Historie

Det er en tradisjon at Fjellheimen Forlag før jul gir ut «Jul i Fjellheimen». Årets utgave er på 104 sider med lokalt stoff. Dette er den 48. utgaven. Aage Aas i Fjellheimen Forlag synes det er interessant og spennende å jobb med Jul i Fjellheimen.

-Vi mener selv at årets utgave er et av de bedre numrene vi har gitt ut i løpet av disse 48 årene. Vi prøver å få så bredt som mulig stoffet, sier Aage.

I Jul i Fjellheimen 2020 kan man bla. lese om Stor- og Litj-Molingdalen, Johan Falkbergets eventyr om den ondskapsfulle prinsesse Gry, Telegrafdamene og arbeidet på sentralen og Rønningsbakken.

Redaksjonen består av Tor Inge Mølmann, Aage Aas og Tor Enget. Layout og montasje er utført av NiLa Gafiske AS, og Jul i Fjellheimen 2020 er trykt hos Fagtrykk AS Namsos.

Byantikvaren har innvilget et tilskudd på inntil kr. 103 000,- til malingsfjerning av fasaden på Ramgården (Vertshuset) og innkjøp av linoljemaling for tilbakeføring av fargesettingen av fasaden mot Kjerkgata. Fasaden på Rammgården ble undersøkt av Vel Bevart!, v/Jon Brænne sommeren 2020. På grunn av skader i malingsfilmen, og at flere malinglag på panelet er basert på lateks som bindemiddel anbefales det å fjerne all malingen på panelet før fasaden males på nytt.

Fargevalget overlates ikke til tilfeldighetene. Det anbefales at fargesettingen tilbakeføres til den originale fra omkring 1855. Da ble husene bygd. Johan Nathanael Ramm rev i 1852-54 alle de fem bygningene som stod på matrikkel nummer 92. Deretter bygget han et helt nytt, stort gårdsanlegg samme sted. Anlegget stod trolig ferdig i 1854-55. Våningshuset ut mot Kjerkgata var da, – og er fremdeles, Kjergatas mest monumentale hovedbygning, med 13 vinduer i fasaden.

Arbeidene skal utføres i samråd med byantikvar. Dersom det oppstår endringer underveis skal byantikvar underrettes straks. Retten til tilskudd kan bortfalle helt eller delvis eller utbetalt tilskudd kan helt eller delvis bli krevd tilbakebetalt dersom tilskuddet er brukt i strid med forutsetningene. Det forutsettes at arbeidet utføres av firma/håndverker med erfaring fra maling av verneverdige bygninger og i tråd med rapport utarbeidet av Jon Brænne.

Fra Klima- og miljødepartementet gjennom Riksantikvaren er det for året 2020 bevilget kr. 10 000 000,- til Røros kommune til verdensarven. Kr. 1 000 000,- er avsatt til istandsetting av bevaringsverdige bygninger og konstruksjoner i og utenfor Bergstaden Røros. Gjenbruk av originale eller gamle materialer og bruk av gamle håndverksteknikker vil bli prioritert ved fordeling av midler. Det kan dessuten gis tilskudd til å dekke økte kostnader som følge av krav fra kulturminneforvaltningen.

I går åpnet fotoutstillingen «Verdensarv i endring», i Smelthytta på Rørosmuseet Verdensarvsenter. Utstillingen presenterer historiske foto av verdensarven og de samme motivene refotografert av Oskar Puschmann.

Det var Karen Espelund som er nyansatt som leder for museene i Sør-Trøndelag, som åpnet utstillingen. Landskapsgeograf Oskar Puschmann, fortalte om refotograferingen under åpningen. I tillegg var det musikalsk innslag ved den lokale duoen Trøffel.

I år er det 40 år siden bergstaden ble innskrevet som verdensarv, og 10 år siden verdensarvområdet ble utvidet med Circumferensen. Dette markerer Rørosmuseet med utstillingen «Verdensarv i endring». Utstillingen presenterer historiske foto fra hele verdensarvområdet, og sammenstilt med fotografier fra i dag fra nøyaktig samme sted, tatt av landskapsgeograf Oskar Puschmann ved Norsk institutt for bioøkonomi.

Verdensarvstatus er på mange måter det sterkeste vernet man kan gi et kulturminne eller landskap. Vern handler imidlertid ikke om å fryse et bilde av fortida, men å ta vare på forbindelsen til fortida. Modernisering, utbygging og ikke minst naturens egne prosesser vil alltid føre til endring, selv i områder med vernestatus. Denne utstillingen viser disse endringene, og kanskje aller mest hvordan naturen krever tilbake sin plass i områder der aktivitetene i bergverket og landbruket skapte mer åpne landskap. 

Rørosmuseet håper at utstillingen vil skape refleksjon over hvordan vi kan ta vare på fortidas landskap og bygninger. Det er ikke i noens interesse å gjenskape resultatet av flere hundre år med rovdrift på skogsressursene. Kulturlandskapet med gruveområder, jordbrukslandskap og historiske bygningsmiljø er en del av identiteten vår – og kanskje er det mulig å gjøre en bedre jobb på å ta vare på deler av dette for å kunne formidle historien til kommende generasjoner.

Utstillingen har blitt muliggjort med støtte fra Riksantikvaren, og med god hjelp av verdensarvkommunene i arbeidet med utvalg av bilder og lokaliseringen av fotografenes ståsteder.

Rørosmuseet ønsker alle velkommen til åpningen av utstillingen – men ikke alle på en gang. Derfor har de gratis adgang til museet hele åpningshelgen, og håper at flest mulig tar turen innom i løpet av åpningstiden på lørdag og søndag.

I dag ble fotoutstillingen «Verdensarv i endring» åpnet på Rørosmuseet Verdensarvsenter. Før utstillingsåpningen var det avduking av verdensarvplakett på Smelthytta, ved inngangen til Rørosmuseet. Det var Karen Espelund som er nyansatt som leder for museene i Sør-Trøndelag, som både avduket verdensarvplaketten og åpnet utstillingen.

På plaketten står det: Røros bergstad og circumferensen, innskrevet på unescos liste over verdensarven i 1980 og utvidet i 2010. Bergverkssamfunnet er kulturarv med fremragende universell verdi og skal bevares til gagn for hele menneskeheten. Dette står både på norsk og engelsk.

Dette var en av flere verdensarvplaketter som er blitt satt opp i forbindelse med markering av jubileumsåret 2020 – 40 år etter innskrivingen og 10 år etter utvidelsen av verdensarven.

Det går stadig små ras ved Stigerstuggu på Øvre Storwartz. Stigerstuggu står helt ute på raskanten, og verdensarvkoordinator Torfinn Rohde etterlyser handling fra departementshold før huset blir ødelagt. Det ble slått alarm om at Stigerstuggu var i fare for to år siden. Etter det har det ikke skjedd noe, blant annet fordi det ikke er avklart hvilket departement som har ansvaret. Det står mellom Klima- og miljødepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.

Verdensarvkoordinatoren har nå skrevet nytt brev til begge og ber dem finne ut av hvem av de som, som skal stoppe en «varslet ulykke» som kan forebygges.

– Stigerstuggu har svært høy verdi for verdensarven Røros bergstad og Circumferensen, og det vil være et stort tap om den skal utsettes for skade p.g.a. en «varslet ulykke» som kan forebygges. I tillegg kommer selvfølgelig den sikkerhetsmessige risiko i forhold til de mange besøkende i området, skriver Rohde i brevet til departementene.

Gruvetaket falt ned i gruvene ved Stigersboligen i dagraset i 1950. Hullet som oppsto har blant annet blitt brukt som søppelfylling, og Miljødirektoratet har varslet at de kommer på befaring for å sjekket om tønner med cyanid som ble dumpet i hullet i 1975 fortsatt utgjør en helsefare. Dumpingen av cyanid ble varslet av Per Morten Hoff, som var med å dumpe cyanid der da han hadde sommerjobb på Storwartz i barn/ungdommen.

Rashullet ble sikret med et enkelt gjerde, og raskanten var relativt stabilt i flere år. De siste årene har det stadig gått små etterras, og deler av gjerdet har også rast ut. Det er satt opp et nytt gjerde, som stenger inne et større område. Etter det Rørosnytt kjenner til, er dagraset og gruvene i nærheten ikke undersøkt av geologer med tanke på ytterligere rasfare.

I år er det 70 år siden dagraset på øvre Storwartz. Raset skjedde framfor stigerstuggu i 1950. Da falt hovedfaringen eller hovedinngangen til Nye Storwartz gruve sammen. Drifta var avsluttet i 1947, og ingen ble skadet i raset. Et gruveras på bakkenivå blir kalt dagras.

Øvre Storwartz er ett av tre delområder i gruveområdet Storwartzfeltet. Øvre Storwartz kan deles inn i Gamle og Nye Storwartz.

Kilde: kulturpunkt.org

Her er noen glimt fra dagraset sommeren 2020:

I 2020 er det 40 år siden Røros kom inn på Unescos verdensarvliste. «Røros er et særegent gruvemiljø med utelukkende trearkitektur. Byen har gjennom 333 år smeltet sammen impulser fra Tyskland, Danmark, Sverige, Trondheim og de nærmeste distriktene omkring. Dette har resultert i et trehusmiljø som bærer i seg mye av de fineste i norsk tradisjon, og som samtidig er blitt noe helt spesielt i vårt land såvel på det industrielle, sosiale og kulturelle som på det arkitektoniske området. Røros Bergstad er med sine omgivelser et karakteristisk eksempel på en betydelig tradisjonell stil i trearkitektur og dannner en enestående gruveby på en høyde på 600 meter over havet.». Det er 10 år siden verdensarvstatusen ble utvidet til å gjelde cirkumferensen. I den forbindelse har Rørosnytt en serie med glimt og reportasjer om sporene etter 333 år med gruvedrift.

Se også Høstdag på Christianus Sextus