Leserinnlegg

Skviset ut, tross toppresultat

av

– Å drepe visjoner og pågangsmot med; «var det ikke det vi sa,» er ikke bare en skam, men en total mangel på forståelse for utviklingen i dagens samfunn, skriver tidligere styreleder i Ren Røros, Per Morten Hoff.

Det er trist for næringslivet på Røros, og ikke minst for Ren Røros at styret har skviset ut adm.dir. Arnt Solli. Trist fordi det viser at det er viktigere å snakke fint om innovasjon, enn å ville det i praksis. Næringslivet på Røros trenger nytenking og innovasjon. Styret i Ren Røros har nå satt selskapet i spill, og noen er skadefro – dessverre mot bedre vitende. Solli har gjort en usedvanlig bra jobb i Ren Røros. Det er derfor oppsiktsvekkende at styret ønsker å gå stikk motsatt vei.

Total misforståelse

Nå skal Ren Røros tilbake til røttene uttaler styret. De kaller det å endre kurs når kjernevirksomheten skal prioriteres. Dessverre er dette en misforståelse. Kjernevirksomheten har hele tiden hatt topp prioritet. Kjernen har vært kraftproduksjon og nettvirksomheten.

Tidligere adm.dir. Anders Rønnning, i daværende Røros e-verk, som gjennom en årrekke hadde gjort en svært god jobb, sa selv at potensialet i kjernevirksomheten var nådd. Uten omfattende utbygging av Kuråsfossen var det ikke så mye mer å hente. Det var den gang som i dag, faktorer utenfor selskapets påvirkning, som styrte inntjeningen. Rønning var en pådriver for at ny leder skulle satse på innovasjon, for at selskapet skulle ha flere bein å stå på.

Skammelig

Da ny direktør skulle ansattes var bestillingen fra største eier og styret, at vi skulle lete etter en visjonær og innovativ direktør, som nettopp skulle gi selskapet flere bein å stå på. Ansettelsesprosessen var meget grundig. Styremedlem Henrik Grønn og undertegnede gjorde intervjuene, sammen med Assessit og toppkandidatene ble presentert for styret.

Etter at nyheten om avgangen til Arnt Solli sprakk, går tidligere styremedlem i Ren Røros Henrik Grønn ut i media og sier han er lettet. Det sier personen som i aller høyeste grad var med på å utpeke Arnt Solli som riktig person for jobben. Grønn var en av fire styremedlemmer som trakk seg fra styret i 2020, fordi de ikke fikk det som de ville. Flere av de skjønte hverken hva innovasjon var, eller hva styrets oppgaver bestod av. Styreproff Siri Fürst uttalte nylig følgende i Fjell-Ljom: «Styret skal sette retning, og følge opp at bedriften går i riktig retning. Som styremedlem skal du ikke gjøre selve jobben, altså drive bedriften. Å ta over daglig leders roller er rett og slett en uheldig sammenblanding.»

Ville sparke Solli i 2020

I media gav de fire styremedlemmene som trakk seg uttrykk for at undertegnede var svak som styreleder. Årsaken var at jeg ikke ville sparke daglig leder.. I mine øyne var det overhodet ingen som helst grunn til det. Like liten grunn som i dag. De beslutninger vi tok, ble alle vedtatt enstemmig i styret. Det er som kjent i styrerommet at styrebeslutningene blir tatt. Når man som styremedlem vil inn å detaljstyre og krever tilgang til alle bilag, har man dessverre misforstått rollen sin. De investeringer som ble gjort tilbake i 2018 og 2019, er de samme som nåværende styre sier de ønsker å nedprioritere. Henrik Grønn og hans medspillere har jobbet aktivt i kulissene for å fjerne Arnt Solli siden de mislykkedes i 2020. Generalforsamlingen i vår var en viktig brikke i det spillet. At største eier Røros kommune har godkjent kursendringen til styret overrasker meg. Suget etter utbytte har kanskje vært dominerende, men E-verket har tidligere blitt tappet for kapital av største eier – Røros kommune. Med en dyr Tolgautbygging, tar det dessverre tid å komme i utbytteposisjon igjen.

Bygge egenkapital

Vi startet tre nye selskaper i 2018 og 2019, rett og slett fordi kraftprisen i motsetning til i dag var lav. I flere måneder var kraftprisen negativ. Dvs. at Ren Røros tapte penger på å produsere strøm. Selskapet trengte å bygge ny egenkapital etter at Tolgautbyggingen hadde kostet 80 millioner kroner. Det ble investert 6,4 millioner kroner på tre nyetableringer . Vesentlig mindre enn budsjettrammen på 10 millioner kroner, som styret hadde vedtatt.

Misforståelsene forfølger styret i Ren Røros. Henrik Grønn uttaler nå at Ren Røros ikke har vært heldige med sine datterselskaper. Hva er å være heldig med sine datterselskaper? Her bommer både Grønn og sittende styre. Grønn peker på at Ren Røros Digital er et unntak. Ja de går bra, men Grønn ser bort i fra at også Digital, som resten av kjernevirksomheten er svært kapitalkrevende. Ser man på tallene investerer digital mer enn de tjener.

Exit

Hensikten med nyetableringene var å bygge selskaper med spennende konsepter, basert på beskjedene investeringer, som kunne selges etter fem eller ti år. Verdien på et selskap er noe ganske annet, enn inntjening. Et av selskapene vi var med å starte og gikk inn i med en aksjepost, ble i januar priset til 150 millioner kr. Et annet datterselskap, Intelligent Automation kan allerede i sitt fjerde leveår trolig forsvare en prising på over 200 millioner kroner, fordi kunnskapen er unik og etterspurt.

Katastrofal timing

Å satse på kjernevirksomheten er flott og helt etter intensjonen, men med økt grunnrenteskatt for kraftprodusenter blir overskuddene neppe særlig høye fremover. Ren Røros må betale 90 prosent i skatt, om statsbudsjettet blir vedtatt. Timingen til styret i Ren Røros om å konsentrere seg om kjernevirksomheten er katastrofalt dårlig. Er det noe vi har lært oss i inneværende år, så er det at strømprisen ikke fastsettes på Røros. Skal man tjene mer på kjernen må det investeres enorme summer. Styreleder Tina Sund uttaler at Ren Røros nå skal inn i en ny fase. Det synes å bli en fase hvor Ren Røros vil være prisgitt alle andre enn det som kan besluttes på Røros. Men det passer kanskje styret bra?

Skaper uro internt

Nå risikerer vi at datterselskaper blir kastet til ulvene og det er skapt betydelig usikkerhet hos de ansatte. Å reklamere med opphørssalg, er aldri noen god strategi om man ønsker å realisere mest mulig verdier ved et eventuelt salg.

Vi har nå lært oss at innovasjon er et fyndord uten innhold på Røros. Å drepe visjoner og pågangsmot med; «var det ikke det vi sa,» er ikke bare en skam, men en total mangel på forståelse for utviklingen i dagens samfunn. Så er det selvsagt et paradoks at styret skviser ut adm.dir. samtidig som tidenes resultat er varslet. Ren Røros er helt i Norgestoppen når det gjelder inntjeningsvekst i 2022, mye takket være at Arnt Solli, sammen med sin stab i fjor nektet prissikring. Hadde det blitt gjort, hadde selskapet trolig vært konkurs i dag. Slik godt håndverk blir det sparken av, med største eieres velsignelse. Forstå det den som kan.

Per Morten Hoff

Tidligere styreleder Ren Røros

Vi trenger kraftigere satsning på verneområdene våre

av

Varaordfører i Røros kommune, Christian Elgaaen, har skrevet et leserinnlegg om behovet for en forutsigbar bevilgning til den løpende driften og vedlikehold av innretninger i nasjonalparker og andre verneområder.

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi trenger en kraftigere satsning på verneområdene våre

Landskapsvernområder, nasjonalparker og naturreservater utgjør noe av det flotteste og unike vi har av norsk natur. Her finner vi fjell, skog, myr, elver og sjøer, kulturminner og et rikt artsmangfold, for å nevne noe. Områdene har en stor verdi i seg selv, og flere av dem er viktige for utøvelse av reindrift, jakt eller fiske. Det et også et faktum at mange områder er mye besøkt og er viktige reisemål og destinasjoner for reiselivet.

Flere av områdene forvaltes av egne styrer, bestående av lokale og regionale politikere og representanter fra Sametinget. Det er også verneområder som forvaltes av kommuner eller statsforvalter.

Verneområdestyrene har ansvar for at formålene med hvert enkelt vern ivaretas, samtidig som at områdene skal tilrettelegges og utvikles for besøkende. Dette skjer i nært samarbeid med grunneiere, enten private eller offentlige, og andre instanser. Ofte er det også et mål med forvaltningen å styre besøket til bestemte deler av verneområdene, kjent som kanalisering av ferdsel.

De siste årene har mange styrer brukt store beløp på viktige investeringer i og rundt verneområdene. Dette er alt fra konkrete innretninger som broer, benker og utedoer til informasjonstiltak og skilting. En fellesnevner er tilrettelegging som samtidig bidrar til ivaretakelse av verneverdiene. I tillegg får styrene midler til drift av selve styret samt til utarbeidelse av planer.

Nasjonalparkstyret for Femundsmarka og Gutulia har de siste årene for eksempel brukt betydelige midler på to innfallsporter med informasjon, skilting, benker og annen tilrettelegging, naturstier og utkjøring av ved til åpne buer og leirplasser i marka.

Har man bygd eller investert i noe, kreves det at dette blir driftet og vedlikeholdt. Det finnes det i utgangspunktet ikke penger til. Jeg mener dette er et stort paradoks i norsk verneområdeforvaltning.

Nasjonalparkstyret for Femundsmarka og Gutulia har vedtatt at det er en klar forutsetning at det kommer på plass en ordning som ivaretar behovet for driftsmidler til nasjonalparkforvaltningen. Behovet er forventet å øke for framtiden, og det er nødvendig med en forutsigbar bevilgning til den løpende driften og vedlikehold av innretninger i nasjonalparker og andre verneområder.

En endring og styrking av finansieringen av verneområdene i Norge vil være med på å heve kvaliteten og opplevelsen for dem som besøker områdene. De lokalene styrene vil få et større handlingsrom og flere muligheter, og ikke minst så vil det bidra til større kunnskap og forståelse i befolkningen for naturvern og de viktige verdiene vi er satt til å forvalte, på vegne av fellesskapet og kommende generasjoner.

Christian Elgaaen (SV)
varaordfører i Røros kommune, og leder i nasjonalparkstyret for Femundsmarkaog Gutulia.

Ungdom med spiseforstyrrelser blir dårligere mens de venter på hjelp

av

Kronikk av Ingvill Dalseg, Fylkespolitiker Høyre

Trøndelag Høyre blir meget bekymret når vi hører at helsevesenet ikke har kapasitet til å
behandle unge som sliter med spiseforstyrrelser. Det viktigste som kan gjøres er å sikre
at ungdom får riktig hjelp og behandling, og det må skje raskt.

En undersøkelse gjennomført av forskere ved Regional seksjon for spiseforstyrrelser (RASP)
på Oslo universitetssykehus har sett på utbredelsen av spiseforstyrrelser i Norge. I
undersøkelsen svarer 1 av 3 jenter i alderen 16-19 år, at de opplever store problemer når det
gjelder mat, kropp og spising. Hver tiende ungdom på videregående skole oppfyller kriteriene
til en spiseforstyrrelse, og for jenter er tallet 16 prosent.

Helseforetakene sier de aldri har behandlet flere (62% oppgang 2019-2020), og at de bruker
mer tid og penger på å behandle unge med spiseforstyrrelser. Forskjellene i gjennomsnittlig
ventetid for helsehjelp hos BUP er store mellom helseforetakene. For eksempel må unge som
søker hjelp hos BUP i Helse Midt-Norge vente nesten 2 uker lengre på helsehjelp enn unge i
Helse Vest.

Høyre mener regjeringen må prioritere denne utfordringen og ikke la unge blir dårligere
mens de venter på hjelp. Ventetiden må ned, det må prioriteres mer penger til
behandling av spiseforstyrrelser. En del av løsningen er også styrket samarbeid med
private og ideelle organisasjoner.

Dessverre går regjeringen motsatt vei, de kutter i bevilgningen til Rådgivning om
spiseforstyrrelser (ROS), Norges største lavterskeltilbud for spiseforstyrrelser, og vil avvikle
fritt behandlingsvalg fra 2023. Fritt behandlingsvalg en ordning som har åpnet for at flere får
nettopp den behandlingen de trenger for spiseforstyrrelser, raskere.

Trøndelag Høyre vil ha handling nå. Siden regjeringen ikke leverer, mener vi
fylkeskommunen som har ansvar for folkehelsearbeidet og eier de videregående skolene kan
ta ansvar. Høyre løfter spørsmålet i fylkestinget i oktober: hva kan fylkeskommunen bidra
med og hvordan er situasjonen for ungdom med spiseforstyrrelser i Trøndelag?

Sats skikkelig på ENØK

av

Varaordfører Christian Elgaaen har skrevet et leserinnlegg om ENØK

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er klart at gode kompensasjonsordninger og andre løsninger er helt nødvendig for å gjøre noe med strømprisene og kraftpolitikken.

Jeg vil argumentere for at statlige myndigheter også må bruke denne situasjonen til å satse skikkelig på tiltak som gjør at både privatpersoner og næringsliv kan spare strøm. Det innebærer større økonomiske bevilgninger, men også gjennomgang av regelverk.

Energiøkonomisering (ENØK) handler rett og slett om å bruke energi på en mer økonomisk måte. Forbruket kan gå ned samtidig som komforten i et hus opprettholdes eller blir bedre.

Det må i langt større grad enn i dag legges til rette for støtte til varmepumper, solcelleanlegg, skifte av lyskilder, etterisolering og bytte eller restaurering av vinduer og dører. Enova må få tilført langt flere økonomiske midler. Systemene og ordningene må gjøres så enkle og tilgjengelige som mulig, for både privatpersoner og næringsliv, og det må være mulig å få rådgivning og støtte til alt fra små, enkle tiltak til full renovering.

Vi trenger så mange insentiver som mulig for at både husholdninger, kommuner og bedrifter skal kunne gjennomføre ulike ENØK-tiltak. Mulighetene er mange for å redusere strømforbruk, klimagassutslipp og kostnader, og jeg ser fram til at SV og regjeringen kommer med mange gode tiltak på området.

Christian Elgaaen
varaordfører (SV), Røros

Kua mi, jeg takker deg?

av

Av Live Kleveland, kommunikasjonsleder i Dyrevernalliansen

Spiser du ost og yoghurt? Har du en melkekartong i kjøleskapet ditt? Kua gir oss mye, og det er ikke all verden hun krever tilbake. I Norge har vi en regel som bestemmer at kyr skal få beite i minimum åtte uker i året. Åtte ukers frihet er knapp tid for kyr som ellers må være inne hele året. I tillegg finnes et tydelig unntak.

Beiting innebærer at kyrne får gjøre det de ønsker mest – å tilbringe dagen med å lete etter spiselige planter sammen med flokken. De får også mosjon av å bevege seg rundt. Jo lengre beitesesong, dess bedre for kyrne.

Fremdeles er rundt 35 prosent av norske melkekyr i båsfjøs – en fjøstype som innebærer at de får beveget seg minimalt. For båskyrne er derfor lang beitesesong spesielt viktig. Da forbudet mot bås beklagelig nok ble utsatt i ti år, fra 2024 til 2034, bidro derfor Dyrevernalliansen til at båskyr som «plaster på såret» skal få lengre beitesesong. Kravet til lengre tid på beite for kyr på bås trer ikke i kraft før i 2024. Frem til da må båskyr fortsatt nøye seg med åtte ukers fri bevegelse i året.

For kyrne som går i vanlig løsdrift har politikerne laget et tydelig unntak fra beitekravet. Hvis fjøset er bygget uten enkel tilgang til beite, er det tilstrekkelig å slippe kyrne ut i en luftegård åtte uker i året. Luftegården er en stusselig erstatning for saftig beite.

Dette holder ikke! Naturlig eteadferd og flokkadferd er basale behov for disse snille dyrene. Likevel er dette takken Dagros får fra oss mennesker; i verste fall innesperret på bås store deler av året eller henvist til en skitten og kjedelig luftegård om sommeren.

Dyrevernalliansen fortsetter arbeidet for kyrne. Alle kyr fortjener en lang og god beitetid!

Den sterke viljestyrken – en kamp med ditt eget hode

av

Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her.

Camilla Borgos har skrevet om viljestyrke og utfordringer med å ha asperger syndrom.

Den sterke viljestyrken – en kamp med ditt eget hode

Jeg er så heldig at jeg er født med asperger syndrom, autisme. Vent, heldig? Ja, jeg kan kalle meg heldig den dag i dag, men kanskje ikke for 5 år siden. I dag sliter veldig mange med sin psykiske helse, og de vet ikke hvordan de kommer ut av den onde sirkelen som dette er. Den daglige kampen med eget hode, den kampen der du trenger en viljestyrke sterkere enn noe annet er langt fra enkel, men den er mulig.


Den dag i dag er jeg nylig fylt 19. Jeg har kun visst om diagnosen i 6 år. Det året jeg skulle begynne på ungdomsskolen fikk jeg høre hva som «feilet» meg. Den første reaksjonen som antakeligvis er ganske naturlig, var at jeg ble knust. Det var liksom noe «galt» med meg. Det gikk litt tid, også snudde det helt. Jeg fant min indre motivasjon for å gjøre noe med dette, bli bedre på det som var mine problemer. Jeg er tross alt som en typisk asperger, veldig intelligent. Det er ikke noe jeg skjuler, fordi det har hjulpet meg mye.


Jeg måtte begynne veldig smått. Artikler og ord fra flere med diagnosen, tilegne meg kunnskap, forstå hvordan et nevrotypisk menneske tenker og reagerer. Det som var viktig for meg var å finne forståelse for hvorfor alle settinger, hendelser, tanker og følelser er som de er. I dag kan jeg forklare en hver setting, noen kan jeg håndtere, andre ikke. Hver dag våkner jeg med 80%. Jeg kommer ikke opp på 100%, og energien tappes i et aldeles høyt tempo. Siden diagnosen ble et faktum, har jeg lett etter mine løsninger. Jeg hadde bestemt meg for at dette skal jeg klare.


Viljestyrken jeg har i dag er noe som har kommet gjennom utallige møter med veggen, frustrasjon, sinne, angst og mange skuffelser. Noen perioder har veien opp igjen vært veldig lang. Likevel kom jeg meg opp igjen, og prøvde på nytt. Gang etter gang gikk dette. Jeg ble stadig litt og litt bedre, og har fått kontroll på veldig mye, selv om veldig mye gjenstår. Veien mot et liv uten begrensninger er der, og om jeg når dit kan jeg ikke si klart, men jeg skal hvert fall prøve. I dag har jeg en normal jobb, jeg er på mitt femte år som selvstendig næringsdrivende, og jeg har kommet langt med min kunnskap i hundeverden, noe jeg brenner for.


Jeg har troen på at alle kan nå dit de vil, jeg vet det høres litt klisje ut, men jeg mener det. Dette sier jeg fordi jeg er på vei dit jeg vil, med de hindringer jeg ble født med. For noen som sliter med sin psykiske helse er hver dag veldig tung, det er ingen dans på roser. «Sykdommen» er usynlig for allmennheten, og vanskelig å sette seg inn i. Mange føler at de ikke blir forstått og hørt, og de utenfor vet ikke helt hva de skal gjøre. Vi trår i salaten alle, men det er de som jobber og kjemper, aldri gir opp og tåler en smell gang etter gang som kommer lengst. Når man begynner jobben for et liv uten begrensninger i sitt eget hode så vil ikke resultatene komme med en gang. De vil kanskje begynne å vise seg om ett, kanskje to år. Man vil få x antall tilbakefall, det er en grunn til at man sliter i utgangspunktet.


Jeg har mye lærdom fra hundetreningen. Min hund er ingen dans på roser. Hun jobber når hun selv føler for det, og gir lett opp hvis noe er vanskelig. Mitt fokus har måtte vært viljestyrken hennes, hvordan få henne til å jobbe selv når det ikke er enkelt. Hunder er ganske simple, de responderer på riktig løsning, og responderer ikke på løsningen som er feil. Verre er det faktisk ikke, noe som gjør det forholdsvis enkelt, men likevel vanskelig. De gir deg ingen hint, du må jobbe for det selv, du må lære deg å forstå dets vesen. På akkurat samme måte jobbet jeg med meg selv. Jeg har lært meg å forstå meg selv, lære meg selv å kjenne rett og slett. Jeg har testet ut løsninger, og etter hvert funnet mine tankesett som gir meg muligheten til å ta kontroll. For en mestringsfølelse dette er.


Jeg deler gledelig min vei fordi jeg vil vise at det er mulig. Det er neimen ikke lett, men det er mulig. Hvis jeg sluttet å kjempe, så ville jeg ikke vært den jeg er i dag. Mitt oppdrag er en kamp ingen egentlig ser noe mye av, men de vil merke når ting begynner å forandre seg, og jeg stadig blir mer «easy going».


Det er viktig å ivareta sin psykiske helse, og la en motgang være en motgang. Det er i motbakke det går oppover. Viljestyrke er ditt beste verktøy, og den bygger man opp på sin måte. En god psykisk helse gir grunnlaget for et godt liv, og selv om det for noen er tyngre, så er ikke løpet kjørt. Det er som jeg sa til meg seg for 6 år siden, løpet har så vidt begynt.

Bli med på Rørosnytts skrivekonkurranse

av

Rørosnytt utfordrer og oppfordrer til å ta tastaturet fatt i sommer! 

Om du synes det er gøy å skrive, har noe du vil si, eller liker en utfordring, er det bare å sette i gang å skrive. Vi i Rørosnytt gleder oss til å lese (og publisere) hva jeg, du og hvermansen går rundt og grubler og tenker på.

Bakgrunnen for skrivekonkurransen er at vi ønsker større bredde i debatten på Røros. Vi håper at ved å legge lista lavt og ha en lavterskel skrivekonkurranse i sommer, kan flere Rørosinger få øynene opp for at Rørosnytt er en nettavis hvor man kan sende tanker og meninger om det som skjer i vårt lokalsamfunn. Debatt er viktig for vårt lokaldemokrati og det er viktig at alle har muligheten til å bli hørt. Vi håper at dette bare er begynnelsen og at vi får en god bredde og flere personer som deltar i årene fremover, sier redaktør Eirik Dalseg. 

Det å skrive er en viktig måte å kommunisere på. Mange har ikke tid til å utfolde seg skriftlig i en travel hverdag, så kanskje sommeren er en god tid til å tørke støvet av gamle skrivekunster. Eller kanskje du allerede har skrevet noen ord og ikke har visst om noen er interessert i å lese det, eller hvor du skulle sende det. Nå har du muligheten til å la det se dagens lys.

Konkurransen er åpen for alle og vi publiserer de beste tekstene på Rørosnytt.no gjennom sommeren. Vi håper å få inn mange forskjellige typer innlegg. Man kan skrive om en naturopplevelse, fiksjon, en mening, hverdagstanker, en sangtekst, et dikt osv. Her er det lov å være kreativ.

Vi håper at folk vil kose seg og skrive i sommer, men for å gi ekstra motivasjon har vi noen flotte premier. Hovedpremien er på 10.000kr. 2. og 3. plass får et årsabonnement på Rørosnytt. Det blir premieutdeling i våre nye kontorlokaler i Finnegården i august.

Tekst og bilde sendes inn til tips@rorosnytt.no. Teksten bør være mellom 300-3000 tegn (50-500 ord). Bildet, eller bildene bør være i liggende format.

Vi gleder oss til å lese hva dere har på hjertet og ser frem til å være et sted hvor tanker og meninger kan deles og leses i sommer.

Sommerkonkurranse

Falkberget tas best vare på av en interessert eier

av

Leserinnlegg av Ole Jørgen Kjellmark

Til kommunestyret i kveld har kommunedirektøren innstilt på at kommunen avstår fra å
benytte forkjøpsretten til hovedbygningen på Falkberget. Dette forslaget støtter jeg.


Ettersom jeg møter i Fylkestinget som er samlet i Rørvik i dag, får jeg ikke mulighet til å delta
i behandlingen av saken. Mitt standpunkt må begrunnes med erfaringer for hva som skjer
når Røros kommune tar over eiendommer som ikke kan brukes til boliger for ansatte eller
flyktninger. Sjøl boliger og eiendommer som er i bruk, sliter med manglende vedlikehold.
Slike eksempler er Mølmannsdalen og Ratvolden. Vi slapp heldig vis å ta over Aasengården,
så takk til etterslekta som eier gården nå og tar vare på den for oss, noe som er en verdi i seg
sjøl.


I hus må det bo folk som evner å ta vare på dem av egeninteresse. Jeg kjenner godt
innsatsen til nåværende eier har lagt ned på Falkberget og har medvirket i arbeidet som er
utført der. Det må forventes mer vedlikehold der framover. Behovet er blir mye større i
ubebodde enn i hus der det bor folk. 


Vi skal ta vare på arven etter Johan Falkberget, selv om den generasjonen med hans store
tilhengerskare snart er borte. Dette gjør vi best gjennom en kraftsamling i det nye
biblioteket vi har vedtatt, samt gjennom å tilrettelegge og vedlikeholde Ratvolden langt
bedre enn vi gjør i dag. For å vise fram historien omkring ham, kan vi ikke forvente at de som
kommer til Røros skal bruke tid først i biblioteket, så på Ratvolden og deretter gå 500 meter
til Falkberget for å se et lite loftrom der han satt en del av tida si under sitt forfatterskap.
Johan Falkberget skrev ikke historie, men fiksjoner om noe som kunne ha skjedd på Røros i
gamle dager. Verdien i forfatterskapet er i form av trykte bindsterke bøker, noveller,
avisartikler og brevsamlinger. Intet av dette kan presenteres på Falkberget eller Trondalen
som gården egentlig hette da Johan ble født der.


Så la noen med spesiell interesse få kjøpe Falkberget, holde eiendommen i stand. Historien
om at der ble Johan Petter Lillebakken født og vokst opp forblir uforandret. Dikterloftet kan
bli der som det er eller gjenskapes på Ratvolden eller enda bedre i biblioteket på Røros, der
tilgjengeligheten blir langt bedre.

Falkberget må være i det offentliges eie

av

I dette leserinnlegget fra, Falkberget-entusiast, Eirin Folde, setter hun spørsmålstegn ved at det innstilles å ikke kjøpe Johan Falkbergets barndomshjem og skriver at dette er trist å være vitne til.

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Falkbergets barndomshjem skal selges. Det har vært i privat eie. Kommunen går nå for andre gang inn for å ikke benytte seg av forkjøpsretten. Dette behandles i kommunestyremøtet 16.juni. Prisen er på litt over 3 millioner. Det vurderes sågar å få tatt ut og fraktet Falkbergets arbeidsrom til det nye biblioteket på Røros.

Jeg undrer meg, og synes dette er trist å være vitne til.

Her burde Røros kommune, gjerne sammen med Holtålen kommune legge en strategi sammen hurtig. Falkbergets diktning berører hele circumferensen og har nasjonal og internasjonal betydning. Johan Falkberget hadde statens forfatterlønn, statens æreslønn og var nominert til Nobelprisen i litteratur. Det er i hele nasjonens interesse at Falkbergets barndomshjem med hans arbeidsrom ikke eies av private.

Hvor er fylket og staten? Hvilke initiativ er tatt fra kommunens side? Det er Nordland fylkeskommune som eier Hamsunsentret. Bjærkebek (Undsets hjem) eies av Staten ved Kulturdepartementet, og driftsansvaret ble overført til Maihaugen, fra 2011 Lillehammer museum. Aukrustsenteret er eid av Alvdal Kommune og Aukruststiftelsen i fellesskap. På Alstahaug har vi Petter Dass museet, og utviklingen og utbyggingen ble gjennomført i regi av Alstahaug kommune. Driftsmessig er Petter Dass-museet en avdeling av Helgeland Museum.

Det er naturlig at Røros kommune, eller kommunene (Røros og Holtålen) sammen vurderer å kjøpe Falkberget.

Det burde også vært laget en strategi for å få fylke og stat på banen i forhold til å bygge et senter knyttet til Falkbergets diktning. Et rom på et bibliotek på Røros er alt for lite på mange vis – og å flytte arbeidsværelset hans til biblioteket har sikkert i utgangspunktet hatt en god tanke bak seg, men oppfattes heller som en kulturrasering, og er museumsfaglig ikke å anbefale. Det er uverdig å behandle arven etter Falkberget slik.

Kommunen har selv noen ideer om at det kunne vært en kunstnerbolig på Falkberget, og dette er fint nok. Men hvor er samarbeidet, ideene og kreativiteten ut over dette? Falkbergets diktning og budskap har rekkevidde langt utenfor landets grenser. Jeg vet det finnes positive og sterke krefter i lokalsamfunnene i distriktet som kunne tenke seg å skape noe verdig, spennende og langsiktig knyttet til arven etter Falkberget, og gjerne sammen med kommunen. For å forstå fremtiden, må vi kjenne fortiden. Her kan man sette sammen et panel av dyktige og engasjerte folk på tvers av lokalsamfunn, fagfolk, stat og fylke.

Jeg forstår det slik at nåværende eier har pusset opp og satt i stand en del av huset. Vedkommende kjøpte det for 2,3 millioner kroner (kommunen fikk et tilbud på ca.1.9) – og taksten i dag er 1 million over dette igjen. Prisen øker dess mer kommunen venter.

Som Falkberget skrev sjøl: «Det er etter de gode ord det vokser og gror, ikke etter småskårenhet og pirkeri. Det har ennå ikke flyttet verden et lusefjed fremover.»

Falkberget har både direkte og indirekte stor ære for å ha satt vår historie og kultur på kartet.

Falkberget må være i det offentliges eie.

Leserinnlegg: Innfør boplikt på arv og bruksplikt for selskapseide hus

av

Leserinnlegg av Ida Østby

Vanligvis når jeg skriver et innlegg så er det for å snakke om noe som jeg mener burde skje, eller noe jeg mener man absolutt bør unngå. Dette innlegget er derfor sjelden vare, for det handler om noe som har blitt gjort. På sist kommunestyre så ble det nemlig gjort noen vedtak som jeg mener er så gode at det er på sin plass å opplyse om dem.

Først og fremst så gikk kommunen med et engangsoverskudd på ~2 millioner kroner. Dette overskuddet kan ikke brukes til å fylle ut stillinger, men det kan brukes til å gjøre innkjøp og investeringer som vil tjene Røros sin befolkning i lang tid fremover. Eksempelvis så ble det satt til side 400.000 kroner til materiell for skolene, 100.000 til nye leker og nytt utstyr til barnehagene, og 400.000 kroner til næringsfondet. Dette er viktige satsinger som kommer til å gjøre en forskjell i årene fremover.

Røros, som resten av Norge, og verden for øvrig, står ovenfor en rekke utfordringer som i stor grad har blitt forverret av krigen mellom Russland og Ukraina. Det er fort gjort å tenke at man må kutte, kutte og kutte. Legge ned, sentralisere og effektivisere. 

Og, kutting er tidvis på sin plass. Men intet land har noen gang blitt bygd av ostehøvler. Land bygges av glødende hjerter og ambisjon; land bygges med hamrer og penner. Så, det må være vårt mål å skape grunnlaget som fremtidige generasjoner kan bygge på. Det gjør vi ved å ikke møte utfordringer med panikk og nedleggelse, men med ambisjon og vilje. 

Eksempelvis, så går man inn for et nytt tilleggsbygg på brannstasjonen hvor politiet vil kunne ha politistasjon. Det er viktig, ikke bare for rørosinger, men også for kommunene rundt Røros. Hjelpen vil være nærmere når den trengs og i tilfelle vi virkelig skulle stå utfor ulykke, ved eksempelvis et terrorangrep eller en naturkatastrofe, så står blålysetatene nå under samme byg. Dette øker drastisk etatenes mulighet til å bistå i krisesituasjoner og det legger grunnlag for økt sikkerhet og beredskap i hele Rørosregionen.

Men alt dette er bare viktig om det finnes innbyggere som kan ta i bruk disse tilbudene. En politistasjon i en tom bergstad hjelper ingen og tomme barnehager kan selvfølgelig ikke ta i bruk nye leker. Nå er det for øvrig slik at veldig mange har lyst til å flytte til Røros, og det er flust med åpne arbeidsplasser; hva er det da som skaper den største barrieren? Jo, det er selvfølgelig boligprisene. 

Også her gikk man inn i kommunestyremøtet med ambisjon; man har gått inn for å revidere forskrifta for boplikt fra 2007. Hva det vil innebære vil selvfølgelig kun tiden vise, men er uansett et uomtvistelig faktum at det er for mange potensielle hjem som i dag blir brukt som feriehus på Røros. Konsekvensen er at vi som faktisk vil bo her blir utestengt av uproporsjonalt høye boligpriser; dette kommer i tillegg til at leietilbudet er svakt på Røros. 

Det er derfor avgjørende at man håndterer denne epidemien av tomme hus, og for meg virker boplikt å være det innlysende neste steget. For, hva er poenget med et hjem det ikke bor noen i? Å innføre boplikt på arv vil være viktig, men et undervurdert poeng som jeg også håper kommuneadministrasjonen vil se på er en form for boplikt eller bruksplikt for private selskaper. Det er tross alt ikke noe bedre at et tomt skallselskap legger beslag på et hus som derfor ikke kan brukes til noe nyttig. 

Kort oppsummert: Jeg håper den nye forskriften for boplikt vil ivareta ambisjonen om at Røros skal forbli en plass hvor folk faktisk bor, og derfor innfører boplikt på arv og bruksplikt for selskapseide hus. 

Jeg vokste selv opp på Røros og strekker meg så langt jeg kan for å kombinere det å studere med å bo på Røros. For, jeg trives her. Jeg tror mine barn vil trives her, og det er i bunn og grunn det mitt politiske engasjement springer fra: Jeg ønsker å være med på å skape et Røros som mine unger, og deres barn igjen, opplever like stor kjærlighet til som jeg selv gjør.