Fadi Zidan kom til Norge fra Syria for seks år siden. I dag bor han med familien sin på Røros, og driver eget skredderverksted i Kjerkgata. Han har lang erfaring som skredder. Han jobbet som skredder 20 år i Syria før han kom til Norge. Fadi ble skredder fordi han likte yrket, det gjør han fortsatt.
Skredderverkstedet
Fadi startet skredderverkstedet i Bergmannsgata i mai 2020, midt under pandemien. På åpningsdagen hadde han med seg en symaskin fra hjemme. En hjemme-symaskin som ikke var laget for en skredderbutikk. Han leide to – tre meter i et kjellerlokale. Det var korte åpningstid i starten, for eksempel fra 9 – 12.
– Jeg tok med meg symaskinen og en saks, og gikk til butikken min. Jeg begynte på null. Nå har jeg mange maskiner, dameklær og andre forskjellige ting, sier Fadi Zidan.
Han hadde en del kunder på Røros fra før. Mange kjente han fordi at hadde sydd hos Røros Frivilligsentral. Men den første måneden ble det ikke mye inntekt. Andre måneden ble det mer, og tredje måneden ble det mer og mer, så Fadi fikk raskt mange oppdrag. Etterhvert har han blant annet kjøpt ny symaskin og skomaskin. Etter at han flyttet til Kjerkgata har han hatt mye kunder, og får gode tilbakemeldinger fra kundene sine, som igjen anbefaler han til andre. I tillegg til kundene fra Røros har Fadi nå også kunder fra Oslo, Trondheim og Tynset.
I skredderverkstedet sitt tar Fadi blant annet imot klær, sko og utstyr til reparasjon, han syr også på bestilling, for eksempel dressjakker og kjoler. Fadi er også skomaker, og har et eget rom til dette i verkstedet. I tillegg sliper han kniver, og trekker litt møbler. I butikken har Fadi dameklær, som han kjøpte da en butikk på Røros ble lagt ned. Da åpnet han en avdeling med dameklær.
Fadi har tidligere jobbet hos Flokk, men da koronapandemien kom ble han uten jobb.
– Jeg tenkte hva skal jeg gjøre på Røros?, sier Fadi.
Han bestemte seg for å åpne skredderverksted for å se om det fungerte eller ikke. Det har fungert veldig bra. Etterhvert flyttet han til et større butikklokale i Kjerkgata. Der trives han veldig godt.
Miljøet
Fadi er glad for at folk tenker på miljøet, og kommer til han med ødelagte klær istedenfor å kaste.
– Mange folk komme til meg. Det er veldig bra for miljøet å ikke kaste, sier Fadi.
Fadi har mange spennende oppdrag, blant annet trekk bil og traktorseter.
– Alt som bruker skinn eller stoff kan jeg hjelpe til med, sier skredderen.
Ved 16-tiden frontkolliderte to personbiler på Fylkesvei 30 et stykke nord sør for avkjøringen til Glåmos. Sørgående bil fikk skrens, og kjørte inn i en personbil med fire personer i. To av personene i denne bilen var barn. Hele familien fremstår som uskadet.
Den ene ulykkesbilen kjørte et godt stykke ut av veien etter kollisjonen. Foto: Tore Østby
Bilen som kjørte inn i bilen med familien i kjørte deretter av veien og ligger ute på jordet nedenfor en skråning. Føreren av denne bilen er tatt med til legesjekk på Røros.
Veien er åpen for trafikk i den ene kjøreretningen, og folk oppfordres om å kjøre forsiktig forbi ulykkesstedet.
I løpet av fjerde juledag kom det seks nye positive svar på PCR-test på personer med folkeregistrert adresse i Røros. Dermed står vi på 131 bekreftede smittetilfeller siden pandemien startet. Smittetrenden er fortsatt synkende.
I landet ble 4702 nye bekreftet smittet i går. Tendensen i Norge nå, er at omikron er i ferd med å bli den dominerende varianten i Norge. Det er nå registrert 8854 omikrontilfeller i Norge.
29. desember 1931, ble Knut Brandstorp født. Starten på livet var traurig. Hans mor var meget syk da Knut ble født. Faren ble sendt ut i nattemørket. Det var ikke slik på den tiden at fedrene skulle være med på fødselen. Faren gikk ute i nattkulden. Knut tror han var nervøs der han gikk. Omsider fikk Knut se dagens lys. Knut hadde mørk hudfarge på grunn av gulsott da han ble født.
Som barn fikk Knut høre at faren var leder av noe som het Framfylkingen, hva nå det var for noe. Knut snuste litt for å finne ut hva dette var.
– Joda, det var et sted hvor barn, jenter og gutter møttes og hadde det moro. De gikk på turer, var med på sangleker, hadde revyer og det ene med det andre. Dette var jo artig. Men det var ikke noe sånt på Høybråten, der jeg bodde. Dermed var det en septemberkveld, hvor jeg ruslet innover til Grorud. I Grorud, der skulle det skje. Jeg kom opp i Grorud, og der var det masse unger, og der var det sang, og der var det lek. Det sto en gubbe der med solbriller. Da sa jeg at nå skal jeg bli medlem av Framfylkingen. Skal du bli medlem av Framfylkingen du, sa han. Men du er veldig liten da. Ja, men jeg er stor nok hadde jeg visstnok sagt. Og dermed var jeg medlem av Framfylkingen, sier Knut Brandstorp.
Krigen
Da fulgte det flere år med blant annet den første store Framleiren Stavern i 1937, og den store nordiske i 1939. Så kom krigen. Den var meget dramatisk for Knut. Faren var dengang i Arbeiderbladet, og fikk melding om at det var uro i Oslofjorden.
– Han sa ifra om at dersom det kommer fly i løpet av natten, så må dere løpe inn i skogen og gjemme dere under noen laken. Vi bodde rett i sonen for Kjeller flyplass. Himmelen den var svart krydret av tyske messerschmitt fly, som da spydde sin last utover. Men vi kom nå gjennom den natta, sier Knut. Men han kan fortelle at den store furua som de hadde lagt seg under ble delt i to av splinter, og det lå deler av ruiner rundt omkring dem. Men ingen kom til skade.
Så kom dagene igjen med skole, trodde barna. Men nei, det første som skjedde var at fiendene tok skolen, så det ble ingen skolegang.
– Vi vokste opp, og vi skjønte at det var viktig å ha en bestemt holdning over disse nye grønnkledde som hadde kommet til oss. Vi gjorde så godt vi kunne for å vise vår forakt, sier Knut. Blant annet husker han at de fikk beskjed om at
dersom det kom en tysker langs veien så skulle de gå over på den andre siden av veien og snu ryggen til ham. Det var ingen fra Høybråten som tok imot godteri fra tyskerne. Det var landsforræderi.
Emblem
Knut vet at de var med på flere tokter innover i skogen, og prøvde å markedsføre barnas holdning til de nye fiendene. Knut husker ikke om han var med selv, men det ble malt et stor emblem inne ved Elvåga i Østmarka. Emblemet var rundt åtte – ti meter stort, og var en hyllest til Håkon den 7. Det er rester av emblemet der den dag i dag.
Årene gikk, og Knut skjønte mer og mer at barna var nyttige de også. De delte blant annet ut flygesedler, og de prøvde å mate russerfanger som var plassert i nærheten.
– Vi bidro på vår måte, sier Knut. Han legger til at de stjal turnips som de ga til de gamle som ikke hadde fått tak i poteter.
Så var det en mørk dag i 1943. Familien var sent oppe fordi de skulle fikse noe hjemme. Plutselig begynte det å dundre i vegger, og det var skrik og skrål. Plutselig var tyskerne inne med sin gestapo, og arresterte Knut sin far.
– Jeg skal ikke gå i detaljer på det, men det var en forferdelig opplevelse, sier Knut.
Faren ble tatt, mens Knut og moren ble igjen alene. Huset ble okkupert i tre-fire dager, før tyskerne dro igjen. Umiddelbart etter at de hadde dratt, fikk moren og Knut en melding fra en nabo, om at de måtte komme seg ut av huset. Faren var borte. Det var ingen som visste hvor han var. De regnet med at tyskerne kom tilbake, og det gjorde de. Ti minutter etter at Knut og moren hadde rømt fra huset sitt, var huset okkupert av tyskerne igjen. De brant opp rester av det familien hadde av møbler, bøker og slike ting. Men noe hadde Hjemmefronten greit å gjemme unna.
Da var det for moren og Knut å komme i en dekkleilighet. De hadde flere dekkleiligheter, før de omsider fikk melding om at nå var tiden inne for å komme seg over til Sverige.
Julaften
På selveste julaften banket det på døren. Inn kom en kar, som sa at i kveld måtte moren være alene hjemme. Gutten måtte bort. Knut ble stablet inn på et loft. Ut på kvelden banket det igjen på døren. Da var Knut langt inne i nøkkelhullet, og hørte en stemme som han kjente så altfor godt. Han styrtet inn i rommet, og der satt hans far. Men det var ikke hans far. Det var en kar som nok var lik på mange måter, men han var mørkhåret, hadde hornbriller, han hadde nesten ikke tenner, og hadde store bandasjer på hendene. Faren hadde greid å rømme i fra gestapo. Mor og sønn fikk beskjed om at faren nok ikke kunne komme til Sverige, før på lang tid, fordi han var så skadet. Men Knut og moren måtte dra over, og det gjorde de.
Dette var i romjulen 1943. Det hadde vært kaldt, men så ble det mildvær. De skulle gå over Rødenessjøen, men det var ganske håpløst på grunn av mildværet, så de måtte gå rundt sjøene. Det var en tur på over 11 timer.
– Det var dramatisk. Men vi så ikke så mye til tyskerne før vi kom til grensen. Og da braket det løs. Da lå tyske kommandostyrker og skjøt mot oss med Krag-Jørgensen, tror jeg det var. En av disse kulene traff da en stein som ble en rikosjett som havnet i panna mi, og jeg lå der i en blodpøl, mens de andre løp retning Sverige, en par hundre meter. Jeg ble liggende igjen. Da skjedde noe som, egentlig aldri skulle kunne ha skjedd-En svensk soldat løp over grensen, fikk tak i meg og dro meg over på svensk side. På den måten ble jeg og mor etterhvert forent i Sverige, på en mottakelsestasjon for flyktninger fra Norge.
Tiden gikk, og etterhvert havnet de i Stockholm. Faren kom tilbake, og fikk jobb hos den Norske legasjon.
– Jeg hadde en fantastisk tid med svenske kamerater. Fin skolegang, og veldig mye flotte opplevelser, sier Brandstorp.
Knut kom tilbake til Norge 15. mai, like etter at krigen var slutt. Men før det hadde han opplevd det helt store. På selve frigjøringsdagen var hans mor borte. Ingen visste noe om noe som helst. Knut var på vei til skolen. Da han kom oppover der som skolen lå, badet hele området i norske flagg. Barna sang “Ja, vi elsker”, og Knut var hedersgjesten.
Da var det bare om og gjøre å bli ferdig med Sverigeoppholdet, og komme tilbake til Norge. Etter lang lang tid fikk familien etablert seg med et sted å bo, i nærheten av der som de bodde før de rømte til Sverige.
Tiden etterpå med Framfylkingen, AUF og skolegang ble spennende.
– Jeg var aldri noe skolelys, men jeg føler at det jeg lærte av viktige ting det lærte jeg gjennom Framfylkingen, og gjennom AUF. Slik gikk nå årene. Det er iallefall en ting som er sikkert, at all forferdelse og all gru, alt spetakkel som var det glemmer jeg aldri. Men jeg vil også takke på mange måter for det man lærte om medmenneskelighet, om dette med å ta vare på hverandre i vanskelige tider- Det var dramatisk, sier Knut.
I løpet av tredje juledag kom det to nye positive svar på PCR-test på personer med folkeregistrert adresse i Røros. Dermed står vi på 125 bekreftede smittetilfeller siden pandemien startet. Smittetrenden er fortsatt synkende.
I landet ble 3750 nye bekreftet smittet i går. Tendensen i Norge nå, er at omikron er i ferd med å bli den dominerende varianten i Norge.
Borgstuggu i Proviantskrivergården er et unikt tømmerhus midt i Bergstaden Røros. Gårdsanlegget skrives seg tilbake fra 1797. Borgstuggu er et separat tømmerhus, som ligger i gårdsrommet.
Tradisjonelt i Norge, var borgstue brukt til innlosjering/tjenerstue på storgårdene. Eier av Proviantskrivergården, Maren Todal, sier man ikke helt sikkert kan si hva tømmerhuset ble brukt til. Det som er helt sikkert, er at det er et hus som har tatt imot folk opp igjennom tiden. Borgstuggu i Proviantskrivergården er den eneste bevarte av sitt slag som er igjen på Røros.
-Det gjør at det er spesielt artig å ønske folk velkommen hit, både vår familie, gjester, venner og tilreisende, sier Maren Todal.
Pensjonat
På slutten av 1800-tallet var det pensjonat, særlig for middelskoleelever, i våningshuset i Proviantskrivergården. Det ble drevet av døtrene etter Knud Olsen, den siste proviantskriveren som bodde i gården. Det har også vært hotell for overdireksjonens medlemmer, som var på besøk på Røros på 1800-tallet. I gården har det dermed vært ei lang linje med pensjonat virksomhet.
Nå er det Maren og hennes samboer Jostein, som tar imot overnattingsgjester i Borgstuggu. De har startet selskapet Sti, og drevet det gjennom sin første sommersesong.
Sti
Sti er et lite nisjeselskap innenfor reiselivsbransjen, der de jobber mot stisyklisten. De tilbyr sykkelverksted, Jostein er sykkelreparatør, og tar imot terrengsykler for reparasjon og vedlikehold. Både Maren og Jostein er sertifiserte terrengsykkel guider på nivå en og to. Jostein har nivå to som er et hakk over nivå en. De guider besøkende på de naturlige stiene rundt om på Røros, og legger opp turer for dem. I tillegg tilbyr Sti overnatting i Borgstuggu.
Sti ble etablert i juni i år. Maren er godt fornøyd med den første sommeren.
-Det har vært helt perfekt. Vi har jo faste jobber begge to, og dette var sommerferien vår. Så det var ikke noe ønske om å overarbeide oss, for dette prosjektet skal gi energi og ikke ta. Vi har hatt fint besøk av flotte stisyklister som liker det samme som vi gjør. Jeg er rett og slett blitt overrasket og overveldet over at vi har møtt markedet så godt. Så har vi leid ut til overnatting her, og det har også hatt jevnt trykk. Og sykkelverkstedet også, akkurat passe. Det er så fint, sier Maren. I høst har hun begynt å jobbe en dag mindre i den vanlige jobben sin, for å ha litt mer tid til Sti. På sikt skal hun kanskje jobbe enda litt mer med Sti. Men det skal isåfall skje gradvis, Sti er ikke et prosjekt de har det travelt med.
-Borgstuggu ligger bookbar på Airbnb og vi venter gjester som kommer for adventstid på Røros. Vi ønsker særlig velkommen til tilreisende som tar med seg kite, ski eller fatbike – gjennom Sti ønsker vi å inspirere folk til å komme seg ut året rundt, sier Maren.
Julen
I julen tenner de opp i den store peisen i Borgstuggu. På lille julaften blir det servert rømmegrøt, det er blitt en tradisjon.
-Røros er en drømmeplass å feire jul på, både for oss som bor her, men også dersom man tar imot gjester. Huset er nesten julete i seg selv, uten noe pynt, men med litt pynt så har du den klassiske norske julen på plass, sier Todal.
Borgstuggu i Proviantskrivergården. Foto: Maren Todal / Sti AS.
En av denne vinterens kaldeste dager fikk frem både frostrøyk og rim på Røros. På Storwartz var det nesten 10 grader varmere enn nede i gatene, men likevel veldig vakkert. Her er noen juleglimt fra gruveområdet i dag.
I høst fikk Lars Martin Tømmerhol (19) fra Røros beskjed om at han var kommet inn på ungdomslandslaget i bueskyting. Han startet med bueskyting for fire år siden, og læringskurven har vært bratt. Lønn for strevet er plassen på landslaget.
For å komme inn på landslaget må man søke og melde om internasjonal satsing. Laget Lars Martin er kommet inn på er rettet mot de fra 13 – 25 år. Lars Martin skyter for H.E.G. IL – Bueskyttergruppe, som trener i Galåen Samfunnshus.
– Jeg hadde aldri trodd, at jeg kom dit jeg er i dag , sier Lars Martin Tømmerhol.
Onkel
For Lars Martin startet bueskytingen med at hans onkel fant interesse i bueskyting, og fikk også Lars Martin til å starte. For å komme på landslaget er det blitt lagt ned mye trening. I skytterkontrakten står det at han skal ha fire skytter-treninger og to fysiske treninger i uken. I tillegg kommer egentrening. Det blir lite med fritid.
-Det er ingen dager jeg ikke trener, sier Lars Martin.
Sammen med H.E.G. IL Bueskyttergruppe trener han mest teknikk, og får medskyttere til å se på, feilsøke og finne ut hva han gjør riktig og hva han gjør feil. På egentreningen og styrketreningen er det kjernemuskulaturen og utholdenhet som trenes.
Glad
Lars Martin ble glad da han fikk beskjed om at han var kommet inn på Ungdomslandslaget.
-Jeg tenkte endelig har all den tiden jeg har lagt ned gitt resultater, sier han.
Rekrutering
I fjor gikk Lars Martin på Skogn Folkehøgskole. Det ble litt bueskyting der også, men det var mest tilrettelagt for jakt. I år er det skole og jobb på Røros.
Lars Martin sitt mål som bueskytter er å prøve å rekruttere de yngre, og prøve å få de med, da det ikke er så mange yngre som er med på vanlige konkurranser. Ofte gir de seg etter en liten stund.
-Det er ikke fysisk styrke du trenger. Du trenger ikke å være i god fysisk form heller. Det er ganske små krav for å starte som bueskytter, sier Lars Martin.
H.E.G. IL Bueskyttergruppe har treninger i Galåen samfunnshus på mandager og torsdager, der er det mange kompetente medskyttere som kan hjelpe til dersom det er noen som er ny og lurer på noe.
-Vi skal stå der, å hjelpe til og forklare, dersom det er noe de lurer på, sier Tømmerhol.
Utstyr
Lars Martin skyter uten sikte, i klassen som kalles tradisjonelt. Buen er delt i tre ledd. Man har et metallstykke og to deler over og under. Bueskyttere som for eksempel deltar i OL bruker buer som har både sikte og andre hjelpemiddel.
-De følger sikte, mens vi må da følge etter pilspiss. Vi må se hvor pilen ligger, og tenke litt på hvor vi skal legge pilspissen for å treffe der du skal treffe. Det er litt mer avansert, sier Lars Martin. Han legger til at man må ha en viss kontroll på hvor man har pilspissen på forskjellige avstander.
I følge Lars Martin er ikke bueskyting en dyr sport. Klubben har mange nybegynner-buer som man kan starte med. Når man kommer litt høyere opp i nivå kan det koste litt mer. Det er opp til hver enkelt hvor mye de er villig til å betale. Man kan skyte godt med ei bue til 3 – 4000 kroner. Lars Martin har en dyrere bue nå enn han hadde i starten, men han brukte en billig bue i lang tid. Man trenger ikke kjøpe nye buer hvert år.
-Den buen jeg har nå, den skal jeg ha i noen år, ja. Det koster en del å fornye utstyret. Tror nok ikke at jeg skal bytte noe med det første, sier han.
Sverige innfører krav om negativ antigen hurtigtest for innreise til Sverige. Dette gjelder alle som ikke er svenske statsborgere eller som ikke bor i Sverige og som er over 12 år. Her kan du lese detaljer rundt testkravet de har satt.
Røros kommune legger til rette for at de med behov for å reise til utlandet, skal få gjennomført en antigen hurtigtest.
Slik retningslinjene er i dag, er det tilstrekkelig med en anitgen hurtigtest til Sverige. Den må være tatt senest 48 timer før innreise. Skal du til et annet land enn Sverige, da må du forsikre deg om at en antigen hurtigtest er godkjent testmetode, og at en standard attest for testresultatet er tilstrekkelig dokumentasjon. Du kan lese mer om det her.
Skal du til utlandet og trenger en anitgentest – da må du gjøre dette:
Ring Røros Legesenter på telefon 72 41 94 80 og bestill en test på forhånd. Telefonen er åpen mellom kl. 08.30-12.00 og 13.00-15.00 i romjulen. På nyttårsaften er telefonen åpen mellom kl. 08.30-12.00.
Du gjennomfører testen på Røros Legesenter, Henrik Grønn vei 25, hverdager fra klokken 8.30-9.00
Test for utenlandsreise og utstedelse av attest koster kr 500. Dette må du betale på legekontoret.
Legekontoret har kapasitet til å foreta 10 antigentester til dette formålet per dag. Det vil si at vi ikke kan garantere at du får testet deg den dagen du ønsker.
Kriseledelsen i Røros tar en evaluering av dette testtilbudet, og kommer med ny informasjon i løpet av torsdag 6. januar.
Har du testet postivt på en selvtest, eller har du fått symptomer når du er på besøk på Røros?
Er du på besøk på Røros, skal du dra til hjemkommunen din, og ta PCR-testen der. Det er kun faste innbyggere i Røros kommune som har testet positivt på selvtest som kan teste seg i Røros kommune.
I år er det 75 år siden Fattighuset ble revet. Det gamle fattighuset i Bergstaden ble revet i 1946. Det var da en liten mannsalder siden huset hadde vært i bruk til sitt opprinnelige formål. I 1914 ble det avløst av den nye gamleheimen. Det gamle navnet på huset levde videre, det hjalp ikke om det ble skrevet Kommunegården der. Fattighuset lå i krysset Litjgata – Peder Hiorts gate. Plasseringen av Fattighuset er i dag markert med steiner nedfelt i asfalten.
Gru og håpløshet
I navnet til fattighuset lå det gru og håpløshet. Likevel betegnet institusjonen på sett og vis i sin tid, det første steget på en vei som skulle føre frem mot en mer menneskeverdig tilværelse for de «usleste» i Bergsamfunnet. Det utspilte seg mange fattigdomstragedier innenfor veggene til fattighuset. Men det var også noen lyspunkter. For eksempel når noen av de kondisjonertes krets feiret en eller annen begivenhet, og ønsket å glede de fattige med en slant. Da kunne det bli et skikkelig måltid.
Helt fra den første tiden var Røros Kobberverks partisipanter forpliktet til å pensjonere de gamle verksarbeiderne når de hadde slitt seg ut i gruver og smelthytter. Denne forpliktelsen gjaldt også enker etter faste arbeidere, og de som hadde kommet til skade i arbeidet. Blinde og krøplinger fikk hjelp, selv om de ikke hadde vært direkte i verket sitt arbeid. Det var almisser de fikk, men denne ordningen dannet den første spede starten til sosial omsorg blant bergalmuen.
Fattigvesenet
Lenge var det Røros Kobberverk som styrte med alt i Bergstaden. Det var også verket som opprettet fattigvesenet. Fattigforstanderen som var en av verkets betjenter fikk lønn fra verket. Oppgaven var en liten ekstrajobb. Sognepresten var med når det skulle være utdelinger. Før sognekommisjonen ble dannet var det sognepresten, fattigforstanderen og skoleforstanderen som styrte med fattig- og skolesakene. Det var rike partisipanter og andre som ga bidrag til kapitalen som fattigvesenet forvaltet. Det fikk sine inntekter fra renteavkastingen og ved at bøter for overtredelser gikk til fattigkassen.
Fredsdommeren som sognepresten ble kalt i egenskap av forlikskommissær sørget for at folk som gjorde opp sine mellomværender med forlik, avsluttet dette ved å yte et beløp til fattige. Det kom det også inn noen midler i form av penger som ble gitt av kirkegjengere, og bøssepenger ved brylluper og andre gledelige begivenheter. Før de store høytidene ble fattigbidragene utdelt på amtstua. Forskjellige legat kom etterhvert og kom de fattige tilgode. Blant annet Thomas Angells årlige gave og rentene av det Meinckeske legatet.
Huset
Fattighuset som ble opprettet på et tidlig tidspunkt, lå på det samme stedet hele tiden. Opprinnelig var det bare en enetasjes bygning, som ble revet ned i sogneprest Aschenbergs tid. Sist på 1700-tallet besto fattighuset bygninger av: En vinterstue med blant annet en stor kakkelovn med trommel og rør, 13 faste sengesteder, og to fag vinduer. En sommerstue med 11 faste sengesteder, to fag vinduer, en kjeller med luke og beslag. En mellomgang med et fast sengested, en dobbeltdør til gata og en enkelt dør til gården. En bod der de 13 fattighuslemmene oppbevarte maten sin, og ovenpå klærne med mere. Boden hadde en lås og en stige opp til loftet. To små vinduer. Et vedskjul med dør og hengelås. Et lillehus med en liten lem over.
Gården hadde to porter. En til gata, og en til Simen Torgersens bopel, der Fattighuset hadde rett til vann i en brønn, fordi fattigkassen i 1778 bidro med halvparten av omkostningene ved gravingen.
I 1827 ble det gamle huset erstattet med nytt, som sogneprest Aschenberg karakteriserer som skjønne lokaler. Det nye huset hadde to etasjer, og slik sto det frem til 1946. I andre etasjen holdt sykehuset til Røros Kobberverk til frem til 1867, da den senere sykehusgården ved Nedre bru ble kjøpt. Etterpå ble det tidligere sykehuset fattighus.
Sognekommisjonen
I 1797 ble sognekommisjonen i Røros opprettet. Det første møtet ble holdt 18. september samme år. I Røros kom sognekommisjonen i gang litt senere enn de fleste bygde- eller sognekommisjon ellers i bispedømmet. Organiseringen av disse startet i 1789. At Røros var litt sent ute skyldes trolig at her hadde man organer før til ivaretakelse av de nye kommisjonens oppgaver, skolevesenet og fattigvesenet. Den fikk også en litt annerledes sammensetning enn den som var bestemt for bygdene. I tillegg til sognepresten Peter Schnitler Krag, som var selvskreven formann, var de tre ledende verksfunksjonærene direktør E. O. Knoph, bergskriver L. Støp og overstiger Johs. Ås, og proprietær Jens Finne medlemmer.
Vanligvis stelte fattighusmedlemmene seg selv. Om det var en forstanderinne som hadde ansvaret så tilhørte hun ofte de som var i Fattighuset.
Rumfordske suppe
Før julen i 1800 vedtok sognekommisjonen å gjøre et forsøk på felles bespisning. Kommisjonen hadde hørt om noe som ble kalt den rumfordske suppen. Den skulle egne seg utmerket i slike institusjoner som fattighuset var. Suppen ble laget dagen før den ble servert, under direktørens oppsikt. Fattighusmedlemmene spiste suppen med stor glede, og ble mette. Suppen besto av neper, gryn, erter og flesk kokt i vann med tilstrekkelig tilsatt salt. Det ble servert brød eller kavringer til. Etter dette vellykkede måltidet besluttet kommisjonen å kjøpe inn for fattigkassens regning et større kvantum av varene som skulle til, for å kunne koke suppen hver søndag for fattighusmedlemmene. Det er ikke notert i protokollen hvor lang tid det ble servert suppe på søndager.
Nyttårsdagen i 1801 var jubeldag for starten i det nye hundreåret. Sognekommisjonen fant det passende at også de fattige ble husket på med et måltid etter kirketjenesten.
Tiggere
I 1813 skrev sognekommisjonen et brev til stiftet om hjelp til å bli kvitt alle tiggerne som strømmet til Bergstaden. «Ikke allene Røraas Sognes Fattige søge daglig ind i Bergstadens Beboeres Huuse for at betle, men vi hiemsøges desuden af en stor Sverm af fattige fra den Søndenfieldske, fra Lademoen, Strinden, Joens Vandet, ja fra Trondheims Bye selv, efter de Fattiges eget Opgivende, sto det blant annet i brevet.
I 1845 kom en ny fattiglov. Loven kom med nøyere regler for hvordan fattigomsorgen skulle ordnes, og den klarla også nærmere mandat for de nye fattigkommisjonene som ble valgt.
Gamleheimen
I 1914 flyttet fattighusmedlemmene til den nye gamleheimen i Åsen. Fattighuset hadde for noen år siden fått nytt skilt der det sto «Fattighjem». På et tidligere tidspunkt hadde kommunen overtatt institusjonen, og en bestyrerinne som stelte med de gamle var på plass. Innflyttingen i den vakre, lyse og trivelige heimen satte et markant skille i den lokale utviklingen for forsørgervesenets område.
Kilde: Rørosboka bind 1, kapittel «Fattigforsorgen» side 443 – 449.
Rørosherredenes gamlehjem. Bilde fra Rørosboka bind 1.
