Slider

Smelter Jens Jensen Åsen hadde en månedslønn på omkring sju riksdaler, tilsammen omlag 88 riksdaler i året for sitt arbeid ved Røros kobberverk. Men 1600-tallet var mer preget av manglende lønnsutbetalinger, enn faste rutiner. Det meste av lønna gikk gjerne til gammel gjeld. Hytteskriveren hadde til sammenligning 265 riksdaler i året.

Det viser Månedensfolkenes avlønningsbok fra 1690, som er bevart i privatarkiv 211 hos Statsarkivet i Trondheim. ”Maanedsfolkens Aflønnings Boeg ved Røraas KaaberWerch Pro Anno 1690” er den eldste lønningsbok fra Røros Kobberverk, og den har et alfabetisk register over nesten 500 arbeidstakere.

Her finner man en side med regnskap for hver person, hva han har utført og hva han har fått i betaling. Boken er trukket med pergament og er trolig laget av kalveskinn. Tittelen på boken er utført med praktfull håndskrift.

13 bergmåneder
Folio 163 viser innledningens omtalte verksarbeider, smelter Jens Jensen Åsen. Året var inndelt i 13 bergmåneder på 28 dager, og Jens mottok sju riksdaler i lønn for hver måned. Årslønnen blir dermed 88 riksdaler, noe som skal tilsvare 108.000 kroner i dagens kroneverdi.

Det meste av lønna til Jens gikk imidlertid til å betale gammel gjeld. Fordelt på matvarer som var tatt ut på forhånd og annen gjeld. Dermed ble lønningsposen ganske slunken, bare omlag tre riksdaler ble utbetalt kontant.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bedre lønn til ”storkaran”
Mens Jens både hadde lav lønn og mye av lønna var brukt opp på forhånd, var det andre som hadde det bedre. Smelteren var en underordnet arbeider i verkets hierarki, og de som jobbet lenger opp i systemet hadde naturlig nok bedre forhold på lønningsdagen.

Av regnskapet kan vi se at hytteskriver Rasmus Schelderup er oppført med en årslønn på 265 riksdaler, mens hyttemester Oluf Poulsen fikk 249 riksdaler. Begge fikk det meste i kontanter.

Opptøyer og protester
Det fins ikke lønningsbøker fra før 1690, men gjennom andre kilder og litteratur vet vi at det tidlig i verkets historie var både protester og opptøyer på grunn av manglende lønnsutbetalinger.

I 1666 reiste hele 200 arbeidere til Trondheim for å forhindre at et parti kobber ble sendt ut av landet før de hadde fått betaling. At det ikke var noen enkel tur for et slikt oppbud sier seg sjøl med de veiforholdene vi hadde på den tiden.

Det må ha vært litt av et syn å se de 200 arbeiderne traske nedover Gauldalen med sinne i blikket, og sult i sinnet. Etter åtte uker fikk bergfolket gjennomslag for kravene sine, og det ble tatt arrest i kobberpartiet inntil lønn ble utbetalt.

Vel hjemme på Røros ventet nye vansker for arbeiderne. Direktør Arnisæus nektet nemlig å ta dem tilbake i arbeid, men han ble tvunget av bergmester Tax til å ta dem inn igjen. 

Den første rebellionen
I 1670 ble det nok en gang stopp i lønnsutbetalingene, og da sendte arbeiderne fire mann, deriblant den i ettertid ”berømte” Spell-Ola, direkte til København for å ta opp saken direkte med kongen. 

Sørover Østerdalen var vegforholdene enda dårligere enn til Trondheim. Selv om det var sommer, kan vi neppe forestille oss den slitsomme vandringa til Oslo, der de straks måtte ordne seg båtskyss til København. Der ble de tatt vel imot, og fikk lovnad om hjelp. På hjemveien var de innom vicestadtholder Ove Juel i Oslo, som skrev til Irgens og ba ham sørge for at de fire gesellene skulle få beholde arbeidet sitt når de kom hjem. Han oppnevnte også en kommisjon som skulle undersøke forholdene ved Røros Kobberverk. Joachim Irgens ankom verket 8. oktober, og ennå hadde ikke arbeiderne hørt noe fra myndighetene. De trodde Danmarksferden hadde vært forgjeves, og besluttet å sende Spell-Ola til kongen en gang til. De begynte å samle inn reisepenger, men dette fikk Joachim Irgens greie på. Han ba Henning Irgens arrestere Ola. Spell-Ola ble arrestert 10. oktober og lagt i jern. Gruvearbeiderne ble rasende da de fikk høre dette, forlot gruvene og samlet seg på isen på Hittersjøen. De var 150 mann, deriblant Christoffer Vaaghals, Jørn Sjursen, Jørn Selbygg og Lange Anders Kolbrenner. De ble enige om å stå sammen til Spell-Ola ble satt fri. Så utstyrte den store flokken seg med økser, prygler (kjepper), børser og stokker, og satte av sted til Joachim Irgens hjem på Røros. Der var også Henning Irgens. Arbeiderne ba om å få snakke med bergmesteren. De ville be ham sette Spell-Ola fri. De hadde dannet en halvsirkel ved huset, for at ingen skulle kunne slippe fri. Joachim fryktet for nevøens liv, og fulgte ham derfor ut.      

Irgens får svi
Stemningen var ladet med opphisselse og hat, og for å spre mengden gikk Joachim og Henning løs på de nærmeste med blottede kårder. Denne gangen lot arbeiderne seg ikke skremme. De klarte å splitte kårdesvingerne, trengte seg sammen om Joachim og dengte løs på ham. Joachim falt om, og hadde sannsynligvis blitt drept om ikke arbeiderne hadde respekt for hans gravide kone. Hun trengte seg fram og kastet seg over sin halvdøde ektemake. Noen slag rammet også henne før arbeiderne trakk seg tilbake. Også Henning hadde fått såpass bank at han ikke lenger kunne yte motstand. Oppglødet over seieren stormet bergmennene til “mørkstuggu” (arresten), men døra var stengt, og de turte ikke bryte kongens lås. Derfor sprang Nils Romsdal og Erik Simonsen til smia ved smelthytta og hentet en donkraft. Med denne jekket de opp arresten fra grunnmuren, hogg jernbolten ut av jerna som Spell-Ola hadde om føttene, og førte ham hjem i triumf. 

Treg postgang
Dette opprøret kom egentlig som en følge av treg postgang. Kongen hadde nemlig i et brev 8. september gitt arbeiderne medhold på så og si alle punkter. Joachim Irgens forlangte at arbeiderne skulle straffes, og det ble nedsatt en kommisjon som skulle se på saken. Kommisjonens konklusjon var at arbeidernes aksjon måtte sees i lys av at verket ikke hadde overholdt sine lønnsforpliktelser. Likevel slo den fast at de som var skyldige i overfallet, burde straffes for å statuere et eksempel. Da kom den dansk-norske kong Frederik III nok en gang arbeiderne til unnsetning, og løste dem fra straffen. Sinnene falt etter dette til ro, men det økonomiske rotet fortsatte og manglende lønnsutbetalinger førte også senere til opptøyer. Mange kjenner kanskje igjen lignende episoder gjennom Falkbergets diktning i ”Nattens brød”.

Kilder: Gunnar Brun Nissen: Røros Kobberverk 1644-1947 (1976), H. Dahle: Røros Kobberværk 1644-1894 (1894), Ole Øisang: “Røros Kobberverks historie” fra Rørosboka, bind 2 (1942), Dokumentene forteller, Riksarkivaren – Skriftserie 20.

Vi oppsummerer nyhetsåret. Her er noen av sakene som preget Rørosnytt i mars og april.

Det tradisjonsrike transportselskapet Tamnes Transport AS meldte oppbud.

Tamnes Transport konkurs etter 45 år (+)

Etter 18 år med butikkdrift stengte Coop Prix Røros dørene.

Ryddesalg hos Prix Røros før butikken stenges 12. mars

Det ble bestemt hvor det nye biblioteket skulle bygges. Det var det mange meninger om.

Folkets meninger om biblioteket på Nilsenhjørnet

Hunden Såfos ble angrepet av et hundespann i skiløypa.

Angrepet av hundespann på tur

En av Europas fremste astrologer skal til Nord-Norge for å observere Venuspassasjen i 1768. En ung rørosing som hadde studert hos Carl Von Linné får følge på ferden til det som skulle bli meget viktige vitenskaplige oppdagelser.

Gunnerus besøkte naturligvis Røros, og hadde god kontakt med eliten i landsdelen, heriblant Leonard Christian Borchrevink og Peder Hiort.

Leonard og fru Magdalena Johannesdatter Brun sin sønn, Jens Finne Borchrevink var født 23. juni 1737. Han ble som de fleste av elitens barn sendt til solid undervisning, sannsynligvis først i Trondheim og så videre til København. Det var her man fikk sin høyere utdanning, og Jens som senere ble prest, må nødvendigvis ha studert i København for å kunne endre i dette
yrket.

Jens hadde også studert under den kjente naturforskeren og legen Carl von Linné i ett år, og i 1768 var han amanuensis hos biskop Gunnerus. Linne og Gunnerus skal ha vært svært ivrige brevvenner og utvekslet faglig kompetanse, men skal aldri ha møtt hverandre i levende live. Men en felles student hadde de i alle fall. Og at den unge Jens, som riktignok var blitt 30 år
innen den berømte astronomen ankom Trondheim, hadde tillit hos Gunnerus er det ingen tvil om. Det er naturligvis et ærefullt og viktig oppdrag han blir utpekt til å bidra til.
Jens hadde dessuten reist på Nordlandene, og skulle være både tolk og kjentmann for følget.
Arbeidet med Flora Danica, en oversikt over plantene i riket, var naturligvis en
tilleggsoppgave som også skulle skjøttes med den største flid. Dette var et av biskop
Gunnerus hjertebarn, og han hadde stor påvirkning på forskningsmiljøet i området på denne
tiden.

På vei mot Ultima Thule

Ikke nok med at jesuittpateren fikk adgang til riket, av Gunnerus fikk han sågar tillatelse til å holde katolsk gudstjeneste for 155 soldater på festningen. Det må antas at det staselige besøket fikk stor oppmerksomhet blant byens elite, og at fintfolk fra hele Trøndelagsregionen
må ha tatt turen til Trondheim for å hilse på, og sannsynligvis også gjøre ære på besøket med selskap og god mat.

Den 22. august var alt klart til den videre ferden, og sjakten ”Anden”, om i anledning reisen ble omdøpt til ”Urania” la ut fra havnen i Trondheim, med det ytterste nord som mål for reisen.

Om bord fantes tolv mann og alt ekspdisjonen trengte av instrumenter, blant annet to kikkerter, mat og annet forråd. Ettersom ferden gikk nordover bestemte deltagerne seg for å utvide formålet med reisen. De ville i tillegg til de astronomiske observasjonene av Venus den 3. juni året etter studere geologien og planteriket, dyrelivet på land og i sjøen, arkeologien og historien, samt språket og skikkene. I opplysningstidens sanne ånd la de lista høyt og studerte tverrfaglig, som de fleste som ga seg i kast med vitenskapen på 1700-tallet.

I tillegg til de to astronomene og vår venn rørosingen Jens Finne Borchgrevink var Eiler Hagerup (1736-1795) med på reisen. Han skulle tiltre amtmannsembetet i Finnmark. I tillegg var det et mannskap på to tjenere, en av dem Sebastian, som de to jesuittene hadde med seg sørfra, en kokk og fem sjøfolk. Samt hunden Apropos, som også var med fra Wien.

Vel fremme i nord

Den 11. oktober ankom følget Vardøhus. Vadøhus er Norges østligste festning og ligger i Vardø i Øst-Finnmark. Den sto første gang ferdig omkring år 1300 etter ordre av kong Håkon V Magnusson, men ble etterhvert nedlagt og forfalt. De åttekantede festningsvollene ble bygd
mellom 1734 og 1738, da den Dans-Norske staten så området som en viktig utpost i sitt rike. Dagen etter ankomsten startet arbeidet med å bygge observatoriet. De to astronomene fikk bo i huset til fogden i Finnmark, og observatoriet skulle reises som et tilbygg til dette. Torsdag 13. oktober skriver Sainovic i sin dagbok: Natten ble forstyrret av nordenvind.
Messen ble lest klokken åtte. I går var det bare tre arbeidere her som tok hånd om
trematerialene, men idag er det kommet to til, så nå arbeider fem mann med å hogge til bjelkene…. Himmelen var dekket av snø.

Han forteller videre om dagens servering, middag hos presten. Kommandanten var også tilstede. Myndighetene la det meste til rette for at ekspedisjonen skulle lykkes, men været sliter på de to Wien-vante karene.

Trøsten finner de nok i de kondisjonerte i Vadsø sine bestrebelser etter å følge de europeiske tradisjoner. Det ble holdt ball hos presten til klokka to om natten, og selskapslivet sto ikke tilbake for det som var vanlig lenger sør.

For første gang er det jul i det nye helsebygget på Øverhagaen, og høytiden feires med kulturinnslag, julepynt og julemat. 

Med andre ord feires jula på Øverhagaen bo helse og velferdssenter ganske likt som i resten av samfunnet, og nettopp det er noe av den generelle tanken bak senteret; at det skal være en del av samfunnet. I motsetning til en del ganlehjem og sykehjem som mange av oss husker som steder som var litt avskjermet fra resten av samfunnet, er litt av ideen bak Øverhagaen at man skal ta med samfunnet inn i bygget, og la beboerne komme tettere på samfunnet.

En del av samfunnet

Aktivitetskoordinatior, Bård Sandtrø, forteller at spesielt storsalen i bygget blir mye brukt som en sosial arena.

– Det er en kjempefin sal som kan brukes til veldig mye forskjellig, og gjerne av hele samfunnet, sånn at dem som havner på institusjon får muligheten til å føle at dem er en del av samfunnet og får fortsette å ta del i de aktivitetene de har vært interessert i, forklarer Sandtrø.

Virksomhetsleder for institusjonsbaserte tjenester, Gonda Brouwer, sier at det alltid har vært tanken med det nye helsebygget.

– Besøkende og beboere samler seg her, og det blir en sosial arena, og det var også planen, at det skulle være liv og røre i omgivelsene her. Her kan man treffes, ta en kaffe og spise sammen, sier Brouwer.

Høyt aktivitetsnivå

Årets julesesong har vært travel, og bare i løpet av uka hvor dette intervjuet ble gjennomført, var aktivitetsnivået usedvanlig høyt.

– Bare denne uka har vi hatt to sangkor som har vært her. Bergstadkoret og Sangforeningen, og konsert med Guren Hagen. Vi har hatt andakt, og vi har hatt to barnehagen som har vært her med Luciatog. Speiderne har også vært her og hatt juleavslutningen sin, sier Bård.

Det er første gangen at jula skal feires i Øverhagaen bo helse og velferdssenter, og det er gjort mye for å bringe høytiden inn til beboerne. 

– Før har vi pleid å ha julepynt og juletre i avdelingene, men på Øverhagaen med et så stort og åpent fellesområdet, må vi pynte litt mer, forklarer Gonda. 

– Vi har sagt at det skal være julestemning, men det skal ikke være for mye heller. Det skal være koselig, og man skal se at nå er det jul. Vi har landet på at det skal være så livssynsnøytralt som mulig, for det skal være et helsehus for alle. Derfor har vi valgt å ikke pynte med Jesus i krybba for eksempel, sier Gonda. 

Livssynsnøytral nissejul

Fellesarealene har blitt pyntet med nisser, juletre, nisser, julestjerne, og enda flere nisser. 

– For noen er det en kristen feiring, men for mange er det en stund hvor man koser seg, treffer familie og har det hyggelig med hverandre, så hvilken verdi vi setter til jula er litt forskjellig, og jeg tror det har endret seg de siste årene, sier Gonda, og understreker at selv om jula egentlig er en kristen tradisjon, går det an å ta litt høyde for hvordan de skal pynte.

I tillegg til pynten blir det tradisjonell norsk julemat på helsesenteret, og på julaften dekkes det langbord og ansatte og beboere spiser sammen.

Gonda forteller at jula er en spesiell begivenhet, og at det er mye som foregår på Øverhagaen. 

– Det er mye besøk på huset i jula, men noen pleier også å reise hjem, så vi prøver å lage litt ekstra julestemning for dem som ønsker å være her, sier Gonda.

På julaften senker julefreden seg klokken fire på huset, og da skal det spises julemiddag, og fokuset på Øverhagaen er på hygge og kos.

Vi oppsummerer nyhetsåret. Her er noen av sakene som preget Rørosnytt i januar og februar.

De første tilfellene av omikron er registrert på Røros.

Omikron registrert på Røros (+)

Formannskapet vedtok etter kanskje tidenes mest nedstemte debatt å avlyse Rørosmartnan 2022.

Rørosmartnan 2022 er avlyst (+)

Soloppgangen stengte juleloftet.

Juleloftet stenger for godt (+)

Politiet rykket ut til et masseslagsmål.

Politiet rykket ut til masseslagsmål (+)

Rolf Ericson har slått seg ned midt i verdensarven, og har nå bodd tre år i sitt hus nedenfor kirka i Kjerkgata.

– Jeg fikk lyst på gården her med en gang jeg hørte at den muligens skulle selges, og det har jeg ikke angret på, sier Rolf.

Veien mot moderne standard

Før han flyttet til gata, bodde Rolf tre kilometer fra sentrum, og forteller at han er fornøyd med bo i gata og ha alt rundt seg. Men det var en liten prosess før han fikk pusset opp slik at huset fikk en moderne standard.

– Det var et omfattende arbeid, for huset var ganske slitent. Det var kaldt, trekkfullt og ikke sånn som jeg ville ha det i det hele tatt, forklarer Rolf.

– I oppussingsperioden har jeg vært aktiv nesten hele døgnet. Jeg fikk veldig fort en formening om hvordan jeg ønsket å ha det. Nå har jeg fått laget moderne kjøkken og fine bad og romslige rom, forklarer Ericson, og sier at det å restaurere et gammelt hus er mye mer arbeid enn man skulle tro, – Det var litt av en fart på bygginga. Vi var seks mann i fire måneder som klarte å gjøre ferdig hele huset. Det er nesten ikke så jeg hadde trodd vi skulle klare det, sier Rolf. 

Kostbart å bo i verdensarven

Ericson forteller at det var mye som  måtte gjøres, blant annet var huset delt opp i mange små rom, mens Rolf ville ha det mer åpent og romslig. 

– Jeg liker at det er åpent, så vi fjernet mange av veggene, sier Rolf.

Rolf forklarer at det det var mye som måtte gjøres med gården da han kjøpte det, og at han fikk et fint samarbeid med kulturminneforvalteren. Til oppusingen fikk han støtte både fra forvalteren og Kulturminnefondet.

– Det var kaldt og mye som var pill råttent, og badet var nesten bevaringsverdig, sier Ericson, og forteller at byantikvaren hadde bemerket at han kun hadde sett ett bad som hadde dårligere standard i Røros sentrum.

– Det ble et kostbart prosjekt, for skal du bo i verdensarven så må du ta hensyn, og det er fordyrende, fastslår Ericson.

Må prøve å bevare mest mulig

Rolf har funnet seg godt til rette i gata, og sier at han stortrives i huset. Ericson er glad i gamle hus, og interessert i historie og verdensarv, noe som gjorde det ekstra interessant å sette i stand med restaureringen av den gamle gården.

– Jeg er veldig interessert i gamle bygninger, og jeg vil gjerne at det skal være så ekte som mulig, men det må også følge dagens krav til standard, for folk vil ikke bo dårlig, sier Ericson.

Videre forklarer han at vi må sette pris på sentrum, og det spesielle gatebildet vi har på Røros.

– Vi snakker om at det er urolig i gata, men det er jo egentlig en sjarm som de fleste misunner oss. Det er flott å bo i verdensarven og samtidig oppleve folkeliv. Det må vi sette pris på, og prøve å bevare best mulig.

Sammen med en av Europas fremste astrologer fikk en ung rørosing bidra til å bestemme størrelsen på vårt solsystem. Les første del av en utrolig og grensesprengende opplevelse få forunt den gang, like så godt som i dag.

Året er 1768, høsten har slått inn og ei sjekte sliter seg nordover i uværet. Snøen farger dekket kvitt og mannskapet slet med å holde båten isfri. Seilene og tauverket rimet ned og frøs til og vannet i tønnene frøs til is. Kursen var satt mot Vardøhus festning, og ombord var 12 mann og en hund, med pater Maximillan Hell (1720-1792) i spissen.

I opplysningstidens ånd

Historien starter noen år tidligere, i helt andre temperaturer og på andre breddegrader. I september 1767 ble den ungarske jesuittpateren og keiserlige astronomen Maximilian Hell kontaktet i Wien av den danske kongelige sendemannen Graf Bachoff von Echt. Maximilian hadde siden 1755 drevet det keiserlige observatorium ved universitetet i Wien. Forespørselen var om han ville reise til Vardøhus festning for å gjøre observasjoner når Venus passerte solen året etter. I Vardø ville forholdene være de aller beste, og ved bruk av Kepplers tredje lov kunne man med gode observasjoner beregne planetenes avstand til solen, og dermed solsystemets størrelse. En skjellsettende utvikling i vår viten om solsystemet, og langt og viktig steg i den vitenskaplige revolusjonen som foregikk Europa rundt.

En unik mulighet

Den danske staten skulle betale alle omkostninger, og pateren, som til daglig arbeidet ved observatoriet i Wien, var snar til å takke ja. Med keiserinne Maria Teresia og pave Klemens XIII ble det klart at Maximilian skulle reise nordover.

Jesuittene hadde riktignok ingen adgang til det protestantiske tvillingriket Danmark-Norge: Munke, Jesuviter og dislige Papistiske Geistlige Personer maa under deris Livs Fortabelse ikke her i Kongens Riger og Lande lade sig finde, eller opholde. En kongelig invitasjon fra Christian VII åpnet alle dører, og kanskje var det både den unike muligheten og det unike reisemålet som fristen Maximilian.

Dette var også en sjanse man fikk en gang i livet, da Venuspassasjen oppstår en gang i
århundret, med åtte års mellomrom. Passasjen i 1761 hadde ikke gitt forventet resultat, og muligheten i Vardø var den siste for denne generasjonen vitenskapsmenn.

Strabasiøs reise til Trondheim

Maximilian og hans kollega pater Johan Sainovic brukte høsten 1767 og våren 1768 til forberedelser, og la i vei på en strevsom reise nordover den 28. april. Strekningen WienTrondheim tok på denne tiden mange uker å tilbakelegge. De nådde København etter en lang reise og hvilte der i tre uker.

Planen var å reise landeveien til Trondheim denne sommeren, og overvintre i
handelsmetropolen i Trøndelag, for å reise nordover neste vår. De to kollegene hadde en fascinerende med strabasiøs reise gjennom landet, og ankom Trondheim 30. juli.

Biskopen snur

I Trondheim var ikke biskop Gunnerus å treffe. Han hadde regnet med at det noble besøket skulle overvintre, og var derfor på visitasreise. Men Maximilan hadde nok falt i andre tanker etter den lange og slitsomme reisen. Hva om vårens reise ble like strevsom og de ikke nådde fram i tide. Det ville bli en gedigen skuffelse og et nederlag både faglig og personlig. Biskopen måtte derfor avbryte reisen og vende tilbake til Trondheim.

Biskop Johan Ernst Gunnerus var en sentral mann i Trondheim og Norge på denne tiden, både vitenskaplig, geistlig og samfunnsmessig. Han ble biskop i 1758, og opprettet i 1760 det Trondhiemske selskap, et vitenskaplig selskap som ble forløperen til den mer berømte ”Det Kongelige Norske Vitenskapers selskap”, som ble offisielt stiftet i 1767, sammen med Peter Frederik Suhm og Gerhard Schøning.

Fortsettelse følger…..

Kilder: Forskningspolitikk nr. 2/2002, Historien om Europa, bind 2 av Karsten Alnæs,
www.arkivverket.no, www.wikipedia.org

Olav og Heidi Bukkvoll har de siste 13 årene brukt store deler av julaften på å være nisser. Nå trapper de ned og velger å bruke mer tid på familien.

For Bukkvollnissene er julaften vanligvis en travel dag, og ofte er det omstreifende paret ute i over ti timer på julaften før de endelig kommer hjem og begynner på sin egen julefeiring.

– Vi pleier å starte i elleve-tiden på dagen, og da er vi gjerne ikke ferdig før halv ti, og da begynner vi med middagen. Så vi har holdt på i over ti timer ja, sier Olav.

– På det meste har vi hatt 29 oppdrag på én julaften, sier Heidi. 

– Vi får spørsmål fra Os, Dalsbygda og Ålen, sier Olav, – Vi skulle hatt flere avdelinger, for det er et behov, det er helt klart.

– Vi er ikke sånn at vi bare leverer pakkene og går igjen, sier Olav og forklarer at de pleier å gjøre litt mer ut av seg og lage et lite show.

– Vi er på stedet cirka en halvtime. Men det er litt avhengig av hvordan ungene reagerer. Er ungene uinteresserte så blir det ikke så langt besøk, sier Heidi.

Blitt proffere med årene 

Paret begynte virksomheten for 13 år siden, og da var det bare Heidi som var nisse. Da var ikke kvelden så godt planlagt, og det ble litt mer arbeid enn hun hadde regnet med.

– Jeg dret på draget. Vi hadde gjort for dårlig research, vi fant ikke husene, og det tok mye lengre tid enn jeg trodde, sier Heidi, – og når du da skal finne fram til et hus i mørket og finne en vei som du ikke vet hvor er hen, så tar det litt mer tid enn man hadde regnet med. 

– Det ble sein julemiddag det året, innvender Olav

– Jeg hadde vel en elleve-tolv stykker, og jeg trodde at det var fort gjort og at jeg kom til å bruke fem minutter på hvert sted, men det tok ihvertfall dobbelt så lang tid, sier Heidi.

– Heldigvis har vi blitt proffere med årene, sier Olav. 

Spør aldri om snille barn

Nisseparet har med årene utviklet sin egen måte å gjøre ting på.

– Hjemme hadde vi julenisse med maske, og den var vi livredd alle sammen, sier Heidi, og forklarer at de ikke bruker masker, og at de heller vil ligne mer på tradisjonelle fjøsnisser enn amerikanske nisser.

På sine nissebesøk er det visse ting de er veldig bevisst på.

– Vi spør aldri om det har vært noen snille barn her, for hva føler barnet da?  Det synes jeg er helt feil, sier Heidi.

Har kastet mengder med grøt

Nissene planlegger med familiene når de skal komme og hvordan de skal gjennomføre besøkene.

– Alle vil ha mellom klokken fem og klokken sju, men det går ikke. Så da foreslår vi at vi kan komme tidligere på dagen, forklarer Heidi.

– De setter ut grøt til oss, og du vet ikke hvor mye grøt vi har kastet. Vi må jo spre den der grøten utover snøen, så barna tror at vi har spist den, sier Heidi.

Gjennom årene har nissene fått mange gaver fra barna, og da er det ofte tegninger det går i.

– Nissene er veldig glad i tegninger, og vi har fått veldig mange. Også er vi glad i at dem kan synge en sang til oss, og vi har sikkert hørt På loven sitter nissen 700 gang, og Bæ bæ lille lam en gang. 

Å hjelpe de som trenger det mest, er noe Frelsesarmeen bruker mye tid på i jula, og det er ikke bare de med dårlig råd som har behov for en håndsrekning.

Offiser i Frelsesarmeen, Marie Skuland, forteller at jula handler om både innsamling og utdeling for Frelsesarmeen. 

– Vi deler ut mat og bidrar med det vi kan til de som trenger det, og vi samler inn penger i julegryta. Det er liksom i jula vi setter alle kluter til for å samle inn midler som vi kan bruke resten av året, forteller Marie.

I jula driver Frelsesarmeen med matutdeling til de som trenger det mest. Selv om mange søker hjelp i høytiden, tror Marie at det også er mange som opplever harde tider, som av ulike årsaker ikke spør om hjelp.

– Jeg har inntrykk av at folk tror de må være fattige for å gå inn døra på Frelsesarmeen, men her er det åpent for alle. Mange kan nok oppleve utfordringer i livet, men de tør ikke å komme, sier Marie, og oppmuntrer folk til å komme innom og ta en prat.

– Døra er åpen, sier hun.

Julaften med Frelsesarmeen
I år skal Frelsesarmeen ha åpent hus på julaften og Marie minner om at alle er velkomne. Har man problemer med å komme seg dit, vil Frelsesarmeen forsøke å ordne transport. Det er det første året Skuland deltar på julefeiring med Frelsesarmeen på Røros.

– Det er først og fremst julefeiring med god mat, gaver, hygge, sang og musikk og alt som hører julen til. Vi dekker langbord og inviterer alle og enhver, sier Skuland, og forteller at hun har inntrykk av at mange også kan få mye ut av å bli med å bidra til julefeiringen.

– Det kan jo være at noen av de som sitter alene i jula synes det kan være kjekt å komme hit og hjelpe til, sier Marie, – Bare det å kunne være med å servere og gjøre det hyggelig for folk, kan ha stor betydning.

Åpent for alle
Skuland forklarer at det er åpent for alle, og presiserer at man ikke trenger å være kristen for å komme.

– Du kan være muslim, du kan være ateist eller hva du vil. Det er for dem som har behov, men det er jo Frelsesarmeen, så vi leser juleevangeliet, sier Skuland.

Ved å hjelpe vanskeligstilte og stille opp for dem som trenger det, har Marie opplevd og hørt mye. Stadig får hun høre om kriser, vanskelige liv og håpløse situasjoner.

– Når det er noen som kommer med veldig sterke historier så kan det være vanskelig å la det passere. Det er som når du går på en vanlig jobb, at når du går hjem så må du prøve å legge det fra deg, forteller Marie.

Så langt har Skuland vært stasjonert på Røros i to år, og forteller at hun har blitt møtt av en raus lokalbefolkning.

– Det er veldig rause folk på Røros, også er de veldig hyggelige. Det er sånn jeg har opplevd det når jeg har stått ute og solgt Frelsesarmeens magasin, Krigsropet, sier Skuland og legger til at hun også har møtt mange rause lokale bedrifter og organisasjoner.

Ansatte på Øverhagaen bo helse og velferdssenter gikk 22.12 ut med bekymringer om tilstandene på helsesenteret under innføringen av Helseplattformen. Nå svarer virksomhetsleder for institusjonsbaserte tjenester, Gonda Brouwer, på bekymringene.

Rørosnytt har snakket med en gruppe ansatte ved Øverhagaen bo, helse og velferdssenter. De ønsker å være anonyme, men forteller at de representerer alle ansatte, både i 1. og 2. etasje. Rørosnytt kjenner til de ansattes identitet og stillingstitler. 

De ansatte klager på manglende opplæring, for få ressurser på jobb og frykter i verste fall for pasientsikkerheten. De sier at opplæringen går på bekostning av andre, mer presserende oppgaver i arbeidshverdagen.

Ansatte bekymret for pasientsikkerheten

Virksomhetsleder for institusjonsbaserte tjenester ved Røros kommune, Gonda Brouwer, forklarer at Helseplattformen er et stort system som kan virke uoversiktlig i starten. Hun sier videre at et nytt datasystem pleier å ta mye tid, og kan føre til frustrasjon og usikkerhet.

– Det er vanlig at det tar mer tid med å finne fram ting i et nytt system. Vi jobber sammen for å finne gode løsninger i bruk av systemet. Det kan dokumenteres på forskjellige plasser i systemet, og vi jobber med interne rutiner hvor vi skal dokumentere slik at alle gjør det likt, skriver Brouwer i en e-post til Rørosnytt.

Brouwer forklarer at i tillegg til den innføringen de ansatte har fått, skal det utarbeides en videre opplæringsplan på nyåret, og at den skal utarbeides med innspill fra de ansatte.

– At ansatte begynner å peke på ting, betyr at de begynner å få en god innsikt i systemet. Det er her vi lærer, sier Brouwer. 

De anonyme ansatte klagde på at de ikke hadde nok ressurser eller tid til å få tilstrekkelig opplæring. Brouwer skriver at det er leid inn ekstra ressurser under opplæring og innføring. 

– Det er i tråd med vedtatt budsjett og økonomiplan og i tråd med kravene vi har i samhandlingen med Helseplattformen, sier Gonda, – Hele veien har vi fokus på pasientsikkerhet og forsvarlige tjenester.

Brouwer sier at selve læringen skjer ved bruk av systemet i hverdagen, og at det derfor vil komme fram rutiner og ting som ikke fungerer på den måten de er vant til.  Videre sier hun at alle store stillinger ved Øverhagaen har hatt to timer med e-læring, en dag med klasseromsopplæring og seks timer med egentrening i arbeidstiden.

– Både under migrering og de første dagene etter vi tok i bruk HP, fikk vi gode tilbakemeldinger fra ansatte fra Helseplattformen og Trondheim kommune. De observerte at våre ansatte var godt forberedt og kunne allerede mye, sier Brouwer.

Flere av de ansatte som Rørosnytt snakket med fortalte at Helseplattformen hadde gjort det vanskeligere å kommunisere med Tynset sykehus – som ikke bruker Helseplattformen – og at ansatte ved sykehuset hadde fleipet om at siden det var så mange problemer med kommunikasjonen kunne det kanskje  lønne seg å kommunisere med Øverhagaen via Fax. 

– I starten var det noen utfordringer, men vi ser nå at det kommuniseres gjennom e-meldinger, så kommunikasjonen med Tynset sykehus er den samme som før. Vi kvalitetssikrer dette med jevne mellomrom, og det ble sist sjekket nå på onsdag. Da var alt i orden, sier Brouwer, og legger til:

– Når ansatte ikke legger inn alle opplysninger, får de opp en feilmelding og da får vi ikke sendt e-meldingen. Det er bra, for det øker kvaliteten i e-meldinger. Denne kvalitetssikringen hadde vi ikke i det gamle journalsystemet, der fikk ansatte heller ikke et varsel at det var en feil med selve forsendelsen.