Leserinnlegg

Boligtomtemangel, selvpåført?

av

Leserinnlegg fra Rob Veldhuis, medlem i formannskap og kommunestyrerepresentant i Røros Kommune. Gruppeleder for Røros Høyre:

Boligtomtemangel engasjerer og diskuteres ut og bort, opp og ned også i det lokale politiske miljøet. 

Mangel på boligtomter blir fra flere hold pekt på som en hemsko for tilflytting. Det er jeg enig i, men jeg er opptatt av at botilbudet er mangfoldig, rett og slett for å appellere til flest mulig. Det foregår fortiden en kamp om arbeidskraft i hele landet, og både kommuner og bedrifter i distriktene sliter ekstra med å tiltrekke seg riktig kompetanse. Kommunens attraktivitet som tilflytterkommune vil være avgjørende for at Rørossamfunnet skal komme ut som vinner i denne kampen. 

Vi trenger flere innbyggere i Røros Kommune for å kunne opprettholde og ikke minst utvikle tjenestetilbudet i framtiden. Innbyggertallet er grunnlaget for rammetilskuddet til kommunekassen. Samtidig er mange private aktører avhengige av aktivitet; byggebransjen, handelsstanden og reiselivet. De siste to hadde ikke vært dette samme uten hyttebeboere. Når en legge disse to sammen i et utviklingsperspektiv trenger vi flere tomter for både boliger og fritidsboliger. Så oppstår konfliktene og utfordringene. Det stilles spørsmål som: Har vi nådd grensen til hyttebygging?  JEG mener NEI!  Grensen kan være nådd, ut fra et miljøperspektiv, for store eiendommer på store tomter som beslaglegger store arealer ut i periferien. Men samtidig kan vi ikke stanse utviklingen av Røros samfunnet. Da vil konsentrert bygging av flere mindre enheter, gjerne sentrumsnært være en balansert løsning, mener jeg. 

‘Vi skal ikke ha flere sentrumsnære fritidseiendommer, det er boligtomter vi trenger!’ blir det hevdet av et flertall i planutvalget. Planutvalget har sagt nei til to planer hvor det samlet var planlagt ca. 140 helårsboliger og ca. 140 fritidseiendommer. Et ‘JA’ hadde vært vinn-vinn spør du meg, særlig i det større utviklingsperspektivet. Legger du til fortettingsprosjekter som ‘Granterveien’, ‘Kølkjørarveien’ m.fl. så kunne det samlet sett ha vært et attraktivt og mangfoldig tomte- og botilbud til både potensielle tilflyttere og eksisterende innbyggere. 

Røros Høyre har også ved flere anledninger fremmet forslag om at kommunen bør se på muligheter for å legge ut et nytt boligfelt i Vola. Det ville ha bidratt til boligtomter i mange år framover.


Noen av de omtalte planene har også en økonomisk side som kanskje ikke alle er klar over.

Røros kommune har arealplaner og reguleringsplaner. Arealplaner avgjør til hvilke formål vi ønsker å bruke gitte arealer. Reguleringsplaner sier noe om hva en får lov å gjøre innenfor de formålene. Om en grunneier ønsker å bruke arealet sitt til noe annet enn arealplanen tilsier, så må det søkes om dispensasjon fra formålet, og søke om en formålsendring. I Røros kommune har vi to arealplaner, én til alt utenom sentrumet og én til sentrum. Førstnevnte er vedtatt i 2021, sistnevnte er under arbeid. Det er slik at når kommunen i en arealplan avsetter areal til ‘bolig’ så forplikter kommunen seg til å legge til rette for formålet, nødvendig infrastruktur må ha nok kapasitet, f.eks. kloakk og vann og adkomst til omradet. Vann og kloakk finansieres via selvkost, altså av oss innbyggere i form av kommunale avgifter. Er derimot arealet ikke avsatt til ‘bolig’, og en grunneier ønsker seg en formålsendring til ‘bolig’ for arealet, da er det grunneieren som må betale for nødvendig infrastruktur. Og det er akkurat her din og min økonomi kommer inn i bildet.  

I planforslaget fra Gjøsvikmoen AS, et selskap med Røros Kommune som hovedaksjonær, ønsker de seg en formålsendring og formålsdeling til området. De ønsker å både bygge helårsboliger og fritidsboliger. Dette vil medføre at Gjøsvikmoen AS må stå for kostnadene knyttet til utbygging av nødvendig infrastruktur.  Da slipper du og jeg å betale for det i form av økte kommunale avgifter, samt at budsjettarbeidet kanskje blir litt mindre vanskelig. Problemet er bare at totalinvesteringen er så stort at kun boligbygging ikke kan dekke kostnadene til infrastruktur innenfor rimelighetens grenser. Derfor søkte selskapet om å få lov til å bygge fritidsboliger i tillegg, for å minske risikoen og for å kunne få finansiert prosjektet.

Vi har sett at planen for ‘Amneushagaen’ etter avslag fra flertallet i planutvalget ble trukket: Det blir verken helårsboliger eller fritidsboliger, og dermed heller ingen gang-og sykkelvei langs Amneusgjellan betalt av utbygger. 

Jeg er redd for at det samme vil skje med ‘Gjøsvikmoen’, ingen utvikling og kun tapte muligheter for samfunnet.  Så kan det vel trygg sies at boligtomtemangelen i stor grad er selvpåført, dessverre….

Kampen mot ensomheten går i revers med Støre-regjeringen

av

Leserinnlegg av Ingvill Dalseg, fylkespolitiker Høyre og Radino Mahendra, leder Trøndelag Unge Høyre

Ensomhet nevnes stadig oftere som en alvorlig følge av koronapandemien. Noen grupper kan identifiseres som mer utsatte for å oppleve ensomhet. Dette gjelder særlig unge og eldre. Trøndelag Høyre vedtok på helgens fylkesårsmøte en resolusjon hvor vi minner den sittende regjeringen på reformene og tiltakene regjeringen Solberg igangsatte, nettopp for å forebygge ensomhet og psykisk uhelse.  

Når det gjelder ensomhet blant eldre, rullet regjeringen Solberg ut kvalitetsreformen for eldre – Leve hele livet (Meld. St. 15). Reformen skal fremme aktivitet, deltakelse og sosialt fellesskap – samt skape gode opplevelser og møter på tvers av alder, sosial bakgrunn og bosted i landet. Kommuner og fylkeskommune skal bidra til et aldersvennlig samfunn gjennom oppfølging av plankrav og prinsipper om universell utforming, opprettholde og utvikle et kollektivtransporttilbud som tilfredsstiller de eldres behov og bevilge tilskudd til anlegg, møteplasser og fritidsaktiviteter som er generasjonsuavhengige. 

Det digitale samfunnet kan virke utfordrende for noen, kanskje spesielt eldre, regjeringen Solberg la derfor frem strategien Digital hele livet. Gjennom digitale hjelpere i kommunene skal de som trenger hjelp få på veiledning og bistand. For det er et samfunnsproblem når deler av samfunnet er «digitalt illitterært» samtidig som flere tjenester, både i privat og offentlig sektor krever at brukeren er digital. Et eksempel på dette er bankvesenet, flere og flere banker avvikler tilbud som ikke ligger i nettbanken.

Regjeringen Solberg la også frem Handlingsplan for forebygging av selvmord 2020–2025 – Ingen å miste. Her omtales ensomhet som en av flere risikofaktorer som kan skape psykisk uhelse og i ytterste konsekvens kan føre til at folk ser ingen lys i tunellen, og velger å ta sitt eget liv. Trøndelag fylkeskommune og flere kommuner har, etter initiativ fra Høyre, vedtatt en nullvisjon for selvmord. Trøndelag Høyre vil følge opp dette arbeidet med tiltak for å forebygge selvmord. Noe av det sentrale i folkehelseperspektivet er å fremme opplevelser av mening, inkludering, aktiviteter, tilhørighet, deltagelse og trivsel. Folkehelseperspektivet er en viktig del av det selvmordsforebyggende arbeid.

Deltagelse og medvirkning kan forebygge ensomhet. Sosial bærekraft handler om tilhørighet og jobben med å sikre innbyggerne like muligheter for deltagelse i lokalsamfunnet. Medvirkning er en rettighet i plan- og bygningsloven og viktig for innbyggernes tilknytning til stedet der de bor. Utformingen av stedene vi jobber og oppholder oss har stor betydning for folkehelse og livskvaliteten vår.  

Avslutningsvis vil vi nevne at i år er frivillighetens år, og nettopp frivilligheten utgjør er stor forskjell i samfunnet vårt. Frivilligheten er svært viktig i et folkehelseperspektiv og utgjør en stor verdi i alle lokalsamfunn. Eksempelvis vet vi at det å ha velfungerende frivilligsentraler som administrerer et mangfold av aktiviteter er med på å forebygge både ensomhet, fysisk og psykisk uhelse, fremme integrering og bidrar også til at eldre kan bo hjemme lengre.

Solberg-regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å gi bedret helsehjelp, blant annet flere helsesykepleiere, lovpålagt tilbud om psykolog i kommunene, pakkeforløp og fritt behandlingsvalg. I tillegg til ordninger som utjevner forskjeller som bruk av fritidskort og skattefradrag ved gaver til frivillige organisasjoner – noe regjeringen nå reverserer. Vi har alle et ansvar for hverandre, for naboen, for de i klassen og for fellesskapet. Den sittende regjering har et ansvar for å følge opp reformene igangsatte for å forebygge ensomhet.

Lahkoe saemiej åålmege-biejjine  – Gratulerer med samefolkets dag!

av

Leserinnlegg fra Hilde Danielsen, Hanne Hauge, Marianne Moseng Breigutu og Christian Elgaaen

6. Februar er samenes nasjonaldag. 

Samefolket har en viktig plass i Norges historie og samtid. Som urfolk har samene rett til å få leve i samsvar med sin kultur, sin næring og sitt språk. Norge plikter å sørge for at disse rettighetene ivaretas.

Vårt land er bygget på territoriet til to folk, samene og nordmenn. Vi er to kulturer med to offisielle språk. Vi bor og lever sammen. Samisk og norsk er likeverdige språk. 

Fornorskningspolitikken har satt de samiske språkene under hardt press. SV vil arbeide for styrking av det samiske språket, og retten til samisk språkopplæring, både i by og bygd, i nord og i sør. Alle i landet må få god kunnskap om samisk historie, språk og kultur gjennom skolegangen og i vårt samfunnsliv. Synlighet av samisk tilstedeværelse er viktig. Kunnskap om hverandres kulturer er veien for å bygge broer i samfunnet. 

Røros kommune har et særskilt og spesielt ansvar som forvaltningskommune for samiske språk. Røros SV er stolt over at vi nå har fått på plass offisielle samiske stedsnavn som Plaassja, Kloemege og Praahka. Det er en god start, og vi ønsker flere samiske stedsnavn og samiske skilt velkommen. 

I Røros kommune har vi flere viktige samiske institusjoner som Aajege språksenter og Sanks/Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus. Vi ønsker også å trekke frem Samisk helseteam, som er et samhandlingsprosjekt mellom Røros kommune, St. Olavs hospital og Sørsamisk helsenettverk. Dette prosjektet bidrar til å skape likeverdige helsetjenester til samisk befolkning i sørsamisk område, som den samiske befolkningen både har rett til og behov for. Det er gledelig å se at dette prosjektet har tilført både ressurser og kunnskap til helsetjenestene i kommunen vår.

3 av 4 unge samer i dag har opplevd hets, trakassering eller rasisme, enten på sosiale medier eller i forbindelse med skolearrangement. Vi ser ungdommer som gruer seg for å bruke den samiske koften, gapta, på skoleball. De er redde for slengkommentarer og negative tilbakemeldinger. Vi som samfunn har et ansvar for å trygge våre barn og unge. Vi skal respektere hverandres meninger, men vi skal ikke godta hets, trakassering eller rasisme. Vi må stå sammen mot slike ytringer. SV tar denne kampen på alvor.

Samiske kulturarrangement og institusjoner er viktige møteplasser der samer og andre kan oppleve samisk kultur. Slike møteplasser må det offentlige støtte opp om. Samiske primærnæringer må gis mulighet til å leve og vokse. Reindrifta er en viktig næring i vår region og er med på å skape mange arbeidsplasser. SV vil hindre at reindriften mister beiteområder til arealinngrep, som utbygginger til vindkraft, gruver, vannkraft og andre naturinngrep. Samene må sikres avgjørende innflytelse over beslutninger som angår deres samiske språk, kultur, næring og samfunnsliv. 

SV ønsker at 6. februar skal være en offentlig høytidsdag, der hele Norge tar del i feiringen av samefolket og samisk kultur. La oss være stolte sammen!

Lahkoe saemiej åålmege-biejjine, gaajkh dovnesh!

Røros SV 

Hilde Danielsen, Hanne Hauge, Marianne Moseng Breigutu og Christian Elgaaen.

Mange tiltak små bremser en stor å

av

Kronikk av Frank Jenssen, statsforvalter, Line Lund Fjellvær, klima- og miljødirektør, Tore Bjørkli, landbruksdirektør, Siv Merethe Belbo, reindriftsdirektør, Mari Mogstad, kommunaldirektør, Dag Otto Skar, beredskapssjef – hos Statsforvalteren i Trøndelag

Ekstremværet Gyda hadde knapt reist før nye vindkast og mer snøvær sørget for flere stengte veier, at mobilnett og strøm forsvant og fly og annen trafikk måtte vente. Selv om det ble merkbare konsekvenser var det mange som pustet lettet ut. «Puh – det kunne vært verre!»

Som enkeltpersoner må vi være forberedt. Med et lite reservelager av det du er mest avhengig av – vann, mat, medisiner og varmekilder – er du bedre rustet for å klare deg selv noen dager. På samme måte må også kommunene og forvaltningen for øvrig være forberedt.

Enhver runde med ekstremvær er en test av rutiner og samhandling hos alle de som har samfunnsansvar. Politi, helse, brann, vegeiere, kollektivselskaper, leverandører av strøm, mobil og data, de som har ansvar for vassdrag og kommunal beredskap – er noen eksempler på de som jobber godt både sammen og hver for seg for å forberede og håndtere ekstreme værsituasjoner.

Endringer i klimaet øker risikoen for ekstremvær, flom og ras og havstigning. Vi kan diskutere hvorfor det blir slik eller hvor fort det kommer – men det fritar oss ikke fra ansvaret vi har for å forberede oss på endringene.

Hos Statsforvalteren skal vi bidra til bærekraftig reindrift, som er grunnlaget for den sørsamiske kulturen, vi skal realisere nasjonal landbrukspolitikk og bidra til sikring av viktige naturverdier. Alt dette påvirkes av endringer i klimaet.

Vi har et særlig ansvar for å bidra til at kommunene jobber godt med areal- og beredskapsplaner. Planene skal være til gode for mennesker, lokalsamfunn og livsgrunnlaget vårt – være seg beite for rein og husdyr, naturmangfoldet på land og i vassdrag, produktiv skog eller dyrkamarka. Da må de også sørge for å forebygge alvorlige konsekvenser av villere vær, flomstore elver og stigende hav. Risiko- og sårbarhetsanalyser – som også vurderer konsekvensene av endret klima – er viktig for kommunenes beslutninger for hvor det skal bygges.

Det beste verktøyet for å redusere og dempe flom, er naturen selv. Å planlegge og legge til rette for naturbaserte løsninger er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Mindre flommer kan forebygges og flomtopper kan reduseres eller forsinkes både med god planlegging og gjennom restaurering av myr og vassdrag. Og vi må unngå nye utbygginger i flom- og rasutsatte områder.

Private aktører sikrer matvareforsyning og betalingsløsninger, frivillige forsterker redningsarbeidet, det offentlige sørger for åpne veier og rent vann i springen. Alle bidrar de til at sentrale samfunnsfunksjoner går rundt, enten krisen som rammer er krig, uvær eller pandemi. Statsforvalteren samler alle disse «gode hjelperne» i et eget fylkesberedskapsråd hvor alle deler informasjon og blir kjent med hverandre. Dette rokker ikke ved hver enkelt sitt ansvar for å gjøre sin del av jobben. Tvert imot: Når vi kjenner hverandre og hverandres oppgaver, blir vi i enda bedre stand til å gjøre vår egen jobb effektivt. Det er når ressursene finner hverandre at én pluss én blir mer enn to.

Det er altså ikke bare flaks og tilfeldigheter som gjør at det går bra. Men når utfordringene blir større, må vi jobbe enda bedre. Kommunene har et særlig ansvar for gode planer som forebygger konsekvenser av klimaendringene, slik at vi kan leve trygge hverdagsliv samtidig som vi sikrer reindrifta, landbruket og naturmangfoldet.

Hvorfor vil ikke regjeringen satse på biogass i distriktene?

av

Leserinnlegg av Terje Halleland og Lars Haltbrekken

Enova vedtok rett over nyttår å fjerne støtten til fyllestasjoner for biogass. De peker på at markedskreftene skal styre etableringen av ny infrastruktur. Vedtaket er overraskende, særlig fra en regjering som har sagt de vil satse på biogass og ha mer statlig styring i næringspolitikken for å sikre arbeidsplasser.

Vi tror det blir avgjørende for en omstilling bort fra fossile drivstoff at vi utnytter alle tilgjengelige teknologier. Biogass er en av de som ikke er blitt utnyttet og som har et enormt potensial.

Det er mange tunge kjøretøy i dag som ikke kan elektrifiseres og hvor biogass er en utmerket løsning, både til næringstransport og kollektiv.

Skal vi lykkes med biogass må produsenter og brukere gå hånd i hånd, slik at produsenter vet at det er kjøpere og brukere vet at det finnes produsenter og fyllestasjoner. Da får vi investeringer i økt produksjon og økt andel kjøretøy på biogass. 

I dag er de fleste fyllestasjoner i Oslo-området og det er ikke en eneste fyllestasjon nord for Trondheim. Skal vi lykkes med biogass må det etableres langt flere fyllestasjoner. Bare på den måten skaper vi trygghet for produsent og bruker.

Ifølge Biogass Norge er det mulig å etablere biogassproduksjon i hele landet, og med det legge grunnlaget for stor verdiskapning, nye arbeidsplasser og ikke minst redusere klimagassutslipp. Denne satsingen er det regjeringen nå legger hindre i veien for ved å kutte ut et viktig ledd i verdikjeden. I tillegg skaper de stor usikkerhet hos alle, både produsenter og brukere, om hvilke rammevilkår som gjelder for bransjen. Hvem tør satse når regelverket endres seg så brått? Har virkelig regjeringen råd til å si nei til nye jobber og samtidig åpenbare klimakutt?

I juni i fjor stod FrP, SV, AP og SP bak et flertallsforslag i stortinget som skulle sikre at regjeringen skulle følge opp Stortingets vedtak om å sikre en enhetlig utbygging av infrastruktur for null- og lavutslippsteknologi. I tillegg legge til rette for en raskere søknadsprosess for gassdistributørene som søker om investeringsstøtte til fyllestasjoner hos Enova, samt umiddelbart forbedre Enovas støtteordning til fyllestasjoner og innkjøp av tyngre kjøretøy med biogass som drivstoff. 

Før ny regjering fikk sitte i 100 dager ønsker Enova å fjerne støtten og klima- og miljøministeren ser ut til å ha glemt hele den offensive politikken i opposisjon.

Nå forventer vi at regjeringen går inn og instruerer Enova til å følge opp vedtaket fra flertallet på Stortinget. 

Terje Halleland

Samferdselspolitisk talsperson Fremskrittspartiet

Lars Haltbrekken

Energipolitisk talsperson Sosialistisk Venstreparti

Ditt besøk kan gjøre en forskjell for Røros

av

Kronikk av næringsminister Jan Christian Vestre (Ap)

Sola har snudd, og vi går mot lysere tider. Men, selv om det nylig kom noen lettelser i smittevernreglene, henger det fortsatt mørke skyer over reiselivsnæringen mange steder i landet.

De strenge, men høyst nødvendige smitteverntiltakene som ble innført i midten av desember bød nok en gang på store utfordringer for veldig mange. De snudde forventninger om en fin og hektisk førjulstid, til fortvilelse og håpløshet.

Nå er det nye året godt i gang, og for noen vil lettelsene og støtteordningene bidra til at de kommer seg gjennom nok en etappe i dette maratonløpet, som sant skal sies ingen vet hvor langt egentlig er.

Det er en trist og veldig fortvilet situasjon mange reiselivsbedrifter står i i dag. Meter’n, antalls- og skjenkebegrensninger er ikke akkurat noe som lager liv i denne næringa. Men, det at utesteder og spisesteder igjen kan åpne dørene, det er i alle fall noe. Og det betyr selvfølgelig mye for bunnlinja til de mange serveringsstedene rundt omkring i landet.

Ser vi tilbake på hvordan reiselivsnæringen har hatt det de to siste årene, kan det oppsummeres med to ord: Ekstremt og krevende. Ekstremt krevende.

Da landet stengte ned 13. mars 2020, ble Norge satt i en ekstraordinær situasjon. Norges Bank satt ned renten og innbetaling av formueskatten ble utsatt. Deretter kom det tiltak på rekke og rad for å redusere de negative effektene smitteverntiltakene medførte for bedriftene. 2020 ble et krevende år. Spesielt for reiselivsnæringen. Ingen reiste, alle holdt seg hjemme og mange torde ikke bevege seg andre steder enn til maks hytta eller til nød nærmeste familie.

Året 2021 ble litt bedre. I perioder ble det noen steder veldig bra. Mange hadde fått første vaksine og korona opplevdes litt mindre farlig. Vi kjente vår besøkelsestid og ferierte i Norge. Mange oppdaget landet vårt på nytt og sverget at de i fremtiden heller ville feriere i Norge, enn å reise utenlands. Aldri før har vi vel vist hvor høyt vi elsker dette landet. Ja, sommeren ble for noen bra, og høsten ble ikke så aller verst den heller. Gjestene strømmet til, og 2021 ble faktisk all time high for hotellovernattinger i november. Det sier noe om hvor mye vi setter pris på denne næringen. Hvor viktig den er. Og hvor klare vi står for å gjeninnta alle de fantastiske tilbudene reiselivsbransjen har å by på, så fort de får lov til å åpne dørene på vidt gap igjen. Det er godt å vite.

Men, for noen er nok dette en mager trøst. Det hjelper ikke alle de som tærer på de siste kreftene for å holde liv i livsverket sitt. Jeg skjønner at mange er veldig slitne nå etter snart to år med strenge smitteverntiltak, flere runder med nedstengning, og lite forutsigbarhet. Mange bedriftseiere er forståelig nok svært bekymret for sine ansatte og bruker mye av tiden sin på å holde motet oppe hos dem, samtidig som de forsøker å holde liv i bedriften sin. Denne utholdenheten står det stor respekt av.

I denne vanskelige tiden ønsker jeg å gå ut med en oppfordring til hele Norges befolkning om å støtte de som nok en gang er hardt rammet av tiltakene: Bedriftene som lever av å knytte oss sammen. De som skaper de gode møteplassene i små og store lokalsamfunn over hele landet. For det er de som er de første til å få røde tall når restriksjonene trer i kraft. Skal disse sosiale arenaene være der når samfunnet åpner opp igjen, er det nå vi må vise de hvor høyt vi setter pris på dem. Et besøk av deg kan gi virksomhetene i utelivsbransjen og kulturlivet akkurat den hjelpen de trenger for å komme seg gjennom denne svært utfordrende tiden.

Før pandemien var reiseliv en av verdens raskest voksende næringer, og Norge står høyt oppe på listen over land mange ønsker å besøke. Men, det er fremdeles stor usikkerhet knyttet til hvordan pandemien vil påvirke reisemønsteret vårt fremover. Velstandsøkning og teknologiutvikling tilsier at veksten antas å fortsette det neste tiåret. Det er bra. Vi ønsker at folk fra alle verdens hjørner skal komme hit til Norge og oppleve alt det fantastiske vi har å by på. Samtidig vet vi at økning i antall reisende vil gi økt belastning på naturressurser, kulturminner og lokalsamfunn. For å bevare et reisemåls attraksjonsverdi og den lokale oppslutningen om reiseliv som næring er det derfor viktig at disse utfordringene, når tilstrømmingen av turister igjen kommer tilbake, håndteres på en god og forsvarlig måte.

Akkurat nå lever vi i en usikker tid. Men, vi skal komme oss gjennom dette, og vi skal komme oss gjennom dette på en måte som ivaretar mangfoldet av opplevelser over hele landet. Slik bidrar vi til å bevare levende byer og lokalsamfunn. Slik bidrar vi til å bevare det Norge vi vil ha.

Folket mot strømprisen!

av

Leserinnlegg av Isak V Busch

Det er lite som engasjerer så mye som strømprisene vi ser i vinter. Og det er jaggu ikke rart! Strøm er ikke en luksusvare. Det er en helt grunnleggende del av vår livsnødvendige infrastruktur i et av Europas kaldeste og mørkeste land. For første gang i historien gir staten Norge et kontanttilskudd til en stor del av innbyggerne, for at vi skal klare strømregningene. Dette er en innrømmelse av at prisene er uakseptabelt høye, og at vi har et strømmarked som ikke fungerer. Slik kan vi ikke holde på i evigheten. Vi må få kontroll med strømprisene, gjennom varige endringer. 

Jeg synes helt ærlig at dette er et kjempevanskelig tema, og jeg har store problemer med å få oversikt over alle de elementer som til sammen fører til at vi har de prisene vi har. Jeg ser også at sosiale medier er smekkfulle av «strømeksperter». Men jeg har forstått såpass at hvordan dagens strømmarked fungerer er utrolig sammensatt. Tilsynelatende er det såpass kompleks at til og med de ordentlige ekspertene blir rådville når de blir utfordret på hvor vi må begynne for å finne en løsning. Avisene er fulle av ekte eksperter, som er svært uenige om hva som faktisk er problemet og løsningen. Når vi har laget oss strukturer som er så komplekse at alle egentlig spør seg «hvordan i alle dager kom vi til dette punktet?», er kanskje det enkleste å bare røske ut pluggen og begynne på nytt. Samtidig skjønner jeg at komplekse problemer ofte har komplekse løsninger. Men slik vi har det i dag, med vidt forskjellige priser alt etter hvor du bor, og en vanvittig prisendring fra den ene dagen til den andre kan vi ikke ha det lengre. Slik det er i dag mister norsk industri et av de få konkurransefortrinnene vi har og vanlige familier må bruke mastercardet for å betale strømregningen. Det går ikke! 

Overgangen fra fossil til grønn energi er viktig for å få ned klimagassutslippene våre. Ifølge Statkraft er vi ikke lengre selvforsynt med strøm om bare 5 år. Dersom vi ikke har økt produksjonen vår, eller begrenset forbruket vårt i et omfang som virkelig monner innen den tid er vi ille ute. At Norge kommer til å trenge mindre strøm 5 år frem i tid tror jeg er lite sannsynlig, gitt tempoet på elektrifisering av hele samfunnet vårt. Samtidig har de siste årene vist oss at motstanden mot vindkraftutbygging er enorm og motstanden mot eventuelle nye vannkraftverk vil helt sikkert være minst like stor. Hva står vi igjen med da? Effektivisering av eksisterende vannkraftverk vil kanskje hjelpe noe. NVE anslår potensialet til 7,6TWh. Men dette blir magert når normalproduksjonen for samlet norsk vannkraft i dag er på rundt 135 TWh.  Hvilke andre muligheter har vi egentlig da? Gasskraft? Eller er tiden inne for at vi seriøst må vurdere kjernekraft? Akkurat nå heller jeg personlig mot det siste.  

For meg er det særlig to ting som nå må løses, i samme operasjon:

  1. Den ekstreme geografiske prisforskjellen må bort. 

Jeg har liten tro på at ei lyspære på Glåmos lyser 5 ganger sterkere enn ei lyspære noen kilometer lengre vest, på den andre siden av kommunegrensa. Det burde den egentlig gjort, når prisen er 5 gangere høyere! Prisene varierer VOLDSOMT ut ifra hvor i Norge man bor.  Det har jeg store problemer med å akseptere.

Jeg vet at dette forklares med at det skyldes manglende kapasitet på overføring mellom de ulike strømsonene i Norge. OK, da må kapasiteten på overføringskabler i Norge økes, slik at vi får et reelt felles norsk strømmarked. Dette er et skoleeksempel på en statlig oppgave for å sikre at innbyggerne i landet vårt har like tilbud uavhengig av bosted. 

  1. Prisene må være forutsigbare, og holdes på et nivå som gjør at alle har råd til nødvendig strøm.

Vi trenger alle strøm i hverdagen, uavhengig av hvem vi er, hvor vi bor og hvor mye vi tjener. Strømmen kan reelt sett ikke velges bort! Selvsagt kan vi alle gjøre vårt for å kutte ned på strømbruken, men det finnes en nedre grense. Den tror jeg folk har nådd i vinter. 

Ingen av partiene på stortinget er fritatt ansvar i denne saken. Og nå er problemene blitt så prekære at det må en felles innsats til for å fikse et ødelagt strømmarked en gang for alle! Dette må fikses i inneværende stortingsperiode, på vakten til de som i høst ble innvalgt. Og det har jeg en klar forventing om at gjøres raskt, all den tid våre 169 fremste folkevalgte omtrent har kappes om å beklage seg over høy strømpris i mediene.  

Hvordan dette best kan løses aner jeg ikke! Men jeg har tillitt til at ansvarlige politikere på stortinget nå finner sammen, på tvers av partigrenser, for å løse dette en gang for alle. For enigheten om at dette ikke kan fortsette synes å være stor! 

Isak V Busch, ordfører i Røros kommune. 

Hessjøgruva i ferd med å lande intensjonsavtale

av

Pressemelding fra Hessjøgruva AS

Hessjøgruva AS, som er heleid av Holtålen kommune, besitter en utvinningsrett i det kjente Hessjøfeltet sørvest i kommunen. Covid-fasen har vært begrensende også for utvikling av mineralressurser og samarbeid over landegrenser. Men, Hessjøgruva kan nå annonsere at vi er i ferd med å lande en intensjonsavtale med Capella Minerals Norway AS. Selskapet er registrert i Oslo og er et datterselskap av kanadiske Capella Minerals Limited. – Det er verdt å nevne at selskapet allerede har lokalt ansatte i dalføret, med kompetanse og kunnskap om lokale forhold, sier styreleder Gudbrand Rognes i Hessjøgruva AS. 

Foto: Gudbrand Rognes

– Vi trenger tilgang på geologikompetanse og kapital for å bringe Hessjøprosjektet videre. En intensjonsavtale med konkrete milepæler er et viktig skritt fremover for selskapet vårt, uttaler styret i Hessjøgruva AS

– Hessjøgruva inneholder viktige ressurser av kobber, sink og kobolt. Dette er metaller som brukes blant annet i batterier og elektriske biler. Behovet for kobber øker stadig på global skala som et resultat av skiftet til en renere energikilde, og Hessjøgruva har potensialet til å bli en viktig leverandør av kobber på det norske markedet, sier Eric Roth, CEO i Capella Minerals Limited. «

Uansvarlig, naiv og ansvarsfraskrivelse ?

av

Leserinnlegg av Hilde Fjorden og Jon Anders Kokkvoll

Det er ord høyres representant Rob Veldhuis bruker i leserinnlegg om medlemmer av
kommunestyret som fikk flertall for budsjettforslaget sitt. Takk for den!

Vi syns det er på grensen til drøyt å kalle flertallet i kommunestyret for uansvarlige og naive. Denne type verbal sjargong fortjener heller ikke politikere. Det er ingen som tar lett på budsjettprosessen, og det er mange runder internt i de ulike partiene for å bli enige om prioriteringene. Jobben med budsjettet og økonomiplan begynte politisk allerede i vår under dialogkonferanse 1.

Det han har rett i, er at politikk handler om å prioritere, og det å måtte velge.

Det handler også om verdivalg.

Røros Arbeiderparti stemte i 2020 for å opprettholde en desentralisert skolestruktur i Røros
kommune. Det er et prioritert valg som ble gjort, noe vi den dag i dag mener var riktig.

Gjennom budsjettprosessen, som starter med dialogmøtet vi har i mai, signaliserte vi også at vi ønsker å prioritere Røros skole i budsjettbehandlingen og jobbe for å øke overføringene. Det er også riktig og villet. Så har administrasjonen fremmet sitt forslag til budsjett, der en har valgt å skjerme Røros skole for kutt. Gjennom tilleggsproposisjonen fra statsbudsjettet er det også tildelt 500 000 pr skole i kommunen, noe en i sin helhet har valgt å legge inn i budsjettet til Røros skole, nettopp for å bedre økonomien. Hvordan skolen velger å bruke disse midlene er opp til virksomheten. Røros skole
er altså prioritert med ca. 1,5 millioner ekstra i vårt budsjett for 2022. Dette vil gi økt bemanning ved Røros skole og på eller litt over lærernorm i 2022.

Røros skole har knapt med midler, det er vi ikke uenig i, men de stadige forsøkene på å fremstille Røros skole som en dårlig skole vil vi ikke godta. De ansatte ved Røros skole gjør en formidabel innsats og leverer en god tjeneste til elevene ved skolen. Det viser også undersøkelser som er gjennomført.

Røros Høyre foreslår i sin økonomiplan å flytte 3 millioner fra virksomhet tekniske tjenester samt Stab og støtte. Dette foreslår de uten å kjenne noe til konsekvensene det vil få for driften og tjenestetilbudet her. Kan dette sies å være mer ansvarsfullt? Vi er ikke av den oppfatning.

Hvis det hadde vært så enkelt, hadde vel administrasjonen foreslått å kutte i egne rammer.

Tekniske områder, stab og støtte, leverer også tjenester som kommer befolkningen til gode og er også lovpålagte oppgaver.

At Høyre i sitt alternative budsjett også foreslo å kutte en halv million innenfor eldreomsorgen i økonomiplanperioden nevner ikke høyres gruppeleder i sitt leserinnlegg. Når vi vet at det kommer til å bli flere eldre med hjelpebehov kan man jo lure på hvilke av ordene i høyres retorikk som passer best; «uansvarlig», «naivt» eller «ansvarsfraskrivelse»? Kanskje alle sammen.

Røros Høyre har prioritert ned bibliotek i planperioden for å øke finansieringen til Røros skole.

Biblioteket trenger nye lokaler. De ansatte som jobber der fortjener nye lokaler, og ikke minst fortjener Røros sentrum den styrkningen et moderne bibliotek faktisk innebærer.Arbeidet med å realisere nytt bibliotek har pågått i flere år. Å nå skulle stoppe opp arbeidet med å få på plass nye biblioteklokaler vil være et stort tilbakeskritt.

Røros Arbeiderparti har programfestet realisering av et nytt folkebibliotek i inneværende periode, noe vi vil fortsette å jobbe for. Det bør ikke overraske Høyre at vi holder fast på dette.

Budsjettet for 2022 er vedtatt ut fra at dette er til beste for lokalbefolkningen, unge som voksne. Arbeidet med budsjettet for 2023 er allerede i gang.


Varaordfører Hilde Fjorden (AP) og partileder Røros AP Jon Anders Kokkvoll

I Norge pryder vi oss med tittelen verdens beste demokrati

av

Leserinnlegg fra Jon Tokle Yri:

Det er der vi skal være, men dette må ikke være en hvilepute. Demokratiet kan alltid utvides, og nå har fylkestinget i Trøndelag en gylden mulighet til dette.

I dag er det en stor gruppe mennesker som ikke har mulighet til å delta i den demokratiske prosessen, ungdommen. Det er 32 000 ungdommer i Trøndelag, som ikke får sin stemme hørt på lik linje med andre. Det finnes en enkel løsning på dette demokratiske hinderet, nemlig at Ungdommens fylkesutvalg får møte og talerett. Med denne retten får ungdommen muligheten til å fremme sine syn på styre og stell i fylket vårt.

Trøndelag er og skal være en foregangsregion. Men nå henger vi etter. I Agder og Nordland har allerede ungdommen møte og talerett, og ungdommen gjør en fremragende jobb der. Vi i Trøndelag kan aldri akseptere at vår rett til å delta i demokratiet er avhengig av bostedsadressa di. Her må fylkestingspolitikerene stå på rett side av historien.

Mange vil jo stille spørsmål om ungdommen skal ha muligheten til å ytre seg i fylkestinget. Men for ordens skyld, la oss ta et eksempel. Kommuner som Inderøy, Lierne, Melhus og Indre fosen har hatt ungdomsråd i flere år, med gode resultat. I disse kommunene har ungdommen møte og talerett i kommunestyret. Denne retten er hjemlet i forskrift for medvirkningsordninger. Forskriften skiller ikke på ungdomsråd for fylker og kommuner. Så hvorfor skal ungdommen ikke ha muligheten til å påvirke i fylkeskommunen og kun kommunen? Det blir i beste fall dobbeltmoralsk.

Jeg håper at når fylkestinget settes på onsdag, så velger fylkestinget å gå i front for demokratiet og ungdommen. Gi ungdommens fylkesutvalg møte og talerett, og Trøndelag blir igjen demokratiets forpost.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.