I over 20 år har Menighetsrådet i Hitterdalen startet påsken med sportsandakt på Skottmikkelvollen, på Palmesøndag. Dersom det er fint vær er gudstjenesten ute. Er det litt for kaldt så trekker de inn i seterstuggu. Etter gudstjenesten blir det servert kaffe. De to siste årene er arrangementet blitt avlyst på grunn av koronasituasjonen.
I tidligere tider var tro en en stor del av livet på Skottmikkelvollen. «Dåkk ut og vi inn» sa husfruen som gikk først inn, så skjøt husbonden over fjøstaket fra to retninger, slik at kulebanene utgjorde et kryss. Slik ble usynlige skapninger holdt borte på den tiden.
Skottmikkelvollen er en setervoll i Hitterdalen, som først ble brukt av Mikkel Olsen Skott (1631 – 1716). Han var gift med Margrete Andersdatter (1634 – 1734). Mikkel bodde på Røros, på Flanderborg i hus nummer 126, Skott-Mikkelgården. Mikkel bar navnet Kulbrender. Senere var sønnen Anders Mikkelsen Skott (1673 – 1757) bruker, etter ham enken Anne Svendsdatter (1685 – 1773), og så sønnen Svend Andersen Skott (1728 – 1794), som brukte vollen ennå i 1790.
I folketellingen i 1801 bodde enka til Svend, Helle Mortensdatter (1730 – 1810) der, med sønnen Morten og familien. Helle solgte gården på Røros etter at mannen Svend døde. Gården ble solgt til Jon Pedersen Tørres (1763 – 1812). Overstiger Didrik H. Aas (1763 – 1823) festet den i 1811. Didrik var gift med Peder Hiorts husholderske Caroline Christine Ølsteen (1763 – 1834) og bodde i Øvre Aasen. Didrik var fra samme slekt som malmfinner Hans Olsen Aasen.
I dag er det Randi og Ola Arvid Feragen som eier Skottmikkelvollen. Tipp- tippoldefaren til Ola Arvid, Anders Olsen Feragen festet Skottmikkelvollen i 1817 og 1821.
Litjvollen
Folket på gården flyttet til Skottmikkelvollen litt lenger ut på sommeren, og var der nesten til jul. De var der til de hadde brukt opp fóret som de høstet i området der. Det var enklere å ha dyrene der til de hadde brukt opp fóret enn å kjøre mange lass med høy fra for eksempel Hitterdalen til Feragen.
Brukeren hadde hovedbølet i Feragen, i Ol-Eriksagården. Det som er gården i dag, Litjvollen ble dengang brukt som vårseter. Den første fastboende på Litjvollen var Ole Olsen Feragen født i 1884. Han var Ola Arvid sin bestefar.
Ola Arvid bor på Litjvollen i dag. I Rørosboka står det at sannsynligvis hadde Hans Olsen Aasen en bopel der før han ble permanent på Aasengården på Røros. Hans skulle ha et bosted eller ei bu ved Langsbekkens utløp i Stor Hittersjøen. Det er oppe ved der Ola Arvid bor. Det er ikke funnet noe bygg etter Hans. Men det kunne ha vært bare ei lita tømmerbu eller noe lignende, som har blitt borte for lenge siden. Kanskje ble den revet da selve gården ble etablert.
I dag er Skottmikkelvollen et fint turmål både på sommer og vinterstid. Det er oppkjørte skiløyper forbi om vinteren.
Oldemor
Ola Arvid sin oldemor hette Emerense. Hun var født i 1857 og døde i 1949. Emerense kom fra Nordvika ved Femunden, og ble gift med Ole Andersen Feragen (1851 – 1920). Bryllupet hadde de i Nordvika. Dette var kanskje det siste bryllupet der brudefolkene var ridende og gående. Bryllupet ble holdt i 1876.
Brudgommen red først med brudehesten i tømmene. Deretter fulgte ridende og gående om hverandre. For bevertning til følget var det med kløvhest. Vielsen var i Røros kirke. Det var rundt fire mil hver vei. Da ferda kom tilbake til gården var den nationale brudestanga pyntet og alle ridende og gående måtte gjøre en runde rundt stanga, før de som red kunne komme ned av hestene.
Overtro
Emerense var ei myndig dame, og det blir fortalt at når de skulle flytte på setra, skulle hun bestandig være først. Hun trodde på tusser og troll, og hadde da følgende rituale: «Dåkk ut og vi inn». Dette sa hun for at tussene som bodde på setra skulle flytte ut før seterfolkene skulle overta husene.
Sannsynlig var det husbonden sjøl, Ole, som utførte neste del av ritualet. Det skulle skytes to skudd i kryss over fjøstaket, for å beskytte dyrene som skulle inn der.
Fjøset på Skottmikkelvollen ble restaurert for snart 20 år siden. Fjøset ble da plukket helt ned. Da taket ble fjernet ble det funnet biter av stål fra ljåblad over hver båsplass. Dette skulle beskytte mot onde makter. Ola Arvid husker oldemor Emerense litt.
Silhus
Både på gården og på Skottmikkelvollen er det mange gamle hus som skal passes på og tas vare på.
– En ting er å gjøre vedlikeholdet og slikt, men man må ha en del materialer og det er ikke gratis, sier Ola Arvid. Da fjøset ble restaurert fikk han støtte fra Norsk Kulturarv.
På Skottmikkelvollen er det et silhus. Det er et hus som brukes til å oppbevare og kjøle ned melk og lignende. Bak silhuset er det kaldvelte der 4 graders vann kommer opp fra bakken hele året.
På Skottmikkelvollen var det et hus til alle dyrene. De kunne ikke gå ute etter at det kom snø.
