Klokken 12.00 i dag ble Røros første lesekiosk åpnet, som 1 av 5 i Trøndelag og 1 av 100 i landet. Lesekioskens fadder er Røros bibliotek.
Lesekioskene er et landsdekkende formidlingsprosjekt, satt i gang av Foreningen !les, og Sparebankstiftelsen DNB. Prosjektet går ut på at de gamle røde nasjonalskattene, telefonkioskene, fylles med andre nasjonalskatter, bøker.
I kiosken kan man bytte bøker, finne nye eller bare legge igjen en annen bok til en ny leser. Målet er å gjøre litteratur og gode leseropplevelser tilgjengelig for det norske folk.
Arrangementet ble gjennomført i henhold til smittevernsregler. Det er satt ut antibac i kiosken.
Neste år inkluderer Kulturminnefondet rullende kulturminner som veteranbiler og -busser i sin tilskuddsordning, til jubel fra Kulturvernforbundet.
– Kulturminnefondet har fått mange henvendelser og flere søknader om støtte til rullende materiell, forteller styreleder Tine Sundtoft.
Bakgrunnen er et ønske om å sidestille rullende og bevegelig materiell med flytende kulturminner, som båter og fartøy, som i dag kan søke Kulturminnefondet som støtte. Styret i Kulturminnefondet har derfor enstemmig besluttet å etablere et prøveprosjekt for rullende og bevegelige kulturminner.
– Anerkjennelse
Kulturvernforbundet, som blant andre har Rutebilhistorisk forening, Norsk Jernbaneklubb og Landsforbundet av Motorhistoriske Kjøretøyklubber som medlemmer, har arbeidet i mange år for at bevegelige kulturminner skal inkluderes i tilskuddsordninger.
– Dette er en sterk anerkjennelse av disse kulturminnenes betydning og de tusenvis av frivillige som jobber med å bevare, istandsette og tilgjengeliggjøre historiske kjøretøy og transportmidler. Historien til disse kulturminnene er også historien om det moderne Norge. Det er derfor svært gledelig at Kulturminnefondet nå etablerer denne ordningen som vi og flere av våre medlemsorganisasjoner har etterspurt i lang tid, sier en glad generalsekretær i Kulturvernforbundet, Toril Skjetne.
Politisk utvikling
I stortingsmelding 16 (2019-2020) om kulturmiljø legges det frem nye mål i kulturminnepolitikken, som vektlegger engasjement, bærekraftig utvikling og bevaring av kulturmiljø i et større perspektiv.
– Den nye stortingsmeldingen på kulturminnefeltet vender seg mer mot helhetlige kulturmiljø, og med denne utviklingen åpner vi for et prøveprosjekt med støtte til rullende materiell, sier direktør Simen Bjørgen i Kulturminnefondet.
Kulturminnefondet har hatt tett dialog med Klima- og miljødepartementet om nyorienteringen.
– Vi er også glad for at kulturmiljømeldingen peker på at det ikke eksisterer gode nok tilskuddsordninger for de rullende kulturminnene, og at regjeringen i oppfølgingen av meldingen vil se nærmere på hvordan slike tilskuddsordninger skal utformes. Prøveprosjektet til Kulturminnefondet er et viktig skritt i riktig retning, legger Skjetne i Kulturvernforbundet til.
Prøveordning
Støtte til rullende kulturminner er et prøveprosjekt med oppstart 1. januar 2021, og ordningen skal evalueres etter ett års varighet. Rullende og bevegelig materiell omfatter et bredt spekter når det gjelder type, alder og historikk, og i søknadsbehandlingen kommer Kulturminnefondet til å se på følgende forutsetninger:
Del av kulturmiljø
Allmenn tilgjengelighet
Alder, historikk og opprinnelig samt ny bruk
Opprinnelighet og norsk brukshistorie
Kulturminnefondet er et lavterskeltilbud som gir private eiere og frivillige organisasjoner økonomisk støtte til bevaring av verneverdige kulturminner. Målet er at et mangfold av kulturminner og kulturmiljøer bevares og kan benyttes i fremtidig opplevelse, utvikling og verdiskaping. Kulturminnefondet har ingen søknadsfrist, og søknader sendes elektronisk på kulturminnefondet.no.
I dag åpnet Rørosmuseet dørene for publikum etter en 3 måneder lang stengeperiode på grunn av koronasmitten. Dette var etterlengtet for Rørosmusseet. Det ser også ut til at det har vært etterlengtet for publikum. På åpningsdanen var omvisningene i Olavsgruva fullbooket.
Ole Kristian Korssjøen intervjuet av Tore Østby.
I dag åpnet Smelthytta med sine utstillingstilbud, og med en forlenget mulighet til å oppleve Håkon Gullvågs kunst gjennom sommeren. På Olavsgruva går Rørosmuseet i gang med daglige omvisninger fra samme dato, og de tar opp igjen Bergstadvandringen. Gruppetilbudene i gruva og gatelangs i bergstaden må ha antallsbegrensninger og navneregistrering, og det vil derfor være lurt å bestille plass på forhånd.
Doktortjønna friluftspark åpner Rørosmuseet igjen som planlagt den 20. juni. Gjennom sommeren vil Rørosmuseet også tilby vandringer og formidlingstilbud i hele Circumferensen – det skal bli mulig å besøke både Ratvolden, smeltehytter i Holtålen, Oddentunet i Os og mye mer i løpet av sommeren.
«Det var vondt å måtte stenge museet den 13. mars, men beslutningen var lett å ta for at vi skulle bidra i dugnaden mot smitten. Det samme ansvaret føler vi nå når museene åpner igjen – vi skal gjøre det på en trygg måte, samtidig som vi skaper gode og attraktive opplevelser,» sier Sletten. Det skal være lett for publikum å delta i aktivitetene våre, og samtidig føle seg trygg for smitterisikoen. Vi ivaretar tryggheten gjennom å begrense størrelsen på grupper og samtidig besøkende, men ikke minst gjennom å sørge for god informasjon, god tilgang til håndsprit og et intensivert renhold på museene. «Så lenge alle er sitt ansvar bevisst på å holde seg hjemme ved luftveissymtomer, så skal alle våre gjester kunne besøke oss uten risiko», sier Sletten videre.
Følg med på museets nettsider www.rorosmuseet.no for mer informasjon om åpningstider og arrangement gjennom sommeren.
Fra og med neste helg er det et nytt tilbud til turistene ønsker å besøke Olavsgruva. Det blir satt opp buss fra Røros til Olavsgruva, og tilbake til Røros. Bussen skal gå en gang om dagen.
Trøndelag Fylkeskommune har gitt Rørosmuseet tillatelse til vedlikeholdsarbeid på Hyttdammen i Hitterelva. Elva er regulert med fire dammer fra utløpet av Hittersjøen og ned til Smelthytta. Hyttdammen ble opprinnelig bygd i 1646 og hadde en viss funksjon i forbindsele med hyttedriften frem til ca. 1900. Etter den tid ble ikke dammen vedlikeholdt og siste del av byggverket forsvant i 1934. Ny dam i naturstein og betong ble bygd på samme sted i 1947.
I søknaden om vedlikehold skriver Rørosmuseet at en oppsummering av tilstanden til Hyttdammen viser at damkronen har avskalling og sprekker i betongen. Overløpet har store felter som er borte. Rørosmuseet har utarbeidet en plan for utbedring av dammen.
Vurdering
I Fylkeskommunen sin vurdering står det at Hitterelva er påvirket av avrenning fra gruveområdene, men undersøkelser viser at det er fisk i elva. Dammen påvirker fiskens frie vandring. Dammen påvirker også hvordan løsmasser som transporteres med elva blir sedimentert.
Dammen er i en slik tilstand at det må gjennomføres vedlikeholds- og reparasjonsarbeider. Fylkeskommunen forutsetter at tiltaket gjennomføres i henhold til de fremlagte planene og slik at en unngår vesentlig påvirkning fisk og andre ferskvannsorganismer. Unødvendig søl av betong må unngås. Elvebunnen ved tiltaksområdet må formes så naturlig som mulig ved avslutning av tiltaket.
Nytten av tiltaket vurderes å være større enn miljøpåvirkningen. Det er ikke kjent at vassdraget blir påvirket av andre tiltak i samme tid.
Lokalhistorikeren Asbjørn Ryen er ute med ny bok, om en viktig, men forholdsvis lite omtalt del av Røros Kobberverks historie. Boka, med tittelen Kølbrenning kølkjøring og bosetting fra Narjordet mot Drevsjø, viser omfattende virksomhet, som har satt spor etter deg i naturen. Virksomheten har også satt spor etter seg i form av bosetting.
Det er blitt sagt at det var mindre farlig å arbeide i Røros Kobberverk sine gruver enn i andre gruver. Forklaringen har vært at sjølve berggrunnen var mer solid, og at faren for ras følgelig var mindre. Det skal derfor ha skjedd færre dødsulykker i rørosgruvene enn det gjorde andre steder. Jeg har villet undersøke denne påstanden.
Av Ragnar Kokkvoll
Foto: Tove Østby
Jeg har funnet at minst 18 gruvearbeidere døde i ulykker i Rørosgruvene mellom 1889 og 1945. Om det er lite eller mye sammenlignet med i andre gruver i Norge, vil jeg ikke ta stilling til. Men at så mange mistet livet i løpet av to generasjoner må være et betydelig antall, uansett hvordan man regner.
Dette er fakta slik de framkommer i rørosavisene fra den gang, fra personlige meddelelser, og i noen grad også fra kirkebøkene. De fleste av ulykkene er dessverre glemt. Stort sett er det bare ulykka i 1929, der Iver Bakken, Svend Nyhus og Aksel Møller omkom, som er blitt husket.”
Jeg mener at denne delen av gruvehistoria er viktig. Ofrene fortjener å bli husket, ettertida trenger å vite at de har skjedd. Dette er en viktig, sjøl om temaet i svært liten grad er blitt berørt i bøker som er skrevet om Røros Kobberverk. For meg føles det både respektløst og historieløst.
En grunn til at jeg er opptatt av dette, er nok at da jeg som liten gutt på fem år, og bodde på Løkken, opplevde en slik tragedie på nært hold. I 1954 mistet to av mine lekekamerater, Odd og Per Bjørnås, plutselig en dag sin far. Martin Bjørnås hadde gått til arbeidet klokka seks om morgenen, slik alle fedrene gjorde. Men da arbeidsdagen var over, kom han ikke hjem igjen. Han hadde mistet livet i ei sprengningsulykke. Det sjokket vi alle opplevde den gangen husker jeg svært tydelig. Opplevelsen har jeg beskrevet i boka På flukt.
”I alle gruvesamfunn måtte folk lære seg å leve med farene, brått kunne ulykker og dødsfall skje. Uventet sto presten eller en funksjonær på trappa med et tragisk budskap. Da gikk det alltid som en skjelving gjennom brakkeleiren der offeret hadde bodd. En plutselig stillhet, et øyeblikk hvor tiden stanset. I dagene deretter lå sorgen som et teppe over samfunnet. Kvinnene besøkte de etterlatte og uttrykte sin medfølelse, mennene samlet seg i grupper og funderte lavmælt over det som hadde skjedd. Noen bitre ord om sikkerheten falt sikkert også. Barna holdt seg på avstand og ble plutselig keitete og sjenerte overfor de som nettopp hadde mistet en far. Alle var takknemlige over at de var blitt spart, denne gangen.” (Fra boka På flukt 2017)
I hovedsak skjedde ulykkene i årene mellom 1889 og 1929. En av ulykkene skjedde på Smeltehytta, de andre ved nordgruvene og på Storwartz. I samme tidsrom har jeg dessuten funnet rundt 30 dødsulykker ved de andre gruvene i distriktet: Killingdal, Folldal, Røstvangen, Kjøli gruber, Fossgruva i Os og Gruveåsen gruve. I flere av disse ulykkene er rørosinger ofre.
Hvem var disse mennene? Hvor kom de fra? Og hvordan døde de?
De fleste var fra Røros eller Ålen. Noen kom langveis fra. Ofte var det en blokk som løsnet og falt over den forulykkede. Sprengningsulykker skjedde også. Ved innførsel av ny teknologi var det økt risiko for ulykker. Strømførende kabler tok så langt jeg har funnet livet av to menn.”
Ole Olsen Sandkjernan
Den 9. mai 1890 døde Ole Olsen Sandkjernan i ei ulykke på Muggruva. ”Han var såkalt ”kruttmann”, og skulle måle et minehull. Mens han gjorde dette løsnet hele massen og falt utover ham. To andre gikk fri. Åtte mann gikk straks i gang med å frigjøre mannen som var ille tilredt, spesielt var mavepartiet og lårene ynkelig ødelagt. Han ble ført til sitt hjem, der han etter gresselige lidelser avled ved døden fredag kveld. Mannen satt i god stilling som gårdbruker og etterlater seg hustru og voksne barn.” Dette skrev Fjell- Ljom den 13. mai 1890.
Dagskjæring ved Kongens gruve Foto- Iver Olsen, Rørosmuseet
Noen dager senere fulgte redaktør Olaf Berg opp med en nokså harsk kommentar: «En arbeiders liv er ikke meget verd. Arbeidskraften er en billig markedsvare. Katastrofen med den forulykkede Ole Olsen Sandkjernan inntraff tidlig torsdag morgen. I løpet av dagen reiste verkslegen (dr. Brostrup Marius Müller, min anmerkning) forbi stasjonen to ganger uten å ha anledning til å stanse. Først omtrent kl. 10 aften kom legehjelp. Legen kunne visstnok lite utrette, men allikevel, tungt er det å være arbeider. Og så den besynderlige driftsmåte på Røros Værk; bare stadig å gnage på bergfestene, inntil en vakker dag hele hvelvet ramler. Når bare kapitalistene tjener penger, og bergmesteren og andre embedsmenn får sin lønn, er det ikke så nøye om noen arbeideres liv mer eller mindre.»
Iver Pedersen Bentz
Den 9. desember1897 var Iver Pedersen Bentz utsatt for ei ulykke i Smeltehytta. Han skulle gå opp ei treklopp med et trau med malm da han gled og falt ned fra et par meters høyde. Fjell-Ljom forteller at han etterpå fikk blindtarmbetennelse og døde den 19. desember. Trolig var han blitt påført store indre skader i fallet. Han etterlot seg sin hustru og sin 75årige mor som han hadde forsørget i mange år. ”De vil av riksforsikringen hver få 20 % av avdødes lønn.” Dette skrev Fjell-Ljom den 21. februar 1898.
Hans E. Sundrønning
Den 26. februar 1902 på Storwartz: Hans E. Sundrønning døde etter å ha kommet under ei steinblokk. Dette skjedde kort tid etter at arbeidet var gjenopptatt etter storstreiken. Ufaglærte streikebrytere hadde arbeidet i gruvene et halvt års tid, og ofte hadde de forlatt dem i en farlig tilstand. Kristen Tørres skrev den 18. mars 1902 i Arbeidsmanden: ” Det ble fortalt at det var forferdelig hvordan gruvene ser ut, man skjøt bort bergfestene så fall og ras hører til dagens orden.”
Dovre skrev at ulykka skjedde etter at man hadde avfyrt ei salve for å sprenge et bergfeste. ”Sundrønning hadde gått inn i gruva for tidlig, og var kommet inn under ei ca. 2 tonn tung blokk som løsnet fra taket. Allerede etter to timer var doktoren kommet, og den skadede ble kjørt ned til verkets sykehus. Venstre fot var knust, ingen hodeskade. Han ble verre dagen etter, og døde om kvelden klokka halv 11.”
Hans Sundrønning etterlot seg hustru og flere ukonfirmerte barn. Han var forsikret gjennom sitt medlemskap i Norsk Arbeidsmandsforbund, og enka skulle få utbetalt 300 kroner. Forbundskassa var bunnskrapt på grunn av den langvarige rørosstreiken, og for å kunne innfri forsikringssummen ble alle medlemmer pålagt 15 øre i ekstrakontingent. I medlemsbladet Arbeidsmanden blir medlemmene bedt om å innbetale raskt. ”Da avdøde har deltatt i streiken er det selvsagt at hans etterlatte er i meget trykkende økonomiske omstendigheter.”
John Berntsen
1905: 27. januar. John Berntsen. Ugift. Født 1875. Kom fra Børsa. Brudd på hjerneskallen etter fall fra heisen i Nybergsjakta på Storwartz. Døde like etter han var brakt opp i dagen.
Ole Olsen Sandnes
1907. 26. september. Storwartz. Ole Olsen Sandnes, fra Sandneset, 20 år og ugift. Mauren skrev 2. oktober: ”En ung partifelle har vi mistet i verksarbeider Ole O. Sandnes som torsdag i forrige uke avgikk ved døden som følge av ulykkestilfelle på Storwartz grube, sannsynligvis ved utladning fra den elektriske taubaneledning. Han var i alle henseender brav ungdom og god kamerat. Tross sin unge alder, kun nær 20 år, var han tilsluttet sin fagorganisasjon, og la ofte for dagen stor interesse for tidens spørsmål så vel på det praktiske område, som han også syslet med tanker om det liv som følger etter dette.” Kamerater fra Folldalen skrev et minnedikt i Mauren.
Undersøkelsen viser at det skjedde ulykker ved alle gruvene som kobberverket drev. De skjedde i en tid da sikkerheten for arbeiderne var lavt prioritert, og hvor etterlatte ofte ble satt i en svært vanskelig situasjon. Jeg ønsker å presisere at dette selvfølgelig ikke er et vitenskapelig arbeid, men at det er mer å regne for noe som han har gjort av privat interesse. Det er heller ikke sikkert at jeg har funnet alle ulykkene. Som sagt er dessverre de fleste glemt. Men at de er en viktig del av vår historie, det kan det ikke være tvil om.
Kilder:
Notiser i Fjell-Ljom, Mauren, Dovre og Arbeidsmanden, medlemsblad for Norsk Arbeidsmandsforbund.
I perioden 1830 til ca 1950 var sprøythuset bergstadens brannstasjon. Opprinnelig var huset ei gruvebrakke som sto ved et lite sølvskjerp i Kvernskaret litt sør for Røros. Tidligere sto det et lignende lite tømret sprøytehus på kirkegården.
Alle innbyggerne på Røros mellom 18 – 50 år hadde plikt til å være med i brannkorpset. Bare få var fritatt, og det var presten, apotekeren og politiet.
Roder
Brannkorpset var inndelt i 11 roder, hver rode ble ledet av en løytnant og en rodemester. Hver enkelt rode hadde forskjellige oppgaver. Noen skulle betjene brannsprøyten, som var drevet med handkraft. Vannnlangings-mannskapet betjente brannbøttene, og seilmannskapet skulle henge opp brannseilene. I tillegg var det rednings- og nedbrytings-mannskap som skulle bryte ned brennende tømmerstokker for om mulig redde resten av huset og berge folk og innbo ut av de brennende bygningene.
Slukkeutstyr
Gårdene på Røros var påbudt å ha et viss antall brannspann, takstiger og brannhakker. Brannhakken ble brukt til å rive ned brennende bygningsdeler for om mulig å redde resten av huset.
I tilfelle brann ble det dannet en tett kjede av karer fra elven til det brennende huset. Karene måtte så hurtig som mulig sende bøttene mellom seg – fra den første som fylte bøttene til den siste som skulle skvette vannet på varmen. Slik gikk bøttene fram og tilbake i en jevn vandring. Det ble også fylt vann i brannsprøytene på denne måten. De eldste sprøytene hadde ikke sugeslange. Brannseilene var laget av ull. De ble hengt opp på naboveggene og fuktet med vann, slik at en mulig katastrofe kunne avverges. Dette var en måte å begrense varmen på.
9. april har på tragisk vis bitt seg inn i Norsk historie. Det tredje riket seg inn fjordene våre med sine krigsskip, og tyske fly slapp sine første bomber. I dag er det 80 år siden det nøytrale Norge ble angrepet. Krigsutbruddet førte i likhet med korona-angrepet til hastemøte i Formannskapet på Røros.
Det er mulig å se for seg at ordfører i Røros Bergstad, Olav Guldahl, ledet et formannskapsmøte fylt av alvor 9. april 1940. Det ble med en gang besluttet å mørklegge byen til natta som kom. Det er grunn til å tro at folk hadde en heller urolig nattesøvn, og at frykten for bombefly kanskje tok Bergstaden denne natten. Det ble gjort dramatiske vedtak. Forsyningsnemda ble bedt om å gripe inn mot hamstring, og handelsmennene fikk ikke lov til å selge varer ut over det normale.
To dager senere ble Formannskapet samlet igjen. Denne dagen ble det vedtatt at mellomriksveien over Brekken skulle brøytes opp(!) Salg av bensin til private ble forbudt, og det kom tiltak for å hjelpe innbyggerne økonomisk:
«De innen Røros Bergstad som ved krigssituasjonen er kommet i den stilling at deres kontante inntekter ikke blir utbetalt, utstedes anvisning til disse garantert av kommunen så de kan få det fornødne til livs opphold. Det utstettes anvisninger for et beløp ca. 15.000,- kr.» het det i det historiske vedtaket.
Salg av øl og vin ble etter ordre fra Formannskapet innstilt. Forsyningsnemda ble tildelt mellageret, og lager ble opprettet i hver av de fire Røroskommunene.
I motsetning til nå, ble ikke hyttefolket nektet å komme, men trøndere ble evakuert til hyttene i Rørostraktene. Befolkningen i sentrum ble evakuert bort derfra, i tilfelle flyangrep.
25. april inntok tyske styrker Bergstaden Røros. Det kommer vi tilbake til senere i april.
Rørosnytt har vært med en ettermiddag på jobb i tårnet på Røros flyplass, sammen med Gudbrand Rognes, som er lufthavnsjef ved Røros lufthavn/Sjefflygeleder Røros TWR/APP. Her er den første artikkelen i serien «På arbeid hos Røros flyplass».
Gudbrand Rognes har en variert arbeidsdag. Da han begynte å jobbe på flyplassen i 2001, var hoveddelen av hverdagen å sitte i tårnet, som Gudbrand tror er det fineste kontoret på Røros. Arbeidsoppgavene dengang var å holde i mikrofonen, pennen og holde styr på flytrafikken. Da var det veldig heftig flyskoletrafikk, særlig i de delene av året det var lyst og fint sommervær.
Arbeidshverdagen har etterhvert forandret seg litt for Gudbrand. I 2015 fikk han ny jobb, og en tilleggsfunksjon som lufthavnsjef. Da ble det betydelig færre timer i tårnet, og ganske flere timer på kontor med penn, tastatur, Skype høyttaler og PC.
Historien
Historien til Røros Flyplass startet i 1957. Røros var relativt tidlig ute med å få flyplass og rutetrafikk. Historien viser at det var noen ildsjeler og framsynte folk som så for seg at å reise med fly, raskt og effektivt var noe som fremtiden ville kreve for å være et attraktivt lokalsamfunn.
– Når man nå ser vel så 60 år tilbake i tid, så må vi gi dem rett, sier Gudbrand Rognes.
Det var ildsjeler som dro i gang og fikk bygd en flyplass på Røros. En fremsynt ordfører og flere andre. Det var også hjelp fra statlige midler, fordi Røros skulle brukes som en reserve lufthavn for Forsvaret.
Braathens
I 1957 stilte Braathens opp. Skipsreder Ludvig G. Braathen begynte å fly ruteflyging på Røros, med et firemotors propellfly. I starten var det bare sommerrute, men likevel var dette en kjempestor forbedring. På den tiden tok det lang tid å komme seg både til Værnes/Stjørdal, og sørover i retning mot Fornebu som var hovedflyplassen.
Gamle kilder viser at Rørosingene var opptatt av at det skulle komme en flyplass til Røros. Når man geografisk sett ligger et stykke unna, så man for seg at dette kunne være fornuftig også i reiselivssammenheng. Bringe turister hit. Ettertiden har vist at det var en riktig vurdering.
Braathens fløy på Røros i mange år. I 1963 ble lufthavnen utvidet enda litt mer. Den ble asfaltert og gjenåpnet på nytt om høsten. Da med helårs flyrute. Det var en nyvinning.
Braathens fløy sammenhengende fra 1963, med varierende flytyper, helt frem til 1. januar 2001, da var det slutt på grunn av økonomiske årsaker. Det var ei epoke som var slutt for de ansatte på lufthavnen, og for mange faste brukere og kunder. Braathens og Røros var synonymt i mange år.
Riksantkvaren har bevilget 10 millioner kroner til Røros kommune til ulike prosjekter og tiltak knyttet til ivaretakelse av verdensarven. Bevilgningen til Røros er dermed på kr 500 000 mer enn i fjor.
Den største potten går til uthusprosjektet, som fåt 6,4 millioner kroner. Stillingen som verdensarvkoordinator gir en bevilgning på 1,25 millioner kroner. Det går en million kroner til verneverdig bebyggelse i og utenfor bergstaden. Småsetran og byhagene rundt Bergstaden får 900 000 kroner, verdensarvjubileum får 250 000 kroner og forbonde og lasskjørerkulturen får 200.000 kroner.
Riksantikvaren ble opprettet i 1912, og ansvarsområdet er forvaltning av kulturminner, kulturmiljøer og kulturhistoriske landskap. Riksantikvaren er et direktorat, og en del av miljøforvaltningen. Riksantikvaren er miljødepartementets rådgiver i alle saker som gjelder kulturminner og kulturmiljø.
