Leserinnlegg

Blir -skam- den nye normalen?

av

Leserinnlegg av Bjørn Salvesen

Med koronapandemien som bakteppe har den norske grenen av verdenspolitiet med megafon inntatt eteren med fordømmelse av før så normale sysler som utepils, sverigehandel og, gud forby, utenlandsreiser. De samme menneskene, ja jeg tror definitivt de er de samme, som for ikke lenge siden skrek ut sin vrede over de som dro på hytta, skriker nå ennå høyere at du nettopp skal dra på hytta, til nød på biltur med telt. Norgesferie må vite. Profilerte sykepleiere lar seg intervjue og utrykker at de er slitne, med det underliggende budskapet «ikke dra til utlandet for å dra med smitte hjem!» Jeg skjønner at de er slitne. Men er dette greit?

Covid-19 pandemien har satt en støkk i oss alle, forhåpentligvis. Den setter spørsmålstegn ved menneskehetens arrogante holdning med å heve seg over naturen, og ikke leve i pakt med den. Disse nye virusene oppstår jo fordi dyrenes habitat skrumper inn, og dyr og mennesker tvinges til å leve for tett på hverandre i de samme områdene med virussmitte som resultat.

Rike Norge kan stenge ned, åpne oljefondet, og leve en stund på det. Men det finnes milliarder av mennesker der ute som nå plutselig befinner seg i en kritisk økonmisk tilstand i land med beskjedne eller ingen organiserte offentlige støttetiltak. Den rike verden inviterte den fattige verden inn i verdenshandelen, og nå stenger vi dem ute. Man skal ikke lenger enn til Sør-Europa for å finne mennesker i den ytterste nød, drar man videre sørover til Afrika er det en vanvittig tragedie på gang.

Jo, dette er et momentum for klimaet. Men ikke ved å la de som er fattigst i fra før igjen ta den største byrden. Verden må åpnes forsiktig opp, og deretter må vi organisere verdensøkonomien klimavennlig i åra som kommer.

AntiBac, sosial distanse og å holde seg hjemme hvis man har covidsymtomer er den nye normalen. Selvfølgelig helt greit. Men kommentariatets skamtyranni må ikke bli en del av denne normalen.

På den annen side, du må ta en utepils og en utenlandstur på en annen måte en før. Man må
ta ansvar, viruset vil sirkulere i verden i mange år framover. Men den greske restauranteieren trenger oss, det gjør også min produsent av klær i Tanzania, hvor en av de ansatte og hans gravide kone ikke lenger hadde råd til husleie fordi vi alle forsvant, og dermed også lønna. 100 millioner flere trues av sult på grunn av pandemiens herjinger og nedsmelting av økonomiene.

Skal man bare bry seg om nordmenn, eller er det legitimt å bevege seg med forsiktighet rundt i verden for å spre litt av vår overmåte rikdom? Jeg har sett bilder av utelivet i Trondheim som definitivt er verre fra et smittevernståsted enn en gjennomtenkt kulturferie til Venezia.

Coronautviklingen vil framover i stor grad handle om hvordan du gjør det, og ikke hvor og hva du gjør.

Bjørn Salvesen
Trøndelag Fylkesting (uavhengig)

På tide å øke avgiftene

av

Leserinnlegg av Mina Gerhardsen

Midt i den største helsekrisen verden har opplevd på svært lenge, har det dukket opp et merkelig forslag om å svekke den norske folkehelsen ved å senke avgiftene på helseskadelig produkter som tobakk, alkohol og sukker.

Det vi blir syke av og dør for tidlig av i Norge, er vanligvis ikke-smittsomme sykdommer knyttet til levevaner. Nær 90 prosent av sykdomsbyrden vår handler om sykdom knyttet til risikofaktorer som alkohol, tobakk, for lite fysisk aktivitet og usunt kosthold. Noen av disse ikke-smittsomme sykdommene kan gi dårligere prognose ved covid-19. 

De fleste være enige om at vi nå mer enn noensinne har behov for å styrke folkehelsen og bidra til at flest mulig får et best mulig immunforsvar.  Det kan vi gjøre blant annet ved å forebygge de sykdommene som har vist seg å gi økt risiko for alvorlig utfall ved smitte av covid-19.  

Avgifter beskytter oss

Nå er det slett ikke tid for å svekke folkehelsen ved å gjøre helseskadelige produkter billigere. Forskning viser at avgifter er et av de mest effektive virkemidlene for å påvirke forbruk. Derfor er spørsmålet om å senke avgiftene er feilspor. Vi må heller vurdere å øke avgiftene, i tillegg til andre begrensende tiltak, som for eksempel å fjerne taxfreehandelen.

Den nasjonale tobakkstrategien som var en del av Folkehelsemeldingen som kom i fjor, la vekt på å videreføre dagens system for tobakksavgifter. Det er bra, fordi det er grundig dokumentert at det fungerer. Det er en tydelig sammenheng mellom pris og forbruk. Slik er det også for alkohol. 

Avgiftene er der for å beskytte oss mot skadevirkningene, i form av tapte leveår og dårlig livskvalitet, i tillegg til de enorme samfunnskostnadene dette påfører oss. Både hjerte- og karsykdom, kreft og en rekke andre alvorlige sykdommer er knyttet til levevaner. Årlig dør tusenvis i Norge av røyking, og all tobakksbruk er helseskadelig. For alkohol er det godt dokumentert at risikoen for skade og sykdom øker for hvert ekstra glass. 

En femtedel av den voksne befolkningen og nærmere 60 prosent av 8.-klassinger har et sukkerinntak over anbefalt nivå. Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag viser at i overkant av 23 prosent av den voksne befolkningen har fedme. Kun et fåtall Vesteuropeiske land rapporterer høyere tall enn Norge. 

Norge har kommet lenger enn de fleste land i å redusere dødeligheten av ikke-smittsomme sykdommer, blant fordi vi har lykkes i å få ned tobakksbruken. Men fremdeles bruker en million nordmenn tobakk daglig og svært mange har et skadelig alkoholkonsum.

For å snu utviklingen trengs det økt tilrettelegging for at alle kan gjøre gode helsevalg. Informasjons- og holdningskampanjer er ikke tilstrekkelig for å håndtere dette problemet. Vi trenger tiltak på befolkningsnivå, som avgifter. 

Vi er glad for den brede politiske enigheten i Stortinget om å beskytte befolkningen mot de skadene tobakk, alkohol og sukkervarer påfører oss. Avgifter har vært et sentralt virkemiddel i det forebyggende folkehelsearbeidet i Norge gjennom tiår, og bør fortsatt være det framover. 

Folk støtter avgifter

Forslagene om å kutte avgiftene har sikkert som mål å vekke begeistring blant velgerne, men velgere i Norge støtter at avgifter skal bidra til gode helsevalg. Hele sju av ti mener avgiftene bør ta hensyn til helse, og de støtter ulik prising av sunn og usunn mat, viser en undersøkelse Yougov har gjennomført for Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Koronasituasjonen har vist oss hvor sårbar folkehelsen er, og hvordan risikogrupper er særlig utsatt. Vi må fortsatt satse for å forebygge sykdom og styrke folkehelsen, slik at at befolkningen står bedre rustet framover. Summen av immunforsvar vi møter både smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer med, er sterkere jo friskere folk er fra før. Kutt i avgifter vil bidra til å svekke folkehelsen vår. Det bør vi ikke koste på oss. Er det noe vi har lært av de siste månedene er det hvor viktig god helse er, både for enkeltpersoner og fellesskapet. Vi håper politikerne tar folkehelsen vår på alvor når de skal vurdere avgiftsnivået på helseskadelige produkter. Det bør opp og ikke ned.

Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen 

Plastdunk-blues

av

Leserinnlegg av Bjørn Salvesen

Jeg ser befolkningen på Røros er i ferd med å få kollektivt nervøst sammenbrudd fordi de nå må sortere avfallet sitt i fire dunker og en plastsekk.

Dunkene er riktignok ikke pene der de nå står foran husa da de jo nettopp er blitt utlevert, vi bor jo i et verdenskulturminne og er midt i turistsesongen. Men da må huseier finne gode løsninger for å bidra -bittelitt- for å gjenvinne restene av det astronomiske forbruket som er i ferd med å ta kvelertak på klodens klima og miljø.

Man bruker gjerne en million på et pent hus til bilen, hvorfor ikke puste med magen og deretter bruke noen få kroner og noen timer på å lage et lite hendig tak/skur til disse dunkene?

De er nemlig kommer for å bli. Og de fleste som har portrom kan jo bare trille dem inn i bakgården, og vipps borte vekk. Klikk gjerne, med åpent sinn, på Fias.no for å få en forklaring på mysteriet.

Pride – en feiring av mangfold og kjærlighet

av

Leserinnlegg fra Mariann Buås-Hansen:


Nå er det endelig tid for en av årets mest betydningsfulle markeringer. Pride er en markering
av at kjærligheten er for alle. Friheten til å elske den man vil er en menneskerett; en
ukrenkelig verdi som Human-Etisk Forbund alltid kommer til å kjempe for.
Som humanister setter vi mennesket i sentrum. Vi er født frie og likeverdige med de samme
rettighetene. Ingen skal måtte skjule hvem de er. Derfor er det viktig at vi minner hverandre
på at vi alle har rett til likestilling og frihet fra diskriminering, uavhengig av livssyn, etnisitet,
funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk.
Human-Etisk Forbund har i et brev oppfordret både Røros, Os og Holtålen kommune til å
støtte årets Pride-markering ved å heise regnbueflagget. Støtten til Pride er viktig for å
synliggjøre at alle kommunene her på fjellet er åpen og inkluderende, for absolutt alle. Vi
håper kommunene tar oppfordringen og deltar i feiringen av mangfold og kjærlighet.
Her på Røros var det lokale elektroniske Pride-arrangement siste uka i mai. Nå er det i tillegg
Pride markering sentralt i Oslo fra 19. til 28. juni. Vi håper alle innbyggere viser sin støtte til
Pride disse dagene.
Og husk: små markeringer er like verdifulle som store!

Fra Mariann Buås-Hansen
Lokallagsleder Human-Etisk Forbund Røros Os og Holtålen lokallag

Koronapandemien: På vei mot Den nye normalen

av

Kronikk av Øystein Johannessen

Sent en kveld sist uke kom jeg kjørende tilbake til Trøndelag. Solen hang lavt i horisonten og kastet et eventyraktig skinn over vakre Namdalen. I et kort øyeblikk var det som å være i en tilværelsens vektløshet der ingenting er vanskelig eller vekker bekymringer.

Så er jo livet ikke sånn. 12. mars i år ble Norge stengt ned, og de strengeste begrensninger på vår individuelle frihet siden krigen ble innført. Det vi gjennomgår nå er stoff for historiebøkene og er en av vår generasjons definerende øyeblikk og faser. De økonomiske ringvirkningene vil vare lenge, og store deler av offentlig sektor og næringslivet har gjennomgått en rekke radikale (distruptive) innovasjoner nærmest over natten. De nye heltene innenfor helse, oppvekst og en rekke andre virksomheter mottar sin velfortjente hyllest.

Pandemien er ingenlunde over. Mange, inkludert undertegnede, har som jobb å finne ut av hva vi går i møte. Der vi i ukene etter 12. mars opplevde nasjonale, kollektive tiltak og en voldsom massemobilisering er vi nå på vei mot Den nye normalen som vi jobber hardt med å forstå og definere. En ting som er sikkert er at neste fase blir annerledes, mer sammensatt og kanskje også mer krevende enn den fasen vi har vært gjennom.

Uavhengig av hvordan Den nye normalen kommer til å se ut er det viktig at vi jobber hardt og systematisk med å reflektere over hva vi har vært gjennom og planlegge for det vi kan gå i møte. Jeg har gjort meg noen tanker om dette og vil peke på tre områder jeg mener blir viktige for mange av oss i ukene og månedene som kommer.

  1. Vi må tenke gjennom hva vi har lært og hva vi tar med inn i Den nye normalen

Fra en dag til en annen ble store deler av norsk arbeidsliv lagt om. Mange virksomheter gikk over til hjemmekontor, knallharde prioriteringer har blitt gjort i mange virksomheter (blant annet innenfor helse), og vi gikk rett inn i den digitale hjemmeskolen. Mange av oss har opplevd og observert raske, koronapåtvungne radikale innovasjoner nærmest over natten. Tempoet og transformasjonen (forandringen) kan ta pusten fra en. Nå åpner vi gradvis opp, og det er viktig at vi nå bruker tid på å reflektere over og analyserer hva vi har lært i denne perioden og hva vi kan ta med oss for å skape en forbedret praksis i vår virksomhet. 

Den nye normalen

Den nye normalen blir altså forskjellig fra den gamle. I virksomheter som har medarbeidere eller ledere på flere kontorsteder trenger man kanskje ikke møtes fysisk hver uke. I en ledergruppe kan da de fysiske møtene forbeholdes vanskelige og strategiske saker, mens ledermøter der det operative står i fokus kan tas på Teams. På den måten blir Den nye normalen en blanding av gammel og ny praksis. Fastleger og spesialister har innovert ved å ta i bruk videobaserte konsultasjoner. Økt bruk av hjemmekontor kan påvirke både reise- og handlemønstre. Jeg tror også at en rekke bransjer vil ha behov for å tenke gjennom sine forretningsmodeller og målgrupper. Morgendagens reiseliv vil ventelig se annerledes ut enn gårsdagens. Forbrukerne vil ventelig innstille seg på en ny normalitet. Jeg håper og tror det blir mer fornyelse enn tilbakefall til gamle og utdaterte måter å gjøre ting på. Dette blir det uansett spennende å følge videre.

  1. Vi må planlegge for drift og beredskap samtidig

Mange organisasjoner satte krisestab i de hektiske dagene i mars da vi stengte ned, og kriseberedskapen har vært høy i mange uker utover våren. Nå trappes denne ned, og daglig drift får større plass. 

Ettersom pandemien ikke er over, kan vi ikke legge beredskapstenkingen på hylla. En eventuell oppblomstring av koronasmitte kan treffe ulikt, det være seg virksomheter, kommuner, bransjer og samfunnssektorer. Der vi fra midten av mars og utover som nevnt opplevde en nasjonal massemobilisering og dugnad er utgangspunktet for neste fase annerledes. Lokale myndigheter bør ha en beredskap både for pandemiens fortsatte effekt på sysselsetting så vel som kapasiteten i tjenesteproduksjonen kombinert med beredskapsressurser for det høsten og det nye år kan føre med seg.

Mange er leie og med god grunn litt slitne nå. Vi er kanskje ikke like rake i ryggen. Opprettholdelse av en beredskap for raske endringer krever en annen innsats til høsten enn i vår. Nå må vi bruke den kompetansen vi har som ledere og i våre beredskapsmiljøer til å la beredskapen for neste fase av pandemien være tuftet på profesjonell planlegging, scenarieutvikling og godt kommunikasjonsarbeid mot ulike grupper i befolkningen. Samtidig må normal drift opprettholdes uten at vi glemmer det vi lærte i vår, nemlig at vi kan og av og til må snu oss fort og effektivt når pandemien treffer. 

  1. Samarbeid, samarbeid og atter samarbeid

Jeg har ved mange anledninger tatt til orde for at det er lagspillet som gjør at vi kan gå fra å være gode til å bli veldig gode. Denne læresetningen mener jeg nå gjelder i enda større grad enn før, og den må kobles til de to første punktene jeg har skrevet om her – nemlig læring og refleksjon samt profesjonell planlegging og risikoanalyse. Som assisterende fylkesmann har jeg det overordnete ansvaret for embetets drift og utvikling, og jeg er levende opptatt av innovasjon og læring. Pandemien har gitt oss en unik anledning til å fornye arbeidsformer og kvitte oss med gammel praksis som ikke duger. Våre møter, arrangementer, tilsyn og en rekke andre områder kommer under lupen i kjølvannet av pandemiens første fase.

Pandemien har kostet mye, både i enkeltmenneskers og familiers liv så vel som i næringsliv og forvaltning. Også store kommuner kjenner på det. I tillegg kommer usikkerheten om når, hvor og med hvilken styrke vi får eventuelle oppblomstringer av smitte. Etter min vurdering må kommunene i en region gå sammen om å planlegge hvordan gitte tilfeller av smitteoppblomstring kan imøtekommes og hvordan vi sammen kan gjøre tilgjengelig kapasitet innenfor viktige samfunnsområder på tvers av kommuner. Det bør også være mulig å vurdere ambulante løsninger som kan settes inn raskt etter behov. Skulle for eksempel en kommune som har vertskommuneansvar på et område bli helt eller delvis slått ut er det veldig viktig å ha backupløsninger for et slikt tilfelle.

Vi nærmer oss en velfortjent sommerferie. Gjennom og over sommeren er det tid for ettertanke, refleksjon over hva vi har lært og planlegging for en sammensatt periode hva pandemien angår. Dette fordi vi kan det og fordi våre borgere fortjener det.

Øystein Johannessen

Assisterende fylkesmann i Trøndelag

Om å heie og å tilrettelegge for tilflytting

av

Leserinnlegg av Oline Kurås og Inga Dahlen Konow

Etter å ha lest anbefalingene fra kommunedirektøren om nedleggelse av oppvekstsenteret i Brekken og skolen på Glåmos, sitter vi igjen med en følelse av fortvilelse. Som unge voksne som drømmer om å kunne flytte hjem etter endt utdanning, er det både vanskelig og vondt at kommunestyret i høst igjen skal ta stilling til om skolene skal bestå.  Grendaskolene i Brekken og på Glåmos er hele grunnlaget for at distriktssamfunnene i Røros kommunes skal bestå, og det er vanskelig å skulle akseptere at kommunen kanskje ikke prioriterer å beholde disse samfunnene. For mange av oss føles det ikke som et alternativ å flytte inn til Røros sentrum, men det er heller ikke aktuelt å etablere seg på en plass hvor dine egne barn med sikkerhet må bruke to timer av dagen på reise til og fra skolen.

Man kan ikke drive skole hvor det ikke finnes elever. Det er et reelt problem at elevtallet synker, ikke bare på grendaskolene i Brekken og på Glåmos, men også elevtallet på Røros. Det er derfor merkelig om kommunen satser på å legge ned istedenfor å tilrettelegge for tilflytting. Dette handler ikke kun om et synkende elevtall, men også hvordan kommunen har håndtert dette. Selv om bygdene også må hjelpe til og dra lasset, virker det ikke som om kommunen har gjort en reell innsats i å motvirke denne trenden. Tilflytting til grendene kan i stor grad påvirkes av valgt strategi og politiske vedtak, og vi håper Røros kommune kan gi grendene den forutsigbarheten som kreves for å få folk til å flytte hit.

Uansett hvor stor tro man har på samholdet og stå-på-viljen til oss på bygda, så er det naivt og urealistisk å se for seg at bygdene kommer til å bestå hvis skolene legges ned. Det virker som Røros kommune i stor grad de siste tiårene har unnlatt å prioritere Brekken og Glåmos. Ikke bare når det gjelder økonomi, men i saker som å regulere tomter, overholde boplikten, legge til rette for næringsliv og den overhengende «trusselen» om nedleggelse av skoler. Det legges ikke til rette eller oppmuntrer til tilflytting ved å legge ned skolene.

Vi opplevde å miste ungdomsskolen i den perioden hvor vi selv gikk på eller skulle begynne på ungdomsskolen. Som tenåring er for mange denne overgangen grei. Selv med lange dager, var det spennende å komme inn i et større miljø og å få møte nye medelever. Likevel setter vi enormt stor pris på de årene vi hadde i Brekken. Det var ei lærerik og givende tid med tverrfaglige prosjekter og lærere som ga oss et godt utgangspunkt for utdanningen videre. Et lite skolemiljø hvor man omgås elever i ulike aldre, hvor man kan ha prosjekter på kryss av klassetrinn og hvor man ikke forsvinner i mengden, har mange fordeler. I små bygdesamfunn opplever man et fellesskap på tvers av alle aldre, og man opplever mestring ved å kunne bidra som fotballtrener, speiderleder eller skitrener i ung alder.

Vi håper at Røros kommune velger å opprettholde et attraktivt tilbud for alle oss som ønsker å flytte hjem til bygda vår. Som en liten fjellkommune, bør Røros ha alt å tjene på å ikke fremskynde sentraliseringa. Vi ønsker å flytte hjem til en kommune som satser på distriktene og som ønsker å opprettholde det tilbudet grendene rundt Aursunden byr på. En kommune som oppmuntrer og heier på tilflytting.

Folkemøtet i Brekken ga oss troen på at vi kan få til et godt samarbeid mellom kommunen og bygdene. Dette er et problem som krever innsats fra alle parter, og vi har troen på at folket i Brekken ønsker å gjøre sin del!

Hilsen to som drømmer om å få flytte hjem, og som håper av hele sitt hjerte at de får muligheten til det.

Oline Kurås og Inga Dahlen Konow

Det stormer

av

Leserinnlegg fra Per Johan Hjort:

Det stormer innad i kommunen for tiden. Det er vel ganske naturlig når forslag om barnehage- og skolenedleggelser i grisgrendte strøk nok en gang kommer på bordet. Det som er grunnpilarene i et velfungerende bygdesamfunn. Vi kan også lese om Røros E-verk, og hvordan ressursene nærmest blir sløst bort ved å konkurrere mot kommunens private næringsliv. Hovedbeskjeftigelsen til Røros E-verk er strømproduksjon og salg, det de tjener penger på. Røros kommune er største eier med 67 % av aksjene, og har dermed ansvaret for at driften skal være så effektiv som mulig. På toppen av det hele har vi etablering av nytt bibliotek, som binder kommunen til forpliktelser på flere titalls millioner kroner. Det store spørsmålet er om administrasjonen noen gang er under lupen når det gjelder kostnadsreduksjon. 

Jeg savner en helhetlig tenkning i arbeidet politikerne gjør for å forvalte kommunens ressurser best mulig. Kostnaden for å etablere et nytt bibliotek går fra akkurat den samme kassa som det gjør å drifte en skole i utkant-Norge. Har det ikke vært bedre om kommunen kunne ha fått utbetalt et betydelig utbytte fra Røros E-verk i stedet for at de i flere år har vist til blodrøde tall, og ingen inntekt til kommunen. De fleste husker vel hvordan sagaen om ViTre endte, etter rundt 20 års drift er totaltapet antydet til 50 millioner kroner. Dere må jo se at det å vedta et nytt bibliotek som ikke er livsnødvendig, en situasjon der Røros E-verk sløser med ressursene, samtidig som barnehager og skoler legges ned ikke harmonerer i det hele tatt. 

Kommunen må gå i seg selv og finne ut hva den egentlig er satt til å gjøre. Hvilke hovedansvarsområder er viktigst? I mitt hode er det å sikre innbyggerne grunnleggende tilbud som skole, barnehage og eldreomsorg i første omgang, som er lovpålagte oppgaver. Spesielt skoler og barnehager, og hvor de skal være plassert skaper store splittelser innad i kommunen. Om man bor i Brekken, Glåmos eller Røros, vi ALLE bor i Røros kommune. Vi burde heller spille hverandre gode. Vi er alle avhengige av hverandre. Jeg bor i Brekken, men jeg ser på det som meget positivt hvis næringslivet på Røros går godt. Vi er avhengige av at Røros er et flaggskip i regionen vår.

Så vil jeg tilbake til situasjonen i Brekken, og stille et spørsmål. Hva har kommunen gjort for bygda siden sist gang skoler og barnehager var et tema? Sist gang det ble arrangert bygdemøte var i 2012, et møte egentlig uten mål og mening. Et møte som var til for at det skulle virke som kommunen var engasjert i bygdeutviklinga. I etterhånd av møtet ble ungdomsskolen nedlagt. Hvor mye er spart siden da?  

Skole og barnehageplasser kommer som et resultat av KUN 2 faktorer. At det finnes jobber og boliger. Så enkelt. Har kommunen prøvd å stimulert til økt bosetting i Brekken? Ikke som jeg kan se, og jeg er over gjennomsnittlig samfunnsengasjert så jeg burde ha fått med meg dette. I valgkampprogrammene til de ulike partiene så sto det heller svært beskjedent hva man ønsket å få utrettet utenfor Røros sentrum. Da tenker jeg at lista legges deretter, før man går inn i en ny 4års periode. 

Tiltak som har hjulpet betraktelig er å skaffe attraktive boligtomter og leiligheter. Er det muligheter for at privat næringsliv kan etablere seg? Muligheter for oppstartstønader, lavere kommunale avgifter en periode, subsidierte boligtomter, eller rett og slett bare en god sparringspartner som ser positivt på at det skapes aktivitet? Her setter bare fantasien grenser over hva man kan gjøre. Når jeg drodler rundt ulike tiltak så går mine tanker til Aursundreguleringsfondet. Hvordan har fondet blitt brukt for å stimulere til økt aktivitet rundt Aursundens bredder i løpet av årene? Lånet som ble gitt for å kunne finansiere Storstuggu i sin tid har aldri blitt tilbakebetalt. Dette er midler som ifølge vedtektene skal gå til økt aktivitet rundt Aursundsjøen.  

I kommunen har vi en tung næringslivsaktør. Hva med å inkludere og ta imot råd fra en meget dyktig og fremgangsrik mann som Jon Harald Nordbrekken?  I stedet for å kritisere han hver gang han kommer med gode og konstruktive innspill. Noe rett i livet måtte han ha gjort? Det har blant annet kommet uttalelser som «skivebom», da han kom med gode råd og innspill i forbindelse med bygging av Verket Røros. Men i ettertid har det vist seg at det heller var en «innertier». Vi skulle gjerne ha hatt flere av hans kaliber i kommunen vår. De siste 10 årene har Nordbrekken vært kommunens desidert største skatteyter.  

Vi har igjennom flere år mange eksempler på flere unge mennesker som ønsker å bosette seg i Brekken. Da har de ønsket å bygge ny bolig eller bygge ut nåværende bolig som er oppført. Men noe som man skulle tro var enkel saksgang, har visst seg å være en veldig omstendig og håpløs prosess.  Dette gjelder også en haug med byggesaker på Røros. Jeg regner med at det er mange eksisterende og potensielle innbyggere og hytteeiere som kan stå frem og fortelle om sin sak. Ut i fra mitt ståsted så oppleves det som kommunen, og her ved teknisk etat setter prestisje i å være mest mulig vrang, og se problemene i stedet for mulighetene. Ikke alle orker å krangle med det offentlige i mange år før man får drømmen oppfylt, og vender dermed i døra!   

Er det dyrkamarkprinsippet som er den store baugen i byggesaker, så har vi store sletter av potensiell dyrkamark i Brekken. Her er det bare å sette plogen i jorda. Benytter man 2 mål til boligformål på dyrkamark så kan det jo i eventuelt stilles krav om å dyrke et tilsvarende stort areal. Resultatet gir like mye dyrkamark etter bygging og økt befolkning på stedet. Dyrkamark kommer som et resultat av menneskers bosetting og aktivitet, ikke omvendt.  

Har flere fått lov til å etablert seg i brekken, har man ikke vært i en diskusjon om skole og barnehage skal bli nedlagt. Sett fra en annen side, så er det dødelig effektivt å bruke de virkemidlene som er brukt for å strøpe bygdene. Ønskes en sentraliseringsprosess så kan man vel egentlig bare kutte ut kommunene, og la Fylkeskommunen styre områdene vi lever i, så slipper man et fordyrende ledd som kommunen er. Man skulle tro at kommunen som består av mennesker valgt av dens befolkning ønsker å være en motpol til disse samfunnstrendene. Har kommunevesenet kommet i utakt med innbyggerne? 

I Røros kommune finnes det rike muligheter for de som kan og vil se de. Er man en medspiller og legger til rette for befolkningen og nyinnflyttere, så vil man være betraktelig mer konkurransedyktig mot de andre 355 kommunene i Norge. Mangler man inspirasjon så trenger man ikke å reise verden rundt. Ta gjerne turen over riksgrensen og besøk våre gode naboer i Funädalen med tilhørende områder. Se hvordan de har utviklet området for privatpersoner og næringsliv som har gjort området til en populær helårsdestinasjon både for turister og fastboende.  

Er vi en såkalt JA- kommune? Der er vi ikke i dag. Jeg har trua på vår nye ordfører, Isak Busch, han virker til å være en lyttende og forståelsesfull mann som er åpen for kreative og innovative ideer og forslag. Dette virker til å være lovende for kommunen, men dog han trenger støtte av resterende politikere og administrasjonen!

Per Johan Hjort

10-ende generasjon på Sundet gård i Brekken 

Har du en sommerjobb i år?

av

Leserinnlegg av Torbjørn Røe Isaksen (arbeids- og sosialminister), Ole Erik Almlid (administrerende direktør i NHO), Ivar Horneland Kristensen (administrerende direktør i Virke) og Bjørn Arild Gram (styreleder i KS)

Koronakrisen rammer de med lite arbeidserfaring særlig hardt. I og med at mange bedrifter i år ikke vil ha anledning til å tilby sommerjobber, er det ekstra viktig at de som har en mulighet bidrar med en sommerjobb.  

Sommeren er tiden for å slippe til nye krefter i arbeidslivet. La ungdom og studenter få prøve seg og samle erfaring. Det er også en mulighet for arbeidsgivere til å knytte kontakt med fremtidige arbeidstakere, en viktig del av rekrutteringsarbeidet. For samfunnet er sommerjobbene med på å holde hjulene i gang, i perioder da fast ansatte har ferie.

Sommerjobb er altså et vinn-vinn-vinn prosjekt. 

I år er det ekstra viktig at de som har mulighet for å tilby sommerjobb gjør det. De unge treffes særlig hardt av krisen vi gjennomgår. De er overrepresentert i den delen av arbeidsmarkedet som rammes hardest, og er ofte blant de første som blir permittert. 

I år vet vi også at færre bedrifter vil ha mulighet til å tilby sommerjobb. Tall fra Virke har vist at bare to av ti av deres bedrifter vil ta imot ferievikarer i år. Det er en halvering fra året før.

Mange unge står dermed i fare for å miste verdifull arbeidserfaring i sommerferien 2020. 

Vår appell til alle arbeidsgivere som har en mulighet til det, er å forsøke så langt som mulig å tilby sommerjobb også i år. En særlig oppfordring går til arbeidsgivere i offentlig / kommunal sektor. Er det ett år det er viktig å finne rom for sommervikariater, så er det i år.

Det finnes flere gode eksempler på at mange strekker seg langt for å gi de unge en sjanse i år. I Trøndelag har eksempelvis fylkeskommunen og Sparebank 1 SMN gått sammen om å støtte kommuner og bedrifter som vil ansette ungdom i sommerjobb økonomisk, med et lønnstilskudd. I Flekkefjord vil bystyret bruke 900 000 kroner ekstra på 30 nye kommunale sommerjobber øremerket lokal ungdom. Sør-Odal kommune har inngått et samarbeid med NAV om å sikre sommerjobb for unge i alderen 15-18 år, som ikke har hatt jobb fra før. Vi håper flere kan la seg inspirere av slike tiltak. 

Det har stor verdi for samfunnet at unge får arbeidserfaring, enten de er i tenårene eller på tampen av studier. En variert arbeidserfaring er et solid pluss i boka når en skal inn i arbeidslivet for fullt. I år håper vi også de unge som søker etter sommerjobb tenker kreativt og er villig til å ta i et tak der muligheten byr seg. Kanskje oppdager man noen nye sider ved seg selv, eller finner mestring på uante steder. 

Landbruket har eksempelvis i år fått ekstra utfordringer med å få dekket behovet for arbeidskraft som følge av korona. Mange bønder rundt i Norge trenger flere hender for å høste årets avling. Bord til Jord er en tjeneste som bringer jobbsøkere og oppdragsgivere sammen for å sikre norsk matproduksjon i 2020. Kanskje kan den også sikre sommerjobber til nevenyttig ungdom? 

Det er per nå 566 ledige sommerjobber på Arbeidsplassen.no. NAV arrangerer dessuten digitale jobbmesser for ungdom flere steder i landet. Mulighetene er altså til stede, men vi trenger at flere bidrar.

Det har vært og er fortsatt en krevende og på mange måter ekstrem vår. Nå åpner vi samfunnet gradvis opp og skal tilbake til normalen, sakte, men sikkert. Et av de beste tegnene på at vi går i riktig retning, vil være om flere tør å satse på ungdommen i sommer!

Til Politikere i Røros kommune ved Ordfører

av

Åpent brev fra Vegar Dahl

Som seksjonsleder ved BUP poliklinikk Røros ser jeg en utvikling som raskt vil gi Røros kommune en utfordring i forhold til å gi et forsvarlig og godt omsorgstilbud til ungdommer og unge voksne med psykiske lidelser.

I vår kommune har vi flere unge mennesker som på kort sikt vil ha behov for  en bolig utenfor foreldrehjemmet med tilgjengelig personale gjennom hele døgnet.  Dette behovet ser vi også i våre nabokommuner. Det er et behov i dag og vil øke fremover.

VI er i ukentlige møter med helsetjenesten i Røros kommune der vi prøver å få til et tilbud til enkelte av våre pasienter. Slik jeg ser det finnes det ikke et tilbud som godt nok for denne gruppen per i dag, og behovet vil øke fremover slik vi ser det ved BUP-klinikk.  Pasienter som vil ha behov for et slikt omsorgstilbud har behov for  medisinhåndtering,  bo-trening/trening i dagligdagse ferdigheter, kost og ernæring med veiledning og oppfølging, å håndtere egen økonomi.  Videre er det å hindre isolasjon og hjelp til å holde kontakt med pårørende og nettverk, aktiviteter og gjøremål utenfor boligen, sysselsetting og oppfølging på dagtid å samarbeid med hjelpeapparatet rundt.

Det kan være  ressurskrevende for små kommuner å opprette gode bofellesskap for unge voksne med psykiske lidelser. BUP-klinikk Røros har ansvarsområde Tydal, Røros, Holtålen og Midtre Gauldal. Andre kommuner har hatt vellykkede interkommunale samarbeidsprosjekter rundt bemannede  psykiatriboliger for unge mennesker.

Som leder av BUP-klinikk  Røros vil jeg sterkt oppfordre politikerne  i Røros kommune til å se på tilbudet som finnes for unge mennesker med psykiske lidelser per i dag og med det som er beskrevet her vurdere hvordan Røros kommune i fremtiden skal ivareta denne gruppen pasienter.

Med vennlig hilsen

Vegar Dahl, Seksjonsleder BUP-klinikk St.Olavs  hospital avd. Røros

Ja til fysisk aktivitet i skolen

av

Leserbrev fra Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen:

Vi vet mye om betydningen av fysisk aktivitet i skolen. Gevinstene er mange: Økt konsentrasjon, bedre læring og positiv effekt på skolemiljø og klasseromsatferd. Det er dessuten en god investering i helsen, både her og nå og videre i livet.  

Vi vet også at de fleste av oss beveger oss for lite. Bare en av tre følger opp anbefalingen om 30 aktive minutter om dagen. Fysisk aktivitet er tett knyttet til inntekt og utdanning. Den sosiale skjevheten vi vet fører til ulikhet i deltakelse og aktivitet, er viktig å rette opp. Da er skolen vår beste arena, fordi vi her treffer alle barn.  

Stortinget har vedtatt at alle barn fra 1. til 10. klasse skal ha en times fysisk aktivitet hver dag. Får vi på plass det, vil vi sikre at alle barn, helt uavhengig av bakgrunn, vil oppnå minimumsanbefalingen for fysisk aktivitet. Det er en god investering for framtidens helse og livskvalitet. Men å innføre én time fysisk aktivitet i skolen, skjer ikke av seg selv. Mange skoler har funnet gode løsninger og er godt i gang. Andre står på startstreken. Vi ønsker at regjeringen skal hjelpe dem videre derfra.  

I den nye handlingsplanen for fysisk aktivitet, «Sammen om aktive liv», er det kun milde oppfordringer og tilbud om inspirasjon. Det er ikke nok. Nå håper vi på en oppfølging med penger til gjennomføring, opplæring av lærere og lovfesting i opplæringsloven. Det er helt nødvendige forutsetninger for gjennomføring. Bare da kan vi sikre at alle barn får mulighetene og de gode fordelene av fysisk aktivitet.  

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.