Kronikk

Kronikk av Statsforvalter Frank Jenssen og John Haakon Stensli, fungerende direktør for reindriftsavdelingen:

Den siste uka har dyretransport gått i skytteltrafikk fra Hyddmoen og Haugavollen i Brekken. 700 reinsdyr er fraktet bort fra beiteområdene og tilbake til sommerbeite. Noen dyr skal tilbake til Selbu, andre nord for Aursunden/Haugavollen, noen til Elgå og noen helt tilbake til Sverige. Dette er svært kostnadskrevende, men ett av mange tiltak for å hindre at reinsdyrene havner på innmark eller utenfor distriktsgrensa, for eksempel i Tufsingdalen. 

Beitetidene i Femund reinbeitedistrikt er fastsatt ved lov og forskrift.  I området øst for Feragen og vassdraget til Fæmund er beitetiden 1 sept. – 30.april. Vest for dette er beitetiden 15.november – 30.april. Det er altså “lov” å ha reinen sør for Vauldalsgjerdet mellom Brekken og svenskegrensa fra 1.september, men det øker også risikoen for at reinen fortsetter videre ned til blant annet Tufsingdalen og inn på innmarka der.

Grensene for mange av reinbeitedistriktene følger i liten grad reinens naturlige beitemønstre. Når vinteren begynner å melde sin ankomst, setter reinflokkene kursen bort fra sommerbeitene og mot vinterbeiteområdene. Hvis dette skjer for tidlig – typisk i oktober før det har kommet særlig med snø, går de gjerne «på ville veier» – det vil si utenfor reinbeitedistrikt og på dyrkamark som ikke er inngjerdet. Dette kan gi grobunn for konflikt mellom bønder og reineiere. Når rein krysser grenser som ikke er naturlige grenser i terrenget, ender det ofte i uavklarte situasjoner og ekstraarbeid som krever mange ressurser. 

Reindriftsnæringen setter i verk en rekke forebyggende tiltak for å hindre at reinen havner på ville veier. 

• Det er satt opp mange kilometer med gjerde på de mest utsatte stedene der rein ønsker å krysse. 
• Lange sperregjerder må ha åpninger, slik at man kommer seg til boliger, hytter, dyrkamark, skog og friluftsområder. Der det er mulig, må disse åpningene ha grinder eller bommer som hindrer reinen å passere. Ofte blir disse dessverre stående åpne, og reinen smetter gjennom. Der det ikke er mulig å stenge med grind eller bom, monteres lyd-installasjoner, med lyder av bjørn eller hunder som får rein til å ta en annen vei. Der heller ikke dette er mulig, må reineierne ha turnus for å holde vakt.
• Det kjøres trailerlaster med hundrevis av rein tilbake til sommerbeite for å hindre for tidlig tilgang til vinterbeite. 
• Slakting starter mens reinen fortsatt er på sommerbeite, for å hindre at en for stor flokk havner på vinterbeite. Dette for å hindre overbelastning av vinterbeitene, og for å redusere mengden rein på innmark.
• ATV, terrengsykler, snøscooter, gjeterhunder og droner brukes for å styre flokkene dit man vil ha dem. Når det blir snø og scooterføre, blir denne jobben mye enklere enn på barmark.

Når reinen først havner der den ikke skal være, bruker reindrifta veldig mye tid på blant annet å jage den bort fra dyrka mark som ikke har sperregjerder for rein, det vil si gjerder som er litt høyere enn vanlige sperregjerder. Dessverre har denne jaginga gjerne svært kortvarig effekt. Ofte tar det kort tid før reinen er tilbake på uinngjerdet innmark.

Staten bidrar med midler til konfliktdempende tiltak, som f.eks. inngjerding av dyrka mark. Dette er midler som kommer fra både reindriftsavtalen og jordbruksavtalen, og forutsetter enighet mellom begge parter. Inntil 90 % av gjerdekostnadene dekkes.  Mange steder lar det seg ikke gjøre å holde reinen unna innmark ved hjelp av gjeting. På disse stedene vil et innmarksgjerde i praksis være den eneste effektive løsningen. Dette vil også redusere behovet for barmarkskjøring i forbindelse med gjetingen. Omfattende kjøring fører gjerne til terrengskader. Statsforvalteren er derfor av den oppfatning at i enkelte områder bør mer av dyrkamarka gjerdes inn for å hindre potensiell skade på innmark. 

Gode snøforhold er avgjørende for å holde kontrollen på reinen når den er på vinterbeite. Mindre snø og mye mildvær har skapt store utfordringer de siste årene.  Økt hytteutbygging og andre inngrep bidrar også til vanskeligere driftsforhold for reindriftsnæringa. Det blir vanskeligere for reinen å finne beitero, og den setter raskere kursen mot vinterbeitene. Antall lastebiler med rein som kjøres nordover til sommerbeitene igjen har derfor økt i takt med hytteutbyggingen. Dette gjelder spesielt for Saanti sijte.

Bøtelegg! – hevder noen. Ja, pålegg om utdriving og eventuell tvangsmulkt er en mulighet  Statsforvalteren har, og også bruker. Slike virkemidler er mest aktuelle der det synes å mangle tilstrekkelig vilje til å holde reinen unna ulovlige beiteområder. Pålegg har imidlertid liten effekt der det ikke er manglende vilje, men heller manglende muligheter til å holde reinen der den skal være. I slike tilfeller vil ikke pålegg og tvangsmulkt føre til færre rein på områder uten beiterett. Det er da bedre å sette i verk forebyggende tiltak som kan bidra til å hindre at problemet oppstår, som beskrevet over. Målet er å hindre at rein forviller seg til «forbudte» områder. Når den først har kommet dit, er det vanskelig å flytte den til et sted den kan kontrolleres, og dermed hindres i å vende tilbake dagen etter. Når det har kommet så mye snø at det går greit å kjøre snøscooter, er problemet stort sett over. Da er det fullt mulig å holde kontroll på reinen, noe vi da forventer at reindrifta gjør.

Fakta

• I Norge er nærmere 3 300 personer tilknyttet den samiske reindriften, med rundt 215 000 dyr. 
• Det samiske reinbeiteområdet strekker seg fra Engerdal i Innlandet i sør til det nordligste av Norge. Det sørsamiske området er sør for Saltfjellet i Nordland
• Ca. 1/3 av det totale slaktevolumet av rein i Norge, som er på ca. 1.700 tonn, produseres sør for Nordlands-grensa. Da er ikke-samisk reindrift i områdene rundt Jotunheimen inkludert.
• Flytting mellom årstidsbeiter – fra sommer- til vinterbeite og omvendt – er en helt sentral del av driftsformen i de fleste reinbeitedistriktene.
• Et reindriftsår regnes fra 1.april til 31. mars, og ved reindriftsårets slutt skal det være maksimalt 9000 dyr til sammen i de to sijtene Gåebrien og Saanti.

• Statsforvalteren i Trøndelag er reindriftsmyndighet for all reindrift i Norge sør for nordlandsgrensa.

Av: Frank Jenssen, statsforvalter i Trøndelag:

Det har vært mye i Trøndelag nå. Droner, hacking, kvikkleire eller Amy – det handler om å være forberedt. 

Mulige droneflyging ved Ørland flystasjon. Norge deles i to etter at ei og jernbane raser ut. Strøm- og telenett slås ut etter uvær – denne gang Amy. Og hver eneste dag er det noen som prøver seg på innbrudd i nettet – ditt private eller jobben sitt.  Dette er en del av vår nye hverdag. 

En ting er at ekstremvær slår ut strøm og telefon, men i ytterste konsekvens kan det også skyldes en handling fra en fiendtlig aktør. Det samme gjelder mulig droneflyging rundt flyplasser og forsvarsanlegg. Selv om det ‘bare’ er noen som vil teste responsen vår eller se seg rundt, så er det farlig, og det forstyrrer samfunnets drift. 

Samlet sett er truslene fra statlige aktører mot Norge mer uforutsigbare, mer omfattende og mer krevende enn på mange tiår. Det er sannsynlig med sabotasjeaksjoner, også på norsk jord. Det sier Politiets sikkerhetstjeneste, PST, rett ut i sin nasjonale trusselvurdering for 2025. 

Enten det er fiendtlige aktører, uvær eller kvikkleireskred som setter samfunnet på prøve: Vi må være bedre forberedt! Kommuner, myndigheter og Forsvaret forbereder seg mer og øver mer. Men også vi som innbyggere oppfordres til å tenke egenberedskap. Kan du og familien klare dere en uke uten vann, strøm eller åpne butikker? 

Russlands angrepskrig mot Ukraina preger hele Europa, også Norge og Trøndelag. Både Russland og andre har et ønske om at vi som land skal miste fokus. For eksempel ved at vi blir mindre opptatt av å støtte Ukraina og mer opptatt av oss selv. De som ikke vil oss vel, prøver derfor å skape uro og usikkerhet, de tester vår årvåkenhet og de kartlegger hvordan samfunnet reagerer når de ‘prøver seg’. 

Som innbyggere og samfunn må vi ta dette på alvor – uten å skape frykt. Politiet og Forsvaret gjør sin jobb. Vår jobb som innbyggere er enklere, men likevel viktig: Følge med, varsle fra, og ellers leve livene våre som normalt. I urolige tider er det hverdagen vår vi beskytter.

At urolighetene øker på i oktober er en påminnelse med ekstra tyngde. Oktober er Nasjonal sikkerhetsmåned, en årlig kampanje som fremmer digital sikkerhet over hele Europa. Hovedbudskapet er at sikkerhet ikke bare er et spørsmål for politi og forsvar, men for oss alle –innbyggere, kommuner og næringsliv.

Men vi skal ikke gå rundt og være redde. Vi vet at Russland og andre land systematisk tester vårt og andre samfunns motstandskraft – gjennom desinformasjon, hackerangrep og kanskje også aktivitet nær kritisk infrastruktur som flyplasser, kraftanlegg eller militære områder. Vi har politi, forsvar og beredskapsmyndigheter som følger med og passer på. Hva den mulige droneaktivteten egentlig er, gjenstår å se. 

Hos Statsforvalteren i Trøndelag følger vi situasjonen tett. Vi har kontakt med politi og andre myndigheter. Kommunene jobber for å sikre at grunnleggende tjenester fungerer uansett trussel eller uvær. Vår viktigste beskjed til innbyggerne er: Ta ansvar for egen beredskap og vær en god beredskapsvenn for andre. Vær aktive øyne og ører i hverdagen og meld fra om droner eller annen mistenkelig aktivitet.

Det er ikke krig, men det er ikke helt fred heller.

I dag feirer vi 6 februar – den samiske nasjonaldagen-  til minne om Daniel Mortensson, Elsa Laula Renberg og alle de andre modige og nyskapende samiske menn og kvinner som samlet seg til det første samiske landsmøtet i 1917.
De så i 1917 at nok var nok, at skulle vi, det samiske folket ikke forsvinne, assimileres, oppslukt, og bli borte i den norske majoritetsbefolkninen, så måtte noe gjøres. Vi måtte samle oss, jobbe for det som var viktig for oss som folk – for å bevare og utvikle den samiske kulturen. 

Her er vi nå 108 år senere- vi er enda her, vi- et lite folk i den store verden- vi er overlevere. Sterke – litt som løvetannen som vokser gjennom asfalten- mot alle odds – vi er enda her. 

Norge er et lite land, og nordmenn er et lite folkeslag – som likevel ser en nytte i sin kulturarv med stolthet og glede – med rette-  som ser egen nytte i sin kulturelle overlevelse. Selv om man i den store verden egentlig er forsvinnende få. 

Sånn er det også for oss samer. Vi er få. Den store verden og folkene som lever der er ikke spesielt opptatt av vår kultur, eller hva vår kultur har å bidra med i den store sammenhengen. 

Men for oss er vår samiske kultur vakker, viktig, og vi har samme ønske som alle andre om at vi skal få det rommet til å eksistere, til å være de vi er, som alle nordmenn og alle andre. Vi har det samme behovet som storsamfunnet til å få dyrke og utvikle oss- og vi har samme rett til nettopp det. 

Vi har en vakker og rik kultur som ikke bare har en egenverdi som alle andre kulturer, men vi har også en kultur som er nært knyttet til naturen. Vår kultur bærer med seg eldgammel tradisjonskunnskap som er gitt i arv fra generasjon til generasjon – med kunnskap om natur, dyreliv, intim kunnskap om skiftninger og svingninger i vær og vind, om overlevelse, om mangfoldet i naturen, og med en dyp respekt for at vi som mennesker er en DEL av naturmangfoldet, – vi er IKKE herrer over naturen – vi har IKKE noen fullmakt til å bygge den ned, rasere den- Vi må LYTTE til den. 

I en verden der natur og miljø virker å være på et VIPPEPUNKT – Så er IKKE svaret å bygge naturen ned for å redde den. Vi kan ikke presse naturgrunnlaget enda mer for å møte et økt energibehov. 

Et økt energibehov kan kun møtes med en ting: Vi må KUTTE kraftig i vårt forbruk. Å kutte i energiforbruket er ESSENSIELT – Det finnes ikke noen blankokort vi kan fortsette å dra inn i evigheten.  Det finnes en grense – og den er passert! 

Verdens befolkning og den norske befolkningen og mennesker med makt må begynne med å lytte til de små tilsynelatende «ubetydelige» urbefolkningene med masse kunnskap om naturen, i stedet for å utrydde kulturene med sine levesett og sin unike tradisjonskunnskap. I stedet for å tro på at det «grønne skiftet» med rasering av de siste områdene med urørt natur vil både berge jorden og flytte grensene for hva det er mulig å tyne jordkloden for. 

Samisk kultur kan ikke ofres for å verken vedlikeholde energiforbruket eller for å øke det. 

Vi kan ikke satse på videre vekst- kun kraftig forbrukskutt er riktig medisin!

Vi har sett Fosensaken – som et eksempel på dette. 

Vi har lært at den norske stat nu anker frifinnelsen av Fosendemonstrantene. 

Vi har sett at staten prøver å løse at de har dummet seg ut ved å plassere Fosenreinen i områdene fjellregionens samer ble kasta ut fra så seint som rundt 1910. 

Vi har sett sinte folk, sinte politikere som ikke vil ha samer og rein inn i disse historiske samiske områdene på nytt. 

Vi har sett det snakkes om penger- hva samer koster- i flere sammenhenger. 

Jeg vil oppfordre både voksne og barn, politikere og andre; tenk på hva dere sier, ordene dere bruker. Vær rause- vi er flere som deler dette landet, og skal fortsette å dele det. Ta ansvar! Si ifra når dere hører fordommer og hets av samer. Husk at 3 av 4 unge samer har opplevd å å bli hetset og trakassert bare fordi de er samiske. Si ifra, ta ansvar. 

Det er staten som har skapt fornorskningen, fordrivelsen, og problemene – ikke samene og ikke reindrifta. 

Vi trenger en positiv majoritetsbefolkning, vi skal ha en positiv fremtid sammen, vi trenger alle de flotte positive  majoritetsrørosingene, vi trenger gode venner, fordi vi er i mindretall. 

OG –  når det gjelder kostnader, som Per fuggelli uttalte på slutten av sitt liv – Det har aldri vært bortkastede penger å gi folk verdighet, trygghet og en følelse av at her hører jeg til. 

Og jeg vil også løfte frem historiker Henry Minde sine betraktninger som bør lyttes til av alle dere voksne mennesker der ute: 

Det kan hevdes at det vil ta ca 120 år fra Sametingets opprettelse før det norske stat har brukt like mye midler på å rette opp all den urett de har gjort, og har brukt like mye penger som de har brukt på å utslette den samiske kulturen gjennom fornorskningspolitikken, med DAGENS INNSATS.

 – Det er ikke godt nok!

Samene er et sterkt folk- et stolt folk- vi har en vakker kultur – som skal fortsette å leve, blomstre og utvikle seg.

Vi er en del av en lang lang rekke med overlevere- som har trosset store utfordringer og på tross av alt enda finnes her- og vi skal fortsette å finnes – både i nær fremtid og i generasjoner fremover. Vi har en verdi, og vi skal fortsette å ta plass- fordi storsamfunnet og verden også trenger oss – men først og fremst fordi vi har rett til å være her. 

Læhkoe biejjine – Lihkku beivviin- Gratulerer med dagen!