I dag våknet vi til plussgrader og snøsmelting på Røros. Så langt har det vært en «snill vinter» uten sprengkulde, og i følge Yr vil det fortsette med mildt vær også de neste ti dagene. For ti år siden var det helt annerledes. Da nådde temperaturene på Røros internasjonale nyheter.
Her er en reportasje Peter Kristiansen og Rørosnytts nåværende redaktør laget for TV Røros i 2009.
For 50 år siden reiste Gunvor Westgård ut som misjonær for første gang. I årenes løp har det blitt mange turer til Paraguay. Hun jobbet også mange år som jordmor på Røros. Gunvor er født og oppvokst i Øversjødalen, der bodde hun hele sin barndom.
– Vi var ikke så mye utenom bygda der. Dro til Tolga til tannlegen, og en sjelden gang var det en skoletur. Mor var fra Røros, og vi hadde sommerturer hit – kanskje ikke hvert år men. Jeg husker flere turer til bestemor på Orvos, sier Gunvor Westgård.
Etter hvert reiste hun ut for å begynne på skole. Gunvor var ikke fylt 19 da hun begynte på Røde Kors sykepleierskole i Elverum. Der var hun i fire år. Deretter jobbet hun på Tynset sykehus i fire år, før hun reiste til Oslo på jordmorskolen, som den gang var på Rikshospitalet. Etter et år i Oslo reiste hun videre til Nord-Norge til en Røde Kors sykestue i Finnsnes. Etter et par år ble det Finnmark, nærmere bestemt Alta på en institusjon hvor det var frivillig arbeid. De jobbet for kost og losji. Det var psykiatrisk sykehjem, sykehjem og barnehjem. Gunvor jobbet med alt mulig der. Hun var bl.a. sjåfør for Alma Halsø fra Sunnmøre som var daglig leder. Alma hadde bygd et barnehjem i Alta før krigen. Under krigen ble alle barna evakuert. Etter krigen reiste de tilbake og bygde opp igjen barnehjemmet. Gunvor var med i teamet i et par år, før hun reiste til Paraguay som misjonær.
Gunvor var hjemme igjen fra Paraguay i perioder, da hadde hun jordmorvikariat på forskjellige sykehus. Da hun kom hjem fra Paraguay i 1982 var moren hennes blitt syk, og Gunvor skjønte at hun måtte være her. Da passet det veldig bra at det var jobb å få som jordmor på Røros. Hun ble her, men fikk to års permisjon fra jobben flere ganger. Det var arbeidsgiver pålagt, når noen ville ut i tjeneste, fikk man permisjon uten lønn. Den kommunale leiligheten fikk hun igjen når hun kom tilbake til Røros. Hun oppbevarte tingene sine i kjelleren, mens hun var ute i tjeneste.
Det var egentlig i 1983 Gunvor skulle begynne som jordmor på Røros, men allerede før jul 1982 tok hun imot det første barnet. Da hun startet som jordmor var det fødeavdeling på Røros sykehus. Det var ei ordentlig avdelingen med gynekolog. Det kom folk fra traktene rundt for keisersnitt. Gunvor hadde sett ultralyd på privatklinikker i Paraguay, det var mange som ikke hadde sett ultralyd her enda.
Fødeavdelingen ved Røros sykehus ble lagt ned i 1988. I ei overgangsordning fulgte jordmødrene på Røros den fødende til Tynset og tok imot barnet der. Men det varte ikke så lenge før alle førstegangsfødende skulle til Trondheim.
Gunvor har sett i ettertid at det ikke var liv laga for ei fødeavdeling på Røros, med så få fødsler som det har vært. Det hadde ikke gått an å ha full bemanning. Et år ble det født tre ganger så mange barn som det blir født nå.
Hun var hele tiden ansatt som kommunejordmor, men jobbet på sykehuset på fødeavdelingen. Kontrollene var på helsestasjonen. Det var først på 1980-tallet at kommunene ble pålagt å ha jordmor. Etterhvert ble de to jordmødre. Gunvor var noen måneder først ut, så kom Målfrid Rossebø. Det var nødvendig å være to for de hadde vakt døgnet rundt.
– Gikk med callingen, men det var dårlig dekning. Skulle jeg på ski så måtte jeg ikke gå bakenfor noen haug, sier Gunvor.
Hun sluttet som jordmor i 2001 Da reiste hun til Paraguay på KLP-pensjon. Etter at hun kom hjem igjen, var hun sommervikar i sin egen jobb i to måneder. Så reiste hun ut igjen i et år. Hun begynte å nærme seg 70 årsalderen. Etter at hun ble pensjonist har periodene i Paraguay vært på tre måneder.
I 1985 hadde hun permisjon et år fra jordmorjobben på Røros. Hun fikk forespørsel om å avløse foreldrene på et barnehjem, som misjonær i Paraguay. Hun ble der bare i et år. Faren hadde blitt alene og hun synes ikke at hun kunne være borte lenger en det året.
I 1969 reiste Gunvor til Paraguay første gangen. Da reiste hun med båt, en reise som varte i tre uker, fra Norge til Brasil. 19.mars i 1969 gikk de i land i Santors. Der kom det norske misjonærer fra Paraguay, som hentet henne med bil. Hun som skulle jobbe sammen med Gunvor på klinikken var med.
Totalt har Gunvor vært 16 år i Paraguay. Den første turen var en periode på over fire år. Gunvor reiste ut til ei nyopprettet sykestue med fødestue, poliklinikk og tanntrekkningskontor, i landsbyen Àtira. De to som hadde bygd opp sykestuen, måtte på grunn av sykdom være i Norge i et år.
Under båtreisen tok Gunvor Lingafone kurs. En paraguayer som var ombord på båten hørte henne i lekser og lærte henne uttale.
– Han var nok ikke tilfeldig på båten, men plassert der for å hjelpe meg, sier Gunvor.
Mens Gunvor var i Kautokeino følte hun at tiden snart var inne for at hun skulle reise ut. Mens hun var i Alta hadde hun vært i Sverige på bibelskole i et par måneder. Kvinnen som hadde opprettet barnehjemmet i Alta, synes ikke at noe hus skulle stå ledig, hvor det var kristne som kunne arbeide. Kvinnen synes Gunvor skulle være på et gjestehuset om sommeren og ta imot gjester, og få litt inntekt. Det kom en del turister over fra Finnland. Der var Gunvor om høsten. Da følte hun på seg at det måtte skje noe snart. Så fikk hun oppringning fra en som hun hadde gått på bibelskole sammen med. Han spurte om hun ville reise til Paraguay.
Gunvor reise til Paraguay alene. En ung sykepleier fra Halden som hadde vært noen år i Chile ble lånt ut, for å lære opp Gunvor til å bli jungeldoktor, tanntrekker og i språkundervisning. Etter et halvt år måtte hun tilbake til sitt arbeid i Chile, og Gunvor måtte klare seg alene. Hun måtte kunne spansk såpass at hun greide seg uten tolk. Hun ble også alene med søndagsskolen. Torsdag formiddag var det tanntrekking, fra tidlig om morgenen var det kø.
– Det var harde bud, men det gikk greit, sier Gunvor.
Gunvor har et svart/hvitt fotoalbum fra den første turen. Der er det bl.a bilde av båten hun kom med til Paraguay, den første pasienten hun behandlet, og den første babyen hun tok imot. Minner som hun ser tilbake på i dag.
Da Gunvor reiste måtte hun ha med seg alle eiendeler, personlige ting og minner. Det var ikke sikkert hun kom til Norge igjen. Det sa de rett ut, så hun var forberedt på det.
Det var ikke bilveier. Både pasienter og fødende ble fraktet i oksekjerre. Nå er landsbyen Àtyra den reneste byen i Paraguay. Det er mye lærindustri der. I flere år etterpå ble klinikken brukt til skole for norske misjonærbarn. Det ble bygd sykehus i byen, da ble klinikken overflødig.
Verden er ikke så stor. Ei jente, som Gunvor tok imot da hun var på sykestua på Finnsnes, møtte Gunvor igjen i Argentina. Foreldrene er misjonærer i Argentina. Gunvor har kontakt med sine venner i Paraguay på Facebook. Slik kontakt kunne hun ikke hatt dersom Facebook ikke hadde vært oppfunnet. Gunvor er glad for at hun har lært seg å bruke Facebook. Heldigvis fikk hun begynt med PC i jobben, og ble vant med det.
Gunvor ble presentert for indianerne. Da hun hadde vært i Paraguay i bare noen måneder fikk hun besøke et indianerreservat lenger nord i landet. Der ble det bygd sykestue. Det var også et sagbruk og skole i reservatet. Det ble et Norad-prosjekt, og Gunvor ble der i seks år fordelt på to perioder.
Sist gang Gunvor var i Paraguay var i bryllup. Mor til bruden fikk Gunvor som baby i fanget første gang hun var i landet. Babyen var lagt på veien. Gunvor er bestemor i den familien. Hun har bildene av familien stående fremme i stua. Mor og far til bruden var på Rørosbesøk i sommer.
– I Paraguay er det ikke så lang jul som i Norge. Men de har veldig til jul, som er katolsk. De har mange julekrybber, store julekrybber. De har store dukker som er Jesusbarnet, for det må synes. Maria og Josef er veldig tydelig, for Maria er den største, hun er større enn Gud i deres trosverden, sier Gunvor.
Før jul er det full fart i butikkene. På et kjøpesenter stod det «Nå er Rudolf kommet». Det var et lysarrangement med en rein og en same med pulk oppå veggen.
– Det synes vi var artig at han kom der med pulk i varmen, sier Gunvor. Det er ganske vanlig at det er 45 grader i skyggen fra november til ut i februar.
På loftet i Glåmos kirke ligger et klenodium i kasser, og venter på å bli pakket ut igjen og satt i stand. nylig avgått leder i menighetsrådet, Oddmar Haugsbak, viser fram de elegante orgelpipene i tre. Orgelet bærer på en fengslende historie fra en tid med et annet navn på kirken, som kanskje sto bedre til orgelet.
Da orgelet ble montert, het den nybygde kirken Jensvold kirke. Året var 1926. 20 år tidligere var det etablert en «hjelpekirkegård» på stedet de da kalte Jensvold. Jensvold ble navnet på bygda 16. januar 1877, da NSB åpnet Jensvold stasjon. NSB hadde for vane å gi stasjonene sine navn etter den nærmeste gården.
Fem år før kirka ble bygd kom et lite navneskifte, da Jensvold ble til Jensvoll. Jensvoll kirke ble bygd av tømmer gitt av Røros kobberverk. Både Hiortstiftelen og Kjerstine Langen ga kirkeklokker til kirken, og orgelet og alterbildet fra 1884 kom fra Trondheim Fengselskirke. De tenkte kanskje at det passet bra med et Jensenorgel i Jensvoll kirke.
Trondheim fengselskirke lå vegg i vegg med det gamle tukthuset, og ble nedlagt da lokalene skulle gi plass for Frostating Lagmannsrett i 1921. Orgel og alterbilde lå på lager, i fem år, før det ble fraktet oppover Gauldalen. Nå er sterke krefter i sving for å hente Jensenorgelet fram fra lager igjen.
Jensenorgel er legendariske musikkinstrumenter, som finnes i flere norske kirker. Mannen som lagde instrumentene het Claus. Han ble født i 1817 i Schleswig-Holstein, som er den nordligste provinsen i Tyskland. Dette området var da Claus ble født, en del av Danmark. Selv om Danmark hadde skilt lag med Norge tre år før Claus Jensen ble født, skulle han bli Norges mest betydelige orgelbygger.
Han kom til Norge rundt 1837 og bygde sitt første orgel for Korskirken i Bergen. Senere bygde han orgler til et stort antall norske kirker, hvorav mange fortsatt er i bruk, f.eks. i Brønnøy kirke i Brønnøysund, Trefoldighetskirken i Oslo, Ilen kirke i Trondheim (1889), Bjorbekk kirke i Arendal (1876), Tromsø domkirke og Veum kirke i Fyresdal.
Orgelet som ligger på loftet i Glåmos kirke var altså ett av to han bygde i Trondheim på slutten av 1880-årene. For musikk-kjennere kan vi fortelle at Jensen bygde pipeorgel i den «symfoniske» tradisjonen, en type som er knyttet til romantikken. (Om orgelet blir restaurert kan det kanskje være på sin plass å innvie det i forbindelse med et bryllup.)
I 1939 skiftet Jensvoll navn til Glåmos, og ikke mange år senere, ble Jensenorgelet nedmontert og lagt på lager. Da ble det erstattet av et Jørgensenorgel. Nå er ikke Jørgensenorgelet brukbart lengre, musikken i gudstjenestene på Glåmos kommer fra høyttalerne knyttet til et el-orgel.
Oddmar Haugsbak mener tiden er inne for å hente fram igjen det eldste orgelet. Det første initiativet til dette kom i 1984. Det ble gjort en grundig jobb da orgelet ble pakket ned. Alle delene ser nesten ut som de er nye. Eksperter har sett på orgelet, sier alle delene er på plass, og konklusjonen er at det skal være fullt mulig å sette det i stand og ta det i bruk igjen. Arbeidet er kostnadsberegnet til om lag 1 million kroner.
– Å få orgelet opp og få lyd i det ville vært stort. Det tror jeg vi skal få til, men det er nødvendig at flere drar sammen. Finansieringen må være på plass før vi kan starte arbeidet. Jeg håper det nye menighetsrådet gjør virkelighet av dette, sier Oddmar Haugsbak til Rørosnytts julemagasin.
Klokken 17.00 på julaften ringte Johan Falkberget i sin tid julen inn med gruvklokka fra Mugg, som står på tunet på Ratvolden. Åse Berg og Jon Ryen tok opp igjen denne tradisjonen på julaften for noen år siden.
I 1936 fikk Johan fraktet klokka ned til Ratvolden. For å ta vare på den. Senere fikk han klokka av Røros Kobberverk. Ved starten av Gruvrennet den 29. mars i 1936 brukte Johan gruvklokka for første gang.
I alle år etterpå ringte Falkberget julen inn med gruvklokka fra Muggruva. Folket i bygda kunne på julaften gå ut på trappen og høre julen bli ringt inn på Ratvolden. Ihvertfall dersom været stod riktig vei. Det var et godt stykke til nærmeste kirke.
Gruvklokka ble også brukt på nyttårsaften. Ved midnatt ringte Johan inn det nye året med gruvklokka. Når det kom spesielle gjester til Ratvolden ble de ønsket velkommen med ringing fra gruvklokka.
Kilde: falkbergets-rike.no. Artikkelen Jul i Falkbergets rike.
I år fyller Hitterdal kapellkirke 60 år. Jubileet ble markert med gudstjeneste og kirkekaffe søndag 20. oktober.
På 1920-tallet ble det snakket en del i Hitterdalen om å få en egen gravplass. Det var Brekken eller Røros som var nærmeste. I 1922 ble det gravplass i Hitterdalen. Når kirkegården ble laget var det rundt 30 familier i området. Etter hvert kom ønske om noe bedre enn et klokketårn. Tårnet stod omtrent der tårnet til kapellet står nå. Det var et hvitt tårn med ei klokke oppi.
Kikki Dahl var kona til ingeniøren som var i gruvene rundt Feragen. Paret bodde i ingeniørboligen. Midt under krigen ga Kikki kr 5000,-, som startkapital til kirkebyggingen i Hitterdalen.
Det neste som skjedde i prosjektet var at det ble kalt sammen til et møte i Solheim ungdomshus. Daværende sogneprest Andersen Sunde innkalte til møtet, og fikk satt i gang jobbing og det ble valgt en komite som skulle sette i gang med å samle inn penger via basar. I tillegg glødet sogneprest Konrad Oudenstad for prosjektet. Til Brekken kom det ny hjelpeprest, Kaare Granøyen Rogstad. Han satte i gang en stor jobb for å få i gang byggingen av fjellfolkets egen kirke. I 1956 ble det oppnevnt en kapellkomite i Brekken Menighetsråd, Hitterdal hørte til under der på den tiden. Da sto det kr 18 800,- på kontoen Hitterdal kapellkirke.
Det ble også sendt ut en del brev til ulike plasser. Høsten 1955 skrev presten Rogstad til sin venn presten Wilhelm Throndsen i Oslo og fortalte om sin fattige bygd som ønsket en kirke. Throndsen satte hele brevet inn i bladet «Vår kikre». Anna Cecilie Løvenskiold satt på Mallorca og leste bladet. Hun likte dette, og Trondsen fikk beskjed om å komme til Hitterdalen 3. påskedag i 1956 for personlig overlevering av gaven på kr 20 000,-. I tillegg kom hun over en krusifiks i Italia, som hun kjøpte og fikk sendt oppover. Krusifiksen henger oppe i kirkerommet i dag. Man vet ikke hvor gammel eller hvor verdifull den er.
Grunnarbeidet ble satt i gang høsten 1957, og alt murverk var ferdigstøpt før «vinna» startet våren etterpå. I 1958 begynte tømmermester Kjellmark å tømre kirken ute i Gjøsvika. Av sysselsettingsmidler fikk en 35% i Gjøsvika og 80% da den ble reist i Hitterdalen.
Fredag 25.september 1959 ble kirken innviet. Selve kirken har 100 sitteplasser, i galleriet er det 30 sitteplasser. Orgelet var gammelorgelet fra Brekken. Den historiske dagen var preget av varme helt fra prosesjonen kom skridende opp gjennom midtgangen for ved skriftlesning og bønn å vigsle det lille tømmerhus til kirke. Etterpå var det festlig middag for bygdefolk og innbudte i ungdomshuset. Deretter var det ettermiddagsmøtet i kirken med gaver og gratulasjoner. Dagens høydepunkt var kanskje da et lite barn ble båret til dåpen.
I 1962 avsluttet byggenemnda arbeidet sitt. Da hadde de brukt kr 153 000,- og en dugnad verdsett til kr 25 000,-. Senere fikk kapellet flomlys av Brekken kraftlag. I 1969 ble et nytt Groth-orgel tatt i bruk. Det kostet nesten 36 000 kroner. Det orgelet som er i kapellkirken i dag kom inn i 1980. Det er ifra Snertingdal orgelfabrikk.
Smeden Kjell Valseth i Djupsjølia har smidd smijernsting som er i kirkerommet, bl.a. lysgloben, lysestaker og prosesjonskorset. Klokken i tårnet er fra 1784, den har hengt på Kongens gruve. Når kapellet ble innviet i 1959 eksisterte fortsatt Røros Kobberverk, de lånte gruvklokka til kapellet i evig tid.
De fleste konfirmasjoner har vært i sammen med konfirmantene i Brekken kirke, men i enkelte årskull har det vært mange nok konfirmanter til at det har vært ønskelig å ha konfirmasjonen i Hitterdal. Det har variert fra en person til seks konfirmanter. 14.mai 2005 ble det konfirmert seks ungdommer i Hitterdal kapell.
Det var en tradisjon lenge med messe der speiderne i Brekken deltok. Det har vært et snitt på 7 – 8 gudstjenester for året i kapellet. Hver høst blir det arrangert Blomstergudstjeneste. Det er ei skolestart-gudstjeneste, alle som begynner i skolen blir invitert til å delta på gudstjenesten. De får utdelt ei bok og et arbeidshefte. Siden 2014 har gudstjenesten vært i Hitterdal, felles for hele Røros kommune. 3. juni 2015 var Biskop Tor Singsaas på besøk. I sommer var det åpen kirke fire søndager i juli. En person fra menighetsrådet var tilstede.
I dag, på julaften er det gudstjeneste i Hitterdal kapell.
Kilde: Avtroppende leder for Hitterdal menighetsråd, Ola Arvid Feragen, og heftet «Hitterdal kapell 50 år».
Her er glimt fra Hitterdal kapell, blant annet fra markeringen av 60-årsjubileet:
20. desember 1919 ble Ela Monsen født i Bærum. Hun var datter Gyro og Otto Monsen. Ela vokste opp på Kongsberg og Lillestrøm. I 1957 flyttet hun til Røros. I dag er Ela kjent som kunstneren som drev Thomasgaarden og som var gift med Henry Solli. Thomasgaarden er i et kulturminne som er inspirert av det som Ela og Henry bygde opp der.
Ela tok utdannelse hos Th. Lerdals tegne- og malerskole på Lillestrøm i 1936–37; Statens Håndverks- og Kunstindustriskole under Håkon Stenstadvold i perioden 1938–41; og praksis ved Eilif Whists keramikkverksted i Oslo.
I 1941 giftet Ela seg med Georg Smedhus som var interiørarkitekt. De fikk sønnen Jørn i 1943. Ela og Georg ble skilt og etter en periode som skilt ettbarnsmor flyttet hun fra Oslo.
I 1957 flyttet Ela til Røros. I 1958 kjøpte hun Thomasgaarden. Ela hadde etterhvert blitt en anerkjent tekstilkunstner. I tillegg til tekstil jobbet hun med materialer som keramikk og metall, hun laget også malerier. Ela var politisk, kulturelt og religiøst engasjert, noe som gjenspeiles i hennes kunstneriske uttrykk.
Ela hadde planer om å starte kunstforening på Røros, og det var i denne sammenhengen hun møtte treskjæreren Henry Solli, som senere skulle bli hennes ektemann. Henry kom fra Svartvika. Ela og Henry etablerte bolig, verksted og galleri i Thomasgaarden. I 1962 stod det første verkstedet ferdig, i 1978 ble det utvidet. Fortsatt kan man se mye av utsmykkingene og arbeidene som Ela og Henry gjorde i Thomasgaarden.
Men det er ikke bare i Thomasgaarden man finner kunst laget av Ela Monsen. Hun har utsmykninger og verk i offentlige samlinger, som bl.a. Røros Hotell – tepper og keramikk, Røros sykehus – relieff, teppe og maleri, Institutt for fredsforskning i Oslo – teppe, LOs kontor i Oslo, Norsk kulturråd og Olso kommunes kunstsamlinger.
Ela hadde flere separatutstillinger: Von der Lippes møbelforretning, Oslo i 1966, Forum, Oslo i 1969, Operafoajeen i Dortmund i Tyskland i 1971, Lillestrøm Kunstforening i 1973, Sarpsborg Kunstforening i 1973, Gall. Galtung, Oslo i 1973, Gall. Strømmen i Trondheim i 1976 og Gall. Tanum i Oslo i 1976.
I 1973 ble Ela Monsen sammen med maleren Rolf Juell Gleditsch tildelt kulturprisen i Røros kommune. Ela døde 13. oktober 1978.
Kilder: Bergstaden.org, Alfsen, Glenny. (2013, 4. juli). Ela Monsen. I Norsk kunstnerleksikon. Hentet 9. oktober 2019 fra https://nkl.snl.no/Ela_Monsen, boken Kunst i Bergstaden fra 2013 og Bildekunst fra Røros gjennom 100 år.
Thomasgaarden er i et kulturminne som er inspirert av det som Ela og Henry bygde opp der. Her er noen glimt fra Thomagaarden 2019:
Under et arrangement på Rørosmuseet torsdag 20.februar 2020 blir Amund Spangen tildelt Kulturprisen. Amund Spangen og Jon Brænne skal samtale om dekorasjonsmaling i Nord-Østerdalen og Røros-bygdene.
Amund Spangen mottar prisen for sitt arbeid gjennom flere tiår med dokumentasjon av kulturminner, kulturuttrykk, mattradisjoner, dekorasjonsmaling, gårds- og bygningshistorie, håndverk, redskaper og livsvilkår og samfunnsliv i Røros og kommunene i Nord-Østerdalen.
Formannskapet på Røros vedtok torsdag 5.desember at Kulturprisen 2019 skal tildeles Amund Spangen.
I denne programserien formidler Arnfinn Strømmevold og venner historier fra Røros. I dagens program forteller Leif Hagen om Nygata, den gamle Osloveien, Circustomta og sykehusveien. Stein Ødegård er også med i programmet.
Historisk bildedetektiv er Terje Forsberg, og Tore Østby står for kamera og redigering. Ide, regi og programledelse er ved Arnfinn Strømmevold. God fornøyelse!
Under kan du se de tidligere programmene i Manns Minne med Arnfinn Strømmevold
Mandag 13.januar 2020 skal Ragnar Kokkvoll ha foredrag på Rørosmuseet om spanskesjuka. Den siste tiden har Ragnar kartlagt hvordan epidemien var i Røros. Han har blant annet sett nærmere på hvem som døde av sykdommen, hva folk visste som spanskesjuka og hva slags behandling de syke fikk.
Inge Hånes i Slekt og Data Røros tok i vinter kontakt med Ragnar, i anledningen at det nå er 100 år siden spanskesjuka slo til. Kokkvoll begynte å lese i gamle Rørosaviser. I Fjell-Ljom i juli, august, september 1918, ut året og inn i 1919. Han leste nummer for nummer. Også Arbeidets Rett og Dovre ble lest.
– Det ble veldig interessant. Der sto det mye om hvordan denne epidemien kom som et plutselig uvær, sier Ragnar Kokkvoll.
Det første tegnet er i Fjell-Ljom tidlig i juli. «Spanskesygen er nu kommet til Kristiania». Men i dødsannonsene i september 1918 ser han at influensaen har kommet til Røros.
– Etterhvert blir det hustrig lesning. Avisen ble mildest talt full av dødsannonser, sier Kokkvoll.
Han oppdaget at egentlig var det skrevet veldig lite om spanskesjuka. Anders Sakrisvoll har skrevet en notis om de som døde borti Vika og Sandneset. Men det var lite skrevet om epidemien i Norge, og ute i verden, til tross for at det var den verste katastrofen. Spanskesjuka tok flere menneskeliv i løpet av kort, enn to verdenskriger. Mer enn 50 millioner mennesker på verdensbasis døde. Sykdommen spredde seg over absolutt hele verden, til de minste utpostene.
Spanskesjuka kom i tre bølger. Først på forsommeren 1918, så ble den mye verre på høsten 1918, og inn i 1919 kom et etterslep. Den siste som blir syk av Spanskesjuka er en japaner i mars 1920.
Myndighetene gjorde lite for å beskytte folk mot spanskesjuka. Noen steder i USA var de flinke til å påby munnbind og forby samling av folk. Dermed falt dødsraten med 50%. Men i Europa var det mindre av dette. Det forundret Ragnar at han ikke kunne lese i avisene at skolene ble stengt. Forsamlingslokalene var åpen, det var fortsatt fest på Vonheim, og det var kirkekonserter.
Det var ikke de helt unge, og ikke de helt gamle, men det var kvinner og menn mellom 20 – 40 år som døde av spanskesjuka. Det skjedde i veldig stort omfang. Høsten 1918 døde det rundt 35 personer i Røros og Ålen. Mange av dem var familiefolk, og hadde mange barn. Noen kvinner som mistet ektemannen giftet seg om igjen, men det var også mange mødre som ikke gjorde det. Enker som forble enslige klarte seg som syersker. Noen strikket for salg, og noen tok husposter, i tillegg til at de hadde barn og kanskje et småbruk. En del barn ble også satt bort.
– Spanskesjuka er et blaff i verdenshistorien. Tuberkulosen tok flere liv, sier Ragnar. Han har sammenlignet statistikk fra 1918 og 1919 i Røros legedistrikt, som på den tiden er Røros og Ålen. I løpet av disse to årene så dør det flere i tuberkulose enn i spanskesjuka.
Spanskesjuka var et influensavirus, som folk ikke viste hva var. De som fikk sykdommen fikk høy feber og veldig vondt i hodet. 30 – 50 % av befolkningen ble smittet og ble syke. Dyrene fikk ikke stell. På de gårdene det var eldre, som unngikk spanskesjuka var de heldige som kunne få hjelp av de eldre til stell av dyrene. Egentlig var det få som døde av spanskesjuka i antall syke. Folk var veldig syke i ei uke. Då lå med høy feber og ventet nærmest på å dø, så ble de bra. Men det var noen som ikke tålte dette og døde.
– Det var en slik epidemi som neste alle hjem, alle hus og nesten alle familier ble berørt av, sier Ragnar.
På slutten av første verdenskrig ligger tyskerne, engelskmenn, amerikanerene og franskmenn å sloss mot hverandre. Der er det veldig mye syke folk, men det er sensur. Ingen skulle vite at inne i skyttergravene ligger det syke folk. Spania var ikke med i krigen. Kong Alfonso XIII av Spania og hans regjeringsmedlemmer ble liggende syke, men de kom seg igjen. Det ble en nyhet ute i verden, at de hadde fått den mystiske influensasykdommen som var så veldig smittsom. Derfor ble den kalt Spanskesjuka. Man tror at spanskesjuka oppsto i en militærleir i USA, og ble transportert over til Europa med troppeskip.
Kokkvoll håper at det er interesse for hvordan spanskesjuka var i Røros, og kommer på foredraget han skal ha på Rørosmuseet. Arrangør er Slekt og Data Røros i samarbeid med Rørosmuseet.
I 1839 ble Amneus Boghandel etablert på Røros. Amneus Boghandel er Norges eldste bokhandel med sammenhengende drift i 180 år. Hovedbokhandelen ligger i Domussenteret. Men 180 års drift på Røros ble feiret med gjenåpning av butikkdrift i lokalene i Kjerkgata 25. Butikken ble åpnet under årets Nattåpent 12. juli.
Driverne av butikken, Mona Mobæk Strømmevold og Knut Strømmevold har sett på bilder fra butikken og tatt frem igjen gammel innredning gjennom 180 år. De ønsker å gjenskape noe av den gamle boghandelen som hadde alt fra bøker, bilder, gaver, leker, inventar og sild til suvenir, vin og mjød. En god gammeldags krambu.
Butikken har en hyggelig kaffekrok som har fått navnet «Larskroken». Kroken har fått navnet etter knut sin bestefar som hette Lars og som kom inn i historien til bokhandelen for rundt 100 år siden, og Knut sin bror Lars som var sjef for butikken tidligere.
– Larsbror var veldig glad i å sitte og prate med folk med en kaffekopp, så dette passet godt, sier Mona Mobæk Strømmevold.
Larsbror er også med på veggen i en figur som han fikk på 50-årsdagen, sin laget av keramiker Per Sverre Dahl.
I Larskroken har de prøvd å fremskaffe miljøet som det var i leiligheten i Amneusgården, med speil, duker og gamle familiebilder.
I butikken er det god gammeldags butikkinnredning. Foreløpig er det ikke kjøpt noe ny innredning. De har plukket frem igjen innredning fra 180 års historie. Gamle reoler, skuffer som brukes som hyller, og en gammel kjøpmannsdisk. Det er tatt inn presser fra tiden det var bokbinderi i bedriften.
Det gamle pakkhuset på eiendommen får æren for at den gamle butikkinnredningen er blitt tatt vare på. Der har både varer og inventar har stått lagret. Det er god plass der, og det er ikke blitt kastet alt for mye opp gjennom tiden. Det er Mona og Knut glade for nå.
For å få på plass butikken har det blitt lest mye historie. Da Carl Zacharias Amneus startet opp i 1839, hadde Proviantgården sluttet med å ha utsalg, og det ble åpnet opp for at man med handelsbrev kunne starte butikk i gata på Røros. Røros Kobberverk var forpliktet til å ha alt som lokalbefolkningen behøvde til enhver tid. Så i Amneusgården var det krambu med bl.a. kaffe, te, sild, øl, vin og mjød. I tillegg ønsket Sakarias å ha en nisjebutikk i bøker.
– Da vi åpnet opp igjen her nå, så er det en krambu og nisjebutikk med bøker. Vi har lokale bøker, litt bestselgere, og litt av alt ellers, sier Mona.
Vareutvalget innrettes etter årstiden. Om sommeren har de suvenir. Andre deler av året er det fokus på andre ting. Butikken skal være spennende hele året. Bør Børson-skiltet er med inn i butikken og står i lekeavdelingen. Der er det mye treleker.
Ei annonse som stod i Fjeld-Posten i 1886 inspirer til mye av vareutvalget hos krambua i Amneusgården. Det skal også undersøkes hva som kan gjøres for å ta inn f.eks sild og fisk, som det stod i annonsen at butikken hadde i 1886.
– Røros er så heldige at vi har mange fine butikker, og veldig få er kjederelatert. I tiden vi går inn i nå, er det mange fine julebutikker. Amneusgården skal også komme inn i den rekken. Det er mange særegne, spesielle butikker på Røros, det er det som gjør det så unikt. Det håper vi også at vår butikk skal bli et eksempel på. Oppfordringen blir: Ta turen til Røros og Amneusgården, sier Knut og Mona.
Det har bare vært positive tilbakemeldinger på krambua. Det virker som folk synes det er bra at de har flyttet tilbake til gata, og tatt igjen lokalene til det det skal være. Nå stemmer det endelig med skiltet og hva man finner i butikklokalet.
Mona og Knut bestemte seg for å gjøre dette prosjektet når lokalene ble ledige.
– Er det ikke nå vi skal ta igjen gammelbutikken i gata? sa Mona til Knut. Det hadde vært en drøm som de hadde snakket om i mange år. Etter tre uker med 20 timers arbeidsdager kunne de åpne til Nattåpent.
Mona og Knut gleder seg til årets julehandel og Julemarkedet. De gleder seg til å pakke inn julegaver. Da de var små, gledet de seg til å pakke opp julegavene. Nå er gleden å pakke dem inn. I butikken ligger det en spennende gammel, uåpnet pakke. Pakken er innpakket i gråpapir med hyssing rundt, og den ble funnet på pakkhuset. Mona og Knut har ikke åpnet pakken og vet ikke hva den inneholder.
– Vi håper vi får til en trivelig annerledes julebutikk, sier Mona.
Det er flere lokale bokutgivelser før jul i år, som Mona og Knut tror kommer til å ligge under juletreet. Bl.a. Odd Langen sin bok «Minner om samer og rein i Vinterlandet Femund og naboene i øst». Ei bok som har utgangspunkt i Brekken – Stugudalområdet kom også ut først på november. Amund Spangen har gitt ut bok om dekorasjonsmaling i Nord-Østerdalen og Røros-bygdene.
Under årets Julemarked kommer forfatter Bjørn Brænd og nissetegner Kjell E. Midthun til butikken. De har nettopp gitt ut juleboken Røros. Nisser, hus og tun.
Mona og Knut skal lage fin julestemning i butikken. De har et håp om å få inn et ordentlig juletre. Butikklokalet har en ovn, og under advent- og juletiden skal det fyres opp i den. Det blir også juletre utenfor butikken.
– Man kan bli en liten tanke ydmyk når man tenker på at i de lokalene her, har Rørosingen antagelig kjøpt en og annen julegave i alle år siden 1839. Det er mange ledd bakover som har fått gaver som er pakket inn her, sier Knut.
Ved disken står den gamle papirrull-holderen, som trolig er fra tiden da butikken ble startet opp. I tillegg til å være butikk er krambua også en liten attraksjon, som gir et lite innblikk i handelshistorien på Røros. Etter hvert skal det komme opp skilt med informasjon om hva kundene ser av historiske ting i butikken. Bla. med årstall på butikkinventar og hva det ble brukt til. Skiltet blir på både norsk og engelsk. Når Mona og Knut har tid, er de med folk rundt i butikken og viser og forteller.
På veggene henger det mange svart/hvitt-bilder. Bilder som bl.a. viser hvordan det var i butikken før i tiden, og hvordan det var i Kjerkgata når det var bensinstasjon der. Det er også bilder av tidligere drivere.
Da Amneus Boghandel flyttet til Domussenteret for 20 år siden mistet de 90 % av suvenirsalget sitt. Men hos Amneusgården i Kjerkgata er suvenir populært. Det er i gata turistene leter etter suvenir. I tillegg til vanlige suvenirer, ønsker Mona og Knut å ha lokale suvenirer. Garn fra Evavollen er populært hos strikkedamer som er innom. Garnet er laget av ull fra grå trøndersau.
– Det er en fantastisk suvenir. Ikke minst for de som har veldig god peiling på garn, sier Mona.
Som eneste på Røros har krambua i Amneusgården produkter fra firmaet Dritt forbanna. Det er bl.a. kjøttsauser, eddiker og marmelade.
