Skole siden 1650-årene (+)

I løpet av 1650-årene fikk Røros sin første skole. For de kondisjonerte sønner hadde skolen en latinavdeling.

I perioden 1699 – 1701 ble det første skolehuset på Røros oppført. Huset som er avmerket på det eldste Røroskartet, lå på østsiden av Kjerkgata like nedenfor kirka. Samtidig ble det også opprettet en skoleklasse.

Partisipantskapet skisserte i 1699 skoleordningen med både høgere og lavere undervisning. En latin-skolemester og organist skulle ansettes. Lønnen var 100 riksdaler årlig. I tillegg skulle det ansettes en ditto adjunkt eller medhjelper og klokker som hadde 70 riksdaler i årslønn, og en dansk skolemester og korholder med 80 riksdaler i lønn. De fem første lærerne på Røros var studenter, som hadde en faglig bakgrunn. Barna fikk undervisning i dansk, skriving og regning. Latinelevene lærte også karttegning.

Den 2. mars i 1697 fikk skolen en gave fra dødsboet etter etter den første organisten på Røros, Volqvart Jøns. Gaven var på 121 riksdaler.

Årlige bidrag fra Verkets folk var inntekter til skolekassen. I tillegg ble ilagte bøter innbetalt der. Direktør, sogneprest, bergskriver, overstiger, hytteskriver og hyttemester ga ga dalere til skoleklassen, mens berggeseller og knekter ytet sine årlige orter og skillinger. Det ble samlet inn 2500 riksdaler i løpet av årene 1699 – 1709. Kammerråd og kjøpmann Hilmar Meincke ga 3000 riksdaler til skolen og fattigvesenet på Røros i sitt testamente av 1771.

Peder Hiorts stiftelse ga blant annet premier til flittige og skikkelige skolebarn. Stiftelsen opprettet arbeidsskoler for jenter og gutter. Stiftelsen fikk også i gang håndgjerningsskoler på Bergstaden under sin første forstander overstiger Johannes Aas den eldre.

Skoleklassen lånte ut penger til 5% rente. Før konfirmasjonen ble innført i1736, og forordninger om skoler på landet kom tre år senere, hadde Røros fått sin verksskole med et sikkert økonomisk grunnlag. En ordnet undervisning skyldtes gruvesamfunnets helt spesielle struktur i Norge på den tiden.

Skolen lå under Røros Kobberverks administrasjon, men den lå ikke direkte under verkets kasse. Skoleforstander og kasserer var det en høg funksjonær som fungerte som. De utgiftene som skoleklassen ikke klarte å bestride ble dekket av verket, det holdt skolehuset i orden.

Det var sognepresten som ansatte lærere. Partisipantene ansatte klokkerne som hadde lønn og bolig av verket. Førstelærer på Bergstaden var klokkeren.

Den første kjente lærere på Røros er Hans Nielsen Cimber, han hadde 100 daler i året og fri bolig i skolen.

Det var bare en skole innenfor cirkumferensen i den første tiden til Røros Kobberverk. Skolen var plassert på selve Bergstaden. Det ble opprettet to omgangsskoler for landsognet i 1739 og 1741.

I 1776 organiserte verket undervisning ved gruvene for ungt mannskap «efter Schicht». Peder Schancke ble ansatt som som regne- og skrivemester ved Røros skole. Han fikk seks riksdaler i måneden. Peder var også regnskapsfører ved jernhammeren og for kolfogden. Det var ettertraktet å være lærer på Røros. De månedene det var skolefri fikk lærerne verksarbeid.

Den eldste skolen på Røros hadde bare et klasserom. To lærere underviste samtidig. Elevene ble etterhvert inndelt i formiddags- og ettermiddagsparti.

I følge Rørosboka bind 5 visiterte biskop Marcus Frederik Bang på Røros i 1772. Han ga denne overikten over skolen på Bergstaden: Ved Bergstadens skole var klokker Arendorph kateket, og Jens Gauldalen og Ole Reimers var lærere. De ble lønnet av partisipantene. Berger Pedersen Skancke var omgangslærer for barna på markagårdene. Han hadde fri kost hos foreldrene og 20 riksdaler fra verket.

Skolemester ved Kongens gruve var Mathias Ingebrigtsen. På Storwartz var det Tarvald Tarvaldsen som var skolemester. De ble lønnet av arbeiderne med tillegg fra skoleklassen slik ande kunne få 10 riksdaler hver i lønn.

I 1804 fikk de mest oppvakte guttene videregående undervisning i regning, naturlære, jordbeskrivelse, historie og moral. Undervisningen ble gitt av sogneprest Peter Schnitler og overstiger Didrik Aas. Fra 1802 hadde Bergstden allmuebibliotek og en skoleboksamling.

De barna som fylte sju år ble hvert år ved Mikkelsdag 29. september tegnet inn i skoleprotokollen. Alle skolebarna i hele distriktet ble ved årets slutt telt opp.

24. november 1797 skrev sogneprest Peter Schnitler Krag en instruks til skoleholderne, etter den skulle de blant annet bekjempe drukkenskab, svir og larm. Nye krefter og prinsipper kom til å prege ledelsen av de sosiale institusjonene i tidsrommet 1800. Instruksen er forfattet etter tysk mønster og har 26 paragrafer. Røros sogn blir inndelt i skoledistrikter: Bergstaden, Nyplassen, Femund med Hådalen og Galåen, Hitterdalen og Brekken. Lærerne må føre protokoll over elevene, som presten skal kontrollere. Skoleåret får en bestemt lengde. Det starter mandag etter hellig tre kongers dag, 6. januar, og varer til lørdag før palmesøndag. Deretter fortsetter skoleåret fra fjerde påskedag til fredag før pinse, og fra fjerde pinsedag til åtte dager før St.Hans. Høsthalvåret gikk fra åtte dager etter Mikkelsdag den 29. september til åtte dager før jul.

Skoleloven av 1827, Formannskapsloven av 14. janaur 1837 og loven om fattigvesenet av 20. desember 1845 var lover som skapte orden og fasthet i de kommunale innretningene på Røros.

Kilde: Rørosboka.

Artikkelen er laget med støtte fra Fritt Ord.

+ Ventet på strakstiltak mot varslet ulykke i to år

Det går stadig små ras ved Stigerstuggu på Øvre Storwartz. Stigerstuggu står helt ute på raskanten, og verdensarvkoordinator Torfinn Rohde etterlyser handling fra departementshold før huset blir ødelagt. Det ble slått alarm om at Stigerstuggu var i fare for to år siden. Etter det har det ikke skjedd noe, blant annet fordi det ikke er avklart hvilket departement som har ansvaret. Det står mellom Klima- og miljødepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.

Verdensarvkoordinatoren har nå skrevet nytt brev til begge og ber dem finne ut av hvem av de som, som skal stoppe en «varslet ulykke» som kan forebygges.

– Stigerstuggu har svært høy verdi for verdensarven Røros bergstad og Circumferensen, og det vil være et stort tap om den skal utsettes for skade p.g.a. en «varslet ulykke» som kan forebygges. I tillegg kommer selvfølgelig den sikkerhetsmessige risiko i forhold til de mange besøkende i området, skriver Rohde i brevet til departementene.

Gruvetaket falt ned i gruvene ved Stigersboligen i dagraset i 1950. Hullet som oppsto har blant annet blitt brukt som søppelfylling, og Miljødirektoratet har varslet at de kommer på befaring for å sjekket om tønner med cyanid som ble dumpet i hullet i 1975 fortsatt utgjør en helsefare. Dumpingen av cyanid ble varslet av Per Morten Hoff, som var med å dumpe cyanid der da han hadde sommerjobb på Storwartz i barn/ungdommen.

Rashullet ble sikret med et enkelt gjerde, og raskanten var relativt stabilt i flere år. De siste årene har det stadig gått små etterras, og deler av gjerdet har også rast ut. Det er satt opp et nytt gjerde, som stenger inne et større område. Etter det Rørosnytt kjenner til, er dagraset og gruvene i nærheten ikke undersøkt av geologer med tanke på ytterligere rasfare.

+ Fløtarbua ved Rismosjøen

Fløtarbua ved Rismosjøen er satt opp i 1939 – 40. Bua er et kulturminne etter fløtinga langs Hådalsvassdraget og er den eneste ljørbua tilknyttet fløting som er igjen langs vassdraget. Bu med åpent ildsted er ei ljørbu.

Fløting av tømmer fra Femundstraktene til Røros gjennom Hådalen er en gammel tradisjon. Røros Kobberverk ønsket så tidlig som 1723 å demme opp Femunden ved utløpet av Gløta for å heve vannstanden og lette fløtinga mellom Femunden og Feragen. Frykt fra svensk side for flom på grunn av dambrudd, gjorde at den påbegynte dammen måtte rives. Likevel er vannstanden ca. 70 cm høyere enn det naturlige vannivået.

I 1764 ble en lengre planlagt kanal i Langtjønnvassdraget, mellom Femunden og Feragen, ferdigbygd. Fram til 1972 da den siste fløtinga i Hådlasvassdraget forgikk, har elva transportert uendelig mange tømmerstokker.

Fløtarbua ved Rismosjøen er ei av Statskogs åpne buer. Fløterbuene skulle gi tak over hodet til et fløterlag under den lyse og varme årstida. De er derfor bygd romslige, med store brisker som gir plass til mange mann, og de er ikke isolert. Bua ble i 2017 fredet av Riksantikvaren som del av landsverneplan for Statskogs kulturhistoriske eiendommer. Bua ligger i et naturreservat opprettet i 2019. For å unngå spredning av koronavirus har det i sommer kun vært mulig å bruke bua i nødsfall.

Kilder: Informasjonstavle ved fløtarbua og Statskog.no

Her er noen glimt fra sommeren 2020:

Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby

I 2020 er det 40 år siden Røros kom inn på Unescos verdensarvliste. «Røros er et særegent gruvemiljø med utelukkende trearkitektur. Byen har gjennom 333 år smeltet sammen impulser fra Tyskland, Danmark, Sverige, Trondheim og de nærmeste distriktene omkring. Dette har resultert i et trehusmiljø som bærer i seg mye av de fineste i norsk tradisjon, og som samtidig er blitt noe helt spesielt i vårt land såvel på det industrielle, sosiale og kulturelle som på det arkitektoniske området. Røros Bergstad er med sine omgivelser et karakteristisk eksempel på en betydelig tradisjonell stil i trearkitektur og dannner en enestående gruveby på en høyde på 600 meter over havet.». Det er 10 år siden verdensarvstatusen ble utvidet til å gjelde cirkumferensen. I den forbindelse har Rørosnytt en serie med glimt og reportasjer om sporene etter 333 år med gruvedrift.

Les også 70 år siden dagraset

+ 70 år siden dagraset

I år er det 70 år siden dagraset på øvre Storwartz. Raset skjedde framfor stigerstuggu i 1950. Da falt hovedfaringen eller hovedinngangen til Nye Storwartz gruve sammen. Drifta var avsluttet i 1947, og ingen ble skadet i raset. Et gruveras på bakkenivå blir kalt dagras.

Øvre Storwartz er ett av tre delområder i gruveområdet Storwartzfeltet. Øvre Storwartz kan deles inn i Gamle og Nye Storwartz.

Kilde: kulturpunkt.org

Her er noen glimt fra dagraset sommeren 2020:

Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby

I 2020 er det 40 år siden Røros kom inn på Unescos verdensarvliste. «Røros er et særegent gruvemiljø med utelukkende trearkitektur. Byen har gjennom 333 år smeltet sammen impulser fra Tyskland, Danmark, Sverige, Trondheim og de nærmeste distriktene omkring. Dette har resultert i et trehusmiljø som bærer i seg mye av de fineste i norsk tradisjon, og som samtidig er blitt noe helt spesielt i vårt land såvel på det industrielle, sosiale og kulturelle som på det arkitektoniske området. Røros Bergstad er med sine omgivelser et karakteristisk eksempel på en betydelig tradisjonell stil i trearkitektur og dannner en enestående gruveby på en høyde på 600 meter over havet.». Det er 10 år siden verdensarvstatusen ble utvidet til å gjelde cirkumferensen. I den forbindelse har Rørosnytt en serie med glimt og reportasjer om sporene etter 333 år med gruvedrift.

Se også Høstdag på Christianus Sextus

+ Kølmila er tent

I kveld ble kølmila i Nørdalen i Os tent. I perioden 16. – 20. september blir Kølbrennardagan 2020 arrangert. Dette er et arrangement der publikum inviteres til milebrenning, konserter, foredrag, teaterforestillinger, pub, gudstjeneste og familiedag.

Forestillingen «Hembygda» er et av arrangementene under Kølbrennardagan. Ei bygd ble til. Et folk slo rot. Ei fortelling om Narjordet. Forestillingen spilles i Solvang.

Forestillinga ble første gang framført sommeren 2020, da markeringa av 10-årsjubileet for utvidelsen av Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen ble gjennomført i Os kommune. Fortellerforestillingen ble satt opp av Teateret i Fjellregionen i samarbeid med Os kommune på Oddentunet i Narjordet, og spilte den gang for fire fulle hus.

Gjennom et utvalg av fortellinger vil publikum få et innblikk i historien til det spesielle gårdstunet på Odden, og noen av menneskene som levde der. Fortellingene formidles av Kirsti Sæter, som selv har vokst opp i Narjordet, og vil flettes sammen og tonesettes av musikerne Anders Lillebo og Sigrid Stubsveen. Regi og scenografi er det Teater i Fjellregionen som står for. Det er plass til 50 publikummere på forestillingen.

Elever fra flere valgfag ved fra Røros skole har bidratt på ulike vis i Kølbrennar-prosjektet. Elevene er invitert på kølbrennardag i morgen, torsdag 17. september.

Foto: Nega Hailemichael

+ Høstdag på Christianus Sextus

Driften ved Christianus Sextus gruve startet i 1723. Opprinnelig ble gruven kalt Sandkjernen gruve. Organisten Mathias Volqvarts Brun påstod å ha finneretten, mens partispantene ved Røros Kobberverk mente at den tilhørte Peder Monsen Rugeldalen, som hadde vært oppsynsmann for Brun under letingen. Brun ble ansatt som stiger ved gruva, og begge fikk finnerlønn. 

Den første driftsperioden ved Sextus varte til 1768. Drifta ble gjenopptatt i 1882, og varte fram til 1939.

Taubaneanlegget mellom Kongens gruve og Sextus stod klart i 1909. I 1910 var taubanen mellom Sextus og Harborg bygd ferdig. Taubanen ned til Harborg avløste Arvedalslinja, en 9 km lang jernbanelinje som ble tatt i bruk i 1886 for å frakte malmen fra Arvedals gruve ned til Tyvoll. Herfra ble sovelkisen fraktet med jernbanen til Trondheim for eksport, mens kobbermalmen ble fraktet til Røros for smelting.

Kilde: Kulturpunkt.org

I 2020 er det 40 år siden Røros kom inn på Unescos verdensarvliste. «Røros er et særegent gruvemiljø med utelukkende trearkitektur. Byen har gjennom 333 år smeltet sammen impulser fra Tyskland, Danmark, Sverige, Trondheim og de nærmeste distriktene omkring. Dette har resultert i et trehusmiljø som bærer i seg mye av de fineste i norsk tradisjon, og som samtidig er blitt noe helt spesielt i vårt land såvel på det industrielle, sosiale og kulturelle som på det arkitektoniske området. Røros Bergstad er med sine omgivelser et karakteristisk eksempel på en betydelig tradisjonell stil i trearkitektur og dannner en enestående gruveby på en høyde på 600 meter over havet.». Det er 10 år siden verdensarvstatusen ble utvidet til å gjelde cirkumferensen. I den forbindelse har Rørosnytt en serie med glimt og reportasjer om sporene etter 333 år med gruvedrift.

Her er noen glimt fra Christianus Sextus-området søndag 13.september 2020:

Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby

+ Fukt og forfall i Herredshuset

En lokalhistorisk viktig bygning med en stor del spesielle gjenstander står til forfall i
Brekken. Vi fikk omvisning av Roald Møller og Jan Lars Haugom i det som en gang
var Brekken’s stolthet.

– Huset ble satt opp på dugnad som et snekkerkurs. Det var i regi av gamle Brekken
kommune at man arrangerte snekkerkurs fra året 1949 og fremover. Når vi var her og ryddet
en gang tidligere fant vi tegninger av huset på loftet og de var så nøyaktig som de kunne
være, sier journalist Roald Møller.

Herredshuset i Brekken har inneholdt administrasjonen i det som en gang var Brekken
kommune. Det har også vært bibliotek, helsestasjon,skole, posthus, leiligheter og arkiv. I
dag er det bare speidergruppa som er aktive brukere av huset som stod ferdig i 1953.

– Det var et opplæringskurs og det ble jo veldig mange flinke snekkere i Brekken vet du. Det
var vel Ole Strickert som var læreren deres. Han hadde gått på Statens lærerhøgskole i
forming, Blaker og var i skoleverket lenge også, sier Jan Lars Haugom som selv rakk å være
kollega med Strickert.

1953 er det store året i Brekkens historie. Da ble statuen av Forbonden avduket, det nye
samvirkelaget tatt i bruk, og Herredshuset var ferdig. Samtidig var det gedigent multeår sier
Haugom.

– Brekkingan lå flate på alle myrene og plukket multe og samvirkelaget tok i mot og
eksporterte varene videre til Trondheim. Der lastet de opp med elektriske artikler og kjørte
hit igjen og brekkingene betalte med multe, sier han.

I 1965 ble Brekken sammenslått med flere andre kommuner til det som ble Røros kommune
med de grensene man kjenner i dag. Samme året stod nyskolen ferdig og Haugom mener
at tidspunktet ikke var tilfeldig.

– Det var om å gjort å bruke opp pengene sine før sammenslåinga. I den unionen var det
sagt at det var brekkingene som hadde penger, og de andre var blakke. Så da bygde de
skole og det ble gatebelysning her, sier han.

– Arkivet skulle absolutt vært i orden igjen altså. Er det noen ting som folk i gamle Brekken kommune trenger så er det et arkiv, sier Møller. Foto: Iver Waldahl Lillegjære.

Annar Gjelten

Senere med Annar Gjelten som opphavsmann til idéen kjøpte Brekken historie- og bygdalag
huset av Røros kommune for en symbolsk sum.

– Brekken historie- og bygdalag ble jo opprettet og der var Annar Gjelten en krumtapp.
Både Roald og meg var med der og flere andre også. Men etter Annar vart borte så ble det
liksom ikke noe mer, sier Haugom om mannen som var primus motor i arbeidet med lokalhistorien i Brekken.

I andre etasje i det som var herredsstyresalen står møblene fra det som engang var
jernbanekaféen på Røros stasjon. Også et prosjekt den kreative Gjelten stod bak.

– Jeg vet ikke hva planen til Annar var for dette store huset, men han fikk tak i forskjellige ting
og gjenstander som han brakte hit. En periode i første etasje hadde han nærmest et
kafeutsalg. Han kjøpte jo inventaret til den gamle jernbanekafeen på Røros når de sluttet.
Det her er stoler som har stått der, sier Haugom og peker på de gamle stolene som står linjet opp på rekke i rommet.

Gjelten døde i 2003 men rakk å være med på 50-årsjubileet for statuen av forbonden som
står på plassen utenfor huset.

– Han levde et hardt liv, men ble tørrlagt de siste årene på grunn av Marit og bilen. Jeg
husker en gang jeg snakket med ham så sa han “Ja du vet nå hvordan jeg var, det er borte
20 år for meg”, sier Møller.

Atomsikkert men ikke fuktsikkert

– Så er det jo et hvelv her da vet du som skulle være atomsikkert. Hvelvet var etter sigende så sikkert at de kom ens ærend fra Trondheim med varer som de plasserte her. Nå er det et arkiv som spelemannslaget har, det er arkivskapet deres. Her det er jo rester etter Brekkendager og så videre, sier Haugom og finner frem en gammel alt for stor hvit t-skjorte med «Brekkendagene» på.

– Hva er så spesielt med hvelvet?

– Det ligger så mye papirer rundt om som folk ikke vet hvor de skal gjøre av, og man kunne
satt i stand hvelvet som et arkiv for gamle Brekken kommune. Slik har man fått samlet
viktige historiske papirer for ettertiden på et sted hvor de har ligget trygt. Det kunne har vært
seksjoner for Aursunden, Hitterdalen, og Feragen. Arkivet skulle absolutt vært i orden igjen
altså. Er det noen ting som folk i gamle Brekken kommune trenger så er det et arkiv. Det er
langt frem men jeg håper inderlig at man får til å restaurere det, sier Møller.

– Jeg ser jo at Herredshuset er i ferd med å bli ei rønne utvendig, sier Haugom. Foto: Iver Waldahl Lillegjære

I besøksprotokollen som er oppbevart etter historielaget er det flere hundre navn som har
signert etter de har vært på besøk i Herredshuset i perioden fra 2000 til 2012. Så ble det altså slutt.

– Er det slik at historien om gamle Brekken kommune holder på å forvitre foran øynene
våre?

– Huset skulle absolutt vært bedre tatt vare på. Jeg ser jo at Herredshuset er i ferd med å bli
ei rønne utvendig. Og skjer det ikke noe med utsiden av huset så hjelper det lite at huset er
innholdsrikt, både av historie og spesielle ting, sier Haugom.

– Blir bygget her et symbol på tilstanden i Brekken?

– Nei faen… Haugom stopper og tenker seg om. – Det er jo forfall, det er jo det. Men det som
finnes i bygda er friskt og fint, og man har mye bra. Vi har imidlertid ikke noen
foryngelse, og det blir jo enda verre når de skal ta fra oss skolen. Jeg har vært lærer på skolen her i 35 til 40 år og før det var jeg lærer på en skole i Finnmark med 17 elever. En kombinasjon av småskole og storskole, og det gikk utmerket. Hvorfor skulle ikke jeg klare det i dag?

+ Ukjente tragedier rundt oss

Ved en av de mange stiene mellom Vedtjønna og Storwartz ligger en samling hvite stener. Like ved er det satt opp en grå liten sten, med et pent innskåret kors. Rørosnytt har så langt ikke klart å finne ut hva, eller hvem denne stenen er satt opp for. Vi vet heller ikke om det er en sammenheng mellom de hvite stenene som er samlet der, og stenen med korset.

Dette er en av mange stener i terrenget rundt Røros. Mange av dem har litt mer tekst, eller de er beskrevet i tilgjengelig skriftlig materiale. Andre står der som et monument over tragiske hendelser som kanskje er glemt nå.

Noen av stenene får fortsatt besøk, og det ligger igjen spor etter mennesker som har vist respekt. Ved stenen som står ved de hvite stenene, vokser det opp ei lita bjørk. Den står på det stedet folk ville satt blomster og lys. Rørosnytt kjenner ikke til om bjørka er plantet, eller om det er naturen selv som har pyntet ved steinen.

Det kan se ut som de hvite stenene har vært stablet på en annen måte, og rast sammen. Foto: Tore Østby

Samlingen av hvite stener like ved, ser ikke tilfeldig ut. Det ser ut som der er lagt hvite heller på den ene siden. Det ser også ut som stenene kanskje har vært satt opp på en annen måte enn de ligger i dag. Det ser litt ut som noe har rast sammen. Det er ikke langt fra minnesteinen til de hvite steinene, men Rørosnytt vet ikke om det er en direkte sammenheng. Om noen kjenner historien bak minnesteinen og de vite steinene, må de gjerne ta kontakt med Rørosnytt.

+ Klart for Storwartzdagen

I morgen, lørdag 5. september arrangerer Rørsmuseet og Røros Museum- og historielag aktivitetsdag på Storwartz. Det blir presentasjon av restaureringsarbeidet på Flotasjonsanlegget, befaring av kanal- og damanlegget, og på Øvre Storwartz demonstrasjon av fyrsetting.

Programmet starter med restaureringen av Siktebygget i Flotasjonen på Nedre Storwartz. Arrangørene skal snakke om flotasjonsanlegget- og prosessen. Det blir også sett nærmere på arbeidet gjort ved restaureringen i deler av bygget. Etterpå blir det vandring opp til Øvre Storwartz, med stopp langs veien for å se på arbeidet som er gjort med å rydde landskapet og restaureringen av kanal- og damanlegget. Dagen avsluttes med demonstrasjon av fyrsetting på Øvre Storwartz v/ Truls Gjestland. Det blir servering av kaffe og biteti. Arrangørene ønsker vel møtt til en spennende og trivelig dag på Storwartz.

Det er blitt en tradisjon at Rørsmuseet og Røros Museum- og historielag har en aktivitetsdag på Storwarts om høsten.

Foto: Tove Østby

+ Dobbelt jubileum i pandemitid

I år jubilerer Røros dobbelt, på det som har gitt mye av den gamlegruvebyens nye identitet. I 1980 ble Røros ført opp på UNESCOs liste over verdens mest bevaringsverdige kulturminner. I 2010 ble også Circumferensen inkludert i verdensarven. Normalt betyr sånne jubileum stor fest og markering, men ikke i et pandemiår. Ordfører Isak Busch skulle som de fleste andre ønske verden var litt annerledes nå.

https://vimeo.com/453619480

Riksantikvaren og Røros kommune gikk sammen om en markering bestående av avduking av en minneplakett og en bedre lunsj. Rørosnytt markerer jubileene med glimt fra sporene etter 333 års gruvedrift, slik det ser ut i 2020.

Storwartz er ordførerens favorittspor etter 333 års gruvedrift. Foto: Tore Østby
Naturen har sørget for røde vekster foran hullet noen en gang trodde skulle føre til rikdom. Dybden på hullet tyder på at rikdommen nok var andre steder. Foto: Tove Østby
En gang bar den et tonn malm, nå tåler den ikke berøriing. Foto: Tove Østby
Kirken er ikke bare et spor, men et monument over Røros kobberverk. Den fungerer også til kristen aktivitet. Foto: Tore Østby
Lasterampe for Malm fra Killingdal. Foto: Tore Østby
11 gruvearbeidere kunne gå på do samtidig. Foto: Tore Østby
I Nordgruvefeltet ligger gruvene på rekke og rad.. Foto: Tove Østby
En gang et solid fundament. Foto: Tore Østby
Her er det bedre forhold for foråtnelse enn vekst. Foto: Tore Østby
Vannet har tatt malmens plass. Foto: Tore Østby
Gamle Storwartz på toppen av kobbereventyret. Foto: Tore Østby
Jern og tre brytes ned. Foto: Tore Østby
Ved Killingdal varte gruvedriften lengst. Foto: Tore Østby
Jernbanespor etter gruvedriften. Foto: Tore Østby
Bolten står, om det den holdt på plass er borte. Foto: Tore Østby
Husene ble flammenes rov, men skiltet fikk stå. Foto: Tore Østby
Christianus Sextus gir en dramatisk ramme for vandring i Falkbergets rike. Foto: Tore Østby
Her er restaureringsarbeidet godt i gang. Foto: Tore Østby
Veien har grodd igjen på begge sider, men stikkrenna med stor stenhelle over vitner om at dette en gang var en viktig gruvevei. Foto: Tore Østby
Den restaurerte taubanen mellom Storwarts og Olavsgruva er et flott syn. Foto: Tore Østby
På fareskiltene står det se opp, men det er nok best å se ned. Ikke alle gruvehull er sikret. Foto: Tore Østby
Wiren er stort sett overgrodd, men kikker fram her og der. Foto: Tore Østby
Et av sporene fra gruvedriften er utallige dammer. Foto: Tore Østby

Da Røros ble gitt verdensarvstatus i 1980, var dette begrunnelsen:

Røros er et særegent gruvemiljø med utelukkende trearkitektur. Byen har gjennom 333 år smeltet sammen impulser fra Tyskland, Danmark, Sverige, Trondheim og de nærmeste distriktene omkring. Dette har resultert i et trehusmiljø som bærer i seg mye av de fineste i norsk tradisjon, og som samtidig er blitt noe helt spesielt i vårt land såvel på det industrielle, sosiale og kulturelle som på det arkitektoniske området. Røros Bergstad er med sine omgivelser et karakteristisk eksempel på en betydelig tradisjonell stil i trearkitektur og dannner en enestående gruveby på en høyde på 600 meter over havet.»