I går kveld åpnet Noradagene i Fondahuset med Vernissasje på utstillingen med Noah Alvebergs verker, og kostymer fra Den norske Opera og Ballet. Det ble en innholdsrik åpning, med musikk ved Bendik Smedåsgjelten Qvam, og tale ved kunstneren Noah Alveberg som innledet med å si at han hadde ingenting å si. Budskapet var at noe formidles best med bilder. Trine Skei Grande sto for den offisielle åpningen på genialt vis. Som overskriften sier var dette også kvelden der Sigrid M. Jansen viste meg puppen, men det skal jeg komme tilbake til litt lengre ned i saken. Det viktigste får komme først.
Noradagene ble arrangert for andre gang, i huset med mest Norahistorie av alle hus på Røros. Fondahuset kalles Fondahuset fordi fimstjernen Jane Fonda bodde der under innspillingen av filmen Et Dukkehjem. Hun spilte nemlig Nora i det som er ansett som teaterhistoriens mest kjente stykke, i hvert fall sett med norske øyne. Tidligere kulturminister Trine Skei Grande hold åpningstalen. (Artikkelen fortsetter under TV-vinduet)
Noradagene ble arrangert for andregang, i huset med mest Norahistorie av alle hus på Røros. Fondahuset kalle Fondahuset fordi fimstjernen Jan Fonda bodde der under innspillingen av filmen Et Dukkehjem. Hun spilte nemlig Nora i det som anskue er teaterhistoriens mest kjente stykke, i hvert fall sett ned norske øyne. Tidligere kulturminister Trine Skei Grande hold åpningstalen. (Artikkelen fortsetter under TV-vinduet)
Trine Skei Grande intervjuet av Tore Østbby
Under åpningsarrangementet sto Bendik Smedåsgjelten Qvam for musikken, på forskjellige instrumenter. Instrumentmakeren, med verksted i Djupsjølia, får det til å høres enkelt ut å spille vakker musikk på bukkehorn. Under åpningen spilte han blandt annet melodier av Egil Storbekken. Fremføringene vill gjort den gamle norsktoppmesteren stolt med sine bukkehorntoner.
Bendik Smedåsgjelten Qvam intervjuet av Tore Østby
Hovedkunstneren i Fondahuset under årets Noradager er Noah Alveberg. Hans kunst beveger seg i grenselandet mellom menneske, natur og noe mer tidløst og mystisk. Gjennom maleri, tegning og materialbaserte arbeider utforsker han hvordan vi henger sammen med landskapet, kroppen og kreftene i verden. Det er heftige bilder som er utstilt i Fondahuset nå.
Noah Alveberg intervjuet av Tore Østby
Noahs mor, Kjersti Alveberg, var en av Norges mest markante koreografer og scenekunstnere, kjent for et sterkt visuelt og poetisk uttrykk. Hun arbeidet tett med Den Norske Opera & Ballett gjennom flere tiår og skapte flere store produksjoner for Nasjonalballetten, blant annet den legendariske Volven (1989), inspirert av norrøn mytologi, og Reise på drømt hav (2001). I fondahuset er kostymer fra Den Norske Opera & Ballett.
I Noah Alvebergs bilder er det mye innhold, man kanskje ikke ser med en gang. Nå er det på tide å dele øyeblikket da Sigrid viste meg puppen.
Takk til Sigrid M. Jansen, som ledet meg til puppen i treet. Foto: Tore Østby
Barneaktørene i Elden setter opp sin egen versjon av Elden-forestillingen, «Mini-Elden». Det er frivillig å være med på Mini-Elden, men alle barna i Elden inviteres til å delta. Det spilles to forestillinger. Overskuddet går til et veldedig formål som barna bestemmer. I år som i fjor vises Mini-Elden på hovedscenen på Spelplassen.
Hør intervju med Tanja Hellan Gården som jobber med barna under Elden.
Tanja Hellan Gården har regien på Mini-Elden i år. Under hoved-Elden hjelper hun til med barna og koordinerer dem inn og ut fra scenen. Hennes lidenskap er å jobbe med barn og ungdom. Til daglig er hun dansepedagog på Step By Step Dansestudio i Trondheim. Hun er også freelancer som koreograf og jobber da også mye med barn og ungdom.
Tanja Hellan Gården er generelt veldig glad i barn.
– Jeg er veldig glad i å jobbe med barn som egentlig ikke tørr, men så likevel på et tidspunkt så klarer vi å jobbe frem den selvsikkerheten og de faktisk bare står der og gønner på. Det er det som på en måte er skikkelig iveren til meg, sier Tanja Hellan Gården.
Mini-Elden
Årets Mini-Elden er satt til 28. og 29. juli klokken 14.00 begge dagene. Det er en forestilling hver dag.
– To forestillinger totalt. Det er nok det for hovedfokuset skal tross alt være på hoved-Elden, sier Hellan Gården.
Mini-Elden er en oppsetning der barna får lov til å spille de store rollene. Forestillingen blir tilrettelagt ut ifra årets regissør, slik at barna kan få lov til å gjøre det på samme måte som de ser at de store skuespillerne gjør på kvelden. Mini-Elden er en minioppsetning av hele forestillingen.
Dette er det tredje året Tanja Hellan Gården har regien på Mini-Elden. Dette er en oppgave som hun synes er kjempeartig å ha. Engasjerte barn spør henne om hvilke roller de skal ha og når øvingene begynner.
– Det er veldig artig for du ser at det betyr så mye. Så det å få lov til å ha denne jobben her for meg også betyr veldig mye når jeg ser at det betyr så mye for barna, sier Tanja Hellan Gården.
Det er ca 25 barn som spiller i årets Mini-Elden. Det var de yngste som var veldig på først. Mens noen tøffere gutter som begynner å bli ungdommer ikke helt ønsket å være med, men som har blitt bitt av basillen etter hvert og hoppet inn.
– Det er en god gjeng med barn og ungdommer der, sier Tanja Hellan Gården.
Den yngste er fire år gammel. Småsøsken får også være med i Mini-Elden. De ser på sine storesøsken i Elden, så da får småsøsken som ikke er gammel nok til å være med på hoved-Elden være med på Mini-Elden.
Rekruttering
Mini-Elden er en god rekruttering til Elden.
– Det er derfor det er så viktig. Det er så viktig at Mini-Elden er til slik at de virkelig får kjenne på hva de en dag kanskje også kan være med å gjøre på stor-Elden. Det er barna som på en måte er rekrutteringen for stor-Elden, med tanke på at alt er basert på frivilligheten. Så ja, det er absolutt rekruttering, sier Hellan Gården.
Mini-Elden blir også i år vist på hovedscenen på Spelplassen. Det er skikkelig gøy for barna. I år er de også så heldige at de får med seg noen fra hovedbandet til å spille musikken.
Når Mini-Elden vises på hovedscenen er det ønske om mye publikum i amfiet.
– Vi trenger masse publikum i amfiet. Det er åpent for alle. Absolutt alle kan komme å se. Det er betaling for de voksne og gratis for barn. Det som er så fint med inntektene som er her, er at det går til et veldedig formål som barna bestemmer. Publikum trengs, sier Tanja Hellan Gården.
Øvinger
Før Mini-Elden må det øves. Øvingene startet 24. juli. Det er tre øvelsesdager med en fridag midt inni. På øvelsesdagene skal forestillingen lages. Barna og ungdommene har fått et manus, men det manuset leker de seg mye med når det kommer til øvingene. De unge skuespillerne har mange kreative ideer. Manuset blir grunnpakken og så bygger de det sammen.
– Øvelsene er artige, mye arbeid, men det er der resultatet blir til. Tre dager og så forestilling, sier Tanja Hellan Gåren.
Under øvingene til Mini-Elden kan det dukke opp ideer som kan brukes i hoved-Elden.
– Barna er kreative. Det er så mye artig, og det er så mye spennende. Skulle ønske at vi kunne hatt lenger enn en time, for vi har maks en time. Men hvis vi hadde mer tid på å ha forestillingen med pause og alt, skal jeg love deg at det hadde vært mye gøy. For de har så mange ideer. Så det føles vondt, men jeg må bremse dem faktisk. Men jeg er sikker på at han Tomas Glans kan hente masse fra barna, sier Tanja Hellan Gården.
Før skuespillerne går ut på Elden-scenen er de innom sminkebua. Linn-Kristin Bukkvoll er hår og sminkeansvarlig under årets Elden. Hun planlegger og bestiller alt som sminkørene trenger til årets produksjon. Hun har møter med scenograf i forhold til hvordan det kunstneriske teamet ønsker at alle skal se ut.
Hør intervju med hår og sminkeansvarlig Linn-Kristin Bukkvoll.
– Vi må komme med litt forslag og sånn selv. Og så er det jo min jobb å skaffe flere som er med å ordne. Og så har jeg nå bare generelt ansvaret for at alle ser ut som de skal, og alle gjør det de skal, sier Linn-Kristin Bukkvoll.
Aktørene kan komme med ønsker selv, men det er hovedsakelig scenograf og kostymeansvarlig, Åshild Mjelde Nordås, i det kunstneriske teamet som er Linn-Kristin Bukkvoll sin sjef. Beskjedene fra det kunstneriske teamet med blant annet regissøren kommer via Åshild Mjelde Nordås til Linn-Kristin.
– Det er vår oppgave å ordne visjonen deres da, men de er åpen for innspill. Det blir ofte til slutt en greie sammen med den aktøren at vi blir enig om hva som fungerer og ikke, sier Bukkvoll.
Sminkebua
Sminkørene holder til i sminkebua på Spelplassen. Der er det varmt, sminkebua blir ofte også en oppholdsplass dersom det er dårlig vær eller kaldt. Det er også dit folk kommer dersom de har skadet seg eller dersom det er noen i publikum som blir dårlig.
Sminkingen starter klokken 19 før kveldens forestilling. Da kommer en jevn strøm av skuespillere innom. Sminketidene er fordelt på de som har faste tider, og innimellom kommer de som skal flettes. Linn-Kristin Bukkvoll er ikke alene i sminkebua.
– Absolutt ikke! Jeg har med meg et kjempeteam med nye og gode gamle veteraner, sier Linn-Kristin Bukkvoll.
I år er det fjerde året hun er hår og sminkeansvarlig. Hun synes det er kjempegøy å ha oppgaven. Det er artig.
Sminkebua står på Spelplassen. Den er det første som kommer på plassen når det rigges fordi den må dit før amfiet settes opp. Før sminkørene flytter inn er bu en teknisk bu for dem som bygger og jobber på Spelplassen. Sminkørene tar over bua når spelet nærmer seg. Sminkebua er det første som kommer på Spelplassen og det siste som forlater plassen.
– Det er en litt morsom bu for den er delt i to og flyttes fra der den står lagret og hit med kran og hele sullamitten hvert år, sier Linn-Kristin Bukkvoll.
15 minutter
Sminkørene har satt av et kvarter til hver person, men de prøver å bruke så kort tid som mulig. Skuespillerne har også mye annet som skal forberedes før de går på scenen.
I løpet av en kveld har sminkørene innom rundt 30 personer for sminking og fletting.
I år begynte skuespillerne å bruke sminke fra den 18. juli. Det varierer fra år til år, men skuespillerne bruker sminke fra dem begynner med hele gjennomkjøringer slik at sminken blir testet i lys. Det er ingen vits å sminke skuespillerne på dagtid. Det hjelper ikke i scenelyset.
Det er alltid like spennende første kvelden. Spesielt dersom noen skal gjøres syk eller blekere. Hver gang sminkørene må røre noe for å gjøre dem lysere, er det spennende å se om de ble grå, grønne eller bra. Det er prøving og feiling, det finnes ingen fasit. Det er personlig fra person til person.
Inspisenter
Sminkørene er omtrent de siste som går fra Spelplassen. De er der gjennom hele forestillingen. Når forestillingen begynner går de over til å være inspisenter og passer på at kostymene er riktig, at det ikke er noen krager på vrangen. At det ikke er noen fletter som har løsnet. Det er noen skuespillere som endres i hår og sminke i løpet av forestillingen. Det skal deles ut blodampuller til folk. Det skal passes på noen parykker som kan skli.
– Ja, det er mye. Det kommer an på været også mye. Og vi må passe på at noen ikke har prøvd å sniksminke seg, det er også en del av jobben. De som ikke har avtale med sminke skal ikke ha sminke. For det er litt skummelt dersom de bruker feil sminke. Dersom de bruker sminke med glitter i. I det lyset som brukes, blir de vandrende reflektorer liksom. Så vi er litt strenge da innimellom, sier Bukkvoll.
Hjelpe og støtte
Sminkørene hjelper til der det trengs. Dersom de får beskjed om at noen har skadet seg må de trå til. Dersom det er noen på sidene som trenger hjelp til noe så må de løpe. De har mye å gjøre.
Det er en trygghet for skuespillerne å ha sminkørene. Skuespillerne kommer gjerne til dem dersom de er lei seg også.
– Det er en del av jobben vår det å støtte og hjelpe til, sier Linn-Kristin Bukkvoll.
Skuespilerne er innom sminkebua for sminke og fletting før forestilling. Foto: Tove Østby
I morgen åpnes dørene i Fondahuset til Noradagene 2026 med kunstutstilling, kunstnersamtale og filmfremvisning. Noah Alveberg er hovedutstiller. Kostymer fra Den Norske Opera og Ballett skal også vises fram. Trine Skei Grande er tilbake for å stå for åpningen i morgen, der det blir musikk ved Bendik Smedåsgjelten Qvam. Noradagene pågår fram til 8. august, med et rikholdig program i Fondahuset. Arrangementet er et samarbeid mellom Fondahuset og Kunst & Kaos.
Trygve Hovdal og Rolf Johnsen intervjuet av Tore Østby
Trygve Hovdal og Rolf Johnsen åpner sitt hjem for Noradagene for andre år på rad. I fjor var det fullt hus og stor stemning under arrangementet som nå er i ferd med å bli årlig. Noradagene i Fondahuset er knyttet til husets historie. Jane Fonda bodde i huset under filminnspillingen av Ibsens «Et dukkehjem» i 1972. Fonda hadde hovedrollen som Nora.
Lenken til scenen er tydelig også i år. Kostymer fra Den Norske Opera og Ballett stilles ut i huset der Fondas kjoler fylte rommen under filminnspillingen. Den sterkeste lenken er hovedkunstner Noah Alveberg. Hans kunst beveger seg i grenselandet mellom menneske, natur og noe mer tidløst og mystisk. Gjennom maleri, tegning og materialbaserte arbeider utforsker han hvordan vi henger sammen med landskapet, kroppen og kreftene rundt oss.
Hatter fra Den Norske Opera og Ballet utstilt i Fondahuset
Foto: Tore Østby
Noah er sønn av Kjersti Alveberg (1948–2021), som var en av Norges mest markante koreografer og scenekunstnere, kjent for et sterkt visuelt og poetisk uttrykk. Hun arbeidet tett med Den Norske Opera & Ballett gjennom flere tiår og skapte flere store produksjoner for Nasjonalballetten, blant annet den legendariske Volven (1989), inspirert av norrøn mytologi, og Reise på drømt hav (2001).
Under Nora-dagene 2026 møtes mor og sønns arbeider i en helt unik dialog. Noen av Kjersti Alvebergs ikoniske kostymer fra balletten Babels Barn (1998) og Reise på drømt hav (2001) er lånt ut fra Den Norske Opera og Ballett til anledningen!
Årets premiere på Elden ble en av de kaldeste i musikkteaterets historie med 5 grader i lufta og kalde vindkast. Likevel er forestillingen full av varme med et sterkt fredsbudskap og enda sterkere skuespillerprestasjoner. Ane Linn Haagaas levere på utrolig høyt nivå som Røroskvinnen Maren.
Foto: Tove Østby
Karakteren Maren er en bærende skikkelse i Eldenuniverset. I årets utgave har hun fått større dybde på godt og vondt nå det gjelder Røroskvinnens menneskelige egenskaper. Ane Linn leverer skuespillerkunst og sang på oppsiktsvekkende høyt nivå. Marenvollen har vokst, og Ane Linn har vokst enda mer i rollen.
Elden er en åpenbaring av en forestilling på en helt unik teaterscene. Lys og effekter spiller stadig bedre sammen med omgivelsene, og den vanvittige historien fra virkeligheten, som forestillingen bygger på.
Regissør Tomas Glans gjennomfører igjen en forestilling som oser av stram regi og ekstremt samstemte aktører. Elden leverer igjen en sterk søknad om nominasjon til en Heddapris for beste sceneprestasjon – musikkteater. Det lages mye bra teater i Norge, men bedre musikkteater enn Elden er ikke å se hvert år.
Foto: Tove Østby
Historiefortellingen henger svært godt sammen. Forestillingen har tatt opp i seg filmens form. Omgivelsene brukes effektivt for det store bildet, og bevegelser i terrenget, mens nærbilder finner sted på scenen. Dette er aller best formidlet i sluttscenen, der dødsmarsjen foregår i Slegghaugan, mens hovedpersonene møter sin skjebne på et hvitt teppe i trappa opp til scenen. Publikum er også med og forsterker øyeblikket, fordi de først er helt stille før det kan høres at 1200 mennesker enten gråter eller kjemper med tårene. Det kalde været på premieren gjorde også sitt til å forsterke inntrykkene.
Foto: Tove Østby
Det er mange store sangprestasjoner og skuespillerprestasjoner på øverste hylle i Elden. Den kvinnelige General Dela Barre spilles av Pia Ternström. Hun er utdannet ved Høyskolen for scene og Musikk i Göteborg, og ved The Acting Studio NYC – Chelsea Lab. Hun er en etablert musikalstjerne som både skriver manus og komponerer musikk, i tillegg til musikalkarrieren.
I år er det Sigurd Myhre som spiller bergverksdirektør Bergmann. Han er et midtpunkt i dramaet mellom Enkefru Hiort og hennes tidligere tjener. I samspill med Vegar Dahl som Menzonius gir Myhre et meget troverdig ansikt til mennesker som må ta vanskelige beslutninger. I årets utgave får både Bergmann og Menzonius større dybde, og konflikten mellom dem er utvidet.
Foto: Tove Østby
I Elden er det det unge kjæresteparet Kalle og Ellen som best får fram krigens drømmeknusing. Kalle spilles av Timothy Garnham, som er en etablert musikalstjerne, som i likhet med Pia Ternström er utdannet ved Høyskolen for scene og Musikk i Göteborg. I tillegg har han studert på Balettakademien i Göteborg, Lunds dans och musikal, östra Grevie folkhögskola och Musikal-teaterskolan i Bjärnum. Timothy er også en ettertraktet fotomodell. Som Kalle sørger han for at vi møter en varm tvangsvervet soldat.
Linnea P Røisgård spiller Ellen, slik hun gjorde også i fjor. Hun manifesterer sorg og savn. Linnea P Røisgård har imponert med sin sangstemme på The Voice, og hun var regiassistent, skuespiller og kostymeassistent i spelet «Okkupert» i Larvik i fjor.
Foto: Tove Østby
En helt annerledes kjærlighetshistorie har fått større plass i Elden. Det er kjærligheten mellom ungjenta Kristine, og den under okkupasjonssoldaten Niklas. Deres kjærlighet er kontroversiell. Likevel er Guro Lillegård Bjørnslett som Kristine og Olof Åhman som Niklas bærerne av håpet. Uten dere troverdige tolkninger og fantastiske sang ville dette rett og slett blitt for trist.
Den gamle krigeren Pär Åke spilles av Trøndelag Teaters store sønn, Trond Ove Skrødal. Han gir en sterk tolkning av en av stykkets mer komplekse karakterer. Pär Åke er både en hardbarket kriger og en farsfigur for ungguttene han har med seg i krigen.
Ny kaptein i årets forestilling er Edvard L. Langen. Han leverer både sterkt skuespill og kraftfull vakker sang. Ny i rollen som Håkan Modig er Christoffer Bratseth. Hans tolkning av den svært syke unge soldaten er veldig gripende.
Foto: Tove Østby
Synne Bakke Reiten som Rakel er igjen veldig overbevisende som lillesøster Rakel. Hun kommer tilbake i enda større roller etter hvert.
Eldens mest omstridte rolletolkning er Liv Bye som Enkefru Hjort. Bye viser seg, som i fjor, som en sterk karakterformidler. Det er ikke omstridt, og få kunne gjort dette bedre enn henne. Det som er omstridt, er måten enkefru Hiort presenteres på. Elden er ikke en historietime, og enkens karakter er ikke en fremstilling av hennes historiske karakter. Dette er et kunstnerisk grep, som slik sett løfter forestillingen.
I likhet med i fjor gir Jeg Elden terningkast seks.
Europahistorie
Armfeldt-tragedien var også en hendelse utløst av krig i Europa. Sveriges angrep på Norge var en desperat handling etter at Karl XII sine angrepsstyrker ble slått i et stort slag ved Poltava i Ukraina. Dette var et slag mellom to stormakter med ambisjoner, Sverige og Russland. Slaget var starten på slutten for Sveriges tid som stormakt i Europa, og et løft for Russland på vei mot å bli en dominerende makt. På mange måter er det ambisjonene fra datidens russiske tsar.
Seieren ved Poltava var Pjotr Aleksejevitsj Velikij sit springbrett til å bli Peter den store. Dette slaget ble utkjempet mellom to gutter, som begge ble konge som barn. Peter ble konge da han var 10 år gammel, og Karl XII var konge fra han var 15 år gammel. Da slaget ved Poltava fant sted var Karl XII og Tsar Peter var 37 år gammel. De to kamphanene hadde mer til felles: De ble begge etterfulgt av kvinnelige statsoverhoder da de døde noen få år etter slaget ved Poltava. Peter ble etterfulgt av sin hustru Katarina I og Karl XII ble etterfulgt av sin søster Ulrika Eleonora. Dette trer i kraft fra riksdagen av 19 februar, da Ulrika Eleonora skriver under en traktat på at hun ikke vil få tittelen dronning, men gemalinne. Gemalinnen førte ikke Sverige ut i krig mot noen i sin regjeringstid. Ulrika Eleonora døde i 1741, og da brøt det ut en ny krig mellom Sverige og Russland. Katarina I levde bare to år etter at hun ble Keiserinne. Peter var forøvrig Katarinas andre ektemann. Hun var først gift med en svensk dragon. Da Sverige og Russland startet neste krig var Peter og Katarinas datter Elisabet keiserinne av Russland.
I kveld, 22. juli er det premiere på årets Elden. I flere uker har små og store skuespillere forberedt seg på den store kvelden, som premiere kvelden er. Over 300 frivillige hjelper til med å få på plass et av Norges største spel. De frivillige hjelper blant annet til med rekvisitter, hår og sminke, kostymer, hestene, vertskap, vakter og salg.
Elden er et av Norges største historiske spel. Handlingen tar utgangspunkt i karolinernes felttog i Trøndelag i 1718/1719. Originalmanuskriptet ble skrevet av Bertil Reithaug og Arnfinn Strømmevold i 1979. Stykket som den gang het «Det brenner en eld» hadde premiere i Røros Gymbygg i 1980.
Siden 1994 har spelet blitt spilt ved Slegghaugan. Fra 1994 – 2005 ble Det brinner en eld spilt annethvert år mot Korthaugen skanse. I 2007 ble tribunen snudd mot Slegghaugan. Der har stykket blitt spilt hvert år siden.
Det var en fin minnemarkering på Nilsenhjørnet i dag. Det er 15 år siden terrorangrepene på Utøya og Regjeringskvartalet. Det var mange som hadde møtt opp på minnemarkeringen. Alle fikk utdelt roser.
Hør intervju med varaordfører i Røros kommune, Christian Elgaaen.
Markeringen startet med at Ida Sofie Engan sang «Marens stille røst» fra Elden. Deretter var det appeller fra varaordfører Christian Elgaaen, Guri Heggem og Trond Giske. Det var ett minutts stillhet, da ble rosene holdt opp. Minnestunden ble avsluttet med sang fra Snorre Ryen Tøndel. Oskar Tørres Lindstad var konferansier.
– Jeg synes det var først og fremst verdig og sterk markering her på Nilsenhjørnet. Godt oppmøte av folk synes jeg. Og det forteller noe om at dette er en viktig dag. Det er en vanskelig dag og det er veldig godt å være i lag både å høre på flott musikk og sang, og ikke minst minnes og snakke om 22. juli, hva som skjedde og hva vi må gjøre som fellesskap og enkelt personer også i tiden fremover, sier varaordfører Christian Elgaaen.
Godt oppmøte
Det var mange som møtte opp på minnemarkeringen på Nilsenhjørnet i dag. Christian Elgaaen tror at dette også er et terrorangrep og en dag som det blir bare viktigere og viktigere å markere og snakke om i årene fremover fordi det kommer nye generasjoner, nye ungdomskull til som ikke har noen egne minner fra dagen. Da blir det enda viktigere at dem som opplevde dagen, de som har sine historier om 22. juli forteller dem, slik at vi kan bygge demokratiet og fellesskapet vårt fremover og jobbe imot denne typen uhyrlige høyreekstreme tankegods og handling.
– Jeg er veldig glad for at vi har vært her på Nilsenhjørnet i dag. At det også har vært en minnesmarkering her på Røros. Det var flotte taler og appeller fra representanter fra ulike politiske partier. Det mener jeg også er viktig. Dette var jo et angrep for 15 år siden på regjeringen, på demokratiet, på AUF, Arbeiderpartiet, men det at vi kan stå i lag på tvers av politiske, andre skillelinjer for å hegne om fellesskapet, åpenheten og demokratiet vårt, det er utrolig viktig. Og det har jo de som var her i dag, og selvfølgelig mange andre ellers i landet i dag bidratt til på en veldig god måte. Og det er godt å være i lag når bakteppet er veldig tungt å gå i, sier Elgaaen.
Artister
To lokale artister deltok på minnemarkeringen. Ida Sofie Engan startet markeringen. Snorre Ryen Tøndel avsluttet markeringen.
– Vi har jo, som vi vet i mange sammenhenger, utrolig mange dyktige musikere og sangere på Røros så det at vi kan få sang og musikk på en slik markering også veldig viktig. Vi vet jo at kunst og kultur har stor betydning i mange, for ikke å si alle av livets fasetter, så det var veldig fint å kunne få noen glimt fra det rike kulturlivet vårt også i dag, sier Christian Elgaaen.
Ida Sofie Engan. Foto: Tove ØstbyVaraordfører i Røros kommune, Christian Elgaaen. Foto: Tove ØstbyFylkestingspolitiker Guri Heggem. Foto: Tove ØstbyStortingsrepresentant Trond Giske. Foto: Tove ØstbyKonferansier Oskar Tørres Lindstad. Foto: Tove Østby
NEAS er i ferd med å etablere seg i Leigh Gaarden. NEAS er en sammenslutning av tidligere Vitnett, West Elektro, Adcom Kristiansund og Ren Røros Aksess. Selskapet tilbyr tjenester innen strøm, IT, elektro, Internett, TV og mobil. Bedriften skriver i all kommunikasjon at de lytter til sine naboer – rett og slett fordi de er en del av nabolaget selv. NEAS skal være en nabo som bidrar til å gjøre hverdagen enklere, og hyggeligere. Nå entrer de et helt spesielt nabolag, og flytter inn i et hus med en betydelig del av prestehistorien på Røros. Huset er også en hovedbygning i Røros sin handelshistorie.
Mye av bygården Leigh Gaarden, med adresse Bergmannsgata 17, benyttes i dag til kontorer. første etasje på hovedbygget står tom etter at butikken som sist brukte lokalene flyttet ut. NEAS driver publikumsrettet virksomhet, og en plassering i gata vil være positivt for virksomheten.
For at NEAS skal kunne flytte inn, må det både omreguleres, og tillates riving av et nyere tilbygg til hovedbygget og oppføring av et nytt bygg i gårdsrommet til kontor- og lagerformål. Innenfor planområdet er arealene regulert til sentrumsformål, som åpner for kontor, bolig, offentlig og privat tjenesteyting, bevertning og kontor. I dag brukes hovedbygget hovedsakelig til kontorvirksomhet, der Kulturminnefondet har kontorer i andre etasje og ensidefløy.
Gårdsrommet benyttes i hovedsak til parkering. Dagens bruk er dermed i tråd med planformålet, men oppfyller ikke kravet om publikumsrettet aktivitet i første etasje, ettersom det ikke er butikkdrift der lengre.
Planforslaget innebærer I tillegg bygges første etasje i hovedbygget om til publikumsareal og fellesareal for virksomheten. Ifølge NEAS styrkes den utadrettede bruken mot gata og oppfyller krav i områdeplanen. Det fremholdes at endringene har flere fordeler, blant annet bedre utnyttelse av sentrumsareal, tilrettelegging for næringsutvikling og økt aktivitet på gateplan. Planene vil innebære en reduksjon i antall parkeringsplasser.
Leigh Gaarden var historisk kjent som hus nr. 16 på Røros. Den ble Bergmannsgata 17 da det ble innført faste, offisielle gatenavn og husnummer i Røros sentrum.
(Artikkelen fortsetter under bildene).
Leigh gaarden på siden ut mot elva i juli 2026. Foto: Tove Østby
Prester
I 1720-årene bodde Jesper Angell, som var født i 1677 i Hus nr. 16 i Bergmannsgata. Han døde i 1730. I tidsrommet 1728 – 1806 var nr 16 prestegård.
Våpenskjoldet familien Abildgaard pryder fortsatt fasaden. Den første presten som bodde i nr.16 var Peter Abildgaard. Han ble født i Trondheim i 1695. I 1722 ble Peter Abildgaard gift med Anna Sophie Hersleb. Han ble gift andre gang med Anna Hiort i 1752.
Peter Abildgaard døde i 1778. Hans brorsønn Jens overtok embetet og gården. Han var gift med sitt søskenbarn Hillebor, som døde i 1786. Sogneprest Thomas W. Westen Hammond kjøpte prestegården samme året. Han var gift med Margrethe Christine Tønder som var født i 1735 og døde i 1797.
Den siste presten i nr. 16 var Peter Schnitler Krag. Han var gift med sitt søskenbarn Sophie Christine Schnitler. Krag solgte gården til Morten Leigh for 1500 riksdaler i 1806. Den var da assurert i Brannkassen for 800 daler. I 1895 var denne summen steget til 18 000 kroner.
Opprinnelig var nr. 16 både forretnings- og bolighus, men ble etter hvert mer og mer rene kontor- og forretningslokaler. Morten Leigh var født 28. oktober i Lom, der hans far hadde vært kapellan før han kom til Tynset.
I 1802 ble Morten Leigh gift med Berthe Martha Benberg, som fortsatte forretningen etter at han døde i 1816.
Magnus Engzelius kom til Røros i 1814, som betjent hos Leigh. Han var født i Sverige i 20. april 1791. I 1820 ble han tatt opp som kompanjong i firmaet som da endret navnet til M.Leigh & Co. Madam Leigh døde i 1859, da ble Magnus Engzelius eneeier. Firmanavnet ble endret til M. Engzelius & Søn. I dagligtale ble forretningen kalt Leigh-bua.
Leigh Gaarden er ombygd flere ganger tidligere. Nå er altså reguleringsplanen for Bergmannsgata 17 – Leighgården lagt ut til høring.
Historisk kilde: Rørosboka bind 4.
Skiltet med Nr. 16 Leigh-Gaarden henger fortsatt oppe. Foto: Tove ØstbyFamilien Abildgaards våpenskjold pryder fortsatt fasaden ut mot Bergmannsgata. Under henger skiltet til J. Engzelius & Søn AS. Foto: Tove Østby
Det norske åpne landslaget i bridge har igjen skrevet historie. Etter en imponerende innsats gjennom Europamesterskapet forsvarte Norge EM-tittelen fra 2024 og kan nok en gang kalle seg europamestere.
Triumfen bekrefter Norges posisjon som en av verdens fremste bridgenasjoner. Å forsvare et EM-gull er en prestasjon de færreste nasjoner lykkes med, og den norske laginnsatsen gjennom mesterskapet viste både stabilitet, presisjon og styrke under press.
– Å vinne ett europamesterskap er stort. Å klare å forsvare tittelen viser hvilken kvalitet og kontinuitet dette laget har. Vi er utrolig stolte av spillerne og det de har levert, sier Allan Livgård, generalsekretær i Norsk Bridgeforbund.
Bridge til et bredere publikum
Årets mesterskap markerte også en viktig milepæl utenfor bridgebordet. For første gang kunne Europamesterskapet følges direkte på Direktesport, gjennom et samarbeid mellom Norsk Bridgeforbund og medieplattformen.
Sendingene gjorde mesterskapet tilgjengelig for både etablerte bridgespillere og et nytt publikum, og satsingen ble svært godt mottatt.
En historisk sterk periode
EM-gullet føyer seg inn i en rekke sterke internasjonale resultater for norsk bridge. Med to europamesterskap på rad har det åpne landslaget befestet sin plass helt i verdenstoppen og viser at Norge fortsatt er en av de ledende nasjonene internasjonalt.
Norsk Bridgeforbund håper at både de sportslige resultatene og den økte mediedekningen vil bidra til å inspirere flere til å oppdage bridge. Et spill som kombinerer strategi, samarbeid og mental styrke på aller høyeste nivå.
F.v. Sten Bjertnes, Erik Berg, Tor Eivind Grude, Christian Bakke, Nicolai Heiberg-Evenstad, Boye Brogeland, Geir Helgemo, Tolle Stabell. Foto: Norsk Bridgeforbund
Vilmer Røsten ble i dag norgesmester i klasse junior, og nr tre totalt i norgesmesterskapet i skyting på løpende elg. Mesterskapet pågår på Løten i Innlandet, og arrangeres av Løiten Skytterlag.
Vilmer Røsten imponerte allerede i innledende skyting, der han oppnådde 124 poeng. Dagens finale ble streamet og presset var stort i finalen. Det måtte tre omskytinger til før vinneren var kåret. Seieren til Vilmer er ekstra imponerende siden han representerer en av få klubber, som ikke har egen skytebane med bevegelige mål.
