Kronikk

Vern gjennom aktiv bruk

av

Kronikk av Simen Bjørgen, direktør i Norsk Kulturminnefond

Å finne den gode balansen mellom å ta vare på og skape nye verdier, er den mest spennende utfordringen for oss som jobber med kulturminner. Kulturminnefondet ser det som viktig at det legges til rette for en fremtidig bruk at kulturminner som settes i stand. Mange kulturmiljøer reddes i dag av eierens motivasjon, engasjement og vilje. Lokalsamfunn og dugnadsinnsats. Frivillige og ildsjeler. Det nære samarbeidet med eierne er derfor Kulturminnefondet viktigste strategi. 

Det kan være vanskelig å sette ord og tall på hvordan kulturminner, bygningsarv, kulturmiljø og håndverkstradisjoner påvirker oss. Og hvilke verdier de representerer. Og hvorfor det er viktig å ta vare på dem.

En ny utredning fra Agenda Kaupang og Asplan Viak dokumenterer den store samfunnsnytten som blir utløst gjennom Kulturminnefondets tilskuddsordning. Rapporten viser også at kulturminnene som får støtte fra Kulturminnefondet ikke bare blir istandsatt; de blir også aktivt tatt i bruk. Dette mer enn dobler samfunnets innsats for å bevare kulturminner, samtidig som det utløser privat engasjement og midler fra andre kilder.

Kulturminnefondet påvirker også kvaliteten i bevaringsprosjektene fordi fondet har en løsningsorientert dialog med søkerne som kan «dulte» prosjektene i riktig faglig retning. 

Det skal være enkelt for eiere å søke om tilskudd, og det skal være enkelt å kontakte Kulturminnefondet. Kulturminnefondet vil finne gjennomførbare og bærekraftige løsninger sammen med eierne.  De fleste søkerne synes også det er enkelt å lage søknaden sin selv.

Allmennhetens tilgang til og opplevelse av kulturminnene er en viktig faktor for å vurdere samfunnsnytten. Resultatene viser at en stor andel av tilskuddsmottakernes kulturminner er tilgjengelige for allmennheten, enten visuelt fra veier og plasser, eller ved at folk kan gå inn på området, i bygningene, eller rett og slett oppleve kulturminnene.  

Antallet mennesker som opplever kulturminnene øker betydelig etter istandsetting, noe som tyder på at tilskudd fra Kulturminnefondet bidrar til å gjøre kulturminner mer tilgjengelige og opplevelsesrike for et bredt publikum. 

Dette er spesielt viktig fordi vi er mange som verdsetter autentiske og historiske opplevelser. 

Kulturminnevern gjør lokalsamfunn til bedre steder å leve. Ifølge informantene skaper kulturminnevern identitet, tilhørighet, stolthet og samhold, som er viktige dimensjoner av sosial bærekraft. Det bidrar til aktive lokalsamfunn med dype røtter. Tilskuddet får flere til å reflektere over egne kulturminneverdier og hva de kan gjøre for å bevare dem.

Undersøkelsen viser hvordan bevaring av kulturminner bidrar til lokal og regional utvikling. For eksempel kan istandsetting av historiske bygninger ha en positiv effekt på lokalmiljøet, og kan skape oppdrag for håndverkere og muligheter for kurs og opplæring.  

Hver krone som blir gitt i tilskudd, gir 3,38 kroner i samlet innsats. Folk bruker egen tid, penger og materialer som de ellers ikke ville brukt. Det utløses også en stor frivillig innsats. 

Undersøkelsen viser at tilskudd fra Kulturminnefondet bidrar til økte leieinntekter, nytt eller utvidet bruksområde og kvalitetsmessig forbedring av kulturminner til næringsvirksomhet. 

Bruken av kulturminner til næringsvirksomhet og offentlig tilgjengelighet øker også etter istandsetting. Spesielt når det gjelder overnatting, servering, annen næringsvirksomhet og bruk som museum eller utstilling.  

Dette viser at Kulturminnefondets tilskudd er viktig for å gjøre kulturminner aktive og en del av økonomiske og sosiale aktiviteter. 

Samlet sett tyder resultatene på at tilskudd fra Kulturminnefondet spiller en viktig rolle i å sikre at kulturminner blir tatt i bruk etter istandsettelse. 

Vi trenger kulturminner fordi de hjelper oss å forstå og bevare historien vår. De gir innsikt i hvordan tidligere generasjoner levde, hvilke verdier de hadde, og hvordan samfunnet har utviklet seg over tid. Kulturminner er viktige for nasjonal og lokal identitet. De fungerer som symboler for en felles kulturarv, noe som styrker fellesskapsfølelsen og tilhørigheten i samfunnet.

Ved å bevare kulturminner kan vi lære om teknologier, kunst, arkitektur og skikker fra tidligere tider. Dette bidrar til økt forståelse for både historiske og kulturelle utviklinger.

Mange kulturminner trekker turister, noe som kan bidra til økonomisk vekst for lokalsamfunn gjennom reiseliv og kulturarrangementer.

Bevaring av gamle bygninger og kulturarv kan være en miljøvennlig praksis. Gjenbruk og rehabilitering av eksisterende strukturer reduserer behovet for nybygg og ressursforbruk.

Kulturminner representerer mangfoldet i vår felles historie. De gir oss muligheten til å forstå ulike tradisjoner, religioner og levemåter, noe som fremmer toleranse og respekt.

Feil om kommuneadministrasjonen

av

Leserinnlegg av Christian Elgaaen (SV)

Det er blitt hevdet fra flere hold den siste tiden, blant annet lederen i Fjell-Ljom 22. august, at Røros kommune har for mange ledere, og at administrasjonen er skjermet for kutt. Det er rett og slett feil.

På formannskapsmøtet 12. september ble det gitt en grundig presentasjon av stab og støtte i Røros kommune, også kjent som administrasjonen. Det er et par faktum her som er verdt å merke seg.

Det er 41 % av kostnadene til denne virksomheten som går direkte til det som gjerne benevnes administrasjonen. Resten av pengene, altså godt over halvparten, brukes på viktige tjenester som skoleskyss, overføring til private barnehager, kommuneoverlege og forsikringer, for å nevne noen. Derfor er det ikke riktig å hevde at kostnadene Røros kommune har til administrasjon er enorme, mye handler om regnskapsføring.

Når det er sagt, så skal selvfølgelig heller ikke administrasjonen være skjermet for gjennomgang og endringer. Det ble opplyst i nevnte formannskapsmøte at stillinger tilsvarende 1,8 årsverk allerede er fjernet, og at enda flere vil bli tatt bort. Dette skjer i forbindelse med naturlig avgang. I tillegg tas det ikke inn vikarer ved fravær, organiseringen blir evaluert og åpningstidene på servicetorget vil bli redusert. Slike grep vil ha konsekvenser for kommunens drift og utvikling, men bør tilbakevise påstanden om at administrasjon ikke skal få kutt.

Jeg vil avslutningsvis løfte fram de gode diskusjonene vi har hatt i formannskapet de siste møtene. Jeg opplever et formannskap som er villig til å se på løsninger for å bedre kommuneøkonomien. Det vil helt sikkert være uenigheter politisk om noen av tiltakene, men det vesentlige er at vi står sammen og leder kommunen gjennom store behov for endring og omstilling. Vi har i den forbindelse alle et ansvar for å bidra til en god og respektfull debatt, basert på fakta. 

Christian Elgaaen (SV)

varaordfører, Røros kommune

Til minne om Reidun Elise Roland

av

Det var med sorg budskapet om Reidun Rolands bortgang ble mottatt. 

Jeg har forsøkt å erindre når jeg først ble kjent med Reidun. Men det husker jeg ikke. For Reidun har «alltid» vært der, og det blir et stort tomrom og savn når hun nå har gått ut av tiden. 

Hvis jeg skal beskrive henne med ett ord, er det ordet engasjement som for meg blir mest dekkende. For Reidun var ingen sak for stor, eller for liten. Hun var brennende engasjert i både stort og smått i lokalsamfunnet vårt, men også i saker med både nasjonalt og internasjonalt format. Hun var et helhjertet samfunnsmenneske som satte felleskapet foran seg selv, og som gang på gang etterlevde sine egne mantra om at om man vil ha noe gjort, er det bare å brette opp ermene og sette i gang. Noen må alltid gå først, og Reidun gjorde ofte det. 

Hun var en foregangskvinne på mange områder i lokalsamfunnet vårt. Etter det jeg har fått opplyst, var hun blant annet den første kvinne som ble innvalgt i formannskapet i Røros kommune – ingen liten prestasjon i en mannsdominert tid!

Reidun Roland var folkevalgt kommunestyrerepresentant i Røros kommune i mange tiår, og det var som folkevalgt jeg best fikk lære henne å kjenne. Vi var ofte enige om det meste, men noen ganger også rykende uenig. Hun kunne bli irritert om hun ikke fikk flertallet med seg, men aldri verre enn at hun etter et minutt eller to alltid hadde en lun kommentar, et smil eller noen «god-ord» på lager til de hun nettopp hadde vært uenig med. En slik raushet er viktig i et demokrati, og nettopp denne rausheten – kombinert med ukuelig stå-på-vilje var blant flere kjennetegn på Reidun. 

En lang rekke lag, foreninger, utvalg, styrer og enkeltmennesker har også hatt stor nytte og glede av hennes engasjement. Hun bekledde også flere ulike stillinger i Røros kommune før hun ble pensjonist. Reidun var et samfunnsmenneske, i et og alt. 

Reidun Rolands navn kommer til å bli nevnt mang en gang, i flere generasjoner fremover. Og hun vil bli husket. Hun går nå selv inn i Røroshistorien, som hun var så glad i og stolt av. 

Jeg kommer til å minnes Reidun Roland med både glede og takknemlighet. Glede over ha fått blitt kjent med den kraften hun var, og takknemlighet for at lokalsamfunnet vårt har fått «lånt» Reidun og hennes engasjement i så mange år.

Men mest av alt kommer jeg til å savne medmennesket Reidun. Hun var et godt menneske.

Fred over Reidun Rolands minne. 

Isak V Busch, ordfører i Røros kommune

Gratulerer med dagen Eiliv!

av

Eiliv Grue, Volaveien 11, 7374 Røros, blir 90 år den 3. juli.

Han er utdannet lærer, blant annet med en mastergrad fra University of California i Santa Barbara, det ledende universitetet i USA innen undervisning og forskning, og har jobbet både som lærer og rektor ved flere skoler rundt om i landet, senere også blant annet som prosjektleder i det tidligere Kirke- og underviningsdepatementet. Han har også fått med seg et liv, både som redaktør og forlagssjef, før han pensjonerte seg og flyttet til Røros. 

Her har han først og femst markert seg som en av våre fremste Johan Falkberget-kjennere. Han har kjempet for å få et Falkberget-senter i Røros, levert inngående analyser av Falkbergets tre hovedverk;  Den fjerde nattevakt, Christianus Sextus og Nattens brød. I tillegg har han, sammen med Carl Lauritz Lund-Iversen, forsket på og samlet inn resultatet av Johan Falkbergets lange og innholdsrike arbeid som poet og lyriker, og utgitt «Johan Falkberget Samlede dikt». Boken, på over 300 sider,  kom ut i 2017 og markerte samtidig at det var 50 år siden Falkberget døde. 

Tre år senere kom Grues mest nyskapende verk, «Mysteriet Kølfogden Falkbergets sjelevenn». Mange har undret seg over Kølfogdens rolle i Nattens brød og hans kontakt med An-Magritt, men ingen har som Grue analysert hans rolle både som en katalysator og som en fadder for utviklingen av en av vår litteraturs sterkeste kvinneskikkelser. Så spesiell var Kølfogdens rolle at komponist Wolfgang Plagge ville se på muligheten til å sette musikk til hans rolle i romanen, og som Grue selv skriver om at det er Kølfogden «som leder eposet fram til det godes seier! Det er han som gir Nattens brød den overnaturlige kammertonen.» Det ble da også i første omgang en kammeropera med premiere på Røros, og det innlysende og nyskapende i Grues arbeid, har gjort sitt til at Plagge nå arbeider med skive og komponerer videre det hele til et full operaoppsetting.

Selv om Kølfogden-boken er blitt hans siste bokverk, må det nevnes at han har stått for rundt 30 bokutgivelser gjennom sitt lange liv. Mange av dem er faktabøker fra hans liv som undervisningsmann, men også et par bøker om kristne legender og fortellinger. En egen diktsamling er det også blitt, «frå løynde kjelder», og som kom ut for tre år siden. 

Selv om han ikke regner med å komme med noen flere bokutgivelser, har han ikke sluttet å skrive. Fortsatt kommer det ut små undrings- og refleksjonsdikt, ofte med en kristen undertone, om og over opplevelser gjennom et langt og rikt liv. 

Og det siste diktet fra hans hånd er nok ennå ikke skrevet. 

                                                                                                                                  Jon Høsøien

Når reinen er der den ikke skal være

av

Grunneiere, bønder og reineiere skal alle kunne utøve sine viktige næringer, side ved side og i samarbeid med hverandre. Dessverre har vi i fjellregionen sett eksempler på at rein på avveie utfordrer dette bildet, både i Trøndelag, Innlandet og i grenselandet mot Sverige.

Publisert 06.06.2024

Store arealer kreves for at reinsdyra kan leve naturlig og for at næringa kan være bærekraftig. Store områder til tross, reinen kan finne på å forville seg dit den ikke hører hjemme. En reinflokk kan skade avlinga på et jorde og det er i tillegg i reineierens egen interesse å ha kontroll på flokken.

Statsforvalteren har en sentral rolle for å sikre at lover og regler følges, men også vi har fått kritikk for at rein ikke hindres i å bevege seg inn på innmark og jorder, at den drives ut for seint eller for at den vender tilbake. Vi vil gjennom dette innlegget bidra til å klargjøre hvem som har ansvar for hva og hvilke virkemidler vi rår over som statlig myndighet.

Hvorfor kommer rein utenfor grensene?

Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning for økonomi og sysselsetting, og representerer en viktig kulturell verdi.

Klimaendringer, tilgang til mat, fysiske inngrep og økt menneskelig aktivitet i områder reinen tradisjonelt har brukt, kan være bakenforliggende forklaringer til at reinsdyrene selv utvider sitt beiteområde. Rein som ikke møter vandringshinder, havner lett utenfor lovlige områder. Dette er beklagelig og skal ikke skje, og for noen skaper dette uro og bekymring – eksempelvis bønder som kan få skade på avlinga.

Hva er reindriftsnæringa sitt ansvar?

Det forplikter å eie rein, slik det forplikter å eie andre dyr. Det er reineierens ansvar å sikre at reinen, så langt det er mulig, oppholder seg på lovlige beiteområder, og at den drives tilbake hvis den likevel havner der den ikke skal være. Reinen lever fritt i terrenget hele året. Selv om den gjetes, er driftsforholdene noen ganger slik at gjeting ikke blir effektivt nok når det kommer til å holde all rein innenfor et gitt geografisk område til enhver tid.

Reindriftsloven sier at reinen skal holdes under slikt tilsyn at den «så vidt mulig hindres fra å volde skade, komme utenfor lovlig beiteområde eller sammenblandes med annen rein». Dersom skade oppstår, har reineierne objektivt ansvar for skadene, og ved uenighet kan dette avklares gjennom jordskifteretten eller tingretten.

Hva er statsforvalteren sitt ansvar?

Vi er regjeringens forlengede arm med Landbruks- og matdepartementet som overordnet myndighet for reindrift og jordbruk. Statsforvalteren arbeider for å ivareta beitearealer for både reindrift og landbruk, ivareta andre samfunnsinteresser samt påse at alle parter blir hørt. Statsforvalteren i Trøndelag har i tillegg forvaltningsmyndighet for tamreindrift i fire andre fylker sør for Trøndelag, herunder Innlandet.

Alle vil være enig i at det beste er om konflikter kan forebygges ved at reinen hindres fra å havne på innmark eller andre steder den ikke skal være. Statsforvalteren har virkemidler som flere benytter seg av. Dette er støtte til konfliktforebyggende tiltak som inngjerding, sperregjerde, gjeting mv.

Ved å gjerde inn innmarka, vil eieren av eng og åker unngå å få rein inn på sine arealer. Staten dekker opptil 90% av kostnadene for dette. Enkelte mener imidlertid at inngjerding er et lite tilstrekkelig tiltak, og mener det flytter ansvar og mulig merarbeid over på grunneier for noe som er reineiers ansvar. Det er et synspunkt man kan ha, men like fullt er det slik at statsforvalteren plikter å tilby denne ordningen, som også er forankret både i jordbruksavtalen og reindriftsavtalen.

Sperregjerder i utmarka – altså ute i naturen – for å sikre at reinen holder seg der den skal, kan også benyttes. Dette er gjort f.eks. i Tufsingdalen. Nyere forskning (NIBIO rapport 10/23) viser at sperregjerder i utmarka, spesielt om de er lange, har en del klare ulemper for blant annet vilt og ferdsel/friluftsliv. Videre har det vist seg vanskelig å holde slike gjerder «tette», det vil ofte være åpninger/passasjer som reinen kan komme gjennom, og reinen blir da lett «fanget» på feil side av gjerdet.

Når forebyggende tiltak gjennom ulike gjerder, gjeting eller tilsyn ikke strekker til, er statsforvalteren pliktig til å vurdere sanksjoner for å påse at reindriftsloven blir overholdt dersom det foregår lovstridigheter. I tilfeller hvor pålegg ikke blir fulgt, kan vi benytte tvangsmulkt for å gi reindrifta enda sterkere insentiv for å følge det offentlige pålegget. Mulkten er altså ikke ment som en straff.

Hver sak er ulik, og utfallet av vår oppfølging kan derfor variere ut fra de faktiske forholdene. Da kan det hende at vi følger opp ett forhold med pålegg og sanksjoner, mens i et annet ikke – og vi skjønner at dette kan fremstå uklart for enkelte. Vår vurdering av om tilsynsplikten er overholdt, baserer seg på forhold som vær og føre, antall gjetere, terrengets- og distriktsgrensens beskaffenhet, samt hvilke ressurser som er tilgjengelig for reindrifta. Videre må vi vurdere potensialet for skade og ulemper når vi skal ta stilling til eventuelle sanksjoner. Men hovedpoenget er at vi aktivt benytter alle de virkemidlene vi har i verktøykassa: Informasjon og veiledning, dialog, tilskudd til konfliktforebyggende tiltak, samt pålegg og i siste instans tvangsmulkt.

Hva er kommunens ansvar?

Kommunen skal ta hensyn til næringer som utøves innenfor sine grenser. Dette gjelder både landbruks- og reindriftsnæringene. Kommunen spiller derfor en sentral rolle for å øke forståelsen og kunnskapen mellom næringene. Utfordringene mellom landbruket og reindrifta varierer, oftest finnes løsningene lokalt, men ikke bestandig.

Både kommuner og statsforvalteren er pålagt gjennom plan- og bygningsloven «å sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv». Statsforvalteren skal ivareta vesentlige minimumsbeiter som flyttleier, kalvingsland og paringsland for reinen der reinen har beiterett. Noen ganger overstyres også statsforvalteren av våre departementer dersom andre nasjonale interesser anses som høyere prioritet.

Det er kommunene som vedtar kommuneplanens arealdel, reguleringsplaner og eventuelle dispensasjoner fra slike planer. Samtidig er kommunen forpliktet til å legge et tilstrekkelig og oppdatert kunnskapsgrunnlag til grunn for sine vedtak, og sørge for god medvirkning i prosessene om arealforvaltning. Ved behov eller ønske vil statsforvalteren være en aktiv og konstruktiv aktør i slike prosesser.

Avslutning

Statsforvalteren er opptatt av at viktige næringer som landbruk og reindrift skal kunne drive side om side og i samarbeid med hverandre. For å lykkes enda bedre med dette trengs både forebygging av at rein kommer på avveie og effektiv utdriving når reinen likevel havner på området den ikke skal. Statsforvalteren i Trøndelag ønsker fortsatt å bidra til god og informert dialog med næringer og kommuner i regionen om dette. Vi lytter også til forslag om endringer i regelverk og rammebetingelser, som vi tar med videre i vår dialog med våre overordnede myndigheter. 

Kronikk av: Frank Jenssen, Statsforvalter i Trøndelag
(- reindriftsmyndigheten sør for Nordland, herunder Innlandet, er lagt til Statsforvalteren i Trøndelag)

Skolestruktur og midlertidig elevtopp Røros skole

av

Leserinnlegg fra Eirik Sandkjernan:

Jeg har fulgt saken ang skolestruktur i Røros kommune og forslaget om å legge ned Glåmos skole for å oppfylle lærertetthetskravet til Røros skole. Det har vært mange gode innlegg ang denne saken og jeg ønsker å gi legge til en del momenter som ikke har vært nevnt eller utredet godt nok.

Hovedårsaken til at formannskapet og kommunedirektøren ønsker å legge ned Glåmos skole er for å oppnå lærertetthetskravet på Røros skole, det har blitt sagt at dette ikke er pga økonomi og ordføreren har i intervju sagt selv at det ikke vil være noen økonomisk besparelse for kommunen å legge ned Glåmos skole.

Det som ikke har blitt nevnt høyt i saken er elevutviklingen ved Røros skole. I skoleåret 23/24 er det 527 elever, men om 3 år vil det være en nedgang på cirka 12% til 462 elever. Per dags dato er det estimert å mangle 4,1 lærerstillinger, men dette behovet er bare midlertidig siden elevtallet går raskt ned fremover. På Glåmos skole er det 2,6 lærerstillinger og om de blir overført vil det fortsatt mangle 1,5 lærerstilling som må fylles vha ny arbeidskraft. Disse overførte og nye stillingene går en usikker tid i møte de neste årene slik elevtallsutviklingen på Røros skole er. Prognosene tilsier at hvis Røros kommune beholder Glåmos skole og ansetter 1,5 stilling på Røros så vil nedgangen i elever på Røros føre til at kommunen er innenfor lærertetthetskravet i løpet av 2 år.

Hvilken garanti har kommunen for at lærerne som er der i dag ønsker å bli overført til Røros skole? Det er en stor endring i arbeidshverdag for de som blir overført, andre arbeidsoppgaver og stor omveltning slik at det er ingen garanti at de ønsker å bli overført. Det som lærerne har uttalt i dag er de enten slutter hvis skolen blir nedlagt eller finner jobb en annen plass. Hvis ingen lærere ønsker å bli overført blir dette spørsmålet rent økonomisk da Røros skole må ansette for å oppnå 4,1 lærerstillinger. Men de blir kanskje fredet slik som skolestrukturen skulle bli frem til 2027?

Elevutviklingen ved Glåmos skole derimot er veldig positiv sammenlignet med Røros skole. I dag er det 20 elever ved skolen og innen 5-6 år blir det 30 elever. Dette er en 50% økning i antall elever og er den skolen i Røros kommune som har størst fremgang. I tillegg var det 6 barn som ikke fikk plass på barnehagen på Glåmos i år og ble flyttet til andre barnehager selv om kapasiteten på Glåmos er 17 barn.

Det er en enorm dugnad og stå på vilje i Glåmos bygd. Selv om Glåmos ikke er stort så er det voldsomt med forskjellige aktiviteter, lag og foreninger som står på for at alle innbyggerne og barna skal få masse forskjellige ting å holde på med og sosiale møteplasser. Jeg nevner Glåmos idrettslag, Glåmos bygdalag, Glåmosdagan, alpinbakke med heis, frisbeegolf, kampsport, bueskyting, skøytebane, skytterlaget, skotthyll, stifinneren, kulturskolen, Viken 4H, revylag, hyggekvelder i samfunnshuset og masse mer. Her er det mange ildsjeler og bidragsytere for å gjøre Glåmos til en skikkelig aktiv og trivelig bygd. Det er også dette som har gjort Glåmos attraktiv for småbarnsfamilier og som har ført til at det er en voldsom stor økning i antall barn sammenlignet med mange andre grisgrendte plasser.

I rapporten Oppvekst som formannskapet har bestilt ifbm denne saken påpekes det at fådelte skoler, altså at flere klassetrinn er samlet i undervisning, kommer bedre ut faglig og sosialt sammenlignet med større klasser på samme alder. Dette har vært vist til i flere innlegg også at tidligere elever har fått mye bedre utbytte både faglig og sosialt å gå på en liten skole med fådelte klasser. I den nye opplæringsloven kapittel 11 er det krav om at kommunen skal sørge for at opplæringen er tilpasset og at elevene får tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Her har dermed kommunen en gyllen mulighet å oppfylle dette nye kravet og benytte seg av Glåmos/Brekken skole for elever som vil fungere bedre på en fådelt skole.
I samme rapport kapittel 4.8 hevdes det at befolkningsnedgangen vil ramme grendene hardest og at det vil bli en fremtidig nedgang i antall barn på Glåmos/Brekken. Dette medfører ikke riktighet da tallene som legges frem som elevtallsutvikling i rapporten er ifra 20 til 30 elever på Glåmos og Brekken ifra 18 til 26 elever.


Ihht utdanningsdirektoratet sine retningslinjer Udir-2-2012 sier det at en avgjørelse å endre skolestruktur må bygges på samfunnsmessige, økonomiske og politiske prioriteringer. Innsyn i offentlige dokumenter er viktige forutsetninger for at saken skal være tilstrekkelig opplyst, det er dermed viktig at fakta som blir lagt fram blir sjekket slik at avgjørelsen tas på korrekt tallgrunnlag og at referanser oppgis på hvor informasjonen er hentet ifra. Hele rapporten er utarbeidet på feil tallgrunnlag for elevutviklingen på Glåmos skole og startet en høring basert på feil fakta. Rapporten må oppdateres i sin helhet og tallgrunnlaget må kontrolleres før ny utgivelse da dagens tekst gir konklusjoner/avgjørelser på feil tallmateriale. I samme retningslinjer ifra justisdepartementet anbefales det 2 måneders høringsfrist som formannskapet har valgt å avvike ifra.

I den nye loven er det en ny paragraf som trer i kraft. §10, «Ved handlinger og avgjerder som vedkjem elevar, skal kva som er best for eleven, vere eit grunnleggjande omsyn». I dag er det mange skolebarn på Glåmos som har en 30-40 minutter busstur til skolen fordi Glåmos strekker seg oppover Aursunden og Viken. Disse elevene vil nå få ekstra 15-20 minutter skolevei til Røros. Er det elevens beste at 6-7-8 åringer bruker opptil 2 timer buss fra og til skolen hver dag?

For å kunne vurdere hva som er elevens beste i det aktuelle tilfellet, skal eleven/elevene høres og gis anledning til å medvirke før avgjørelsen tas. Barnene på Glåmos skole må derfor aktivt involveres og det må gjøres en grundig utredning før man tar en avgjørelse. Har kommunen invitert elevene til diskusjon og få deres tilbakemelding på høringen?

Røros kommune har investert millioner på å bygge nye tomter i boligfeltet på Glåmos for å tiltrekke seg enda flere tilflyttende. Ved å legge ned skolen vil disse tomtene bli veldig lite verdt. I det totale økonomiske spørsmålet om å legge ned skolen blir denne investeringen bare da nedskrevet og ikke sett på i det store bildet?

Til slutt, Røros Arbeiderparti gikk ut og sa i 2020 at de skulle frede skolestrukturen i Røros kommune frem til 2027. I 2013 vedtok kommunestyret: Røros kommune ønsker å beholde sine grendeskoler så lenge det er forsvarlig i forhold til elevtallsutviklingen. Det er sagt at Røros kommune skal satse på skole. I partiprogrammet og valget 2023 har Røros Arbeiderparti følgende valgløfter: «Levende lokalsamfunn» «1) Vi vil at folk skal kunne bo i hele kommunen vår, Røros Arbeiderparti ønsker utvikling og vekst i alle deler av kommunen vår» «6) Vi vil styrke og bevare lokale lag og foreninger»

Det er en midlertidig elevtopp på Røros, fredninger er gitt og løfter er gitt. Å rive ut hjertet i Glåmos er permanent og sikrer at aktiviteten i Glåmos vil dø ut.


Mvh Eirik Sandkjernan
Planlagt hjemflyttende glåmosing med barnefamilie

Aldri mer 9. april

av

Kronikk av Landsrådet for Heimevernet

Nordmenn kjenner betydningen av «aldri mer 9. april». Norge skal ikke okkuperes igjen. Forsvarsviljen i hver og en av oss utgjør Norges samlede motstandskraft, og det må vi aldri glemme. Et landsdekkende Heimevern med lokalkunnskap, sivil kompetanse og militær trening utgjør et betydelig hinder for påvirkningsoperasjoner og forsøk på å skape en slik mistillit.

Verden har blitt mer uforutsigbar de senere årene. Russland har gått til en fullskala krig mot nabolandet Ukraina. Titusener er drept på slagmarken i landet mange karakteriseres som verdens kornkammer. Det ukrainske folk har valgt å stå opp mot den russiske aggressoren. Det ukrainske folkets kamp er også vår kamp. Det handler om friheten til å selv kunne velge sine ledere og sin egen fremtid.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Denne mye sitert verslinjen fra diktet «Du må ikke sove», skrevet av Arnulf Øverland, var en kraftig advarsel mot likegyldighet da det ble utgitt i 1936, bare tre år før andre verdenskrig brøt ut.

Etter at både Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen sommeren 2023, la frem to omfattende offentlige utredninger som viser alvoret vi står overfor, er det på tide å igjen advare mot likegyldighet. Både forsvaret og landets samlede beredskap må styrkes, men det alene vil ikke være nok. 

Beredskap er ikke der og de, det er her og vi. Vi ser dette veldig klart i Ukraina. Det er et helt folk som i over to år har stått opp mot den brutale stormakten som har angrepet dem. Hadde ikke folket stått sammen, ville neppe Ukraina klart å stå imot.  

Norge er et lite land, og skal forsvar og beredskap fungere, er vi avhengig av at hele befolkningen mobiliserer når det kreves. Verneplikten og Heimevernet bidrar til denne mobiliseringen og Norges NATO-medlemskap er en garanti for at vi ikke står alene. Når Sverige etter 200 år, sammen med Finland, velger å slutte seg til NATO, forteller dette om alvoret i den geopolitiske situasjonen.  

Et angrep på Norge vil kunne ta mange former. Terror, angrep på våre datasystemer, forsøk på å hindre fri ferdsel i lufta eller på havet og annektering av deler av territoriet vårt, er eksempler på forskjellige former for angrep. Men, dersom noen virkelig vil ramme Norge uten å erklære krig er det å skape splid og mistillit noe av det som virkelig ville rokke ved den norske modellen. 

Når alt blir våpen, blir alt mer krevende. Når vestlige demokratiers avhengighet av f.eks. energi, mineraler, og matvarer blir brukt mot dem, er det grunn til å være våken. Men det må ikke bidra til en polarisert debatt og mistillit. For en aggressor vil det alltid være et mål å splitte befolkninger og land som kan tenkes å yte motstand som kan forhindre at aggressoren når sine målsettinger.  

Vårt åpne og tillitsbaserte samfunn kan utnyttes av de som vil oss vondt. Falske nyheter, økning i kriminalitet og voldsbruk, politikerforakt og alt som leder til usikkerhet i befolkningen vil degradere den tilliten som kjennetegner vårt samfunn. 

Et landsdekkende Heimevern med lokalkunnskap, sivil kompetanse og militær trening utgjør et betydelig hinder for påvirkningsoperasjoner og forsøk på å skape en slik mistillit. Heimevernet er forberedt på å sikre infrastruktur, avkrefte eller bekrefte informasjon, patruljere nærområder og rett og slett bidra til sikkerhet og trygghet og dermed også til at tilliten blir bevart hvis det kreves. Hvis statlige aktører utfordrer Norge gjennom å bruke virkemidler der grensene mellom fred, krise og krig blir uklare, har Heimevernet sin største styrke. Heimevernet er en fleksibel beredskapsorganisasjon som er klar til å støtte der behovet oppstår. Effektiv lokal beredskap – overalt, alltid.

Forsvaret har endret seg betydelig over flere tiår. Nå krever situasjonen at Forsvaret bygges opp. Det er derfor positivt og viktig at det er en tverrpolitisk enighet om å satse på Forsvaret.

Heimevernet har også et Landsråd med en rådsstruktur som til sammen utgjør et nettverk av nasjonal frivillig motstandskraft, hvis Norge igjen skulle bli truet. Ved en mobilisering av hele det nettverket Heimevernet og organisasjonene i landsrådet utgjør, vil Norge bli “ei hengemyr” av forsvarsvilje enhver okkupant burde holdt seg langt unna.

Heimevernet og organisasjonene som utgjør rådsstrukturen i Heimevernet sikrer at enhver som ønsker å utfordre norsk suverenitet ikke bare møter Forsvaret, men faktisk hele Norge. Verneplikten er helt sentral i denne forsvarsviljen. Verneplikten knytter Norges militærmakt, vårt sivilsamfunn og våre makthavere sammen i en treenighet som gjør oss som nasjon sterk hvis farer truer. Verneplikten sikrer at mange norske unge kvinner og menn er trent i maktanvendelse og har forståelse for beredskap, samtidig som de er en del av oss alle. 

Situasjonen nå, krever at enda flere av våre unge kvinner og menn avtjener en form for førstegangstjeneste.

Fred og frihet skal vi ikke ta for gitt. Norge som nasjon er avhengig av at hele befolkningen mobiliserer hvis det kreves. Med verneplikten i bunn, et landsdekkende Heimevern med landsrådet i ryggen og et sterkt forsvar vil vi, sammen med våre allierte, ha et svært godt utgangspunkt for å forsvare alt vi har og alt vi er. 

Det er ikke forsvaret alene som skal forsvare Norge, det er det norske folk som skal forsvare landet vårt. Aldri mer 9. april.

Av: 

Are Tomasgard, leder, Landsrådet for Heimevernet (LO)

Jon Kristiansen, nestleder, Landsrådet for Heimevernet (NHO)

Hvem skal bo i Røros sentrum?

av

Nye arbeidsplasser på Røros hadde vært veldig flott, men gir ikke nødvendigvis flere fastboende i sentrum.

Det hadde vært fantastisk om Røros Folkehøgskole ble en realitet, eller om vi fikk et nytt industrieventyr. Vi heier og håper på begge deler. Det spiller dog ingen rolle om vi får flere arbeidsplasser på Røros hvis de ansatte bosetter seg på Os eller i Holtålen på grunn av de høye boligprisene. Det er allerede rundt 900 personer med arbeidsplass på Røros som pendler fra en annen kommune (Statistisk sentralbyrå). 

Vi mener for øvrig at Røros burde satse på å tiltrekke seg folk som kan bo og arbeide der de vil. Folk som tar med seg både jobben og inntektsskatten til Røros. I dagens mobile arbeidsliv kan mange yrkesaktive jobbe fleksibelt og hjemmefra, og det er nok av folk med hjemmekontor som med litt god markedsføring vil kunne lokkes til trehusgatene på Røros. Vi oppfordrer leserne til å ta en titt på denne ytringen på NRK.no fra Psykolog med sovepose: https://www.nrk.no/ytring/lokk-oss-ut-pa-landet-1.16362748 Sitat:

«Hvis det finnes noen lokalsamfunn der ute som har en god skole, et kontorfellesskap, et trivelig miljø og en bolig som ikke krever at man selger sjelen sin til djevelen for å betale for den, så tror jeg det er en god del folk fra Oslogryta som kan la seg forføre.»

På Røros trenger man heller ikke gi slipp på bylivet selv om man har naturen rett utafor døra. For den skiglade nordmann som ser vinteren i Nordmarka smelte bort er 4-5 måneder med stabilt skiføre forlokkende, og hvem vil vel ikke ha gangavstand til flyplassen? Her er det markedsføringsgull. Røros har i tillegg en appell de fleste bygder bare kan drømme om.

Enten vi satser på å etablere nye arbeidsplasser på Røros eller tiltrekke oss folk med hjemmekontor (ja takk, begge deler), må vi kunne tilby de som kommer hit et fungerende boligmarked og et levende, attraktivt bomiljø. Som Tor Espen Aspås så klokt uttrykte det til Retten 1. april:

«Som profesjonell utøver på heltid er det en gave å kunne bo og ha kreativ base på Røros. Det går fint an å reise dit arbeidet tar en og så komme tilbake. Men, en slik eksistens betinges likevel av å kunne være del av et levende, helårsbasert lokalt kulturliv, også utenom høydedragene som festdager og festivaler utgjør. Dersom det demografiske grunnlaget svikter, vil det bli veldig vanskelig for Røros å beholde status som en av landets aller fremste kulturkommuner. Og det vil bli stadig mer krevende å skulle være en av de kulturelle «garantistene» for at Røros kommune faktisk ER det.»

Slik er det for de fleste mennesker i de fleste bransjer. Vi trenger kollegaer, et stimulerende fellesskap, noen å sparre med og noen å prøve ut ideene våre på. Slik skapes gode ideer, innovasjon og vekst. Røros kan få til dette og har fått det til før, men i dag legger et stadig magrere bomiljø og et boligmarked i ulage en demper på det:

  • Utvalget av hus og leiligheter til leie på Røros lite og dyrt. I dag ligger det 3 enheter til leie på Finn.no til 10.000 – 20.000 kr/mnd. Prisen for å prøve et liv på Røros er høy. Boplikt kan oppfylles ved å leie ut en del av boligen, og en boplikt uten unntak vil derfor etter alle solemerker føre til at flere leieboliger kommer på markedet. Det er akkurat det vi trenger.
  • Det skjer dessverre for ofte at mennesker som ønsker å etablere seg i Røros sentrum havner i budrunder med folk som er på utkikk etter en fritidsbolig. Uansett hvem som vinner budrunden, driver konkurransen fra fritidsboligkjøperne opp prisene. Det er ikke uvanlig at nye fastboende i sentrum sitter med 500.000-1.000.000 kr mer i lån enn de ville hatt uten den konkurransen. Slik drives boligprisene på Røros opp av fritidsboligkjøpere, selv om det er boplikt. Denne prissmitten fra fritidsboligmarkedet er, slik vi ser det, den mest alvorlige effekten av at dagens bopliktbestemmelse ikke håndheves og årsaken til at boliger i sentrum blir liggende ute lenge. Det er ikke så mange som er komfortable med å omgå boplikten, men dessverre mange nok til at det får konsekvenser for de som ønsker å etablere seg her. Eiendomsmeglerne må også ta sin del av ansvaret, da flere uoppfordret opplyser potensielle boligkjøpere om hvordan boplikten kan omgås. 
  • Bomiljøet blir magert når minst 20 prosent (sannsynligvis så mye som 25 prosent inkludert de som jukser med boplikten) av husene i Røros sentrum ikke har fastboende. Som Mali Finborud og Marit Ose sa til Retten 21. mars, er bolyst for dem å ha naboer rundt seg. Sånn er det for mange. Det hevdes at sentrum ikke er egnet for barnefamilier. Disse to familiene er gode eksempel på det motsatte. De siste årene er det flere unge mennesker som har slått seg ned i Røros sentrum, flere av dem med små barn. Vi har klare indikasjoner på at majoriteten av husene uten fastboende i sentrum er arvede fritidsboliger som tidligere var helårsboliger. Vi mener boligene bør stå til disposisjon for de som ønsker å bo her, slik at vi som allerede bor her får et bedre bomiljø, økt bolyst og kan rekruttere flere nye rørosinger som betaler inntektsskatt og bidrar til et enda mer levende sentrum.  Det er den viktigste grunnen til å fjerne unntaket fra boplikt ved arv.

En konsekvent og godt håndhevet boplikt som også gjelder ved arv løser ikke alt og er alene ikke tilstrekkelig for å få flere fastboende, men det er et helt nødvendig virkemiddel for å få et velfungerende boligmarked i en så attraktiv fritidsboligkommune som Røros. Det hjelper heller ikke å markedsføre hvor deilig det er å bo på Røros hvis vi ikke har leieboliger, hus til konkurransedyktige priser og et attraktivt, levende bomiljø å tilby folk som ønsker å bo og leve her.

Aksjonsgruppa for et levende Røros sentrum

v/ Tabita Berglund

Lokalt selvstyre mellom barken og veden?

av

Kronikk av: Frank Jenssen, Statsforvalter i Trøndelag

Innbyggerne og vårt felles naturgrunnlag: Slik kan Statsforvalterens oppdrag oppsummeres. Mange er glad for at vi er en sikkerhetsventil for innbyggere og natur, men av og til syns noen at vi blander oss for mye.

Det er som regel kommunen vi går til når det gjelder skolen og barnehagen, omsorgsbolig, barnevern, fortausbrøyting eller byggesaker. Den norske kommunen har ansvar for veldig mye som er viktig i folks hverdagsliv. Kommunen skal også ivareta naturen og jorda som produserer mat. Og mye annet. Jevnt over gjør da også kommunene en god jobb! Mange flinke folk jobber i kommunene, og vi skal være takknemlige overfor de som frivillig stiller opp til kommune- og fylkesvalg på vegne av fellesskapet.

Du syns kanskje ikke det er så lett å være innbygger bestandig, men jeg tror ikke det alltid er like lett å være kommune heller. Lite penger kombinert med innbyggere som vil ha flere og bedre tjenester. Dertil kommer en stat som minner om at lover og regler skal følges selv om det koster mer penger enn kommunen hadde funnet plass til i budsjettet.

Eller når kommunen vil ha plass til bolig og næring for å bidra til mer liv i lokalsamfunnet: Da kan man oppleve naboer som klager og ikke vil ha mer trafikk eller andre forstyrrelser i nærmiljøet. Og sannelig dukker ikke staten opp her også, og minner om nasjonale regler som må ivaretas: Storting og regjering har slått fast at naturmangfold, dyrkamark, beite for reindrifta, lekeareal for ungene og mye annet skal tas hensyn til i planlegginga. Men selv etter at kommunen har gjort sitt beste for å ivareta dette, kan en nabo eller andre sende klage på kommunens vedtak til Statsforvalteren. Får de medhold, må kommunen kanskje gjøre om på vedtaket eller sette i verk tiltak som gjør at de kan fatte et lovlig vedtak.

Sånn går no dagan, tenker kanskje kommunen, og syns de lever et liv mellom barken og veden. Joda, lover og regler setter noen rammer for oss alle, også kommunene. Samtidig har lokale folkevalgte og deres administrasjoner et betydelig handlingsrom og kan bestemme mye! Vi hos Statsforvalteren hjelper gjerne til med å synliggjøre mulighetene i det lokale selvstyret.

Men noen ganger er det slik at enkeltmenneskets rettigheter trumfer kommunens syn på hva som er tilstrekkelig – være seg tildeling av velferdstjenester eller ivaretagelse av nabointeresser i en utbygging. Og noen ganger er det slik at viktige naturinteresser eller hensynet til dyrkamarka veier tyngre enn lokalpolitiske ønsker om å bygge akkurat der.

Når Statsforvalteren er inne i slike saker, er det fordi vi på vegne av nasjonale myndigheter skal se til at innbyggerne får ivaretatt sine rettigheter og at nasjonal politikk på bl.a. naturområdet blir fulgt opp i Trøndelag.

Dette gjør vi aller mest gjennom informasjon og veiledning i tett kontakt med kommunen. Men vi har også myndighet til å behandle klager fra innbyggere og vi skal sikre at nasjonale interesser ivaretas i lokale planer.

Da hender det vi og kommunen ser ulikt på hvordan individuelle rettigheter og nasjonal politikk skal følges opp i praksis. Vi har ulike roller, men takket være tett og god kontakt finner vi stort sett løsninger som alle kan leve med. Til beste for innbyggerne og vårt felles naturgrunnlag.

Bli med på Rørosnytts skrivekonkurranse

av

Rørosnytt utfordrer og oppfordrer til å ta tastaturet fatt i sommer! 

Om du synes det er gøy å skrive, har noe du vil si, eller liker en utfordring, er det bare å sette i gang å skrive. Vi i Rørosnytt gleder oss til å lese (og publisere) hva jeg, du og hvermansen går rundt og grubler og tenker på.

Bakgrunnen for skrivekonkurransen er at vi ønsker større bredde i debatten på Røros. Vi håper at ved å legge lista lavt og ha en lavterskel skrivekonkurranse i sommer, kan flere Rørosinger få øynene opp for at Rørosnytt er en nettavis hvor man kan sende tanker og meninger om det som skjer i vårt lokalsamfunn. Debatt er viktig for vårt lokaldemokrati og det er viktig at alle har muligheten til å bli hørt. Vi håper at dette bare er begynnelsen og at vi får en god bredde og flere personer som deltar i årene fremover, sier redaktør Eirik Dalseg. 

Det å skrive er en viktig måte å kommunisere på. Mange har ikke tid til å utfolde seg skriftlig i en travel hverdag, så kanskje sommeren er en god tid til å tørke støvet av gamle skrivekunster. Eller kanskje du allerede har skrevet noen ord og ikke har visst om noen er interessert i å lese det, eller hvor du skulle sende det. Nå har du muligheten til å la det se dagens lys.

Konkurransen er åpen for alle og vi publiserer de beste tekstene på Rørosnytt.no gjennom sommeren. Vi håper å få inn mange forskjellige typer innlegg. Man kan skrive om en naturopplevelse, fiksjon, en mening, hverdagstanker, en sangtekst, et dikt osv. Her er det lov å være kreativ.

Vi håper at folk vil kose seg og skrive i sommer, men for å gi ekstra motivasjon har vi noen flotte premier. Hovedpremien er på 10.000kr. 2. og 3. plass får et årsabonnement på Rørosnytt. Det blir premieutdeling i våre nye kontorlokaler i Finnegården i august.

Tekst og bilde sendes inn til tips@rorosnytt.no. Teksten bør være mellom 300-3000 tegn (50-500 ord). Bildet, eller bildene bør være i liggende format.

Vi gleder oss til å lese hva dere har på hjertet og ser frem til å være et sted hvor tanker og meninger kan deles og leses i sommer.

Sommerkonkurranse

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.