Kronikk

Samarbeid med naboen – et klokt grep for framtiden 

av

Kronikk av konst.statsforvalter Øystein Johannessen og underdirektør Frode Rabben  i kommunal- og justisavdelingen: 

Det finnes knapt en kommune i Norge som løser samfunnsoppdraget sitt helt alene. Samarbeid er allerede en del av hverdagen – innen brann og redning, barnevern, legevakt, NAV, IKT, beredskap og mye mer. Spørsmålet er derfor ikke om kommunene i Trøndelag skal samarbeide, men hvordan og hvor mye. 

Tall fra Statsforvalteren i Trøndelag viser at interkommunalt samarbeid allerede er en bærebjelke for gode velferdstjenester. I fylket finnes det nær 300 formelle samarbeidsordninger. I snitt deltar hver kommune i rundt 35 samarbeid, og over 80 prosent har vertskommunerolle for minst én oppgave. 

Er dette et tegn på svakhet? Tvert imot. Samarbeid er ikke et svakhetstegn – det er et strategisk grep. Når mange kommuner samtidig opplever knapphet på arbeidskraft og stram økonomi, er samarbeid en smart måte å sikre gode tjenester til innbyggerne på. 

Mangel på arbeidskraft

I en ny rapport fra Telemarkforskning, som ble presentert denne måneden, påpekes det at mange kommuner kan stå overfor en dramatisk mangel på arbeidskraft i årene som kommer.  Fram mot 2050 kan distriktene oppleve en betydelig nedgang i arbeidskraften. Ifølge Telemarksforsking kan de minst sentrale kommunene miste opptil en fjerdedel av de sysselsatte.  En slik utvikling vil kunne svekke grunnlaget for kommunale tjenester, gjøre det mindre attraktivt for unge å bosette seg og øke presset på omsorgstjenestene.  
Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran trekker fram samarbeid og sammenslåing som mulige tiltak, men presiserer at det er kommunene selv som må ta de avgjørende valgene. 

Mange «røde « kommuner

Samtidig er alvoret tydelig. Statsforvalterens gjennomgang av kommuneøkonomien i Trøndelag viser at 11 kommuner nå er i «rød sone». Det er et klart varsko og de foreløpige Kostra-tallene viser at mange kommuner har en svært utfordrende økonomi. Når økonomien er presset, blir det enda viktigere å finne løsninger som gir mer igjen for ressursene. 

Her ser vi at interkommunalt samarbeid virker. Det er særlig nyttig ved bemanningsutfordringer, ikke minst innen helsesektoren. Når kommuner går sammen, kan de dele kompetanse, sikre kontinuitet og redusere risikoen for at kritiske tjenester står uten fagfolk. Det gir tryggere tjenester – også når det er knapphet på kvalifisert personell. 

Langsiktig samarbeid

For å lykkes, må samarbeidet være mer enn enkeltstående løsninger. Vi trenger faste, regionale samarbeid med tydelige mål, klare avtaler og god styring – kombinert med tillit og sterke fagmiljøer. 

Tidligere var slikt samarbeid ofte knyttet til ett fysisk sted. En tjeneste ble samlet i én kommune, og ansatte måtte jobbe derfra. Slik er det ikke lenger. 

Digitale verktøy har endret spillereglene. I dag kan ansatte samarbeide på tvers av kommunegrenser uten å sitte på samme kontor. Kompetanse kan deles, oppgaver kan løses desentralt, og flere lokalsamfunn kan få del i arbeidsplasser og verdiskaping. Det gir nye muligheter – hvis vi tar dem i bruk. 

En utfordring i dag er at samarbeid ofte blir kortsiktig. Kommuner «plukker» løsninger etter behov, i stedet for å bygge langsiktige partnerskap. Det kan svekke effekten og føre til dårligere ressursbruk. Skal vi lykkes, må vi tenke mer helhetlig og langsiktig. 

Lokalt selvstyre og identitet

Interkommunalt samarbeid gjør det mulig å bevare lokalt selvstyre og identitet, samtidig som man høster fordelene av å dele ressurser. Dette er særlig viktig for mindre kommuner, som ønsker å være nær innbyggerne – og samtidig levere gode og robuste tjenester. 

For å møte framtidens utfordringer mener vi det er behov for mer omfattende og forpliktende samarbeid i Trøndelag, gjerne organisert i faste strukturer. Statsforvalteren vil bidra med støtte der det trengs, men initiativet må komme fra kommunene selv. 

Til syvende og sist handler dette ikke om systemer eller organisering – men om folk. 

Om legevakten har riktig kompetanse når du trenger den. 
Om barnevernet har kapasitet når barn trenger hjelp. 
Om vannet i springen er trygt. 
Om beredskapen fungerer når ekstremværet rammer. 

Interkommunalt samarbeid er ikke en nødløsning. Det er en investering i trygghet, kvalitet og framtidens velferdstjenester. 

Konst.statsforvalter Øystein Johannessen og underdirektør Frode Rabben  i kommunal- og justisavdelingen

Tillit og kontroll i kulturminnevernet

av

Av direktør Pia Wigtil i Kulturminnefondet

Det finnes en seiglivet forestilling der ute: at Kulturminnefondet er et slags kontrollorgan. At vi sitter med lupe og sjekklister, klare til å påpeke feil, stille krav og stoppe prosjekter som ikke er «riktige nok».

Det er feil.

Kulturminnefondet er i sin kjerne noe helt annet. Vi er et lavterskeltilbud. En støtteordning som setter menneskene først. Kulturminner tas ikke vare på av systemer. De tas vare på av folk.

Av hun som bruker kvelder og helger på å gi nytt liv til et gammelt våningshus. Av han som lærer seg tradisjonshåndverk for å redde en smie. Av familien som velger å restaurere fremfor å rive, selv om det kan være både mer krevende og mer kostbart. Disse menneskene er ikke profesjonelle kulturminneforvaltere. De er eiere, ildsjeler og brukere. Og det er nettopp dem Kulturminnefondet er til for.

Vi er opptatt av å være tilgjengelige. Det skal ikke være vanskelig å søke. Du trenger ikke være ekspert for å få støtte.

Det vi ser etter, er vilje. Vilje til å ta vare på. Vilje til å bruke. Vilje til å lære.

Når noen tar kontakt med oss, møter de ikke et kontrollregime. De møter rådgivere som ønsker å bidra. Som stiller spørsmål for å forstå, ikke for å kontrollere deg. Som gir råd for å styrke prosjektet, ikke for å stoppe det.

Et av de viktigste prinsippene for Kulturminnefondet er dette ene: Kulturminner skal brukes. Det er når bygninger står tomme at forfallet for alvor begynner. Når de derimot får en funksjon, som bolig, verksted, naust eller fjøs, får de også en fremtid.

Derfor støtter vi prosjekter som tar utgangspunkt i levende bruk. I hverdagsliv. I næring. I nye og gamle måter å være i kulturmiljøene på. Dette er ikke bare vern av fortiden. Det er utvikling av lokalsamfunn.

Ja, Kulturminnefondet gir økonomisk støtte. Men det er bare en del av bildet.

Like viktig er signaleffekten: At noen ser prosjektet ditt. Tror på det. Heier på deg.

For mange er det avgjørende. Det gir motivasjon til å fortsette når arbeidet blir tungt. Det gir legitimitet i møte med bank, kommune eller familie. Det gjør at flere våger å sette i gang. Kulturminnefondet er ikke til for å kontrollere deg. Vi er der for å få deg til å lykkes.

Vi ønsker flere søknader. Flere prosjekter. Flere mennesker som tar vare på kulturarven, på sin måte, i sitt tempo, med sine forutsetninger. Kulturarven vår er ikke noe som bare skal forvaltes. Den skal leves med. Og da trenger vi folk. Mange folk. Kulturminnefondet er en åpen dør for dem som vil ta ansvar, skape liv og føre historien videre. Du trenger ikke være ekspert. Du trenger ikke ha gjort dette før.

Du må bare være villig til å prøve.

Grunnrenteskatt på småkraft: Arbeidarpartiet mot røkla!

av

Kronikk av Lars Emil Berge, styreleder i Småkraftforeninga

Regjeringa bad om innspel til forslaget om grunnrenteskatt på småkraft. Svaret vart overveldande: Nær 98 prosent av høyringssvara seier nei. Arbeidarpartiregjeringa har no fått eit krystallklart signal frå heile breidda av distrikts-Noreg.

Saka burde ha vorte avgjord før jul. Stortingsfleirtalet har alt sagt nei til regjeringa sitt forslag. Arbeidarpartiet insisterte likevel på å gjennomføra høyringa. Dei ville høyra kva folk meinte. No har dei fått svaret.

Resultata talar sitt tydelege språk:

Fire høyringssvar gir støtte til forslaget.
To innspel kan reknast som nøytrale.
226 innspel åtvara mot å innføra grunnrenteskatt på småkraft.

Engasjementet har vore stort. Innspel har kome frå grunneigarar og bønder. Frå kraftverkseigarar. Frå leverandørindustrien. Frå juridiske miljø og finansinstitusjonar. Også frå interesseorganisasjonar som Noregs Bondelag, Samfunnsbedriftene, Fornybar Norge og NHO.

Mange kommunar har òg sendt inn svar. Dei åtvara mot forslaget. Fleire av desse kommunane er styrde av Arbeidarpartiet sine eigne folk. Desse AP-ordførarane står gjerne nærare kvardagen ute i kommunane. Dei ser kva småkraft betyr for distrikta.

Med grunnrenteskatt kan mange eksisterande kraftverk få kroken på døra. Mange planlagde verk kan bli lagde bort. Det går tydeleg fram i høyringssvara.

LO går solo og overser småkrafta i distrikta

Ein av dei få som gir støtte til forslaget, er LO. Dei ser ut til å ha kjøpt finansministeren si forklaring, både når det kjem til den svakt fundamenterte frykta for skattetilpassing. òg den merkelege forståinga av småkraft som verdiar skapte på fellesskapen sine ressursar.

Sanninga er ei anna. Det blir bygd få kraftverk like under skattegrensa, og dei få som gjer det, gjer det med samtykke frå NVE. Småkraft blir ikkje drive på fellesskapet sine ressursar, men på privat eigedomsrett. Det er på same måten som skogbruk og landbruk.

Thema Consulting laga i fjor haust ein rapport som viser samfunnsnytta av småkraft. Der viser dei korleis arbeidsplassar, kommuneøkonomi, energiproduksjon og verdiskaping i distrikts Noreg kan få eit løft dersom regjeringa spela på lag med næringa.

Det ligg moglegheiter for 16 000 årsverk fram mot 2040. Verdiskapinga er estimert til 27 milliardar. Det meste kan hamna i distrikta. Med grunnrenteskatt kan utviklinga bli stikk motsett. Tala kan bli reduserte til langt under halvparten.

Me i Småkraftforeininga er overraska. LO ser i liten grad kor øydeleggjande dette kan bli for arbeidsfolk i distrikta.

Kvar skal straumen koma frå?

Sentralmakta i Arbeidarpartiet er oppteken av å hindra tilpassingar og nedskaleringar. Men dette kan dei alt hindra med dagens regelverk. Det kan gjerast gjennom konsesjonsbehandlinga i NVE.

Me i Småkraftforeininga ser få spor av slik tilpassing når me går gjennom det som er bygd dei siste åra. Dersom det likevel har skjedd, har det ikkje skjedd utan at styresmaktene og NVE har akseptert det.

Kvifor ikkje heller fokusera på å sikra nok kraftproduksjon? Vindkraft på land mangla ofte lokal aksept. Havvind er dyrt og tek lang tid. Det same gjeld kjernekraft.

Småkraft kan byggjast no. Naturinngrepa per produserte straumeining er ofte lågare enn både solparkar og vindkraft. Dei siste åra har småkraftnæringa vore blant dei få som faktisk har bygd ut meir fornybar energi i Noreg.

Kvar skal straumen koma frå dei neste åra, dersom styresmaktene òg vil gjera det vanskeleg for småkrafta? Arbeidarpartiet kan ikkje snakka om billegare straum til industrien, og samstundes jubla for ein skatt som kveler det vesle som er att av utbygging. Det same gjeld LO.

Vårt råd er enkelt

Lytt til dykkar eigne ordførarar. Lytt til fagmiljøa. Lytt til finans og leverandørar som ser rekneskapen frå innsida. Og lytt til dei 226 som seier det same: Hald grensa på 10 000 kVA fast.

Høyringsrunden har gitt Arbeidarpartiet alle svara dei treng, og no kan dei leggja ballen om grunnrenteskatt på småkraft død, ein gong for alle.

Ta vare på det vi har – sammen

av

Kronikk av Pia Wigtil, direktør i Kulturminnefondet

Når vi går inn i et nytt år, er det naturlig å rette blikket framover. Samtidig er det nettopp nå vi bør stille et grunnleggende spørsmål.

Hvordan tar vi best vare på det vi allerede har? 

I møte med klimaendringer og økende press på arealer, blir svaret stadig tydeligere. Gjenbruk og rehabilitering må få en langt sterkere plass i samfunnets prioriteringer.

Kulturminnene våre står midt i disse utfordringene. Økt nedbør, mer ekstremvær og raskere endringer i landskap og bebyggelse, gjør mange kulturminner mer sårbare enn før. Samtidig rives det rundt 14 000 bygg i Norge hvert eneste år. Det er lite klimavennlig, og ett stort tap av materialressurser, håndverkskunnskap og historie. Hvert bygg som settes i stand, framfor å rives, er derfor også et konkret klimatiltak.

Men kulturminnevern handler ikke først og fremst om bygg og materialer. Det handler om mennesker.

Det er private eiere som velger å ta ansvar for et gammelt hus. Frivillige som år etter år legger ned tusenvis av dugnadstimer i fartøy, forsamlingshus, tekniske anlegg og kulturmiljøer. Fagfolk, ildsjeler og lokalsamfunn som bryr seg. Det er disse menneskene som er den viktigste ressursen i kulturminnevernet.

Noen tror fortsatt at arbeid med verneverdige kulturminner handler om fredning, museum eller å legge en osteklokke over bygninger å konservere dem. Vårt arbeid handler om vern gjennom aktiv bruk. Kulturminner skal brukes, tilpasses og leve videre, på en måte som tar vare på historien samtidig som de har en funksjon også i dag.

Derfor er det avgjørende at terskelen til oss i Kulturminnefondet er lav. Enten du er privat eier eller representerer et frivillig lag, skal det være enkelt å ta kontakt. Vi er til for å hjelpe, både i søknadsfasen og underveis i gjennomføringen av prosjekter. Mange tar kontakt for sent, eller lar være fordi de er usikre. Det ønsker vi å gjøre noe med. En tidlig samtale kan ofte spare både tid og arbeid.

Kulturminnefondets skal være en tilgjengelig støttespiller. Vi har dyktige rådgivere som kan bidra med råd og veiledning. Økonomisk støtte kan vi også bidra med der prosjektene er gode. Kulturminnearbeidet er et felles prosjekt, der innsatsen i lokalsamfunnene er selve bærebjelken. Vi står sammen med dem som gjør jobben.

Engasjementet er stort. I 2025 mottok Kulturminnefondet 2 121 søknader om støtte, det høyeste antallet noensinne. Det opplever jeg som en tillitserklæring. Det viser at mange ønsker å ta vare på kulturarven, og at dette arbeidet oppleves både meningsfullt og relevant i møte med klima- og samfunnsutfordringer.

Kulturarven binder sammen fortid og framtid. Den gir steder identitet og mennesker tilhørighet. Når vi tar vare på den, tar vi samtidig vare på ressurser, kunnskap og miljø.

Terskelen for å ta kontakt med Kulturminnefondet er lav. Døren er åpen. Om du lurer på om prosjektet ditt kan få støtte, eller trenger råd om veien videre, er det bare å ta kontakt. 

Skal vi lykkes med å ta vare på det vi allerede har, må vi gjøre det sammen.

«Tank You» på Naustholmen i Steigen kommune. Har forvandlet en gammel dieseltank til et unikt overnattings- og opplevelsessted, og viser på forbilledlig vis hvordan kulturminner kan få nytt liv gjennom kreativ og aktiv bruk.
Foto: Kulturminnefondet

Hva du kan prate med familien din om i jula

av

Kronikk av Statsforvalter Frank Jenssen og underdirektør på vergemål, Tonje Holter:

Jula er ofte høytiden da familier møtes for å skape gode opplevelser sammen. Det kan være en fin anledning til å snakke om ønsker for framtida mens dere alle er friske nok. Hva vil du skal skje med deg og dine interesser – dersom du får demens eller annen alvorlig sykdom?

Antallet framtidsfullmakter har økt markant de siste årene. Hos statsforvalteren merker vi en større pågang av spørsmål om framtidsfullmaker rundt ferie og høytider fordi mange bruker muligheten til å ta den store samtalen med sine nærmeste. Å snakke om hvordan en vil ha det i framtida, kan også bidra til å dempe framtidige konflikter. Framtidsfullmakt er noe annet enn et testamente. Den varer livet ut, og opphører når du dør.

Dette er en framtidsfullmakt

En framtidsfullmakt er en privatrettslig avtale mellom deg og den du velger til å ivareta dine interesser. Fullmakten er et alternativ til offentlig vergemål. Mange skriver en fullmakt for å sikre at en som kjenner deg godt, og som du stoler på, kan ta avgjørelsene for deg når du ikke lengre er i stand til å gjøre det selv. Det er viktig at fullmakten er tilpasset din situasjon og dine ønsker, og at den følger kravene til innhold og utforming. 

Fullmakten kan beskrive enkle ting som å betale regninger, si opp et abonnement, og melde flytting, men også mer kompliserte saker som selge hus, inngå avtale om lån, eller søke om helsetjenester du har behov for. 

Dersom du ikke lengre er i stand til å ivareta interessene dine er alternativet til en framtidsfullmakt et vergemål. Det er Statsforvalteren som oppnevner verge, og ordningen er underlagt kontroll av det offentlige. For en verge er det strenge regler rundt håndtering av midlene dine, mens en framtidsfullmakt kan åpne for mer fleksible løsninger fordi det er du sjøl som har bestemt hvordan du vil ha det hvis du blir sjuk eller skadet.

Vi får ofte spørsmål om framtidsfullmakter må stadfestes av oss før den kan tas i bruk? I utgangspunktet ikke. Kun ved salg eller overdragelse av eiendom skal statsforvalteren kontaktes for en stadfestelse. Vi har opplevd at noen banker tror det kreves en bekreftelse fra statsforvalteren rundt økonomiske spørsmål som kontotilgang eller lån. Det stemmer ikke. En framtidsfullmakt er en privatrettslig avtale og et bindende juridisk dokument. 

Krav

Fullmakten bør inneholde ditt fulle navn og fødselsnummer. Du kalles da en fullmaktsgiver og du må være fylt 18 år. Dessuten må den inneholde fullt navn, adresse og fødselsnummer på den som skal ta vare på dine interesser. Den kalles fullmektig, og kan være en ektefelle, et barn, en venn eller noen andre du stoler på. 

To vitner bør være til stede når fullmaktsgiver undertegner sånn at de kan bekrefte at du på dette tidspunktet er i stand til å vurdere hva som er det beste for deg. Det er vanskelig å gi føringer for alle tenkelige situasjoner. Det er derfor viktig at du velger en person du stoler på, og som kan ta de gode avgjørelsene for deg. 

Du kan beskrive hva som skal skje med dine økonomiske interesser eller eiendommer, gaver du ønsker å gi, eller opplevelser du ønsker å ha i fremtiden. Det er også mulig å gi samtykke til for eksempel GPS-sporing dersom du mister evnen til å finne frem. Dette er et dokument du og dine kan lage sammen, eller at du får hjelp av en advokat. Det finnes foreløpig ikke noe offentlig register for fullmakten. Oppbevar originalen på et trygt sted der fullmektigen eller andre vet hvor de kan finne den.

Ingen overraskelser

Når framtidsfullmakten en dag trer i kraft, skjer det fordi du på grunn av alvorlig sykdom eller svekket helse ikke lenger er i stand til å ivareta dine egne interesser. Da er det godt at det ikke kommer som noen overraskelse hvem som skal ta de store beslutningene for deg.  Når familien allerede har hatt den åpne samtalen, vet alle hva du ønsker, og hvem som har fått ansvaret. Det demper konflikter og skaper trygghet – både for deg og dine nærmeste. 

Bruk jula

Derfor oppfordrer vi i år til at du bruker litt av jula til nettopp dette: ta den store julesamtalen. Snakk sammen om hvordan du ønsker å ha det om livet endrer seg. Kanskje blir dette året da du får framtidsfullmakten på plass – og sørger for at alt er klart før nyttår.

Det er ingen tung eller trist samtale. Det handler om å vise omsorg, tillit og kjærlighet.

Så i år kan du legge mer under treet enn bare gaver. Du kan legge igjen trygghet – for framtida.

Av statsforvalter Fransk Jenssen og underdirektør vergemål Tonje Holter

Ordførerens appell for Unicare Røros

av

av Sadmira Buljbasic (AP)

Vi står her i dag fordi vi er opptatt av å bevare noe verdifullt og for å anerkjenne den fantastiske jobben som gjøres. Unicare er ikke bare et tilbud eller en institusjon – men et sted som har gitt mennesker håp, mestring og muligheten til å få «det gamle livet sitt» tilbake etter å ha gått gjennom sjukdom. Rehabiliteringstilbudet på Unicare Røros har i mange år vært et av de viktigste og beste tilbudene i landet og vært ledende innen sitt fagfelt. Nå står dørene i fare for å lukkes for godt. Det er en tragedie!

For bak hvert tall og hver budsjettside finnes mennesker. Mennesker som i det her tilfellet trenger rehabilitering for å komme tilbake i jobb, tilbake til hverdagen, tilbake til familiene sine. Mennesker som har funnet varme, trygghet og faglig støtte nettopp her på Røros. Midt i et lokalsamfunn som vet hva inkludering betyr.

Helse Midt kan legg ned tilbudet for å spare penger. Men med på kjøpet får de da svekket folkehelse, livskvalitet og menneskers mulighet til å leve verdige liv.
Et spesialisert og velfungerende tilbud forsvinner – et tilbud som ikke uten videre kan erstattes. Kompetanse tar tid å bygge opp! Fordi det også er knytta til folk! Folk som har røtter i lokalsamfunnet vårt her på Røros – og dem vil vi heller ikke miste!

Vi har kompetanse, ressursene og senteret her på Røros!  Når helseforetaket vender blikket bort, rammes de som trenger den her omsorgen og hjelpen aller mest.

Vi kan ikke finne oss i og godta at lønnsomhet går foran helsefaglig forsvarlighet. Vi kan ikke godta at fagmiljø bygges ned og at kompetanse forsvinner. Og vi kan ikke godta at lokalsamfunn mister arbeidsplasser og viktige funksjoner som har vært bærebjelker i mange år.

No står vi her samlet for å kreve handling, og at de ansvarlige tar sitt helhetlige ansvar på alvor! Vi vil at de ser verdien i rehabilitering- ikke som en kostnad, men som en nødvendighet og investering i mennesker. Og da skal de vite at det her tilbudet gjør en forskjell! 

La oss vise at vi ikke gir oss. At vi står opp for det som betyr noe; Helsa vår, tryggheten, og den handa vi skal rekke ut til de som har opplevd sjukdom.

Pasientene, fagfolkene og samfunnet trenger Unicare Røros! 

Stig-Arvid Leinum (R) sin appell

av

Kjære alle sammen

I dag står vi her fordi et sterkt fagmiljø på Røros står i fare.
Kreftrehabiliteringa som i årevis har gitt håp og livskvalitet til pasienter over hele Midt-Norge, blir nå rasert – ikke fordi behovet er borte, men fordi et anbudssystem har pekt en annen vei.

De som jobber her har bygd opp kompetanse, trygghet og menneskelig varme.
Nå står de igjen med usikkerhet – ikke på grunn av faglig svikt, men fordi Helse Midt-Norge styrer etter markedslogikk i stedet for helsefornuft.

Dette viser hvor galt det går når vi lar New Public Management og foretaksmodellen styre velferden.
Når helse blir et marked, blir pasienten en kostnad og ansatte en utgiftspost.
Vi mister ikke bare tilbud – vi mister trygghet, kontinuitet og lokalkunnskap.

Derfor sier vi i Rødt: Foretaksmodellen må skrotes.
Sykehus og rehabilitering er ikke markeder – det er fellesskapets ansvar.
Vi vil ha åpen, demokratisk styring av helsetjenestene, med en langtidsplan for velferden som sikrer bemanning, forutsigbar finansiering og likeverdige tjenester – i Røros så vel som i Romsdal og resten av landet.

Foretaksmodellen har gjort helsevesenet mer byråkratisk, ikke bedre.
Der vi før hadde 16 direktører, har vi nå over 50 – alle med millionlønn, mens de som faktisk holder helsevesenet i gang, må betale for kaffen.
Det sier alt om hvem systemet prioriterer.

Og som om det ikke var nok: mens byråkratiet vokser, tvinges sykehusene til å ta opp lån fra staten selv – som en lånehai mot sine egne.
På få år har gjelda doblet seg fra 28 til over 60 milliarder, og rentene spiser hundrevis av millioner hvert år.
Det er penger som skulle gått til pasienter, ikke til renter.

Alt for å late som at markedsstyring fungerer.
Men det gjør det ikke – i noe så grunnleggende som helsevesenet vårt.

Så la oss si det høyt, her fra Røros: Helse er ikke butikk!

Vi må stanse anbudspolitikken og bygge et helsevesen styrt av tillit og demokratiske verdier.
Vi krever et helsevesen der fagfolk får styre fag, der velferden eies av fellesskapet, og der pasientene får trygghet framfor prislapper.
Vi har ressursene, kunnskapen og menneskene – det eneste vi mangler er politisk vilje til å sette tillit og fellesskapet først.

Det er slik vi bygger et samfunn med ekte solidaritet.

Hva er demokrati Ap?

av

Leserinnlegg av Stein Petter Haugen

Det er sjelden jeg reagerer så kraftig som jeg gjør etter kommunestyremøte torsdag 27.11.25. Her fikk vi i klartekst demonstrert hvordan Ap og flere på Røros ser på folk som prøver å skape noe.

Vinterled A/S har siden 2016 jobbet av og på med en scooterled i Røros kommune. Scooterled er som kjent en kontroversiell sak med mange ulike hensyn å ta. Og det er helt legitimt å være i mot innholdet i det som enkelte har utarbeidet.  

En orientering om sitt arbeid er ikke noe farlig, men kun en styrke for demokratiet at folk får komme til kommunestyret å holde en orientering av hva de har gjort. Det som nå er skummelt med en avvisning av så uskyldig som en orientering er at vi begynner å nærme oss noe farlig. Nemlig noe som kan ligne på diktatur. Der man ikke tåler å høre meninger som man ikke er enig i.

Her er det folk og næringsdrivende på Røros som har brukt enorme summer og tid på å jobbe med en slik sak. De får ikke engang komme å holde en orientering om sitt arbeid fordi noen mener dette er reklame. Hvilken behandling er dette av folk som har et initiativ.?

Det som også er graverende her er at de fikk beskjed av en tidligere Ap-ordfører at han var positiv og at han gjerne ville at de skulle fremme en sak til politisk behandling. Nå får de ikke en gang komme og orientere kommunestyret ifølge deler av Ap og noen til Dette er mildt sagt frekt.

Jeg varsler herved omkamp av vedtaket som er gjort 27.11 og kommer til å ta det så langt det er mulig. Ikke nødvendigvis for at kommunestyret skal vedta en led, men av respekt for folk og de som tar initiativ til noe. Respekten for demokratiet 

Skal vi legge oss på en slik linje må vi slutte med all orientering fordi det kan bli oppfattet som reklame.

Unicare på Røros må bestå

av

Leserinnlegg fra Jørgen Berg

Den 24.11.2025 kunne vi lese at SVs Christian Elgaaen gikk ut og forsvarte rehabiliteringstilbudet ved Unicare på Røros. Unicare er en privat aktør innen spesialisthelsetjenesten. SV nasjonalt har sagt at de vil fase ut private aktører fra helsetjenestene våre. Har SV gått bort fra denne linjen? 

Uansett er det veldig flott at SV nå er enige med Høyre i denne saken! Unicare representerer et mangfold i det offentlig finansierte helsetilbudet, og er en viktig aktør i vår region med kompetansearbeidsplasser. Her må vi håpe at lokale, tverrpolitiske initiativ seirer!

Allerede i mai var Høyres stortingskandidater ute i blant annet Retten og Rørosnytt og forsvarte rehabiliteringstilbudet ved Unicare Røros. Det er spesielt synd dersom det kompetente, etablerte miljøet på Unicare rives nå, i en tid der vi lever stadig lengre og behovet for rehabilitering blir tilsvarende større.

Høyres linje har hele tiden vært at det er pasientens behov som skal stå i sentrum. Da må det offentlige samarbeide med både private, ideelle og frivillige aktører for å få et best mulig behandlingstilbud og for å sikre at de som har krav på hjelp, får hjelpen raskest mulig. Dette må naturligvis være finansiert av det offentlige. Under Solberg-regjeringen ble også fritt behandlingsvalg innført, fram til Støre-regjeringen avviklet den i 2023. Fritt behandlingsvalg var en ordning som ga pasientene et større mangfold i tilbudet og kortere ventetider, ved at private aktører skulle tas mer aktivt i bruk. 

Jørgen Berg,

Foreningsleder Røros Høyre

Saken vi ikke omtalte

av

Leder skrevet av Tore Østby (Redaktør i Rørosnytt)

Denne uken har Rørosnytt som eneste lokale medieaktør unnlatt å skrive om saken som ble den store snakkisen, og som ble slått opp i landets største aviser.

Saken dreier seg om Lillian Sandnes sin Facebookpost med et AI-generert bilde av en buss i ei gate.

Det er vanlig at vi i Rørosnytt unnlater å skrive om saker vi får nyss om, og andre ganger slår vi dem opp stort, og følger opp med flere saker. I alle tilfeller gjøres en journalistisk vurdering.

Vi vurderer sakene opp mot gitte nyhetskriterier som vesentlighet, aktualitet, konflikt, identifikasjon og sensasjon. For å være en nyhetssak må minst to av nyhetskriteriene være oppfylt. Da vi ble kjent med saken var det slik vi vurderte det bare nyhetskriteriet Sensasjon som var klart oppfylt.

Media skal være kritisk, og det mest underliggende er at når vi er kjent med en nyhet, skal vi skrive om den. “Vær varsomplakaten” definerer grenser.

Vi ble kjent med det AI-genererte bildet etter at flere hadde skrevet om det. Et langt liv i media har lært oss å være ekstra varsomme med å “jage i flokk”. Når noe er mye omtalt, er det mindre viktig å skrive om det, og ekstra grunn til å være varsom.

Det som er hele saken er at Lillian Sandnes gjorde en tabbe. Hun hadde ikke tilgang til bildet hun ønsket seg, og valgte å be AI om hjelp. Hjelpen var bildet, som fikk noen til å reagere kraftig. Jeg vil si oppsiktsvekkende kraftig, selv om Julemarkedets omdømmefokus er å være genuin.

Syre er et slenguttrykk for det hallusinasjonfrembringende narkotiske stoffet LSD. For meg var det åpenbart at denne glippen ikke har sammenheng med bruk av narkotika. Overskriften som er brukt i flere medier er etter min mening uhørt. 

Media har en viktig funksjon i å være vaktbikkje. Vi skal avdekke alvorlige feil. Det betyr ikke at det vår plikt å hamre inn at det aldr kan gjøres feil. Det er menneskelig å feile, og alle har vi gjort feil.

Da Lillian Sandnes fjernet Facebook-posten med det AI-genererte bildet, og la seg flat, forelå det ikke lenger noen grunn til å hente fram de mest brutale formuleringene og beskyldningene.

Det er ikke medias oppgave å mobbe.

Når alt dette er sagt, vil jeg også si at hver enkelt redaksjon gjør sin egen journalistiske vurdering. Jeg har full respekt for at andre redaksjoner vurderte dette helt annerledes enn oss.

Rørosnytts mantra fra starten har vært og er: Vi skal speile Rørossamfunnet slik det er, hverken verre eller bedre enn det er.