Historie

For 50 år siden reiste Gunvor Westgård ut som misjonær for første gang. I årenes løp har det blitt mange turer til Paraguay. Hun jobbet også mange år som jordmor på Røros. Gunvor er født og oppvokst i Øversjødalen, der bodde hun hele sin barndom. 

– Vi var ikke så mye utenom bygda der. Dro til Tolga til tannlegen, og en sjelden gang var det en skoletur. Mor var fra Røros, og vi hadde sommerturer hit – kanskje ikke hvert år men. Jeg husker flere turer til bestemor på Orvos, sier Gunvor Westgård.

Skole

Etter hvert reiste hun ut for å begynne på skole. Gunvor var ikke fylt 19 da hun begynte på Røde Kors sykepleierskole i Elverum. Der var hun i fire år. Deretter jobbet hun på Tynset sykehus i fire år, før hun reiste til Oslo på jordmorskolen, som den gang var på Rikshospitalet. Etter et år i Oslo reiste hun videre til Nord-Norge til en Røde Kors sykestue i Finnsnes. Etter et par år ble det Finnmark, nærmere bestemt Alta på en institusjon hvor det var frivillig arbeid. De jobbet for kost og losji. Det var psykiatrisk sykehjem, sykehjem og barnehjem. Gunvor jobbet med alt mulig der. Hun var bl.a. sjåfør for Alma Halsø fra Sunnmøre som var daglig leder. Alma hadde bygd et barnehjem i Alta før krigen. Under krigen ble alle barna evakuert. Etter krigen reiste de tilbake og bygde opp igjen barnehjemmet. Gunvor var med i teamet i et par år, før hun reiste til Paraguay som misjonær.

Jordmor

Gunvor var hjemme igjen fra Paraguay i perioder, da hadde hun jordmorvikariat på forskjellige sykehus. Da hun kom hjem fra Paraguay i 1982 var moren hennes blitt syk, og Gunvor skjønte at hun måtte være her. Da passet det veldig bra at det var jobb å få som jordmor på Røros. Hun ble her, men fikk to års permisjon fra jobben flere ganger. Det var arbeidsgiver pålagt, når noen ville ut i tjeneste, fikk man permisjon uten lønn. Den kommunale leiligheten fikk hun igjen når hun kom tilbake til Røros. Hun oppbevarte tingene sine i kjelleren, mens hun var ute i tjeneste.

Det var egentlig i 1983 Gunvor skulle begynne som jordmor på Røros, men allerede før jul 1982 tok hun imot det første barnet. Da hun startet som jordmor var det fødeavdeling på Røros sykehus. Det var ei ordentlig avdelingen med gynekolog. Det kom folk fra traktene rundt for keisersnitt. Gunvor hadde sett ultralyd på privatklinikker i Paraguay, det var mange som ikke hadde sett ultralyd her enda.

Fødeavdelingen ved Røros sykehus ble lagt ned i 1988. I ei overgangsordning fulgte jordmødrene på Røros den fødende til Tynset og tok imot barnet der. Men det varte ikke så lenge før alle førstegangsfødende skulle til Trondheim.

Gunvor har sett i ettertid at det ikke var liv laga for ei fødeavdeling på Røros, med så få fødsler som det har vært. Det hadde ikke gått an å ha full bemanning. Et år ble det født tre ganger så mange barn som det blir født nå.

Hun var hele tiden ansatt som kommunejordmor, men jobbet på sykehuset på fødeavdelingen. Kontrollene var på helsestasjonen. Det var først på 1980-tallet at kommunene ble pålagt å ha jordmor. Etterhvert ble de to jordmødre. Gunvor var noen måneder først ut, så kom Målfrid Rossebø. Det var nødvendig å være to for de hadde vakt døgnet rundt.

– Gikk med callingen, men det var dårlig dekning. Skulle jeg på ski så måtte jeg ikke gå bakenfor noen haug, sier Gunvor.

Hun sluttet som jordmor i 2001 Da reiste hun til Paraguay på KLP-pensjon. Etter at hun kom hjem igjen, var hun sommervikar i sin egen jobb i to måneder. Så reiste hun ut igjen i et år. Hun begynte å nærme seg 70 årsalderen. Etter at hun ble pensjonist har periodene i Paraguay vært på tre måneder.

I 1985 hadde hun permisjon et år fra jordmorjobben på Røros. Hun fikk forespørsel om å avløse foreldrene på et barnehjem, som misjonær i Paraguay. Hun ble der bare i et år. Faren hadde blitt alene og hun synes ikke at hun kunne være borte lenger en det året.

50 år

I 1969 reiste Gunvor til Paraguay første gangen. Da reiste hun med båt, en reise som varte i tre uker, fra Norge til Brasil. 19.mars i 1969 gikk de i land i Santors. Der kom det norske misjonærer fra Paraguay, som hentet henne med bil. Hun som skulle jobbe sammen med Gunvor på klinikken var med.

Totalt har Gunvor vært 16 år i Paraguay. Den første turen var en periode på over fire år. Gunvor reiste ut til ei nyopprettet sykestue med fødestue, poliklinikk og tanntrekkningskontor, i landsbyen Àtira. De to som hadde bygd opp sykestuen, måtte på grunn av sykdom være i Norge i et år.

Under båtreisen tok Gunvor Lingafone kurs. En paraguayer som var ombord på båten hørte henne i lekser og lærte henne uttale.

– Han var nok ikke tilfeldig på båten, men plassert der for å hjelpe meg, sier Gunvor.

Mens Gunvor var i Kautokeino følte hun at tiden snart var inne for at hun skulle reise ut. Mens hun var i Alta hadde hun vært i Sverige på bibelskole i et par måneder. Kvinnen som hadde opprettet barnehjemmet i Alta, synes ikke at noe hus skulle stå ledig, hvor det var kristne som kunne arbeide. Kvinnen synes Gunvor skulle være på et gjestehuset om sommeren og ta imot gjester, og få litt inntekt. Det kom en del turister over fra Finnland. Der var Gunvor om høsten. Da følte hun på seg at det måtte skje noe snart. Så fikk hun oppringning fra en som hun hadde gått på bibelskole sammen med. Han spurte om hun ville reise til Paraguay.

Gunvor reise til Paraguay alene. En ung sykepleier fra Halden som hadde vært noen år i Chile ble lånt ut, for å lære opp Gunvor til å bli jungeldoktor, tanntrekker og i språkundervisning. Etter et halvt år måtte hun tilbake til sitt arbeid i Chile, og Gunvor måtte klare seg alene. Hun måtte kunne spansk såpass at hun greide seg uten tolk. Hun ble også alene med søndagsskolen. Torsdag formiddag var det tanntrekking, fra tidlig om morgenen var det kø.

– Det var harde bud, men det gikk greit, sier Gunvor.

Fotoalbum

Gunvor har et svart/hvitt fotoalbum fra den første turen. Der er det bl.a bilde av båten hun kom med til Paraguay, den første pasienten hun behandlet, og den første babyen hun tok imot. Minner som hun ser tilbake på i dag.

Da Gunvor reiste måtte hun ha med seg alle eiendeler, personlige ting og minner. Det var ikke sikkert hun kom til Norge igjen. Det sa de rett ut, så hun var forberedt på det.

Det var ikke bilveier. Både pasienter og fødende ble fraktet i oksekjerre. Nå er landsbyen Àtyra den reneste byen i Paraguay. Det er mye lærindustri der. I flere år etterpå ble klinikken brukt til skole for norske misjonærbarn. Det ble bygd sykehus i byen, da ble klinikken overflødig.

Verden er ikke så stor. Ei jente, som Gunvor tok imot da hun var på sykestua på Finnsnes, møtte Gunvor igjen i Argentina. Foreldrene er misjonærer i Argentina. Gunvor har kontakt med sine venner i Paraguay på Facebook. Slik kontakt kunne hun ikke hatt dersom Facebook ikke hadde vært oppfunnet. Gunvor er glad for at hun har lært seg å bruke Facebook. Heldigvis fikk hun begynt med PC i jobben, og ble vant med det.

Indianere

Gunvor ble presentert for indianerne. Da hun hadde vært i Paraguay i bare noen måneder fikk hun besøke et indianerreservat lenger nord i landet. Der ble det bygd sykestue. Det var også et sagbruk og skole i reservatet. Det ble et Norad-prosjekt, og Gunvor ble der i seks år fordelt på to perioder.

Bryllup

Sist gang Gunvor var i Paraguay var i bryllup. Mor til bruden fikk Gunvor som baby i fanget første gang hun var i landet. Babyen var lagt på veien. Gunvor er bestemor i den familien. Hun har bildene av familien stående fremme i stua. Mor og far til bruden var på Rørosbesøk i sommer.

Varm jul

– I Paraguay er det ikke så lang jul som i Norge. Men de har veldig til jul, som er katolsk. De har mange julekrybber, store julekrybber. De har store dukker som er Jesusbarnet, for det må synes. Maria og Josef er veldig tydelig, for Maria er den største, hun er større enn Gud i deres trosverden, sier Gunvor.

Før jul er det full fart i butikkene. På et kjøpesenter stod det «Nå er Rudolf kommet». Det var et lysarrangement med en rein og en same med pulk oppå veggen.

– Det synes vi var artig at han kom der med pulk i varmen, sier Gunvor. Det er ganske vanlig at det er 45 grader i skyggen fra november til ut i februar. 

Mandag 13.januar 2020 skal Ragnar Kokkvoll ha foredrag på Rørosmuseet om spanskesjuka. Den siste tiden har Ragnar kartlagt hvordan epidemien var i Røros. Han har blant annet sett nærmere på hvem som døde av sykdommen, hva folk visste som spanskesjuka og hva slags behandling de syke fikk.

Inge Hånes i Slekt og Data Røros tok i vinter kontakt med Ragnar, i anledningen at det nå er 100 år siden spanskesjuka slo til. Kokkvoll begynte å lese i gamle Rørosaviser. I Fjell-Ljom i juli, august, september 1918, ut året og inn i 1919. Han leste nummer for nummer. Også Arbeidets Rett og Dovre ble lest.

– Det ble veldig interessant. Der sto det mye om hvordan denne epidemien kom som et plutselig uvær, sier Ragnar Kokkvoll.

Det første tegnet er i Fjell-Ljom tidlig i juli. «Spanskesygen er nu kommet til Kristiania». Men i dødsannonsene i september 1918 ser han at influensaen har kommet til Røros.

– Etterhvert blir det hustrig lesning. Avisen ble mildest talt full av dødsannonser, sier Kokkvoll.

Han oppdaget at egentlig var det skrevet veldig lite om spanskesjuka. Anders Sakrisvoll har skrevet en notis om de som døde borti Vika og Sandneset. Men det var lite skrevet om epidemien i Norge, og ute i verden, til tross for at det var den verste katastrofen. Spanskesjuka tok flere menneskeliv i løpet av kort, enn to verdenskriger. Mer enn 50 millioner mennesker på verdensbasis døde. Sykdommen spredde seg over absolutt hele verden, til de minste utpostene.

Tre bølger

Spanskesjuka kom i tre bølger. Først på forsommeren 1918, så ble den mye verre på høsten 1918, og inn i 1919 kom et etterslep. Den siste som blir syk av Spanskesjuka er en japaner i mars 1920.

Myndighetene gjorde lite for å beskytte folk mot spanskesjuka. Noen steder i USA var de flinke til å påby munnbind og forby samling av folk. Dermed falt dødsraten med 50%. Men i Europa var det mindre av dette. Det forundret Ragnar at han ikke kunne lese i avisene at skolene ble stengt. Forsamlingslokalene var åpen, det var fortsatt fest på Vonheim, og det var kirkekonserter.

Det var ikke de helt unge, og ikke de helt gamle, men det var kvinner og menn mellom 20 – 40 år som døde av spanskesjuka. Det skjedde i veldig stort omfang. Høsten 1918 døde det rundt 35 personer i Røros og Ålen. Mange av dem var familiefolk, og hadde mange barn. Noen kvinner som mistet ektemannen giftet seg om igjen, men det var også mange mødre som ikke gjorde det. Enker som forble enslige klarte seg som syersker. Noen strikket for salg, og noen tok husposter, i tillegg til at de hadde barn og kanskje et småbruk. En del barn ble også satt bort.

– Spanskesjuka er et blaff i verdenshistorien. Tuberkulosen tok flere liv, sier Ragnar. Han har sammenlignet statistikk fra 1918 og 1919 i Røros legedistrikt, som på den tiden er Røros og Ålen. I løpet av disse to årene så dør det flere i tuberkulose enn i spanskesjuka.

Spanskesjuka

Spanskesjuka var et influensavirus, som folk ikke viste hva var. De som fikk sykdommen fikk høy feber og veldig vondt i hodet. 30 – 50 % av befolkningen ble smittet og ble syke. Dyrene fikk ikke stell. På de gårdene det var eldre, som unngikk spanskesjuka var de heldige som kunne få hjelp av de eldre til stell av dyrene. Egentlig var det få som døde av spanskesjuka i antall syke. Folk var veldig syke i ei uke. Då lå med høy feber og ventet nærmest på å dø, så ble de bra. Men det var noen som ikke tålte dette og døde.

– Det var en slik epidemi som neste alle hjem, alle hus og nesten alle familier ble berørt av, sier Ragnar.

På slutten av første verdenskrig ligger tyskerne, engelskmenn, amerikanerene og franskmenn å sloss mot hverandre. Der er det veldig mye syke folk, men det er sensur. Ingen skulle vite at inne i skyttergravene ligger det syke folk. Spania var ikke med i krigen. Kong Alfonso XIII av Spania og hans regjeringsmedlemmer ble liggende syke, men de kom seg igjen. Det ble en nyhet ute i verden, at de hadde fått den mystiske influensasykdommen som var så veldig smittsom. Derfor ble den kalt Spanskesjuka. Man tror at spanskesjuka oppsto i en militærleir i USA, og ble transportert over til Europa med troppeskip.

Kokkvoll håper at det er interesse for hvordan spanskesjuka var i Røros, og kommer på foredraget han skal ha på Rørosmuseet. Arrangør er Slekt og Data Røros i samarbeid med Rørosmuseet.