Leserinnlegg

HISTORIKK: REINEIERS EIENDOMSRETT; PRIVAT – OFFENTLIG – KOLLEKTIVT

av

Kronikk av Merika Jonassen 

I en stor reinflokk vil det alltid finnes heløringer (umerket) selv om man gjør så godt man kan for å få merket alt til rette eier, som betyr at kalven merkes i simlas merke. 

De første regler om behandling av umerket rein kom i 1898 hvoretter det ble bestemt at «nomadiserende lap» som «kommer i besiddelse av tamren over 9 måneder gammel, der er umerket eller bærer et merke, hvis eier ikke vites», skal han være forpliktet til å bevokte dyret og melde funnet for lensmannen innen en viss frist. Hvis det melder seg en eier som «kan godtgjøre sin rett på sådan måte som findes fyldestgjørende av den lensmand, som har mottatt anmeldelsen», skal dyret utleveres eieren mot at han betaler finneren en godtgjørelse. Hvis rette eier til tross for anstrengelser ikke meldte seg, så tilfalt restbeløpet etter fradrag for utgifter statskassen. 

Bestemmelsen var lite praktisk utformet, og kom etter det jeg vet, ikke til anvendelse. 

Målsetningen var likevel at dyret ikke skulle gå tapt for rette eier. 

Ny reindriftsloven ble vedtatt 1933. Her ble det bestemt at umerket rein skulle selges til inntekt for reindriftsfondet. Pengene skulle plasseres i Sparebank som for «umyndiges midler». 

Eiendomsretten til umerket rein var fremdeles i behold år 1938. Dette ble understreket av Høyesterett i en straffesak 03.09.1938 som utspant seg i Gildeskål i Nordland. Reineier kunne ikke straffes for underslag for å ha slaktet egen rein som var umerket. 

Reineierne i sør mente at så lenge det gjaldt egne dyr, så ville en eierovergang til et statlig fond innebære en grunnlovsstridig forvaltningsakt som ikke gav noen sikkerhet for at de som faktisk eide dyrene, fikk nyte godt av fondet i forhold til det antall dyr de eide (som var innskutt risikokapital). Praksis i sør var å anvende utbyttet fra salg av umerket til å betale erstatninger til bøndene m.m. Det som ble igjen ble fordelt etter reinantall. Reineierne mente dessuten at det var feil å sammenligne dem med de «umyndige». 

Et tidsskifte skjedde ca 1946. Distriktene var tilflyttet av en rekke samer som ikke hadde vært reineiere. Disse hadde vært utstillingssamer rundt i Europa og i Amerika og gjetere for tamreinlagene. Smaken på fellesmidlene begynte med krav om godtgjørelse til de som satt i distriktsstyrene. De reineiere som eide mer enn 75% av flokken motsatte seg den type utbetalinger og argumenterte med at godtgjørelse ikke passet til pliktige ombud. 

De virkelige eierne var svært tilbakeholdne i forhold til kravet om å betale fellesmidlene til et statlig fond. Dette til tross for at lappefogd Galaaen, Røros, i rundskriv 1948 slo fast at det var en absolutt plikt å innbetale utbyttet fra salg av umerket rein til fondet. Lappefogden tilføyde at den som overtreder påbudet ville «uten persons anseelse bli forlangt tiltalt og straffet» etter bestemmelsene om underslag. Reineierne nektet å etterkomme ordren. 

Straffesak ble innledet våren 1949. 

Det kom til forhandlinger. Reineierne gikk med på en midlertidig ordning som utsatte straffesaken. Etter konferanse høsten 1953 i Landbruksdepartementet kom det til enighet med fylkesmannen at straffesaken burde henlegges, og at tvisten i stedet ble avgjort i et sivilt søksmål om hvem som var rett eier til heløringene – staten eller de private. 

Stevning for herredsretten i den sivile saken ble tatt ut 20. januar 1954. Saksøker var Reindriftsfondene. Reineierne fremmet ingen prosessuell innsigelse mot at fondene ble behandlet som en enhet enda det i realiteten var tre fond, ett for hvert distrikt. 

Herredsretten konkluderte med frifinnelse. Rettmessige eiere var reineierne. De var ikke umyndige. Reineierne kunne forvalte pengene selv. 

Staten anket. Det skjedde endringer på reineiersiden. Et reinbeitedistrikt gjorde ikke lenger krav i ankesaken. Små-reineierne trakk seg idet de var enige med staten at pengene måtte inndras til et fond. 

Ny behandling i lagmannsretten førte til seier for staten v/ reindriftsfondene. 

En dommer dissenterte. Han la vekt på Høyesteretts uttalelse 1938 der det slås fast at samene er eiere av all umerket rein – heløringene – og at de fritt kan råde over dem på samme måte som merket rein. Han pekte på at lappefogdens passivitet var symtomatisk for hans manglede rett til å gripe inn og kreve pengene til embetet. 

Begge parter anket. Saken ble behandlet av Høyesterett høsten 1960 som etter en 3-2 avgjørelse i favør staten kom til at utbyttet fra heløringer tilhørte staten v/ fondet. Mindretallet støttet den dissenterende dommer i lagmannsretten og avgjørelsen 1938. 

1960-dommen utgjorde et tidsskille. 

Maktbalansen i distriktene ble vesentlig endret. Hvert distrikt hadde hvert sitt fond. Forvaltningen av fondene gikk fort over til å bli en form for kassesystem, men nå med nye reineiere som styrte med flertallsmakt. 

Staten har senere forsterket 1960-dommen med lovendring 1978 hvor det i klartekst slås fast at rein som ikke er merket innen fristen, blir «det offentliges eiendom» 

(R § 16). 

Ny endring kom med reindriftsloven 2007 §§ 33 og 36. Utbyttet skal nå tilfalle «distriktet» og forvaltes i indre selvstyre. Det blir for langt denne gangen å komme inn på virkningene av et slikt pålegg. Avgjørende blir hvem sitter i distriktsstyret og har hånd om kassen. Det blir i alle fall lett å tilgodese egne og holde konkurrenter utenfor. Det åpnes for myndighetsmisbruk. Bestemmelsen kan også virke inn på resultatet kalvemerking idet det kan bli av interesse å skape heløringer. I forlengelsen her ligger det forhold at kassene er skattefrie (skatteloven § 2-32). 

Jeg venter i spenning på Sametingets forslag, neste lovendring – og ikke minst praksis. 

Røros, 11.09.20 

Merika Jonassen 

Tidligpensjonist/ pensjonistreineier UW11 

Det haster nå!

av

Leserinnlegg av ordførere og varaordførere fra SV

Moria brenner og verden er full av folk på flukt. Samtidig har mange norske kommuner fått beskjed fra myndighetene om at behovet for å bosette flyktninger i norske kommuner i år er redusert.

Etter brannene i Hellas, står budskapet «Evakuer Moria», enda sterkere enn før. Dette er en varslet katastrofe, vi snakker om en flyktningleir hvor folk har gått innesperret med sykdom og forferdelige sanitærforhold i årevis. Det var et spørsmål om tid når noe som dette kom til å skje. Nå har hjemmet til 13 000 asylsøkere brent ned, og katastrofen er et faktum. Regjeringens svar er å hente 50 av dem. Dette er visst bestemt for en stund siden, men de har ventet på rett tidspunkt. Det fins få ord for å beskrive hvor svak respons dette er på en stor humanitær krise.  

Situasjonen på Lesvos har vært kritisk lenge.  Siden 2015 har øya tatt imot asylsøkere som kommer sjøveien fra Tyrkia. Ved utgangen av 2019 bodde det i overkant av 21.000 mennesker i de ulike leirene.  Rundt 13.000 av de oppholder seg i Moria-leiren. Den ble opprinnelig bygget som en flyktningleir med kapasitet til 3000 mennesker. 50 prosent av innbyggerne er kvinner og barn og nærmere 1000 er enslige barn uten slektninger.

Vårt budskap er klart. Vi krever at Norge tar et mye større ansvar for å ta imot mennesker fra Moria. Kommune-Norge har kapasitet til å ta imot flere flyktninger, vi har både ressurser, ansatte og lokalsamfunn som kan ta imot personer fra Moria og andre steder på en god måte. Nå må vi vise hva slags land vi ønsker å være, og hvordan vi som nasjon stiller opp for våre medmennesker. Regjeringen må nå handle, i den prekære situasjonen som har oppstått.

Det haster. Vi har ingen tid å miste. Vi har ingen å miste.

Marianne Borgen, ordfører i Oslo (SV)
Bjørnar Tollan Jordet, Ordfører i Tolga kommune (SV)
Jan Olsen, ordfører i Nordkapp kommune (SV) 

Aase Refsnes, ordfører i Steigen kommune (SV)
Alf Normann Hansen, ordfører i Gamvik kommune (SV)
Pål K. Gabrielsen, fungerende ordfører i Sør-Varanger kommune (SV)

Mona Berger, Varaordfører i Trondheim kommune (SV)
Christian Elgaaen, varaordfører i Røros kommune (SV)
Nisveta Tiro, Varaordfører i Øyer kommune (SV)
Trine Melling Stokstad, varaordfører i Haugesund kommune (SV)
Kjartan Haugsnes, varaordfører Vaksdal kommune (SV)
Bjørn Roar Jensen, varaordfører i Moskenes kommune (SV)
Bjørg-Eva Langås, varaordfører Gamvik Kommune (SV)
Stine Akre, varaordfører i Trysil kommune (SV)
Vibeke Johnsen, varaordfører i Sogndal kommune (SV)
Kjersti Tommelstad, varaordfører i Namsos kommune (SV)
Parabaran Rajalingam, varaordfører i Karlsøy kommune (SV)
Niilo Nissinen, varaordfører i Flakstad kommune (SV)
Rolf Sturla Velde, varaordfører i Snåsa kommune (SV)
Eldri Svisdal, varaordfører Elverum kommune (SV)

Hanne Harila, varaordfører i Vadsø (SV) 

Bjørn Jensen, varaordfører Moskenes kommune (SV)
Mari-Anne Hoff, varaordfører i Leka kommune (SV) 

Sylvi Johnsen, varaordfører i Porsanger kommune (SV) 

EUs fjerde jernbanepakke: Regjeringa vil melde jernbanen inn i EU

av

Leserinnlegg av Hanne Hauge, Hilde Danielsen, Marianne Moseng Breigutu og Christian Elgaaen

Slaget om framtidas jernbane i Norge står nå. Regjeringa har oversendt til Stortinget et forslag om at Norge skal innlemme EUs fjerde jernbanepakke i norsk lov. Saken er ute på høring i disse dager. På Stortinget går både Ap, Sp, SV, Rødt og MDG inn for at Norge for første gang skal bruke den avtalefesta reservasjonsretten i EØS-avtalen, og si nei til EU. Så viktig er saken.

Hvorfor er denne saken viktig:

  • Fordi framtidas jernbane i Norge må bestemmes av Stortinget, ikke av EU
  • Fordi vedtak av EUs fjerde jernbanepakke betyr at det blir obligatorisk – for all framtid – med anbudsutsettelse av persontrafikken på jernbane. Andre land som har prøvd seg på eksperimentet med å privatisere jernbanen har måttet snu og staten har tatt over. Den muligheten vil ikke vi ha fordi her vil demokratiet bli underlagt direktivet. 
  • Fordi sikkerheten på jernbanen kan bli svekket. Norsk jernbane er i dag av de sikreste i Europa. Med EUs lovgivning flyttes de avgjørende beslutningene om sikkerhet til Lille i Frankrike, og det blir ikke sikkerhetskrav som er utformet ut fra norske forhold som skal gjelde. 
  • Fordi avgivelse av suverenitet slik Regjeringa legger opp til – ved simpelt flertall – strir både mot Grunnloven og mot det avtaleverket EØS-avtalen er bygget på.

Lokalpolitikerne i Norge ble i mai 2020 spurt av Folkevalgtbarometeret på bestilling fra Norsk Jernbaneforbund. Nesten 70 % mener kollektivtrafikken skal drives av det offentlige. 60 % mener at vi får en dårligere jernbane ved konkurranseutsetting. 70% mener staten bør ha ansvaret for å drive jernbanen. Regjeringa bør lytte til disse klare meningene.

Konkurranseutsetting av jernbanen er drevet fram som et ideologisk prosjekt av Høyre og FrP. Det er en dårlig idé. I Sverige og Storbritannia måtte staten ta tilbake jernbanedriften da de private selskapene ikke klarte å levere folk det togtilbudet som trengtes. 

SV ønsker å beholde kontrollen med framtidas jernbane i Norge. Derfor må Stortinget si nei til EUs fjerde jernbanepakke.

Hanne Hauge
Hilde Danielsen
Marianne Moseng Breigutu
Christian Elgaaen
folkevalgte Røros SV

Din ytringsfrihet er også ditt ytringsansvar

av

Leserinnlegg av Stein Petter Haugen

Ytringsfriheten er en herlig frihet som vi gjerne tar for gitt i Norge. Det at vi kan ytre oss fritt igjennom ord, musikk, klær, kunst, politiske valg osv er noe vi skal heine om å passe på. Dette er en viktig verdi for at demokratiet vårt skal bestå også inn i fremtiden. Samtidig som at vi har ytringsfrihet har vi alle også et ytringsansvar. Dette betyr at vi alle har ansvar for hva vi sier og at vi kan stå for det vi sier.

De siste dagene har vi sett eksempler på hvor ille det kan gå om vi ikke tar vårt ytringsansvar på alvor. I Bergen og Oslo har det i de siste dagene vært alvorlige sammenstøt mellom Politi, SIAN og motdemonstranter. For de som enda ikke har fått med seg hva SIAN er og hva de står for, så er det en høyreekstrem gruppering som har som mål og stoppe innvandringen av muslimer til Europa og Norge. SIAN er forkortelse for Stopp islamiseringen av Norge.

Heldigvis er det ikke mange i Norge som er medlemmer av SIAN og deler deres tankegods. Samtidig så må ikke vi som samfunn overse slike grupperinger og tro at de ikke vil vokse. Vi som samfunn må stå sammen og vise at vi står opp mot slike synspunkter som de viser samtidig som politiet må fortsette og følge nøye med på hva SIAN foretar seg. Vi har sett to eksempler de siste 10 årene hvor ille det kan gå om høyreekstreme blir oversett. Jeg skal ikke rippe opp i disse hendelsen, men jeg tror alle vet hva jeg sikter til.

At det er ulike meninger om innvandring til Norge er bare naturlig og bra i et åpent demokratisk samfunn. Og alle skal ha rett til å ytre seg om temaet uansett hvilken side man står på i spørsmålet. Hvis man nekter noen å ytre seg om temaet knebler man ytringsfriheten og demokratiet har blitt svekket. Det er når disse standpunktene fører til nærmest borgerkrig lignende tilstander at dette blir skummelt.

Ytringsfriheten har derimot noen begrensninger og er ikke absolutt. Den begrenses ved fremsettelse av trusler, æreskrenkelser, Privatlivkrenkelser, Trakassering, grovt pornografiske, diskriminering, og hatefulle utsagn. I Oslo foran stortinget brente SIAN koranen og spyttet på koranen. Det er handlinger som dermed ikke kommer inn under ytringsfriheten og kan være straffbart. Det er her hvor ytringsansvaret kommer inn i bildet. 

Dessverre får SIAN det de er ute etter under slike demonstrasjoner. Nemlig å provosere, bråk og pressedekning. Mitt råd til alle som kommer forbi en SIAN markering er å snu ryggen til de og være helt stille. Det er kun på denne måten de vil mislykkes på sine forsøk på provokasjon og bråk. Ellers er jeg redd vi går en blodig fremtid i møte med hyppigere og mer alvorlige sammenstøt som i verste fall kan ta livet av folk.

Stein Petter Haugen

Leder Røros Senterparti

Bondeopprør mot skolenedleggelse

av

Høringsuttalelse/leserinnlegg fra bønder i Brekken og Glåmos skolekrets.

Vi viser til kommunedirektørens anbefaling om nedleggelse av Brekken Oppvekst- og lokalsenter og Glåmos Skole. Vi ønsker å belyse vårt syn i denne saken. 

Vi er alle aktive bønder Brekken og Glåmos skolekrets. Totalt er vi 27 som produserer mjølk og 13 kjøttprodusenter. Røros Kommune hadde i 2018 totalt 36 mjølkebønder. Antallet her har i alle fall ikke steget … 

Vi er fryktelig bekymret for hvordan matproduksjonen vil utvikle seg om grenda-skolene blir lagt ned. Flere av oss har et generasjonsskifte i nær fremtid. Hvem ønsker å ta over gården, når det ikke finnes noen skole i nærheten. Er det ønskelig at barna skal dra hjemmefra opptil 90 minutter før skola starter? Og hva med barnehage??? I dag er det et foreldrepar som jobber på Røros, de resterende har arbeid i Brekken. Skal de først kjøre opptil 8 mil, tur retur i bil både morgen og kveld? Er det da meningsfullt å ta over gårdsdrifta??? Det er ikke mulighet å få til en god hverdag. I dag har begge skolekretsene stor aktivitet gjennom hele året. Hvis ungene må bruke så mye tid og energi, bare på reising til og fra skola hver dag, har de aller færreste ork til fritidsaktiviteter på kveldstid.

 Det er merkelig at kommunen som har anstrengt økonomi, ikke tar innover seg risikoen for at skatteinntekter kan forsvinne fra innbyggerne i bygdene.   

Vi viser til et innlegg i Arbeidets Rett datert, 05.05.2019:

Her snakker rådmannen, nå kommunedirektør om landbruksplanen fra 2019-2029, skulle vedtas av kommunestyret våren 2020.

Her vises det til at, sitat: -Den bærende volumproduksjonen er blitt sårbar, som følge av små fagmiljøer, redusert aktivitet og liten investeringsgrad. Dette har medført vansker med rekruttering og nyutvikling. For at også fjellområdene skal bidra til å oppnå målet om økt matproduksjon, må dagens utviklingstrend i landbruksnæringa snus», skriver rådmannen i saksutredningen. Hun sier videre: –I arbeidet med planen må det derfor settes fokus på synliggjøring av ressursene og mulighetene, samt igangsetting av tiltak rettet mot aktive produsenter og potensielle nye produsenter. I tillegg må det være fokus på bruk av de lokale ressursene som næringa rår over, som grunnlag for landbruksutviklingen.

Brekken oppvekst og lokalsenter Foto: Tore Østby

I saksutredningen pekes det på at Røros har en liten andel økologisk dyrkamark.

–Nærheten til Rørosmeieriet kan være en mulighet til å satse på økologisk mjølkeproduksjon. Dette kan være et potensielt grunnlag og bidrag til målet om at Trøndelag fortsatt skal være den ledende regionen på økologisk produksjon» skriver rådmannen.

Det ligger et potensial i økt verdiskaping innenfor kvalitetsmat og reiseliv i fjellregionen. 

-Uten lokale matprodusenter vil det ikke være mulig å produsere kvalitetsmat. Det er derfor naturlig å ha fokus på den lokale matproduksjonen slik at dette kan gi større grunnlag for økning av produkter innenfor kvalitetsmat og reiseliv, heter det i saksutredningen

Det vises også til Røros Kommune sin næringsplan for 2017-2029 der det er et eget kapittel om lokalmathovedstaden. Det står at Røros Kommune skal stimulere til økt matproduksjon og økt lokal foredling av råvarer fra regionen. 

Målet i næringsplanen er at matproduksjonen skal økes med 10 prosent i planperioden.

Dette er fine og fornuftige målsetninger, men det er jo stikk imotden anbefalingen som nå kommer fra kommunedirektøren som kommer et år senere!

Om en nedleggelse blir utfallet, kan det sammenlignes med: «En person som går ut en kald høstdag, men har ikke giddet å finne fram stillongsen. Etter en stund blir det kaldt. Da velger han å pisse i buksa i stedet for å forsøke å finne fram stillongsen.»

SKAL VI HJELPE TIL MED MATPRODUKSJONEN, MÅ VI HA SKOLE OG DA MÅ KOMMUNEN I SAMARBEID MED INNBYGGERNE LEGGE TIL RETTE FOR BOSETTING!!!!!! De må være løsningsorienterte og behjelpelige

Vi har dessverre mange eksempler på at dette ikke blir gjort.

HVA KAN KOMMUNEN GJØRE FOR Å STIMULERE TIL TILFLYTTING?

DEN VIKTIGSTE JOBBEN KOMMUNEN GJØR ER Å BEHOLDE SKOLA. DET MÅ LEGGES TIL RETTE FOR TILFLYTNING TIL BREKKEN OG GLÅMOS. BEGGE BYGDENE TRENGER BARNEFAMILIER OG DA ER DET VIKTIG AT DET LEGGES TIL RETTE FOR TILFLYTTING.

  Arealplanen er ennå ikke ferdig, det er visstnok en del tomter inntegnet på denne i Brekken. Disse må kommunen reklamere for. Det må legges til rette for interesserte, som ønsker å etablere seg. I dag har vi mange hus med eldre folk i sentrum. Hva om vi sammen kan bygge leiligheter som kan huse både yngre og eldre. Det vil også frigjøre hus, fra de som ønsker en enklere hverdag. 

 På Glåmos er tomteprisene så høye at det er vanskelig å selge dem. Hva om kommunen setter ned prisen. Kommunen tjener mer på at noen tross alt etablerer seg, enn at de ligger der ubebygd. 

Vi har hørt at flere velger å etablere seg i Os kommune, fordi det er enklere å komme inn på boligmarkedet der. Røros har alt å vinne på å legge til rette for unge voksne. Kommunen må være en pådriver, behjelpelig og positiv!

En nedleggelse av grendaskolene vil gi store konsekvenser både for landbruket og resten bygdasamfunnet. Det vil bety den stille død for bygdene. Vi anbefaler på det sterkeste at skole- og barnehagetilbudet opprettholdes. 

Bønder fra Brekken og Glåmos skolekrets.

På tide å øke avgiftene

av

Leserinnlegg av Mina Gerhardsen

Midt i den største helsekrisen verden har opplevd på svært lenge, har det dukket opp et merkelig forslag om å svekke den norske folkehelsen ved å senke avgiftene på helseskadelig produkter som tobakk, alkohol og sukker.

Det vi blir syke av og dør for tidlig av i Norge, er vanligvis ikke-smittsomme sykdommer knyttet til levevaner. Nær 90 prosent av sykdomsbyrden vår handler om sykdom knyttet til risikofaktorer som alkohol, tobakk, for lite fysisk aktivitet og usunt kosthold. Noen av disse ikke-smittsomme sykdommene kan gi dårligere prognose ved covid-19. 

De fleste være enige om at vi nå mer enn noensinne har behov for å styrke folkehelsen og bidra til at flest mulig får et best mulig immunforsvar.  Det kan vi gjøre blant annet ved å forebygge de sykdommene som har vist seg å gi økt risiko for alvorlig utfall ved smitte av covid-19.  

Avgifter beskytter oss

Nå er det slett ikke tid for å svekke folkehelsen ved å gjøre helseskadelige produkter billigere. Forskning viser at avgifter er et av de mest effektive virkemidlene for å påvirke forbruk. Derfor er spørsmålet om å senke avgiftene er feilspor. Vi må heller vurdere å øke avgiftene, i tillegg til andre begrensende tiltak, som for eksempel å fjerne taxfreehandelen.

Den nasjonale tobakkstrategien som var en del av Folkehelsemeldingen som kom i fjor, la vekt på å videreføre dagens system for tobakksavgifter. Det er bra, fordi det er grundig dokumentert at det fungerer. Det er en tydelig sammenheng mellom pris og forbruk. Slik er det også for alkohol. 

Avgiftene er der for å beskytte oss mot skadevirkningene, i form av tapte leveår og dårlig livskvalitet, i tillegg til de enorme samfunnskostnadene dette påfører oss. Både hjerte- og karsykdom, kreft og en rekke andre alvorlige sykdommer er knyttet til levevaner. Årlig dør tusenvis i Norge av røyking, og all tobakksbruk er helseskadelig. For alkohol er det godt dokumentert at risikoen for skade og sykdom øker for hvert ekstra glass. 

En femtedel av den voksne befolkningen og nærmere 60 prosent av 8.-klassinger har et sukkerinntak over anbefalt nivå. Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag viser at i overkant av 23 prosent av den voksne befolkningen har fedme. Kun et fåtall Vesteuropeiske land rapporterer høyere tall enn Norge. 

Norge har kommet lenger enn de fleste land i å redusere dødeligheten av ikke-smittsomme sykdommer, blant fordi vi har lykkes i å få ned tobakksbruken. Men fremdeles bruker en million nordmenn tobakk daglig og svært mange har et skadelig alkoholkonsum.

For å snu utviklingen trengs det økt tilrettelegging for at alle kan gjøre gode helsevalg. Informasjons- og holdningskampanjer er ikke tilstrekkelig for å håndtere dette problemet. Vi trenger tiltak på befolkningsnivå, som avgifter. 

Vi er glad for den brede politiske enigheten i Stortinget om å beskytte befolkningen mot de skadene tobakk, alkohol og sukkervarer påfører oss. Avgifter har vært et sentralt virkemiddel i det forebyggende folkehelsearbeidet i Norge gjennom tiår, og bør fortsatt være det framover. 

Folk støtter avgifter

Forslagene om å kutte avgiftene har sikkert som mål å vekke begeistring blant velgerne, men velgere i Norge støtter at avgifter skal bidra til gode helsevalg. Hele sju av ti mener avgiftene bør ta hensyn til helse, og de støtter ulik prising av sunn og usunn mat, viser en undersøkelse Yougov har gjennomført for Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Koronasituasjonen har vist oss hvor sårbar folkehelsen er, og hvordan risikogrupper er særlig utsatt. Vi må fortsatt satse for å forebygge sykdom og styrke folkehelsen, slik at at befolkningen står bedre rustet framover. Summen av immunforsvar vi møter både smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer med, er sterkere jo friskere folk er fra før. Kutt i avgifter vil bidra til å svekke folkehelsen vår. Det bør vi ikke koste på oss. Er det noe vi har lært av de siste månedene er det hvor viktig god helse er, både for enkeltpersoner og fellesskapet. Vi håper politikerne tar folkehelsen vår på alvor når de skal vurdere avgiftsnivået på helseskadelige produkter. Det bør opp og ikke ned.

Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen 

Plastdunk-blues

av

Leserinnlegg av Bjørn Salvesen

Jeg ser befolkningen på Røros er i ferd med å få kollektivt nervøst sammenbrudd fordi de nå må sortere avfallet sitt i fire dunker og en plastsekk.

Dunkene er riktignok ikke pene der de nå står foran husa da de jo nettopp er blitt utlevert, vi bor jo i et verdenskulturminne og er midt i turistsesongen. Men da må huseier finne gode løsninger for å bidra -bittelitt- for å gjenvinne restene av det astronomiske forbruket som er i ferd med å ta kvelertak på klodens klima og miljø.

Man bruker gjerne en million på et pent hus til bilen, hvorfor ikke puste med magen og deretter bruke noen få kroner og noen timer på å lage et lite hendig tak/skur til disse dunkene?

De er nemlig kommer for å bli. Og de fleste som har portrom kan jo bare trille dem inn i bakgården, og vipps borte vekk. Klikk gjerne, med åpent sinn, på Fias.no for å få en forklaring på mysteriet.

Pride – en feiring av mangfold og kjærlighet

av

Leserinnlegg fra Mariann Buås-Hansen:


Nå er det endelig tid for en av årets mest betydningsfulle markeringer. Pride er en markering
av at kjærligheten er for alle. Friheten til å elske den man vil er en menneskerett; en
ukrenkelig verdi som Human-Etisk Forbund alltid kommer til å kjempe for.
Som humanister setter vi mennesket i sentrum. Vi er født frie og likeverdige med de samme
rettighetene. Ingen skal måtte skjule hvem de er. Derfor er det viktig at vi minner hverandre
på at vi alle har rett til likestilling og frihet fra diskriminering, uavhengig av livssyn, etnisitet,
funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk.
Human-Etisk Forbund har i et brev oppfordret både Røros, Os og Holtålen kommune til å
støtte årets Pride-markering ved å heise regnbueflagget. Støtten til Pride er viktig for å
synliggjøre at alle kommunene her på fjellet er åpen og inkluderende, for absolutt alle. Vi
håper kommunene tar oppfordringen og deltar i feiringen av mangfold og kjærlighet.
Her på Røros var det lokale elektroniske Pride-arrangement siste uka i mai. Nå er det i tillegg
Pride markering sentralt i Oslo fra 19. til 28. juni. Vi håper alle innbyggere viser sin støtte til
Pride disse dagene.
Og husk: små markeringer er like verdifulle som store!

Fra Mariann Buås-Hansen
Lokallagsleder Human-Etisk Forbund Røros Os og Holtålen lokallag

Koronapandemien: På vei mot Den nye normalen

av

Kronikk av Øystein Johannessen

Sent en kveld sist uke kom jeg kjørende tilbake til Trøndelag. Solen hang lavt i horisonten og kastet et eventyraktig skinn over vakre Namdalen. I et kort øyeblikk var det som å være i en tilværelsens vektløshet der ingenting er vanskelig eller vekker bekymringer.

Så er jo livet ikke sånn. 12. mars i år ble Norge stengt ned, og de strengeste begrensninger på vår individuelle frihet siden krigen ble innført. Det vi gjennomgår nå er stoff for historiebøkene og er en av vår generasjons definerende øyeblikk og faser. De økonomiske ringvirkningene vil vare lenge, og store deler av offentlig sektor og næringslivet har gjennomgått en rekke radikale (distruptive) innovasjoner nærmest over natten. De nye heltene innenfor helse, oppvekst og en rekke andre virksomheter mottar sin velfortjente hyllest.

Pandemien er ingenlunde over. Mange, inkludert undertegnede, har som jobb å finne ut av hva vi går i møte. Der vi i ukene etter 12. mars opplevde nasjonale, kollektive tiltak og en voldsom massemobilisering er vi nå på vei mot Den nye normalen som vi jobber hardt med å forstå og definere. En ting som er sikkert er at neste fase blir annerledes, mer sammensatt og kanskje også mer krevende enn den fasen vi har vært gjennom.

Uavhengig av hvordan Den nye normalen kommer til å se ut er det viktig at vi jobber hardt og systematisk med å reflektere over hva vi har vært gjennom og planlegge for det vi kan gå i møte. Jeg har gjort meg noen tanker om dette og vil peke på tre områder jeg mener blir viktige for mange av oss i ukene og månedene som kommer.

  1. Vi må tenke gjennom hva vi har lært og hva vi tar med inn i Den nye normalen

Fra en dag til en annen ble store deler av norsk arbeidsliv lagt om. Mange virksomheter gikk over til hjemmekontor, knallharde prioriteringer har blitt gjort i mange virksomheter (blant annet innenfor helse), og vi gikk rett inn i den digitale hjemmeskolen. Mange av oss har opplevd og observert raske, koronapåtvungne radikale innovasjoner nærmest over natten. Tempoet og transformasjonen (forandringen) kan ta pusten fra en. Nå åpner vi gradvis opp, og det er viktig at vi nå bruker tid på å reflektere over og analyserer hva vi har lært i denne perioden og hva vi kan ta med oss for å skape en forbedret praksis i vår virksomhet. 

Den nye normalen

Den nye normalen blir altså forskjellig fra den gamle. I virksomheter som har medarbeidere eller ledere på flere kontorsteder trenger man kanskje ikke møtes fysisk hver uke. I en ledergruppe kan da de fysiske møtene forbeholdes vanskelige og strategiske saker, mens ledermøter der det operative står i fokus kan tas på Teams. På den måten blir Den nye normalen en blanding av gammel og ny praksis. Fastleger og spesialister har innovert ved å ta i bruk videobaserte konsultasjoner. Økt bruk av hjemmekontor kan påvirke både reise- og handlemønstre. Jeg tror også at en rekke bransjer vil ha behov for å tenke gjennom sine forretningsmodeller og målgrupper. Morgendagens reiseliv vil ventelig se annerledes ut enn gårsdagens. Forbrukerne vil ventelig innstille seg på en ny normalitet. Jeg håper og tror det blir mer fornyelse enn tilbakefall til gamle og utdaterte måter å gjøre ting på. Dette blir det uansett spennende å følge videre.

  1. Vi må planlegge for drift og beredskap samtidig

Mange organisasjoner satte krisestab i de hektiske dagene i mars da vi stengte ned, og kriseberedskapen har vært høy i mange uker utover våren. Nå trappes denne ned, og daglig drift får større plass. 

Ettersom pandemien ikke er over, kan vi ikke legge beredskapstenkingen på hylla. En eventuell oppblomstring av koronasmitte kan treffe ulikt, det være seg virksomheter, kommuner, bransjer og samfunnssektorer. Der vi fra midten av mars og utover som nevnt opplevde en nasjonal massemobilisering og dugnad er utgangspunktet for neste fase annerledes. Lokale myndigheter bør ha en beredskap både for pandemiens fortsatte effekt på sysselsetting så vel som kapasiteten i tjenesteproduksjonen kombinert med beredskapsressurser for det høsten og det nye år kan føre med seg.

Mange er leie og med god grunn litt slitne nå. Vi er kanskje ikke like rake i ryggen. Opprettholdelse av en beredskap for raske endringer krever en annen innsats til høsten enn i vår. Nå må vi bruke den kompetansen vi har som ledere og i våre beredskapsmiljøer til å la beredskapen for neste fase av pandemien være tuftet på profesjonell planlegging, scenarieutvikling og godt kommunikasjonsarbeid mot ulike grupper i befolkningen. Samtidig må normal drift opprettholdes uten at vi glemmer det vi lærte i vår, nemlig at vi kan og av og til må snu oss fort og effektivt når pandemien treffer. 

  1. Samarbeid, samarbeid og atter samarbeid

Jeg har ved mange anledninger tatt til orde for at det er lagspillet som gjør at vi kan gå fra å være gode til å bli veldig gode. Denne læresetningen mener jeg nå gjelder i enda større grad enn før, og den må kobles til de to første punktene jeg har skrevet om her – nemlig læring og refleksjon samt profesjonell planlegging og risikoanalyse. Som assisterende fylkesmann har jeg det overordnete ansvaret for embetets drift og utvikling, og jeg er levende opptatt av innovasjon og læring. Pandemien har gitt oss en unik anledning til å fornye arbeidsformer og kvitte oss med gammel praksis som ikke duger. Våre møter, arrangementer, tilsyn og en rekke andre områder kommer under lupen i kjølvannet av pandemiens første fase.

Pandemien har kostet mye, både i enkeltmenneskers og familiers liv så vel som i næringsliv og forvaltning. Også store kommuner kjenner på det. I tillegg kommer usikkerheten om når, hvor og med hvilken styrke vi får eventuelle oppblomstringer av smitte. Etter min vurdering må kommunene i en region gå sammen om å planlegge hvordan gitte tilfeller av smitteoppblomstring kan imøtekommes og hvordan vi sammen kan gjøre tilgjengelig kapasitet innenfor viktige samfunnsområder på tvers av kommuner. Det bør også være mulig å vurdere ambulante løsninger som kan settes inn raskt etter behov. Skulle for eksempel en kommune som har vertskommuneansvar på et område bli helt eller delvis slått ut er det veldig viktig å ha backupløsninger for et slikt tilfelle.

Vi nærmer oss en velfortjent sommerferie. Gjennom og over sommeren er det tid for ettertanke, refleksjon over hva vi har lært og planlegging for en sammensatt periode hva pandemien angår. Dette fordi vi kan det og fordi våre borgere fortjener det.

Øystein Johannessen

Assisterende fylkesmann i Trøndelag

Om å heie og å tilrettelegge for tilflytting

av

Leserinnlegg av Oline Kurås og Inga Dahlen Konow

Etter å ha lest anbefalingene fra kommunedirektøren om nedleggelse av oppvekstsenteret i Brekken og skolen på Glåmos, sitter vi igjen med en følelse av fortvilelse. Som unge voksne som drømmer om å kunne flytte hjem etter endt utdanning, er det både vanskelig og vondt at kommunestyret i høst igjen skal ta stilling til om skolene skal bestå.  Grendaskolene i Brekken og på Glåmos er hele grunnlaget for at distriktssamfunnene i Røros kommunes skal bestå, og det er vanskelig å skulle akseptere at kommunen kanskje ikke prioriterer å beholde disse samfunnene. For mange av oss føles det ikke som et alternativ å flytte inn til Røros sentrum, men det er heller ikke aktuelt å etablere seg på en plass hvor dine egne barn med sikkerhet må bruke to timer av dagen på reise til og fra skolen.

Man kan ikke drive skole hvor det ikke finnes elever. Det er et reelt problem at elevtallet synker, ikke bare på grendaskolene i Brekken og på Glåmos, men også elevtallet på Røros. Det er derfor merkelig om kommunen satser på å legge ned istedenfor å tilrettelegge for tilflytting. Dette handler ikke kun om et synkende elevtall, men også hvordan kommunen har håndtert dette. Selv om bygdene også må hjelpe til og dra lasset, virker det ikke som om kommunen har gjort en reell innsats i å motvirke denne trenden. Tilflytting til grendene kan i stor grad påvirkes av valgt strategi og politiske vedtak, og vi håper Røros kommune kan gi grendene den forutsigbarheten som kreves for å få folk til å flytte hit.

Uansett hvor stor tro man har på samholdet og stå-på-viljen til oss på bygda, så er det naivt og urealistisk å se for seg at bygdene kommer til å bestå hvis skolene legges ned. Det virker som Røros kommune i stor grad de siste tiårene har unnlatt å prioritere Brekken og Glåmos. Ikke bare når det gjelder økonomi, men i saker som å regulere tomter, overholde boplikten, legge til rette for næringsliv og den overhengende «trusselen» om nedleggelse av skoler. Det legges ikke til rette eller oppmuntrer til tilflytting ved å legge ned skolene.

Vi opplevde å miste ungdomsskolen i den perioden hvor vi selv gikk på eller skulle begynne på ungdomsskolen. Som tenåring er for mange denne overgangen grei. Selv med lange dager, var det spennende å komme inn i et større miljø og å få møte nye medelever. Likevel setter vi enormt stor pris på de årene vi hadde i Brekken. Det var ei lærerik og givende tid med tverrfaglige prosjekter og lærere som ga oss et godt utgangspunkt for utdanningen videre. Et lite skolemiljø hvor man omgås elever i ulike aldre, hvor man kan ha prosjekter på kryss av klassetrinn og hvor man ikke forsvinner i mengden, har mange fordeler. I små bygdesamfunn opplever man et fellesskap på tvers av alle aldre, og man opplever mestring ved å kunne bidra som fotballtrener, speiderleder eller skitrener i ung alder.

Vi håper at Røros kommune velger å opprettholde et attraktivt tilbud for alle oss som ønsker å flytte hjem til bygda vår. Som en liten fjellkommune, bør Røros ha alt å tjene på å ikke fremskynde sentraliseringa. Vi ønsker å flytte hjem til en kommune som satser på distriktene og som ønsker å opprettholde det tilbudet grendene rundt Aursunden byr på. En kommune som oppmuntrer og heier på tilflytting.

Folkemøtet i Brekken ga oss troen på at vi kan få til et godt samarbeid mellom kommunen og bygdene. Dette er et problem som krever innsats fra alle parter, og vi har troen på at folket i Brekken ønsker å gjøre sin del!

Hilsen to som drømmer om å få flytte hjem, og som håper av hele sitt hjerte at de får muligheten til det.

Oline Kurås og Inga Dahlen Konow