Kronikk

Kronikk av Ole Herman Sveian, fylkesleder i KS Trøndelag, Tomas Iver Hallem, leder av fylkesvalgstyret og fylkesvaraordfører i Trøndelag Nils Kristian Moe, politimester i Trøndelag politidistrikt og Frank Jensen, statsforvalter i Trøndelag 

Hat og trusler mot politikere og andre samfunnsdebattanter utgjør en trussel mot demokratiet. Fylkeskommunen, politiet, statsforvalteren og KS samarbeider om å forebygge hatefulle ytringer fram mot stortings- og sametingsvalget i høst. 

Fire av ti lokale folkevalgte har blitt utsatt for hatefulle ytringer eller trusler i kraft av sin rolle, viser en undersøkelse fra KS (2019). De hatefulle ytringene kommer i ulike former og kanaler. Hoveddelen skjer på internett, og som regel via sosiale medier, og omfanget har økt jevnt siden 2015. 

Trusler og hatefulle ytringer bidrar til å spre utrygghet blant de som deltar i det offentlige ordskiftet, og mange som engasjerer seg i politikken opplever at debattklimaet er i ferd med å bli hardere. Det kan føre til at flere vegrer seg fra å delta i den offentlige debatten eller i politikken, som igjen utgjør en trussel mot ytringsfriheten og demokratiet vårt i Norge.

Det er felles samfunnsansvar å sikre at ytringsfriheten og demokratiet får gode rammevilkår. For å lykkes er det nødvendig med flere tiltak fra mange aktører på tvers av sektorer. KS, statsforvalteren, fylkeskommunen og politiet går derfor sammen for å øke innsatsen mot hatefulle ytringer og trusler i valgåret. Dette står vi sammen om.

Kommunestyrene skal være en arena for levende lokaldemokrati, med aktiv involvering av innbyggere, god folkevalgt styring og høy etisk standard. Da må vi sammen sikre at politikerne kan utøve sin rolle som folkevalgte, uten å risikere å bli utsatt for hat og trusler. 

KS har satt hat og trusler på dagsorden gjentatte ganger de senere år. Blant annet ved å bestille forskning som retter søkelyset på hat, trusler og sjikane mot lokale folkevalgte. Det er et klart behov for å styrke de rettslige rammene for lokale folkevalgte som utsettes for dette. KS har også tatt opp tematikken i de faste møtene med regjeringen. 

Statsforvalteren er opptatt av å praktisere de rettslige rammene som ligger i kommuneloven på en slik måte at de folkevalgte best mulig skal kunne utøve et fritt og lokalt selvstyre. Statsforvalteren skal legge til rette for et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse. Statsforvalteren skal også bidra til at folkevalgte selv kan tilrettelegge for gode tjenester, riktig myndighetsutøvelse og drive samfunnsutvikling til beste for innbyggerne. Hvis særlige grunner tilsier det, kan også Statsforvalteren på eget initiativ kontrollere om et vedtak er fattet på bakgrunn av en fremsatt trussel.

Fylkeskommunen er opptatt av å ha et godt, friskt og tolerant offentlig ordskifte. Debattene må imidlertid være saklig og ulike synspunkt og meninger må kunne fremmes uten at det skal gå på bekostning av enkeltpersoner. Vårt demokrati er tuftet på ytringsfrihet og retten til å stå opp for det du tror på. Et velfungerende demokrati i fremtiden er helt avhengig av rekruttering av nye unge politikere. For å verne om demokratiet og forankre dette hos kommende generasjoner må vi alle ta ansvar for å skape en trygg og fri ytringskultur. Det er derfor et kollektivt ansvar å sikre at ingen skremmes bort fra å delta i debatter, meningsutvekslinger eller politisk deltakelse. 

Politiet har et ansvar for å verne mot det som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet. Det betyr at vi gjennom økt informasjonsinnhenting skal få oversikt over hvem som kommer med trusler mot folkevalgte, hatefulle ytringer eller har en skremmende og plagsom opptreden. Forebygging er vår hovedstrategi, blant annet gjennom forebyggende samtaler og trygghetstiltak rundt valgarrangementer. Politiet skal også etterforske lovbrudd i form av trusler og hatkriminalitet som rammer lokale folkevalgte. Men, kanskje viktigst av alt, politiet må opplyse om hvor grensen går mellom ytringsfrihet og hatefulle ytringer og trusler. Og vi må forebygge slik at det ikke skjer.

Det er en viktig oppgave å beskytte demokratiet og ytringsfriheten. Det ansvaret hviler på oss alle.

Dette blir også tema på et webinar vi holder onsdag 2. juni kl 16.

Ole Herman Sveian, fylkesleder i KS Trøndelag
Tomas Iver Hallem, leder av fylkesvalgstyret og fylkesvaraordfører i Trøndelag
Nils Kristian Moe, politimester i Trøndelag politidistrikt 
Frank Jensen, statsforvalter i Trøndelag

Dette er noen eksempler på ytringer som er straffbare:
 True med at noen skal utsettes for en straffbar handling
 Oppfordre til straffbar handling
 Dele info om forholdene i noens private samliv
 En diskriminerende eller hatefulle ytring mot noen på grunn av
deres:
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn.

Kronikk av Seksjonsleder og jurist Hilde Bøgseth og assisterende fylkeslege Øyvind Alexandersen 

Helse er viktig, og som pasient i det norske helsevesenet har du svært mange rettigheter. Dersom du ønsker å klage, har du rett til å klage. Det står i loven. Men hva skal du klage på? Hvor skal du klage? Og ikke minst, hvordan skal du klage? Noen ganger kan det også være grunn til å spørre seg: hvorfor skal du klage?

Hos Statsforvalteren i Trøndelag (tidligere Fylkesmannen) mottar vi årlig mange tusen henvendelser fra folk som klager på helsetjenestene. Noen klager er alvorlige og krever grundig behandling og mye oppfølging, andre klager kan vi avklare med enkle råd og tips, og en stor del klager havner et sted midt imellom.

Faktisk er det også slik at noen klager trolig kunne vært løst på en bedre måte enn at de havner hos Statsforvalteren.

Vår rolle som tilsynsmyndighet og klageorgan er å se til at du får oppfylt dine pasientrettigheter, å bedre pasientsikkerheten, samt å bidra til økt kvalitet og tillit til helsetjenestene. Denne rollen tar vi på største alvor. Dessverre er det slik at tilsyn og klagebehandling er en begrenset ressurs, noe som gjør at vi må prioritere hardt. Likevel strekker vi oss langt for å besvare alle henvendelser.

Nesten alle henvendelser til Statsforvalterens helse- og omsorgsavdeling får en grundig og omstendelig (ofte kalt byråkratisk) vei gjennom vårt system. Alle henvendelser skal registreres, stemples, skannes, leses, vurderes, fordeles, leses og vurderes en gang til, besvares, kontrolleres, signeres, postes og sendes. Fra du sender en henvendelse til du får svar, har som regel en god håndfull statsansatte i større eller mindre grad vært involvert. Og det har gått ganske lang tid.

Selv om følgende eksempel ikke er helt representativt for alle klager, blir likevel spørsmålet om en tre-siders klage (pluss vedlegg) om antall osteskiver til lunsj på sykehjemmet fortjener en slik byråkratisk rundreise? Kunne dette heller vært løst ved å snakke med de ansatte på sykehjemmet?

Så hva hører da hjemme hvor?

La oss ta noen eksempler.

Når du ikke får din rett

Dersom du mener du har rett til noen form for helsehjelp fra kommunen eller sykehuset, skal du som regel først klage til den det gjelder. Her vil vi anbefale at du sender en skriftlig klage til den aktuelle organisasjonen, for eksempel til kommunens eller sykehusets postmottak. En SMS eller epost til en tilfeldig ansatt kan fort bli liggende og smuldre bort, og dermed er det ikke sikkert at klagen din blir tatt tak i.

Når du er misfornøyd med det som er sagt

Det vil ofte lønne seg å ta opp dine opplevelser direkte med det helsepersonellet det handler om. Dialog løser ofte opp i misforståelser, og gir mulighet for direkte avklaringer, eller beklagelser når det er aktuelt.

Når du er misfornøyd med det som er gjort

Også når du mener at den behandlingen du har fått ikke har vært god nok, kan det være lurt å henvende deg til den personen eller institusjonen det gjelder. Direkte tilbakemeldinger og dialog mellom helsetjenesten og pasienten kan ofte være nyttige både for kvalitetsforbedring og pasientenes medvirkning. De som gir helsehjelp er også de som sitter nærmest svaret når noe ikke går som ønsket. Dessuten er helsepersonell svært opptatt av å bedre tjenestene sine, og ønsker derfor tilbakemeldinger fra pasienter og brukere.

Dersom du ikke kommer noen vei, eller opplever at helsevesenet ikke tar saken på alvor, vil vi hos Statsforvalteren alltid ta imot henvendelser og vurdere hvordan vi kan bidra. Det er imidlertid viktig at det ikke går for lang tid. Om det har gått mye mer enn et år siden hendelsen, kan det ofte være for sent for oss å følge opp saken. Dette handler om at tjenester, rutiner og praksis er i kontinuerlig og rask utvikling og at personell byttes ut. Tilsyn med «gamle» saker bidrar sjelden til kvalitetsforbedring. Alle saker blir imidlertid konkret vurdert om de kommer til oss.

Dessverre opplever vi at mange har for store forventninger til hva vi kan bidra med. Det er derfor viktig å understreke at Statsforvalteren ikke er en «granskningsenhet» eller «etterforskningsavdeling». Vår rolle handler om å se til at dine rettigheter til gode helse- og omsorgstjenester blir ivaretatt, og at tjenestene er trygge og av god kvalitet.

Når du vil klage på vegne av noen andre

Du kan klage på vegne av andre. Da må du ha en skriftlig fullmakt fra den det gjelder. Du må imidlertid huske at verden kan se annerledes ut for den andre, og det er ikke sikkert at dere har samme opplevelse av situasjonen. Fullmakt må du også ha dersom det er snakk om egne barn over 16 år, eller dine tilårskomne foreldre som du er nærmeste pårørende til.

Når du er misfornøyd med at din gamle onkel på sykehjemmet fikk for få osteskiver til lunsj

Hos Statsforvalteren er de fleste saker store, noen er derimot «små». Noen saker er det vi kaller «grunnløse». Slike saker kunne trolig vært løst på en bedre måte enn at de havner hos oss. Rådet er derfor: snakk først med det helsepersonellet som er nærmest. Mye lar seg løse når man snakker sammen. Uansett, dersom du klager kan du være trygg på at vi vil vurdere klagen og at du vil få et svar tilbake.

Kronikk av Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet

Kulturmiljøer reddes i dag først og fremst av motiverte eiere og en løsningsorientert forvaltning. Stadig færre reddes av paragrafer.

Kulturminnefondet har nå bidratt i over 6500 prosjekter over hele landet. Erfaringen vi har gjort oss er at vern og aktiv bruk må gå hånd i hånd. Eierne må bli sett og hørt, og merke at deres synspunkter er viktige. 

For det er de private eierne og frivillige organisasjonene som forvalter storparten av de verneverdige kulturmiljøene i landet vårt. Uten motiverte eiere, hjelper lite. Forvaltningen må forstå at eierne ikke bare vil berge sine kulturminner, men også bruke dem til å skape nye verdier i framtida. Dette er viktig for oss i Kulturminnefondet, når vi vurderer søknader om støtte til istandsetting.

Menon Economics har i en evaluering fra 2017 dokumentert at en krone fra Kulturminnefondet utløser dugnadsinnsats og private midler, verdt tre og en halv gang så mye. Tilskudd fra Kulturminnefondet er på mange måter utslagsgivende for den store innsatsen som legges ned av eierne. Det er også verdt å merke seg at pengene fra Kulturminnefondet i mange tilfeller utløser andre tilskudd fra for eksempel UNI-stiftelsen, SMIL-midler, fylkeskommuner, Fortidsminneforeningen, Norsk kulturarv og andre private fond og stiftelser.

Mange av kulturminnene som er satt i stand med støtte fra Kulturminnefondet stod til forfall da arbeidet med restaurering startet, uten bruk. Et kulturminne i aktiv bruk er mer nyttig enn et som står ubrukt. Flere av de tidligere forfalne kulturminnene har i dag en funksjon i næringsvirksomhet som overnattingssted, restaurant eller kafé, museer og til utstillinger. Denne nytten er først og fremst viktig for eieren. Bruken fører ofte til en økonomisk verdiskaping som gir eieren et bedre grunnlag for å ta vare på kulturminnet, men det er også til nytte for besøkende eller de som liker å vite at våre kulturminner tas vare på.

Derfor handler bevaringsarbeidet i dag om «vern gjennom aktiv bruk».

Kulturminnefondet skal se på fornuftige løsninger gjennom hele prosessen med bevaring og bruk av kulturminner. Ofte kommer vi i dialog med eierne i det avgjørende øyeblikket der det står om å sette i stand kulturminnet, eller fortsatt la det forfalle. Nå skjer dette i økende grad gjennom digitale befaringer og nettbaserte kurs og informasjonsmøter. Det er en løsningsorientert tilnærming og gode råd som skaper motivasjon og engasjement. Pengene som kommer med tilskuddet hjelper også, men det er avgjørende at eieren blir sett og hørt, og får tro på kulturminnet er viktig, lar seg redde og kan få en funksjon i framtida.

Vår viktigste erfaring, er hvor avgjørende det er å la vern og aktiv bruk vandre hånd i hånd, og at samarbeid med eierne av kulturminnene er avgjørende for å nå målene. 

Dette gjenspeiler seg både i Kulturminnefondets daglige virke og i det mer langsiktige arbeidet. Kulturminnefondet er i dag innrettet som et lavterskeltilbud og en rendyrket tilskuddsordning for private eiere og frivillige organisasjoner som ønsker å bevare sine kulturminner. 

Derfor er det også viktig at Kulturminnefondet er et lavterskeltilbud for eierne. En forvaltning som ser på gode løsninger og søker dialog og samarbeid med eierne, redder i dag flere kulturminner enn noen paragrafer tidligere har gjort.

Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet

Kronikk av Ragnhild Sperstad Lyng, Bjørn Rist og Erik Stene.

Hvorfor har vi skole i Norge? Spørsmålet kan virke merkelig, men merkelige spørsmål er ikke nødvendigvis dumme.

Svaret på spørsmålet har variert noe gjennom norsk skolehistorie, men vi kan nok enes om to overordnede svar på spørsmålet: I Norge har vi skole for at enkeltindividet skal kunne leve et best mulig liv, og fordi vi vil videreutvikle et demokratisk samfunn til det beste for alle. Så kan vi jo diskutere hva dette krever av norsk skole, men vi kommer ikke utenom at det å kunne lese/skrive og regne er svært viktige ferdigheter. Det er viktig for å lære i alle fag, for å kunne leve et godt liv – og for å sikre at alle elever blir borgere som kan ta selvstendige og kritiske valg innenfor demokratiets rammer. Vi må kunne lese en reklametekst uten å bli lurt, vi må kunne gjøre et overslag av hva varene i handlevogna vil koste, vi må kunne vurdere om det er nok penger på kontoen, og vi må kunne lese og forstå en engelsk bruksanvisning når vi skal få i gang den nye TV-en. I tillegg er det vesentlig at norsk skolepolitikk baserer seg på kjennskap til tilstanden slik den er; og i den forbindelse er det avgjørende med gode data. Ingen skal øve på de grunnleggende ferdighetene for å sikre skolen en god rangering. Elevene øver seg på de grunnleggende ferdighetene for å sikre egen livskvalitet og fremtid.

Vi kan sammenligne tiden i skolen med en reise. Noe er planlagt, annet ikke. Både det planlagte, og det ikke-planlagte gir verdifull ballast. Lærerne skal planlegge reisen sammen med elevene, både i kjent og ukjent terreng. Det er særlig viktig å planlegge godt når terrenget er nytt og ukjent. Da blir det spesielt viktig med trygge og støttende lærere og andre voksne i skolen som er reisevante og som vet at man både kan trenge ekstra sokker, gnagsårplaster og ei brødskive i reserve. Kanskje trengs også en pause, og at noen bærer sekken for eleven et lite stykke. Like viktig er det at læreren og de voksne oppfordrer og utfordrer, slik at elevene trenes i å holde ut, eller gjennomfører noe som er vanskelig eller kjedelig, noe som også er en side ved læring. Lærere skal trene sine elever til å bli turvante – og selvstendige. Hvis døra skal åpnes mot verden og framtida må elevene bli selvgående – og i stand til å navigere selv.

Nasjonale prøver er et stopp-punkt på turen for å granske terrenget, og ta opp kartet for å studere hvor man er. Dette stopp-punktet gir rom for refleksjon over reisen som er lagt bak – og tanker om turen som ligger framover.

Vi vet dessverre at mange barn og unge har vondt i magen når de står opp for å gå på skolen; ikke bare når det er tid for nasjonale prøver. Noen gruer seg faktisk hver dag, andre til kroppsøvingstimene og eller matematikktimene. Det betyr ikke at vi skal legge ned norsk skole, eller fjerne fag enkeltelever opplever som ubehagelige. Det sentrale vil være at skolen møter den enkelte elev med klokskap og oppriktig omsorg. Det er skolen som skal sørge for at ingen elever har vondt i magen for det som skjer i skolens regi.

Og da er vi inne på et kjernepunkt knyttet til nasjonale prøver. Hvis skolen kommuniserer at nasjonale prøver er laget for å rangere skoler, eller for å måle eleven for å kunne sette karakterer, så undergraver det intensjonene bak de nasjonale prøvene. Nasjonale prøver er utviklet for å tilpasse opplæringen best mulig til enkelteleven, for å sikre at skolen kan vurdere om egen opplæring er så god som vi ønsker, og som grunnlag for sentral politikkutforming. Selv om noe kan måles, så betyr ikke det at det er uvesentlig.

Det snakkes mye om testregimet i norsk skole. Det kan i den forbindelse være greit å vise til noen fakta. Elevenes tidsbruk knyttet til nasjonale prøver er 11 timer på 10 år; elleve timer fordelt på ti år. Samtidig vet vi at mange skoler, på eget initiativ, benytter svært mange andre tester; mange helt ukritisk. Vi har så langt ikke registrert at det kritiske fokuset har pekt på de lokalt initierte prøvene. Det kunne være nyttig at forskningsmiljøene ser nærmere på disse også.

Like sikkert som høstjakta kommer hvert år, er det at forskere uttaler seg kritisk til nasjonale prøver. En kritisk tilnærming til statlig politikk er alltid velkommen, men da må man legge til grunn hva nasjonale prøver faktisk er. Det blir ikke færre elever som gruer seg til nasjonale prøver ved at man svartmaler prøvene uten å skjele til årsaken til at vi har disse. Nasjonale prøver er ikke i seg selv en stressfaktor, men også nasjonale prøver kan bli brukt feil – eksempelvis til rangering. Brukt riktig er dette viktige bidrag i arbeidet for å sikre en best mulig skole for alle barn og unge.

Seniorrådgiver Ragnhild Sperstad Lyng, Seniorrådgiver Bjørn Rist og Oppvekst- og velferdsdirektør Erik Stene.

Kronikk av Abid Q. Raja

Vi har blitt vant til en debatt om gjenåpning. Hva er det som står for tur, og når? Hva skal vi prioritere? Den debatten må vi legge på is, nå er det alvor og jeg har en klar beskjed til hele min sektor: nå må vi holde sammen. Oppfordringen om å holde seg hjemme er et slag for kultursektoren, men det viktigste grepet vi kan ta som samfunn. Vi skal fortsatt ha kulturtilbud, men innenfor de nye rammene.

Vi har hatt pandemien over oss lenge. Siden mars har den lagt begrensninger på kultur, frivillighet og idrett, og vi er blitt vant til å se på fotball foran nesten tomme tribuner, vi klarer å holde et sete imellom oss på konsert, teater og kino. Vi har fått det til, og det er svært få smittetilfeller som kan spores tilbake til kulturarrangementer. Heldigvis! Kultursektoren fortjener en stor takk for ansvarligheten som er vist under og etter arrangement. Samtidig ser vi at smittesituasjonen totalt sett betyr at vi må holde oss mer hjemme og omgås færrest mulig, for å stoppe smitten og lette arbeidet med smittesporing. Dessverre er ikke dette en pandemi som følger et gitt forløp, eller ser ut til å belønne oss for å være kreative rundt gjennomføring av arrangementer. Den rammer hardt og eksponentielt, og det eneste vi vet med sikkerhet at fungerer, er å holde avstand til andre.

Smittesituasjonen i Norge er svært alvorlig. Som samfunn står vi midt i en av vår tids store prøvelser, men som statsministeren sa på regjeringens pressekonferanse i dag: «Sammen kan vi snu den skumle utviklingen i smittetallene». Nå må hver og en av oss ta ansvar. Både for oss selv og andre. Det betyr at vi i en tid fremover må gjøre kloke vurderinger når vi bestemmer oss for hvilke aktiviteter vi deltar i, hvor vi beveger oss og hvem vi er med. Vi må forstå at dette ikke kun handler om en selv, men om oss. Det er mange som kommer fra det å bli smittet uten varige mén, men når situasjonen i samfunnet er som den er nå, handler det om solidaritet, medfølelse og ansvar for alle dem i samfunnet vårt som ikke tåler å bli smittet av koronaviruset. De er også oss, de er vi. Nå er det alvor, og det gjelder oss alle sammen.

For kultursektoren vil dagens oppfordringer få utslag, helt åpenbart, og det er en stor bekymring for meg. Kultur, idrett og frivillighet måtte stenge ned da pandemien kom til landet vårt, og er noen av samfunnsområdene som fortsatt har det tungt, uforutsigbart og veldig vanskelig i en tid der deres hovedgeskjeft, det å skape opplevelser for andre, kun kan foregå med strenge smittevernrutiner. Samtidig er vi i en helt annen situasjon nå enn vi var i for bare noen få måneder siden, vi har flere kraftfulle ordninger på plass som kan bidra til noe større grad av forutsigbarhet og trygghet for hele kulturlivet. Kompensasjonsordningene for kultur, frivillighet og idrett gjelder ut året, og stimuleringsordningen for kultur tar høyde for at arrangementer som har fått tilskudd likevel ikke lar seg gjennomføre som planlagt. La meg være helt tydelig på at regjeringen vil gjøre som vi har gjort under hele pandemiens varighet: følge godt med, lytte til sektoren og gjøre nødvendige tilpasninger for å hjelpe flest mulig gjennom krisen.

Det som er viktig nå er at vi ikke fokuserer på å se muligheter for å åpne mer enn hva helsemyndighetene oppfordrer til, eller å sette den ene opp mot den andre. Dette er ikke tiden for å peke på andre og hevde at man er forskjellsbehandlet. Selvsagt skal vi debattere hvordan vi møter pandemien, men nå er det meget viktig at vi kommer sammen i ønsket om å begrense smitten der vi bor og lever. Vi står i den mest alvorlige dugnaden mange av oss noensinne har stått i, og forhåpentligvis den siste vi trenger å stå i av denne sorten. Men det er nå vi må vise karakterstyrke, det er nå festtalene om samfunnets styrke og hva vi er laget av, må komme til uttrykk gjennom faktisk handling. Da er mitt ønske, og min oppfordring til kultursektoren og til deg som publikum at vi står sammen, gjennomfører dugnaden og holder ut. Det blir tungt, det er allerede vanskelig, men jeg tror og håper at det blir lettere hvis vi gjør det sammen – i solidaritet med hverandre. Jeg håper krafttaket vi nå må ta blir kortest mulig, men det er det den enkelte som kan bidra til. Jo flinkere vi er, desto mer kan vi presse smittetallene nedover, og gradvis fortsette veien tilbake mot normalisering.

Dersom alle følger disse reglene, så unngår vi en situasjon hvor vi vil måtte stenge ned ytterligere. 200 i saler med fastmonterte seter gjelder fortsatt, og i går var jeg på premieren av West Side Story på Chateau Neuf. Straks forestillingen var over ble publikum bedt om å bli sittende, og salen ble tømt én rad av gangen. Rundt omkring i landet gjennomføres arrangementer under ansvarlig ledelse, og med et ansvarlig publikum. Mitt ønske er at vi fortsetter med disse gode rutinene, og at kulturlivet fortsetter å gå foran med å vise hvordan man kan kombinere strengt smittevern med kulturopplevelser på ansvarlig vis. Derfor ligger det fast, mitt aktive grep om å dreie de økonomiske krisepakkene til kulturlivet over fra å kompensere det som aldri ble noe av, til å stimulere til faktiske arrangement og skape opplevelser for andre. Jeg står ved stimuleringsordningen for kulturlivet, slik at enda flere skal ha muligheten til å vurdere om og hvordan man kan gjennomføre sitt arrangement, fremfor å avlyse. Vi skal tilbake. Vi trenger kulturen og kulturen trenger oss. Men skal vi komme dit, må vi holde ut og holde sammen. Det er nå det gjelder.