Slider

Hver mandag er det full aktivitet i andre etasjen på Glåmos Samfunnshus, der Røros Husflidslag har vevstue. Elsa Fjerdingen har vært en ivrig bruker av vevstuggu i sju år, og hun synes det er kjempeartig å veve.

– Veving er artig fordi man ser at man skaper noe, og at man tar vare på de gamle tradisjonene, sier Elsa.

Hun synes det er viktig at de unge også lærer seg slike ting som veving. Det er for lite ressurser i skolen til håndtverk.

Mandag

Damene som bruker vevstuggu treffes fast på mandagene. Alle har egne nøkler slik at de kan komme dit å veve når de ønsker det. På mandag er det to – tre stykker på formiddagen, Elsa er en av dem. Der blir hun nesten hele mandagen. Hun er hjemme å lager litt mat, så drar hun tilbake.

Det er mye forskjellig som blir laget på vevstuggu, blant annet pledd, åkle, gyngestoltepper, løper, stoltrekk, matter og duker.

Det er 20 vevstoler, og det veves etter mønster. På det meste har de vært 16 – 17 stk vevere, men etter at koronaen kom kan de ikke være så mange samtidig. Mange av de som kommer fra Røros, kommer tidligere på dagen, og drar hjem når glåmosingene kommer. Det er god avstand mellom vevstolene. Under kaffepausen har de flere bord å fordele seg på.

Vevstuggu er i hovedsak et tilbud til medlemmene i husflidslaget, men de ønsker at flest mulig skal komme og prøve, og se hva de holder på med. Det er mulig å komme og prøve før man evt. melder seg inn i husflidslaget. Husflidslaget ønsker veldig flere yngre medlemmer.

Arrangement

Husflidslaget bruker å være med på forskjellige arrangement i løpet av året. Blant annet Julemarkedet. I oktober har de arrangert strikketog. I tillegg har de utstilling og salgsutstilling på Fjøsakdemiet om våren, og under Glåmosdagene har de hatt åpen vevstue. Men det har blitt lite med arrangement det siste året på grunn av koronapandemien. Mye av det de produserer går til gevinster på deres tilstelninger.

Det kan være litt vanskelig å veve til man kommer inn i det.

– Det går an å begynne med en mattvev, og begynne med noe som er enkelt, sier Elsa. Hun legger til at man kan bruke både garn, mattfiller og gammelt sengetøy.

Veverne betaler til Husflidslaget for det materialet de bruker. Når de lager renninger skriver de inn i ei bok hvor mange meter de renner, hva for materiale det er i renningen og hvilken teknikk det er. De som har lyst til å veve på de forskjellige vevene skriver seg på ei liste.

– Man kan ikke sette opp ti meter og tro at du skal veve ned alt selv, da blir du lei før du ferdig. Det er artig å veve forskjellige ting. Det som er så bra med at man har så mange vever er at man har så store valgmuligheter, sier Fjerdingen.

Vevkurs

Vevstuggu på Glåmos ble etablert etter at Røros Husflidslag hadde vevkurs. Det var mange som gikk kurs, det var liten plass og det ble kamp om vevene. Lokalene i samfunnshuset på Glåmos var ledig. Vevstuggu ble etablert der det tidligere røykerommet til bingoen hadde vært. Det har også vært bibliotek i lokalene.

Røros Husflidslag ble opprettet i 2000. Det var Astrid Angermund som tok initiativet til husflidslaget. Det var mange som meldte seg på det første vevkurset, det var venteliste. Tiden har forandret seg, i dag er det ikke stor pågang når vevkurs blir arrangert.

I over 20 år har Menighetsrådet i Hitterdalen startet påsken med sportsandakt på Skottmikkelvollen, på Palmesøndag. Dersom det er fint vær er gudstjenesten ute. Er det litt for kaldt så trekker de inn i seterstuggu. Etter gudstjenesten blir det servert kaffe. De to siste årene er arrangementet blitt avlyst på grunn av koronasituasjonen.

I tidligere tider var tro en en stor del av livet på Skottmikkelvollen. «Dåkk ut og vi inn» sa husfruen som gikk først inn, så skjøt husbonden over fjøstaket fra to retninger, slik at kulebanene utgjorde et kryss. Slik ble usynlige skapninger holdt borte på den tiden.

Skottmikkelvollen er en setervoll i Hitterdalen, som først ble brukt av Mikkel Olsen Skott (1631 – 1716). Han var gift med Margrete Andersdatter (1634 – 1734). Mikkel bodde på Røros, på Flanderborg i hus nummer 126, Skott-Mikkelgården. Mikkel bar navnet Kulbrender. Senere var sønnen Anders Mikkelsen Skott (1673 – 1757) bruker, etter ham enken Anne Svendsdatter (1685 – 1773), og så sønnen Svend Andersen Skott (1728 – 1794), som brukte vollen ennå i 1790.

I folketellingen i 1801 bodde enka til Svend, Helle Mortensdatter (1730 – 1810) der, med sønnen Morten og familien. Helle solgte gården på Røros etter at mannen Svend døde. Gården ble solgt til Jon Pedersen Tørres (1763 – 1812). Overstiger Didrik H. Aas (1763 – 1823) festet den i 1811. Didrik var gift med Peder Hiorts husholderske Caroline Christine Ølsteen (1763 – 1834) og bodde i Øvre Aasen. Didrik var fra samme slekt som malmfinner Hans Olsen Aasen.

 I dag er det Randi og Ola Arvid Feragen som eier Skottmikkelvollen. Tipp- tippoldefaren til Ola Arvid, Anders Olsen Feragen festet Skottmikkelvollen i 1817 og 1821.

Litjvollen

Folket på gården flyttet til Skottmikkelvollen litt lenger ut på sommeren, og var der nesten til jul. De var der til de hadde brukt opp fóret som de høstet i området der. Det var enklere å ha dyrene der til de hadde brukt opp fóret enn å kjøre mange lass med høy fra for eksempel Hitterdalen til Feragen.

Brukeren hadde hovedbølet i Feragen, i Ol-Eriksagården. Det som er gården i dag, Litjvollen ble dengang brukt som vårseter. Den første fastboende på Litjvollen var Ole Olsen Feragen født i 1884. Han var Ola Arvid sin bestefar.

Ola Arvid bor på Litjvollen i dag. I Rørosboka står det at sannsynligvis hadde Hans Olsen Aasen en bopel der før han ble permanent på Aasengården på Røros. Hans skulle ha et bosted eller ei bu ved Langsbekkens utløp i Stor Hittersjøen. Det er oppe ved der Ola Arvid bor. Det er ikke funnet noe bygg etter Hans. Men det kunne ha vært bare ei lita tømmerbu eller noe lignende, som har blitt borte for lenge siden. Kanskje ble den revet da selve gården ble etablert.

I dag er Skottmikkelvollen et fint turmål både på sommer og vinterstid. Det er oppkjørte skiløyper forbi om vinteren.

Oldemor

Ola Arvid sin oldemor hette Emerense. Hun var født i 1857 og døde i 1949. Emerense kom fra Nordvika ved Femunden, og ble gift med Ole Andersen Feragen (1851 – 1920). Bryllupet hadde de i Nordvika. Dette var kanskje det siste bryllupet der brudefolkene var ridende og gående. Bryllupet ble holdt i 1876.

Brudgommen red først med brudehesten i tømmene. Deretter fulgte ridende og gående om hverandre. For bevertning til følget var det med kløvhest. Vielsen var i Røros kirke. Det var rundt fire mil hver vei. Da ferda kom tilbake til gården var den nationale brudestanga pyntet og alle ridende og gående måtte gjøre en runde rundt stanga, før de som red kunne komme ned av hestene.

Overtro

Emerense var ei myndig dame, og det blir fortalt at når de skulle flytte på setra, skulle hun bestandig være først. Hun trodde på tusser og troll, og hadde da følgende rituale: «Dåkk ut og vi inn». Dette sa hun for at tussene som bodde på setra skulle flytte ut før seterfolkene skulle overta husene.

Sannsynlig var det husbonden sjøl, Ole, som utførte neste del av ritualet. Det skulle skytes to skudd i kryss over fjøstaket, for å beskytte dyrene som skulle inn der.

Fjøset på Skottmikkelvollen ble restaurert for snart 20 år siden. Fjøset ble da plukket helt ned. Da taket ble fjernet ble det funnet biter av stål fra ljåblad over hver båsplass. Dette skulle beskytte mot onde makter. Ola Arvid husker oldemor Emerense litt.

Silhus

Både på gården og på Skottmikkelvollen er det mange gamle hus som skal passes på og tas vare på.

– En ting er å gjøre vedlikeholdet og slikt, men man må ha en del materialer og det er ikke gratis, sier Ola Arvid. Da fjøset ble restaurert fikk han støtte fra Norsk Kulturarv.

På Skottmikkelvollen er det et silhus. Det er et hus som brukes til å oppbevare og kjøle ned melk og lignende. Bak silhuset er det kaldvelte der 4 graders vann kommer opp fra bakken hele året.

På Skottmikkelvollen var det et hus til alle dyrene. De kunne ikke gå ute etter at det kom snø.

Siden 1907 har Sangerhuset i Bergmannsgata vært et viktig forsamlingslokale og kulturhus i Røros sentrum. I årenes løp har skjebnen til huset blant annet vært at det skulle rives. I dag er det fredet. På grunn av koronapandemien har det vært lite med kulturaktivitet i Sangerhuset det siste året. Men pandemien setter kulturlivet på vent, blir huset vedlikeholdt. 

Foreningen Sangerhuset har en plan om å holde huset ved like, og hele huset skal etterhvert bli oppgradert, både på interiør og eksteriør. Dette skal gjøre huset litt mer attraktivt for folk som kan være potensielle leietakere for konferanser, møter og kulturarrangement. En del av de konsertene som foreningen har arrangert, har deler av overskuddet gått tilbake til huset, for å at de skal ha en egenandel til den type investeringer som vedlikehold.

Vinduer

Sangerhuset er et fredet hus. Årlig søkes det om midler gjennom Trøndelag fylkeskommune. Sammen med fylkeskommunen og kulturminneforvalteren har foreningen valgt å prioritere istandsetting av vinduene i huset. Det årlige beløpet de får brukes til å engasjere Bygningsvernsenteret til å gjøre jobben, som er finansiert med 75% av de midlene som foreningen får fra fylkeskommunen. Resten av beløpet må foreningen skaffe selv. Arbeidet med vinduene startet i fjor høst og har fortsatt i vinter. Det er de store vinduene i storsalen som er blitt prioritert først. 

Foreningen er blitt tildelt en del midler de siste årene. Det er blant annet blitt installert nytt brannalarmanlegg. Scena er blitt oppgradert. Nå er det en blackboks som kan trekke sceneteppet bak hele scena. Nytt sceneteppe er på plass. Scena og skapene på scena er blitt malt. Rørosbankens Næringsfond har vært en økonomisk bidragsyter til disse investeringene.

Fremtiden

For et par år siden var det åpen diskusjon om hva Sangerhuset skulle brukes til fremover. Skulle man fortsette å leie ut til selgeren eller skulle man prøve å få nok egen aktivitet, og kulturarrangementer i huset til at det kunne bli et rent kulturhus. Det ble jobbet litt med det, men kom ikke så langt i prosessen som ønsket. Derfor torde de ikke å si opp avtalen med selgeren, som har utsalg det somre, påsker og før jul. Målet er fortsatt å komme dit, men avtalen med selgeren er fornyet for to år. 

– Slik som det ble med Covid-19, så er vi egentlig veldig glad for det. Det er det som berger økonomien vår, og som gjør at vi greier å holde det i drift, sier Hans Petter Kvikne som er bygningsansvarlig for Sangerhuset. 

Nå er det lite aktivitet både med kulturarrangement og private arrangement som bryllup og runddager som folk feiret i Sangerhuset. Nå under pandemien er det liten aktivitet i lag og foreninger som er brukere av huset til vanlig. 

I et vanlig år er det mye aktivitet i Sangerhuset. Det er ukentlige øvinger både med Røros Folkedanslag, Bergstadkoret og Røros Sangforening. Ofte er huset utleid i helger i tillegg til kleselgeren som har huset hele sommeren, påsken og før jul. Rørosmartnan har vært veldig viktig både for hus og aktivitet. Røros Folk Festival er også viktig. Det ble startet en konsertforening for et par år siden, som har har hatt en del egen arrangement, blant annet Sangerhusets førjulsfest, i to år. Da var det fullt hus og stormende jubel. 

Det er ikke mange hus i sentrum på størrelse med Sangerhuset, og som kan brukes til konserter, dersom man skal ha mer enn 25 personer. Det er Sangerhuset eller Storstuggu. 

– Det blir en litt annen stemning i et gammelt hus. Sangerhuset har plass til 200 sittende, sier Olav Luksengård Mjelva som er styreleder for Foreningen Sangerhuset. 

Det var noen konserter i Sangerhuset før jul i fjor med blant annet Bendik Qvam med trio. Røros Folkedanslag hadde noen mandagskveld der folk kom og fikk høre musikk, men de fikk ikke danse sammen bortsett ungdommene. 

Hans Petter og Olav håper at det snart går an å åpne huset igjen gradvis, og at det skal gå an å arrangere Røros Folk Festival i en aller annen form på begynnelsen av juni. 

Foreninger

Det er tre foreninger som drifter Sangerhuset på frivillig basis. Det er Røros Folkedanslag, Bergstadkoret og Røros Sangforening. De tre foreningene er eiere av Foreningen Sangerhuset. Tidligere var ei forening til med. Foreningen Sangerhuset vurderer om det er noen annen forening på Røros som kan passe inn i miljøet og som kunne vært nummer fire eller fem i denne samarbeidskonstellasjoner. 

– Dersom det er noen foreninger som har lyst til å vite mer hva det betyr av muligheter og forpliktelser så kan de bare ta kontakt, sier Kvikne. 

I vedtektene står det at dersom de foreningene som står bak det og drifter huset, ikke ønsker eller klarer det, skal huset gå vederlagsfritt til Røros Kommune. 

– Det fungerer slik som det er nå, men det krever jo en god del arbeid og innsats fra medlemmene i disse foreningene, sier Hans Petter. Det er et stort og kaldt hus. Det går en del strøm, og det er et dyrt hus på vinteren. 

– Selv om vi ønsket en annen løsning, er vi nå veldig glad for at vi har den faste inntekten fra selgeren. Uten det så tror jeg vi har hatt utfordringer, sier Kvikne. 

Maling

I 2006 ble Sangerhuset malt opp igjen i en grønnfarge som det ble mye diskusjon rundt. Mange synes fargen var «selvlysende» grønn. Foreningen har vurdert om de skal måle opp huset igjen. De er blitt anbefalt av teknikerne på Antikvarisk at de skal vente noen år enda, til det blir enda mer slitt, da vil ei ny maling henge bedre. 

Trolig skulle ikke den grønne malingen som er på huset i dag bli akkurat slik. Det er en feil. Men de er spent på neste gang det skal males om, om det blir slik som det er nå eller om det blir slik som det var tenkt. Eller blir det en tredje mulighet. Siden huset er fredet er det ikke foreningen som bestemmer fargen. 

Historien

Historien til Sangerhuset starter i 1907 da huset ble oppført for Røros Sangforening, i Bergmannsgata. Det er Alfred Getz som har tegnet huset. Getz var da direktør ved Røros Kobberverk. Kristen Schwartz var byggmester. Kobberverket stilte tomt til disposisjon. Bortsett fra noen små endringer ser Sangerhuset ut slik i dag som det gjorde i 1907. Huset er bygd i sveitserstil. 

I perioden 1920 – 1979 holdt kinoen til i Sangerhuset. Den gang var kinoen i regi av Bergstadens Vel. Huset ble i 1978 solgt til Røros Elektrisitetsverk med planer om riving. Et stort lokalt engasjement for huset reddet det. 8. juni 1983 ble Sangerhuset fredet. Da var huset malt i en forholdsvis mørk, svak rødlig sandsteinsfarge.