Portrett

Viser svigermors livsverk

av

Laila Holm Bull er født og oppvokst i Brekken. Hun gikk ved Røros Videregående skole. Sitt voksne liv har hun tilbragt i Snåsa, ved den samiske internatskolen der. Laila har åpnet sitt hjem for publikum, og de som kommer dit får se en unik samling som viser kampen for sørsamisk språk og skole.

Lailas svigermor Ella Holm Bull var nemlig den første læreren og rektoren ved skolen, og en av de viktigste skikkelsene i kampen for sørsamisk språk. Svigermors hus har blitt Lailas hus. Nå forteller Laila svigermors historie.

Åarjel-saemiej skuvle er en skole for alle samer.  Skolen har en fin beliggenhet ved Snåsavatnet, og i nær tilknytning til Snåsa sentrum. Skolen har også eget internat, slik at elever fra andre kommuner kan bo her gjennom skoleåret.

7 mil fra alt

av

Rørosjenta AnnKristin Solsten bor på Glen i Tåssåsens sameby, sju mil fra Svenstavik, sju mil fra Åsarna og sju mil til Kløvsjø, og dermed er det sju mil til nærmeste butikk.

Det var mer folksomt på Glen i tidligere tider. Foto: Privat

For å si det med hennes egne ord: «Det er jo sju mil til alt, så da måde jo være ganske sentralt».

Hun pendler 10 mil til jobb på Gaaltije, Sydsamisk Kulturcentrum i Østersund. Der formidler hun blant annet historien om Tåssåsens sameby. Hun har også vært med å skrive bok om dette, og arbeidet er i gang med ein ny bok.

AnnKristin Solsten intervjuet av Tore Østby

Stiftelsen Gaaltije ble etablert i 1984 for å forvalte arven KMA – Kvinnliga Missions Arbetare som virket på Fjällgård i Hålland i Åre kommun. Stiftelsen startet senare det sydsamiska kulturcentret Gaaltije i 1999. Nå holder Gaaltije til i bygningene til «Tullkammaren» i Østersund sentrum.

Stiftelsen har som mål å styrke den sydsamiska positionen i samfunnet verne sørsamisk kultur.

Fikk interessen for politikk fra oldefar

av

Tonje S. Sandnes (19) er i disse dager fullt opptatt med årets valg. Hun jobber som fylkessekretær for AUF Trøndelag, og har sammen med nestlederen i AUF i Trøndelag ansvar for skolevalgkampen. Tonje bodde på Røros til hun var 7 år gammel, da flyttet hun og familien til Verdal.

– Jeg flyttet fra Røros når jeg var 7 år og har savnet Røros helt siden, sier Tonje S. Sandnes. I dag bor hun i Trondheim.

Tonje har ganske lenge vært opptatt av politikk.

– Vi snakker veldig mye og ofte hjemme om politikk. Jeg har snakket mye med oldefaren min opp gjennom tiden om alt fra problemer i hverdagen og til store verdensproblemer. Så det er der ifra jeg har fått med engasjement og interessen for politikk, sier Tonje. I september 2015 meldte hun seg inn i AUF.

For et år siden ble Tonje fylkessekretær for AUF Trøndelag.

– Det er en morsom og variert arbeidshverdag, som innebærer alt fra administrative oppgaver som økonomi, referater og planlegging av kampanjer. Til å reise rundt i hele det langstrakte flotte fylket vårt, og besøke alle lokallagene våre, sier hun.

Tonje har sittet i fylkesstyre i AUF i nord- og Trøndelag siden september 2016. Hun har hatt verv som internasjonal ansvarlig, skole og arbeid ansvarlig og økonomi og organisjonsansvarlig.

I tillegg til ansvaret for skolevalgkampen gjør Tonje også mye annet administrativt som må gjøres i valgkampen, som å hjelpe til med å ordne kaffeaksjoner, husbesøk og andre aktiviteter de har nå i valgkampen.

Selv om Tonje ikke har bodd på Røros på mange år så er hun fortsatt glad i stedet der hun bodde sine første barneår.

– Jeg er på Røros så ofte jeg får det til. Ingenting er som å komme hjem til Røros, den roen som er der finnes ingen annen plass. Jeg trives best på hytten vi har i Vika med utsikt over Aursunden, og hjemme i barndomshjemmet mitt som bestefar bor i, sier Tonje.

Med nål og tråd i Eldens tjeneste

av

Det er et stort apparat i sving i mange måneder før Elden slipper publikum inn på slegghaugene og inn i magien. Ikke alle får navnet sitt på plakaten, men er likevel ulidelig viktige. 

Siden 1994 har Ester Mikkelsen og Svante Sandnes tråklet, klippet og sydd i Eldens tjeneste, slik at skuespillerne skal være korrekt antrukket når de inntar scenen. Under lave tak i Gropstuggu summer det i symaskiner når de siste tilpasningene skal på plass. 

– Her er sånt som er halvferdig, og skal prøves av folk etterhvert. Det mangler kanskje en knapp, eller må syes inn noen centimetre for at det skal sitte bra, sier Mikkelsen, og peker mot et stativ med skjørt, skjorter og samedrakter. 

– Da vi startet med dette var det ingen som trodde at vi kom til å få til noe. De mente vi var tullete, forteller Ester, som startet som sufflør i de aller første utgavene på 70-tallet. Så ble det stille, til Rulle Smit kom inn på 90-tallet, og siden den gang har de to damene sydd kostymer så trådstumpene fyker. 

– Det har vært fantastisk! I starten sydde vi sekker og belter og andre slike rekvisitter. Sønnen min sydde dødsmarsj-uniformene, og resten vi trengte lånte vi fra Tydal. Det fantes en del klær til kvinner og barn i teaterlageret, og da vi fikk penger nok, sydde vi svenskklærne på skift. En klippet, en sydde. I dag har vi nesten alt vi trenger, og mangler vi noe ringer vi bare til Tydal, humrer Ester. 

Svante Sandnes har vært med i kostymeteamet siden 1994, og leter her etter en løsning for å gjemme alle spor av at utstyret er av 2019-modell. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)

70 uniformer med alt som hører til, 19 bergkorps, åtte verdalinger, og en enorm mengde tøy til kvinner og barn er i omløp før forestillingene. 

– Jeg tror vi har 70 skjørt! I år er det med så mange voksne damer at vi nesten ikke hadde nok, forteller hun. Dagen før fikk alle medvirkende utdelt sine antrekk. 

– Det var virrvarrsen, vi holdt på et par timer. Man vet jo aldri om det passer, og mye må prøves i ulike størrelser. Vi har sydd så mye før at det meste finnes, nå er det mest dårlige strikker, knapper som mangler og noen tilpasninger som må gjøres, forteller hun, mens Unni Ryen huker seg inn døråpningen. 

– Skjørtet mitt er for stort! Det er rene slankekuren dette her, jeg går ned ti kilo hver sommer, ler Ryen, som i år spiller enkefru Hiorth, og også har vært med helt siden 1994. 

– Takk og lov spankulerer hun bare rundt og broderer. Neste uke er det nye kilo, på slutten av perioden kaster jeg ikke skygge, humrer hun, og konkluderer med at skjørtet må sys inn minst ti centimeter. 

Unni Ryen som enkefru Hiorth må sy inn skjørtet. – Jeg går ned ti kilo hver sommer. På slutten kaster jeg ikke skygge lenger, ler hun. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)

Jobben med kostymene starter allerede i januar, og noen er alltid på vakt om det skulle trenges. 

– Vi tok fri i påska da, humrer Ester. 

– Vi deler oss så det er to på jobb hver dag, og det er alltid noen her om det skjer noe. Jeg kan ikke lage mønster, det gjør Svante, fastslår hun. Mikkelsen jobbet mange år i Storebrand, men ble førtidspensjonert da avdelingen skulle flyttes. Å sitte uvirksom var derimot ikke et alternativ særlig lenge. 

– Mora mi var sydame, så jeg lærte nok litt der. Det er fryktelig artut å være med, men nå tror jeg kanskje det er siste året med ansvar for kostymegruppa. Vi får se hva helsa sier. En merker jo at en er åtti år, sier hun. 

Herdis Hustad Olsen og Liv Lockert er en del av kostymeteamet på seks som skal sørge for at skuespillerne er korrekt antrukket når de inntar scenen. (Foto: Liv Maren Mæhre Vold)

Radarparet Ester og Svante har ytterligere fire damer med seg i kostymeteamet. En svensk bok om karolinerne er rettesnor – der finnes alt om hæren, uniformene og utstyret de hadde med seg. 

– De dro jo med seg så mye over hit! Uniformene vi har i dag er så tro til originalen som en kan komme, bortsett fra at vi bruker gule leggings i stedet for strømper. Det er mange detaljer og mye utstyr som skal på plass, det var heftige greier dette. Men krig er nå krig! 

En del av Elden-kostymene gjennom 25 år er i disse dager stilt ut i kjelleren på Domus.

På Loftet med Ivar Näs

av

Det er et yrende liv på Cafe loftet i Funäsdalen. Betjeningen løper mellom kjøkkenet og bordene med forskjellige retter. Samtalene går ved bordene, og språket som dominerer er Rørosdialekten. Rørosnytt har fått plass ved bordet nærmest inngangsdøra. Der sitter jeg og venter på Ivar Näs.

Ivar Näs har drevet med husbygging siden 1971. Det startet i Funäsdalen, der han ble født, og fikk sin første jobb på tømmerhusfabrikken. Nå har han sitt hovedkontor på Røros, og driver med bygging på begge sider av grensen.

I det lynet slår ned i Funäsdalsberget, og himmelens sluser åpnes, kommer byggentreprenøren inn døra. Han smiler og hilser på alle, før han setter seg ved bordet. Dagens på Cafe loftet er elg, så det valget er enkelt.

Ivar Näs er på vei til et møte i Östersund. En liten pause i «oskväderet» passer bra, og at det «ljungner» (lyner) og kommer noen korte strømbrudd går også fint, for maten er varm. Det blir en del turer på Cafe loftet i løpet av en måned.

– Café Loftet er en mysig plass med bra service og trivelige folk. Det blir en del turer hit i løpet av måneden, sier han mens den siste biten elg-kjøtt møter sin skjebne. Mange år på Røros, har påvirket språket, og Ivar snakker Svorsk med Rørosvri.

Nå skal Ivar Näs begynne på et prosjekt i Funäsdalen, det er knyttet mye følelser til. Planen er å bygge to leiligheter i det samme huset som fruen, Ann-Marie Näs, hadde bakeri fra 1986 – 2006.

– Det skal bli to legenheter for fastboende. Slike er det for lite av her i Funäsdalen. Det mesta er fritidsboliger. Prosjektet startet 20. juni, og når leilighetene er klare, er de etterlengtet, sier han.

Ivar Näs startet på Funäsdalens timmerhus i 1971. Fabrikken lå der XL-bygg kom senere. Det var samme året som ingeniøreksamen ble fullført i Østersund. Ivar jobbet i tømmerhusfabrikken i tre år. Fabrikken drev byggentreprise i tillegg til husfabrikken. Så skulle den eksterne byggeaktiviteten skilles ut og Ivar tok over entreprenørvirksomheten . Siden har det handlet om bygg.

Ivar etablerte BEF på Røros i 1998. Drev det som rent Rørosfirma fram til 2007, da virksomheten ble utvidet til Funäsdalen. Han driver nå selskapet sammen med sønnen Kristoffer. BEF driver med alle typer bygg. både nybygg og renovering.

– Noe av det mest spesielle vi har gjort, var et bygg i Tolgafjellet, men en helt ny byggeteknikk. Ombyggingen av Øgle, var også et spennende prosjekt. Det har blitt mange små og store prosjekter gjennom årene. Akkurat nå er det litt rolig, og et større prosjekt står høyt på ønskelisten, sier Ivar Näs før han haster ut i bilen, for å kjøre til ôstersund.

Han får med seg 20 sekunders oppholdsvær, og en god start på turen videre……

Norges beste hotelljobb

av

Mikael Forselius har nådd til topps i hotell-Norge som direktør for ærverdige Britannia Hotel i Trondheim. Hans karriere skjøt fart på Røros. Som direktør ved Røros hotell, pådriver i lokalmateventyret på kobberberget, TV-kokk og kokebokforfatter gjorde han seg svært bemerket. Da Remagründer Odd Reitan skulle realisere sin store drøm, om å løfte Britannia til fordums prakt, var «Mikke» et naturlig valg.

Foto: Tore Østby

I løpet to år har Mikael Forselius ledet et oppussingsarbeid, som kostet 1,2 milliarder kroner. Nå tar han imot gjester ved Norges flotteste hotell, med restauranter blant annet i Palmehaven og Speilsalen.

– Det har vært en tøff men spennende reise. Fantastisk stort å jobbe med en eier med store ambisjoner. Her har best kvalitet vært prioritert hele veien. Under restaureringen kom det fram at det var stor slitasje med mye råte på det ærverdige bygget. Men fin ble det. Vi har fått et hotell hele byen kan være stolt av, sier Mikael Forselius til Rørosnytt.

Etter nyåpningen har Britannia fått strålende kritikker internasjonalt. Nå er arbeidet i gang med å få formell internasjonal anerkjennelse. En Michelin-stjerne er et naturlig mål. Michelin-stjerner og plass i Michelinguiden er restaurantbransjens mest anerkjente utmerkelse. Guiden lages forøvrig av det samme selskapet som står bak både bildekk og Michelin-mannen. Målet er også å få anerkjent Britannia som et internasjonalt femstjerners hotell.

https://vimeo.com/345175239
Mikael Forselius intervjuet av Tore Østby.

En del av arbeidet har vært å grave i Britannias 150 år gamle historie. Den er meget innholdsrik. Deler av norsk historie er skapt på Britannia. Noe av forberedelsene til Nasjonen Norges fødsel foregikk her. 30. august 1896 var polarforskeren Fridtjof Nansen gjest på hotellet og 247 personer var benket i spisesalen.

Mikael Forselius tar imot gjester fra hele verden til Norges fineste hotell. Foto: Tore Østby

Som en radikal unionsmotstander og nasjonalist deltok Nansen allerede da aktivt i uavhengighetsprosessen som førte til unionsoppløsningen i 1905. Han utnyttet sin verdensberømmelse og foredragsturneene utenlands til å utbre forståelse for det norske synet på unionen. Mange ville til og med Fritjof Nansen som norsk konge. Nansen selv bidro aktivt til å overtale prins Carl og prinsesse Maud til å takke ja til å bli kongepar i Norge.

I denne fontenen bor gjedda Jonathan. Foto: Tore Østby

En annen spennende figur i Britannias historie er Gjedde Jonathan. Gjeddehistorien startet da Byggstudentenes Linjeforening, satte ut den første gjedda i bassenget inne Palmehaven i 1940. Det ble gjort som en markering for gjenopprettelse av norske sjøstridskrefter.

En student ved NTH, Kristin Faye Klaveness, hadde brukt gjedder i sin diplomoppgave (som for øvrig omhandlet umettede fettsyrer), og ett gjenlevende eksemplar ble sjøsatt i Palmen ledsaget av taler som hyllet den norske marinen. Tilstedeværende tyske offiserer som hadde beslaglagt hotellet, fant situasjonen mistenkelig. Historien vil ha det til at Jonathan 1. senere ble funnet bak en busk i Palmehaven henrettet med nakkeskudd, kaliber 9, hvilket peker i retning av en tysk Lüger, skriver Strinda historielag på sine nettsider.

Tradisjon med å sette ut Gjedde Jonathan har fått leve, selv om bassenget er erstattet av en fontene. Også i år satte studenter fra NTNU ut ei gjedde i fontenen. Gjedda har gitt navn til et av spisestedene; Jonathan Mat & Vinkjeller.

Lampene som henger i taket i Palmehaven, ble laget i Skanckesmia på Røros.
Foto: Tore Østby.

Mikael har tatt med seg en del fra Røros til Britannia Hotell. Egg fra Galåvolden gård, meieriprodukter fra Rørosmeieriet og kjøtt fra Røroskjøtt serveres i restaurantene. Forselius fant også Røroshistorie i den ærverdige restauranten i Palmehaven. Lampene som henger i taket, ble laget i Skanckesmia på Røros.

Rørosfirmaet ble grunnlagt i 1874 Lars Skancke. Skanckesmia gikk konkurs i 1976 etter 102 års industrieventyr. Eventyret lever videre i Norges mest sagnomsuste restaurant, der Mikael Forselius har Norges gjeveste hotelljobb.

Anders Rønning er død

av

19 april døde Anders Rønning etter en tids sykdom. Anders Rønning ble født 26. april 1951, og ville fylt 68 år om han hadde fått leve ei uke lengre. Sommeren 2018 sluttet han som administrerende direktør ved Røros E-verk for å gå inn i pensjonistenes rekker. Han hadde da vært ansatt i Røros E-verk fra 1992. I intervju med Rørosnytt i oktober 2017 fortalte han at han så fram mot en aktiv pensjonisttilværelse sammen med Liv Hanne. Pensjonisttilværelsen ble dessverre alt for kort og preget av sykdom.

Anders Rønning markerte seg i næringsliv og samfunnsliv på Røros. Da han gikk bort var han styreleder for Floen eiendom AS, nestleder i styret for Rasjonell Elektrisk Nettviksomhet AS (Ren), samt styremedlem i Røros E-verk Nett AS og Verket Røros AS.

Anders Rønning ledet Røros E-verk i en tid med stor omstilling og utvikling, fra wolfram til led og skrivemaskiner til datamaskiner for å nevne noe. Anders Rønning ivret for å være i forkant og jobbe med utviklingen. Hans stor kampsak de siste årene var å få en sterkere forsyningslinje til Røros, og kapasitet til utbygging av industri. Vedtaket om utbygging av kraftverk på Tolga var viktig i den sammenhengen. Det er godt håp om at en forsyningslinje med større kapasitet blir en realitet om ikke alt for lang tid.

Anders Rønning vil bli savnet av mange. Når lampa tennes i kveld kan det være naturlig å sende en tanke til mannen, som brukte 25 år av sitt yrkesaktive liv på å jobbe for lys på Røros.

Byr på aha-opplevelser

av

Da Rørosmueseet tok over guidingen fra Destinasjon Røros, ble han veid og funnet for gammel. Det forhindrer ikke at Leif Hagen er guidelegenden på Røros. På hans turer møter historien humor, og over alt ligger aha-opplevelsene på lur.

Veien til guidetoppen startet langt ned i mørket i 1976. Leif var med i styret i Olavsgruvas venner. Derfor var det naturlig å stille som guide i Olavsgruva under Gruvearbeiderdagene det året. Siden det har det gått slag i slag. 

– Det ble utallige turer ned og opp fra Olavsgruva. Guiding viste seg å være så hyggelig at jeg ikke kunne slutte med det frivillig, sier Leif Hagen til Rørosnytt.

Han var omvisningsleder i Smelthytta fra 1988 – 1991, og etter det begynte han på Turistkontoret. Der var han til Rørosmuseet tok over guidinga. Leif Hagen ønsket å bli med videre, men slapp ikke igjennom nåløyet på grunn av alderen sin.

– Jeg som trodde museet skulle ta vare på gamle ting, sier Leif Hagen.

Hos Leif Hagen ligger humoren alltid på lur, men bak fleipen ligger det nok en del sorg. Beskjeden om at han ble skrotet var tung å ta med seg. Helt slutt på guidinga har det likevel ikke blitt. Han er blant fast guide for alle kullene av femtiårskonfirmanter. Det kommer en del forespørsler, og Leif er ofte ikke så tung å be.

Leif Hagen har guidet store og små grupper. De største gruppene som skulle ha samtidig guiding var det uværet som brakte til Staden. han har hatt oppsto på grunn av uvær. Når Hurtigruta kunne ikke gå fra Trondheim ble passasjerene kjørt med buss til Røros. De ble delt opp i grupper på opp mot femti personer, og vist rundt i gatene.

Han har guidet på det meste som finnes i gatene. Hagens favorittarena er i Bergtadens Ziir. Der blir han kanskje litt grepet av atmosfæren.

– En gang hadde jeg vandring i kirken med ei gruppe døve med tolker. Da jeg var ferdig åpnet jeg døren for å slippe dem ut. Folk gikk forbi og takket for guidingen, og den siste som gikk ut hadde et spørsmål: «Er du prest?» Jeg svarte selvfølgelig nei på det, og da sa han: » Du burde vært det.» Det var en tilbakemelding jeg satte stor pris på, sier Leif. Han har også hatt med seg flere biskoper på guiding i kirka, og bestått «biskoptesten».

– Du kjørte slalom, men du holder deg innafor, var tilbakemeldingen fra bisko Finn Vagle.

Andre gode minner er knyttet til Torgeir Grimsruds regjeringstid på Håg. Han hadde med seg utallige grupper. En gang var det 20 nederlendere som kom. Jeg kan ikke språket, så vi måtte tenke litt alternativt. De fikk låne sparker, og med utgangspunkt i Røros hotell satte de i gang en skikkelig sparkrace. De hadde sikkert øvd seg på kanalene, så dette kunne de. De startet på hotellet, kjørte nedover Pels, over Korsveien, ned Spellolaveien og til Malmplassen. Den møtte hverken buss eller trailer, og alle kom fram i godt behold.

I nyere tid er Lokalmatsafariene Hagens favoritt. På rundene traff vi Magne og Arnstein på Stensåsen. Jorid og Oda på Vauldalen, Kalsa-Tove på Kalsa og Bjørn Sandnes på Aursnden sik og bacon. Folk ble veldig imponert av historiene på alle disse plassene, og det ble sannelig jeg også, sier Leif.

Det har vært mange diskusjoner om hvordan Røroshistorien skal formidles. Leif Hagen har ikke så stor tro på skjematisk fremstilling med tall og årstall og personnavn. 

– Det kan di få i historietimen. Det er opplevelser vi tilbyr. Jeg tror folk setter veldig pris på humor i historien, eller inspirert av historien. Jeg sier ikke at dette har hendt, men at det kunne ha hendt, sier Leig Hagen.

Han trekker likevel fram noe annet, som han mener er enda viktigere enn humor. 

– Jeg har gått på Røros i 40-50 år, men oppdager hele tiden ting jeg ikke har lagt merke til før. Rare og underlige detaljer, som har sin lille historie i historien. I gata er det for eksempel mange historiske skilt. De vitner om butikker som var der tidligere, om en annen tid og et annet liv. Jeg skule ønske det livet kunne komme tilbake til Storgata. Før var det et yrende liv, og butikker av alle slag over alt. Historien kan fortelles med utgangspunkt i sporene som ligger igjen. Målet er å gi folk en liten aha-opplevelse. Det er aha-opplevelsene som er viktigst, sier Leif.

For å vise hva han mener med det, tar guidelegenden oss tilbake til Bergstadens Ziir. 

– Der henger Fanen til Bergkorpset. på den kan man se en liten blå elefant med ei rosa sløyfe. Øverst over alteret står det C7. Cristian VII var konge i Danmark, dag kirka ble bygget. Elefantordenen er en dansk ridderorden og landets høyeste utmerkelse. En liten blå elefant på ei fane i kirka kan ha en liten aha-opplevelse å by på, sier Leif.

Leif Hagen vet ikke hvordan det skulle gått med ham om han hadde blitt født på Tynset.

– Da vet jeg ikke hva jeg skulle snakket om, men på Røros er det mye å snakke om. Jeg hadde en ledsagertur en gang det var gøttkaldt. Folk kan ikke kuldegrader, og kler seg for å være pene. Vi gikk i 25 kuldegrader. Vi kom opp sleggveien, og la merke til en lettkledd dame. Jeg spurte henne hvordan det gikk, og da svarte hun: «På Røros fryser jeg med glede!» Slike tilbakemeldinger varmer veldig, sier Leif Hagen.

Kjærlighet ved første blikk

av

Per Sverre Dahl har tatt en ny tur i Falkbergets verden, og formet de to som fikk lide for forbudt kjærlighet, og som sikret forfatterens store gjennombrudd. Det handler om presten Benjamin Sigesmund og Gunhild Bonde i «Den fjerde nattevakt». Keramikkunstneren har fanget øyeblikket da det store dramaet tok til. Navnet på verket er kjærlighet ved første blikk.

Kjærlighet ved første blikk var det også med Per Sverre Dahl og keramikk. Det startet med leire som ikke var av høy nok kvalitet til å lage isolatorer av. I Kvennhuset, som ligger ved elva veg boligfeltet Mælan på Røros, var det en gang en keramisk fabrikk. I Bergersens fabrikk ble det også produsert modellkitt, til produksjon av isolatorer. Det som ble til overs, og ikke kunne brukes i produksjonen, fikk barna for å leke med. Dermed hadde Per Sverre rikelig med modellkitt å øve med i barndommen.

Øvelse gjør som kjent mester, og i dag er Per Sverre Dahl en svært anerkjent kunstner. Blant annet har han blitt en mester i å lage miniatyrer av kjente folk. Han har også utviklet en egen stil. Når en ser en av Per Sverre Dahl figurer er det to ting som kan sies sikkert: Det er lett å se hvem modellen for figuren er, og det er lett å se at den er laget av Per Sverre Dahl.

Dagarbeiderne var nederst på rangstigen i gruvesamfunnet. De ble tilkalt ved behov, tjente lite, og hadde ikke mye å putte i magen….Foto: Tore Østby

I 1984 rigget Per Sverre seg til i en gård i Mørstugata, som ligger i forlengelsen av Kjerkgata. Folk ble invitert inn, for å drikke kaffe og spise pjalt. Per Sverres keramikk tjente som pynt i kafeen. Per Sverre sier han var litt i tvil om keramikken var fin nok, men så viste det seg at de få klagene som kom ikke var på kunsten, men på pjalten.

– Det er mange sterke meninger om pjalt, og det var noen damer som hadde innvendinger. Det er mer enn en måte å lage pjalt på, men for noen er det bare en rett måte. Hva som er den rette måten varierer, sier Per Sverre Dahl.

Nå er pjaltbakinga for lengst overlatt til andre, og i gården er det nå galleri og verksted. I tillegg er det mange historier. Hver skulptur har sin historie.

– Folk vi gjerne ha en historie. Kunst og historie går godt sammen. Slik ligger historien jeg forteller i inspirasjonen til skulpturene. På Røros er det mye å ta av. Noen ganger er det karakterer fra gruvehistorien. Andre ganger er det Falkbergets romaner som gir inspirasjon. Noen ganger er det samtidshistorie og popstjerner, sier Per Sverre.

Inne i verkstedet står hele The Rolling Stones. De langsrakte tynne rockerne er lett å kjenne igjen. Folk blir forundret når de ser de lange tynne kroppene, og lurer på hvordan Per Sverre får det til.

Det er to spørsmål jeg får nesten hver dag. Det er om jeg bruker ståltråd i figurene for å holde dem oppe, og det andre er om det går an å leve av dette. Det er ingen tråder ikke i figurene. Keramikken krymper 10-14 % under brenning, og med en ståltråd inni, ville figurene sprukket. Det går an å leve av dette. Det gjør det fordi vi er der vi er, og fordi mange kommer for å besøke oss, rett og slett! sier Per Sverre Dahl.

Det er lett å kjenne igjen the Rolling Stones. Foto: Tore Østby

Scooterløypenes far

av

SVinterled Røros AS arbeider for fullt for å få til ei snøscooterløype i Røros kommune. Arbeidet har tatt tid, men i det siste har ting begynt å komme på plass. Mange grunneiere har sagt ja til å avgi grunn, og et forslag blir etter hvert lagt fram for politikerne. Dette arbeidet ledes av en haltdaling som liker mye bedre å gå på ski, enn å kjøre snøscooter. Atle Engan er Gauldalsløypas far, og nå er han svanger med ei løype til på Røros.

I mange år var Atle Engan brannsjef på Røros. Som pensjonist har han engasjert seg for å få på plass ei rekreasjonsløype for snøscooterkjøring i Holtålen. Denne vinteren er den såkalt Gauldalsløypa i bruk, etter at kommunestyret i Holtålen sa ja til en prøvesesong vinteren 2019. Atle Engan har en dobbeltrolle i dette. Han er leder i scooterklubben i bygda, og han er hyret inn av rådmannen som rådgiver på rekreasjonsløyper for snøscooter.

Atle Engan har hatt et forhold til snøscooter lenge, selv om det første møtet endte med en liten katastrofe. Atles onkel kjøpte den tredje snøscooteren som kom til Haltdalen. Det skjedde i 1967. Bukkvold Motor kom til Haltdalen med vidunderet. Det var en 20-hesters Polaris, og onkelen fikk prøvekjøre scooteren rundt på jordet på gården. Så sa Bukkbold at gutten, som senere skulle bli scooterløypenes fra, kunne prøve scooteren en runde. Det gikk ikke bedre enn at unge Atle gikk stang inn, da han skulle kjøre igjennom ei grind. Resultatet var at den ene skia gikk ut i spagat. Bukkvold tok med seg scooteren tilbake til Røros og sveiset skaden. Den sveisede Polarisen er er fortsatt i familiens eie.

Atle Engan forbinder snøscooter først og fremst med nyttekjøring, som skyss til setre og hytter og vedkjøring. Det var i slik tjeneste Polaris fra 1967 ble brukt. Atle ble ikke selv eier av en scooter før i 1988, da han arvet scooteren etter sin far, da han gikk bort. Deretter har han byttet til nyre modeller med jevne mellomrom, og sin sjette snøscooter kjøpte han på Gummi og Maskin Elven under Rørosmartnan. Nylig var han på sin første rekreasjonstur med sin kone Anne Kari Engan. 

– Det var en fantastisk tur på lørdag. Traff bare trivelige folk. Kjørte forbi en scooterkontroll også. Det er stor kontrollvirksomhet langs løypa, og dette går meget fint, sier Atle Engan til Rørosnytt.

Det var allerede tre uker før påske solgt 266 årskort og 47 dagskort på Gauldalsløypa. Det representerer 145.000 i omsetning, og det er 50.000 mer enn budsjettert.

– Det viser at slike rekreasjonsløyper er noe folk vil ha. Jeg tenker at behovet er like stort for dette på Røros. Jeg er motivert for å være med å legge til rette for det. Det er registret over 1000 snøscootere i Røros og Holtålen i dag kjører mange av de i løypene på svensk side av Riksgrensen, sier Atle Engan. 

Det er etablert et firma for utvikling av snøscooterløype på Røros, og firmaet heter Vinterled Røros AS. Selskapet har ingen dominerende eier.  Tømmermester Arnfinn Sorken, Trygve Larsen, Bergstadens Hotel, Leif Jørgen Hovdal holding, Røros snøscooterklubb, Hans Gunnar Elven og Ole Jørgen Kjellmark eier 10,5% av aksjene hver, mens Røros Hotell, Forselius Holding, Skancke, Tamneshalvøen invest og Idrettsparken hotell sitter med 5,3% hver. (Prosentandelene er rundet av til nærmeste hele desimal.)Vinterled Røros AS har hyrt inn Atle Engan gjennom Holtålen kommune for å bistå med tilrettelegging. Det jobbes nå for å få til et løypenett til Vauldalen og gjerne også andre leder i Røros. Samtlige grunneiere fra Vauldalen til Golfbanen er det nå inngått avtale med. På golfbanen er det gjodkjente avkjørsler, og fine muligheter for parkering. Det er en søknad inne hos Statskog for løype i Røros Vestre Statsalmenning. Det er også inne en søknad til Fjellstyre om Kvitsandområde, for å få løype helt fram til flyplassen.

Avtalene og reglene i Gauldalsløypa videreføres på Røros. Disse vurderes av flere omliggende trønderske kommuner. På sikt jobber alle de som er engasjert i dette, for å få til flere interkontinentale løyper.

– Scoterløypene gir mange lokalsamfunn et løft. I Tydal har snøscooterløypene gitt Væktarstua og butikken på Stugudalen et skikkelig løft. Nå ser vi det samme skjer i Holtålen, sier Atle Engan. 

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.