I dag åpner vi dører sammen i hele landet for funksjonshemmede som lever i krig og fattigdom. TV-aksjonen er en stor innsamlingsaksjon og informasjonskampanje som har blitt arrangert siden 1974. I år er det Atlas-alliansen som har TV-aksjonen.
Atlas-alliansen består av åtte organisasjoner av og med funksjonshemmede, og de hadde også TV-aksjonen i 1991 og 2002.
Med penger samlet inn i TV-aksjonen vil mennesker med funksjonsnedsettelser i Ukraina, Palestina, Nepal, Zambia, Tanzania, Etiopia og Uganda få et bedre liv.
Ved å støtte årets TV-aksjon kan du blant annet bidra til
tilrettelagte skoler slik at alle får tilgang på bygninger og læringsmateriell
grå stær-operasjoner som forebygger blindhet
sørge for at funksjonshemmede får hjelpemidlene de trenger
kurs og opplæring, slik at flere kommer ut i arbeid
fjerne stigmatisering og utenforskap
Tusen takk til næringsliv, bøssebærere og frivillige som stiller opp. Husk at det også er mulig å støtte TV-aksjonen på Vipps.
Din støtte til TV-aksjonen i dag utgjør en reell forskjell for mennesker, og bidrar til inkludering, frihet og like muligheter. Tusen takk!
Christian Elgaaen
fungerende ordfører og leder for TV-aksjonskomiteen i Røros
Den borgerlige tankesmien Civita har nylig pekt på kortbaneflyplassene som et område for kutt de mener staten bør foreta for å spare penger. Selv hevder de dette er et tiltak som kan gi økt arbeidsdeltakelse, bedre incentiver og færre vridninger i økonomien. I dette bildet mener de flere flyplasser bør legges ned, blant annet Røros og Namsos. Jeg mener det er flere store mangler i analysen fra Civita, og den fremstår mest som en regnearksøvelse. For oss som bor i distriktene – som på Røros og i Namsos – er det lett å se hva slike forslag faktisk vil innebære. Jeg vil advare sterkt mot å følge denne retningen.
Når Civita viser til lave passasjertall, overser de noen helt sentrale forhold. Røros lufthavn har vært gjennom en krevende periode med hyppige operatørbytter, konkurser og utfordringer med tåke – mye grunnet svake anbudskriterier, der særlig det siste anbudet som FrP’s samferdselsminister lyste ut var nærmest katastrofalt. Dette har naturligvis påvirket tilliten og bruken. Når rapporten konkluderer med at folk heller reiser til Værnes, stemmer nok det for den perioden da tilbudet på Røros var ustabilt. Det er ikke et argument for å legge ned flyplassen – det er et argument for å sikre stabile og seriøse aktører.
Det pekes også på at det finnes jernbane. Men vi vet at de ikke er lenge siden Dovrebanen var stengt, og Rørosbanen knapt var et alternativ for passasjertog. I et land med krevende topografi og værforhold, må vi ha flere bein å stå på. Flytilbudet er en del av det.
Flyplasstrukturen og kortbanenettet er ikke tilfeldigheter. Det er resultatet av en bevisst politisk prioritering: å sikre at folk kan bo og leve gode liv i hele landet. Det er derfor vi har subsidierte FOT-ruter – på samme måte som vi subsidierer tog, trikk og buss i mer sentrale strøk. Det handler om lik tilgang til tjenester, arbeid og helse – uavhengig av postnummer.
Flyplassene våre handler ikke bare om å frakte folk. De er også kritisk infrastruktur for beredskap – for helse, politi og forsvar. Røros lufthavn er en av få lengre rullebaner i Sør-Norge med ledig kapasitet. I stedet for å gjøre en regnearkøvelse, burde vi spørre: Hva er den totale samfunnsnytten? Hva betyr dette for arbeidsplasser, mobilitet og vekst?
Kortbanenettet er av største viktighet i den desentraliserte samfunnsmodellen vi har valgt i Norge. Det er ikke sløsing – det er investering i en samfunnsstruktur som gir muligheter for et godt liv i både by og land.
Derfor bør Civitas notat legges godt ned i en skuff, og helst glemmes.
Isak V Busch, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet
Civita lanserte nylig en rekke notater som hevder at dagens lufthavnstruktur er «dyr og ineffektive », og foreslår nedleggelser for å spare staten 750 millioner kroner årlig. Det høres kanskje fristende ut for dem som ser Norge fra et Excel-ark i Oslo, men for oss som bor og jobber i distriktene, er dette en blindvei.
Flyplassene er ikke luksus – de er livsnødvendige. Kortbanenettet og småflyplassene er avgjørende for bosetting, næringsliv og beredskap i hele landet. Senterpartiet har helt rett når de sier at flytilbudet er en del av samfunnskontrakten: Skal vi ha et levende Norge, må vi ha infrastruktur som binder landet sammen – også når veiene er stengt og avstandene lange.
I Dagsnytt 18 understreket Erling Sande at Civitas forslag ignorerer realitetene i distriktene. Det handler ikke bare om passasjertall, men om beredskap, helse og næringsliv. Når ambulanseflyet må lande raskt, eller når næringslivet skal ut i verden, er småflyplassene kritiske. Nedleggelse vil ikke gi «effektivitet» – det vil gi fraflytting og svekket beredskap.
Civita snakker om «rasjonalisering» og «kostnadskutt», men glemmer at Norge er et langstrakt land med krevende geografi. Vi kan ikke sammenligne oss med Danmark eller Tyskland. Flyplassene er ikke bare transportknutepunkt – de er likestilling i praksis: De gir folk i distriktene samme mulighet til å delta i arbeidsliv, utdanning og kultur som folk i storbyene.
Ja, vi må tenke grønt. Men løsningen er ikke å legge ned flyplasser – det er å satse på null- og lavutslippsfly, slik Senterpartiet foreslår. Norge kan bli en testarena for elektriske fly, og småflyplassene er nøkkelen til den omstillingen.
Civitas regnestykke er kortsiktig. Det ser bare på kroner og øre, ikke på verdien av levende lokalsamfunn, trygg beredskap og verdien av å knytte landet sammen. Vi skal ikke spare oss til fant, men investere i et Norge der hele landet har muligheter.
Vi må få bedre og lengre batteridrift på basestasjoner for mobilnettet. I forbindelse med strømbruddene i helga opplevde vi at mobildekningen etter hvert forsvant, og for mange varte denne situasjonen lenge. Dette har selvsagt et stort alvorlig potensial, knyttet til liv og helse, beredskap, sikkerhet og hverdagen vår.
Jeg har en klar forventning om, og vil jobbe politisk for at basestasjoner i kommunene i regionen blir utstyrt med batterier eller andre løsninger som kan sørge for dekning ved strømbrudd betydelig lengre enn to til fire timer. Ingen basestasjoner har etter det jeg kjenner til dette i dag. Slik kan vi ikke ha det.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (Nkom) har en ordning kalt «forsterket ekom». I denne ordningen bevilges det penger over statsbudsjettet til etablering av systemer som sikrer nødstrøm i 72 timer til basestasjoner i et utvalgt område i kommunen. Slik kan både kommunens kriseledelse, innbyggere og besøkende få dekning ved langvarig strømbrudd. Holtålen og Tydal står allerede på lista over kommuner hvor dette planlegges. Det er bra, og flere kommuner må så raskt som mulig bli med.
Bevilgningene til «forsterket ekom» må styrkes fra Stortinget, slik at systemene for dette kommer på plass over hele landet så raskt som mulig. Sårbarheten og risikoen i å la denne satsningen ta svært mange år er altfor stor. I tillegg må driftstiden på basestasjoner ved strømbrudd generelt økes.
Alt dette, og enda mer, er helt nødvendig for vår felles sikkerhet og beredskap i framtida.
Det har vært mye i Trøndelag nå. Droner, hacking, kvikkleire eller Amy – det handler om å være forberedt.
Mulige droneflyging ved Ørland flystasjon. Norge deles i to etter at ei og jernbane raser ut. Strøm- og telenett slås ut etter uvær – denne gang Amy. Og hver eneste dag er det noen som prøver seg på innbrudd i nettet – ditt private eller jobben sitt. Dette er en del av vår nye hverdag.
En ting er at ekstremvær slår ut strøm og telefon, men i ytterste konsekvens kan det også skyldes en handling fra en fiendtlig aktør. Det samme gjelder mulig droneflyging rundt flyplasser og forsvarsanlegg. Selv om det ‘bare’ er noen som vil teste responsen vår eller se seg rundt, så er det farlig, og det forstyrrer samfunnets drift.
Samlet sett er truslene fra statlige aktører mot Norge mer uforutsigbare, mer omfattende og mer krevende enn på mange tiår. Det er sannsynlig med sabotasjeaksjoner, også på norsk jord. Det sier Politiets sikkerhetstjeneste, PST, rett ut i sin nasjonale trusselvurdering for 2025.
Enten det er fiendtlige aktører, uvær eller kvikkleireskred som setter samfunnet på prøve: Vi må være bedre forberedt! Kommuner, myndigheter og Forsvaret forbereder seg mer og øver mer. Men også vi som innbyggere oppfordres til å tenke egenberedskap. Kan du og familien klare dere en uke uten vann, strøm eller åpne butikker?
Russlands angrepskrig mot Ukraina preger hele Europa, også Norge og Trøndelag. Både Russland og andre har et ønske om at vi som land skal miste fokus. For eksempel ved at vi blir mindre opptatt av å støtte Ukraina og mer opptatt av oss selv. De som ikke vil oss vel, prøver derfor å skape uro og usikkerhet, de tester vår årvåkenhet og de kartlegger hvordan samfunnet reagerer når de ‘prøver seg’.
Som innbyggere og samfunn må vi ta dette på alvor – uten å skape frykt. Politiet og Forsvaret gjør sin jobb. Vår jobb som innbyggere er enklere, men likevel viktig: Følge med, varsle fra, og ellers leve livene våre som normalt. I urolige tider er det hverdagen vår vi beskytter.
At urolighetene øker på i oktober er en påminnelse med ekstra tyngde. Oktober er Nasjonal sikkerhetsmåned, en årlig kampanje som fremmer digital sikkerhet over hele Europa. Hovedbudskapet er at sikkerhet ikke bare er et spørsmål for politi og forsvar, men for oss alle –innbyggere, kommuner og næringsliv.
Men vi skal ikke gå rundt og være redde. Vi vet at Russland og andre land systematisk tester vårt og andre samfunns motstandskraft – gjennom desinformasjon, hackerangrep og kanskje også aktivitet nær kritisk infrastruktur som flyplasser, kraftanlegg eller militære områder. Vi har politi, forsvar og beredskapsmyndigheter som følger med og passer på. Hva den mulige droneaktivteten egentlig er, gjenstår å se.
Hos Statsforvalteren i Trøndelag følger vi situasjonen tett. Vi har kontakt med politi og andre myndigheter. Kommunene jobber for å sikre at grunnleggende tjenester fungerer uansett trussel eller uvær. Vår viktigste beskjed til innbyggerne er: Ta ansvar for egen beredskap og vær en god beredskapsvenn for andre. Vær aktive øyne og ører i hverdagen og meld fra om droner eller annen mistenkelig aktivitet.
Det er ikke krig, men det er ikke helt fred heller.
Alle barn skal ha like muligheter – uavhengig av hvor de bor, hvem foreldrene er, eller hva slags bakgrunn de har. Det gjør noe med et samfunn når direktørsønnen deler pult med datteren til industriarbeideren. En sterk, offentlig fellesskole bygger samhold, forståelse og tillit. Det er en av de viktigste investeringene vi gjør for framtida.
Arbeiderpartiet vil styrke denne fellesskolen. Vi vil ha mindre skjermbruk og bedre tilgang på fysiske bøker. Mer praktisk læring og mer aktive skoledager – fordi barna våre trenger det, og lærerne våre ber om det.
Høyres svar på skolens utfordringer er blant annet å gjøre skoledagen enda lengre. Som pappa til en 2.-klassing vet jeg at skoledagen allerede er lang nok for mange av de minste. Det de trenger er mer tid til å være barn – til lek, aktivitet og praktisk læring. En skolestarter i høst vil gå to år lengre på skolen enn jeg selv gjorde, og resultatene har ikke blitt bedre av det. Da er det feil medisin å gjøre mer av det som beviselig ikke har fungert.
FRPs forslag om nivådeling i fag kan i praksis bli en A- og B-skole. Barn er ikke dumme – de merker det godt hvis de stadig plasseres på det lavere nivået. Hva gjør det med selvbildet til en 8-åring som strever med matte, men kanskje er en racer til å snekre? Slike løsninger risikerer å forsterke utenforskap og svekke troen på egne evner.
Dette rimer dårlig med FRPs bekymring for ungdomskriminalitet og rekruttering til dårlige miljøer. Det er nettopp de sårbare ungdommene – de som strever med både skole og selvbilde – som er lettest å trekke inn i feil miljøer. En god fellesskole er vårt viktigste verktøy for å forebygge utenforskap.
Jeg har selv hatt gleden av å stå i klasserom på alle trinn – fra 1. klasse til VG3. Lærerne jeg har vært kollega med brenner for jobben sin, og gjør hver dag sitt beste for å løfte elevene sine. Det disse lærerne trenger, er ikke flere politiske pekefingre. De trenger tillit. Hvor mange av oss har sterke meninger om hvordan en kirurg skal operere, eller hvordan en bilmekaniker skal gjøre jobben sin? Det er på tide at vi lar lærerne få være lærere.
Det beste vi kan gjøre for skolen er å fjerne tidstyver og unødvendig byråkrati. Gi lærerne støtteapparatet de trenger, og la dem bruke tiden sin på det de faktisk kan og som betyr mest: undervisning, relasjoner og faglig utvikling.
Vi trenger en skole som bygger mennesker – ikke bare karakterer. En skole der alle barn får muligheten til å lykkes, uansett utgangspunkt. En skole der fellesskapet står sterkt, og der ingen blir stående alene.
Isak V Busch, 3. kandidat for Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag.
11 august åpner forhåndsstemmingen, og valget er i gang. Når vi går til valgurnene, handler det i bunn og grunn om to ting: tillit og retning. Politikerne ber om din tillit til å styre landet på vegne av oss alle, og de ber om støtte til den retningen de mener er best for samfunnet vårt. Det er dette som ligger til grunn for ethvert valg – en avgjørelse om hvem vi tror kan lede oss klokt og rettferdig videre.
I valgkampens hete får enkeltsaker ofte stor og dominerende plass. Det er forståelig – konkrete saker engasjerer, skaper debatt og gir tydelige skillelinjer. Men det er også litt synd. For politikk handler om mer enn enkeltsaker. Det handler om verdier, visjoner og langsiktig retning. Det handler om hvordan vi er som samfunn, og hvordan vi ønsker å ha det.
For meg handler politikk mest av alt om tillit og retning. Tillit til at de som styrer, gjør det med omtanke og ansvarsfølelse. Retning, fordi vi alle er en del av det samme fellesskapet, og vi må spørre oss selv: hvilken vei ønsker vi at Norge skal ta?
Jeg tror på et samfunn der fellesskapet står sterkt. Et samfunn der den med sterkest rygg bærer den tyngste børa. Der vi bidrar etter evne og får etter behov. Der verdier må skapes før de kan deles. Det er en rettferdig samfunnskontrakt – en kontrakt som har tjent oss godt gjennom generasjoner. Den gir flest mulig like muligheter til å skape seg et godt liv, uavhengig av hvem man er, hvor man bor, eller hva man kommer fra.
Før du stemmer, håper jeg du tar deg tid til å stille deg selv det viktigste spørsmålet: hvilken retning ønsker du deg for Norge? Hvem har verdiene og visjonene som best speiler dine håp for fremtiden? Hvem tror du kan styre landet vårt klokt i den tiden vi lever i – Jonas og Jens, eller Sylvi og Erna?
Uansett hva du kommer frem til, håper jeg du bruker stemmeretten din. Den er et enormt privilegium – et uttrykk for frihet, ansvar og medbestemmelse. Den må aldri tas for gitt.
Isak V Busch, 3. kandidat for Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag
I dag feirer vi 6 februar – den samiske nasjonaldagen- til minne om Daniel Mortensson, Elsa Laula Renberg og alle de andre modige og nyskapende samiske menn og kvinner som samlet seg til det første samiske landsmøtet i 1917. De så i 1917 at nok var nok, at skulle vi, det samiske folket ikke forsvinne, assimileres, oppslukt, og bli borte i den norske majoritetsbefolkninen, så måtte noe gjøres. Vi måtte samle oss, jobbe for det som var viktig for oss som folk – for å bevare og utvikle den samiske kulturen.
Her er vi nå 108 år senere- vi er enda her, vi- et lite folk i den store verden- vi er overlevere. Sterke – litt som løvetannen som vokser gjennom asfalten- mot alle odds – vi er enda her.
Norge er et lite land, og nordmenn er et lite folkeslag – som likevel ser en nytte i sin kulturarv med stolthet og glede – med rette- som ser egen nytte i sin kulturelle overlevelse. Selv om man i den store verden egentlig er forsvinnende få.
Sånn er det også for oss samer. Vi er få. Den store verden og folkene som lever der er ikke spesielt opptatt av vår kultur, eller hva vår kultur har å bidra med i den store sammenhengen.
Men for oss er vår samiske kultur vakker, viktig, og vi har samme ønske som alle andre om at vi skal få det rommet til å eksistere, til å være de vi er, som alle nordmenn og alle andre. Vi har det samme behovet som storsamfunnet til å få dyrke og utvikle oss- og vi har samme rett til nettopp det.
Vi har en vakker og rik kultur som ikke bare har en egenverdi som alle andre kulturer, men vi har også en kultur som er nært knyttet til naturen. Vår kultur bærer med seg eldgammel tradisjonskunnskap som er gitt i arv fra generasjon til generasjon – med kunnskap om natur, dyreliv, intim kunnskap om skiftninger og svingninger i vær og vind, om overlevelse, om mangfoldet i naturen, og med en dyp respekt for at vi som mennesker er en DEL av naturmangfoldet, – vi er IKKE herrer over naturen – vi har IKKE noen fullmakt til å bygge den ned, rasere den- Vi må LYTTE til den.
I en verden der natur og miljø virker å være på et VIPPEPUNKT – Så er IKKE svaret å bygge naturen ned for å redde den. Vi kan ikke presse naturgrunnlaget enda mer for å møte et økt energibehov.
Et økt energibehov kan kun møtes med en ting: Vi må KUTTE kraftig i vårt forbruk. Å kutte i energiforbruket er ESSENSIELT – Det finnes ikke noen blankokort vi kan fortsette å dra inn i evigheten. Det finnes en grense – og den er passert!
Verdens befolkning og den norske befolkningen og mennesker med makt må begynne med å lytte til de små tilsynelatende «ubetydelige» urbefolkningene med masse kunnskap om naturen, i stedet for å utrydde kulturene med sine levesett og sin unike tradisjonskunnskap. I stedet for å tro på at det «grønne skiftet» med rasering av de siste områdene med urørt natur vil både berge jorden og flytte grensene for hva det er mulig å tyne jordkloden for.
Samisk kultur kan ikke ofres for å verken vedlikeholde energiforbruket eller for å øke det.
Vi kan ikke satse på videre vekst- kun kraftig forbrukskutt er riktig medisin!
Vi har sett Fosensaken – som et eksempel på dette.
Vi har lært at den norske stat nu anker frifinnelsen av Fosendemonstrantene.
Vi har sett at staten prøver å løse at de har dummet seg ut ved å plassere Fosenreinen i områdene fjellregionens samer ble kasta ut fra så seint som rundt 1910.
Vi har sett sinte folk, sinte politikere som ikke vil ha samer og rein inn i disse historiske samiske områdene på nytt.
Vi har sett det snakkes om penger- hva samer koster- i flere sammenhenger.
Jeg vil oppfordre både voksne og barn, politikere og andre; tenk på hva dere sier, ordene dere bruker. Vær rause- vi er flere som deler dette landet, og skal fortsette å dele det. Ta ansvar! Si ifra når dere hører fordommer og hets av samer. Husk at 3 av 4 unge samer har opplevd å å bli hetset og trakassert bare fordi de er samiske. Si ifra, ta ansvar.
Det er staten som har skapt fornorskningen, fordrivelsen, og problemene – ikke samene og ikke reindrifta.
Vi trenger en positiv majoritetsbefolkning, vi skal ha en positiv fremtid sammen, vi trenger alle de flotte positive majoritetsrørosingene, vi trenger gode venner, fordi vi er i mindretall.
OG – når det gjelder kostnader, som Per fuggelli uttalte på slutten av sitt liv – Det har aldri vært bortkastede penger å gi folk verdighet, trygghet og en følelse av at her hører jeg til.
Og jeg vil også løfte frem historiker Henry Minde sine betraktninger som bør lyttes til av alle dere voksne mennesker der ute:
Det kan hevdes at det vil ta ca 120 år fra Sametingets opprettelse før det norske stat har brukt like mye midler på å rette opp all den urett de har gjort, og har brukt like mye penger som de har brukt på å utslette den samiske kulturen gjennom fornorskningspolitikken, med DAGENS INNSATS.
Hanne Kristine Svinsås Magga holdt dagens tale, og Marianne Penta var dagens artist. De to trakk veldig mye folk til markeringen av samenes nasjonaldag på Nilsenhjørnet i dag. Foto: Tore Østby
– Det er ikke godt nok!
Samene er et sterkt folk- et stolt folk- vi har en vakker kultur – som skal fortsette å leve, blomstre og utvikle seg.
Vi er en del av en lang lang rekke med overlevere- som har trosset store utfordringer og på tross av alt enda finnes her- og vi skal fortsette å finnes – både i nær fremtid og i generasjoner fremover. Vi har en verdi, og vi skal fortsette å ta plass- fordi storsamfunnet og verden også trenger oss – men først og fremst fordi vi har rett til å være her.
Læhkoe biejjine – Lihkku beivviin- Gratulerer med dagen!
Det var mye folk på Nilsenhjørnet i dag under markeringen av samenes nasjonaldag. Foto: Tore Østby
I de siste dagene har Senterpartiet seilt i avisoverskriftene. Partiet bryter regjeringssamarbeidet med Arbeiderpartiet. Striden sies å være uenighet om energipolitikk. Jeg har begrenset kunnskap om norsk og europeisk energipolitikk og samarbeid. Senterpartiets avgjørelse om å bryte regjeringssamarbeidet når partiets politiske kjernesak står på spill, er ikke uventet. Det er bra at politiske partier tør å ta vanskelige valg, stå for noe de tror på og leve etter konsekvensene av det. Da kommer det avslørende spørsmålet til Senterpartiet: Hvordan kan et bonde- og bygdeparti kaste ut den mest velintegrerte krigsflyktningen og lengeværende asylsøkeren, grisbonden og gårdeieren, Rørosingen Nagga Hilemichael, etter 23 år i Norge? Det kan hende flere i SP-ledelsen på alle nivåer og medlemmene ikke har hørt denne rystende historien.
Først må jeg si noen ord om norsk jordbruk, gårder og bygder. Jeg selv er bondesønn og kommer fra et tradisjonelt bonde- og bygdesamfunn i den sørlige delen av Etiopia. Bønder og bygder er livslinjen eller blodet for lokalsamfunn og landet som helhet. Fra matproduksjon til oppbevaring av naturressurser som skog og rent vann, til beredskap, er det bøndene og distriktene som holder Norge i gang og ved like. Industri og bysamfunn kunne ikke overlevd en dag uten bygdene. Hver gang jeg kjører i det skjønne eventyrlandet Norge og dets bygder, føler jeg naturen og min egen barndom nær. Bygder og bønder bidrar til å opprettholde de naturnære og sjelelig oppløftende ressursene vi har. Det er trist å lese de dramatiske tallene og trendene om norsk gårdsbruk. Jeg antar dette er SPs viktigste sak, nemlig å berge og bevare norsk jordbruk.
Sett i dette lyset gir det ingen mening at SP kaster ut Rørosbonden Nagga Hilemichael. Nagga kom til Norge som asylsøker i 2002. Han flyktet hjemmefra i Nordvest-Etiopia for 35 år siden under borgerkrigen (1974-1991). Som mindreårig krigsflyktning ankom han Sudan, hvor han ble registrert hos FNs høykommissær for flyktninger. Derfra, av redsel for represalier, flyktet han videre til Egypt og etablerte seg for godt i Libya. Det gikk bra i Libya de første årene. Han skaffet seg ID-papirer, selv om han måtte droppe sitt kristne navn til fordel for et muslimsk for å unngå forfølgelse. Men etter hvert endret situasjonen seg i Libya. Folk med mørkere hudfarge begynte å bli objekter for kategorisk og rasistisk vold. Av frykt for livet solgte han alt han eide, skaffet seg billett via smuglere og kom til Europa og Norge. I 2002 søkte han asyl med sitt opprinnelige navn. Han ble intervjuet via en tolk for å fortelle sin asylgrunn, men intervjuet fanget ikke mesteparten av hans historie. Dermed endte saken i avslag, og asylklageinstansen opprettholdt avslaget. Siden har han prøvd utallige ganger med omgjøringsbegjæringer. Det fikk han aldri. Når norsk asylsystem begynner med vedtak som kaster tvil over troverdigheten, da er løpet kjørt. Det er som en dom med eller uten berettigede grunner. I asylsaker kommer tvilen staten til gode, og bevisbyrden legges mer på asylsøkeren. Så brukes statens institusjonelle makt brukes med all kraft i det vedtas sanksjoner som utvisning inkludert varige innreise forbud.
Nagga fikk arbeidstillatelse i de første årene mens asylsaken var under behandling. Hans dyktige og iherdige innsats ble bemerket hos den lokale møbelfabrikken hvor han jobbet. Jobbtilbudet utvidet seg, og han ble ansatt. I mange år jobbet han og betalte skatt. I 2012 stiftet han eget firma, og senere kjøpte han en gård. Han meldte seg inn i Norsk Bondelag og begynte å produsere gris til Nortura. Fra vedproduksjon til brøyting, fra små jobber innen håndverk, maling, bygg, flis og gulv, kombinert med gris, etablerte Nagga seg som en god bonde og godt integrert Rørosing/Osing.
Mens den overveldende majoriteten av asylsøkere som får opphold i Norge flytter til hovedstaden og større byer der mange med samme kulturelle bakgrunn bor, valgte Nagga å bli boende i Røros og valgte den utradisjonelle veien. Nagga er en krigsflyktning og asylsøker som ble en norsk bonde på ei bygd. For en flott og utrolig solskinnshistorie som kan være til inspirasjon og eksempel for mange. Men dessverre arresteres Nagga brutalt 30. oktober 2024. Etter tre måneders fengsling på Trandum, er han nå deportert til Etiopia brutalt og tomhendt på ny og tvungen flukt etter 35 år. Det fryktes for Naggas liv. Hvordan kan dette skje under bonde og bygde partiets vakt? Dette ikke samsvare med paritetsprogram og tankegang. SPs troverdighet som bygd og bonde parti står på prøve. Det er ikke skam å snu. Nagga hører hjemme i Norge på gården sin.
Jeg vet at jeg kan avskrives som inhabil i saken jeg skriver om. Men jeg har sett nok av systemfeil på nært hold til at jeg ikke kan la være å si fra, med relativt god kultur-, språk- og systemkompetanse. I 15 år har jeg arbeidet som migrasjonsrådgiver. Deler av arbeidet mitt går ut på å følge norsk asyl- og flyktningpolitikk, forvaltningspraksis og noen ganger rettssaker. Hensikten med arbeidet er både å bistå mennesker i nød og samtidig være på vakt overfor politikk og forvaltningspraksis som undergraver rettssikkerheten. Mitt arbeid er del av kirkens engasjement for menneskeverd, likebehandling og rettferdighet. Dette samsvarer med grunnvollen til samfunnet vårt, nemlig at alle mennesker uansett status, bakgrunn og opphav skal behandles humant og ingen skal utsettes for urettferdig og urettmessig behandling i landet vårt. Med mitt opphav i Etiopia og nærmere kjennskap til de etiopiske forholdene og Norges Etiopiapolitikk i de senere årene, besitter jeg system- og samfunnskunnskap fra begge sider.
De siste månedene siden pågripelsen og interneringen av Røros-bonden Nagga Hailemichael, har jeg fulgt saken tett både i media og i retten. Da jeg fikk sett på Naggas sak, innså jeg at saksbehandlingen var mangelfull. Han har aldri blitt hørt, og heller ikke blitt trodd. Det hele startet med det ene og avgjørende asylintervjuet foretatt av UDI få dager etter ankomst for 23 år siden. Intervjuet foregikk på amharisk språk via en tolk, slik det går fram i asylintervjunotatene. Jeg har ikke sett verken lyd- eller videoopptak fra asylintervjuet. Det fremkommer en rekke framstillinger av detaljer Nagga bestrider. Nagga mener intervjueren ikke var interessert i innhentingen av all relevant informasjon om hans liv og flukt. Dermed fikk Nagga aldri muligheten til å fortelle og redegjøre, slik hensikten med asylintervjuer er. Dette må også ses i sammenheng med at UDI på denne tiden ikke hadde de intervjustandardene som er forbedret siden (jf. Fafo-rapport, 2022:30). Norsk regelverk pålegger gjensidig plikt. Asylsøkeren plikter å opplyse sin sak så godt som mulig (Utlendingsloven §93), og vedtaksmyndighetene har også plikt til å utrede saken og sikre at saken er så godt opplyst som mulig (forvaltningsloven §17).
I asylintervjuet opplyste Nagga at han var registrert som enslig mindreårig flyktning ved UNHCR i Sudan rundt 1993/1994. UDI og norske myndigheter forsøkte aldri å innhente opplysninger eller sjekke med UNHCR. Dermed pågikk asylsaken uten avklaringer om identitet og status. I løpet av de siste 23 årene har Nagga mange ganger, både fysisk og ved brev, vært i kontakt med Politiets utlendingsenhet i søken etter sin libyske ID, som trolig ble beslaglagt på Oslo bussterminal ved første ankomst da den ble registrert hos politiet. Han besitter et brev fra PU, der det står at den libyske ID-en muligens kunne være makulert som del av antatte falske bevis. Hvis vi ser på noen detaljer i det registrerte asylintervjuet, staves navnet feil. Dette medførte at det den dag i dag skrives feil. Feilen har sitt opphav i asylintervjuet og det er mulig å bevise. Det er skrevet feil bursdag, fødested og en rekke momenter relevante for sakens utfall er feil. Det er også mange momenter som aldri ble inkludert.
Nagga har jødisk minoritetsopphav på morssiden og ukjent etnisk tilhørighet på farssiden i datidens Etiopia. Dette var han ikke klar over. I regimet der hans far hadde en rolle, forbød folk å snakke om etnisk opphav. Det var ikke et tema hjemme hos ham i barndommen. Nagga kan være av eritreisk avstamming på farssiden. De to landene var ikke delt da krigen brøt ut og Nagga rømte. Han dro hjemmefra før myndighetsalder, uten egen lokal og nasjonal ID. Dermed er det slik at selv om Nagga ble født i Etiopia, har han aldri hatt etiopisk statsborgerskap.
Da Nagga forsøkte å skaffe etiopiske ID-papirer gjennom IOM ved den etiopiske ambassaden i Stockholm i 2018/19, viste det seg at det ikke var mulig å lage slike dokumenter lovlig. Etiopisk lovverk krever at en person må ha oppholdt seg i landet og kjent til lokalt samfunn og myndighetsstrukturer. Det betyr ikke at ulovlige og falske ID-papirer og bevis ikke kan lages, men det er ikke lovlig å lage ID-dokumenter for en person uten at han selv ønsker, søker og medvirker.
Naggas sak handler ikke bare om Nagga. Den handler også om Rørossamfunnet og det hele grunnlaget for norsk suverenitet. I uke 45/46 i fjor, etter den brutale og traumatiserende pågripelsen, ble Nagga utsatt for utenlandsk maktutøvelse på norsk jord. Det skjedde da politiets utlendingsenhet inviterte etiopisk migrasjons- og sikkerhetspersonell til å avhøre Nagga i en fengselscelle på Trandum. Riktignok nektet Nagga å møte delegasjonen, fordi han bare ville forholde seg til norske myndigheter. Da Nagga forsøkte å rømme til fengselscellene, kom flere etiopiske og norske politimenn for å tvinge ham til å prate med dem. De truet ham på livet og dro sin vei.
Det etterlyses opptak fra hendelsen, og det gjenstår å se om domstolen tar seg tid til å undersøke dette nærmere. Saken er omtalt i 2024-rapporten fra Tilsynsrådet for utlendingsinternat. Verre og voldelige ting har skjedd mot Nagga under det mislykkede forsøket å deportere ham via et etiopisk rutefly 11.12.2024. Videoopptak fra hendelsen, foretatt av kabinbesetningen, skal være slettet etter krav fra norsk politi. Jeg regner med retten undersøker episoden nærmere. Ettersom jeg kjenner til, skulle hendelsen anmeldes til Spesialenheten for politisaker. Det å invitere myndigheter fra landet han hadde rømte fra for avhør, vold og trusler mot en asylsøker, er umoralsk, ulovlig og et klart brudd på norsk suverenitet. Det som skjedde med Nagga, minner meg om Mossad-saken fra 90-tallet hvor Israelske etterretningstjenesten fikk kartlegge og senere likvidere en palestinskflykting. Saken vakt oppsikt. Vi avventer om det norsk Stortinget tar disse hendelsene på like alvor Mossadsaken.
For Nagga er Os/Røros stedet han har bodd lengst, bygd et liv og eier og driver en gård. Han har naboer og venner som kjenner ham godt. Det er der han har reist seg etter alle de traumatiske hendelsene, alt fra fengsling, pisking, tortur, redsel og bortgangen av faren og moren. Han har ingen i Etiopia. Til tross for livet i limbo, traumer og sorg, har han gode minner og bekjentskap i Røros. I denne saken har vi ikke fått svar på de grunnleggende rettsprinsipper og allmenn moral. Om det er tvil i Neggas sak, burde ikke da tvilen komme han til gode? Om han ikke kvalifiserer seg retten til flyktningstatus, burde ikke saken behandlet for sterke menneskelige hensyn og tilknytning til samfunnet? Naggas sak er en sak for sunn fornuft. Jeg håper domstolen handler og leverer rettssikkerhet til den svake parten.
