Røros Tweed og andre norske tekstilprodusenter har fått øynene opp for syriske flyktninger med tekstilkompetanse. To syriske flyktninger bosatt i Ålen er ansatt i Røros Tweed, og daglig leder Erland Sjøvold ber myndighetene gjøre det lettere å finne og ansette gode kandidater med flyktningbakgrunn.
– Begge er skreddere, og vi merker veldig godt at de kan faget sitt. De var produktive nesten fra dag én. Den ene var avdelingsleder i en tekstilbedrift i Syria, og nå er han aktuell for å rykke opp til en teamlederrolle hos oss, sier Erland Sjøvold til Pressenytt.
Han ser imidlertid vanskeligheter i horisonten, etter hvert som hjemsending blir et mer aktuelt tema.
– Vi frykter at de to blir sendt tilbake til Syria. Da mister vi verdifull kompetanse som ikke lar seg erstatte på det norske arbeidsmarkedet. Her bør vi finne en løsning som er til beste for alle parter, sier Sjøvold.
De 4600 arbeidstakerne som jobber i tekstilindustrien produserer varer for om lag 9 milliarder kroner årlig. Likevel er det nesten ingen nordmenn som utdanner seg i tekstilfagene.
– Tilgang på arbeidskraft med produksjonskompetanse er et stort problem for tekstilindustrien. I verste fall kan det føre til stagnasjon eller at produksjon flyttes utenlands. Samtidig finnes det et ukjent, men sannsynligvis stort antall syriske flyktninger med utdanning og erfaring innen tekstilproduksjon. Det er i alles interesse at de får mulighet til å jobbe med faget sitt i Norge, sier Kari Rømcke, leder for Teko, tekstilnæringens bransjeforening i Norsk Industri.
Fikk tekstiltips
Før borgerkrigen jobbet minst 15 prosent av den syriske arbeidsstyrken i landets tekstilindustri. I dag er et flertall av fabrikkene stengt, mange av dem bombet istykker.
Midt i Lillehammer, i de tradisjonsrike produksjonslokalene til Gudbrandsdalens Uldvarefabrik, sitter to syriske menn og styrer avanserte tekstilmaskiner. At de i det hele tatt befinner seg i denne delen av landet er en ren tilfeldighet, et slumptilfelle.
– En av maskinleverandørene våre tipset meg om at det fantes en stor tekstilindustri i Aleppo før krigen, og at flere av de som jobbet der nå kanskje satt på mottak i Norge sier Jan Skrefsrud, administrerende direktør i Gudbrandsdalens Uldvarefabrik.
Ingen vet hva flyktningene kan
Da han tidlig i 2017 tok kontakt med Utlendingsdirektoratet (UDI) for å undersøke saken nærmere, hadde han ingen anelse om at det skulle ta nesten halvannet år før prosessen han satte i gang bar frukter.
– De jeg snakket med i UDI var glade for at noen fra næringslivet var interessert i å ansette flyktninger med arbeidstillatelse. Dessverre kunne de ikke skaffe noen oversikt over flyktninger med tekstilkompetanse, og det var helt uaktuelt for meg å ringe rundt til kanskje 50 mottak i håp om å få napp, sier Skrefsrud.
Måtte opp på departementsnivå
Gjennom Teko kom han i kontakt med den sosiale entreprenøren Wid Al-Saedy. Hun driver Wide-Ink, et oslobasert firma som arbeider med å sysselsette flyktninger i et integreringsøyemed. Slik fikk han tak i CV-ene til en håndfull syriske tekstilarbeidere som hadde flyktet til Norge.
– Endelig løsnet det, trodde vi. Vi intervjuet flere kandidater, og endte opp med å tilby fast stilling til to av dem. Disse var bosatt i henholdsvis Haugesund og Kåfjord, og de møtte store hindringer da de prøvde å flytte til Lillehammer. Sammen med NHO tok vi saken helt opp på departementsnivå før det endelig kom en løsning, sier Skrefsrud.
– Staten sitter på nøkkelen
Mens den ene syreren hadde sin første arbeidsdag på veveriet før sommeren, begynte den andre, en utdannet tekstilingeniør, først i august. Begge kunne gå rett inn i produksjonen nesten uten opplæring. Skrefsrud forteller at det desperate behovet for kompetent arbeidskraft er den eneste grunnen til at han orket å fullføre det kronglete rekrutteringsløpet.
– Å komme i arbeid er en viktig form for integrering. Her kan vi som er arbeidsgivere spille en viktig rolle, men det er stat og kommune som sitter på nøkkelen. De bør lage et register over alle flyktningers utdanning og arbeidserfaring, slik at kompetansen deres blir synlig og søkbar for næringslivet. I tillegg må det bli mye enklere å bytte bostedskommune, uttaler Skrefsrud i Gudbrandsdalens Uldvarefabrik.
