Nyheter

En annerledes og intim konsertopplevelse kan forventes når Velcro Dog kommer til Ungdommens Hus onsdag 26. oktober .

Velcro Dog er soloprosjektet til Tony Gonzales fra Narvik. Velcro Dog har nettopp gitt ut debutalbumet «Misanthropology».

Leder for Ungdommens Hus, Ove Testad, gleder seg til konserten.

– Det blir konsertopplevelse i beste americana-, folk-, og country-tradisjon. Vi håper ung som litt eldre som digger gode konserter kommer for å høre gode låter fremført av en dyktig artist og formidler. Gode musikkopplevelser skal være for alle aldre, sier Testad i en e-post til Rørosnytt.

Tony har besøkt Røros og Ungdommens Hus før. Da med bandene Barren Womb og Like Rats From A Sinking Ship.

Folkeakademiet Røros inviterer til folkemøtet Frivillighetens dilemmaer i Storstuggu på FN-dagen mandag 24. oktober.

For anledningen kommer tidligere generalmajor i den norske hæren, Robert Mood, for å holde foredraget  «Frivillighetens dilemmaer – Hvordan opprettholde dugnadsånden?». Arrangementet skjer i forbindelse med Frivillighetens år.

I tillegg skal Os mannskor underholde.

Dilemmaer med frivilligheten

Styreleder i folkeakademiet, Aud Selboe, og styremedlem Berit Sevatdal fra Frivilligsentralen, forklarer at etter pandemien er det ekstra viktig å fokusere på frivilligheten.

– Det er på FN-dagen, og det er et åpent folkemøte, og vi mener at Robert Mood har god bakgrunn for å snakke om alle vanskeligheter som oppstår i forbindelse med frivillig arbeid, sier Selboe, som forteller at Mood vil drøfte dilemmaer og utfordringer med frivillighet og dugnadsarbeid.

Kulturen avhengig av dugnad

Til folkemøtet har Folkeakademiet invitert lokale lag og foreninger. I tillegg kommer generalsekretæren for Folkeakademiet og styrelederen i landsstyret. 

– Hvis vi tenker på de store kulturarrangementene vi har på Røros, og hvor avhengig vi er av frivillighetsgjengen som stiller opp og bærer, lemper, rydder, snekrer, ordner, doner og selger billetter og så videre. Det er en enorm jobb, og da er spørsmålet hvordan vi skal klare å ta vare på dem og bevare gløden og lysten til å bidra, for det virker som den er litt synkende, i hvert fall på landsbasis, sier Selboe.

– Vi merker også at det er vanskeligere å få med folk etter pandemien, sier Berit, – og det er en utfordring å få dem på banen igjen. Nå har vi ikke fått lov et par år, og da har folk på en måte meldt seg litt ut. 

Litt av meningen med møtet er å drøfte og ha synspunkt på hvordan å ivareta dugnadsånden, sier Selboe, som håper at mange frivillige lag og foreninger dukker opp.

– Røros er kåret til landets beste kulturkommune for 10.-11. år på rad, både på grunn av et godt tilrettelagt kommunalt kulturtilbud tilbud, men også på grunn av store frivillige arrangementer så godt som hver måned året igjennom. Ville noe av dette vært mulig uten et stødig og engasjert frivillighetskorps som bruker tid og krefter på ulønnet innsats i lokalsamfunnet? Det ville jo ikke det, sier Berit.

Folkeakademiet

Folkeakademiet Røros ble stiftet i 1905, og var først og fremst en folkeopplysningsorganisasjon. Aktiviteten døde ut på 60-tallet, også ble det tatt et nytt initiativ på å få opp aktiviteten igjen for en 7-8 år siden, forteller Selboe, som forklarer at styre består av blant andre Ungdommens Hus, Frivilligsentralen og biblioteket.

– Det er primært en folkeopplysningsorganisasjon, men ikke opplysning i form av kurs og sånne ting, men opplysning i form av dialog og møte med folk, sier Selboe.

Det er 30 år siden sist Dalakopa turnerte i USA. Nå fikk de endelig reise tilbake, og igjen oppleve Amerika som reisende musikere.

– Du blir godt mottatt, for du er på en måte litt stjerne når du kommer dit som nordmann, sier Ole Anders Feragen om den store skandinaviske høstfesten de spilte på i Minot.

Senter for skandinavisk folkemusikk

Ti av medlemmene fra folkemusikkgruppen Dalakopa reiste på USA-turné i starten av oktober. 

Første stopp var Dodgeville, hvor Dalakopa spilte i Folklore Village, som er et senter for skandinavisk folkemusikk hvor det foregår dansekurs, musikk-kurs og konserter. Dalakopa spilte i Folklore Village også sist de var på turné i USA.

– Dem som er der av musikere og dansere er entusiaster og veldig glad i skandinavisk musikk og dans, forklarer Ole Anders, – Vi spilte en konsert der, og dagen etterpå holdt vi låtkurs.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Rett rocketurné

Etter Dodgeville, kjørte gjengen til Duluth, som Ole Anders trekker fram som et av høydepunktene på turen.

– Der spilte vi konsert i ei diger nedlagt kirke, som har blitt drevet som en konsertscene og lydstudio. Der var det skikkelig på stell med lyd, lys og alt, og der danset folket på utsiden av kirkeveggene mens vi spilte. For min del tror jeg kanskje det må ha vært høydepunktet, sier Feragen.

Dalakopa var der en uke, stoppet fem steder, og spilte til sammen sju konserter. 

Ole Anders forteller at det gikk i ett, og at det ikke var mye tid til overs når de var der. 

– Det var rett rocketurné, vi kjørte nesten 300 mil på den uka, og det er alvorlig langt, konstaterer Feragen.

Gatefest og Pride-åpning

Etter Duluth reiste Dalakopa til Minneapolis og spilte på Tapestry Folk Dance Center, og så gikk veien videre til delstaten Iowa.

– Da dro vi til Decora i Iowa, en veldig trivelig liten by, nesten litt som Røros. Der spilte vi på gatefest, og det må ha vært høydepunkt nummer to. Da stengte dem ned gata, og vi åpnet kveldens Pride-markering i byen ved å spille konsert midt i gata, og der satt 3-400 stykker i gata og hørte på mens vi spilte, forteller Feragen.

Den amerikanske norske kulturen

Deretter dro dei til Minot i Nord-Dakota for å delta på en høstfest for skandinavisk kultur i USA.

– Det var enormt, fastslår Ole Anders, – Nå etter Covid så er den halvert i størrelse i forhold til sånn det har vært før, og vi syntes det var vanvittig nå, så hvordan det har vært før er nesten vanskelig å forestille seg. Og jeg tror vi var det eneste live-bandet som faktisk var fra Skandinavia.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ole Anders forteller at det var mange scener der oppkalt etter skandinaviske steder, blant annet Oslo Hall, Reykjavik Hall og Stockholm Hall. Ellers var det kjøttkaker og lutefisk å se blant alskens skandinavisk-amerikanske kulturuttrykk.

– Hele den skandinaviske kulturen i USA er litt falsk spør du meg, sier Ole Anders, – for alle du snakker med er så stolt over at slekta kommer fra Skandinavia, men det har jo gjerne gått noen generasjoner, og de har nok glemt litt hvordan det egentlig var. De serverte lutefisk med mais, og ikke akkurat på den måten vi gjør det på i Norge. De har nok laget seg noen ideer om hvordan ting gjøres i Skandinavia, også er det vanvittig mye suvenirer og sånt fra de skandinaviske landene. Jeg vil kalle det for juggel, rett og slett, og så dyrt det var.

Etter mye om og Korona-men får vi endelig sett Wolfgang Plagges kammeropera Kølfogden i Falkbergetsalen i Storstuggu under Vinterfestspillene.

Wolfgang forteller at Kølfogden egentlig skulle settes opp for tre år siden.

– Den skulle egentlig vært satt opp ti dager etter at Norge stengte under Koronaen, så vi har ventet siden det. Hele greia var fullstendig klart, så det blir godt å endelig få gjennomført premieren, sier Plagge.

Wolfgang sier at han har hatt et sterkt forhold til Falkberget.

Jeg har hatt et enormt sterkt forhold til Falkberget siden jeg var liten, sier Plagge, – Jeg har mer eller mindre levd og åndet for både Den fjerde nattevakt og Christianus Sextus, så det har vært med meg siden jeg var liten.

For begivenheten har Plagge fått med seg den svenske sangeren Maria Forsström som An-Magritt, og Bernt-Ola Volungholen som Kølfogden. Operaen blir satt opp med Bergstadkoret og et stort festivalensemble under ledelse av Wolfgang Plagge selv, spår vi et intenst møte og en helt spesiell urpremiere lørdag 18. mars.

Espen Attramadal blir inspirert av folk han møter og historiene de forteller i kunsten sin, og for tiden arbeider den unge skulptøren med barnebok.

Kunstneren Espen Attramadal er født og oppvokst på Røros, men bor nå i Dimmelsvik i Hordaland hvor han jobber som skulptør.

Levende skulpturer

Espen er utdannet ved kunstakademiet i Bergen hvor han gikk på spesialisert avdeling for keramikk. 

– Som liten ønsket jeg egentlig å jobbe med animasjon. Det var en liten periode et animasjonssenter på Røros med et tilbud om læring av klassisk animasjon for barn og unge. Det var veldig spennende å få figurene mine til å bevege seg for å fortelle en historie, sier Espen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Var ikke stødig på dameanatomi  

Ved siden av skulptør-virksomheten driver Espen også med maleri, noe han har drevet mer med de siste årene.. Espen forteller at han trives best med arbeid der han får fokusert på å fortelle en historie, og sier at da er det greit å kunne uttrykke seg i flere medier. 

– Leire var veldig kjekt å jobbe med. I tenårene hadde jeg en hang-up på Tolkiens verden. Jeg formet mange dverger, orker, trollmenn og kvinnelige alver. Alvedamene så helt håpløse ut. Dameanatomien var jeg ikke helt stødig på.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Barnebok og åpent verksted

Attramadal har inntil nylig jobbet som kulturskolelærer, men har nå begynt å jobbe som kunstner på heltid igjen.

– Jeg lever av det jeg lager og trives veldig godt med å jobbe med det som inspirerer, sier Espen, og legger til, – Jeg har en tendens i å bli alt for engasjert i det meste. 

Attramadal har lenge jobbet med en barnebok, som han håper å få ferdig i løpet av 2023, ellers har han også flere prosjekter som inkluderer barn.

– På nyåret skal jeg åpne huset to ganger i måneden for kreativt verksted for barn, unge, voksne og gamle. Jeg synes vi aldersgrupperer alt for mye, sier Espen, – Dette gleder jeg meg til. 

– Hvilke motiver liker du best å jobbe med?

– Det vet jeg ikke. Humoristiske tegninger eller figurer er gøy i perioder, men det er kjekkest å jobbe med oppbyggelige fortellinger i maleri eller leire.

– Hvilke forbilder har du?

– Jeg blir mest inspirert av ekte folk jeg møter og det de deler og forteller. Bøker, film eller i musikk er også en fin kilde. En dyktig kunstner som inspirerer meg veldig er illustratør Lisa Aisato. Hun er rågod og lager kunst vi trenger mer av.