Leserinnlegg

Ønsker hydrogentog på Rørosbanen

av

Kan Rørosbanen bli en norsk og nordisk miljøpilot? Spør Per Arne Gjelsvik i dette debattinnlegget.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Lokale næringslivsledere og ordførere uttrykker stor frustrasjon over Bane Nors manglende satsing på Rørosbanen. Gjentatte forsøk på å få banen elektrifisert gjennom mer enn 10 år, har ikke ført fram. De nye hybridtoga er et stort framskritt når det gjelder passasjerkomfort, men på Rørosbanen er det dieselmotoren som trekker toget. Det er ikke i tråd med kravet om grønn omstilling. Sammen med Nordlandsbanen er Rørosbanen de siste banestrekningene av vesentlig lengde som ikke er elektrifiserte i landet vårt. Jeg mener det åpner for andre muligheter. Det at banene ikke er påkostet strøm, er en forutsetning for hydrogendrift. Bane Nor har i liten grad bidratt til godstransport på Rørosbanen. Andre konstruktive grep til beste for banens utvikling er heller ikke utført. Det er bakgrunnen for dette innspillet.

I delstaten Niedersachsen i Tyskland hadde jernbanenettet 100% dieseldrift fram til september 22. Da skiftet de til hydrogen og satte inn 14 nye, franskproduserte tog som erstatning. Jeg har kontaktet Norske Tog og spurt hva som er teknisk mulig på Rørosbanen. Jeg fikk etter kort tid en hyggelig mail fra selskapets materielldirektør, Kjell-Arthur Abrahamsen, som opplyser at det er teknisk fullt mulig å kjøre hydrogentog på Rørosbanen når infrastruktur med fyllestasjoner er på plass. Togene i Tyskland kjører opptil 100 mil mellom hver tanking. Prosessen med fylling er rask; det tar ikke lenger tid enn å fylle diesel. Abrahamsen opplyser videre at det pågår et konseptutvalgsarbeid hos Jernbanedirektoratet kalt «KVU Green.» Her vurderes mulige lav-og nullutslippsalternativer inkludert hydrogen, batteri og hybridløsninger. Arbeidet skal være sluttført i løpet av 2023. Kanskje er det mulig å opprette en dialog med konseptutvalget framover? 

Det ligger an til storstilt omstilling til hydrogendrift når det gjelder tungtransport på veg de neste åra. Norge har en rekke hydrogenselskaper og hvilke som lykkes kan være vanskelig å forutse. Ålesundselskapet Norwegian Hydrogen er ledende, og har blant annet Flakkgruppen og Tafjord kraft i ryggen. De produserer grønt hydrogen og selskapet har tegnet kontrakt med den tyske lastebilprodusenten Quantron. De har forpliktet seg til å bygge 25-50 hydrogenfyllestasjoner langs «korridorer for tungtransport» i Norden innen 2027. Deres datterselskap Vieron skal utføre dette arbeidet. Toyota har også hydrogenerfaring, og har hyret det nederlandske selskapet VDL til å bygge om Toyota- lastebiler til hydrogendrift. Den første kommer i løpet av 2023. Toyota skriver at «Hydrogen skal være en del av løsningen i Norge.»

Direktøren i Vieron heter Per Øivind Voie og han uttaler at de ønsker å tilby hydrogen som drivstoff til alle typer tungtransportaktører.  Flere norske ferger går allerede på hydrogen med betydelig Enovastøtte. 

Jeg ser for meg at det må være mulig å bygge noen av hydrogenfyllestasjonene ved jernbanespor som både tog og lastebiler kan benytte. Denne infrastrukturen vil bli vesentlig billigere enn strøm. Vi slipper 38 kostbare mil med elektrisk kjøreledning! Det må uansett skaffes nye togsett til Rørosbanen.

Konklusjon: Jeg tror hydrogendrift på Rørosbanen er realistisk. Det å være første bane i Norden med den løsningen, vil vekke stor interesse og mye publisitet. Omstilling til hydrogen vil utløse en rekke muligheter for prosjektmidler, entusiasme og trolig Enovastøtte. 

Å være først ute med hydrogen i stedet for sist med strøm, vil gi Rørosbanen en lederrolle i moderne jernbanedrift. Bedret samhandling innen tungtransport og raskere grønn omstilling, er sannsynlige sekundæreffekter. Rørosbanens framtid er avhengig av at den ikke blir «stående på perrongen» når tungtransport på vei har skiftet til hydrogen!

Da er ideen presentert. Kan en studietur til Niedersachsen for lokale aktører og et møte med Norwegian Hydrogen/Vieron være en start?

Røros 22.05.Per Arne Gjelsvik, Røros Venstre

Endelig 1. mai

av

Dette er et leserinnlegg av Christian Elgaaen.

Endelig skal vi nok en gang feire og markere 1. mai, arbeidernes internasjonale kampdag. Denne dagen bør vi bruke til å takke alle dem som har gått foran og kjempet for rettigheter og et godt samfunn for alle, mens det samtidig er viktig å rette blikket framover mot nye utfordringer og muligheter.

En sterk fagbevegelse og et organisert arbeidsliv har vært og er helt avgjørende for arbeidstakeres trygghet og rettigheter. Det er viktig å øke organisasjonsgraden og få opp antall medlemmer i fagforeningene. Dikteren Stig Holmås slår fast i «Dikt til mine barn» at uten fagforeningene hadde vi ingenting. 

De siste årene har vært både uoversiktlige og krevende, for de fleste av oss, på ulike måter. Krig i Ukraina, pandemi, klima- og naturkrise og dyrtid med økte priser og kostnader har gjort seg gjeldende.

Sammen må vi skape en ny og forsterket tro på framtida. Dette er en oppgave for politikere, fagbevegelsen og hele sivilsamfunnet. Det er mulig å løse de små og store utfordringene vi har, lokalt, nasjonalt og globalt. Det krever fellesskap, solidaritet, samhold og politiske løsninger som er inkluderende og rettferdige.

Gratulerer med dagen!

Christian Elgaaen, varaordfører (SV), Røros

Vellykket kompetansearbeidsplass i distriktet får følge av flere?

av

Kulturminnefondet på Røros melder nylig at de har fått hele 44 søkere til en utlyst stilling som rådgiver! Hva kan vi lære av denne suksesshistorien av en arbeidsplass ute i distriktet? spør nestleder i Røros Senterparti, Gudbrand Rognes i dette leserinnlegget. 

Fondet oppgir på sine nettsider at de ble opprettet som et statlig fond av Stortinget i 2002 og er underlagt Klima- og miljødepartementet. Deres visjon er vern gjennom aktiv bruk og de gir støtte til bevaring av verneverdige kulturminner som bygninger, boliger, båter, hageanlegg og kulturlandskap.

Hva er det som gjør en statlig kompetansearbeidsplass i distriktet så attraktiv?

Er det god ledelse, godt arbeidsmiljø, attraktive arbeidsoppgaver, gode digitale løsninger, kulturkommunen Røros, Bergstadens og Circumferensens verdensarv, attraktive og varierte bomiljøer i regionen, tilgang på flyrute eller noe annet magisk?

Tilgang på flyrute og forbindelser til hele landet fremheves faktisk som viktig i Kulturminnefondets egne evalueringsrapporter. Kontorstedet er som kjent kun en kort sparktur fra Avinors lufthavn på Røros og Widerøes flyrute ut i verden.

Hva kan vi lære av denne suksesshistorien av en arbeidsplass ute i distriktet? Vellykkede kompetansearbeidsplasser lar seg etablere og videreføre, med god tilgang på motiverte og kompetente medarbeidere – selv i betydelig avstand fra hovedstaden vår.

Om du er en av de 43 som ikke får jobben, og kunne tenke deg å bosette deg i Gauldalen, Røros eller Nord-Østerdalen – så finnes det gode og varierte bomuligheter. Med elektroniske kommunikasjoner, vei, jernbane og fly blir du hjulpen uansett. Vi ønsker deg velkommen!

Regjeringens Hurdalsplattform har imidlertid ambisiøse mål om å ta større deler av landet i bruk – kan vi se flere lignende suksesshistorier som Kulturminnefondet i årene som kommer?

Kronikk om kvinnedagen fra sametingspresident Silje Karine Muotka

av

På nordsamisk har vi et gammelt ord “gába”, som kun kan brukes om kvinner som er ferdighetsrike, med spesialisert kunnskap, evner og oppfinnsomhet. Det gir meg stort håp for fremtiden å vite at vi har så mange “gába nissonat” – sterke kvinner – i vår oppvoksende generasjon. Årets kvinnedag er for meg dedikert til de unge som gikk i tet i forrige uke og som vekket hele Norge fra en dyp søvn. Drømmen om Norge som en menneskerettighetsnasjon ble avbrutt.

Det skriver sametingspresident Silje Karine Muotka (NSR)i denne kronikken.

Likestilling handler om å arbeide for et samfunn med like rettigheter, plikter og muligheter for alle – uavhengig av kjønn. Likestilling handler om hvilke verdier vi skal bygge vårt samfunn på. Likestilling handler om menneskerettigheter. FN peker på at mangel på likestilling er en menneskerettighetsutfordring. Bildet av Norge som en menneskerettighetsnasjon har imidlertid slått sprekker den siste tiden. Norge har i mer enn 500 dager brutt menneskerettighetene i den etter hvert svært kjente Fosen-saken. I over 500 dager har regjeringen latt det skje, og i over 500 dager har riksmedia sovet. Og det kunne lett ha gått 500 dager til før både hele Norge og Regjeringen skjønte at det pågår et menneskerettighetsbrudd, hadde ikke en gjeng med modige ungdommer brutt den nasjonale lydmuren. Blant ungdommene som sto opp for menneskerettighetene, sto et knippe unge kvinner helt i front. 

I dag på FNs internasjonale kvinnedag vil jeg trekke frem nettopp disse. Generasjonen av yngre samiske kvinner som trer frem og som krever sin rett til å bli hørt og tatt på alvor. Det krever modighet å stå opp for sine rettigheter, men det krever noe ekstra å skulle gjøre det på vegne av ditt folk overfor landets utøvende makt.

Kampen for samiske rettigheter er også likestillingskamp. Samiske rettigheter er viktige for alle som er for et rettferdig og likestilt samfunn. Dessverre har vi ikke oppnådd likestilling, for vi lever ikke i samfunn med like rettigheter, plikter og muligheter mellom kvinner og menn, mellom samisk og norsk. Det har blitt ekstra tydelig for alle de siste ukene. 

I dag retter vi søkelys på jenters og kvinners rettigheter og muligheter, og kvinnedagen har fortsatt betydning, spesielt fordi kvinnens rettigheter generelt står svakere internasjonalt. Det har også reell betydning fordi vi vet at vold og overgrep mot kvinner er et stort samfunnsproblem i Sápmi, og vi har en stor jobb å gjøre Sápmi.

Det er ekstra betryggende å vite at de samiske kvinnene ennå er foregangspersonene i samfunnet vårt. Ella Maria Hætta Isaksen for eksempel er å se på alle flater for tiden, og hun er en av de mange som skriver seg inn i den lange historien av samiske kvinner som har gått i spissen. 

«Buks-Berret» eller Beret Paulsdatter Dypvand som hun het, ikledde seg bukser som en mann og var sjef for mannskap på egen båt under Lofotfisket i første halvdel av 1800-tallet. Elen Skum var en av lederne i det kjente Kautokeino-opprøret i 1852. Elsa Laula Renberg samlet samene til det første samiske landsmøtet i 1917, og jobbet utrettelig hele livet med saker om utdanning, areal og reindrift blant annet. Og Kirsten Svineng, også kjent som «Mamma Karasjok», risikerte livet sitt for å hjelpe serbiske krigsfanger under andre verdenskrig. 

Rekken av unge kvinner som har bemerket seg som forkjempere for samiske rettigheter de siste ukene er lang, deriblant lederne for NSR Nuorat, Elle Nystad, og leder for Natur og Ungdom, Gina Gylver. Sammen med andre viktige, unge, kvinner kommer de til å bli husket i fremtiden. Men aller først skal de være med på å forme samfunnet videre for sin egen generasjon. 

På nordsamisk har vi et gammelt ord “gába», som kun kan brukes om kvinner som er ferdighetsrike, med spesialisert kunnskap, evner og oppfinnsomhet. Det gir meg stort håp for fremtiden å vite at vi har så mange «gába nissonat” – sterke kvinner – i vår oppvoksende generasjon. 

Årets kvinnedag er for meg dedikert til de unge som gikk i tet i forrige uke og som vekket hele Norge fra en dyp søvn. Drømmen om Norge som en menneskerettighetsnasjon ble avbrutt. Regjeringen må nå bevise at det ligger vilje bak deres unnskyldning, og vi lover – Norge sover ikke lenger.

Til lykke med kvinnedagen!

Retten til småviltjakt er truet

av

Retten til småviltjakt for Røros kommunes innbyggere i Røros Østre og Røros Vestre Statsallmenning er truet, skriver Per Arne Gjelsvik i et åpent brev til ordføreren.

Åpent brev til ordfører Isak Busch fra Per Arne Gjelsvik:

Historikk:
Røros kommunes innbyggerne har en eksklusiv rett til vederlagsfri jakt og fiske i Røros østre og Røros vestre statsallmenning. Denne retten er stadfestet etter en lang og konfliktfylt prosess i rettsvesenet. Med bakgrunn i Rørosloven av 1901 og dom i herredsretten av 1999 ble det signert avtale mellom Røros kommune og Statskog datert 220502 (gjeldende fra 010103). I denne avtalen er det nedtegnet prinsipper som ligger til grunn for forvaltningen av småviltjakt i Røros Østre og Røros Vestre statsallmenning.

Viktige momenter i denne avtalen er at Røros kommune eller den som kommunen evt. bemyndiger, skal ha anledning til å uttale seg før Statskog treffer avgjørelser angående salg-, antall- og priser av jaktkort, om utleie av jaktterreng og om bruk av hund. Kommunen har også uttalerett angående inndeling av områder i jaktfelt og jaktperioder og fordeling av jegere på feltene i de aktuelle periodene. Det samme gjelder lokale tidsbegrensinger og eventuelt andre innskrenkninger i jaktutøvelse. I det siste har samhandlinga mellom Statskog sentralt og Røros kommune blitt krevende og Statskog oppfattes av meg som mer egenrådig. Respekten for inngått avtale er avtagende når det meste dreier seg om å øke egen inntjening.

Aktuelt:
Samarbeidsrådet i Røros kommune der jeg sitter som representant for Røros Fjellstyre (I Samarbeidsrådet er Røros kommune, Statskog, Røros Jeger og fisk samt Røros Fjellstyre representert) har 020323 blitt orientert om at Statskog vil åpne nye områder for utenbygds jegere og samtidig øke antall jaktkort til utenbygds jegere i betydelig grad fra høsten 2023. De ønsker å selge i alt 250 jaktkort til utenbygds jegere. Inkludert her er det nå også sesongkort. I 2022 ble det først solgt 40 ukeskort til utenbygds jegere i hver av de 2 første jaktukene. Fra 0110 solgte Statskog ytterligere 100 dagskort til utenbygds jegere fordelt på hele oktober. Dette skjedde uten varsel til Samarbeidsrådet. I 2022 ble det solgt jaktkort til utenbygds jegere i terrengene Femundsmarka, Fjølburøsta og Stenfjellet. I tillegg ønsker Statskog nå å benytte følgende områder til utenbygds jegere fra 2023: Skaret, Tamneshøgda, Bersfjellet og Møllmannsdalen. Når det gjelder Møllmannsdalen har småvilt her vært fredet i en årrekke etter initiativ fra Røros Jeger og Fisk fordi de og øvrige medlemmer i Samarbeidsrådet mener småviltjakt her er problematisk og lite forenelig med annet friluftsliv. Statskog er nå uenig i denne vurderinga.

Vurdering: Statskog ønsker å gi så mange som mulig rett til jakt og deres vurdering er at terrengene våre tåler økt jaktrykk basert på rapportering sist høst. Høsten 2022 var imidlertid ansett som en prøveperiode og det foreligger derfor ikke pålitelige tall. Det er utvilsomt skutt vesentlige flere fugler enn det som er rapportert og jeg mener det er feil å basere vårens kortsalg utfra tall fra en prøvesesong. Det må forventes vesentlig økning i jakttrykket i kommunen med det opplegget Statskog har presentert. Utenbygds jegere betaler større beløp for å jakte, de kommer hit utelukkende med jakt for øyet og de vil ha valuta for investeringen. Rørosingene vil oppleve ikke å få tilgang til terreng fordi disse er opptatt av utenbygds jegere når jaktkort skal aktiveres og terreng vil bli stengt tidligere fordi fellingsmålet blir raskere nådd. Videre vil den økte ferdselen jaktaktiviteten medfører forstyrre reindrifta og storviltjakta som samtidig foregår i de samme områdene. Det er ikke ønskelig.

Det kan synes som om Statskog sentralt ikke lenger respekterer den unike jaktretten som innbyggerne i Røros kommune har, og måten saken er presentert er ikke tillitvekkende. Våre lovfestede rettigheter er nå satt i spill.  Økt ferdsel og flere jegere vil etter mitt syn være med på å undergrave den avtalte retten Rørosallmuen har til småviltjakt. Det er stor fare for at lokale jegere blir fortrengte og at fuglebestanden overbelastes.

Konklusjon:
Retten til jakt i de aktuelle statsallmenningene er svært viktig for mange av kommunens innbyggere, noen har til og med valgt Røros som bosted pga. jaktmulighetene. Denne saken må nå handteres av kommunens øverste politiske ledelse. Tilhørighet til Ap. er trolig ingen ulempe når Statskog skal konfronteres; deres agenda har nok en politisk forankring i den retning. Formelt er det ordfører som må møte Statskog og ivareta våre interesser, evt. med juridisk støtte. Vi i Samarbeidsrådet vil gjerne bidra når det er ønskelig. Målet må være at det våren 2023 kun selges 40 x2 ukeskort til utenbygds jegere etter søknad, og at det ikke legges ut ytterligere jaktkort til høsten. 

Røros 05.03.23 Per Arne Gjelsvik

Ja til boplikt ved arv

av

– Det fremstår for meg som smått absurd å ønske seg en utvikling med flere hytter i sentrum om man ønsker å gjøre beslutninger som skal gagne lokalsamfunnet som først og fremst består av oss som bor her, også på hverdager, skriver Jon Are Dahl i dette leserinnlegget.

Leserinnlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

Nå er det Rørosmartnan og det plutselige innslaget av flere «lys i glasa» på Røros er godt å se. Det hadde vært hyggelig å ha flere naboer og et litt mer levende Røros også utenfor de store turistbegivenhetene. Å revidere boplikten er ingen rask løsning.  Flere og flere hus har blitt tomme over lang tid, og det vil også ta tid før man får se resultatene av en endring av regelverket. Det er derfor desto viktigere at vi gjør den endringen nå. Dette er en debatt som naturlig vekker følelser og engasjement da det handler om tilhørighet, men grep som gjøres for Røros må først og fremst gagne dem som bor her.

Vi som bor på Røros har over tid sett at dagens ordning med boplikt med unntak ved arv ikke fungerer godt nok. Utviklinga går i feil retning, med flere tomme hus i attraktive boligområder –  spesielt i sentrum. Det siste tallet jeg hørte var på nærmere 200 adresser uten faste beboere. Dersom det stemmer er det et enormt høyt tall på et lite sted som Røros. Det er jo også et tilsig av innflyttere hit som trenger plass å bo, enten i leiemarkedet eller ved kjøp.

Jeg vil tro at de fleste vil være enige om at det er viktig at det bor folk i husene på Røros. Det er en fordel at det er folk i sentrum hele året, både for å opprettholde kulturtilbud og næringsliv som butikker og serveringssteder. Selv om jeg kan sette pris på den litt dystre stemningen man får av å tusle rundt i et tomt Røros sentrum en januarkveld så er det ikke bra for Røros at dette er tilfellet mange dager i året. 

Røros Høyre vil fjerne boplikten helt. De er mer opptatt av bolyst enn boplikt sier de. Det spørs hvor mye bolyst man får av stadig tommere nabolag. Det fremstår for meg som smått absurd å ønske seg en utvikling med flere hytter i sentrum om man ønsker å gjøre beslutninger som skal gagne lokalsamfunnet som først og fremst består av oss som bor her, også på hverdager.

Jeg stiller meg undrende til at sosialdemokratisk parti som Arbeiderpartiet velger å si nei til boplikt ved arv, og det midt i prosessen før høringsinnspillene har kommet inn. Hvilke stemmer er det som har vunnet frem i debatten på dette? Jeg håper politikerne klarer å prioritere mellom hva som er best for noen få som ønsker seg hytte i sentrum og hva som gagner Røros som samfunn.

En revidering av boplikt til å fjerne unntaket ved arv vil ikke ha noen umiddelbar effekt. Ingen blir tvunget til å selge. Det er ingen dramatisk endring for dagens beboere eller de som har arvet hus og bruker det som hytte i sentrum. Det vil altså ta tid før et nytt regelverk vil bøte på problemet. Allikevel kan det med tid føre til at flere boliger i attraktive, sentrumsnære områder vil komme på markedet og kan således spare oss for fremtidige arealinngrep og utbygging av nye boligområder. Det kan også ha en positiv effekt på et trangt leiemarked.

Muligheten for å fjerne unntaket ved arv kom i 2009 og boplikten kunne allerede da vært revidert, men bedre sent enn aldri. For noen vil det si å ikke kunne ha hytte i sentrum eller la hus og leiligheter være i familien, om de ikke ønsker å leie ut hele eller deler av boligen. Allikevel mener jeg at det denne gangen er langt mer viktig å se bort fra enkeltpersoners individuelle hensyn og ønsker, å ta grep som bidrar til å vedlikeholde Røros som et attraktivt sted å bo, nå og i fremtiden. Skal det være det, må det være lys i glasa. Dette er en altfor viktig sak for Rørossamfunnet til å la de smale interessene vinne frem. Jeg vil derfor oppfordre alle til å sende høringsinnspill innen fristen går ut 6. mars.

Nå må vi kjempe for Rørosbanen

av

Dette er et leserinnlegg skrevet av varaordfører i Røros kommune, Christian Elgaaen.

Leserinnlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

Elektrifisering, flere krysningsspor, mer godstransport, bedre togmateriell, lavere priser, flere avganger og nattog er viktige og riktige krav mange har for utviklingen av Rørosbanen som en moderne og framtidsretta bane for transport av personer og gods. Det er skrevet mange rapporter om de positive effektene elektrifisering og opprustning av Røros- og Solørbanen vil ha. En skikkelig satsning på disse banestrekningene vil være et stort og viktig nasjonalt samferdsels- og miljøprosjekt.

Det viser seg derimot så godt som umulig å få skikkelig gehør for dette hos nasjonale myndigheter og politikere. SV har prøvd å ta initiativ til å gå i gang med planene, men det har ikke lyktes å få flertall. Bane NOR har kommet med dårlige signaler om at Rørosbanen ikke er prioritert fra deres side i nasjonal transportplan 2025-2036.

Jeg vil derfor komme med en stor oppfordring til hele regionen, fra Støren til Hamar, og fylkene Trøndelag og Innlandet, om at nå må vi virkelig jobbe for Rørosbanen. Ordførere, varaordførere, folkevalgte fra alle partier på alle nivåer, næringsliv, organisasjoner og andre må stå sammen om kravene om opprustning og utvikling.

Rørosbanen må nevnes og snakkes om i alle sammenhenger der det befinner seg en nasjonal politiker. De store nasjonale fordelene med å satse på banen vår må løftes fram. Det er vi som må kjempe for Rørosbanen. Er det nå toget går?

Christian Elgaaen (SV)

varaordfører, Røros kommune

Helsetjenestens eget verktøy: Kronikk fra ledelsen i Helseplattformen

av

I den opphetede debatten om Helseplattformen er det flere nyanser og fakta som går tapt. Teknologien som innføres vil hjelpe oss å oppfylle visjonen om en bedre, mer sammenhengende helsetjeneste for innbyggerne i Midt-Norge.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger. Tekst: Styreleder i Helseplattformen, Helge Magne Garåsen og administrerende direktør ved Helseplattformen, Torbjørg Vanvik.

Helseplattformen er kanskje helsetjenestens største endringsprosjekt noensinne. Et teknologisk kvantesprang, vanskelig nok å gjennomføre under normale forhold. Det er gjennomført under og etter en pandemi og i en vanskelig driftssituasjon i hele helsetjenesten. Innsatsen til de ansatte som står i denne omstillingen er formidabel. 

Helseplattformen er et verktøy, eid av helsetjenesten selv. Det er både navnet på et IT-system, et stort endringsprosjekt for hele helsetjenesten i regionen, og et offentlig eid selskap som skal være leverandør av felles journalløsning for hele Midt-Norge.
Selskapet har i oppdrag å bidra til å utvikle løsningen basert på teknologien som er kjøpt inn fra amerikanske Epic, og til innføring og opplæring, i samarbeid med ledelsen i sykehus og kommune. Helseplattformen AS har nå 24 eiere: Helse Midt-Norge som eier alle sykehusene, og 23 kommuner.  

Sju kommuner med Trondheim i spissen er i drift og melder om solide fremskritt. Systemet er i bruk ved alle sykehuslaboratoriene i regionen. 100.000 innbyggere har tatt i bruk portalen HelsaMi, der oppdatert informasjon kan deles mellom behandler og pasient. 

Innføringen ved St.Olavs hospital har vært krevende. Det fører til utsettelse av videre innføring i helseforetakene. Styre og eiere erkjenner at det trengs mer tid. De ansatte fortjener respekt for en tøff omstilling. Forbedringene som nå gjøres kommer de neste sykehusene til gode.

Kontrakten med Epic ble inngått etter en anskaffelsesprosess der helsepersonell fra hele regionen stilte kravene. Systemet er driftssikkert og brukes i 2700 sykehus og virksomheter verden over, mange av dem ledende innen helsetjenester. Unikt for den norske versjonen er spesialutviklet programvare for kommunal helsetjeneste. Unikt for prosjektet er arbeidet med å knytte alle som tilbyr offentlig helsetjeneste sammen i én felles løsning. 

Betydelig teknologisk og helsefaglig kompetanse er samlet i Helseplattformen, men det er ikke verken selskapet eller Epic som ensidig bestemmer hvordan den nye plattformen skal være. Systemet kan settes opp (konfigureres) på ulike måter. Nesten 500 fageksperter fra sykehus og kommuner, fastleger inkludert, har deltatt i en faglig beslutningsstruktur, en nyskapende samhandlingsarena organisert av Helseplattformen. Når noen beslutninger om oppsett har vist seg å fungere dårlig i praksis, bygges det om. Helseplattformens ansatte bygger om og retter, mens sykehuset påpeker behovene og stiller med fageksperter som kan prøve ut og godkjenne. Her er det god dialog og god fremdrift. 

Flere fastleger er involvert i å forbedre løsningen. God nok brukervennlighet er avgjørende i en travel fastlegehverdag. Utrulling for fastlegene er på pause til de selv er fornøyd med kvaliteten.

Det er ikke lett å være første brukere av et system og en arbeidsform ingen i Norge har erfaring med fra før. Det oppleves tungvint og fremmed av noen, og tar tid å mestre. Systemet skal hjelpe oss å oppfylle nye lovkrav, og behovet for gjenbruk av data for bedre styring, forskning og forbedring krever mer strukturert dokumentasjon. Legemiddelsamstemming er blant de nasjonale kravene som fører til ekstra «klikk» for legene. Det er et viktig tiltak for å styrke pasientsikkerheten.

Tallene på «feil i systemet» som verserer i media er tallet på henvendelser til supportsenteret i Helseplattformen. Det er en blanding av ønsker om brukerstøtte fra 20.000 brukere, forslag til endringer, og reelle feil. Feilene skyldes alt fra samarbeidende systemer til løsningen selv. Alle feil vi er kjent med pr nå, er løst eller løsbare. St.Olavs hospital har utarbeidet en liste over feil som må rettes og ønsker om endringer. Disse punktene er nå sortert i 7 områder som arbeides spesielt med framover: feilretting, endringer som gjør løsningen mer brukervennlig, opplæring og nye prosedyrer.

Problemene med e-meldinger har skapt en uheldig situasjon for alle parter. E-meldinger kan være epikriser, røntgensvar og henvisninger, og det rammer store deler av sykehuset når informasjon ikke kommer frem. St.Olav, Hemit og Helseplattformen har etter omfattende feilsøking og retting sikret at St.Olav nå utveksler data også med systemer som ikke er oppgradert til gjeldende nasjonal standard. Meldingstrafikken overvåkes som før. 

Vanskene ved St.Olav og endret innføringsplan har fått mye oppmerksomhet, mens de store målene som er nådd ikke får samme interesse. Samtidig er flere kommunestyrer, på tross av negativ medieomtale, trygge nok på målet til å ta sin beslutning og gå inn i samarbeidet. De har store forventninger til ny samhandlingsløsning. Kommunene som bruker løsningen melder om bedre oversikt på flere områder. Hjemmetjenesten bruker mindre tid til dokumentasjon og leting etter opplysninger, og bedre tilgang til opplysninger fra sykehuset gir mer helhetlig forståelse for pasienten.

Helseplattformen er en unik og ambisiøs samhandlingsreform mellom sykehus og kommunal helsetjeneste.  Mens vi står i denne helt nødvendige omstillingen er det viktig å ikke miste visjonen av syne. Teknologien som innføres skal ruste oss for fremtiden og gi en mer sammenhengende helsetjeneste – til beste for pasienten. 

Helge Magne Garåsen
Styreleder i Helseplattformen

Torbjørg Vanvik
Adm.dir, Helseplattformen AS

Boplikt: Forskjell på Risør og Røros

av

-Hveem bringer mange interessante argumenter til torgs om boplikt, men han bommer på målet ved at han ikke kjenner lokale forhold, skriver Per Morten Hoff i dette debattinnlegget. 

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger, og er et svar på et intervju med Dag Jørgen Hveem, advokat og førsteamanuensis ved Institutt for rettsvitenskap og styring ved UIA og Handelshøyskolen BI. Debattinnlegget er skrevet av Per Morten Hoff.

Boplikt: Forskjell på Risør og Røros
Om Risør er sammenligningsgrunnlaget så blir det helt feil. Risør er en svært idyllisk og attraktiv sommerdestinasjon, hvor folk med mye penger er villige til å betale nærmest astronomiske summer for en attraktiv beliggenhet. I Risør er det fullt trykk om sommeren, og dødt ellers. For de var det svært nødvendig å innføre boplikt for at store deler av bebyggelsen i sentrum og langs sjøen, ikke skulle ende som fritidsboliger. 

Personlig er jeg for boplikt, men ikke boplikt ved arv. Det er et svært inngripende tiltak. Det er vakkert i Feragen, eller ved Valset, men det er neppe noen som vil bla opp 10-40 millioner kroner for et gammelt hus der, slik tilfellet er i Risør. 

Røros blir ikke attraktivt for unge mennesker ved å bruke tvang og Hveem er også inne på dette. Innlåsing virker svært lite lokkende på unge personer. Et annet viktig forhold er at Røros er et verdensarvsted. Det er sterke begrensninger på hva man kan gjøre av modernisering av hus i Røros sentrum. 

Boplikt må håndheves. Det har ikke Røros kommune gjort. Derfor har det også sklidd ut. I saksgrunnlaget skriver Røros kommune: «Boplikt ved arv forenkler oppfølgingen og håndhevelse av boplikten og det spares ressurser, som kan benyttes til andre oppgaver.» Dette er ansvarsfraskrivelse fra kommunen. De har unnlatt å gjøre jobben sin, og roper på en ordning som skjerper forskriften, og fritar kommunen for en jobb, de burde ha gjort. 

Bivirkningen er at boligeierne i kommunen risikerer en betydelig økonomisk smell. Kommunen prøver å stjele pengene våre i fullt dagslys, fordi de ikke evner, eller orker å følge opp en forskrift de selv har laget – dagens boplikt. Kommunen virker livredd for å påta seg en oppgave som helt klart ligger til kommunen. De har rett og slett gjort alt de kan for å fjerne en vurdering av dagens boplikt, og heller dytte en tung byrde over på innbyggerne.

Hvor vanskelig er det å følge opp boplikten? En rekke kommuner har greid det. De har tilgang til folkeregisteret, eiendomsregisteret, samt at alle eiendomsoverdragelser er offentlige. Kommunen er ansvarlig for henting og tømming av søppel. Er det tom søppelkasse mange måneder på rad, er det kanskje grunn for å sjekke om boligen brukes som fritidsbolig.

Det er verdt å merke seg at stadig flere kommuner fjerner boplikten. Den har ikke fungert etter hensikten. En større offentlig undersøkelse konkluderte med at det blir færre bebodde helårsboliger i kommuner med boplikt, enn i kommuner uten. Undersøkelsen tok for seg samtlige kommuner som hadde innført boplikt (Aanesland, Holm, Labugt ved Norges Landbrukshøgskole.)

Hensikten med forskriften som gjorde det mulig for kommunene å innføre boplikt var å hindre at bolighus, ble feriehus. Det ligger ikke under forskriften å bruke boplikt til å drive sosial utjamning. Hveem snakker om at boplikt ved arv, kan gjøre det attraktivt for yngre boligsøkere, fordi boligprisene vil synke.  På Røros stemmer dette dårlig overens med virkeligheten. Skal du kjøpe en gammel bolig, kreves det betydelig med kapital for å oppgradere boligen til den standarden yngre mennesker ønsker seg. Med skyhøye strømpriser er det heller ikke noen lottogevinst å kjøpe en trekkfull bolig fra 1700-tallet. Røros er ikke Risør. Innføres boplikt ved arv, vil boliger bli tvunget ut i markedet for salg. Det vil ramme alle boligeiere på Røros ved at verdien på boligene vil synke drastisk. Men det har også en annen effekt. Leiemarkedet vil bli vesentlig trangere. Tvang er ikke veien å gå for å gjøre Røros til et attraktivt bosted. Med håndheving av dagens ordning er det fullt mulig å opprettholde et levende sentrum med lys i glasa. 

Boplikt ved arv – vil svi på pungen

av

– Røros kommune kan risikere å skyte seg selv i foten, skriver Per Morten Hoff i dette leserinnlegget.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. Tekst: Per Morten Hoff.

De fleste er enig i at Røros skal ha et levende sentrum hvor folk bor. Merkelig nok har Røros kommune kommet fram til at det kun er to alternativer for å oppfylle dette kravet: Enten å innføre boplikt ved arv, eller at boplikten oppheves. Det er to forslag som står svært langt i fra hverandre, og hvor boplikt ved arv har vidtrekkende negative konsekvenser for alle huseiere i kommunen.

Angår alle

Mange tenker nok at boplikt ved arv ikke angår min familie. Det store problemet med boplikt ved arv, er at det økonomisk vil ramme alle som eier bolig i kommunen. Boplikt ved arv, vil tvinge en rekke boligeiere til å selge husene sine. Det vil bety at det kommer langt flere boliger ut i markedet. Vi snakker jo om at man tvinger huseiere til å selge. Konsekvensen av det er at prisene vil falle dramatisk. Dette innvirker selvsagt ikke bare på de som blir tvunget til å selge boligen sin, men på alle som eier bolig i kommunen. Taksten på husene vil synke. Hva betyr det? At du får låne mindre penger i banken, enten du trenger et lån for å pusse opp huset, kjøpe ny bil, eller hjelpe barn eller barnebarn med kjøp av bolig. Blir det boplikt ved arv, blir vi rett og slett frarøvet betydelige verdier, og vi får mindre økonomisk handlefrihet.

Glemte eiendomsskatten

Røros kommune kan risikere å skyte seg selv i foten. De ser ut til å ha glemt av at en av kommunens største inntekter er eiendomsskatten, som fastsettes etter markedsverdien på boligen. I 2023 er det budsjettert med en inntekt på 34 millioner. Fall i boligprisene vil gi et betydelig fall i inntektene fra eiendomsskatt. Å innføre boplikt ved arv, for å få flere unge til å flytte til Røros, er ikke i tråd med hensikten med forskriften. Hensikten med boplikt har vært forhindre at bolighus blir feriehus. Det er prisverdig å jobbe for å få flere unge til å flytte til Røros, men det er andre kvaliteter ved et samfunn som avgjør hvor folk bosetter seg, ikke hvorvidt politikerne har bestemt at en må bosette seg. Attraktive jobber er viktigst for å tiltrekke oss nye innbyggere.

Saken om eiendomsskatt har vært diskutert i formannskapet og i kommunestyret. Flertallet i formannskapet stemte for boplikt ved arv i hele kommunen. Følgende stemte for forslaget: Isak V. Busch (AP), Liv-Hanne Tønset (AP), Hilde Fjorden (AP), Christian Elgaaen (SV), Guri Heggem (SP), Kristoffer Tamnes (SP). Rob Veldhuis (H) stemte mot forslaget.
Det er verdt å merke seg at flertallet ikke bare ønsker boplikt ved arv i sentrum av Røros, men i hele kommunen. Vi snakker om en utvidelse, som vil kunne ramme grendene ekstra hardt. Hus og gårder kan rase i pris når flere må selge på steder hvor det er lite omsetning. Her kan vi nesten snakke om «et offentlig ran».

Ansvarsfraskrivelse fra kommunen

Saksfremlegget fra kommunen er skremmende svakt. Kommunedirektøren anbefalte ikke en videreføring av dagens ordning med boplikt. Dermed ble det ikke votert over det i formannskapet. Dagens ordning har ikke fungert optimalt. Men det finnes ikke et tall i sakspapirene som belegger hvor mange hus det er som brukes til fritidsboliger, enten ved at de er arvet, eller at de brukes ulovlig. Hovedproblemet med at dagens boplikt ikke fungerer, er at kommunen, ikke har fulgt opp forskriften. Når det ikke er håndheving, forsvinner gradvis respekten. Fra flere hold hevdes det at det er enkelt å omgå boplikten, og det er vanskelig å oppdage om boplikten brytes. Flere kommuner har greid å innføre effektive kontrolltiltak. Hvaler kommune har tatt opp kampen om brudd på boplikten. I 2012 tok de i bruk et nytt datasystem, hvor all informasjon om kjøp og salg av boliger i kommunen blir lagret. Et par år senere fikk fem eiendommer i Hvaler varsel om tvangssalg, grunnet brudd på boplikten. Det satte standarden. Kommunen har ikke lenger problem med at boplikten omgås. For Røros kommune handler om å gjøre noe man ikke gjør i dag, for å løse, det kommunen mener er et stort problem, uten at de vet hvor stort det er.

Kynisk av kommunen

I saksutredningen skrives følgende: «Boplikt ved arv forenkler oppfølgingen og håndhevelse av boplikten og det spares ressurser, som kan benyttes til andre oppgaver.» Dette er ansvarsfraskrivelse fra kommunen. De har unnlatt å gjøre jobben sin, og roper på en ordning som skjerper forskriften, og fritar kommunen for en jobb, de burde ha gjort. Bivirkningen er at boligeierne i kommunen risikerer en betydelig økonomisk smell. Kommunen virker livredd for å påta seg en oppgave som helt klart ligger til kommunen. De har rett og slett gjort alt de kan for å fjerne en vurdering av dagens boplikt, og heller dytte en tung byrde over på innbyggerne. Skremmende kynisk.

Videreføring av dagens boplikt, men med oppfølging og kontroll må være et av alternativene som politikerne skal ta stilling til.

Færre kommuner med boplikt

Det er verdt å merke seg at stadig flere kommuner fjerner boplikten. Den har ikke fungert etter hensikten. En større offentlig undersøkelse konkluderte med at det blir færre bebodde helårsboliger i kommuner med boplikt, enn i kommuner uten. Undersøkelsen tok for seg samtlige kommuner som hadde innført boplikt (Aanesland, Holm, Labugt Norges Landbrukshøgskole.) Saksfremlegget fra kommunen nevner hverken den offentlige rapporten, eller konklusjonen med et eneste ord. Mer enn 50 kommuner har fjernet boplikten siden 1974.

Lys i glasa og hus hvor folk bor, kan vi enkelt få ved at kommunen orker å håndheve dagens forskrift om boplikt. Greier de ikke det, bør den oppheves.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.