansen UNE. Selv om det heter seg i lov og forskrift at når det er tvil om klagerens troverdighet når det gjelder anførsler om faktiske forhold som kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken så skal saken behandles i nemnd og klageren få lov til å forklare seg muntlig, har min venn aldri fått denne muligheten. Faktisk er det svært få som får den muligheten, kun noen få prosent hvert år i 2023 kun 4,1 % av sakene UNE avgjorde i fjor ble avgjort i nemndmøter. Asylanten ble ikke trodd. I dette, så vel som i en del asylsaker, kommer tvilen staten til gode fremfor asylsøkerne.
Det er ingen hemmelighet at det norske asyl regelverket er komplisert og detaljstyrt. Dels er det blitt kynisk. Hele prosessen tar utgangspunkt i mistanke fremfor tillit til at asylsøkere forteller sant om seg selv og sine forhold. I denne asylantens tilfelle endte saken med avslag etter avslag uten rom for tvil og nærmere innsyn. Når saken behandles slik, slår det hardt ut for dem som ikke er flinke til å presentere seg selv og sin sak på en pålitelig måte. Asylsøkere med mangelfull utdannelse, kultur- og språkkompetanse og rettighets bevissthet ender med ekte saker som avgjøres feil. Når saken havner på avslagssporet med troverdighetsproblemer, øker faren for å ikke bli trodd. Selv rettsvesenet viser tendenser til systemtro der institusjonenes vedtak og antakelser ikke overprøves. Det er motbakke å prøve rettsvesen i asylsaker. Foruten NOAS Domstolsprojsekt, som vinner frem i ca 60 % av sakene som de tar, så er det få muligheter for asylsøkere å få prøvd saken sin i domstolen, det skjer i de ganger og steder med sterke lokale nettverk og engasjement. I de siste årene har antall saker som overprøves i retten sunket. Hvem har råd til å kjempe mot den norske staten? Her er en hendelse som illustrerer hvordan institusjonell maktbruk rammer prinsippet om at rett, ikke makt, skal ha siste ord. I asylsaker trumfer makt over rett. Det mørkner når makten råder og retten lider. De svakeste blant oss rammes hardest. Det mørkner for Norge, det mørkner for asylsøkere, det mørkner for Nagga Hailemichael, en Rørosing som tvangssendes til Etiopia
Arfinn Strømmevold er i meget godt humør etter å ha fått kongens fortjenstmedalje. Han fikk medaljen under Eldenkonserten med Bergstadkoret i Røros kirke lørdag. Det var ordfører i Røros Isak V Busch som delte ut medaljen til stor jubel fra ei fullsatt kirke.
Det fullbyrder en sjelden høythengende kvadrupel. Arfinn Strømmevold har fått kulturprisen for Røros, både personlig og som medlem i Bergstaden Old Stars. Han har fått fylkeskulturprisen, og nå kongens fortjenstmedalje.
Det var rekordpåmelding for Elden-audition på Røros 16. og 17. november. 62 personer deltok fysisk eller hadde sendt inn opptak i forkant.
Neste års regissør Tomas A Glans hadde dermed et svært godt utvalg til alle de 10 rollene auditionen gjaldt.
Veteranene Per Ivar Lundli returnerer til Elden-scenen etter noen års opphold. Denne gangen som general Armfeldt. Vegar Dahl fortsetter i rollen som kaptein Mentzonius, en rolle han hadde i 2024.
Margrethe Hauge har bergtatt publikum med sin tolkning av salmesyngende soldat. Stiftelsen er veldig glad for at hun takket ja til å gjenta denne rollen neste sommer.
Henrikke Skikstein er fra Trondheim. Hun skal inn som danser og vil også fungere som sanger i ensemblet.
Linnea Pettersen Røisgard skal spille Ellen, mens Guro Lillegård Bjørnslett skal spille Kristine i neste sommers oppsetning. Synne B Reiten spiller Marens datter Rakel. Knut Olav Bukkvoll skal spille Gunnar, mannen til Maren.
15 år gamle Emil Høsøien Sund debuterer som Håkan Modig.
Elden spilles fra 23.juli til 2.august i 2025. Ny musikalsk leder neste år er Øyvind Jo Heimdal Eik.
Inger Klæboe og Bjørn Salvesen har bestemt seg for å legge ned butikkene Det Gule Huset, og Ny Norsk Design. De to har drevet Det Gule Huset i Kjerkgata 21 i 30 år, og Ny Norsk Design i Kjerkgata 19 i 10 år. Dørene i de to butikkene lukkes for godt etter Rørosmartnan 2025.
Årsaken til at det settes punktum etter neste års Rørosmartnan, er at de to vil pensjonere seg. Planen var opprinnelig å holde på litt lengre, men nå har de kommet til at Rørosmartnan kan være et naturlig sluttpunkt.
Inger Klæboe og Bjørn Salvesen intervjuet av Tore Østby
I går kveld var det Røros skolekorps som innledet kommunestyremøtet i Storstuggu på Røros. Det markerer at korpset har gjenoppstått. Korpset ble lagt på is i 2016. Etter det har en gruppe ildsjeler arbeidet med å få til et nytt korps, og i juni i fjor vedtok årsmøtet å satse på nytt. De siste månedene har unge musikere øvd, ledet av dirigent Ingrid Graftås Fløttum, som har flere gode hjelper på laget.
Ingrid Graftås Fløttum intervjuet av Tore Østby
I 2019 startet kulturskolen opp prosjektet «Blås i skolen». Dette var et tiltak i samarbeid med grunnskolen. Alle elevene på vekselsvis 3. og 4. trinn fikk blåseundervisning over 4 uker. Prosjektet hadde som formål å styrke musikkundervisningen i grunnskolen, utvikle samarbeidet mellom grunnskole og kulturskole og på sikt bidra til at flere elver søkte seg inn på kulturskolen på blåseinstrumenter, for så å kunne danne en stamme av elever som kunne utgjøre et nytt skolekorps. Flere av de som er med i korpset nå, har blitt med på denne måten.
Mellom fargerike trehus, hvit snø som legger seg oppetter veggene er verdensarven Røros den rammen for et nytt utendørs julemarked om to uker. Det er fjortende året Bergstaden Røros fylles med markedsboder, julemat og tradisjonsrike førjulsaktiviteter.
Julemarked på Røros ble kåret til Norges beste julemarked i fjor, og Lillian Sandnes har planer om at årets julemarked skal bli enda bedre. Hun sier det meste er på plass to uker før det braker løs, og hun er glad for at julemarkedssnøen allerede er på plass.
I morgen skal det være Hobby-dag på Domus Kjøpesenter på Røros. Det blir stands med salg av hjemmelagde produkter som smykker, kranser og veggpynt, keramikk, malerier, hjemmestrikk, geriljabrodering og produkter laget av hobbysement. Senterleder for Domus Kjøpesenter på Røros, Henriette Dahl gleder seg til Hobby-dagen.
Stortinget har sagt nei til å hastebehandle et forslag om amnesti for de 13 asylsøkere fra Etiopia. Alle de 13 er integrert i Norge, og de har vært i landet i mer enn 20 år.
Nagga Hailemichael sitter internert på Trandum, og norske myndigheter jobber med å få han sendt ut av landet. En anke på dommen om internering ble avvist i lagmannsretten.
Ordfører i Røros Isak V. Busch er likevel ikke villig til å oppgi håpet om å beholde grisebonden i Høsøien som innbygger i Røros kommune.
Kunsten er kommet på plass i Hengfonna barnehage, og barnehagen er ferdig og åpnet. En egen kunstkomité som har bestått av Nina Broen, Ellen Kristine Klemmetvold, Karoline Oksdøl Søberg, Isak Digre, Marit Haltli Nysetvoll og Kine Fredriksen har jobbet med å få på plass kunst i den nye barnehagen.
– Det er helt fantastisk å få oppleve og sjå, og at vi skulle få en barnehage som fikk slike flotte smykker på veggene som vi har fått her. Så jeg synest kunstkomiteen har gjort en fantastisk jobb og ikke minst at vi har vært så heldig å få med oss disse to lokale kunstnerne som vi vet fra før også har gjort mye fint arbeid, sier Inge Aas som er virksomhetsleder for de kommunale barnehagene i Røros.
Christer Tronsmed
Christer Tronsmed har laget tre malerier. Et står litt for seg selv og to henger sammen og utgjør et bilde. Skissene som Christer leverte inn i starten var laget av papirbiter som var klippet opp og satt sammen. Kunstneren ville beholde det, slik at bildene skal ligne litt på utklippet papir som er limt på. På forskjellig vis har Christer gjemt en del figurer rundt omkring i bildene. Noen er tydelig, andre er langt vanskeligere å få øye på. Noen er veldig, veldig godt gjemt, slik at man kan gå og lete.
– Tanken er at når man ser dette på avstand så er det mange av figurene som blir borte. Og det vil bare se ut som en variasjon på fargen. Men når man da går nærmere og kikker så kan man kjenne igjen forskjellige vesener. Mye dinosauerer, ekorn, katter, fugler og forskjellig, sier Christer Tronsmed. Han forteller videre at tanken er at barna skal kunne gå å lete etter forskjellige ting og forhåpentligvis finne noe nytt, om ikke hver dag så i hvert fall ganske ofte at det går an å finne noe nytt.
Når Christer fikk oppdraget tenkte han at det først og fremst måtte være dekorativt siden det skulle være så stort. Det måtte se fint ut uavhengig av hva som var avbildet. Han startet med å klippe papir, finne former, finne farger, og sette opp noe som kunne engasjere tilskuerene. Det har vært flere versjoner av bildene i skisseform. Det har han brukt lang tid på. Han har prøvd ulike farger og ulike komposisjoner slik at når han først begynte å male var det meste avklart.
Utenpå maleriene er det pleksiglass for å ta best mulig vare på bildene. Barn i barnehagealder ser med fingrene. Maleriene henger 40 cm over gulvet, og de er 1,5 meter høy. Barna kan gå helt innpå for pleksiglasset kan vaskes.
Rammen til maleriene er laget av Kjellmark. De har brukt samme materiale som i veggene. Christer er veldig godt fornøyd med ramme-løsningen.
Per Lysgaard
Å lage kunsten til Hengfonna barnehage var Per Lysgaard sitt første oppdrag i barnehage. Han synes det har vært moro.
– Det blir noe helt annet å skulle lage noe til små barn enn å skulle lage noe til folk som er i slutten av livet eller som er på en skole eller andre ting som jeg har gjort. Man må tenke annerledes. Man må lage noe som appelerer til de minste. Det har vært artig å tenke på det og jobbe med det, sier Per Lysgaard.
Det viktigste har vært å finne en åpning på hvordan man kan klare å kommunisere med den aldersgruppen. Per og hans assistent Matthias Margrétarson har gjort prosjektet sammen. Matthias er ifølge Per et geni i å tegne. Det har vært viktig å ha noe å spinne på. Per har laget to kunstverk til barnehagen. På det ene kunstverket er det verdensrommet i en barnslig utgave med en stilisert rakett og med to kloder. En vannklode og en jordklode. Det er noen små bobler innimellom som flyter ubestemmelig rundt. På dette er det små vesen som Matthias har laget. På dem er det humor, gjenkjennelighet og de er søte. Stilen kan minne litt om noe man kan finne i en barnebok. Det er et poeng at det skal være et formspråk som barna er komfortable med og at det er hyggelig, at det ikke er noe som gjør dem urolige eller utrygge. Det skal være koselig, spennende og morsomt.
Kunsten skal gi barna muligheten til å bruke fantasien. Mange av tingene appellerer til at man fantaserer rundt det. For eksempel ei ku som har på seg høyhæla sko.
– Matthias har brukt fantasien veldig mye når han har laget disse figurene, og så er det dette med verdensrommet, planeter og raketter og slik. Det er noe man kan spinne rundt både som barn og voksen på forskjellige måter. Det overordnede grepet her synes jeg også er ganske vellykket i forhold til å applere til barn, sier Per.
Per og Matthias har brukt mye farger. Per liker veldig godt farger. Dess mer dess bedre. Det er klare farger og livsglede i fargebruken. Frodig fargebruk, men ikke glorete.
Barn i flere ti år fremover kan se kunst i barnehagen sin.
– Man kan bli stolt av mindre enn det selvfølgelig. Barn er veldig mottakelige for inntrykk så hvis jeg kunne være med å forme oppveksten til mange små barn så er det helt fantastisk. Det vil ikke være noen stor påvirkning, men en bitte liten påvirkning på veldig mange små barn så synes jeg det er kjempe morsomt i forhold til å lage noe som godt voksne folk registrerer på den måten de gjør det. Jeg tror barn opplever ting mye mer intenst enn folk som har levd lenge så jeg tror det er et takknemlig publikum barna. De skal absolutt tas på alvor i deres behov for stimulering, det har jeg prøvd på, sier Per. Keramikken til Per Lysgaard er tenkt til å kunne tas på, og bruke sansene for å utforskes.
Nysgjerrigheten
Å ha kunst i en barnehage er en viktig del av det å trigge nysgjerrigheten og utforske trangen til barna. Bygge opp under dette med at barna blir fantasirik. At de kan se at det er ulike former og uttrykke seg på. Og de kan utforske sammen med de ansatte. Det finnes mange gode historier ut ifra kunstverkene til Christer og Per som kan komme opp. Det kan også vises til allerede eksisterende fortellinger, eventyr og lignende.
– Den kunsten vi har fått her passer veldig godt inn i barnehagen, sier Nina Broen som er styrer i Hengfonna barnehage.
Kunsten har vært i barnehagen noen dager nå. Nina forteller at barna er bortpå og kikker og er nysgjerrige. De spør. Det blir mye god språkstimulering. Det er store muligheter til å bruke det pedagogiske sammen med kunsten. Det er en berikelse til det de allerede driver med i barnehagen.
Kunstverkene kan være på veggen i flere tiår fremover.
– Det er artig at vi kan ha det her videre. For ansatte kan kunsten være noe vi har sett hver dag i ti år, men barna går ikke her så lenge. Det er en utskifting, og det er en progresjon i det. Barna bytter etterhvert avdelig. De starter gjerne på småbarn og arbeider seg opp til storbarn og der er det ny kunst, sier Nina.
Christer og Per har levert to ulike kunstuttrykk. Keramikkflisene kan barna bortpå og ta på. De stikker litt ut fra veggen og har ulike overflater. Det stimulerer den taktilesansen til barna. Christer sitt kunstverk som er malt har pleksiglass foran for at barna skal kunne gå og peke på og vise frem hva de kan finne der.
I Røros er det gjort et politisk vedtak om kunst i offentlig rom. Til alle nye bygg som bygges av Røros kommune skal det settes av en prosentvis andel av byggesummen inntil 500 000 kroner for kunst og utsmykking.
Kunsten til Per Lysgaard er på plass i Hengfonna barnehage. Foto: Tove ØstbyPer Lysgaard har laget kunst både høyt og lavt på veggen. Foto: Tove ØstbyPer Lysgaard sine fliser ved gulvet. Foto: Tove Østby
