Rørosmuseet har søkt Verdensarvrådet for Røros bergstad og Circumferensen om støtte til å utarbeide digital guide med vekt på samisk historie. Det er søkt om kr 50 000,-.
Rørosmuseet ønsker å bidra til å komplettere framstillinga av historia knyttet til byen gjennom å utarbeide og tilby et digitalt formidlingsopplegg som kan synliggjøre også den samiske historia knyttet til stedet.
I søknaden står det at i dag er det bergverkshistorien som dominerer historiefortellinga i Røros bergstad. Byen som vokste fram på Røros fikk stor betydning for samene i regionen, på samme vis som samene med sine handelsvarer var et viktig tilskudd for lokalbefolkningen. For besøkende på Røros er ikke dette en historie som er lett å fange opp. Et digitalt formidlingsopplegg med vekt på samisk historie knyttet til Røros kan bidra til å komplettere historiefortellinga knyttet til Røros bergstad.
Røros kommune ble i 2018 forvaltningskommune for samisk språk. Rørosmuseet ser det derfor som selvfølgelig at formidlingen nå skal være på tre språk – sørsamisk, norsk og engelsk, skriver fagkonsulent ved Rørosmuseet, Jenny Fjellheim i søknaden.
Det er mange av byggene ved gruvene i Røros som er ødelagt. De senere årene er det gjennomført restaurering av smia på Mugg, stallen på Christianus Sextus og nå maskinhuset på Rødalen gruve. Det er Arild Bjarkø som utfører arbeidet på maskinhuset. Han er håndverker med godkjenning for arbeid på bevaringsverdige byggverk.
https://vimeo.com/448986336
Arild Bjarkø og Ståle Lund intervjuet av Tore Østby
Mens første verdenskrig gikk mot slutten i 1918, ble det funnet kobber ved Rødsjøen ei drøy mil fra Rørosgård. Funnet ble gjort ved bruk av relativt moderne metoder, Diamantborring gjorde at man slapp å slå hull på fjellet i blinde.
Nå var det ikke en formidabel forekomst man hadde kommet over, og etterspørselen etter kobber var heller ikke så stor i mellomkrigsårene, med det ble tatt en beslutning og satt i gang gruvedrift i 1930. For å bearbeide malmen, ble det bygd en taubane fra Rødalen til Kongens gruve. Slik var den nye gruva med å styrke grunnlaget for drift av et flotasjonsverk der. Flotasjonsverket kom i drift i 1932.
Historien om gruvedrift ved Rødsjøen startet ved slutten av første verdenskrig, og endte ved slutten av andre verdenskrig. Freden kom også til Rødalen i 1945, men der var det nok ingen feiring.
Ser på planene for oppusing av maskinhuset. Foto: Tore ØstbySlegghaugene er det første man møter når man kommerr fra Rørosgård opp mot Rødalen gruve.
Foto: Tore ØstbySmia raste sammen vinteren 2018. Foto: Tore Østby
Museet og verdensarvsenteret i Smelthytta har hatt det beste besøket på 20 år i sommer. På det meste var 619 besøkende innom i løpet av en dag, totalt har drøyt 13000 personer vært innom Smelthytta i løpet av juni og juli, en økning på nesten 60 % fra 2019.
Travel sesong
-Det har vært travle dager, og besøket har overgått alle forventninger, sier museumsdirektør Odd Sletten. -Gjestene er gjennomgående svært fornøyde, noe som ikke minst skyldes en dyktig gjeng med verter som har tatt utfordringene med både innsats og humør, og de har håndtert kombinasjonen av strenge koronatiltak og høyt besøkstrykk på en svært god måte.
Også Doktortjønna og Olavsgruva har gått bra, selv om kapasiteten i gruva har vært noe mindre enn normalt. -Vi har redusert gruppestørrelsen nokså kraftig for å kunne overholde avstandsreglene. I den mest hektiske sommersesongen var dermed alle omvisninger fullbooket opp til to dager framover i tid, sier Sletten. Samtidig har forhåndsbestillinger bidratt til å spre besøket ut i tid, så totalt sett har Olavsgruva hatt flere besøkende i år enn i fjor gjennom juni og juli.
Tydelig profil
På mange måter har sommeren bekreftet konklusjonene i profilundersøkelsen som Destinasjon Røros med samarbeidspartnere gjennomførte i 2019. Regionen har en sterk og tydelig profil i det norske markedet, og det er mange som ønsker å ta turen innom Røros.
Profilen knyttet til gruver, historie, trehus og kulturarv er tydelig, og sammen med et godt markedsarbeid har nok profilen gitt regionen markedsmessige fordeler i et ellers vanskelig år.
Regionalt samarbeid
Sommersesongen viser godt hvor viktig det regionale samarbeidet er. –Som verdensarvsenter er vi opptatt av at vi får positive effekter i hele verdensarvområdet, og vi ser at i sommer har det svært mange bedrifter som har gode tall knyttet til at regionen som helhet har gått bra. For å få dette til er vi avhengige av å være synlige på Norgeskartet, og jobbe tett sammen regionalt, sier Sletten. Både markedsmessig og kompetansemessig er vi avhengige av hele regionen jobber godt sammen. Vi trenger ikke å se lenger enn til Rørosmuseets egen stab – vi har ansatte fra samtlige kommuner fra Holtålen i nord til Alvdal i sør, avslutter Sletten.
Solheim Pensjonat har hatt en meget bra sommer. Mange gjester ønsker retro-ferie der minnene strømmer på. Hver sommer er det mange som besøker Solheim Pensjonat.
Mange av gjestene føler at de kommer til et hjem, når de kommer til Solheim Pensjonat.
Berit Selboe-Coote
– Vi har hatt høy beleggsprosent om sommeren før, men nå har vi 98,2 så det er veldig høyt da, sier Berit Selboe-Coote som er en av driverne av Solheim Pensjonat.
Noen av gjestene har valgt pensjonat fordi de ikke har lyst til å ligge på hotell, men har lyst til å være på et personlig overnattingssted hvor det er rolig. Solheim har ikke TV. I stedet for å se på TV kan gjestene sitte å spille spill eller småprate.
Mange gjester som er på gjennomreise besøker Solheim. De er på vei fra sør til nord eller nord til sør. For dem er Røros en fin mellomstopp.
Solheim Pensjonat er et historisk pensjonat på Røros.
Driverne av Solheim har bevart de gamle tingene som var der da de kjøpte huset. I tillegg har de tatt inn retroting som de hadde samlet selv, og de har fått mye lokalt.
– Huset er fylt av detaljer fra 50, 60 og 70-tallet. I alle møbler, rom og interiør. Når man kommer til Solheim, de aller aller fleste får enten en nostalgisk følelse overfor hvordan de vokste opp. Hvordan bestemor hadde det eller de husker at slik hadde de det på hybelen, slik fikk vi i bryllupsgave. Mange slike fine personlige historier dukker opp for folk, det er veldig koselig. Her er ei minnebok, sier Berit.
Etter sommeren kommer en høst. Berit håper at mange tar turen innom pensjonatet også i høst.
– Vi håper at vi får til å drive slik som vi har gjort før, og at vi får mange selskap. Julebord satser vi på, og diverse konserter, og Popquiz som vi pleier å ha. Vi håper på at drifta blir bra utover høsten også, og at lokalbefolkningen kommer på besøk, det er koselig, sier Selboe-Coote.
I sommer utvides åpningstidene ved Skottgården. For første gang er gården åpen gjennom hele sommeren, og ikke bare for bestillinger. Gården som har vært i familien siden 1600-tallet, har en historie som strekker seg til lenge før Røros ble til. Det er tatt imot gjester der lenge også. Skottgården er en ferdasgård i vår tid.
På gården finnes 8 rom i det gamle pensjonatet og gjestgiveriet. To av rommene er enkeltrom, og det er seks rom med dobbeltsenger.
– Enkeltrommene kan fungere som kjæresterom også. Sengene er 1,20 brede, og fine for de som er nyforelsket og vil ligge tett sammen, sier Ann-sofi Skott Svendsen.
Foto Kathrine Sørgård
Rommene er slik de var på femtitallet, med servant på hvert rom, og bad i gangen som deles mellom to rom.
Skottgården er en slektsgård, og generasjonene har bidratt med møbler som står i rommene. De gamle husene og alle de gamle møblene gir intim stemning og en helt spesiell ramme for mindre selskap. Det større lagene i området foregår på Vauldalen.
Skottgården kom inn i familien, da to brødre på nabogården hadde bare en gård å arve. Den ene av brødrene kjøpte nabogården, og navnet Skottgården kom etter hvert som generasjoner med Skotter levde der.
Gården fylte etter hvert mange roller i samfunnet. Det var poststasjon og telefonsentral der bussholdeplass og endestasjon. Det var også på Skottgården det første juletreet i Brekken ble satt opp.
Oda Mari Skott Svendsen er dagens eier av Skottgården. Ann-sofi Skott Svendsen er assisterende daglig leder på Vauldalen. I driften av de to reiselivsstedene i Brekken og på Vauldalen bidrar hele familien.
Lørdag 8.august blir det arrangert sommerkonsert på Elensetra ved Aursunden. Elensetra er en gammel setervoll. Det er fjerde året på rad at det blir arrangert sommerkonsert på setra. Også i år som tidligere år er det Mac Haggis som spiller, i tillegg vil det bli innslag med Arnfinn Strømmevold.
Arrangør Jan Morten Sandnes håper at det i år blir finvær på arrangement.
Jan Morten Sandnes ble intervjuet av Tove Østby
Det blir transport med veteranbuss fra hovedveien og opp på setervollen. Jan Morten tror at det er store muligheter for publikum til å få hilse på hestene under arrangementet.
I kveld er det premiere på årets forestilling på Christianus Sextus. Årets forestilling i gruveruinene er «Lille Gölins saga», som er hentet fra Johan Falkbergets «Christianus Sextus»-trilogi. Nora Rian (9) skal spille lille Gölin i forestillingen.
Historien handler om lille Gölin, hennes gamle bestefar den svenske dragon Tol Olofsson og den enbeinte drukkenbolten Brodde. Vi følger deres strabasiøse flukt fra hungersnøden i Jämtland, en farefull ferd over kjølen, via karolinergraven ved Essandsjøen, til Christianus Sextus og Røros for å søke lykken. Reisen skal vise seg å bli skjebnesvanger for alle tre.
Nora går på teater ved Røros Kulturskole. Hennes teaterlærer Rulle Smit kjenner kunstnerisk leder, regissør og skuespiller Lasse Kolsrud.
-Teaterlæreren min, Rulle kjenner Lasse. Det var Rulle som spurte meg, sier Nora, som synes det er morsomt og spennende å være skuespiller.
– Jeg gruer meg litt fordi det er på svensk, og jeg skal kanskje synge en svensk sang. Men det er gøy, sier den unge skuespilleren.
Nora har brukt sommeren til å forberede seg til forestillingen, med å øve mye, og finne ut hva hun skal gjøre på scena. Hun skal ha på et tidsriktig kostyme for den tiden hun spiller i.
Skuespiller er en av de tingene Nora kan tenke seg å bli som voksen. Hun synes det er artig å være skuespiller fordi man kan være så mye på scena, gjøre forskjellige ting, og man kan gjøre ting man ikke er vant til å gjøre.
Årets forestillinger på Christianus Sextus er fredag 31. juli, lørdag 1. og søndag 2. august.
Ved Gråhøgda ikke langt fra Kvernskardet står det en minnestein til minne om urmaker Magnus Giset. Magnus døde under en jakttur 31.oktober 1937. Minnesteinen står på stedet der Magnus døde.
På minnesteinen står det:
Magnus Giset, 31 – 10 – 1937
Magnus Olsen Giset var født 21.mai 1882 i Aure i Nordmøre. Foreldrene het Oline Olsdatter Giset født Sæter og Ole Iversen Vik. Magnus var gift med Sofie Samuelsen.
I 1903 avla Magnus svenneprøven som urmaker, han flyttet til Røros og startet som svenn hos urmaker Jacob Sættem. I 1909, like før Sættem døde overtok Magnus urmakerforretningen. Ti år senere kjøpte han gården i Kjerkgata 35, hus nr. 66. Han flyttet urmakerforretningen sin dit. Han utvidet også virksomheten til å omfatte optikk, som senere ble hans spesialitet. Etter at Magnus døde drev familien forretningen frem til 1967.
Magnus Giset studerte optikk ved Jena-verker i Tyskland. Fagkunnskapene ble også utvidet ved stipendiereiser i Danmark og Tyskland. Han hadde opparbeidet seg en vel anskrevet forretning, og hadde stor kundekrets i Bergstaden og distriktet. Han hadde anerkjennesle som en dyktig håndverker. Ved sin død var Magnus formann i Røros håndverkerforening. Han var også varamann i Bergstadens herredsstyre (kommunestyre).
Arbeidets Rett skrev 1. november 1937 om at urmaker Giset plutselig døde under fjelltur. «Døden inntrådte øieblikkelig antagelig som følge av hjertelammelse». Giset var en ivrig jeger og friluftsmann, han dro avsted på en jakttur til Skardet ledsaget av sin yngste sønn. De tok bil til Aasvollen og gikk derfra oppover fjellet. Det var avtalt at de skulle hentes ved skistua om kvelden.
Ingvar Svendsen som jaktet i Skaret-traktene ble ble rundt middagstider oppmerksom på rop om hjelp fra Gråhøgda. Ingvar gikk etter ropene som kom fra sønnen til Magnus, som fortalte at at faren hadde satt seg på en stein, idet han sa at han følte seg svimmel og dårlig, litt etter falt han sammen og var død.
Dette var avtalt at kona til Magnus skulle komme etter inn i fjellet rundt middagstid. De skulle treffes inne ved Gråhøgda. Hun hadde ikke vært langt unna da Giset døde.
Sønnen dro ned til Ryen, og fikk med seg folk med hest derfra som hjalp til med å få den døde ned fra fjellet. Samtidig ble det varslet til Djupdalen for å få med mere hjelp. Totalt åtte – ti mann ble med inn på fjellet, og fikk transportert den døde ned til Ryen. Doktor Mikkelsen kom dit og undersøkte Giset.
Slekten til Magnus driver optiker på Hamar fortsatt. Optiker Giset ble etablert høsten 1957.
Kilde: Røros Museums- og historielag sin nettside, Hemneslekt.net, digitalmuseum.no og Arbeidets Rett.
Driver av Røros Brukt & Antik, Gunn Heidi Kvernrød, har i sommer åpent skattekammer i Solheim i Hitterdalen. Skattekammeret har vært åpent hver søndag i juli, og skal også være åpent neste søndag. Det er salg av brukt og antik, i tillegg er det salg av kaffe og vafler. I dag har det også vært salg av rømmegrøt og spikjimat. Det blir det også neste søndag. Skattekammeret har vært veldig godt besøkt i sommer.
– Folk koser seg, og bruker nærområdet, sier Gunn Heidi Kvernrød.
I Solheim har Gunn Heidi antik og brukt fra forskjellige tidsepoker.
Gunn Heidi Kvernrød ble intervjuet av Tove Østby
Mange hyttefolk er på besøk, de kjøper ting til å pynte med både ute og inne for å få til litt gammeldags miljø. Gammel verktøy og ting i tre er populært.
Dette er tredje sommeren Gunn Heidi har brukt og antik i Solheim.
– Det er blitt mer og mer kjent. Det kommer folk fra hele dalføret, sier Kvernrød.
Solheim i Hitterdalen. Foto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbyFoto: Tove Østby
Ellen Ludvigsdatter Thoens første besøk på Røros var sommeren 1961. Lite visste hun da, at hun 59 år senere var eier av en bygård på Røros. Aalengården fra 1742.
Gården var i familien Aalens eie fra 1894. Ole E. Aalen var den siste markscveider i Røros Kobberverk. Døtrene Elisabeth og Kristine levde hele sitt liv i gården. Med fem kuer fikk «Aalenjentan» ut 5890 liter melk og 100 liter smør på det beste.
Bankkunde
Ellen bodde i Oslo, og ble kunde i Rørosbanken i 1999. I august 2000 var hun på Røros for å ha en hyggelig helg, og for å hilde på de hyggelige «bankfolka». Hun ble spurt om hun hadde kjente eller familie her, siden hun valgte Rørosbanken.
– Nei, jeg bare synes det er så fint her, var svaret. Hun ble da anbefalt å se på en fin gammel gård, oppi gata som var til salgs.
Da hun kom inn portrommet, og så kjerka strekke seg opp over fjøstaket, hadde hun én klar tanke, sier hun. «Dette karer jeg ikke å ikke gjøre noe med».
Under 24 timer senere, og en telefon til Rørosbanken stod Ellen med en stor gammel nøkkel til en 1700-talls gård, med boplikt på Røros.
– Andre kommer kanskje hjem med et fint Rørospledd, smiler Ellen.
Opplevelse
Etterhvert hadde Ellen én tanke med gården. Å skape et sted som vil gi folk en opplevelse. Hun bestemte seg ved påsketider i 2004 å starte kafé og rom til overnatting. Kommunen ga rask og god behandling av formalia. Mange raske og gode håndverkere. Ellen kunne åpne Frøyas hus 1. juli samme år.
Det er to små sjarmerende rom. Gjester kan ligge i sengen og se opp på kjerka fra rommet mot bakgården. Delt bad på gangen. Og mulighet for enkelt selvhushold. Folk liker å bo litt annerledes og enkelt. Gjerne gammelt og skjevt. Det er noe eksotisk over det.
Eplekake
Det mest populære Frøyas hus serverer er «Verdens beste» Eplekake. I løpet av 17 år har ingen sagt seg uenig.
– En gang kom et par og spurte om det er her det er så god eplekake? De hadde blitt stoppet av noen nede i gaten, forteller Ellen.
Det er nostalgi i rabarbra for mange. Så Rabarbrakaken er et fint sommerinnslag.
– Så til Rømmegrøten, sier Ellen og smiler. Nordmenn og rømmegrøt er et eget fenomen.
– Rømmegrøten henger på sola. Jo mer sol, jo mer rømmegrøt serverer vi. Og det er jo eksotisk når gjester kan sitte på en skinnfell i et fjøs på Røros og spise rømmegrøt og Reinsdyrpølse fra Stensaas, sier hun.
Samtale
Noe av det første Ellen gjorde da hun flyttet inn i gården var å ha en samtale med dem som antagelig allerede «bodde her» Hun gikk fra rom til rom, og med tydelig stemme sa at nå var dette hennes hjem. Og «dere» er velkommen til være her, men lov å ikke gi meg følelsen av å være utrygg.
– Og mye har skjedd gjennom årene, men ikke i den grad jeg har ringt Åndenes Makt, sier Ellen.
Sist sommer var det en episode med høylytt romstering som flytting av stoler og bord oppe på fra Eldhusloftet, som er rett over kjøkkenet. Tre av hennes sommerhjelper trodde det var Ellen som ryddet oppe.
– Da jeg sa jeg hadde vært i annen del av huset, og ikke hørt noe, var det tre likbleke jenter midt på kjøkkengulvet. De hadde jo alle opplevd dette. Jeg stakk hodet opp dit og ropte hallo!! Da hørte vi alle 5-6 tydelige skritt. Og så ble det stille, forteller Ellen.
Ellers har det bl.a. snurret kaffekopper på gulvet, og vært iskalde områder i huset. Men så langt kan Ellen fint leve med dette. Det var aldri noen gjester når disse tingene skjedde.
Odin og bestefar
For noen somre siden kom det en eldre mann til Frøyas hus, som hadde vært på Røros som barn. Han fortalte Ellen om barnebarnet Odin på 6 år, og deres tette vennskap, og felles interesse for bl.a. historie.
Foto: Tove Østby
En sommer kunne Odin velge tur til Badeland i Telemark, eller en reise til Røros. Odin valgte Røros. Året etter kom Odin og bestefar. Bestefar spurte pent om å få rispe inn, et usjenert sted at Odin hadde vært her.
– Jeg synes dette var så rørende så de fikk skjære inn «Odin 2016» godt tydelig på tømmervegg i portrommet. Odin kommer kanskje hit en gang med sitt barnebarn. Men det får nok ikke jeg oppleve, sier Ellen. Og håper Frøyas hus fortsatt finnes.
Frøyas hus har nå sin 17. sommer, og Ellen ser frem til nye opplevelser, og ønsker alle velkommen.
Koselig i bakgården til Frøyas Hus. Foto: Tove Østby
