Leserinnlegg

Leserbrev fra Bjørn Salvesen:

Røros flyplass håndteres i dag av tidenes fiaskoflyselskap. Her er som eksempel den nedlatende håndteringen av passasjerene onsdag ettermiddag 24.november:

FØRST plukket Air Leap ut seks passasjerer med billett, ved noe så gøyalt som loddtrekning, som absolutt ikke fikk være med fra Røros til Oslo på grunn av vektbegrensninger. Altså ikke fordi det ikke var plass. De klemte i tillegg til med å la være å ta med 210 kg gods.

SÅ snudde returflighten fra Oslo til Røros samme kveld like før ankomst med 15 passasjerer ombord da de plutselig oppdaga at de var for tunge til å lande på en snøkledd rullebane på Røros. Snø på Røros, jøss, når kom den? Og med kun halvfullt fly!? 

Men dette er i praksis villet politikk da det er et direkte resultat av anbudspolitikken til både Høyre og AP med flere; det billigste anbudet vinner ruta, ikke nødvendigvis det beste som bygger opp næringsliv og turisme i distriktet. Og hvert fjerde år må man gjennom denne utrolig frustrerende anbudsmølla. Som i de siste åra har blitt rigget nettopp slik at tulleselskaper med både noen få fly som og begrenset erfaring skal vinne anbudet for å spare noen kroner. Det blir jo derved fullstendig håpløst å bygge opp et langsiktig tilbud man kan stole på, og som folk kjenner til.

Om noen få år betjenes forhåpentligvis denne ruta med el-fly fra Widerøe eller et annet selskap med muskler, det er da blitt et miljøvennlig kollektivtilbud i distriktet. Men hele flyplassen kan da være lagt ned hvis tilbudet fra Air Leap og lignende udugelige selskaper fortsetter. Det de tilbyr er både utrolig dyrt og ditto dårlig, en uslåelig kombi for å kvitte seg med passasjerer. Og uten passasjerer ingen flyrute. Det er bare noen få år siden det ble diskutert seriøst å legge ned tilbudet og flyplassen fordi vi hadde en annen flyplass «i nærheten», på Vernes.

Nå må politikere i hele Rørosregionen våkne å ikke bare sutre over Air Leap, men ta et politisk oppgjør med anbudsregimet som kommer i forkant for å kreve substans der som peker mot gode langsiktige løsninger for næringsliv og turisme. Den kampen var jeg med som varaordfører på Røros å kjempe ved forrige anbudsrunde, og tapte så det sang overfor FrP som da hadde rattet i samferdselsdepartementet. Subsidiering av kollektivtilbud i distriktet var ikke greia må vite. Det kom heller ikke et pip fra Høyre i samme regjering. Jeg var skeptisk til Air Leap da de vant anbudet, og fikk dessverre rett.

Oppdatering: På grunn av nevnte retur av flyet tilbake til Oslo onsdag kveld, blir det heller ingen morgenavgang torsdag 25.november. Gøy på landet.

Bjørn Salvesen

Røros

Når Heimevernet nå fyller 75 år, er det på sin plass å rose HV-soldatene.

Av generalmajor Elisabeth Michelsen, sjef Heimevernet

Jubileet markeres blant annet med «uniform på jobben-dagen». I fjor var det mange soldater som kledde på seg HV-uniformen og dro på sin sivile jobb eller studiested over hele landet. 

Jeg vil at soldatene i Heimevernet skal bære sin uniform med stolthet, og håper «uniform på jobben-dagen» vil vise arbeidsgivere, kollegaer, venner, familie, medstudenter og andre innbyggere i landet at HV er en del av den nasjonale beredskapen og på den måten få anerkjennelse for den innsatsen de gjør som HV-soldater. 

Og for en innsats våre soldater har vist gjennom 75 år. Den det har kanskje vært spesielt synlig den siste tiden med måten Heimevernet har bistått samfunnet under korona-pandemien. Jeg har selv besøkt soldater på de mange grensestasjonene HV har bistått politiet med grensekontroll og latt meg imponere over den innsatsen som   er lagt ned. Mange av de som var permittert fra sine sivile jobber, meldte seg frivillig til tjenesten. 

Jeg synes HV-soldat i Nord-Hålogaland heimevernsdistrikt (HV-16), Tom-Erik Larsen, oppsummerte det veldig fint da han på kort varsel kunne møte til grensekontroll på Bjørnfjell i Nordland fylke: «Jeg synes det gir mening å være med på dette oppdraget. Nå kan vi vise frem at HV kan brukes ved en nasjonal krise. Samtidig er det spesielt å få være med på å bekjempe et farlig virus. Kanskje vi kan begrense smitten og dermed berge noens liv med å stå her på grensen», sa Larsen – og jeg kunne ikke være mer enig.

Også under det tragiske raset på Gjerdrum fikk Forsvaret, og da spesielt Heimevernet, vist for en fantastisk organisasjon vi er og hvor flinke soldater vi har. På kort tid stilte Heimevernet med personell som blant annet støtte politiet med arbeidet som ble gjort i timene og dagene etter skredet som dessverre tok ti menneskeliv.

En historie som har rørt meg i den saken er HV-soldat Kenneth Løwe. Bare noen timer etter at raset hadde gått 200 meter fra hans eget hus, stilte han opp sammen med innsatsstyrke Derby i Oslo- og Akershus heimevernsdistrikt (HV-02) for blant annet å hjelpe sine nærmeste naboer i en fortvilet situasjon.

Det siste halvåret har aktiviteten i Heimevernet igjen tatt seg opp, med årlige treninger og kurs i hele landet. HV-soldater har gjennomført nødvendig trening og oppfriskning av militære ferdigheter for neste gang å kunne bidra for Norge dersom situasjonen krever det.

Nå skal vi feire at HV er 75 år og det gjør vi blant annet med «uniform på jobben-dagen» 6. desember. Jeg håper flest mulig av dere blir med på dagen for å vise frem at vi er 40.000 soldater og befal spredt over hele landet og at vi tilhører alle samfunnslag og yrkesgrupper.

Overalt – alltid!

Leserinnlegg fra Mikkel Sibe – Senterungdommen:

Med hurdalsplattformen ble det klart hva den nye regjeringen skal jobbe for å oppnå de neste fire år. Senterungdommen har jobbet gjennom, og fått mange gjennomslag i denne plattformen. Dette er blant annet gjort på punkter som psykisk helse og arbeidsliv. Blant annet skal vi sikre at unge under 30 år som står utenfor arbeid, raskest mulig får tilbud om jobb, utdanning eller kompetansegivende opplæring, samt at de gjennom flere ungdomsteam og ungdomsveiledere blir sikret tett oppfølging. Vi fikk også gjennomslag for et psykisk helseløft, noe som innebærer å fjerne egenandelen for pasienter til og med 25 år for behandling i offentlig psykisk helsevern.

Dette er store gjennomslag, som vil sikre at unge blir bedre ivaretatt i samfunnet. Det er de unge som er fremtiden, og det er nå vi må ta et grep slik at de blir sikret støtte tidlig i livet. Vi må ha et system som raskt tar tak i ungdom som står utenfor, gir dem psykisk helsehjelp for de som trenger det, og gir dem mulighet for fast og trygg inntekt.

Vi kunne lese for en kort stund siden at det var utlyste stillinger med 3% engasjement. Hvordan skaper dette gode rammer for fast og trygg inntekt? Hvordan gjør dette at ungdom føler seg sett og hørt? Dette skaper kun utfordringer, vanskeligheter og en ustabilitet. Sånn kan vi ikke ha det. Vi må ha systemer som plukker opp hver og en, ser hvert et behov, og sikrer god psykisk helsehjelp til unge. For det er de unge som er fremtiden. 

Leserinnlegg fra Ellen Harris Utne, styreleder i Brystkreftforeningen
Ingrid Stenstadvold Ross, generalsekretær i Kreftforeningen:

12. mars 2020 stod Solveig Hofvind på kontoret sitt, så ut vinduet og tenkte: «Hva i all verden gjør vi nå?». Som leder av Mammografiprogrammet forstod hun raskt at det ville være umulig å gjennomføre nasjonale masseundersøkelser når samfunnet stengte ned. Med skrekk og gru så hun for seg alle de kvinnene som nå kom til å bli redde og kjenne ekstra mye på brystene sine. Og med god grunn. Halvannet år senere vet vi at nedstengingen og forsinkelsene i etterkant har gått kraftig utover brystkreftstatistikken. Aldri før har det blitt registrert en så stor nedgang i nye brystkreftdiagnoser fra ett år til et annet. Det er ingen grunn til å tro at færre utviklet brystkreft under koronapandemien. De har bare ikke oppdaget det ennå. 

Fram til midten av 1990-tallet var det slik vi levde. Mammografiprogrammet fantes ikke. Det var opp til legene og kvinnene selv å oppdage brystkreft. Det gjorde de ofte ikke før kreftsvulsten hadde vokst seg stor. Som ung radiograf tok Solveig Hofvind inn kvinner med store, væskende sår til røntgen hver eneste uke: «Det var syn, lukter og personlige skjebner jeg aldri kommer til å glemme. Brystkreft var mer liv og død enn det er for de fleste i dag. Også unge kvinner hadde kreftsvulster du kunne se og kjenne», forteller hun. Likevel var det mange som var skeptiske da Stortinget sa ja til et offentlig mammografiprogram for 25 år siden, der man gjennom en systematisk røntgenundersøkelse av friske mennesker ville forsøke å oppdage brystkreft på et tidligere tidspunkt. Skaper vi sykdomsangst av å lete etter sykdom i friske mennesker? Vil det føre til at vi behandler kvinner som egentlig ikke trenger behandling? De samme spørsmålene stilles i dag, 25 år etter, og det mener vi er både riktig og bra. Vi må fortsette å jakte etter kunnskap om aggressiviteten til svulstene ved å støtte brystkreftforskning. Finner vi svar på disse spørsmålene, kan mange kvinner trolig behandles enda mer skånsomt og dermed få færre bivirkninger og senskader. 

I en hektisk hverdag er det enkelt å glemme eller å utsette en mammografitime når du føler deg frisk. «De hadde jo aldri funnet noe tidligere, så jeg tenkte det ville gå bra denne gangen også», fortalte 64 år gamle Torhild Frøiland fra Drammen på NRK Dagsrevyen nylig. Hennes første innskytelse var å droppe mammografitimen fordi hun skulle ha et viktig jobbmøte den dagen. Heldigvis ombestemte hun seg i tide. Røntgenbildene viste svulster i begge bryst, som lå så tett på brystbeinet at det ville tatt lang tid før hun hadde oppdaget dem selv. «Jeg sier det til alle: Ikke skulk mammografitimen din! Jeg kan ikke forstå at 25 prosent våger å ikke møte opp», sier 64-åringen som oppdaget kreften tidlig nok til at hun er frisk og har det bra i dag.   

Nå i oktober markerer mennesker over hele verden Rosa sløyfe-aksjonen i solidaritet med brystkreftrammede. I Norge velger vi i år å sette søkelyset på tidlig oppdagelse fordi vi vet at det redder liv. Takket være Solveig Hofvind og de andre som kjempet for å få på plass et offentlig og nasjonalt mammografitilbud for 25 år siden, oppdages brystkreft tidligere og 20 prosent færre dør. Kreftregisteret har regnet seg fram til at over 2000 norske kvinner vil få en forsinket diagnose som følge av koronapandemien. Det gjør det viktigere enn noen gang at du tar endringer i brystet på alvor, men det gjør det også ekstra viktig at du takker ja og prioriterer mammografitimen når invitasjonen først dumper ned i postkassen din. 

Leserinnlegg fra Mikkel Sibe:

‘’ Jeg er sliten’’. Ikke fysisk, men mentalt. ‘’ Du er ikke bra nok’’. Du er bra nok, men utfordringen ligger i å innse det. Man tror det kanskje ikke, men flere av oss gutta har det sånn. Mange er slitne, og mange sliter psykisk. Ikke alle, men mange. Derimot sier vi ofte ingenting, fordi vi mister vår maskuline maske. Det øyeblikket vi sier at vi trenger noen å prate med, kan vi føle på at vi er svakere enn det samfunnet forventer at vi skal være. Åpenhet om psykisk helse, åpenhet om at også menn kan være slitne, trette og lei. Det tror jeg er en nøkkel for at også flere menn kunne ville prate. 

Det er viktig å legge til at dette selvfølgelig ikke gjelder alle, men at det ofte snakkes om viktigheten av å ha en god mental helse. At, om man har en god mental helse, kan man få det bedre i hverdagen, føle på en større form for mestringsfølelse og at man får det bedre med seg selv. Hvorfor snakkes det da så lite om, når det gjelder menn og mental helse, eller menn i terapi?

Som folk flest, er det ikke alle som har utfordringer, men av de som har det, er det ikke alle som orker å si noe. Det kan være traumer fra barndommen, opplevelser ingen bør oppleve eller helt andre ting man bare ikke ønsker å prate om. Men hva skjer egentlig, når boblen sprekker og man ikke lenger klarer å holde alt inne. Når traumene, utfordringene eller problemene blir en del av deg.

Fordi at, som gutt, eller mann om du vil, er mange av oss oppvokst med en viss form for maskulinitet. Vi skal være tøffe, sterke og kule. Men hva skjer, når du innser at du ikke lenger orker. Når du ikke lenger orker å bære maska som du føler at du er pålagt å bære av samfunnet. Du orker ikke lenger å være noen du ikke er. Er det da man blir kalt svak, eller er det da du trenger noen som plukker deg opp og sier ‘’ det går bra bror’’.

For er det slik at menn sjeldnere går i terapi? Ifølge Bypsykologene, er svaret ja. Vi menn har lett for å dømme oss selv, og fortelle oss selv at det å gå i terapi, ja det ligger det en svakhet i. Selv mener jeg, at det å gå i terapi aldri er svakt. Det å sette deg ned med noen, og innrømme at du er sliten. Det er ikke svakt, men heller sterkt vil jeg selv si. Det er viktig at også menn får utrykke det de føler, for ikke å bli innesluttet med egne følelser.

Jeg ser også sjeldnere åpenhet om vanskelige temaer blant gutter. I guttegjengen er det kanskje ikke så mange som prater om at man sliter med noe, smått eller stort. Som gutt eller mann, kan det til tider være vanskelig å tro på at noen vil ta seg tid til å lytte. Men, vil dette da si at vi gutta alltid har det bra, og at verden bare er et stort solskinn? Det korte svaret på det er nei. Altfor ofte blir vi overøst med en forståelse om hvordan vi bør se ut, at vi må være maskuline og at det å vise følelser er svakt. Slikt mener jeg at vi bør få en slutt på.

For det er jo sånn, at det å si ‘’ jeg trenger hjelp’’ eller ‘’ jeg trenger noen å prate med’’, det skal det ikke være en frykt rundt å si. Det skal være en aksept for at hjelpen er der når du trenger den. For noen er det kanskje nok å få noen å prate med, mens andre må ta tak i utfordringer steg for steg. 

Som mann, er mange av oss også blitt så vant med hvordan vi skal være mann, i strak motsetning til hvordan mange av oss kanskje ønsker å være. Som nevnt tidligere, er det ofte enkelt å føle på at man må se sånn ut og kle seg sånn. Man må ha en respektabel jobb, samtidig som man kan fikse en bil. Dette er selvfølgelig bare stereotyper, dog stereotyper hvor det som mann ligger forventninger til at man skal kunne. Sagt på en annen måte; det er lett å spørre seg spørsmålet om man egentlig er mann nok, om ikke man lever opp til mannsidealet.

Jeg tror at vi alle trenger noen å prate med en gang iblant. Derimot er det ikke alle som ønsker å gå til en psykolog eller en terapeut. Det kan det være mange grunner til. Noen har kanskje dårlig erfaring, andre har kanskje forestillinger, og noen ser ikke dette som en viabel utvei. Det er da det er godt at det blant annet finnes fontenehus. Lavterskeltilbud, hvor man kan få hjelp uten å direkte skulle løse en utfordring. Man kan komme sammen og få folk rundt seg med like utfordringer, like opplevelser og muligheter for støtte med det man synes er vanskelig. Om det er å søke jobb, utdanning eller bare være i samvær med andre mennesker. Bare det å vite at du ikke er alene, vite at du har et apparat rundt deg som ønsker deg alt vel. Det tror jeg er en god alternativ løsning.

Jeg har uttalt meg om dette temaet tidligere, da ovenfor den større studentmassen i studentavisen Universitas. Som jeg da påpekte; ‘’ hva skjer egentlig om man ikke ønsker eller ikke klarer å leve opp til mannsidealet?’’. Sannheten er, at vi menn også kan gråte og være lei oss. Vi kan, på lik linje med alle andre, ha problemer og trenge noen å prate med.  Spørsmålet er bare om det er lagt til rette for, eller finnes en aksept rundt, en mannlig åpenhet. 

Det er på tide at vi gutta begynner å si ifra, uten at det sees på som svakt eller flaut. Vi må si ifra når ting ikke er greit, og samarbeide som et samfunn for å skape en større aksept rundt at menn også kan ha det vondt og at det er ok for menn å trykke inn alarmknappen. Jeg tror det er viktig at andre menn går foran og leder vei, og at også media har et ansvar for å vise til at det er lov å oppsøke hjelp. Gutta, la oss si ifra når ting ikke er greit i livet. La oss snakke sammen i guttegjengen. Det er tungt å ha det tøft, og det blir ikke enklere alene.

Mikkel Sibe