Torsdag den 8. september inviteres det til en tidsreise gjennom Frits Solvangs fotografier fra 1964-1965 på Øverhagaen bo-, helse- og velferdssenter.
I et samarbeid mellom Den kulturelle spaserstokken Røros kommune, Rørosmuseet og Røros Frivilligsentral, arrangeres en visning av Solvangs fotografier fra 1964-1965; en periode hvor Rørossamfunnet var på vei til å bli modernisert. Her vil man få et innblikk i alt fra industri til skravling på gatehjørnet.
For noen år siden fikk Rørosmuseet digitalisert en serie med foto fra Frits Solvang. Det siste året har Rørosmuseet jobbet med å skaffe flere opplysninger til bildene gjennom fotokvelder i Smelthytta. Den 8. september blir det høydepunkter fra disse visningene.
Frits Solvang er en anerkjent norsk fotograf. Han arbeidet med fotojournalistikk, reklame- og teaterfotografi, og var tilknyttet Nationaltheatret. Solvang er også kjent for å ha illustrert flere bokutgivelser.
Gleie okk okk okk a, har blitt et fast lokalt uttrykk, og i teatermiljøet er det en dårlig bevart hemmelighet at ordspillet stammer fra en folkekjær revysketsj fra 1989.
På slutten av 80-tallet begynte Bergstaden Teaterlag å sette opp sommer-revyer, og den første var “Helt på vidda” som ble fremført i 1988. Året etter arrangerte den samme gjengen revyen “Bank i bolet”.
Bank i bolet
Revyen fant sted i Gymbygget og var iscenesatt som en kaféopplevelse, med taffelmusikk av Tor Espen Aspaas i foajéen, og et sceneshow med elleve-nummers hovedrett og ti-nummers dessert. I salen satt publikum på små bord med lys på.
Blant numrene som ble servert, var et innslag som har blitt en lokal klassiker, Gleie okk okk…..? med Roar Sundt og Sven Erik Dahl.
Innslaget var en framførelse av en humoristisk rap, som spilte på ordlek med rørosdialekta og tullet med lokalsamfunnet.
Brekkdans og dialektproblemer
Sven Erik Dahl husker at innslaget ble laget som en oppfølger til en sketsj som han og Roar hadde fremført på sommer-revyen året før.
– Da hadde vi noe vi kalte Brekkdansen, og det skulle være en parodi på breakdance, og da husker jeg vi stilte opp i scooterdresser og danset brekkdans i et slags harselas over Brekken. Det ble en suksess, og da fant vi ut at vi måtte gjøre noe videre med den ideen, også var det Roar som kom opp med selve uttrykket “gleie okk okk okk a”.
Artikkelen fortsetter under videoen.
VIdeo av den klassiske sketsjen.
Roar Sundt forteller at det var en dame fra Kristiansand som slet litt med å forstå dialekten, og som hadde lurt på hva – Gleie okk okk betød.
– Det bygde vi videre på, og vi la inn en okk ekstra for å få det til å svinge, og dermed ble det gleie okk okk okk a. Med det utgangspunktet så vridde vi på det og så hva vi kunne gjøre ut av det, husker Roar. – Sven Erik bygde videre på det, og kom opp med “kleie okk okk” om mygg i Femundsmarka og “gruve okk okk”, og ut fra det så kom det en rap som faktisk har stått seg ganske bra.
Hele sta’en ska bli omstokka
Sven Erik forteller at duoen jobba godt sammen, men kan ikke huske at karakterene var så veldig gjennomtenkte.
–Etter brekkdansen så fant vi vel ut at vi skulle gjøre karakterene til gruveslusker eller noe sånt, men det var ikke så veldig mye tanke bak det, skal jeg være helt ærlig. Men det var veldig artig, og jeg og Roar hadde en veldig god kjemi. Vi var veldig forskjellige men veldig enige om hvordan disse karene skulle være, husker Dahl.
Tekstinnholdet i rap’en består av en rekke ideer på hvordan Røros kan gjøres om og forbedres, med hysteriske forslag på forandringer og kritikk av det bestående samfunnet, som av karakterene oppleves som treigt og konservativt. I teksten skal Røros sentrum gjøres om til en hoppbakke og kirka skal flyttes på Pinsti.
– Hele sta’en ska bli omstokka. Gleie okk okk okk a?, heter det i teksten, og ett av versene går som følger:
Denne uken har nordiske riksantikvarer hatt sitt årlige møte på Røros.
Hvert år møtes riksantikvarer fra hele Norden. Møtet skulle egentlig legges til Røros i 2020 og 2021, men det ble utsatt på grunn av Korona, og først nå kunne møtet gjennomføres som planlagt.
Representanter fra riksantikvarene i Sverige, Finland, Danmark, Island, Færøyene og Åland inntok denne uka Bergstaden for faglig påfyll, sosial omgang og byvandring rundt omkring på Røros.
Historisk besøk
På onsdag åpnet den norske riksantikvaren, Hanna Geiran, Handverksdagene på Bygningsvernsenteret, og avduket plaketten under markeringen av den nye fasaden på Rådhuset.
Med byantikvar Magnus Borgos som guide, fikk riksantikvarene bli med på en byvandring som endte med et besøk i de historiske finstuene i 2.etasjen i Finnegården.
Rolls-Roycen av kulturmiljøer
Geiran var godt fornøyd med at det årlige riksantikvar-møtet ble lagt til Røros.
– Røros er jo et fantastisk sted, og det er så utrolig flott at jeg nå har fått kommet hit med mine nordiske kollegaer. Vi hadde supert vær og kjempefine omvisninger. Røros leverer, rett og slett, fastslår Geiran.
– Hva er forholdet ditt til Røros?
– Alle riksantikvarer har hatt et sterkt forhold til Røros. Jeg pleier å kalle det Rolls-Roycen av kulturmiljøer i Norge, sier Geiran, – Jeg er glad i Røros og synes det er et inspirerende sted, og det er et sted hvor man både kan få kunnskap og opplevelser. Jeg er her ofte, både privat og i forbindelse med jobb, og synes det er helt fabelaktig.
Hanna Geiran avduker plaketten på Rådhuset. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Gruveruinene på Christianus Sextus forfaller. Hva, om noe, skal gjøres for å bevare dette kulturminnet.
Christianus Sextus fikk navnet sitt etter kong Christian VI (1699-1746) av Danmark, men gikk først under navnet Sandtjernan gruve. Gruven ligger i Nordgruvefeltet nord for Røros, og nordøst for Kongens gruve.
Etter at det ble stopp for gruvevirksomheten i området, ble husene stående og forfalle. Oppussingsbehovet ble stort, og økonomien i Røros kobberverk ga ikke rom for å bruke penger på det.
Nå står de falleferdige ruinene og speiler seg i glansen av en svunnen tid. Er det i det hele tatt noe som gjøres eller burde gjøres for å vedlikeholde det som står igjen i dag?
Tviler på at noe vil bli gjort
Byantikvar Magnus Nilssen Borgos tviler på at noe kommer til å bli gjort med ruinene.
– Det har vært diskusjon om vedlikehold av ruinene ved jevne mellomrom, og om en skulle ha gjort noe med taubanestasjonen. Så langt har man vel landet på at det ikke blir gjort noe med den og at den får stå så lenge den står. Det har vært diskutert å legge noen varetak og sånne ting for å utsette forfallet. Det har det ikke blitt noe av enda, og jeg tviler litt på at det blir aktuelt å gjøre. I tillegg er det så klart andre kulturminner der som har blitt diskutert, og som kanskje er mer aktuelt, og det er å sette i stand noen av taubukkene som står igjen der, forklarer Nilssen Borgos.
Under følger en bildeserie med fotografier av ruinene tatt av Linda Bjørgan.
Foto: Linda BjørganFoto: Linda BjørganFoto: Linda BjørganFoto: Linda BjørganFoto: Linda BjørganFoto: Linda BjørganFoto: Linda Bjørgan
Gjennom hele sommeren tilbyr Rørosmuseet guiding for barn og unge.
Har du hørt sagnet om reinsbukken og kobberet? Vet du hvorfor det pleide å lukte promp på Røros? Visste du at før så bodde 11 mennesker i samme hus i Sleggveien?
Disse, og mange andre spørsmål, får man svar på under Rørosmuseets guidinger for barn.
Reinsbukken og kobberet
Elly Marisol Røskaft har jobbet som guide i en måned og har drevet med guidinger for barnefamilier.
Første stopp var ved statuen av reinsbukken mellom museet og Mælan, hvor barna fikk høre sagnet om reinsbukken og kobberet, og fikk se på og studere kobbersteiner.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Under den siste dødskrampen så sparket reinen opp mose og stein, og der lå det noe som skinte, og vet dere hva det var for noe? Det var kobberet. Vil dere se en sånn stein? Foto: Svend Agne Strømmevold.
Turen gikk videre fra reinsbukken og ned til museumsplassen, hvor de ivrige tilhørerne samlet seg for å høre om bygget som tidligere ble benyttet som arrest.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Der hadde man arrest, for det måtte man ha overalt. Man måtte ha et fengsel, og inne her var det også et laboratorium der de forsket på litt forskjellige ting, forklarer Elly. Foto: Svend Agne Strømmevold
Etter å ha blitt fortalt om fengselet ovenfor museet, gikk gjengen til brua på nedsiden av museet.
– Det er en grunn til at Smelthytta ligger her, og det er fordi at før så hadde de ikke elektrisitet, som vi har i dag. Og da, for å få ting til å gå rundt inne på Smelthytta, så måtte de ha et vannhjul, og det er et sånt stort hjul som drives av vann, og sånn brukte de elva. Er ikke det litt rart å tenke på at de ikke hadde elektrisitet før? sier Elly.
Slegghaugan og Sleggveien
Fra brua vandret de opp til Slegghaugene, hvor Elly viste fram ulike gjenstander som var laget i kobber og forklarte barna hva Slegghaugene egentlig er for noe.
– Nå står vi på Slegghaugan, og det her er egentlig bare en søppelhaug. Det er restene som ble igjen etter at de smeltet kobberet, og da var det her helt ubrukelig, men i dag så har det blitt kjempeviktig for oss, forteller Elly, og tilføyer, – Det her er tegnet for kobber, og det er også tegnet for kvinner.
Barna følger med, ivrige, og spør underveis guiden og hverandre om det ene og det andre, mens de studerer gjenstandene de får utforske.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Her ble vinterscenene til Pippi spilt inn. Har dere sett da den store snøballen trillet ned her? spør Elly. Foto: Svend Agne Strømmevold– Visste dere at i Sleggveien bodde 11 personer i samme hus? Foto: Svend Agne Strømmevold.Barna fikk gå fritt inn i husene i Sleggveien og fikk høre og se hvordan de fattige hadde levd. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Videre gikk den historiske vandringen inn i ei vet mellom Bergmannsgata og Kjerkgata, og Elly begynte å snakke om hvordan det var å være barn før i tiden, før hun utfordret ungene til en løpekonkurranse.
– Du som er åtte. Hvis du hadde vært gutt så hadde du jobbet med å skille stein og hjulpet til i gruva. Det begynte man med når man var sju, helt til det kom en ny lov, og da ble det 12. Jentene hjalp til hjemme, vet du, med å rydde og vaske, og det var kanskje ikke så artig det heller, forteller Elly.
Artikelen fortsetter under bildet.
Da gikk turen tilbake til museet, hvor ungene, til sin store begeistring, fikk benytte en hemmelig inngang for å komme seg inn i kjelleren.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Den hemmelige inngangen ledet til kjelleren på Rørosmuseet, hvor barna ble satt på prøve.Omvisningen avsluttet med at barna fikk være med på en skattequiz, hvor de skulle lete etter ulike ting og svare på spørsmål. Etter konkurransen fikk alle barna premie. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Elly har jobbet som guide for Rørosmuseet i sommer, og forteller at det alltid er morsomt å ha med barn på vandringer.
– Jeg forteller ikke så mye om årstall og prøver heller å trekke fram det som er mer spennende. For eksempel at det pleide å lukte promp på Røros, for det synes de ofte er morsomt. Voksenguidingen handler mer om å fortelle, mens på barneomvisninger så prøver vi å inkludere barna, og prøver å få med dem til å være med på fortellingen, sier Elly.
Fra ullstømper og Peder Hiort har Røros Tweed tatt kvantesprang gjennom historien og satser stort på eksport til Europa og USA med sine designpledd produsert her oppe på Rørosvidda.
Peder Hiort, som var direktør ved Røros Kobberverk på 1700-tallet, testamenterte hele sin formue til de fattige på Røros. Ifølge testamentet stod det at det skulle det kjøpes inn ull og lin til utdeling blant de fattige. Av dette skulle de spinne, strikke og veve til produksjon av varme klær som var nødvendig i det kalde fjellklimaet på Røros. Produktene ble samlet inn, og lønn ble betalt for arbeidet. Hvert år ved Sankthans-tider ble disse tekstilproduktene, sammen med andre gaver, delt ut til de trengende. Mange som først var lønnet for arbeidet, fikk produktene tilbake som gaver. Fabrikken Røros Tweed som ble etablert i 1939 var en videreføring av Hiorts Stiftelses husflidsvirksomhet etter en gradvis utvikling til mer industriell produksjon.
Røros-pledd fabrikkens flaggskip
I 1968 ble Røros Tweed kjøpt opp av Rauma Ullvarefabrikk ved familien Digernes, som fortsatt er eier av den historiske fabrikken. Produksjonen har endret seg gjennom tidene og i dag er det pledd og puter, i 100 % ren norsk ull, som er fabrikkens flaggskip.
– Vi ser at pledd har blitt et viktig produkt for oss, og mange kjenner mer til produktet Røros-pledd enn Røros Tweed. Det ble naturlig å satse på pledd som hovedprodukt sammen med flere følgeprodukter som sitteunderlag og puter, sier daglig leder ved Røros Tweed, Øystein Digernes.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Daglig leder ved Røros Tweed, Øystein Digernes. Foto: Anita Sivertsgård
Helnorsk produkt
I de siste årene har Røros Tweed opplevd økt interesse for sine produkter både innenlands og ikke minst i eksportmarkedet hvor spesielt Tyskland og USA har vært satsningsområder for den lille tekstilbedriften på Røros.
– En av de viktigste årsakene til den økte interessen for norsk produksjon har vært folks bevissthet rundt miljø og bærekraft. Fokus på lokal produksjon og kvalitet har vært en økende trend i interiørbransjen, noe som har vært positivt for oss som norsk produsent. I en så konkurranseutsatt bransje som tekstilbransjen, der de fleste har måttet flytte produksjonen til utlandet, er det naturligvis veldig hyggelig at Røros Tweed etter over 80 år som tekstilbedrift aldri har merket større etterspørsel etter helnorske produkter, forteller Digernes.
Designsamarbeid
Designet på både puter og pledd blir til i samarbeid med kjente, norske og utenlandske formgivere som Kristine Five Melvær, Snøhetta og Anderssen & Voll. Også den kjente norske kunstneren Bjarne Melgaard har designet pledd for Røros Tweed. Til høsten kommer en ny kolleksjon som er utarbeidet med den svenske designeren, Clara Von Zweigbergk, som heter Moon.
– Vi er heldige som har fått jobbet med så mange dyktige designere opp gjennom årene. Som produksjonsbedrift er det alltid fint å bli utfordret av eksterne designere som ser nye muligheter. Dette gir oss økt oppmerksomhet som er viktig for oss. Noen designere har vi kontinuerlig samarbeid med og noen blir engasjert etter en konkret brief fra oss. Når vi starter nye designsamarbeid er det ofte tidligere arbeid fra designeren som inspirer oss til å ta kontakt, mens andre ganger kan det være konkrete forslag vi synes det er verdt å gå videre med. Det viktigste for prosessen er uansett at vi har en felles forståelse av oppdraget og uttrykket vi ønsker kolleksjonen skal ha, sier Digernes.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Røros Tweed
Lokal eksportvare
Med kombinasjonen norsk produksjon og moderne, norsk design har Røros Tweed etablert en sterk merkevare som også opplever god etterspørsel utover landegrensene. Suksessen har imidlertid ikke kommet over natten:
– Vi får ukentlige bestillinger fra kunder i USA og nedover i Europa, med Tyskland som det største Europeiske landet vi eksporterer til. I dag så tar det bare et par dager fra bestillingen kommer inn til varen er levert til kunden i utlandet. For å komme dit vi er i dag så har det krevd tålmodighet, som er en nøkkelfaktor for alt arbeid på eksportmarkedet. Det er lett å tenke at alt som fungerer i Norge kan fungere i alle andre land, konstaterer Digernes.
Det har vært en voldsom konkurranse og kamp for rørosbedriften for å bygge en merkevare i utlandet.
– Uansett hvor mye oppmerksomhet norsk design får i utenlandsk presse og lignende, kreves det fortsatt at man jobber systematisk for å bygge merkevaren i de ulike eksportmarkedene med de ulike markedstilpasningene som hvert enkelt marked eventuelt krever for å få tilstrekkelig etterspørsel, forteller Digernes.
– Den største veksten vi har nå er i utlandet, så eksporten s tår for ca 35 prosent av vår omsetning. Vi ser at det er viktig for oss å komme oss ut på det internasjonale markedet, hvis vi som bedrift skal vokse videre og bli større. For oss har dette vært et naturlig steg videre, som vi vil fortsette å jobbe med i årene fremover.
Skandinavisk design
Tyskland står for den største veksten i eksport porteføljen til Tweeden, og i 2016 ansatte de en egen representant i landet.
– Det har vært en lønnsom utvidelse og man ser helt klart fordelen ved å ha en egen ansatt som kjenner markedet i landet, sier Digernes og fortsetter. Interessen for våre produkter er en kombinasjon av ting. Vi har jo historien vår hvor vi har 80 års erfaring med designutvikling og vi har hele bærekraft momentet med i våre produkter, og det blir lagt merke til. Vi styrer prosessen selv fra råvare til ferdig produkt. Skandinavisk design er veldig stort i utlandet og vi er en del av det. Vi bruker designere som kunden kjenner til, som gjør at det blir enklere å vises i markedet.
Lys fremtid
Framtida for Tweeden ser lys ut. Bedriften har nettopp åpnet et nytt showroom i Oslo hvor det er to ansatte som har sine kontorer.
– Vi er godt rusta for framtida og veksten vi ser for oss at vi skal ha på kort sikt. Vi har et nytt designprosjekt på gang som lanseres til høsten, hvor vi har en ny designer på laget. Vi leverer også custom pledd til Sommeroo, et nytt hotell i Oslo, som Petter Stordalen nå holder på å bygge. Det hotellet kommer til å bli like kjent som Britannia. Det er en morsom greie for oss å jobbe med. Samtidig så skal vi også pusse opp fabrikkutsalget, så det er både små og store prosjekt vi har på gang, sier Øystein Digernes lurt.
Flokk er en viktig del av industrihistorien på Røros. Historien til Flokk begynner i Oslo på 1940-tallet, da Håkon Granlund startet rørmøbelfabrikken HÅG.
På slutten av 40-tallet hadde HÅG behov for mer plass til å produsere sine produkter og Granlund begynte å se seg om etter fabrikklokaler utenfor Oslo.
Et sett med tilfeldigheter og strategisk lobbyvirksomhet, bidro til at fabrikken havnet på Røros. En av nøkkelpersonene var ordfører i Røros kommune Ole J. Kværneng. Han fikk blant annet bygget Veksthuset som ga HÅG et gunstig fabrikklokale. Granlund fikk også tilskudd fra kommunen da han flyttet fabrikken til Røros i 1957.
1970-tallet
På 70-tallet kom det trend-endringer. Rørmøbler med PVC trekk og harde solide overflater ble byttet ut med plysj og farger. For HÅG betydde det nedgang i salg samtidig som kostnadsbasen til fabrikken økte. Det ble noen tøffe år før Torgeir Mjør Grimsrud kom inn som salgssjef. Etter noen år ble han daglig leder og kom inn på eiersiden.
Han redesignet produktene HÅG hadde med pepitaruter og 70-talls trekk, i samarbeid med Røros Tweed og Gudbrandsdalen Ullvarefabrikk.
Stolene fikk nye fremtidsrettede navn og endringer i salgsstrategi og samarbeid med norsk industidesignere ga positivt utslag for fabrikken på Røros.
Varighet og kvalitet
En av de viktigste prinsippene til Granlund var at han skulle lage møbler av god kvalitet, som kunne leve i generasjoner. Dette ble etterhvert en av grunnprinsippene som HÅG arbeider etter også i dag.
Visuelt design
I løpet av 1970-tallet begynte legevitenskapen å legge merke til at mennesker fikk mer og mer stillesittende arbeid som medførte ulemper og utfordringer fysisk. Det kunne fort ha blitt sett på som en trussel for en stolfabrikk, men i stedet så Mjør Grimsrud på det som en mulighet. Sammen med industridesigner Peter Opsvik designet de ergometiske riktige stoler. Etter den tid har alle HÅG-produkter hatt en balansert vippemekanisme som bidrar til at kontorstolen alltid er i bevegelse ved bruk.
– Den bevegelsen du har når du sitter på en HÅG stol, er å regne som aktivitet. Du får såpass god blodgjennomstrømning i kroppen at det er likestillende med veldig lett aktivitet, sier Ottar Tollan som er Vice President of Manufacturing hos Flokk.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: FlokkFoto: FlokkFoto: Flokk
Bærekraft
På 1990-tallet kom begrepet bærekraft og HÅG så at dette ville være et viktig prinsipp for fremtiden. De ansatte en egen miljøsjef i ledergruppen og begynte å utvikle produkter med resirkulerte materialer. Ikke minst ble det viktig at produktet skulle kunne plukkes fra hverandre og resirkuleres når det ikke lenger var i bruk. HÅG har stått støtt på denne visjonen siden den gang.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Montering av stoler. Foto: Flokk
200 ansatte
Ved fabrikken på Røros er det i dag ca 200 ansatte, og er med det den største private arbeidsgiveren på Røros. Ottar Tollan forteller at HÅG-produktene har vokst med selskapet. Produktene skiller seg litt ut fra mange andre av de kontormøblene som man finner rundt om i verden.
Det aller meste av råvarer som det skal lages stoler av kjøpes i utlandet, og 80 % av alle stolene som lages på Røros eksporteres ut igjen.
– Vi har måttet plukke ut de kompetanseområdene fabrikken på Røros er gode på for å få best mulig produksjon. Vi har automatiserte prosesser på stålbehandlingen som produserer setemekanismene til våre kontorstoler. Vi utfører lakkering og delemontering, før stolene blir tapetsert og sluttmontert her på fabrikken. Av komponenter på stolen så er det kun det som går inn i setemekanismen som vi produserer selv på fabrikken i Sundveien, resten av komponentene kjøpes inn fra underleverandører. Flokk sitt design og verktøy produseres andre plasser i verden, så møtes alle deler på Røros og settes sammen til en ferdig stol, som sendes ut til sluttbrukere i hele verden, sier Tollan.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Flokk
Ute i verden
Flokk har fortsatt hovedkontor i Oslo med en konsernledelse som i hovedsak er Skandinavisk. I tillegg til de 200 ansatte på Røros så er det i overkant av 100 ansatte ellers i Norge gjennom hovedkontor og salgskontorer. Det er i Polen Flokk har flest ansatte, men de har også ansatte i USA, Kina og Sverige. Totalt i konsernet er det i dag rundt 1750 ansatte. I fjor omsatte Flokk for ca 3,35 milliarder.
– Det har vært fagkompetanse fra Røros involvert i nesten alle oppkjøp, og i utvikling av fabrikker i USA, Kina, Sveits og Nederland. Disse fabrikkene er nå lagt ned og dels flyttet til Sverige og Polen. Kompetansen fra Røros er ettertraktet alle plasser vi utvikler fabrikkene våre, avslutter Ottar Tollan.
Før var det avgjørende hvilken bydel du kom fra og hvilken side av Hyttelva du bodde på. Kom du fra gate-sida var du hitabekking og kom du fra den andre sida var du bortabekking.
Vi har samlet historier fra en tid hvor oppveksten var mindre foreldrestyrt, da bydelen du vokste opp i hadde alt å si. En tid da du helst ikke skulle ferdes alene over Hyttelva, eller til en bydel du ikke selv kom fra. En tid hvor det foregikk organiserte gatekamper mellom bydelsgjenger.
Stammefeider og bydelstilhørighet
Noen mener at stridighetene mellom bekkingan stammer fra de årlige fotballkampene som ble arrangert på 50-tallet, hvor det var ett lag fra hver side av elva. Andre mener at det ikke hadde noe med fotball å gjøre i det hele tatt, selv om flere innrømmer at de mer enn villig lot seg rekruttere til idretten for å fortsette feidene mot bydelsfiendene sine der.
Hitabekking Terje Elven husker at bydelene var strengt inndelt som små lokalsamfunn. Det var egne matbutikker på Haugan, Stormoen og Flanderborg, og gjengene holdt seg som regel til hver sine nabolag.
Elven husker også stammekrigene mellom nabolagene, selv om han var for ung til å ha vært med på det selv, men forteller at de var preget av gatekampene i oppveksten.
– Det var ikke så mange gatekamper, men det ble jo organisert noen ganger og da var det knallharde kår. Gatekampene var alvorlige. Der slo de folk til blods. Det var krig, og ikke noe sånn lekeslåssing, forteller Terje.
– Faren min, som er født i 1920, har fortalt at da han var ung fikk gataingan, hagaingan og stormoingan fritt leide på Haugan bare én kveld i året, og det var julaften, da de skulle til kirka. Alle de andre dagene ble de tatt til fange hvis de beveget seg inn på Haugan. Så var det oppi Sjøbakken-området at de hadde vanvittig med sånne snøfengsel hvor fangene ble plassert, også hadde de vakter, sier han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Tre gutter med lekegevær 1945. Illustrasjonsbilde. Foto: Olsen, Iver/Rørosmuseet. Digitaltmuseum.no)
– Jeg visste ikke engang hva stormoinger var
Tor Aunmo er stolt bortabekking og nerhagaing og kan godt huske flere bydelskriger og stammefeider fra oppveksten på 60-tallet.
– Det var kamper både på Skansen og Ulvstugguhaugen. Det ble ofte avtalt at vi skulle slåss på den og den dagen. Jeg var ikke gammel nok til at jeg var med og planlegge det, men jeg var jo med som kriger. Under noen stammefeider ble vi faktisk utstyrt med køller og utstyr på Flanderborg og så gikk vi til krig mot bortabekkingan. Og det var ordentlig slagsmål altså. Det var ikke noe kjære mor der, forteller Aunmo.
– Det følger deg gjennom livet om du er hitabekking eller bortabekking, og jeg bærer det med stolthet. Det er borte alt det her nå, ungdommen vet ikke hva det er for noe, forteller han.
På den tiden var det ikke uvanlig å holde seg til sin egen stamme og ha mindre kjennskap til de andre nabolagene. Som både bortabekking og nerhagaing hadde Tor flere bydelsfiender å passe seg for, og husker at de måtte trå varsomt når de skulle utenfor sitt eget territorium.
– Vi måtte jo passe oss hvis vi bevegde oss på Øverhaga-området, da måtte du helst være to, for det var fort gjort at du kunne få juling. Jeg visste ikke engang hva stormoinger var før jeg begynte på skolen, jeg hadde bare hørt om dem. Det var jo en egen stamme det og, forteller han og fortsetter.
– Jeg husker første gangen jeg var i gata. Vi sykla en gjeng til Flanderborg, og der stoppa vi og kikka oppover gata. Derfra sykla vi videre til gata, men da turte vi ikke mer, så da snudde vi, humrer krigeren fra Nerhagaen.
Nerhaga-gjengen på Skrap stadion på Øverhagaen. Tor Aunmo nederst til venstre med caps. Foto: Privat
Hagleskudd og luftgevær
Arne Carlsen bodde på Fladerborg og var bortabekking. Carlsen forteller at det ikke var så ofte det var kamper, men det hendte seg at noen planla at det skulle foregå noe, så da samlet de seg, mannet seg opp og tok seg over elva.
– Det var såpass ille at når vi var en seks-sju år så turte vi ikke å gå over brua nei. Jeg var mye involvert i det i den tida der, og vi hadde flere slagsmål. Slegghaugan var jo en yndet plass å slåss, og oppå Røsteplassen. Det var ramme alvor, og det var jo faktisk så blodet rant noen ganger også. Jeg husker at vi bortabekkingan gikk sammen og skulle ta hitabekkingan, og da var vi over 30 og dem var sju, så det var et rått parti. Dem sprang inn i et hus og låste døra, men den fauk nå opp ja. Vi fikk no ti’æm te slutt, skryter Carlsen.
– Også hadde vi jo kamper med hagaingan og vi da, og havna som regel midt i skuddlinjen. Det hendte seg at vi ble enig med hagaingan, og da skulle vi ta gaterampen, sier han.
Arne innrømmer at det kan ha gått litt langt noen ganger, og han kan også huske at det har blitt avfyrt hagleskudd i forbindelse med gatekampene, men vanligvis var det andre våpen man måtte passe seg for.
– Hvis vi prøvde å sykle ut på Stormoen for eksempel, det var jo et vågestykke for da fikk du som regel ei luftgeværkule i baken, humrer bortabekkingen.
Stormoing og hitabekking Per Arne Gjelsvik forteller at stridighetene mellom bydelene ga seg utslag i fotballkamper, men også i kriger og stammefeider. Gjelsvik var del av en gjeng på cirka 15 stormoinger, og de hadde gataingan som sine bitreste fiender.
– Det handlet ikke så mye om bortabekkinga eller hitabekkinga, men mer om gatainga, stormoinga, hagainga og haugainga. Det var det som var oppdelinga først og fremst.
Gjengene var tett koblet sammen, og det var stor lojalitet innenfor gjengen på Stormoen. Det var de som var en to-tre år eldre enn meg som var lederne, men vi var lojale undersåtter, ler stormoingen.
Per Arne husker spesielt ett slag som skjedde rundt 1968, som kan ha vært inspirert av 68-ernes gatekamper i Paris.
– Slaget var planlagt lenge og vi brukte god tid på å forberede oss, blant annet med produksjon av våpen. Vi hadde en klar strategi: I krig handlet det om å være på offensiven og angripe, ikke vente på å bli tatt. Det store slaget sto rundt en gård i gata. Inne i gården hadde gataingan samla seg, og vi som sto utafor og lempa store steiner over gjerdet. Etter slaget var det flere som blødde, halta og fikk blåmerker. Til slutt ble noen av de eldre guttene til og med taua inn av politiet. I ettertid har jeg forstått at dette var alvorlige greier ja, nærmest ren voldsutøvelse med spett og spade, forteller Per Arne.
En gang hitabekking, alltid hitabekking
Stormoing og hitabekking Jon Høsøien husker at det var de som var eldre enn han som var mest opptatt av hitabekkinga og bortabekkinga, men selv har han fortsatt et klart minne fra den første gangen han var på besøk hos en bortabekking.
Jon hadde en eldre bror som var fryktelig opptatt av inndelingen, og som for bare noen år siden bebreidet Jon for å ha flyttet til feil side av elva.
– Så sent som sju-åtte år siden så flytta vi til et hus på Øya, og da ble broren min helt fra seg – Hva er det du tenker på? Bortabekking? Han kunne aldri tenke seg å være bortabekking, og at jeg da som var broren hans hadde funnet på noe sånt, det følte han var fælt, ja. Det er ikke mange årene siden, forteller hitabekking Jon Høsøien.
Etter det nylig ble funnet et sverd som antas å være fra vikingtiden, har arkeologene Mattis Danielsen, Nicklas Danielsen og Åsmund Aasberg gravd opp flere gjenstander.
Lørdag ble det gjort flere funn som settes i sammenheng med sverdet. Det ble blant annet funnet pilspisser, ei øks og ei ringspenne.
Nye funn
Når arkeologene kom tilbake til lokaliteten til sverdfunnet, var Mattis Danielsens plan egentlig bare å vise fram stedet til andre arkeologer. Lite visste han da at de skulle gjøre nok et funn.
– Jeg var med fylkeskommunen når de skulle hente sverdet. Det er jo vanlig at man finner flere gjenstander i slike graver, så vi forventet at det kanskje skulle være noe mer der, men tenkte jo at det sikkert var pløyd bort og ødelagt, forteller Danielsen, og fortsetter, – Når vi kom tilbake dit, hadde vi med oss metallsøkere og tok et lite søk, og da gjorde vi noen funn ja.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Pilspisser. Foto: Privat
Gravgods
Danielsen mener det foreløpige gravgodset tyder på at det er det man kaller en fangtsmarksgrav.
– Det er nok en såkalt fangstmarksgrav, og det er jo en gravlegging etter en person som antageligvis har tilhørt en fangstbefolkning. Beliggenheten til gravene ligger jo også i fangstmarkene, også tyder gravgodset på at det er en person som var tilknyttet jakt og fangst. Det er overvekt på jaktutstyr. Mye pilspisser, som har ulik utforming, og ser ut til å være ulike piler knyttet til fangsten. Det er vanlig i disse fangstmarkene, opplyser Danielsen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Mattis Danielsen. Foto: Privat
Handel østover
Fangstmarksgraver er det mange av i regionen, så funnet er ikke unikt i den forstand, men det er fortsatt deler av funnet som Danielsen synes er ekstra interessant.
– Åpne hestesko-formede ringspenner. Det er jo kjent fra slike graver. Den er en østlig type, som tyder på handel østover. Den er jo sannsynligvis laget i Finnland, Russland, Baltikum, det området der, forklarer Danielsen.
Danielsen tror at gjenstandene kan være fra sen vikingtid, kanskje rundt år 1000.
– Løsmassene som er igjen er delvis undersøkt med metaldetektor. Vi kan anta at det er mer funn som ligger i massene, ikke bare metall, men bein, steinredskaper eller perler. Vi kan også være så heldige at vi finner noe organisk materiale.
Ringspenne, trolig av østlig opprinnelse. Foto: Privat.
Torger Størseth har inngående kjennskap til seriemorderen Belle Gunness. På torsdag forteller han den grusomme historien på Aftenrøden på Kokkvollen.
Belle Gunness ble aldri dømt, og ble heller aldri sett etter at gården hennes utenfor Chicago brant ned på begynnelsen av 1900-tallet. Hun skal ha drept mellom 20 og 40 menn, alle fra det skandinaviske miljøet i USA.
USAs verste massemorderske
Torgers interesse for seriemorderen kom fra da han i sin oppvekst fikk høre fortellinger om den beryktede sambygdingen.
– Vi heter begge Størseth, og det kommer av at vi er fra to husmannsplasser under gården Størseth i innbygda i Selbu. Oldemora mi kjente ho som barn, og jeg fikk høre det fra faren min da jeg var unge. Jeg husker han pekte oppover bakken og sa, – Der bodde USAs verste massemorderske, minnes Torger.
Torger har vært rundt og fortalt om Gunness, og har blant annet laget en populær radioserie på Nea Radio som har gått som påskekrim i flere år.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Moderne teknikker
Ved å sette kontaktannonser inn i skandinaviske aviser i USA, lokket Belle Gunness til seg flere titalls menn som hun drepte og parterte. Den velkjente historien blir aldri gammel.
– Historien har bare fått mer og mer oppmerksomhet, konstaterer Torger, og forklarer, – Det er jo noe med det dramatiske i det. At hun tok livet av sine mannfolk, for å si det sånn. Til slutt så brukte hun jo til og med moderne metoder og annonserte etter nye mannfolk, og de som kom til gården ble ikke så langlivet hvis de hadde penger.
Myter og oppspinn
Det florerer mange myter om morderen fra Selbu. I en av de første bøkene som ble skrevet om henne, blir hun omtalt som dattera til en sverdsluker fra Trondheim, og i den første norske boka om Gunness ble hun beskrevet som etterkommeren til tatere som hadde ferdes i Selbu. Størseth avfeier disse som myter.
– Jeg prøver å være litt edruelig og ikke hoppe på alle slags teorier, uten at jeg selv har funnet ut at det kan være noe i dem. Derfor har jeg en del forbehold om noe av det som sies om historien i media. For min del prøver jeg å være nøktern overfor det hele, forteller historielæreren.
Forut for sin tid
Det var mange ungkarer i Amerika, også av skandinavisk opprinnelse, og mange av dem så seg om etter kvinnfolk.
– Hun argumenterte jo med en sånn likestillingstanke og om at, – Dere må ta med penger hvis dere kommer til gården, ellers blir dere som noen drenger. På den måten kan du vel si at Gunness var forut for sin tid, ler Torger.
