Leserinnlegg

Barnehagene i Røros kommune er i dag åpne 10 timer om dagen. I forslaget til revidering av
barnehagevedtektene som skal til behandling i kommunestyret foreslås det blant annet at
åpningstiden settes til 9 timer.

Leserinnlegg av Isak V Busch.

Det handler ikke om økonomi når kommunestyret skal ta stilling til en reduksjon i åpningstidene i barnehagen denne gangen. Det handler om de ansattes arbeidshverdag og kvaliteten på barnas barnehagehverdag.

Situasjonen i barnehagene er i dag preget av at tilgangen på kvalifisert arbeidskraft er sterkt
redusert, og vi klarer ikke å oppfylle behovet for kvalifisert bemanning. Dette merkes særlig ved fravær. Det legges ned store ressurser på rekrutteringsarbeid, men det er svært få kvalifiserte søkere til jobber i barnehagene. Situasjonen er landsomfattende, men det er likevel Røros kommunes ansvar å håndtere denne situasjonen lokalt.

Kommunestyret har allerede, for få måneder siden, bevilget 2 millioner til økt grunnbemanning i barnehagene. Slik situasjonen er i dag hjelper det ikke om kommunestyret bevilger aldri så mye, når det ikke finnes kvalifiserte folk å ansette.

Den foreslåtte reduksjonen i åpningssidene vil bidra til å sikre et mer stabilt barnehagetilbud for både barn og foreldre. Voksentettheten vil være høyere en større del av dagen, og ansatte får en bedre arbeidshverdag. Å jobbe i barnehage er ingen søndagsskole. Det er en tøff jobb, som krever overskudd. Jeg er helt overbevist om at barnehagehverdagen blir bedre av at ansatte har overskudd, energi og tid nok til alle barn. Å redusere åpningstiden en time vil kunne bidra til dette. Kvalitet i barnehagene er avhengig av mange nok og godt kvalifiserte ansatte på jobb den tiden barna er i barnehagen.

Vi har gode barnehager på Røros. De er gode takket være dyktige og dedikerte ansatte som hver eneste dag går på jobb for å lage en så god hverdag som mulig for barna våre. Fra flere kommuner i Norge meldes det nå om at barnehager må holde stengt flere dager i uka, fordi det ikke finnes nok folk til å bemanne de. Når rekrutteringssituasjonen er som den er nå, vil det være like viktig å beholde dyktige ansatte som å rekruttere nye. Jeg ønsker ikke å miste én eneste ansatt i barnehagene våre.

Det smerter meg at vi er nødt til å redusere barnehagetilbudet med en time per dag for en periode. For det innebærer en reduksjon i et offentlig tilbud, som jeg helst skulle sett ble utvidet. Men jeg mener det nå er helt nødvendig, av hensyn til de ansattes beste og dermed barnas beste. Statistikken som viser barnas faktiske oppholdstid, dokumenterer at det er svært få som potensielt rammes av den foreslåtte justeringen av åpningstider.

Jeg mener kommunestyret må tenke to skritt fremover i denne saken. Konsekvensene av å ikke ta grep nå vil være langt mer alvorlige enn konsekvensen av å redusere åpningstiden fra 10 til 9 timer per dag. Vi risikerer, før vi aner det, å komme i en situasjon der også våre barnehager må holde helt stengt. Den risikoen mener jeg vi ikke kan ta.

Det er et sterkt tverrpolitisk ønske på Røros om å få til løpende barnehageopptak – og det skal vi få til! Dagens lovverk sier ikke noe om dette, men på Røros ønsker vi å strekke oss lengre enn det loven krever. Det betyr at vi trenger mer areal og flere ansatte. Men jeg tror vi må være såpass ærlige å si at det kommer til å ta enda litt tid før vi kommer dit, siden det krever både plass og ansatte. Når vi nå bygger nye barnehager, må vi bygge stort nok til å sikre plass nok til dette, og vi må bygge barnehager som i seg selv fremstår som så attraktive at de vil være en plussfaktor i rekrutteringssammenheng.

Isak V Busch, ordfører i Røros kommune

Leserinnlegg av Christian Elgaaen.

Millioner av mennesker venter på å få medisinsk behandling. Det står rett og slett om liv.
Mange får livene side ødelagt, mister sine kjære og barn får ikke vokse opp.

Informasjon og kunnskap om sykdommer, helse, og hva som må til for å kurere en tilstand er
viktig. Kanskje er det bare ett sprøytestikk eller to tabletter som må til for å bli frisk.

Siden starten i 1974 har NRKs TV-aksjon samlet inn totalt ni milliarder kroner til gode og
viktige formål. Samarbeidet mellom organisasjoner, kommuner, næringsliv og frivilligheten
er et kjennetegn for TV-aksjonen. I tillegg til innsamling av penger, er aksjonen en stor
holdningskampanje der et nytt tema hvert år får mye oppmerksomhet og omtale.

Årets TV-aksjon er tildelt Leger Uten Grenser, i samarbeid med organisasjonen Drugs For
Neglected Diseases Initiative (DNDi), som ble opprettet da Leger Uten Grenser mottok
Nobels fredspris i 1999. DNDi jobber for å utvikle billige og trygge medisiner mot
sykdommer som oftest rammer fattige og nedprioriterte pasientgrupper.

Leger Uten Grenser ble startet i 1971 av franske leger og journalister, i etterkant av
Biafrakrigen. De har 60 000 ansatte verden over, og prosjekter i over 70 land. I tillegg til å gi
livreddende helsehjelp, er det et mål for dem å formidle og «bære vitne» om krisene og
konfliktene de står i. Leger Uten Grenser hadde også TV-aksjonen i 2006.

Med midlene fra årets aksjon skal Leger Uten Grenser og DNDi forebygge og behandle
sykdommer i fire land: Bangladesh, Den sentralafrikanske republikk, Den demokratiske
republikken Kongo og Sierra Leone. Noen eksempler på bruk av pengene er behandling av
hepatitt C, malaria og sovesyke, informasjonsarbeid, opplæring av helsearbeidere og
vaksinasjon.

Malaria kan behandles ved hjelp av to tabletter som koster 10 kroner. De siste 20 årene er 23
millioner menneskeliv spart på grunn av vaksinering mot meslinger. 8 av 10 vet ikke at de har
hepatitt C-viruset, og nye medisiner gjør at hepatitt C kan kureres på tre måneder. Med andre
ord, vår innsats og innsamling nytter og vil hjelpe svært mange mennesker.
2022 er frivillighetens år, og det er derfor ekstra viktig for meg i år å takke alle som stiller opp
som bøssebærere og frivillige. Dere er helt avgjørende for at det skal bli noen TV-aksjon slik
vi kjenner den. Tusen takk.

Jeg vil ønske alle involverte lykke til med årets aksjon, og jeg håper givergleden er stor.

Christian Elgaaen (SV)
varaordfører og leder av TV-aksjonskomiteen i Røros

– Å drepe visjoner og pågangsmot med; «var det ikke det vi sa,» er ikke bare en skam, men en total mangel på forståelse for utviklingen i dagens samfunn, skriver tidligere styreleder i Ren Røros, Per Morten Hoff.

Det er trist for næringslivet på Røros, og ikke minst for Ren Røros at styret har skviset ut adm.dir. Arnt Solli. Trist fordi det viser at det er viktigere å snakke fint om innovasjon, enn å ville det i praksis. Næringslivet på Røros trenger nytenking og innovasjon. Styret i Ren Røros har nå satt selskapet i spill, og noen er skadefro – dessverre mot bedre vitende. Solli har gjort en usedvanlig bra jobb i Ren Røros. Det er derfor oppsiktsvekkende at styret ønsker å gå stikk motsatt vei.

Total misforståelse

Nå skal Ren Røros tilbake til røttene uttaler styret. De kaller det å endre kurs når kjernevirksomheten skal prioriteres. Dessverre er dette en misforståelse. Kjernevirksomheten har hele tiden hatt topp prioritet. Kjernen har vært kraftproduksjon og nettvirksomheten.

Tidligere adm.dir. Anders Rønnning, i daværende Røros e-verk, som gjennom en årrekke hadde gjort en svært god jobb, sa selv at potensialet i kjernevirksomheten var nådd. Uten omfattende utbygging av Kuråsfossen var det ikke så mye mer å hente. Det var den gang som i dag, faktorer utenfor selskapets påvirkning, som styrte inntjeningen. Rønning var en pådriver for at ny leder skulle satse på innovasjon, for at selskapet skulle ha flere bein å stå på.

Skammelig

Da ny direktør skulle ansattes var bestillingen fra største eier og styret, at vi skulle lete etter en visjonær og innovativ direktør, som nettopp skulle gi selskapet flere bein å stå på. Ansettelsesprosessen var meget grundig. Styremedlem Henrik Grønn og undertegnede gjorde intervjuene, sammen med Assessit og toppkandidatene ble presentert for styret.

Etter at nyheten om avgangen til Arnt Solli sprakk, går tidligere styremedlem i Ren Røros Henrik Grønn ut i media og sier han er lettet. Det sier personen som i aller høyeste grad var med på å utpeke Arnt Solli som riktig person for jobben. Grønn var en av fire styremedlemmer som trakk seg fra styret i 2020, fordi de ikke fikk det som de ville. Flere av de skjønte hverken hva innovasjon var, eller hva styrets oppgaver bestod av. Styreproff Siri Fürst uttalte nylig følgende i Fjell-Ljom: «Styret skal sette retning, og følge opp at bedriften går i riktig retning. Som styremedlem skal du ikke gjøre selve jobben, altså drive bedriften. Å ta over daglig leders roller er rett og slett en uheldig sammenblanding.»

Ville sparke Solli i 2020

I media gav de fire styremedlemmene som trakk seg uttrykk for at undertegnede var svak som styreleder. Årsaken var at jeg ikke ville sparke daglig leder.. I mine øyne var det overhodet ingen som helst grunn til det. Like liten grunn som i dag. De beslutninger vi tok, ble alle vedtatt enstemmig i styret. Det er som kjent i styrerommet at styrebeslutningene blir tatt. Når man som styremedlem vil inn å detaljstyre og krever tilgang til alle bilag, har man dessverre misforstått rollen sin. De investeringer som ble gjort tilbake i 2018 og 2019, er de samme som nåværende styre sier de ønsker å nedprioritere. Henrik Grønn og hans medspillere har jobbet aktivt i kulissene for å fjerne Arnt Solli siden de mislykkedes i 2020. Generalforsamlingen i vår var en viktig brikke i det spillet. At største eier Røros kommune har godkjent kursendringen til styret overrasker meg. Suget etter utbytte har kanskje vært dominerende, men E-verket har tidligere blitt tappet for kapital av største eier – Røros kommune. Med en dyr Tolgautbygging, tar det dessverre tid å komme i utbytteposisjon igjen.

Bygge egenkapital

Vi startet tre nye selskaper i 2018 og 2019, rett og slett fordi kraftprisen i motsetning til i dag var lav. I flere måneder var kraftprisen negativ. Dvs. at Ren Røros tapte penger på å produsere strøm. Selskapet trengte å bygge ny egenkapital etter at Tolgautbyggingen hadde kostet 80 millioner kroner. Det ble investert 6,4 millioner kroner på tre nyetableringer . Vesentlig mindre enn budsjettrammen på 10 millioner kroner, som styret hadde vedtatt.

Misforståelsene forfølger styret i Ren Røros. Henrik Grønn uttaler nå at Ren Røros ikke har vært heldige med sine datterselskaper. Hva er å være heldig med sine datterselskaper? Her bommer både Grønn og sittende styre. Grønn peker på at Ren Røros Digital er et unntak. Ja de går bra, men Grønn ser bort i fra at også Digital, som resten av kjernevirksomheten er svært kapitalkrevende. Ser man på tallene investerer digital mer enn de tjener.

Exit

Hensikten med nyetableringene var å bygge selskaper med spennende konsepter, basert på beskjedene investeringer, som kunne selges etter fem eller ti år. Verdien på et selskap er noe ganske annet, enn inntjening. Et av selskapene vi var med å starte og gikk inn i med en aksjepost, ble i januar priset til 150 millioner kr. Et annet datterselskap, Intelligent Automation kan allerede i sitt fjerde leveår trolig forsvare en prising på over 200 millioner kroner, fordi kunnskapen er unik og etterspurt.

Katastrofal timing

Å satse på kjernevirksomheten er flott og helt etter intensjonen, men med økt grunnrenteskatt for kraftprodusenter blir overskuddene neppe særlig høye fremover. Ren Røros må betale 90 prosent i skatt, om statsbudsjettet blir vedtatt. Timingen til styret i Ren Røros om å konsentrere seg om kjernevirksomheten er katastrofalt dårlig. Er det noe vi har lært oss i inneværende år, så er det at strømprisen ikke fastsettes på Røros. Skal man tjene mer på kjernen må det investeres enorme summer. Styreleder Tina Sund uttaler at Ren Røros nå skal inn i en ny fase. Det synes å bli en fase hvor Ren Røros vil være prisgitt alle andre enn det som kan besluttes på Røros. Men det passer kanskje styret bra?

Skaper uro internt

Nå risikerer vi at datterselskaper blir kastet til ulvene og det er skapt betydelig usikkerhet hos de ansatte. Å reklamere med opphørssalg, er aldri noen god strategi om man ønsker å realisere mest mulig verdier ved et eventuelt salg.

Vi har nå lært oss at innovasjon er et fyndord uten innhold på Røros. Å drepe visjoner og pågangsmot med; «var det ikke det vi sa,» er ikke bare en skam, men en total mangel på forståelse for utviklingen i dagens samfunn. Så er det selvsagt et paradoks at styret skviser ut adm.dir. samtidig som tidenes resultat er varslet. Ren Røros er helt i Norgestoppen når det gjelder inntjeningsvekst i 2022, mye takket være at Arnt Solli, sammen med sin stab i fjor nektet prissikring. Hadde det blitt gjort, hadde selskapet trolig vært konkurs i dag. Slik godt håndverk blir det sparken av, med største eieres velsignelse. Forstå det den som kan.

Per Morten Hoff

Tidligere styreleder Ren Røros

Kronikk av Ingvill Dalseg, Fylkespolitiker Høyre

Trøndelag Høyre blir meget bekymret når vi hører at helsevesenet ikke har kapasitet til å
behandle unge som sliter med spiseforstyrrelser. Det viktigste som kan gjøres er å sikre
at ungdom får riktig hjelp og behandling, og det må skje raskt.

En undersøkelse gjennomført av forskere ved Regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP)
på Oslo universitetssykehus har sett på utbredelsen av spiseforstyrrelser i Norge. I
undersøkelsen svarer 1 av 3 jenter i alderen 16-19 år, at de opplever store problemer når det
gjelder mat, kropp og spising. Hver tiende ungdom på videregående skole oppfyller kriteriene
til en spiseforstyrrelse, og for jenter er tallet 16 prosent.

Helseforetakene sier de aldri har behandlet flere (62% oppgang 2019-2020), og at de bruker
mer tid og penger på å behandle unge med spiseforstyrrelser. Forskjellene i gjennomsnittlig
ventetid for helsehjelp hos BUP er store mellom helseforetakene. For eksempel må unge som
søker hjelp hos BUP i Helse Midt-Norge vente nesten 2 uker lengre på helsehjelp enn unge i
Helse Vest.

Høyre mener regjeringen må prioritere denne utfordringen og ikke la unge blir dårligere
mens de venter på hjelp. Ventetiden må ned, det må prioriteres mer penger til
behandling av spiseforstyrrelser. En del av løsningen er også styrket samarbeid med
private og ideelle organisasjoner.

Dessverre går regjeringen motsatt vei, de kutter i bevilgningen til Rådgivning om
spiseforstyrrelser (ROS), Norges største lavterskeltilbud for spiseforstyrrelser, og vil avvikle
fritt behandlingsvalg fra 2023. Fritt behandlingsvalg en ordning som har åpnet for at flere får
nettopp den behandlingen de trenger for spiseforstyrrelser, raskere.

Trøndelag Høyre vil ha handling nå. Siden regjeringen ikke leverer, mener vi
fylkeskommunen som har ansvar for folkehelsearbeidet og eier de videregående skolene kan
ta ansvar. Høyre løfter spørsmålet i fylkestinget i oktober: hva kan fylkeskommunen bidra
med og hvordan er situasjonen for ungdom med spiseforstyrrelser i Trøndelag?

Varaordfører Christian Elgaaen har skrevet et leserinnlegg om ENØK

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er klart at gode kompensasjonsordninger og andre løsninger er helt nødvendig for å gjøre noe med strømprisene og kraftpolitikken.

Jeg vil argumentere for at statlige myndigheter også må bruke denne situasjonen til å satse skikkelig på tiltak som gjør at både privatpersoner og næringsliv kan spare strøm. Det innebærer større økonomiske bevilgninger, men også gjennomgang av regelverk.

Energiøkonomisering (ENØK) handler rett og slett om å bruke energi på en mer økonomisk måte. Forbruket kan gå ned samtidig som komforten i et hus opprettholdes eller blir bedre.

Det må i langt større grad enn i dag legges til rette for støtte til varmepumper, solcelleanlegg, skifte av lyskilder, etterisolering og bytte eller restaurering av vinduer og dører. Enova må få tilført langt flere økonomiske midler. Systemene og ordningene må gjøres så enkle og tilgjengelige som mulig, for både privatpersoner og næringsliv, og det må være mulig å få rådgivning og støtte til alt fra små, enkle tiltak til full renovering.

Vi trenger så mange insentiver som mulig for at både husholdninger, kommuner og bedrifter skal kunne gjennomføre ulike ENØK-tiltak. Mulighetene er mange for å redusere strømforbruk, klimagassutslipp og kostnader, og jeg ser fram til at SV og regjeringen kommer med mange gode tiltak på området.

Christian Elgaaen
varaordfører (SV), Røros

Av Live Kleveland, kommunikasjonsleder i Dyrevernalliansen

Spiser du ost og yoghurt? Har du en melkekartong i kjøleskapet ditt? Kua gir oss mye, og det er ikke all verden hun krever tilbake. I Norge har vi en regel som bestemmer at kyr skal få beite i minimum åtte uker i året. Åtte ukers frihet er knapp tid for kyr som ellers må være inne hele året. I tillegg finnes et tydelig unntak.

Beiting innebærer at kyrne får gjøre det de ønsker mest – å tilbringe dagen med å lete etter spiselige planter sammen med flokken. De får også mosjon av å bevege seg rundt. Jo lengre beitesesong, dess bedre for kyrne.

Fremdeles er rundt 35 prosent av norske melkekyr i båsfjøs – en fjøstype som innebærer at de får beveget seg minimalt. For båskyrne er derfor lang beitesesong spesielt viktig. Da forbudet mot bås beklagelig nok ble utsatt i ti år, fra 2024 til 2034, bidro derfor Dyrevernalliansen til at båskyr som «plaster på såret» skal få lengre beitesesong. Kravet til lengre tid på beite for kyr på bås trer ikke i kraft før i 2024. Frem til da må båskyr fortsatt nøye seg med åtte ukers fri bevegelse i året.

For kyrne som går i vanlig løsdrift har politikerne laget et tydelig unntak fra beitekravet. Hvis fjøset er bygget uten enkel tilgang til beite, er det tilstrekkelig å slippe kyrne ut i en luftegård åtte uker i året. Luftegården er en stusselig erstatning for saftig beite.

Dette holder ikke! Naturlig eteadferd og flokkadferd er basale behov for disse snille dyrene. Likevel er dette takken Dagros får fra oss mennesker; i verste fall innesperret på bås store deler av året eller henvist til en skitten og kjedelig luftegård om sommeren.

Dyrevernalliansen fortsetter arbeidet for kyrne. Alle kyr fortjener en lang og god beitetid!

Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her.

Camilla Borgos har skrevet om viljestyrke og utfordringer med å ha asperger syndrom.

Den sterke viljestyrken – en kamp med ditt eget hode

Jeg er så heldig at jeg er født med asperger syndrom, autisme. Vent, heldig? Ja, jeg kan kalle meg heldig den dag i dag, men kanskje ikke for 5 år siden. I dag sliter veldig mange med sin psykiske helse, og de vet ikke hvordan de kommer ut av den onde sirkelen som dette er. Den daglige kampen med eget hode, den kampen der du trenger en viljestyrke sterkere enn noe annet er langt fra enkel, men den er mulig.

Den dag i dag er jeg nylig fylt 19. Jeg har kun visst om diagnosen i 6 år. Det året jeg skulle begynne på ungdomsskolen fikk jeg høre hva som «feilet» meg. Den første reaksjonen som antakeligvis er ganske naturlig, var at jeg ble knust. Det var liksom noe «galt» med meg. Det gikk litt tid, også snudde det helt. Jeg fant min indre motivasjon for å gjøre noe med dette, bli bedre på det som var mine problemer. Jeg er tross alt som en typisk asperger, veldig intelligent. Det er ikke noe jeg skjuler, fordi det har hjulpet meg mye.

Jeg måtte begynne veldig smått. Artikler og ord fra flere med diagnosen, tilegne meg kunnskap, forstå hvordan et nevrotypisk menneske tenker og reagerer. Det som var viktig for meg var å finne forståelse for hvorfor alle settinger, hendelser, tanker og følelser er som de er. I dag kan jeg forklare en hver setting, noen kan jeg håndtere, andre ikke. Hver dag våkner jeg med 80%. Jeg kommer ikke opp på 100%, og energien tappes i et aldeles høyt tempo. Siden diagnosen ble et faktum, har jeg lett etter mine løsninger. Jeg hadde bestemt meg for at dette skal jeg klare.

Viljestyrken jeg har i dag er noe som har kommet gjennom utallige møter med veggen, frustrasjon, sinne, angst og mange skuffelser. Noen perioder har veien opp igjen vært veldig lang. Likevel kom jeg meg opp igjen, og prøvde på nytt. Gang etter gang gikk dette. Jeg ble stadig litt og litt bedre, og har fått kontroll på veldig mye, selv om veldig mye gjenstår. Veien mot et liv uten begrensninger er der, og om jeg når dit kan jeg ikke si klart, men jeg skal hvert fall prøve. I dag har jeg en normal jobb, jeg er på mitt femte år som selvstendig næringsdrivende, og jeg har kommet langt med min kunnskap i hundeverden, noe jeg brenner for.

Jeg har troen på at alle kan nå dit de vil, jeg vet det høres litt klisje ut, men jeg mener det. Dette sier jeg fordi jeg er på vei dit jeg vil, med de hindringer jeg ble født med. For noen som sliter med sin psykiske helse er hver dag veldig tung, det er ingen dans på roser. «Sykdommen» er usynlig for allmennheten, og vanskelig å sette seg inn i. Mange føler at de ikke blir forstått og hørt, og de utenfor vet ikke helt hva de skal gjøre. Vi trår i salaten alle, men det er de som jobber og kjemper, aldri gir opp og tåler en smell gang etter gang som kommer lengst. Når man begynner jobben for et liv uten begrensninger i sitt eget hode så vil ikke resultatene komme med en gang. De vil kanskje begynne å vise seg om ett, kanskje to år. Man vil få x antall tilbakefall, det er en grunn til at man sliter i utgangspunktet.

Jeg har mye lærdom fra hundetreningen. Min hund er ingen dans på roser. Hun jobber når hun selv føler for det, og gir lett opp hvis noe er vanskelig. Mitt fokus har måtte vært viljestyrken hennes, hvordan få henne til å jobbe selv når det ikke er enkelt. Hunder er ganske simple, de responderer på riktig løsning, og responderer ikke på løsningen som er feil. Verre er det faktisk ikke, noe som gjør det forholdsvis enkelt, men likevel vanskelig. De gir deg ingen hint, du må jobbe for det selv, du må lære deg å forstå dets vesen. På akkurat samme måte jobbet jeg med meg selv. Jeg har lært meg å forstå meg selv, lære meg selv å kjenne rett og slett. Jeg har testet ut løsninger, og etter hvert funnet mine tankesett som gir meg muligheten til å ta kontroll. For en mestringsfølelse dette er.

Jeg deler gledelig min vei fordi jeg vil vise at det er mulig. Det er neimen ikke lett, men det er mulig. Hvis jeg sluttet å kjempe, så ville jeg ikke vært den jeg er i dag. Mitt oppdrag er en kamp ingen egentlig ser noe mye av, men de vil merke når ting begynner å forandre seg, og jeg stadig blir mer «easy going».

Det er viktig å ivareta sin psykiske helse, og la en motgang være en motgang. Det er i motbakke det går oppover. Viljestyrke er ditt beste verktøy, og den bygger man opp på sin måte. En god psykisk helse gir grunnlaget for et godt liv, og selv om det for noen er tyngre, så er ikke løpet kjørt. Det er som jeg sa til meg seg for 6 år siden, løpet har så vidt begynt.

I går skrev Elvine Claussen et brev til ordfører Isak Busch om hennes engasjement ved Frivilligsentralen. Isak har svart Elvine på de tankene hun hadde.

Hei, Elvine!

Så flott at du engasjerer deg i dette arbeidet gjennom frivillighetssentralen!

Det trengs at folk stiller opp for hverandre. Det du forteller om at en innbygger har sittet uten mat i flere dager er ille, og ikke sånn det skal være i kommunen vår. Alle som har behov for hjelp skal få hjelp. Du kan be henne sende meg en henvendelse direkte om hun vil, så skal jeg videreformidle det til de ansvarlige i kommunen.

Jeg vet det finnes mange ensomme eldre i kommunen vår, og jeg kommer til å følge din oppfordring om å gå ut og minne folk på å ta seg tid til hverandre og å bry seg.

Det er en viktig påminnelse i denne tiden tror jeg.

Takk igjen for henvendelsen din – jeg setter stor pris på det.

Med hilsen Isak

Les Elvines brev her: 

Kjære ordfører

I dette leserinnlegget tar Åse Juveli Berg for seg debatten som har vært rundt hovedhuset på Falkberget i forbindelse med at det nå skal selges. 

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Torsdag 16. juni 2022 vedtok Røros kommunestyre at de ikke skulle benytte forkjøpsretten til hovedhuset på Falkberget. Med ordførerens dobbeltstemme.

Eiendommene Ratvolden, som Falkberget selv bygde opp fra 1922, og Falkberget (Trondalen), Falkbergets barndomshjem, ble testamentert til Staten i 1988. Staten takket nei, og Røros kommune ble eier av eiendommene med all bebyggelse. Unntaket var hovedhuset på Falkberget som ble testamentert til Aasta Falkbergets adoptivdatter Berit Elise Engøy.

Men «Vedskjulloftet» i annen etasje der Johan Falkberget skrev mange av sine romaner, skulle tilhøre det offentlige.

I dette huset var det også Magnus Falkberget i andre etasje mot nord innredet øvingslokaler for sitt teater.

I 2012 bestemte familien å selge huset. Røros kommune fikk tilbud om å kjøpe det. Kulturstyret gikk inn for kjøp, formannskapet gikk inn for kjøp, men etter benkeforslag, vedtok kommunestyret å ikke å kjøpe den 20.12.2012. Hovedhuset ble derfor solgt på det åpne markedet, og Bjørn Remen kjøpte huset fra Engøy i 2013.

Remen bestemte seg i vår for å selge huset og informerte Røros kommune om dette 8. april i år.

22. april ble det kjent for oss alle gjennom Arbeidets Rett.

5. mai hadde Randi Borgos og Torgun Brean et leserinnlegg i Fjell-Ljom med tittel «Arven etter Falkberget må være statens ansvar».

25. mai fulgte redaktør i Fjell-Ljom, Nils Kåre Nesvold, opp med lederen «Statlig eierskap», der han avslutter med uthevet skrift: «Vi mener både Trondalen, Ratvolden og pressemuseet må inn på statsbudsjettet. Hansken er kastet og det er i første omgang opp til ordføreren å ta den opp og følge opp. Nasjonale verdier må fortsatt være statens ansvar.»

To dager etter, i brev datert 27. mai skriver ordføreren brev til kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen: «Eiendommene etter Johan Falkberget».

I brevet heter det blant annet:

«Jeg er bekymret for hvordan eiendommene etter Johan Falkberget best kan tas vare på og forvaltes for fremtiden.

Røros kommune eier i dag Ratvolden, mens hovedhuset på Falkberget er i privat eie. Dikterloftet på Falkberget har en klausul ved seg som gjør at det er tilgjengelig for Røros kommune. Jeg har blitt gjort kjent med at eieren på Falkberget nå vurderer å selge, og det har aktualisert dette temaet.»

I brevet står det altså 27. mai: «Jeg har blitt gjort kjent med at eieren på Falkberget nå vurderer å selge.»

27. mai!

Da hadde kommunen visst det siden 8. april at Remen ville selge, og fristen han hadde satt for svar om kommunen ville benytte seg av forkjøpsretten, var 8. juni. En frist de fikk forlenget til 16. juni. (Litt rart er det at dette brevet ikke er lagt ut i postlista før 2. juni. Normalt legges brev ut ganske raskt.)

8. juni er saksframlegget fra kultursjef Morten Tøndel lagt ut i kommunens postliste. Med innstilling om ikke å bruke forkjøpsretten.

Røros-Nytt hadde en sak om salget 13. juni. Ett av spørsmålene de stilte kultursjefen var:

«Mange har engasjert seg i saken om salget av Trondalen. Det har kommet forslag om både kronerulling eventuelt at det kan være andre stiftelser, lag og foreninger som kunne kjøpe eiendommen, men også forslag om kommunesamarbeid mellom Røros og Holtålen har blitt nevnt i diskusjonen på sosiale medier. Røros kommune har så langt i saken ikke undersøkt om det kan være aktuelt om det er noen andre som kunne ha overtatt huset, og ivaretatt dikterloftet slik det fremstår i dag.

– Det har ikke vært en problemstilling for vår del. Vi har ikke gjort noe annet enn å forholdt oss til de avtalene som finnes. Både testamentet og avtalen som er gjort med Bjørn Remen. Vi har ikke undersøkt noen alternativ om det er noen andre som kan gå inn å kjøpe huset, eller kronerulling som noen har foreslått. Det ville ha tatt tid å gjøre noe slikt og vi vet at dagens eier har et ønske om en avgjørelse på dette så raskt som mulig og vi har lovet han ei tilbakemelding på dette nå etter kommunestyremøtet på torsdag, sier kultursjef, Morten Tøndel.»

 «Vi har ikke undersøkt noen alternativ om det er noen andre som kan gå inn å kjøpe huset, eller kronerulling som noen har foreslått. Det ville ha tatt tid å gjøre noe slikt …»

2 måneder hadde de!

Det burde vært mer enn nok tid dersom de virkelig ville.

Det er heller ikke i saksframlegget sagt noe om mulighetene et kjøp av huset ville gitt. Hovedhuset på Falkberget er den eneste bygningen på eiendommene som er i god stand. Med innlagt vann og avløp. I løpet av de siste årene er også viktig vedlikeholdsarbeid utført av eieren. Huset åpner for bruk på en rekke måter. Det er et hus som kunne gitt kommunen viktige inntekter til bruk ellers på eiendommen. Ideene var mange den gangen kommunen sist kunne kjøpt huset, i 2012.

At tilstanden for bygningene på Ratvolden roper på vedlikehold, og at det også gjelder de bygningene kommunen eier nede på Falkberget, burde jo for lengst ha fått fart på kommunen til å finne løsninger for forvaltningen uavhengig om hovedhuset på Falkberget var til salgs eller ikke.

Røros-Nytt tok 13. juni også kontakt med kulturdepartementet om saken og fikk til svar at dette var en sak av stor interesse for dem.

Mange andre har engasjert seg i saken. Rørosbanken, Ren Røros (E-verket) og private kunne gått inn om de hadde blitt spurt, men det hadde krevd en plan.

I Arbeidets Rett 13. juni skrev Eirin Folde innlegget «Falkberget må være i det offentliges eie» som hun avslutter slik:

«SOM FALKBERGET skrev sjøl: «Det er etter de gode ord det vokser og gror, ikke etter småskårenhet og pirkeri. Det har ennå ikke flyttet verden et lusefjed fremover»

FALKBERGET HAR både direkte og indirekte stor ære for å ha satt vår historie og kultur på kartet. FALKBERGET MÅ være i det offentliges eie.»

Ulf Ertsås hadde i samme avis et godt innlegg som han avslutter slik: «Jeg mener kommunen blir fattigere om den ikke bruker forkjøpsretten til kjøp av Falkberget enn om den bruker midler på dette.

Fins det kanskje andre aktører som vil og kan bidra til å reise pengene? Fins det næringslivsaktører som kan skyte inn penger til formålet? Kan lokale banker bidra? Eller Falkbergets nesten livslange forlag Aschehoug?

Eller er en kronerulling tingen. Våningshuset på Ratvolden ble jo bygd på dette grunnlaget. Jeg er med.»

Kronerulling? Det var det den unge Isak Busch (nå ordfører) foreslo i 2012. Og jeg tenkte den gang at det kan da umulig være nødvendig.

Denne gangen er vi mange som kunne tenkt oss å være med. Jeg satt klar torsdag kveld for å bidra dersom avstemminga hadde gitt et annet resultat.

Fjell-Ljom hadde ny leder 16. juni, samme dag som kommunestyre-behandlingen: «Falkberget er ikke til salgs» og to artikler: «Mener staten vil være en bedre eier» (Ordføreren) og «På grensa til kulturkriminalitet» (Sturle Kojen var ikke nådig.)

Debatten i kommunestyremøtet var både lang og interessant. Ordføreren innledet med å opplyse at han ikke hadde hørt noe fra kulturdepartementet. Det var flere flotte innlegg. Og noen forstemmende. 

SV, Røroslista, Venstre, Høyre, deler av Senterpartiet (Stein Petter Haugen, Ingulf Galåen og Tove Iren Gløtheim Ryttervoll) og en representant fra Arbeiderpartiet (Erling Sven Busch) stemte for at Røros kommune skulle kjøpe Falkberget. Ære være dem.

Og takk og pris at «gammel-gammel-ordfører» Erling Sven Busch (Ap) stemte for å benytte forkjøpsretten!

Jeg engasjerte meg ikke i debatten denne gangen, mest på grunn av reiser og andre oppdrag. Men jeg fulgte med og pratet med flere. Da innstillingen kom mistet jeg motet, selv om jeg hadde et lite håp etter debatten. Så mange som snakket bra for saken. Men altså 13 mot 13 og ordførerens dobbeltstemme avgjorde.

Går sola ned for hovedhuset på Falkberget, eller åpner det seg for en eier som vil noe med kulturarven?