Historie

+ Suvenir og postkort er populært

av

Da Amneus Boghandel flyttet til Domussenteret for 20 år siden, mistet de 90 % av suvenirsalget sitt. Men etter at Mona Mobæk Strømmevold og Knut Strømmevold åpnet butikk i Amneusgården i Kjerkgata i fjor sommer, går suvenirsalget unna igjen. Det er i gata turistene leter etter suvenir. I tillegg til vanlige suvenirer som troll og kjøleskapsmagneter, ønsker Mona og Knut å tilby lokale suvenirer. 

Postkort

I løpet av en sommer blir det sendt mange postkort med motiv fra Røros. Kortsnurren i Amneusgården har fulgt med bokhandelen siden 1800-tallet. Her er prospektkort med Rørosmotiv samlet, kort både av eldre og nyere dato. Her står folk og snurrer og plukker kort. 

Postkort er populær suvenir. Foto: Tove Østby

– Det er mange som har gode minner med denne, sier Mona Mobæk Strømmevold. 

Postkortet «Dører på Røros» er veldig populært, motivet finnes også som plakat. Bergstadens Ziir er et annet motiv som mange ønsker. Butikken har også en del eldre farvepostkort fra Røros. Et av de mest populære, er et kort fra 1970-tallet med motiv fra nederst i Bergmannsgata. Det viser Finnegården i en annen farge enn den har i dag.

– Vi har Røros både sommer og vinter. Det har vi hele året, for det kommer gjerne folk her på sommeren, som ønsker kort med Hyttelva og Flanderborg, der det står Røros minus 40 grader. Det er en kuriositet å ha for mange, sier Mona. Hun legger til at turistene kjøper kort for å sende. Det ser hun i forhold til frimerker som blir solgt i tillegg. Postkort er også suvenir. Amneusgården har bøker og kort av nissetegner Kjell Midthun. Det er en helårssuvenir. 

Kladdebok

Dagbok om Røros. Foto: Tove Østby

Ei ulinjert kladdebok som har tittelen «Dagbok om Røros», blir mye brukt av turister til å skrive om sin opplevelse på Røros. Mens andre bruker den som kladdebok på jobben eller i skolesekken. Boka blir ofte brukt som et minne fra Røros. 

Dialekttempen

Dialekttempen har Amneus solgt veldig mange av de siste årene. Tempen henger på mange hyttevegger. Dialekttempen blir ofte brukt som gave. Den henger ikke bare utendørs, men også på innervegger. 

– Uansett hvilket vær det er, så må man trekke på smilebåndet når man ser på den. For når det står åtte grader og sommervær, kan man ikke gjøre annet enn smile litt. Linnvær når det er fem grader, sier Mona. Hun får mest spørsmål om underste håttå, som betyr at det nesten er et under at det kan bli så varmt. Det har man nesten aldri opplevd oppå her, kun i solveggen. 

Mat

Mat er også suvenir. Reinspølsa fra Rørosrein selges det mye av. Rørosbakern sin Knekks er populær å ta med seg som en smak av Røros. Tradisjonelle suvenir som kjøleskapsmagneter er fortsatt etterspurt. Det er noe som «alle» skal ha. Amneus Boghandel er de eneste som selger en miniutgave av Røros kirka, som er en tro kopi av kirka. Den blir det solgt mange av i løpet av en sommer. 

Samisk

Første juli i 2018 ble Røros kommune innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk. Samiske suvenir er populært, blant annet samiske flagg og fat med sørsamisk motiv. Mona tror de samiske suvenirene ofte blir solgt til personer som har samiske aner. 

Garn

Garn fra Evavollen er populært hos strikkeglade damer som er innom. Garnet er laget av ull fra grå trøndersau. Det er en kjempesuvenir for de som er glad i å strikke, og som har god greie på garn. De strikker seg et minne om Røros. 

Troll

Hver dag står trollet på trappa til Amneusgården, og følger med på livet i Kjerkgata. Trollet kom til butikken på 1960-tallet, og har stått på trappa i alle år det har vært butikk i gården. Mona bruker trollet aktivt. For eksempel før jul. holder trollet ei kurv med gaver i. På Samefolkets dag står det med det samiske flagget i hånden. 

– Vi er veldig glad i trollet. Vi er redd for det. Trollet er gammelt, og begynner å bli litt skjørt. Det har holdt ut i 60 år i alt slags vær og vind, sier Mona. Troll er veldig populært hos utenlandske turister. De forbinder Norge med troll. I tillegg har de utenlandske turistene stor interesse for elg. 

Mange kjøper med seg bøker som suvenir, blant annet om lokalhistorie, bøker om og av Johan Falkberget, og kokebøker med tradisjonelle retter fra Rørosområdet. Jon Østeng Hov sin serie «Skal hilse fra fjellet», kjøper turistene med seg som suvenir, og sommerkrusene er også populære.

Mona Mobæk Strømmevold selger mange postkort i løpet av en sommer. Foto: Tove Østby

+ Restaurerer engel

av

En del av restaureringsarbeidet av gavlefeltet på Hiort-kapellet er restaurering av supraporten (dekorasjon over inngangen). Det er en rik utskåret del med en engel i midten. Vaabo Vainomaa jobber nå med engelen, og etter planen skal den være tilbake på plassen sin i høst. Det er den svenske treskjæreren Jöns Andersson Ljungberg fra Härjedalen som har laget engelen og hele portalen. 

I følge Vaabo var Ljungberg en veldig bra treskjærer. Alt er perfekt utskjært. Andre detaljer som skal tilbake til engelen er ei sandklokke, en ljå, en hodeskalle og et bein som også er laget av Ljungberg. Alle de detaljene har betydning som symboler. Symboler for evighet, død, vitenskap, framtid og håp. Etter grunning og to strøk linoljemaling skal det henges tilbake på kapellet.

Den fine engelen skal snart tilbake på Hiort-kapellet, sier Vaabo Vainomaa. 

Vaabo Vainomaa ble intervjuet av Tove Østby

Malingen er tatt av engelen, i tillegg skal han få en reparasjon i ene hofta. Der er det en stor sprekk som det har kommet linolje, vinduskitt og hamp inni. Vaabo har fjernet det og limt inn en trebit fra Hiort-kapellet. En trebit fra panelet som delvis er byttet ut p.g.a. råteskader, med samme alder som kapellet. 

Farger

Vaabo begynte arbeidet på Hiort-kapellet i 2013. Da starter han med vinduet. Senere med dørene som så pyntet ut. Etter at det ble utført fargeundersøkleser, ordentlig Restaureringsrapport av Jon Brenne fra 2012, kom det frem at dørene var mørke røde og imiterer mahogni. Alle fargene på kapellet har en mening. Det gule imiterer sandstein, og det hvite imiterer italiansk marmor. 

– Det er en fin kombinasjon, og det var veldig inn i Europa i 1780, da Hiort-kapellet ble bygd. To år før Røros kirken. Peder Hjort hadde tette kontakter med Europa – spesielt med København – og alt moderne derfra kom til Røros med en gang – sier Vaabo.

+ Klippet telefonledningen

av

I dag ble lesekiosken på Malmplassen åpnet. Biblioteksjef Ellen Vibeke Solli Nygjelten klippet snoren til Røros første lesekiosk. Det var ikke ei rød snor som ble klipt, men en telefonledning. Ellen Vibeke holdt også åpningstalen. Røros bibliotek er fadder for kiosken.

Ellen Vibeke Solli Nygjelten ble intervjuet av Tove Østby

Lesekiosken på Malmplassen er en av fem kiosker i Trøndelag, og nummer 26 av i alt 100 lesekiosker i Norge. Første verset av Rørossangen står på en tavle inne kiosken.

Lesekioskene er et landsdekkende formidlingsprosjekt, satt i gang av Foreningen !les, og Sparebankstiftelsen DNB. Prosjektet går ut på at de gamle røde telefonkioskene, fylles med bøker.

Ta en bok – gi en bok. I lesekioskene kan man finne finne nytt nytt lesestoff og sette fra seg bøker som andre kan få glede av. Man kan gjerne skrive en kort melding i boka om hvorfor man vil dele akkurat denne.

Lesekiosken på Malmplassen. Foto: Tove Østby
Biblioteksjef Ellen Vibeke Solli Nygjelten holdt åpningstalen. Foto: Tove Østby

+ Hiort-kapellet jekket opp

av

Vaabo Vainomaa er godt i gang med sommerens restaurering av Hiort-kapellet. Denne uken er gravkapellet blitt jekket opp. En viktig del av restaureringsarbeidet er å få opp bunnsvillen, som har forandret stilling i løpet av årene på grunn av is: frysing, smelting – vinter og sommer. 

Dette er et spesielt arbeid for det er ikke mye plass under. Noen steiner – spesielt under støttepunkter – er så store at det ikke er mulig å bevege de. Vaabo bruker jernbanejekker til arbeidet. I tillegg bruker han vanlige jekker som løfter og støtter til steinene er satt på plass. 

Vaabo Vainomaa forteller her om arbeidet han gjør i denne delen av restaureringsprosjektet.

Hiort-kapellet ble satt opp i 1782 – to år før Røros kirke var ferdig. Vaabo tror at den restaureringsjobben han gjør nå aldri har vært gjort tidligere. Muren – tørrmuren – har ikke vært rørt på over 200 år. Vaabo har ikke funnet noen store råteskader i bunnsvillene, men det er blitt for mye bevegelse i løpet av årene. Han håper at det er like lenge til neste gang muren trenger restaurering når drenering rundt bygninga blir utbedret.

Rundt kapellet er det ei vannrennesystem som tar bort regnvann. Det er et gammeldags system som ikke er tett nok for dagens forandrede klimasituasjonen. Nå jobber han med å finne den beste løsningen på dette, for vannet må styres bort fra bygningen. Fra hjørnet på kapellet går vannet i en tunnel til et hjørne på tomten til kapellet. Samtidig må det fjernes jordmasse rundt bygninga – som er vokst nesten 20 cm i løpet av 238 år – og lage et fall ned fra bygningen slik at vannet blir borte fra bygningen og ikke løper inne under kapellet.

-Her skal vi ta med spesialister for å finne den beste løsningen, sier Vaabo, som har jobbet med restaureringen av Hiort-kapellet i flere år. Planen er at arbeidet skal være ferdig i høst. Ulike detaljer på gavlefeltetet av kapellet, som engelen, sandklokken, ljå, hodeskalle – typiske symboler fra denne tiden – har han jobbet med på verkstedet om vinteren.

Restaureringsprosjektet er støttet av Riksantikvaren og Røros kommune.

+ Lesekiosken åpnet

av

Klokken 12.00 i dag ble Røros første lesekiosk åpnet, som 1 av 5 i Trøndelag og 1 av 100 i landet. Lesekioskens fadder er Røros bibliotek.

Lesekioskene er et landsdekkende formidlingsprosjekt, satt i gang av Foreningen !les, og Sparebankstiftelsen DNB. Prosjektet går ut på at de gamle røde nasjonalskattene, telefonkioskene, fylles med andre nasjonalskatter, bøker.

I kiosken kan man bytte bøker, finne nye eller bare legge igjen en annen bok til en ny leser. Målet er å gjøre litteratur og gode leseropplevelser tilgjengelig for det norske folk.

Arrangementet ble gjennomført i henhold til smittevernsregler. Det er satt ut antibac i kiosken.

Kulturminnefondet lanserer støtte til veteranbiler

av

Pressemelding fra Kulturminnefondet

Neste år inkluderer Kulturminnefondet rullende kulturminner som veteranbiler og -busser i sin tilskuddsordning, til jubel fra Kulturvernforbundet.

– Kulturminnefondet har fått mange henvendelser og flere søknader om støtte til rullende materiell, forteller styreleder Tine Sundtoft.

Bakgrunnen er et ønske om å sidestille rullende og bevegelig materiell med flytende kulturminner, som båter og fartøy, som i dag kan søke Kulturminnefondet som støtte. Styret i Kulturminnefondet har derfor enstemmig besluttet å etablere et prøveprosjekt for rullende og bevegelige kulturminner.

– Anerkjennelse

Kulturvernforbundet, som blant andre har Rutebilhistorisk forening, Norsk Jernbaneklubb og Landsforbundet av Motorhistoriske Kjøretøyklubber som medlemmer, har arbeidet i mange år for at bevegelige kulturminner skal inkluderes i tilskuddsordninger.

– Dette er en sterk anerkjennelse av disse kulturminnenes betydning og de tusenvis av frivillige som jobber med å bevare, istandsette og tilgjengeliggjøre historiske kjøretøy og transportmidler. Historien til disse kulturminnene er også historien om det moderne Norge. Det er derfor svært gledelig at Kulturminnefondet nå etablerer denne ordningen som vi og flere av våre medlemsorganisasjoner har etterspurt i lang tid, sier en glad generalsekretær i Kulturvernforbundet, Toril Skjetne.

Politisk utvikling

I stortingsmelding 16 (2019-2020) om kulturmiljø legges det frem nye mål i kulturminnepolitikken, som vektlegger engasjement, bærekraftig utvikling og bevaring av kulturmiljø i et større perspektiv.

– Den nye stortingsmeldingen på kulturminnefeltet vender seg mer mot helhetlige kulturmiljø, og med denne utviklingen åpner vi for et prøveprosjekt med støtte til rullende materiell, sier direktør Simen Bjørgen i Kulturminnefondet.

Kulturminnefondet har hatt tett dialog med Klima- og miljødepartementet om nyorienteringen.

– Vi er også glad for at kulturmiljømeldingen peker på at det ikke eksisterer gode nok tilskuddsordninger for de rullende kulturminnene, og at regjeringen i oppfølgingen av meldingen vil se nærmere på hvordan slike tilskuddsordninger skal utformes. Prøveprosjektet til Kulturminnefondet er et viktig skritt i riktig retning, legger Skjetne i Kulturvernforbundet til.

Prøveordning

Støtte til rullende kulturminner er et prøveprosjekt med oppstart 1. januar 2021, og ordningen skal evalueres etter ett års varighet. Rullende og bevegelig materiell omfatter et bredt spekter når det gjelder type, alder og historikk, og i søknadsbehandlingen kommer Kulturminnefondet til å se på følgende forutsetninger:

  • Del av kulturmiljø
  • Allmenn tilgjengelighet
  • Alder, historikk og opprinnelig samt ny bruk
  • Opprinnelighet og norsk brukshistorie

Kulturminnefondet er et lavterskeltilbud som gir private eiere og frivillige organisasjoner økonomisk støtte til bevaring av verneverdige kulturminner. Målet er at et mangfold av kulturminner og kulturmiljøer bevares og kan benyttes i fremtidig opplevelse, utvikling og verdiskaping. Kulturminnefondet har ingen søknadsfrist, og søknader sendes elektronisk på kulturminnefondet.no.

+ Fullbooket på åpningsdagen

av

I dag åpnet Rørosmuseet dørene for publikum etter en 3 måneder lang stengeperiode på grunn av koronasmitten. Dette var etterlengtet for Rørosmusseet. Det ser også ut til at det har vært etterlengtet for publikum. På åpningsdanen var omvisningene i Olavsgruva fullbooket.

Ole Kristian Korssjøen intervjuet av Tore Østby.

I dag åpnet Smelthytta med sine utstillingstilbud, og med en forlenget mulighet til å oppleve Håkon Gullvågs kunst gjennom sommeren. På Olavsgruva går Rørosmuseet i gang med daglige omvisninger fra samme dato, og de tar opp igjen Bergstadvandringen. Gruppetilbudene i gruva og gatelangs i bergstaden må ha antallsbegrensninger og navneregistrering, og det vil derfor være lurt å bestille plass på forhånd.

Doktortjønna friluftspark åpner Rørosmuseet igjen som planlagt den 20. juni. Gjennom sommeren vil Rørosmuseet også tilby vandringer og formidlingstilbud i hele Circumferensen – det skal bli mulig å besøke både Ratvolden, smeltehytter i Holtålen, Oddentunet i Os og mye mer i løpet av sommeren.

«Det var vondt å måtte stenge museet den 13. mars, men beslutningen var lett å ta for at vi skulle bidra i dugnaden mot smitten. Det samme ansvaret føler vi nå når museene åpner igjen – vi skal gjøre det på en trygg måte, samtidig som vi skaper gode og attraktive opplevelser,» sier Sletten. Det skal være lett for publikum å delta i aktivitetene våre, og samtidig føle seg trygg for smitterisikoen. Vi ivaretar tryggheten gjennom å begrense størrelsen på grupper og samtidig besøkende, men ikke minst gjennom å sørge for god informasjon, god tilgang til håndsprit og et intensivert renhold på museene. «Så lenge alle er sitt ansvar bevisst på å holde seg hjemme ved luftveissymtomer, så skal alle våre gjester kunne besøke oss uten risiko», sier Sletten videre.

Følg med på museets nettsider www.rorosmuseet.no for mer informasjon om åpningstider og arrangement gjennom sommeren.

Fra og med neste helg er det et nytt tilbud til turistene ønsker å besøke Olavsgruva. Det blir satt opp buss fra Røros til Olavsgruva, og tilbake til Røros. Bussen skal gå en gang om dagen.

+ Hyttdammen trenger vedlikehold

av

Trøndelag Fylkeskommune har gitt Rørosmuseet tillatelse til vedlikeholdsarbeid på Hyttdammen i Hitterelva. Elva er regulert med fire dammer fra utløpet av Hittersjøen og ned til Smelthytta. Hyttdammen ble opprinnelig bygd i 1646 og hadde en viss funksjon i forbindsele med hyttedriften frem til ca. 1900. Etter den tid ble ikke dammen vedlikeholdt og siste del av byggverket forsvant i 1934. Ny dam i naturstein og betong ble bygd på samme sted i 1947.

I søknaden om vedlikehold skriver Rørosmuseet at en oppsummering av tilstanden til Hyttdammen viser at damkronen har avskalling og sprekker i betongen. Overløpet har store felter som er borte. Rørosmuseet har utarbeidet en plan for utbedring av dammen.

Vurdering

I Fylkeskommunen sin vurdering står det at Hitterelva er påvirket av avrenning fra gruveområdene, men undersøkelser viser at det er fisk i elva. Dammen påvirker fiskens frie vandring. Dammen påvirker også hvordan løsmasser som transporteres med elva blir sedimentert.

Dammen er i en slik tilstand at det må gjennomføres vedlikeholds- og reparasjonsarbeider. Fylkeskommunen forutsetter at tiltaket gjennomføres i henhold til de fremlagte planene og slik at en unngår vesentlig påvirkning fisk og andre ferskvannsorganismer. Unødvendig søl av betong må unngås. Elvebunnen ved tiltaksområdet må formes så naturlig som mulig ved avslutning av tiltaket.

Nytten av tiltaket vurderes å være større enn miljøpåvirkningen. Det er ikke kjent at vassdraget blir påvirket av andre tiltak i samme tid.

+ Løfter kullhistorien fram i lyset

av

Lokalhistorikeren Asbjørn Ryen er ute med ny bok, om en viktig, men forholdsvis lite omtalt del av Røros Kobberverks historie. Boka, med tittelen Kølbrenning kølkjøring og bosetting fra Narjordet mot Drevsjø, viser omfattende virksomhet, som har satt spor etter deg i naturen. Virksomheten har også satt spor etter seg i form av bosetting.

Ikke så farlig å arbeide i Rørosgruvene?

av

Ikke så farlig å arbeide i Rørosgruvene

Det er blitt sagt at det var mindre farlig å arbeide i Røros Kobberverk sine gruver enn i andre gruver. Forklaringen har vært at sjølve berggrunnen var mer solid, og at faren for ras følgelig var mindre.  Det skal derfor ha skjedd færre dødsulykker i rørosgruvene enn det gjorde andre steder. Jeg har villet undersøke denne påstanden. 

Av Ragnar Kokkvoll

Foto: Tove Østby

Jeg har funnet at minst 18 gruvearbeidere døde i ulykker i Rørosgruvene mellom 1889 og 1945. Om det er lite eller mye sammenlignet med i andre gruver i Norge, vil jeg ikke ta stilling til. Men at så mange mistet livet i løpet av to generasjoner må være et betydelig antall, uansett hvordan man regner. 

Dette er fakta slik de framkommer i rørosavisene fra den gang, fra personlige meddelelser, og i noen grad også fra kirkebøkene. De fleste av ulykkene er dessverre glemt. Stort sett er det bare ulykka i 1929, der Iver Bakken, Svend Nyhus og Aksel Møller omkom, som er blitt husket.”

Jeg mener at denne delen av gruvehistoria er viktig. Ofrene fortjener å bli husket, ettertida trenger å vite at de har skjedd. Dette er en viktig, sjøl om temaet i svært liten grad er blitt berørt i bøker som er skrevet om Røros Kobberverk. For meg føles det både respektløst og historieløst. 

En grunn til at jeg er opptatt av dette, er nok at da jeg som liten gutt på fem år, og bodde på Løkken, opplevde en slik tragedie på nært hold. I 1954 mistet to av mine lekekamerater, Odd og Per Bjørnås, plutselig en dag sin far. Martin Bjørnås hadde gått til arbeidet klokka seks om morgenen, slik alle fedrene gjorde. Men da arbeidsdagen var over, kom han ikke hjem igjen. Han hadde mistet livet i ei sprengningsulykke. Det sjokket vi alle opplevde den gangen husker jeg svært tydelig. Opplevelsen har jeg beskrevet i boka På flukt.

”I alle gruvesamfunn måtte folk lære seg å leve med farene, brått kunne ulykker og dødsfall skje. Uventet sto presten eller en funksjonær på trappa med et tragisk budskap. Da gikk det alltid som en skjelving gjennom brakkeleiren der offeret hadde bodd. En plutselig stillhet, et øyeblikk hvor tiden stanset. I dagene deretter lå sorgen som et teppe over samfunnet. Kvinnene besøkte de etterlatte og uttrykte sin medfølelse, mennene samlet seg i grupper og funderte lavmælt over det som hadde skjedd. Noen bitre ord om sikkerheten falt sikkert også. Barna holdt seg på avstand og ble plutselig keitete og sjenerte overfor de som nettopp hadde mistet en far. Alle var takknemlige over at de var blitt spart, denne gangen.” (Fra boka På flukt 2017)

I hovedsak skjedde ulykkene i årene mellom 1889 og 1929. En av ulykkene skjedde på Smeltehytta, de andre ved nordgruvene og på Storwartz. I samme tidsrom har jeg dessuten funnet rundt 30 dødsulykker ved de andre gruvene i distriktet: Killingdal, Folldal, Røstvangen, Kjøli gruber, Fossgruva i Os og Gruveåsen gruve. I flere av disse ulykkene er rørosinger ofre.

Hvem var disse mennene? Hvor kom de fra? Og hvordan døde de? 

De fleste var fra Røros eller Ålen. Noen kom langveis fra. Ofte var det en blokk som løsnet og falt over den forulykkede. Sprengningsulykker skjedde også. Ved innførsel av ny teknologi var det økt risiko for ulykker. Strømførende kabler tok så langt jeg har funnet livet av to menn.”  

Ole Olsen Sandkjernan

Den 9. mai 1890 døde Ole Olsen Sandkjernan  i ei ulykke på Muggruva. ”Han var såkalt ”kruttmann”, og skulle måle et minehull. Mens han gjorde dette løsnet hele massen og falt utover ham. To andre gikk fri. Åtte mann gikk straks i gang med å frigjøre mannen som var ille tilredt, spesielt var mavepartiet og lårene ynkelig ødelagt. Han ble ført til sitt hjem, der han etter gresselige lidelser avled ved døden fredag kveld. Mannen satt i god stilling som gårdbruker og etterlater seg hustru og voksne barn.” Dette skrev Fjell- Ljom den 13. mai 1890. 

Dagskjæring ved Kongens gruve Foto- Iver Olsen, Rørosmuseet

Noen dager senere fulgte redaktør Olaf Berg opp med en nokså harsk kommentar: «En arbeiders liv er ikke meget verd. Arbeidskraften er en billig markedsvare. Katastrofen med den forulykkede Ole Olsen Sandkjernan inntraff tidlig torsdag morgen. I løpet av dagen reiste verkslegen (dr. Brostrup Marius Müller, min anmerkning) forbi stasjonen to ganger uten å ha anledning til å stanse. Først omtrent kl. 10 aften kom legehjelp. Legen kunne visstnok lite utrette, men allikevel, tungt er det å være arbeider. Og så den besynderlige driftsmåte på Røros Værk; bare stadig å gnage på bergfestene, inntil en vakker dag hele hvelvet ramler. Når bare kapitalistene tjener penger, og bergmesteren og andre embedsmenn får sin lønn, er det ikke så nøye om noen arbeideres liv mer eller mindre.»

Iver Pedersen Bentz

Den 9. desember1897 var Iver Pedersen Bentz utsatt for ei ulykke i Smeltehytta.  Han skulle gå opp ei treklopp med et trau med malm da han gled og falt ned fra et par meters høyde. Fjell-Ljom forteller at han etterpå fikk blindtarmbetennelse og døde den 19. desember. Trolig var han blitt påført store indre skader i fallet. Han etterlot seg sin hustru og sin 75årige mor som han hadde forsørget i mange år. ”De vil av riksforsikringen hver få 20 % av avdødes lønn.” Dette skrev Fjell-Ljom den 21. februar 1898. 

Hans E. Sundrønning

Den 26. februar 1902 på Storwartz: Hans E. Sundrønning døde etter å ha kommet under ei steinblokk. Dette skjedde kort tid etter at arbeidet var gjenopptatt etter storstreiken. Ufaglærte streikebrytere hadde arbeidet i gruvene et halvt års tid, og ofte hadde de forlatt dem i en farlig tilstand. Kristen Tørres skrev den 18. mars 1902 i Arbeidsmanden: ” Det ble fortalt at det var forferdelig hvordan gruvene ser ut, man skjøt bort bergfestene så fall og ras hører til dagens orden.” 

Dovre skrev at ulykka skjedde etter at man hadde avfyrt ei salve for å sprenge et bergfeste. ”Sundrønning hadde gått inn i gruva for tidlig, og var kommet inn under ei ca. 2 tonn tung blokk som løsnet fra taket. Allerede etter to timer var doktoren kommet, og den skadede ble kjørt ned til verkets sykehus. Venstre fot var knust, ingen hodeskade. Han ble verre dagen etter, og døde om kvelden klokka halv 11.” 

Hans Sundrønning etterlot seg hustru og flere ukonfirmerte barn. Han var forsikret gjennom sitt medlemskap i Norsk Arbeidsmandsforbund, og enka skulle få utbetalt 300 kroner. Forbundskassa var bunnskrapt på grunn av den langvarige rørosstreiken, og for å kunne innfri forsikringssummen ble alle medlemmer pålagt 15 øre i ekstrakontingent. I medlemsbladet Arbeidsmanden blir medlemmene bedt om å innbetale raskt. ”Da avdøde har deltatt i streiken er det selvsagt at hans etterlatte er i meget trykkende økonomiske omstendigheter.”

John Berntsen

1905: 27. januar. John Berntsen. Ugift. Født 1875. Kom fra Børsa. Brudd på hjerneskallen etter fall fra heisen i Nybergsjakta på Storwartz. Døde like etter han var brakt opp i dagen.

Ole Olsen Sandnes

1907. 26. september. Storwartz. Ole Olsen Sandnes, fra Sandneset, 20 år og ugift.  Mauren skrev 2. oktober: ”En ung partifelle har vi mistet i verksarbeider Ole O. Sandnes som torsdag i forrige uke avgikk ved døden som følge av ulykkestilfelle på Storwartz grube, sannsynligvis ved utladning fra den elektriske taubaneledning. Han var i alle henseender brav ungdom og god kamerat. Tross sin unge alder, kun nær 20 år, var han tilsluttet sin fagorganisasjon, og la ofte for dagen stor interesse for tidens spørsmål så vel på det praktiske område, som han også syslet med tanker om det liv som følger etter dette.” Kamerater fra Folldalen skrev et minnedikt i Mauren.

Undersøkelsen viser at det skjedde ulykker ved alle gruvene som kobberverket drev. De skjedde i en tid da sikkerheten for arbeiderne var lavt prioritert, og hvor etterlatte ofte ble satt i en svært vanskelig situasjon. Jeg ønsker å presisere at dette selvfølgelig ikke er et vitenskapelig arbeid, men at det er mer å regne for noe som han har gjort av privat interesse. Det er heller ikke sikkert at jeg har funnet alle ulykkene. Som sagt er dessverre de fleste glemt. Men at de er en viktig del av vår historie, det kan det ikke være tvil om. 

Kilder: 

Notiser i Fjell-Ljom, Mauren, Dovre og Arbeidsmanden, medlemsblad for Norsk Arbeidsmandsforbund.

Personlige meddelelser

Ministerialbøker for Røros Prestegjeld