Leserinnlegg

Christians apell for TV-aksjonen

av

Leserinnlegg av Christian Elgaaen

Til og med for ei landkrabbe som meg er det lett å innrømme at havet er fantastisk. Vi nyter alle godt av havet, også vi som bor noen mil unna. Verdenshavene dekker 70 prosent av jordens overflate, og over 90 prosent av alt dyreliv i verden holder til i havet. Mellom 50 og 70 prosent av alt oksygenet på jorda laget i havet. 

Men det er mye som truer havet. Plastforsøplingen fra oss mennesker har store konsekvenser. Spesielt for alt som lever i havet, for eksempel fisker, sjøfugler, alger og kreps. De kan bli skadet eller syke av plasten. Men det er faktisk sånn at forsøplingen truer alt liv, ikke bare i havet, men også på land.

Mange mennesker opplever å miste hjemmet sitt på grunn av plastforsøplingen. Søppelet tetter igjen avløpsrør, og fører til flom i mange byer. Havet er også en enorm matressurs for oss. Fisk og annen sjømat utgjør en stor del av kostholdet til mennesker over hele verden.

Åtte millioner tonn plast havner i havet hvert år. Plast på avveie er ett av våre virkelig store miljøproblemer. Gjennom årets TV-aksjon vil vi redusere plastutslippene og ta vare på verdenshavene. 

Hvert år siden 1974 har NRK sammen med organisasjoner, kommuner, næringsliv og tusenvis av frivillige rundt i hele landet samlet inn penger til et godt formål og en bestemt organisasjon gjennom TV-aksjonen. Totalt ni milliarder kroner er samlet inn gjennom disse årene. I tillegg til innsamling av penger, er aksjonen en stor holdningskampanje der et nytt tema hvert år får mye oppmerksomhet og fokus.

I år er det WWF, Verdens naturfond, som er tildelt TV-aksjonen. WWF er en internasjonal miljøorganisasjon, grunnlagt i 1961. Opprinnelig jobbet organisasjonen med beskyttelse av truede arter og deres leveområder, men har senere utvidet virksomheten til å handle om miljø, natur og klima i bred forstand.

Med midler fra TV-aksjonen starter WWF der problemet er størst. En fjerdedel av plasten i havet kommer fra Sørøst-Asia. Derfor er TV-aksjonsmidlene øremerket tiltak i Indonesia, Vietnam, Filippinene og Thailand.

Årets aksjon har tittelen «Et hav av muligheter», og skal bekjempe plast i havet gjennom å etablere og forbedre eksisterende avfallssystemer for mer enn 900 000 mennesker. I samarbeid med lokalbefolkning, myndigheter og næringsliv er målet å redusere utslipp av plast til elver og hav med 7000 tonn årlig. Søppel som i dag ender opp i naturen skal samles inn og resirkuleres, bruken av unødvendig plast skal reduseres, og WWF skal jobbe for at beslutningstakere forplikter seg til å nå målet om null plast på avveie i 2030. 

Jeg vil ønske alle involverte lykke til med årets aksjon, og takke alle som har meldt seg som digitale bøssebærere og alle som har gitt eller vil gi et bidrag til TV-aksjonen 2020!

Christian Elgaaen

varaordfører (SV) og leder for TV-aksjonen, Røros

Ufravikelig støtte til FNs atomvåpenforbud

av

Leserinnlegg fra Tore Aasheim og Christian Elgaaen

Trøndelag SV krever at Regjeringen umiddelbart starter samtaler med allierte og partnerland om samtidig signering av FN-traktaten som forbyr atomvåpen. 

FN’s atomvåpenforbud legger til rette for en balansert, trygg og verifiserbar nedrustning av kjernevåpen. Forbudet bygger på Ikkespredningsavtalen av 1968, som Norge var blant de første til å ratifisere. 

For ikke-atomvåpenstater som Norge er forbudet ukomplisert: Vi må forplikte oss etter internasjonal lov til å ikke utvikle, teste, produsere, bruke, bli forsvart av eller i det hele tatt å politisk støtte bruken av atomvåpen. 

I dag utvikler verdens ni atomvåpenstater nye kjernevåpen, med målsetning om å gjøre disse mer aktuelle for bruk. Disse statene har i dag ingen uttalte planer om nedrustning, men legger ned betydelig politisk press for at allierte ikke skal signere FN-traktaten som forbyr atomvåpen. 

Tvert imot ser vi nye signaler om villighet til førstebruk samt at viktige våpenavtaler brytes eller ikke videreføres. 

Det normbyggende forbudet mot atomvåpen fører til at dagens atomvåpenstater vil nyte mindre politisk støtte, eksternt så vel som internt for politisk videreføring og produksjon av nye kjernevåpen. 

Trøndelag SV og Røros SV mener at en ny norsk regjering etter valget umiddelbart må sørge for å undertegne FNs atomvåpenforbud. 

Tore Aasheim

styremedlem Trøndelag SV

Christian Elgaaen

varaordfører og leder Røros SV

De glemte heltene

av

Leserinnlegg av Ivar Østby

Nå er det lett å irritere seg over at busstreiken rammer. Regjeringa har privatisert og oppstykket togbanen til det punktet hvor AtB, for mange, var det eneste alternativet for reise i Trøndelag. Når dette tilbudet da faller ut, er det mange som mistet sin eneste reisevei til Trondheim.
Nettopp, og jeg kan nesten ikke tydeliggjøre dette nok, da er det så ubeskrivelig viktig å støtte denne streiken.

Jeg har selv tatt buss fra og til Trondheim ukentlig siden det ble lov, og jeg har hver eneste gang hatt en hyggelig og kompetent sjåfør i førersetet. Det er lett å glemme, for man har kanskje ikke som vane å slå av en prat på rutebussen, men bussjåførene har utgjort en enorm bærebjelke i kampen mot pandemien. De har stått som frontlinje, og taklet alt fra virus og utidige passasjerer til dårlige veier og uvær. 

De er, og jeg mener det fra bunnen av mitt hjerte, helter. 

Situasjonen er nyansert, men ikke helt som man kanskje skulle tro. Det er nemlig ikke slik at det er 100% busselskapene og fylkene sin skyld at sjåførene nå er tvunget til streik. Mange fylker og busselskaper har brent lyset i begge ender for å drifte busser på en forsvarlig måte når pandemien var som verst. De driftet både doble og halvfulle busser; i hver eneste av de bussene satt det en sjåfør.

Nå er det på tide at regjeringa tar ansvar. Fylkeskommunene har nok i stor grad lyst til å ettergi kravene fra sjåførene, men for at det skal skje må de ha penger. Dette er en situasjon man egentlig kunne vært foruten om Høyre og kompani bare hadde utlevert en krisepakke til fylkene i starten av pandemien, men nå sitter vi her og ser på konsekvensene av deres dårlige styring. 

Støtt streiken! Disse sjåførene er fenomenale mennesker som fortjener alt godt. Fylkene må heller ikke demoniseres; de gjør sitt beste. Her er det rett og slett Erna som må ta ansvar!

Givergleden lar seg ikke stoppe av virus!

av

Leserbrev fra Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen:

Frivilligheten har mistet mange av arenaene vi vanligvis er på under koronaepidemien. Årets Demensaksjon til inntekt for forskning og lokal innsats for de som rammes av demenssykdom, måtte bli annerledes. På denne tiden pleier våre medlemmer i røde vester å gå med bøsse. I likhet med TV-aksjonen senere i høst, er det ikke mulig i år. 

Men givergleden lar seg ikke stoppe. Penger strømmer inn på Vipps 2216 og andre digitale løsninger. Det er ennå alt for tidlig å si hva resultatet blir.  Men til alle de mange tusen som allerede har bidratt vil vi si tusen takk!  

Givergleden er stor, og det betyr mye. Skal vi komme videre med forskning som kan bidra til behandling for demenssykdom, trengs det penger. Mye spennende skjer på demensforskningsfronten. Det har kommet nyheter om ny kunnskap om forebygging og medisiner er i siste fase av utprøving. I Norge har vi fremragende forskingsmiljøet på demens flere steder i landet. Nobelprisvinnerne Edvard og May-Britt Moser, er bare ett eksempel på fremragende demensforskning her i Norge. 

Nasjonalforeningen for folkehelsen er interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. Vi vet hvor tøft det er å leve med demens, også for de pårørende. Mye kan gjøres for å gi mennesker med demens et best mulig liv, men til syvende og sist er det er bare forskning som kan stoppe alzheimer og andre demenssykdommer. 

Tusen takk for giverglede og pågangsmot i dette året som er annerledes på alle måter! 

Hilsen Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen 

Mulighetene er i distriktene

av

Leserinnlegg fra Pål Sæther Eiden, Gruppeleder for Høyre i Fylkestinget:

God distriktspolitikk dreier seg ikke først og fremst om statlige arbeidsplasser og statsstøtte, men om å legge til rette for skapende mennesker.

Mens noen tror at regionale utviklingsmidler eller statlige arbeidsplasser er det som gjør susen, vil Høyre heie på gründerne der de bor. De finnes i hver eneste bygd, mennesker som finner løsninger der andre finner problemer, mennesker som er villige til å satse alt for å skape arbeidsplasser på hjemplassen. 

Selv bor jeg i Nærøysund, en kommune som ligger langt fra de store byene i Trøndelag, men hvor næringslivet blomstrer på grunn av god tilgang på de beste naturressursene, grundere som satser og kompetente medarbeidere. Vi må legge forholdene til rette slik at grundere i alle deler av det store fylket vårt kan lykkes på samme måte.

Men kommunene og forutsetningene er forskjellige, derfor vil jeg arbeide en politikk som i større grad tilpasser virkemidlene ut fra hva en vil / må løse. Vi bør kanskje ikke ha en distriktspolitikk for alle distrikter, men heller satse på en fjell- og en fjordpolitikk. Det er forskjell på Rørvik og Røros! Mens motorferdsel i utmark er viktig for folk på fjellet er bruken av strandsonen viktig for oss som bor ved kysten. Derfor må vi stole på at kommunene treffer de rette beslutningene slik Høyre nå foreslår med mer lokalt selvstyre i strandsonen.

I fylkespolitikken har Høyre foreslått å satse ekstra penger på utbygging av veier og annen infrastruktur. Varene som næringslivet produserer må frem til kundene og turistene som besøker Trøndelag må få gode og trygge veier slik at de finner veien til alle deler av fylket. 

En viktig del av infrastrukturen er digital. Koronapandemien har lært oss at digitale verktøy, internett og bredbånd er viktigere enn noen gang. Regjeringen har mangedoblet bevilgningene til utbygging av bredbånd i distriktene. Noe som er spilt inn, og tatt med i vårt programutkast er at alle deler av landet må få bedre tilgang til bredbåndfiber i kombinasjon med 5G. Dette gir nye muligheter. 

På samme måte som post i butikk har gjort posttjenestene mer tilgjengelige selv om postkontorene er lagt ned må vi se etter nye områder. Vi kan la folk ta førerprøven og få førerkortet utstedt ved en videregående skole eller vi kan la den lokale kjøreskolen sørge for oppkjøringen. 

Selv bor jeg langt unna storbyen og trives godt med det. Jeg bruker kanskje mer tid på transport, har færre offentlige tilbud, men jeg har mye i mitt liv som gjør at jeg blir der jeg er. Jeg tror vi må fremsnakke det å bo utenfor byene enda mer, og finne løsninger som gjør det enda mer attraktivt. Hvem vil satse på steder som vi til stadighet beskriver i negative ordlag.

Pål Sæther Eiden (H)

Gruppeleder for Høyre i Fylkestinget

HISTORIKK: REINEIERS EIENDOMSRETT; PRIVAT – OFFENTLIG – KOLLEKTIVT

av

Kronikk av Merika Jonassen 

I en stor reinflokk vil det alltid finnes heløringer (umerket) selv om man gjør så godt man kan for å få merket alt til rette eier, som betyr at kalven merkes i simlas merke. 

De første regler om behandling av umerket rein kom i 1898 hvoretter det ble bestemt at «nomadiserende lap» som «kommer i besiddelse av tamren over 9 måneder gammel, der er umerket eller bærer et merke, hvis eier ikke vites», skal han være forpliktet til å bevokte dyret og melde funnet for lensmannen innen en viss frist. Hvis det melder seg en eier som «kan godtgjøre sin rett på sådan måte som findes fyldestgjørende av den lensmand, som har mottatt anmeldelsen», skal dyret utleveres eieren mot at han betaler finneren en godtgjørelse. Hvis rette eier til tross for anstrengelser ikke meldte seg, så tilfalt restbeløpet etter fradrag for utgifter statskassen. 

Bestemmelsen var lite praktisk utformet, og kom etter det jeg vet, ikke til anvendelse. 

Målsetningen var likevel at dyret ikke skulle gå tapt for rette eier. 

Ny reindriftsloven ble vedtatt 1933. Her ble det bestemt at umerket rein skulle selges til inntekt for reindriftsfondet. Pengene skulle plasseres i Sparebank som for «umyndiges midler». 

Eiendomsretten til umerket rein var fremdeles i behold år 1938. Dette ble understreket av Høyesterett i en straffesak 03.09.1938 som utspant seg i Gildeskål i Nordland. Reineier kunne ikke straffes for underslag for å ha slaktet egen rein som var umerket. 

Reineierne i sør mente at så lenge det gjaldt egne dyr, så ville en eierovergang til et statlig fond innebære en grunnlovsstridig forvaltningsakt som ikke gav noen sikkerhet for at de som faktisk eide dyrene, fikk nyte godt av fondet i forhold til det antall dyr de eide (som var innskutt risikokapital). Praksis i sør var å anvende utbyttet fra salg av umerket til å betale erstatninger til bøndene m.m. Det som ble igjen ble fordelt etter reinantall. Reineierne mente dessuten at det var feil å sammenligne dem med de «umyndige». 

Et tidsskifte skjedde ca 1946. Distriktene var tilflyttet av en rekke samer som ikke hadde vært reineiere. Disse hadde vært utstillingssamer rundt i Europa og i Amerika og gjetere for tamreinlagene. Smaken på fellesmidlene begynte med krav om godtgjørelse til de som satt i distriktsstyrene. De reineiere som eide mer enn 75% av flokken motsatte seg den type utbetalinger og argumenterte med at godtgjørelse ikke passet til pliktige ombud. 

De virkelige eierne var svært tilbakeholdne i forhold til kravet om å betale fellesmidlene til et statlig fond. Dette til tross for at lappefogd Galaaen, Røros, i rundskriv 1948 slo fast at det var en absolutt plikt å innbetale utbyttet fra salg av umerket rein til fondet. Lappefogden tilføyde at den som overtreder påbudet ville «uten persons anseelse bli forlangt tiltalt og straffet» etter bestemmelsene om underslag. Reineierne nektet å etterkomme ordren. 

Straffesak ble innledet våren 1949. 

Det kom til forhandlinger. Reineierne gikk med på en midlertidig ordning som utsatte straffesaken. Etter konferanse høsten 1953 i Landbruksdepartementet kom det til enighet med fylkesmannen at straffesaken burde henlegges, og at tvisten i stedet ble avgjort i et sivilt søksmål om hvem som var rett eier til heløringene – staten eller de private. 

Stevning for herredsretten i den sivile saken ble tatt ut 20. januar 1954. Saksøker var Reindriftsfondene. Reineierne fremmet ingen prosessuell innsigelse mot at fondene ble behandlet som en enhet enda det i realiteten var tre fond, ett for hvert distrikt. 

Herredsretten konkluderte med frifinnelse. Rettmessige eiere var reineierne. De var ikke umyndige. Reineierne kunne forvalte pengene selv. 

Staten anket. Det skjedde endringer på reineiersiden. Et reinbeitedistrikt gjorde ikke lenger krav i ankesaken. Små-reineierne trakk seg idet de var enige med staten at pengene måtte inndras til et fond. 

Ny behandling i lagmannsretten førte til seier for staten v/ reindriftsfondene. 

En dommer dissenterte. Han la vekt på Høyesteretts uttalelse 1938 der det slås fast at samene er eiere av all umerket rein – heløringene – og at de fritt kan råde over dem på samme måte som merket rein. Han pekte på at lappefogdens passivitet var symtomatisk for hans manglede rett til å gripe inn og kreve pengene til embetet. 

Begge parter anket. Saken ble behandlet av Høyesterett høsten 1960 som etter en 3-2 avgjørelse i favør staten kom til at utbyttet fra heløringer tilhørte staten v/ fondet. Mindretallet støttet den dissenterende dommer i lagmannsretten og avgjørelsen 1938. 

1960-dommen utgjorde et tidsskille. 

Maktbalansen i distriktene ble vesentlig endret. Hvert distrikt hadde hvert sitt fond. Forvaltningen av fondene gikk fort over til å bli en form for kassesystem, men nå med nye reineiere som styrte med flertallsmakt. 

Staten har senere forsterket 1960-dommen med lovendring 1978 hvor det i klartekst slås fast at rein som ikke er merket innen fristen, blir «det offentliges eiendom» 

(R § 16). 

Ny endring kom med reindriftsloven 2007 §§ 33 og 36. Utbyttet skal nå tilfalle «distriktet» og forvaltes i indre selvstyre. Det blir for langt denne gangen å komme inn på virkningene av et slikt pålegg. Avgjørende blir hvem sitter i distriktsstyret og har hånd om kassen. Det blir i alle fall lett å tilgodese egne og holde konkurrenter utenfor. Det åpnes for myndighetsmisbruk. Bestemmelsen kan også virke inn på resultatet kalvemerking idet det kan bli av interesse å skape heløringer. I forlengelsen her ligger det forhold at kassene er skattefrie (skatteloven § 2-32). 

Jeg venter i spenning på Sametingets forslag, neste lovendring – og ikke minst praksis. 

Røros, 11.09.20 

Merika Jonassen 

Tidligpensjonist/ pensjonistreineier UW11 

Det haster nå!

av

Leserinnlegg av ordførere og varaordførere fra SV

Moria brenner og verden er full av folk på flukt. Samtidig har mange norske kommuner fått beskjed fra myndighetene om at behovet for å bosette flyktninger i norske kommuner i år er redusert.

Etter brannene i Hellas, står budskapet «Evakuer Moria», enda sterkere enn før. Dette er en varslet katastrofe, vi snakker om en flyktningleir hvor folk har gått innesperret med sykdom og forferdelige sanitærforhold i årevis. Det var et spørsmål om tid når noe som dette kom til å skje. Nå har hjemmet til 13 000 asylsøkere brent ned, og katastrofen er et faktum. Regjeringens svar er å hente 50 av dem. Dette er visst bestemt for en stund siden, men de har ventet på rett tidspunkt. Det fins få ord for å beskrive hvor svak respons dette er på en stor humanitær krise.  

Situasjonen på Lesvos har vært kritisk lenge.  Siden 2015 har øya tatt imot asylsøkere som kommer sjøveien fra Tyrkia. Ved utgangen av 2019 bodde det i overkant av 21.000 mennesker i de ulike leirene.  Rundt 13.000 av de oppholder seg i Moria-leiren. Den ble opprinnelig bygget som en flyktningleir med kapasitet til 3000 mennesker. 50 prosent av innbyggerne er kvinner og barn og nærmere 1000 er enslige barn uten slektninger.

Vårt budskap er klart. Vi krever at Norge tar et mye større ansvar for å ta imot mennesker fra Moria. Kommune-Norge har kapasitet til å ta imot flere flyktninger, vi har både ressurser, ansatte og lokalsamfunn som kan ta imot personer fra Moria og andre steder på en god måte. Nå må vi vise hva slags land vi ønsker å være, og hvordan vi som nasjon stiller opp for våre medmennesker. Regjeringen må nå handle, i den prekære situasjonen som har oppstått.

Det haster. Vi har ingen tid å miste. Vi har ingen å miste.

Marianne Borgen, ordfører i Oslo (SV)
Bjørnar Tollan Jordet, Ordfører i Tolga kommune (SV)
Jan Olsen, ordfører i Nordkapp kommune (SV) 

Aase Refsnes, ordfører i Steigen kommune (SV)
Alf Normann Hansen, ordfører i Gamvik kommune (SV)
Pål K. Gabrielsen, fungerende ordfører i Sør-Varanger kommune (SV)

Mona Berger, Varaordfører i Trondheim kommune (SV)
Christian Elgaaen, varaordfører i Røros kommune (SV)
Nisveta Tiro, Varaordfører i Øyer kommune (SV)
Trine Melling Stokstad, varaordfører i Haugesund kommune (SV)
Kjartan Haugsnes, varaordfører Vaksdal kommune (SV)
Bjørn Roar Jensen, varaordfører i Moskenes kommune (SV)
Bjørg-Eva Langås, varaordfører Gamvik Kommune (SV)
Stine Akre, varaordfører i Trysil kommune (SV)
Vibeke Johnsen, varaordfører i Sogndal kommune (SV)
Kjersti Tommelstad, varaordfører i Namsos kommune (SV)
Parabaran Rajalingam, varaordfører i Karlsøy kommune (SV)
Niilo Nissinen, varaordfører i Flakstad kommune (SV)
Rolf Sturla Velde, varaordfører i Snåsa kommune (SV)
Eldri Svisdal, varaordfører Elverum kommune (SV)

Hanne Harila, varaordfører i Vadsø (SV) 

Bjørn Jensen, varaordfører Moskenes kommune (SV)
Mari-Anne Hoff, varaordfører i Leka kommune (SV) 

Sylvi Johnsen, varaordfører i Porsanger kommune (SV) 

EUs fjerde jernbanepakke: Regjeringa vil melde jernbanen inn i EU

av

Leserinnlegg av Hanne Hauge, Hilde Danielsen, Marianne Moseng Breigutu og Christian Elgaaen

Slaget om framtidas jernbane i Norge står nå. Regjeringa har oversendt til Stortinget et forslag om at Norge skal innlemme EUs fjerde jernbanepakke i norsk lov. Saken er ute på høring i disse dager. På Stortinget går både Ap, Sp, SV, Rødt og MDG inn for at Norge for første gang skal bruke den avtalefesta reservasjonsretten i EØS-avtalen, og si nei til EU. Så viktig er saken.

Hvorfor er denne saken viktig:

  • Fordi framtidas jernbane i Norge må bestemmes av Stortinget, ikke av EU
  • Fordi vedtak av EUs fjerde jernbanepakke betyr at det blir obligatorisk – for all framtid – med anbudsutsettelse av persontrafikken på jernbane. Andre land som har prøvd seg på eksperimentet med å privatisere jernbanen har måttet snu og staten har tatt over. Den muligheten vil ikke vi ha fordi her vil demokratiet bli underlagt direktivet. 
  • Fordi sikkerheten på jernbanen kan bli svekket. Norsk jernbane er i dag av de sikreste i Europa. Med EUs lovgivning flyttes de avgjørende beslutningene om sikkerhet til Lille i Frankrike, og det blir ikke sikkerhetskrav som er utformet ut fra norske forhold som skal gjelde. 
  • Fordi avgivelse av suverenitet slik Regjeringa legger opp til – ved simpelt flertall – strir både mot Grunnloven og mot det avtaleverket EØS-avtalen er bygget på.

Lokalpolitikerne i Norge ble i mai 2020 spurt av Folkevalgtbarometeret på bestilling fra Norsk Jernbaneforbund. Nesten 70 % mener kollektivtrafikken skal drives av det offentlige. 60 % mener at vi får en dårligere jernbane ved konkurranseutsetting. 70% mener staten bør ha ansvaret for å drive jernbanen. Regjeringa bør lytte til disse klare meningene.

Konkurranseutsetting av jernbanen er drevet fram som et ideologisk prosjekt av Høyre og FrP. Det er en dårlig idé. I Sverige og Storbritannia måtte staten ta tilbake jernbanedriften da de private selskapene ikke klarte å levere folk det togtilbudet som trengtes. 

SV ønsker å beholde kontrollen med framtidas jernbane i Norge. Derfor må Stortinget si nei til EUs fjerde jernbanepakke.

Hanne Hauge
Hilde Danielsen
Marianne Moseng Breigutu
Christian Elgaaen
folkevalgte Røros SV

Din ytringsfrihet er også ditt ytringsansvar

av

Leserinnlegg av Stein Petter Haugen

Ytringsfriheten er en herlig frihet som vi gjerne tar for gitt i Norge. Det at vi kan ytre oss fritt igjennom ord, musikk, klær, kunst, politiske valg osv er noe vi skal heine om å passe på. Dette er en viktig verdi for at demokratiet vårt skal bestå også inn i fremtiden. Samtidig som at vi har ytringsfrihet har vi alle også et ytringsansvar. Dette betyr at vi alle har ansvar for hva vi sier og at vi kan stå for det vi sier.

De siste dagene har vi sett eksempler på hvor ille det kan gå om vi ikke tar vårt ytringsansvar på alvor. I Bergen og Oslo har det i de siste dagene vært alvorlige sammenstøt mellom Politi, SIAN og motdemonstranter. For de som enda ikke har fått med seg hva SIAN er og hva de står for, så er det en høyreekstrem gruppering som har som mål og stoppe innvandringen av muslimer til Europa og Norge. SIAN er forkortelse for Stopp islamiseringen av Norge.

Heldigvis er det ikke mange i Norge som er medlemmer av SIAN og deler deres tankegods. Samtidig så må ikke vi som samfunn overse slike grupperinger og tro at de ikke vil vokse. Vi som samfunn må stå sammen og vise at vi står opp mot slike synspunkter som de viser samtidig som politiet må fortsette og følge nøye med på hva SIAN foretar seg. Vi har sett to eksempler de siste 10 årene hvor ille det kan gå om høyreekstreme blir oversett. Jeg skal ikke rippe opp i disse hendelsen, men jeg tror alle vet hva jeg sikter til.

At det er ulike meninger om innvandring til Norge er bare naturlig og bra i et åpent demokratisk samfunn. Og alle skal ha rett til å ytre seg om temaet uansett hvilken side man står på i spørsmålet. Hvis man nekter noen å ytre seg om temaet knebler man ytringsfriheten og demokratiet har blitt svekket. Det er når disse standpunktene fører til nærmest borgerkrig lignende tilstander at dette blir skummelt.

Ytringsfriheten har derimot noen begrensninger og er ikke absolutt. Den begrenses ved fremsettelse av trusler, æreskrenkelser, Privatlivkrenkelser, Trakassering, grovt pornografiske, diskriminering, og hatefulle utsagn. I Oslo foran stortinget brente SIAN koranen og spyttet på koranen. Det er handlinger som dermed ikke kommer inn under ytringsfriheten og kan være straffbart. Det er her hvor ytringsansvaret kommer inn i bildet. 

Dessverre får SIAN det de er ute etter under slike demonstrasjoner. Nemlig å provosere, bråk og pressedekning. Mitt råd til alle som kommer forbi en SIAN markering er å snu ryggen til de og være helt stille. Det er kun på denne måten de vil mislykkes på sine forsøk på provokasjon og bråk. Ellers er jeg redd vi går en blodig fremtid i møte med hyppigere og mer alvorlige sammenstøt som i verste fall kan ta livet av folk.

Stein Petter Haugen

Leder Røros Senterparti

Bondeopprør mot skolenedleggelse

av

Høringsuttalelse/leserinnlegg fra bønder i Brekken og Glåmos skolekrets.

Vi viser til kommunedirektørens anbefaling om nedleggelse av Brekken Oppvekst- og lokalsenter og Glåmos Skole. Vi ønsker å belyse vårt syn i denne saken. 

Vi er alle aktive bønder Brekken og Glåmos skolekrets. Totalt er vi 27 som produserer mjølk og 13 kjøttprodusenter. Røros Kommune hadde i 2018 totalt 36 mjølkebønder. Antallet her har i alle fall ikke steget … 

Vi er fryktelig bekymret for hvordan matproduksjonen vil utvikle seg om grenda-skolene blir lagt ned. Flere av oss har et generasjonsskifte i nær fremtid. Hvem ønsker å ta over gården, når det ikke finnes noen skole i nærheten. Er det ønskelig at barna skal dra hjemmefra opptil 90 minutter før skola starter? Og hva med barnehage??? I dag er det et foreldrepar som jobber på Røros, de resterende har arbeid i Brekken. Skal de først kjøre opptil 8 mil, tur retur i bil både morgen og kveld? Er det da meningsfullt å ta over gårdsdrifta??? Det er ikke mulighet å få til en god hverdag. I dag har begge skolekretsene stor aktivitet gjennom hele året. Hvis ungene må bruke så mye tid og energi, bare på reising til og fra skola hver dag, har de aller færreste ork til fritidsaktiviteter på kveldstid.

 Det er merkelig at kommunen som har anstrengt økonomi, ikke tar innover seg risikoen for at skatteinntekter kan forsvinne fra innbyggerne i bygdene.   

Vi viser til et innlegg i Arbeidets Rett datert, 05.05.2019:

Her snakker rådmannen, nå kommunedirektør om landbruksplanen fra 2019-2029, skulle vedtas av kommunestyret våren 2020.

Her vises det til at, sitat: -Den bærende volumproduksjonen er blitt sårbar, som følge av små fagmiljøer, redusert aktivitet og liten investeringsgrad. Dette har medført vansker med rekruttering og nyutvikling. For at også fjellområdene skal bidra til å oppnå målet om økt matproduksjon, må dagens utviklingstrend i landbruksnæringa snus», skriver rådmannen i saksutredningen. Hun sier videre: –I arbeidet med planen må det derfor settes fokus på synliggjøring av ressursene og mulighetene, samt igangsetting av tiltak rettet mot aktive produsenter og potensielle nye produsenter. I tillegg må det være fokus på bruk av de lokale ressursene som næringa rår over, som grunnlag for landbruksutviklingen.

Brekken oppvekst og lokalsenter Foto: Tore Østby

I saksutredningen pekes det på at Røros har en liten andel økologisk dyrkamark.

–Nærheten til Rørosmeieriet kan være en mulighet til å satse på økologisk mjølkeproduksjon. Dette kan være et potensielt grunnlag og bidrag til målet om at Trøndelag fortsatt skal være den ledende regionen på økologisk produksjon» skriver rådmannen.

Det ligger et potensial i økt verdiskaping innenfor kvalitetsmat og reiseliv i fjellregionen. 

-Uten lokale matprodusenter vil det ikke være mulig å produsere kvalitetsmat. Det er derfor naturlig å ha fokus på den lokale matproduksjonen slik at dette kan gi større grunnlag for økning av produkter innenfor kvalitetsmat og reiseliv, heter det i saksutredningen

Det vises også til Røros Kommune sin næringsplan for 2017-2029 der det er et eget kapittel om lokalmathovedstaden. Det står at Røros Kommune skal stimulere til økt matproduksjon og økt lokal foredling av råvarer fra regionen. 

Målet i næringsplanen er at matproduksjonen skal økes med 10 prosent i planperioden.

Dette er fine og fornuftige målsetninger, men det er jo stikk imotden anbefalingen som nå kommer fra kommunedirektøren som kommer et år senere!

Om en nedleggelse blir utfallet, kan det sammenlignes med: «En person som går ut en kald høstdag, men har ikke giddet å finne fram stillongsen. Etter en stund blir det kaldt. Da velger han å pisse i buksa i stedet for å forsøke å finne fram stillongsen.»

SKAL VI HJELPE TIL MED MATPRODUKSJONEN, MÅ VI HA SKOLE OG DA MÅ KOMMUNEN I SAMARBEID MED INNBYGGERNE LEGGE TIL RETTE FOR BOSETTING!!!!!! De må være løsningsorienterte og behjelpelige

Vi har dessverre mange eksempler på at dette ikke blir gjort.

HVA KAN KOMMUNEN GJØRE FOR Å STIMULERE TIL TILFLYTTING?

DEN VIKTIGSTE JOBBEN KOMMUNEN GJØR ER Å BEHOLDE SKOLA. DET MÅ LEGGES TIL RETTE FOR TILFLYTNING TIL BREKKEN OG GLÅMOS. BEGGE BYGDENE TRENGER BARNEFAMILIER OG DA ER DET VIKTIG AT DET LEGGES TIL RETTE FOR TILFLYTTING.

  Arealplanen er ennå ikke ferdig, det er visstnok en del tomter inntegnet på denne i Brekken. Disse må kommunen reklamere for. Det må legges til rette for interesserte, som ønsker å etablere seg. I dag har vi mange hus med eldre folk i sentrum. Hva om vi sammen kan bygge leiligheter som kan huse både yngre og eldre. Det vil også frigjøre hus, fra de som ønsker en enklere hverdag. 

 På Glåmos er tomteprisene så høye at det er vanskelig å selge dem. Hva om kommunen setter ned prisen. Kommunen tjener mer på at noen tross alt etablerer seg, enn at de ligger der ubebygd. 

Vi har hørt at flere velger å etablere seg i Os kommune, fordi det er enklere å komme inn på boligmarkedet der. Røros har alt å vinne på å legge til rette for unge voksne. Kommunen må være en pådriver, behjelpelig og positiv!

En nedleggelse av grendaskolene vil gi store konsekvenser både for landbruket og resten bygdasamfunnet. Det vil bety den stille død for bygdene. Vi anbefaler på det sterkeste at skole- og barnehagetilbudet opprettholdes. 

Bønder fra Brekken og Glåmos skolekrets.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.