Politikk

Kommunedirektøren ber om fullmakt til å ta opp likviditetslån på inntil 78 millioner kroner for å sikre at kommunen har likviditet ut året. Kommunen har svak økonomi, og jevnlig bli driftskreditt brukt for å ha penger til forpliktelsene. Brukskrediten har påført kommunen store kostnader. Et likviditetslån koster mindre. 

Årsaken til at kommunen tar opp driftskreditter og likviditetslån, er at Røros kommune driver med store underskudd. Det skyldes også at pengestrømmen både ut og inn er utjevn. Låneopptaket skal behandles i Formannskapet og Kommunestyret. Slik situasjonen er, har politikerne i realiteten ikke noe annet valg enn å si ja. Låneopptaket krever Statsforvalterens godkjennelse.

Det finnes andre måter å bedre likviditeten på, men det vil ta litt for lang tid, til å være hele løsningen. En alternativ metode for å styrke likviditeten vil kunne være å selge eiendeler eller andeler i selskaper. Salg av aksjene i Ren Røros vil trolig komme opp som et tema igjen.

Røros kommune har et akkumulert merforbruk fra 2023 og 2024 på til sammen ca 78 millioner kroner. I tillegg har kommunen bokført et samlet premieavvik pensjon på ca 100 millioner kroner. Dette betyr at 178 millioner kroner er belastet likviditetsreservene i kommunen, 78 millioner på grunn av merforbruk og 100 millioner på grunn av utbetalinger til pensjonsordningene for kommuneansatte. 

Kommunen har allerede en driftskreditt på 60 millioner kroner i Rørosbanken, men likviditetsplanen viser at dette i perioder fremover ikke vil være tilstrekkelig for å sikre at det til enhver tid er nok tilgjengelige midler for å sikre betalingsevne. På kort sikt gjelder dette spesielt i juni og august, der feriepengene er en vesentlig kostnad

Låneopptaket skal opp i Formannskapet 15. mai.

I sin appell på Nilsenhjørnet på første mai tok Charlotte Hicks Prestjord et oppgjør med tendensen til å snu seg bort, når urett skjer. Hun viste til folkemordet i Gaza og krevde at det norske oljefondet må trekke seg ut av Israel. I appellen hun har skrevet sammen med Emira Svalstad satte hun også fokus på kvinneundertrykkelse i Iran.

Under kan du lese Charlotte Hicks Prestjords appell.

Vi i Amnesty står sammen i solidaritet med kvinner i Iran. I 2022 døde Jina Masha Amini i varetekt etter brutalt mishandling av det Iranske politiet for å ikke ha dekket til håret sitt. Folket i Iran tok til gatene og ropte ‘Kvinne, liv,frihet’ og de Iranske myndighetene svarte med å stramme inn grepet ytterligere . I åra som har fulgt har hundrevis av mennesker blitt drept i demonstrasjoner, blitt arrestert og torturert, barn inkludert. Flere har blitt dømt til døden ved henging for å stå imot  diskrimineringen og undertrykkelsen som har blitt enda større mot kvinner i Iran. Amnesty jobber målrettet for at de Iranske lederne kan holdes internasjonalt strafferettslig ansvarlig, og viser solidaritet også med kvinner og jenter i Iran.

Og mens vi er i midtøsten
Bombene hagler fortsatt over Gaza.
Et langt langt mareritt fortsette for over 2 millioner mennesker på Gazastripen, der halvparten er barn(!). 
Mens vi står her i dag blir uskyldige Palestinere torturert og drept. Gaza blir fremdeles bomba og pulverisert, av Israel med USA og vestens økonomiske støtte. Våre penger. Vårt oljefond. Norsk produserte våpen.
Vi snur oss bort. 
Verden snur seg bort. 
Også Amnesty International har funnet tilstrekkelig med bevis på at Israel begår folkemord, og når en av verdens største organisasjoner som jobber for menneskerettigheter bekrefter dette er det for meg helt ubegripelig at Israel får fortsette uten at vi grip inn.
Israel har null respekt for palestinske liv.  Null respekt for internasjonal lov. De har krysset alle grenser gang på gang.
Humanitær hjelp som mat og medisin, står klar i tonnevis ved portene, men blir blokkert av Israel for å komme inn i Gaza, og blir fordervet der det står mens 2 millioner mennesker, barn, kvinner, fedre, besteforeldre, vanlige folk som meg og deg, dør av overlagt menneskelagd sult og mangel på medisinsk hjelp. En blokkade av alt man treng for å leve – i  åpenbar strid med folkeretten.
Over 50 000 mennesker har blitt brutalt drept, hele familier utslettet – og med mørketall så mye større da det ligg tusenvis av mennesker begravd inne i ruinene av sine egne hjem, skoler og sykehus. Når man snakke om så høye tall er det for oss som ikke har opplevd krig eller massakre helt uvirkelig å forholde oss til, men tenk  50.000 mennesker – det tilsvarer hvert eneste menneske på Røros, Holtålen, Tynset, Tydal, Engerdal, Os, Alvdal, Oppdal, Rennebu, Gauldal, Selbu og Melhus -alle DØD, 
der nesten halvparten er barn under 18 år -DREPT! 
Hvorfor er det ikke flere som roper ut at nok er nok? Hvorfor er det ikke flere land som stiller seg bak alle de rapportene  som deriblant Amnesty har laget som viser at dette er en altfor mørk flekk i menneskehetens historie?
En person alene kan ikke gjøre alt, men vi alle kan gjøre  noe. Og sammen kan vi gjøre viktige og riktige forskjeller i verden.
Gjør noe! Gjør det du kan.
Bær et skjerf. Signer underskriftsaksjoner. Si ifra til dem som sitt med makta. KREV at oljefondet vårt trekke seg ut av Israel. KREV stans av levering av norske våpen som kan havne på Gaza og KREV annerkjennelse for at vi står overfor et pågående folkemord av Palestinere. Vis hvor du står på sosiale medier. 
Jo mer vi dele, jo mer vet vi. 
Jo mer vi vet, jo mindre kan vi se bort.

Og tilslutt vil vi sende en stor takk til alle dokk som er med oss i kampen for en bedre verden.

Kvinne, liv, frihet!
Fritt Palestina!

Skrevet av: 
Charlotte Hicks Prestjord og Emira Svalstad

Ane Noer Korsjøen løftet palestinernes sak i sin appell på Nilsenhjørnet under første maifeiringen i dag. Hun ønsker større engasjement for saken, hun frykter drukner i Ukrainakrigen og andre store internasjonale begivenheter. Under kan du lese Ane Noer Korsjøens appell for dagen.

Kamerater!

I den verden vi lever i nå blir internasjonal solidaritet viktigere og viktigere. Mens barn bombes på Gaza foregår det en stille etnisk rensing på Vestbredden. Den ene grusomheten dekker over den andre. Og situasjonen har blitt så normalisert at den knapt blir omtalt i media.

Det palestinske folket har levd under okkupasjon i flere tiår. Jeg har besøkt Vestbredden mange ganger, og blitt kjent med mange utrolig fine folk der. De forteller om en hverdag der de nærmest er stengt inne i landsbyene sine på grunn av flere sjekkpunkt og blokkerte veier. Det er mangel på mat, vann, arbeid og grunnleggende menneskerettigheter. Palestinske hjem blir jevnet med jorden av israelske bulldosere.

De ulovlige bosetterne brenner ned olivenlunder, og ødelegger dermed levebrødet for mange palestinske familier. Bønder har blitt avskåret fra landområdene sine, og de risikerer å bli angrepet av bosettere, fengslet eller i verste fall drept om de skulle nærme seg jordene sine. Palestinerne er utsatt for nød og urett som vi knapt kan forestille oss fra vår fredelige tilværelse her oppe på fjellet. 

Det er viktig å huske på at dette ikke er noe nytt fra staten Israel, det har foregått i årevis men det siste året har det blitt mye, mye verre. Det dem frykter nå er en ny Nakba – en ny katastrofe. 

Det palestinske sivilsamfunnet har i mange år oppfordrer til boikott av staten Israel inntil de følger internasjonal lov. Boikott var viktig for å få slutt på apartheid i Sør-Afrika – vi vet det fungerer! 

Vi er nok mange som kan føle oss maktesløse til tider, men ved å engasjere oss i politiske partier, organisasjoner og fagforeninger kan vi alle bidra til en politikk som virker.

Og er det én ting arbeiderbevegelsen har lært oss, så er det at ingen er fri før alle er fri. I solidaritet med våre palestinske søstre og brødre må vi stå sammen i kampen for et «Fritt Palestina!»

Jon Are Dahl holdt apell på vegne av Røros SV i Sangerhuset i dag. Hans hovedfokus i talen var inkludering og kamp mot utenforskap. Han tok utgangspunkt i det levende fellesskapet som er Røros. Også i Røros er det mye å gå på når det gjelder inkludering, blant annet for funksjonshemmede. Under kan du lese Jon Are Dahls appell.

Kjære kamerater 

Røros er bygget på fellesskap, slit og styrke. På kobber og kull – men også på varme og vilje. Røros er ikke bare historie. Røros er også et levende fellesskap. Og i dag – på arbeidernes internasjonale kampdag – spør vi oss: Hvem får være med i det fellesskapet?

 Altfor ofte er svaret: Ikke alle. For la oss snakke sant om virkeligheten: Mange mennesker med funksjonsnedsettelser står fortsatt utenfor arbeidslivet. Ikke fordi de mangler evner. Ikke fordi de ikke vil. Men fordi samfunnet deres ikke vil nok. De møter stengte dører. Lave forventninger. Usynlighet.

Og hva skjer da? Jo, vi mister noe.
Vi mister erfaring. Vi mister kunnskap. Vi mister perspektiv. Vi mister ressurser vi aldri en gang tok oss tid til å se. Vi har bygd et samfunn der vi ofte spør:
«Hva koster det å tilrettelegge? Hva koster det å inkludere?»

Men vi stiller altfor sjelden det motsatte, og viktigste spørsmålet:
«Hva koster det oss å la være?» For det koster. Det koster verdighet for den som blir holdt utenfor.
Det koster vekst og innovasjon for arbeidslivet.
Det koster fellesskapets styrke – for et samfunn som ikke inkluderer, er et samfunn som svekkes innenfra. 

1. mai handler om kampene vi har vunnet – men også om de vi fortsatt må ta.
Og dette er en av dem. Vi må snu på hele logikken:
Det er ikke den med funksjonsnedsettelse som skal forklare hvorfor de ikke får jobb. Det er vi som skal forklare hvorfor vi ikke har gjort nok. Vi trenger et arbeidsliv som ikke måles i normalitet, men i mangfold.

Et Røros, et Norge, der vi ikke frykter forskjeller, men forstår at de gjør oss sterkere. Så la oss være det stedet. Det stedet som spør: Ikke «hva koster det å inkludere?» – men «hva koster det å la være?» For vi vet svaret.
Inkludering er ikke luksus. Det er grunnmur. Det er rettferdighet. Det er styrke. 

Så på denne 1. mai – la oss love én ting:
At vi aldri skal slutte å kjempe for et arbeidsliv, og et samfunn, med plass til alle. Ikke bare i ord – men i praksis. Gratulerer med dagen, Røros – la oss bruke stemmen vår, ikke bare for oss selv, men for alle som ennå venter på å bli hørt. Takk.