Slider

Administrerende direktør ved Museene i Sør-Trøndelag (MiST), Karen Espelund, er klar i sin tale om Bergstaden og påpeker at Rørosmuseet er en viktig bidragsyter her. I tillegg fremhever hun Røros som kompetanseinstitusjon, Destinasjon Røros og de mange suksessrike lokalmatprodusentene.

Hun blir aldri lei av å bli minnet på gruvehistorien, og besøker ofte Smelthytta og roser den fenomenale bergverksutstillinga som Sverre Ødegaard skapte i kjelleren der.

–  Røros er jo et fantastisk kulturmiljø med sitt naturlandskap og sin historikk. Røros kommune har i tillegg en egen verdensarvkoordinator som er i tett samspill med museet. Som ett av åtte verdensarvsted i Norge gjør det Bergstaden veldig spesiell. Med 333 års gruvedrift skjuler Røros en veldig tøff historikk der mannfolk og unge gutter jobbet i gruvene, mens kvinnene var hjemme og holdt hjulene i gang, – ofte med den ene kua som holdt liv i familien, sier Karen Espelund til Rørosnytts påskemagasin.

Selv om utgangspunktet er innholdsrikt og vakkert, finnes det ting å ta tak i. En utfordring er å fortelle hele historien. I Rørosmuseet har gruvehistorien naturligvis en storplass, men Espelund er opptatt av å få fram at det finnes mer.

– Man står i en paradoksal beskrivelse av Røros. På den ene siden er jorda og naturen preget av gruvedrifta, på den andre siden står det sørsamiske, der både reindrifta og levemåten tilsier at de ikke skal etterlate seg spor i naturen. Dermed blir det vanskelig å se de samiske kulturminnene. Det er to veldig krevende og sammensatte kulturer som møtes med ulikt perspektiv. Landbruket, med sin sterke småskalalandbruk som er der, og så skal man ta vare på uthusprosjektet, – løene som står overalt, mens den samiske kulturen er opptatt av en natur i balanse. 

Hun mener Rørosmuseet, med sin sammensatte bakgrunn, er et viktig museum i Trøndelag – ja også i norsk sammenheng. MiST ble etablert som en driftsorganisasjon fra 2009, men Rørosmuseet valgte å stå utenfor dette på tross av betydelig politisk press. Først i 2014 ble museet en del av Museene i Sør-Trøndelag (MiST). 

– Jeg var fylkesdirektør for regional utvikling og kultur den gangen og husker prosessen som krevende, men jeg håper og tror at en ser verdien av å komme inn i en faglig større enhet med en felles administrativ grunnmur og større økonomisk trygghet. Naturlig nok skal Rørosmuseet beholde sitt særtrekk, – det skal alle museene. Jeg mener Rørosmuseet har mye å bidra med til de andre museene da de har mye erfaring og er store på formidling. De har blant annet ansvar for Bergstadvandringa på oppdrag for Destinasjon Røros, og er en sammensatt virksomhet og viktig institusjon, sier Karen Espelund 

Største museet i MiST

I areal er Rørosmuseet det største museet i MiST, med flere visningssteder som Storwartzområdet og Olavsgruva, i tillegg til den indre kjerne i Bergstaden. Museet har et stort ansvar å forvalte arealmessig. I 2021 hadde museet en svak nedgang i forhold til 2020, men til tross for det hadde de i underkant av 60000 betalende besøkende, og var helt klart museet i MiST med mest besøk. I rapporten fra Kulturdepartementet utpekte Smelthytta og Olavsgruva seg i statistikken rundt billettsalg, til tross for to spesielle år.

Samarbeidspartnere

Museet har et godt samarbeid med Røros kommune, som ble tospråklig i 2021. At Rørosmuseet også ligger i et av de sørsamiske kjerneområdene er museet seg veldig bevisst, ifølge Espelund. 

– Senest i høst åpnet de to sørsamiske utstillinger, i tillegg til utstillingen Aerpie (arv på sørsamisk) på nasjonaldagen 6. februar. “Hvem eier historien?” heter utstillingen som de har lånt av NTNU-Vitenskapsmuseet. Den viser unike samiske gjenstander, samt nye bevis på at det har vært samisk bosetning i Sør-Norge langt tidligere enn antatt. Den anbefales et besøk da den blir stående ut august. Rørosmuseet og MIST har et mål om å få en permanent samisk utstilling, sier hun.

Museet har fortsatt potensial i samarbeidet med Aajege, det sørsamiske språk- og kultursenteret som er en del av Røros VGS og eies av Trøndelag fylkeskommune, Innlandet fylkeskommune og Røros kommune. Senterets hovedoppgave er å bidra i arbeidet med økt forankring av samisk språk, kultur og identitet i det sørsamiske samfunnet. 

– Sammen med Rørosmuseet har de et institusjonelt ansvar for å løfte språket. I tillegg har museet et ansvar for å løfte kulturhistorien, verdensarven og være bidragsyter i lokal næringsutvikling og da spesielt reiselivet, sier Karen Espelund

Samisk samarbeidsprosjekt

De tre museeneenhetene i Trøndelag; MiST, Museet Midt i Namdalen og Stiklestad Nasjonale Kultursenter har etablert et tettere samarbeid med det sørsamiske museet, Saemien Sijte, som og er et kultursenter i Snåsa. Museet er finansiert av Sametinget og er det eneste sørsamiske museet som har nasjonalt ansvar for dokumentasjon, bevaring, forskning og formidling av sørsamisk kultur i hele det sørsamiske området, som strekker seg fra Saltfjellet i nord til Engerdal i sør. Samarbeids-prosjektet ønsker å løfte den sørsamiske historien i Trøndelag inn på alle museer som en naturlig del av den trønderske historien inn i 2023.

Vil utvikle formidlingen av verdensarven

– Rørosmuseet fikk reautorisert verdensarvstatusen sin på fem nye år rett før jul. Den gjelder ikke for evig tid, så den krever god forvaltning. I autorisasjonen ligger en forventning om større areal for verdensarvhistorikken. Så foran oss ligger et stort planlagt utbyggingsprosjekt, sier hun.

Smelthytta skal bygges om til utstillingsareal i sin helhet, mens et nytt bygg for administrasjonen skal opp på Kokshustomta. Det er ikke lett å bygge i sentrum av bergstaden, samtidig som Arbeidstilsynets generelle krav blant annet om innslipp av lys, – det å ha glass eller ikke glass. 31.12.22 skal en ha et konkret prosjekt klart. Her er vi i god dialog med Røros kommune og fylkeskommunen. Et nybygg pluss ombygging er et klart prioritert prosjekt i MiST, også for å innfri verdensarvformidlinga bedre. Finansiering forutsettes fra flere hold, både fra Miljødirektoratet (ansvarlig for verdensarv) og Kulturdepartementet. 

Har mye å by på

– Røros har sin sjarm på alle årstider. Jeg liker vinteren godt og da er bare det å tusle i gatene mer enn nok, selv om en skitur til Storwartz alltid er flott. Bergstaden er flink til å skape stemning med folkelivet sitt. På sommeren er det flotte sykkelmuligheter der i tillegg til å gå i naturen. Jeg blir heller aldri lei av museet, Olavsgruva eller det flotte området rundt Doktortjønna. Jeg har også hatt strålende musikkopplevelser og gleden av å være på vinterfestspill flere ganger. Det er helt fantastisk det de har fått til i samspill med blant annet Berlinerfilharmonikerne. Ett år hadde jeg gleden av å åpne festspillene og det var direkteoverføring på TV. Da satt Knut Buen og jeg ved siden av hverandre og ble sminka i sakristiet, – en morsom og spesiell opplevelse. Hvert år pyntes kirken med tusenvis av tulipaner, – fantastisk flott. Rørosregionen er kjempegod på samarbeid, – de er gode på mat og drikke, – hotell og reiselivsnæringa samarbeider godt, – kjempeartig!  sier Espelund.

Direktøren for MiST besøkte Rørosmeieriet for første gang i februar i år og ble skikkelig imponert. Rørosmeieriet er den største leverandøren av økologisk melk og andre meieriprodukter.

– Og tenk på historien da, – de sendte sin bakteriekultur tørka på linkleda over til utvandrede slektninger i Amerika slik at de kunne få starte sin produksjon igjen. Jeg drikker laktosefri lettmelk fra Rørosmeieriet hver dag, og så bruker jeg det gode Rørossmøret på mitt hjembakte surdeigsbrød, smiler Espelund. Og så lakrisisen fra Galåvollen Gård, da, likeledes deres fantastiske egg med gul plomme fra frittgående og lykkelige høns. For ikke å glemme reinkjøttet, – det møreste du får av kjøtt. Og så må jeg ikke glemme Røros Bryggeri med alt de er god på. Rørosingene er innovative og kreative og har blitt kjempeflinke på lokalmat og drikke, sier en snart «påskeklar» Karen Espelund.

1.april 2017 flyttet Kari Brænd og hennes mann Terje Roar Brænd inn i huset etter Kari sine oldeforeldre, Sofie og Ola Grotdal. Det var oldeforeldrene som bygget huset i 1903. Gjennom årene har Kari sine oldeforeldre og besteforeldre samlet mye av familiens historie i en koffert. Denne kofferten fant Kari innerst på loftet da hun flyttet inn i familiehuset. 

Kofferten sier utrolig mye om familiehistorien til Kari. Den inneholder mange gamle album og bilder. Kari sin farfar som var kommunekasserer i Røros, skrev dagbøker fra 1940 og frem til han døde i 1970. 

– De bøkene er ganske sterke å lese for der står det veldig mye om hans opplevelser, men også om ting som foregikk her på Røros under krigen, sier Kari. 

9. april 1940 skrev bestefaren: 

“Tyskerne besetter de største norske byene, og begynner sin ødeleggelse i landet”. 

Mai 1940 begynner krigen å nærme seg området her. Da har bestefaren notert:  

“Kamper i Os. Flere gårder ødelagt. Mange tyskere drept. Kanonsmell og skyting høres”. 

– Da må jeg si at tankene går jo til det vi opplever i disse dager, i Ukraina. Vi har jo på en måte vært der vi også, så dette synes jeg er veldig sterkt og emosjonelt. Jeg får nesten frysninger på ryggen når jeg leser det altså, for akkurat nå så er det noen i Ukraina som opplever akkurat det samme. Og kanskje enda verre enn det som han opplevde den dagen 2. mai 1940. Det er sterkt altså, sier barnebarnet mens hun blar i dagbøkene fra 1940. 

Frigjøringen

Kari finner mange krigsminner, men det blir hyggeligere lesning når hun kommer til mai 1945. 

8. mai 1945: 

“I dag har det vært liv i gatene. I dag er det rene 17. mai-stemningen. Churchill taler i dag klokken 15, og den engelske konge klokken 21”. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kriseminner

I et album som heter “Kriseminner” er det samlet mye, blant annet rasjoneringskort, mel og brødkort, fettkort, kaffe og te kort og såpekort. Dersom folk ønsket nye sko eller klær måtte det søkes om det. 29. april 1944 søkte farmoren, Karen Grotdal, Forsyningsnemnda i Bergstaden om å få et skopar. Hun fikk svar tilbake om at søknaden ikke ble innvilget. 

– Da gjør jeg meg noen tanker igjen om det som skjer i Ukraina, som ikke er så langt unna oss. Jeg må bare innrømme at det har satt seg veldig i magen. Jeg tenker liksom, er det mulig, skal vi komme dit igjen? Jeg håper og tror at vi ikke gjør det, men nå har det blitt nærmere og sterkere. Dette er veldig veldig emosjonelt for meg, sier hun. 

I albumet er det grenseboerbevis som er utstedt av politimesteren i Røros til farmor og farfar, Karen og Gunnar Grotdal. De måtte identifisere seg. De måtte fylle ut skjema for å få smør, brød og det de trengte. 

– Før pandemien hadde vi det trygt og godt. Vi gikk på jobb, sendte barna i barnehagen og på skolen. Vi er blitt sterkt berørt av pandemien alle mann, og gledet oss til at dette skulle gå over. Så kommer krigen i Ukraina som en ny flodbølge over oss. Det gjør noe med folk. Man blir engstelig. Jeg kjenner på det selv. Det er så uvirkelig og meningsløst. I krig er det bare tapere, sier Brænd. 

Det blir emosjonelt for Kari å lese i albumet fra krigen. Hun finner blant annet et skriv fra Forsyningsdepartementet som var sendt til husmødrene. Til oppslag på kjøkkenet, om oppsamling av matrester og kjøkkenavfall til bruk som dyrefôr. Det var satt opp punkter for hva de skulle forholde seg til for å ta vare på kjøkkenavfallet slik at det kunne bli dyrefôr. 

Optimisme

Til slutt i albumet kommer optimismen, om å gjenreise Norge. Blant annet er Fredsmarsjen 1945 limt inn. Det er også innlimt et program for en jugoslavisk partisanerdag, torsdag 16. august 1945, på Røros. På programmet stod det blant annet; kort hilsningstale, “Ja, vi elsker dette landet”, Jugoslavisk nasjonalsang, partisansanger og marsjer. 

Kari synes det er fint å lese om frigjøringen i 1945. 

– Det er alltid lys i tunnelen. Vi må bare ha håpet og trua på det. Jeg tror nok det var ganske mørkt i starten i 1940. Så kom håpet underveis, og håpet kan ingen ta ifra oss, avslutter Kari Brænd med.  

Ivar Korssjøen er nå den eneste som bor fast i grenda Korssjøen. Han bor på gården Korssjøen Østre. Grenda har historie bakover til 1700-tallet, da Korssjøen Østre ble etablert, trolig rundt 1730 – 40.

Det første huset på gården er trolig ei sommerstue, som senere er blitt bygd sammen med et eldhus. Selv om Ivar er eneste fastboende i grenda, er det mye liv rundt ham. Både på sommer og vinterstid leier han ut hus, buer og koier. 

De første bygselsedlene som dokumenterer bruken av jorda ved Korssjøen er datert først på 1700-tallet. Trolig bodde det folk rundt sjøen allerede på 1600-tallet. Ivar har merket seg årstallene 1702 og 1703, som er de årene bygselsedlene er datert. 

Røros Kobberverk startet i 1644. Dermed var sedlene allerede 50 – 60 år etter at verket startet, og det var en god del hestetrafikk til kobberverket. Skogen ble hugget ned over alt, også ved Korssjøen. Det er all grunn til å tro at det ble brent kull her, i et område som i dag heter Brennslettet. 

– Jeg kan ikke skjønne noen annen forklaring enn at det har med kullbrenning å gjøre. Det er kullmiler her, som det er over alt i marka i Røros. Store sirkelgrøfter som er spor etter kullmilene, sier Ivar Korssjøen. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gårdene

Det er ingen på gårdene i Korssjøen i dag, som er fra slektene som bygde gårdene på 1700-tallet. Gårdene er solgt ut av de slektene. Familien til Ivar kom til Korssjøen på 1850-tallet. Det var en del generasjoner i grenda før det, men dem vet ikke Ivar noe om. 

Ivar sine forfedre var flinke til å skrible inn initialer og årstall på veggene. Hans tippoldefar, Oliver kom fra Øversjøen i Tolga og kjøpte gården i 1858. Han tok da navnet Korssjøen. Han var bror til Ivar sin tipp-tippoldefar på morens side.

Oliver var en energibunt. I følge Ivar er det mange rare historier om gamle Oliver. Blant annet hadde han gravd ei nesten kilometer lang grøft ute i marka for å transportere grus ned på ei myr, som han skulle drenere. 

Bibliotek

Sønnen til Oliver, Hallstein var ikke så fysisk sterk, han var litt sykelig anlagt. Men han var veldig bokinteressert. Han samlet bøker og laget et bibliotek på gården. 

Hallstein Oliversen ses oftest på veggene i alle slags bygninger («H.O.I.S») på Korssjøen. Hallstein kjøpte bøker for hver eneste krone eller spesiedaler han fikk tak i, og opprettet et bibliotek og lånte ut bøker til hele bygda. Nokså frilynt må han ha vært, for Darwins «Artenes opprinnelse» er blant bøkene som fortsatt finnes i huset. Innholdslista over boksamlingene viser at mange av bøkene er borte. Bøker som lå på nattbordet hos syke ble brent sammen med sengetøy og annet som kunne være smittsomt, er en forklaring Ivar har hørt.

Dronning

I årenes løp har det vært en del kjentfolk innom på Korssjøen. En av dem er Dronning Margrethe av Danmark, som var på besøk i 2005. Hun var ute på en hemmelig, privat reise. Ivar og kona visste om besøket i et års tid i forveien, men de kunne ikke engang si det til barna sine. 

Margrethe kom sammen med ei barndomsvenninne. De fløy til Røros privat. Følget med dronninga, venninnen og sikkerhetsvakter skulle gå på ski rundt Korssjøen. De startet turen i Narjordet, deretter kjørte de til Holla. Så gikk de opp Flendalen, der overnattet de på Grådalssetrene. Så kom de til Korssjøen og overnattet der den siste natta på turen. Ketil Reitan kjørte bagasjen deres med hundespann. På Korssjøen fikk turfølget servert middag. Senga som dronning Margrethe overnattet i er blitt et klenodium, den kan ikke Ivar kaste ut. Han har skrevet under senga, at her lå dronning Margrethe. 

Stallan

Den første dyrkamarka i Korssjøen, er trolig på det stedet som nå kalles for Stallan. Det er logisk at det har noe med hest å gjøre. Ivar tror at dette var det første som ble dyrket, og at de startet med å pløye, dyrke og kultivere litt slik at det vokste litt mer, så de fikk bygd opp et vinterdepot med fôr. Det var på vinteren det var trafikk, ikke om sommeren. 

I følge Rørosboka er den første gården i grenda, den første intakte gården man kommer til i dag. Gården ligger på vestsiden av veien, og kalles for på Moa. Uttrykkene om hva gårdene på Korssjøen heter er «på Moa», «nedi gårda» og «oppi gårda». Ivar bor «nedi gårda». Det har vært fire gårder i grenda. 

Stallannavnet kan tyde på en plass hvor det var naturlig å overnatte før den siste strekningen for fôrbøndene som fulgte vinterveien fra Sverige i området Dalarna, Särna, Sveg og Falun til Røros Kobberverk. 

Sønner

På den tiden var det sønnene som skulle overta gården, og på gården var det flere sønner. Da det var flere enn en sønn, fant trolig de første generasjonene ut at det var plass nok til mange gårder i området. Dermed ble det etablert flere bruk samtidig. Ett av brukene må ha vært først, så det er trolig generasjonen i den første gården som i neste generasjon fikk tre plasser til. Slik at det ble fire gårder. 

Ivar vet at de brukte marka rundt der. Hver eneste grastust ble slått. Var det en liten lysning i skogen hvor det var mer gress enn vanlig så ble den kultivert og ble en markaslått. Slåtterettighetene med tilhørende tømmerlauer, som høyrom, er rundt om hele sjøen. 

– Det er ikke så villmarksmessig her som man skulle tro. Det er nokså mye kulturlandskap rundt Korssjøen, mer det enn villmark, sier Ivar. 

Skog

Det gikk et par hundre år før noen kom på at de skulle dele skogen mellom seg. De hogg ved til det de trengte, ellers var det ikke drivverdig skog igjen. Det var ikke noe å bygge hus av, for tømmeret hadde kobberverket tatt. Det var ikke før på slutten av 1800-tallet at de gjorde opp og delte skogen mellom de fire brukene. 

Ivar har tatt vare på veldig mange uthus. Med stort og smått er det 30 – 40 hus. Flere av buene og koiene leier han ut. Blant annet Storlaua, Sommerstua, Nedigårdsvollen, Rykåsbua og Rødalsbua. 

Uthusprosjektet skal i sommer restaurere ei laue som holder på å falle ned, ute ved sjøkanten. Den ligger inntil kjøreleia, så den ligger til leden. 

Sommerfjøset har Ivar fått godkjent bruksendring til fritidsbolig, så det huset skal også gjennomgå en tilsvarende forvandling som Storlaua.

Tanter og onkler

Tidligere var det mye folk på gårdene i Korssjøen. Det var mange barn. Ivar har vokst opp med gården i Korssjøen som feriested. Faren hans var født der. Veldig mange Rørosinger har reist til Svalbard. Sammenhengen er at begge steder hadde en gruvetradisjon. Folk visste hva det var å jobbe i gruver. Mange hadde allerede en praksis og bakgrunn fra gruvene. Når det var jobber å få på Svalbard var det naturlig. Flere av Ivar sine tanter og onkler jobbet på Svalbard før krigen. 

Onkel Hallstein som var eldst, og som hadde gården var aldri gift og fikk aldri barn. Han hadde testamentert gården til Ivar sin yngste bror. Men det ble aldri så han flyttet dit. I 1984 kjøpte Ivar gården av han. Da flyttet Ivar og familien fra Gjøvik, der Ivar jobbet på Ingeniørhøgskolen. 

Da familien flyttet til Korssjøen var det ikke en arv, det var et kjøp. De hadde fem år med bo og driveplikt. De måtte drive med noe, og da ble det sau. De hadde 50 – 60 vinterfôret sauer. 

– En gang i tiden var sau butikk i Korssjøen. Onkel Hallstein var nok flink til å se dette. Rett etter krigen var det mangel på ull, og veldig gode ullpriser. Dette så onkel tidlig og bygde ut et stort vinterfjøs med plass til rundt 100 vinterfôret sau. Han påsto at i løpet av fem-seks år hadde han tjent nok penger til at han hadde penger til å bygge nytt kufjøs, sier Ivar.

Rovdyr

Ivar har opplevd to store rovdyrhendelser i Korssjøen. I 1960 var den ene, »bjønnsåmmår´n». En slagbjørn slo ihjel rundt halvparten av all sauen på Korssjøen. Det ble funnet 60 – 70 sauekadaver. Ivar har en del minner etter dette. Oppe på lemmen på låven er det mange små esker i tre. Det er esker med et lokk på og et hakk i. Det het at bjørnen skydde lukten av karbid. Det ble sagt at det luktet så fælt at rovdyrene skydde det dersom det var i terrenget. Onkelen til Ivar sin far, var dreng på gården, han satt å snekret slike trebokser så de kunne legge ut karbinavskrekkinger etter 1960 sommeren. Karbid ble brukt i gruvelykter. Det ble satt fyr på karbiden, som lyste og brant lenge.

En sommer på 1980-tallet var det ulv i Korssjøen. En dag hørte de veldig godt skrammlingen fra sauebjeller. Sauen rømte fra noe. Det gikk noen uker så begynte de å finne sauekadaver. Hver gård mistet 20 – 30 sauer. 

Sommerstua

På selve gårdstunet, rundt 25 meter fra sjøkanten, ligger Sommerstua. Huset er fra første halvdel av 1700-tallet, og ett av de eldste husene på Korssjøen. Kvelden før Rørosmartnan overnatter det ca 30 personer i Sommerstua, og det er ti hester på stallen.   

På nesten alle gårder er det ei sommerstue. Ivar tror ikke at de bygde et eget hus å bo i om sommeren. 

– De måtte opp med et eller annet hus som de kunne bo i de første vintrene. Etter hvert som de kom på fote, fikk noen kyr, og hadde litt inntekt, så kunne de bygge et større hus, som da ble vinterstue. De kunne ikke rive det første huset, så da tok de i bruk det om sommeren, brukte det til bakstehus for eksempel. De flyttet ut og inn fordi de vasket rundt i det andre huset. Så romslig satt de ikke i det at de kunne ha to forskjellige hus, ett til vinteren og ett til sommeren. Jeg tror sommerstuene er det første huset på hver gård, som etterhvert ble til sommerstue, sier Ivar. 

Et eldhus er satt inntil Sommerstua. I eldhuset har det vært vevstol og et verkstedrom. Slakting foregikk også inni der. Det var disponibelt og de trengte da ikke å bruke kjøkkenet i hovedhuset. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Seter

På vestsiden av sjøen er det et frodigere jordsmonn enn det er på den andre siden. Alle setrene er på den siden av sjøen. 

Sommeren er kort, og vinna var ei hektisk tid. Å skulle kjøre høyet hjem til gården når høyet var tørt ville tatt mye ekstra tid, og krevd mye større låveplass enn de bygde for da gården ble etablert der de første jordene ble ryddet og dyrka opp. Så det vanlige mønsteret var at det ble satt opp lauer, der man ryddet nye arealer.

Dersom høyvogna ble trukket av hest, så kan man ikke unngå å undre seg over hvor lave portåpningene er. Hestene var kanskje mindre da enn nå. Det ble også brukt okse til å kjøre høy, ihvertfall om vinteren.

På slutten av 1950-tallet var Ivar med sin tante og onkel på setra en hel sommersesong. Kyrne ble melket der. Ivar husker at han var med å dro separatoren, og separerte fløten, og kinnet smør. Det ble produsert på plassen der om sommeren. 

Før det ble bilvei til Korssjøen var det smørproduksjon vinteren igjennom. De fikk ikke levert melka, så de måtte lage rømme og smør av melkeproduksjonen. Smøret ble fraktet frem med hest. Det var ikke samme krav til regularitet som dersom det hadde vært fersk melk. 

På Folketeaterpassasjen på Youngstorget i Oslo var det en butikk som hadde landsens delikatesser. Der minnes Ivar at det sto Rørossmør i ei lysreklame. Han tror at noe av smøret fra Korssjøen kom dit. På gården er det et smørstempel hvor det står Korssjøens meieri. Smøret ble lagt ned i små trekopper og stemplet. Smørstemplet er fra før krigen. Noen har nok hatt en tanke om profilering og markedsføring ved å lage stempelet. 

Rakfisk har vært en stor eksportartikkel fra Korssjøen. Fortsatt driver Ivar og de andre grunneierne med notfiske i Korssjøen. Det er mer en tradisjon og kulturaktivitet enn at det er forretning. 

Rørosjenta Emma Moen Tørres har som hobby å være strikkeinfluenser på Instagram der
@knitbymoen har mange ivrige følgere som daglig får oppdateringer på hva den håndarbeidsglade ungjenta jobber med.

Strikkeeventyret startet med at hun designet en dåpskjole til sitt eget søskenbarn. Med mange gode tilbakemeldinger på den flotte dåpskjolen begynte en tanke å vokse frem hos Emma, og hun laget sin egen Instagramkonto der familie og venner kunne følge henne i prosessen når nye og vakre ting ble laget på strikkepinnene hjemme i sofaen.

Dette ga Emma mersmak og etterhvert vokste interessen for strikking til en pasjon som gjør til at mye av fritiden blir brukt til å trylle frem nye flotte strikkedesign, som blir delt med både bilder og videoer på sosiale medier. Etterhvert har tilhengerskaren blitt utvidet og det er mange som har glede av Emmas strikkeinteresse både med å se hva hun selv lager, men også får muligheten til å kjøpe oppskrifter av hennes design via nettsiden Strikkoteket.

Strikkoteket er nettside som driver kjøp og salg av norske hekle og strikkemønstre. Emma har opprettet en egen mønsterbutikk der hvor alle som vil kan kjøpe hennes strikkedesign. Her ligger det oppskrifter som både er gratis og som man må betale en liten slump for.

– Jeg elsker å strikke gensere. De skal være pene, og det skal se ut som de er gode å ha på seg, sier Emma, og viser frem flere av genserene hun har komponert selv. Det er som regel kjære og nære som er så heldige å få bruke produktene Emma selv produserer.

Utover å bruke mye tid på strikking så jobber Emma som barne- og ungdomsarbeider, som er en jobb hun trives veldig godt i. Også på hjemmebane har det nå like før påske vært flere endringer. Sammen med kjæresten Jørgen Kokkvoll Sorken har de nå kjøpt seg hus i Brekken og tatt med seg flyttelasset til Jørgens hjembygd.

– Vi er ikke de eneste som er på flyttefot til Brekken. Det er mange unge par som er på vei hjem til bygda, og det er gledelig, sier Emma Moen Tørres.