Ellen Ludvigsdatter Thoens første besøk på Røros var sommeren 1961. Lite visste hun da, at hun 59 år senere var eier av en bygård på Røros. Aalengården fra 1742.
Gården var i familien Aalens eie fra 1894. Ole E. Aalen var den siste markscveider i Røros Kobberverk. Døtrene Elisabeth og Kristine levde hele sitt liv i gården. Med fem kuer fikk «Aalenjentan» ut 5890 liter melk og 100 liter smør på det beste.
Bankkunde
Ellen bodde i Oslo, og ble kunde i Rørosbanken i 1999. I august 2000 var hun på Røros for å ha en hyggelig helg, og for å hilde på de hyggelige «bankfolka». Hun ble spurt om hun hadde kjente eller familie her, siden hun valgte Rørosbanken.
– Nei, jeg bare synes det er så fint her, var svaret. Hun ble da anbefalt å se på en fin gammel gård, oppi gata som var til salgs.
Da hun kom inn portrommet, og så kjerka strekke seg opp over fjøstaket, hadde hun én klar tanke, sier hun. «Dette karer jeg ikke å ikke gjøre noe med».
Under 24 timer senere, og en telefon til Rørosbanken stod Ellen med en stor gammel nøkkel til en 1700-talls gård, med boplikt på Røros.
– Andre kommer kanskje hjem med et fint Rørospledd, smiler Ellen.
Opplevelse
Etterhvert hadde Ellen én tanke med gården. Å skape et sted som vil gi folk en opplevelse. Hun bestemte seg ved påsketider i 2004 å starte kafé og rom til overnatting. Kommunen ga rask og god behandling av formalia. Mange raske og gode håndverkere. Ellen kunne åpne Frøyas hus 1. juli samme år.
Det er to små sjarmerende rom. Gjester kan ligge i sengen og se opp på kjerka fra rommet mot bakgården. Delt bad på gangen. Og mulighet for enkelt selvhushold. Folk liker å bo litt annerledes og enkelt. Gjerne gammelt og skjevt. Det er noe eksotisk over det.
Eplekake
Det mest populære Frøyas hus serverer er «Verdens beste» Eplekake. I løpet av 17 år har ingen sagt seg uenig.
– En gang kom et par og spurte om det er her det er så god eplekake? De hadde blitt stoppet av noen nede i gaten, forteller Ellen.
Det er nostalgi i rabarbra for mange. Så Rabarbrakaken er et fint sommerinnslag.
– Så til Rømmegrøten, sier Ellen og smiler. Nordmenn og rømmegrøt er et eget fenomen.
– Rømmegrøten henger på sola. Jo mer sol, jo mer rømmegrøt serverer vi. Og det er jo eksotisk når gjester kan sitte på en skinnfell i et fjøs på Røros og spise rømmegrøt og Reinsdyrpølse fra Stensaas, sier hun.
Samtale
Noe av det første Ellen gjorde da hun flyttet inn i gården var å ha en samtale med dem som antagelig allerede «bodde her» Hun gikk fra rom til rom, og med tydelig stemme sa at nå var dette hennes hjem. Og «dere» er velkommen til være her, men lov å ikke gi meg følelsen av å være utrygg.
– Og mye har skjedd gjennom årene, men ikke i den grad jeg har ringt Åndenes Makt, sier Ellen.
Sist sommer var det en episode med høylytt romstering som flytting av stoler og bord oppe på fra Eldhusloftet, som er rett over kjøkkenet. Tre av hennes sommerhjelper trodde det var Ellen som ryddet oppe.
– Da jeg sa jeg hadde vært i annen del av huset, og ikke hørt noe, var det tre likbleke jenter midt på kjøkkengulvet. De hadde jo alle opplevd dette. Jeg stakk hodet opp dit og ropte hallo!! Da hørte vi alle 5-6 tydelige skritt. Og så ble det stille, forteller Ellen.
Ellers har det bl.a. snurret kaffekopper på gulvet, og vært iskalde områder i huset. Men så langt kan Ellen fint leve med dette. Det var aldri noen gjester når disse tingene skjedde.
Odin og bestefar
For noen somre siden kom det en eldre mann til Frøyas hus, som hadde vært på Røros som barn. Han fortalte Ellen om barnebarnet Odin på 6 år, og deres tette vennskap, og felles interesse for bl.a. historie.
Foto: Tove Østby
En sommer kunne Odin velge tur til Badeland i Telemark, eller en reise til Røros. Odin valgte Røros. Året etter kom Odin og bestefar. Bestefar spurte pent om å få rispe inn, et usjenert sted at Odin hadde vært her.
– Jeg synes dette var så rørende så de fikk skjære inn «Odin 2016» godt tydelig på tømmervegg i portrommet. Odin kommer kanskje hit en gang med sitt barnebarn. Men det får nok ikke jeg oppleve, sier Ellen. Og håper Frøyas hus fortsatt finnes.
Frøyas hus har nå sin 17. sommer, og Ellen ser frem til nye opplevelser, og ønsker alle velkommen.
Koselig i bakgården til Frøyas Hus. Foto: Tove Østby
Jora Malerservice fra Dombås har fått det ærefulle oppdraget med å male opp igjen Glåmos stasjon. Abraham Habtom Habteslase og Arve Brækken utfører arbeidet med stolthet og ydmykhet. Det er gjevt å male opp igjen en så fornem bygning.
Arve Brækken ble intervjuet av Tore Østby
I fjor høst utførte Jora Malerservice restaurerings og malerarbeid på Haltdalen kirke.
Glåmos stasjon
Glåmos stasjon ble bygd i 1877. Arkitekt for stasjonen, som ligger 638 meter over havet, er Peter Andreas Blix. I 1997 fredet Riksantikvaren stasjonen og stasjonsområdet med godshus, plattform og restene etter stasjonshagen.
Stasjonen ble opprettet under navnet Jensvold. I 1877 var dette en betjent stasjon for ekspedering av tog, reisende og gods. Stasjonen skiftet navn til Jensvoll i 1921, og i 1939 skiftet den navn til Glåmos stasjon. Det er den høyest beliggende stasjonen på Rørosbanen som Jora Malerservice nå maler opp igjen.
Morten Kuraas og familien er i sommer vertskap på Rausjødalen setermeieri i Tolga, for 11. sommer på rad. Historien til setermeieriet starter i ei tid hvor Norge har begynt å bygge opp nasjonen sin.
Foto: Ane Kuraas
Da Norge slapp løs fra Danmark i 1814, fikk landet litt mer armslag i union med svenskene. Da gjaldt det å bygge nasjonen fra bunnen av. Norges Vel var veldig implementert i nasjonsbyggingen, og prøvde å få Norge litt mer selvberget på alle måter. Midt på 1850-tallet lå rundt 85 % av arbeidsplassene innenfor landbruket, og industrien var i emning.
Bøndene måtte dyrke litt jord, skulle de ha litt å gi kua, i stedet for å reise rundt å samle på utmarksslåtter. Kua skulle berge over fra høsten til våren igjen. Det var sommeren som var produksjonstiden. Når bøndene fikk mer dreis på jorda kunne de ha litt mer ku. De kunne også produsere litt i vinterhalvåret, og det ble litt overskudd av melk. Hva skulle bøndene gjøre med det for å tjene penger på det? Det var selvhushold, og nesten alt de trengte ble laget hjemme.
Sveitsere
På denne tiden er det innleid en del sveitsere til Norge. En av dem hadde vært i Tolga-området i minst en sommer, og funnet ut at melka der ville passe veldig bra til å lage litt finere oster. Det blir bestemt at det skulle forsøkes å lage et meieri. I 1856 er den ideen så moden, at bønder fra Tolga og Os har kjøpt seg ei setertrakt i Tolga. Setra ble kjøpt, og Norges Vel skulle betale sveitseren. 40 bønder gikk sammen i et andelslag. Målet var å ha 100 kyr på setermeieriet.
Kvinner
Dette var en ny tanke, og kvinnfolkene likte den veldig dårlig. Fjøset var deres domene. Ikke bare skulle kyrne dras inn i fjellet, men det var en kar som skulle yste. Yste det kunne kvinnenes selv, og forsto ikke hvorfor det skulle leies inn en utlending som skulle inn på deres område. Kvinnene synes setermeieriet var noe tull. Selv om karene var veldig for meieriet, var det ikke lett å få det til, men det ble bestemt i januar 1856 at de skulle prøve.
Rausjødalen
Foto: Ane Kuraas
De hadde fått kjøpt Rausjødalen med beiterettigheter, men det var ingen bygninger som egnet seg til meieridrift. Det var hverken fjøs eller meieribygning. Bøndene måtte bygge, og de hadde bestemte seg for å starte allerede sommeren 1856. De hadde bare tiden og veien. Setra lå på 900 meter over havet, og folk lurte på om det var beite til 100 kyr der. Det var mye hvit mose og stein i området. I mai kom den sveitsiske fagmannen Caspar Hiestand, og en den danske agronomen Caspar Holten Jensenius, som ble ansatt i Norges Vel. Jon Simensen Grue, som var lærer og ordfører på Tolga, var sjef for prosjektet.
Sen vår
På samme måte som våren 2020, var våren 1856 også fryktelig sen. Da de gikk innover der sist på mai, var det knapt bare flekker, og det var fortsatt mye snø. Likevel vurderte de det slik at det var beite i Rausjødalen.
Rundt 10.juni dro de innover. Da var de mannsterke med 38 mann og 27 hester. Det ble bygging i Amerikansk tempo. Et fjøs med plass til 100 melkekyr og et meieri ble bygd på tre uker. Rundt 10. juli 1856 sto det klart til bruk. Da kom de ganske umiddelbart med 89 kyr og to okser. 26 år gamle Ole Jonsen Berg kalt Bortistuen fra Dalsbygda, var sjef for byggingen.
Problemer
Til sammen var det ansatt ti personer inne i Rausjødalen. Det var meieristen, seks budeier, og eldre karer som hadde ansvar for å skaffe ved og en ung gutt som var litt dreng. Det var et stort problem at sveitseren ikke kunne norsk, han var heller ikke flink til å lære seg språket. Dette gikk utover autoriteten hans. Prosjektet hadde mange negative ting i seg, det gjorde det vanskelig. Det var et pionerprosjekt så de måtte gå opp hele veien selv.
Foto: Ane Kuraas
Første uken hadde sveitseren problemer med å få til osten. Det gikk med mye tid til eksperimentering. Det viste seg at melka oppi her hadde for stor fettprosent. Det var årsaken til at de ikke fikk til ystingen. Etter en av melkingene, tok de av fløten, og da lyktes det etter hvert. I løpet av to sommermåneder ble det ystet to tonn sveitserost, i tillegg ble det laget smør og brunost.
Salg
Sveitserosten skulle selges i Christiania. Utfordringen var å få osten inn på markedet der. Osten kjempet med den vanlige sveitserosten, som var velrenommert, og laget i Sveits. Osten fra Rausjødalen fikk god omtale. Morgenbladet skrev at det var en utmerket vare. Det var en fetere ost enn de andre ostene som var i salg. Sveitserosten ble kalt Kongen av oster, men var vanskelig å lage. Det som senere ble Tine, brukte 100 år på å få en sveitserost som var stabil. I Rausjødalen skulle de gjøre det på noen uker.
De hadde enda ikke funnet ut at det var lurt å sette melka i kaldt vann, slik at den ikke skulle blir så fort sur. Om høsten ble osten kjørt frem til et lagerrom på Tolga, men hvordan osten skal modnes er veldig temperaturavhengig. De visste ikke hva som hadde innvirkning på modningen. De måtte bare prøve seg frem.
Det var heller ikke uten problemer i arbeidsstokken. De seks pikene hadde en jobb som ikke var særlig attraktiv sett fra deres ståsted. I tillegg til melkingen skulle de gjete og holde styr på nesten 100 kyr. Kanskje det også var litt dårlig beite.
Da de var ferdige med den andre sommeren hadde sveitseren fått nok, og skriver igjen et brev i stokken over døra til melkebua. På tysk hadde han skrevet»Jeg forlater dødsriket». Han hadde egentlig kontrakt på fire år, men fikk slutte etter de to første årene.
Hvileår
Det var med en lærling som etter planen skulle ta over som meierist, men han fikk ikke en attest som var noe å banke i bordet med. Meieriet skulle ha et hvileår, men det ble med de to årene med drift. Det gikk for lang tid før bøndene fikk oppgjør. Hovedoppgjøret skulle de få når osten var solgt. Etter to år var det igjen mye ost etter første året.
Foto: Ane Kuraas
To av de som var med i Rausjødalen, startet opp et meieri i Dalsbygda inne i Såttåhaugen. Da bøndene hentet igjen kyrne om høsten, fikk de betalt for hver melkeliter der og da. Det ble også laget et meieri i Tynset i Magnilldalen, der også var det to stykker som gjorde det på samme måten. Det var enklere å drifte for to gårder enn for 34 forskjellige gårder.
Andelsmeieri
Rausjødalen har et historisk sus i veggene. Det var det første andelsmeieriet i Norge, og Nord Europa nord for Alpene. Dette var starten på Tine. På melkekartongene til Tine står det at de siden starten i 1856 har de levd av det som naturen gir, og tenkt miljø og dyrevelferd i alt de gjør.
Prøveysting
Det jobbes med å gjenskape den originale osten fra Rausjødalen setermeieri. Galåvolden Gård driver prøveysting. Etter den gamle oppskriften skal de prøve å lage osten, og få den ut på markedet. Til prosjektet har det kommet midler fra Innovasjon Norge og Tine.
Vertskap
Hele familien Kuraas er mer eller mindre engasjert i Rausjødalen setermeieri om sommeren. Datter Ane, som bor i Lofoten, bruker deler av sommeren til å være på Rausjødalen. Hennes forlovede, Andreas, blir også med på setermeieriet i nesten hele sommer. Til daglig jobber Morten som lærer på mellomtrinnet ved Røros skole. Om sommeren har han jobbferie på setermeieriet.
Vertskapet sine oppgaver er guiding, pass og stell av dyrene, matservering og litt forefallende arbeid. På setermeieriet blir det servert rømmegrøt, spekemat, skjørost og rømme, tapas med Rausjødalsost i, vafler og kaffe. De har også Rausjødalsbrygg, som er et hjemmebrygget øl som eier og driver Arve Bjørnstad lager.
Underholdning
I løpet av sommeren er det også litt underholdning. Noen ganger er det planlagt og andre ganger tar de det mer på sparket. Morten og Arve har skrevet «Rausjødalssangen» etter Ivar Simastuen sin melodi «Gammel rallarsang». Dersom folk ønsker det, tar Morten gjerne sangen for gjestene.
Dette er den 11. sommeren familien Kuraas skal være vertskap på setermeieriet. En av grunnene til at de tar på seg denne oppgaven år etter år er blant annet Arve, som er eier og driver. I følge Morten er han et veldig trivelig selskap. I tillegg er det ro i Rausjødalen. Det er ikke mobildekning der. Familien gjør en del sammen på fritiden, som fiske, går turer, spiller brettspill og kort, kaster hestesko og dart.
Morten synes det er trivelig å være vertskap, på en veldig fin plass. Familien Kuraas søkte på jobben som vertskap. Dengang de startet var det halve juli de var der. Etterhvert er det blitt hele måneden. I sommer åpnet setermeieriet 4. juli.
Til tross for koronasituasjonen satses det på vanlig drift i sommer, med de samme tilbudene som har vært før, men med smittevernregler. Hver søndag er det en gratiskonsert. Kalver, geiter, høner og kaniner er populært for barnefamilier. Geita fikk tvillinger i vår.
Kilder: Intervju med sommervert Morten Kuraas, og eier og driver Arve Bjørnstad.
Direktør for Kulturminnefondet, Simen Bjørgen oppfordrer til å besøke et kulturmiljø i sommer.
Mange oppdager kvaliteter i lokalsamfunn over hele landet denne sommeren. Landet vårt har så mye å by på, og hvis du besøker et kulturmiljø vil du oppdage nye sider ved steder du er glad i.
Hvert år blir flere hundre forfalne kulturminner forvandlet til moderne kontorer, overnattingssteder, serveringssteder, forretningslokaler, kulturlokaler, oppgraderte turstier, flytende båter og malende møller. Bevaring av kulturminner har verdi i form av fellesskap, dugnad, tilhørighet og tillit, og det skapes verdier for flere enn den private eieren ved at flere får oppleve kulturarv og kulturmiljøer.
Som tilskuddsordning for privateide verneverdige kulturminner og kulturmiljøer bidrar Kulturminnefondet til å bevare et mangfold av kulturmiljøer. Vern gjennom bruk og verdiskaping er viktige kriterier for at kulturminner og kulturmiljøer kan benyttes som grunnlag for fremtidige opplevelser og utvikling. På denne måten skapes opplevelser for turister i eget land, som igjen genererer inntekter som gjør eiere i stand til å holde kulturarven levende.
La meg gi deg sju eksempel til inspirasjon for sommerens opplevelser av kulturmiljøer:
1. Trevarefabrikken, Henningsvær
Trevarefabrikken ble oppført i 1948 og har gjennom årene inneholdt hjørnesteinsbedrifter i Henningsvær. Her har det vært blant annet trandamperi og snekkerverksted, og de fleste innbyggere i Henningsvær har et forhold til bygningen. I 2008 var det slutt på aktiviteten, og bygget stod tomt til fire unge gründere kjøpte stedet. Nå er den gamle fabrikken fylt med kultur og liv, gjennom turisme og kulturelle arrangementer.
2. Boen gård, Tveit i Kristiansand
Boen gård ligger i Kristiansand kommune, med historie tilbake til 1500-tallet. Den gang tilhørte eiendommen kong Christian II, og fra 1815 eide familien Hegermann Boen i fire generasjoner, frem til 1939. I denne perioden ble gården utviklet til en norsk praktgård.
Boen var stengt for allmennheten helt frem i 2012 da den ble åpnet opp for arrangementer. De historiske bygningene har fått en ny bruk og er nå åpen for tilreisende gjester med overnatting og servering.
3. Nordpol kro, Vardø
Nordpol kro i Vardø er Nord-Norges eldste serveringssted, og bygningen har i tillegg fungert som hotell. Bygningen er den eneste i Finnmark hvor det er drevet herberge og bevertning i over 100 år. I dag drives Nordpol kro som serveringssted med konsertscene. I puben, som er i engelsk stil, er det et lite museum med gjenstander og bilder fra Vardøs historie. Bygningen overlevde krigen og ligger som et sentralt kulturminne i Vardø.
4. Feigum sag, Luster
Feigum sag i Luster er et sagbruk fra 1700-tallet, som er ombygd og påbygd fra oppgangssag til vanlig sagbruk på 1900-tallet. Sagen er et sentralt element i et større industrimiljø ved utløpet av elva Feiga.
5. Baklandet skydsstation, Trondheim Baklandet skydsstation ligger sentralt til i Trondheim, i den eneste fredede bygården på Bakklandet. Skysstasjonen er en fredelig og idyllisk kafé, hvor du kan spise og drikke i unike lokaler.
6. Hovelsrud, Ringsaker
Hageanlegget på Hovelsrud gård på Helgøya er restaurert til slik hagen var på midten av 1800-tallet. Eier Marianne Olssøn har åpnet hageanlegget for allmenheten, og besøkende kan nyte stier og fontener, prydhagen og frukthagen som bugner av epler og bær. På gården som ligger ved Mjøsas bredd driver familien også med økologiske kyllinger.
7. Skonnerten Solrik, Grimstad
Skonnerten Solrik ble bygget på Brekneholmen verft i 1929 som fraktefartøy med rigg, og seilte sin første tur til Bømlo for å montere motor. Siden gikk skonnerten i frakt langs norskekysten. Grimstads hvite svane ble kjøpt av foreningen Solrik på 90-tallet, og siden foreningen har drevet båten som et kombinert skoleskip for ungdomsskoleelever og kunnskapsformidling og hygge for turister. I sommer tar Grimstad turistkontor bookinger for turer med Solrik.
Kulturminnefondets tilskudd gjør at flere av kulturminnene som tidligere ikke var i bruk, kan tas i bruk blant annet til inntektsskapende aktivitet. Dette fører til en betydelig samfunnsøkonomisk nytte; Menon Economics dokumenterer at økonomisk støtte fra Kulturminnefondet utløser i gjennomsnitt en innsats verdt tre og en halv gang så mye, på grunn av dugnadsinnsats og private midler som kommer til. I tillegg kommer den store verdien av bruken av kulturminnet etter at det er satt i stand, ved at flere får nyte godt av at kulturarv og kulturminner blir bevart. Jeg håper du får mange flotte opplevelser i kulturmiljøer i eget land i sommer!
-Bruk emneknaggen #kulturmiljø i sommer og vis oss dine beste opplevelser, sier Bjørgen.
Om morgenen 19. juli 1975, gikk 10 år gamle Mange Sjøvold rundt og samlet slegg på Slegghaugene. Han hentet inn salgsvarene, før han skulle benke seg for å selge til sommerturistene i gata. Det var en fin lørdags morgen, og sola varmet allerede godt.
Så fikk han se noe som satte en skikkelig støkk i ham, og som han husker godt etter 45 år.
Magne Sjøvold intervjuet av Tore Østby.Bilde fra den dramatiske brannen i 1974. Ukjent fotograf.Flammene la fort smelthytta i aske. Foto: Rørosmueseet.
I år fyller eiendommen «Øgle» 100 år. Huset ble bygd av Gustav Engzelius i 1920. I årenes løp har bygget blitt brukt til mye forskjellig, som blant annet bilverksted, folkebad, veveri for Røros Tweed, butikklokale for Princess, lokale for Gjensidige Forsikring, eiendomsmegling, torvutsalg som solgte grønnsaker og blomster, og lager. Både kulturskolen og videregående skole har vært i Øgle.
I 1952 ble bygningen kjøpt av Røros Meieri, og senere solgt til Arbeidets rett i 1970. Fjell-Ljom har også hatt tilhold i Øgle. I jubileumsåret rommer Øgle ti topp moderne leiligheter.
Renovering
Øgle Eiendom AS kjøpte huset i 2014/2015. De har totalt renovert bygget, og fått på plass ti leiligheter. Øgle Eiendom engasjerte Lusparken Arkitekter AS i Trondheim, og gjennom Lusparken ble det brukt ulike konsulenter for at huset skulle bli i tipp topp moderne stand.
Edel Kristine Aspaas. Foto: Tove Østby
Huset skulle ikke forandres noe særlig utvendig. Men bygget har tre etasjer, fire med kjelleren og lagrene under, derfor var det ønske om å få på plass et heishus. Det kom reaksjoner på heishuset før det ble bygd, noen som mislikte plan og ide om et moderne heishus som tilbygg.
– Vi fikk en del kommentarer på at det var fælt med det glasshuset. Og så kommer de samme etterpå og sier at du verden hvor fint det ble, sier Edel Kristine Aspaas i Øgle Eiendom AS. Under restaureringen ble det funnet utrolig fint tømmer i veggene. Det var nesten vondt å kle inn det fine tømmeret, men det måtte jo isoleres, sier Edel Aspaas.
Meieri
Det har vært leilighet i Øgle tidligere også. Da Meieriet var der hadde meieribestyrer Breigutu med familie leilighet i 2. etasjen, og også rom i 3. etasje. Edel husker godt meieriutsalget.
– Det var fint. Man kom inn der med spann, man skulle ha melk eller fløte, sier hun.
Folkebad
I kjelleren til Øgle var det folkebad. Edel var og badet der noen ganger, da hun var lita jente. Hun ser fortsatt for seg hvordan det var der. Mange dusjer i båser bortover.
– Der var vi å badet. Vi hadde ikke noe badekar og dusj hjemme, sier Edel. Hun minnes at det var dusjer bortover i badet. Edel og ei venninne ble redde da de var der, fordi vannet var så varmt. Det var de ikke vant med. Inngangen til badet var med ei trapp på hjørnet mot den gamle drosjeholdeplassen, der som Destinasjon Røros er i dag.
Kulturhistorie
– Det var skikkelig kulturhistorie med det huset. Når man tenker på starten og frem til nå, så er det utrolig mye det har rommet. Hva det ikke har vært tenker jeg, sier Edel. Hun er glad for at huset nå har fine leiligheter, der beboerne trives godt. Edel får mange gode tilbakemeldinger fra de som bor der. De trives fordi de bor så lettvint, i tillegg er det helt nytt. Det er også en trygghet å bo mange sammen, i hver sin leilighet.
Ni av leilighetene er solgt. Leiligheten som ikke er solgt har hele tiden vært utleid, så det har bodd folk der hele tiden. Noen av de som flytter inn i Øgle er opptatt av historien, men ikke alle.
Røros Amcarklubb er ofte å se i Rørosområdet i løpet av en sommer. Flere ganger i løpet av sesongen pynter medlemmene Bergmannsgata med bilene sine. Senest denne ukene deltok de på åpningsarrangement i gata. Leder for klubben Gunn Irene Smistad kjører sine foreldres bil i sommer.
Gunn Irene Smistad ble intervjuet av Tove Østby
21. og 22. august skal Røros Amcarklubb ha sitt tradisjonelle treff på Røros, «Late Summer Meet Røros», som i år blir arrangert for sjette gang. Da blir det drive-in-kino på Verket Røros, og bilutstilling i Bergmannsgata. 90 – 100 biler deltar på treffet.
Denne sommeren jobber Bygningsvernsenteret med å sette i stand tre stikkrenner på
Stikkrenna mures opp med naturstein og kles med heller, før det fylles grus over. Foto: Tore Østby
en av gruveveiene nord for gamle Storwartz. Dette arbeidet pågår i et kulturlandskap, med et enormt antall spor etter gruvedriften.
Noe av det mest imponerende er alle vassrennene i området. Det er Bygningsvernsenteret som står bak restaureringen i kulturlandskapet i området, og arbeidet ledes av Sophie Gjesdahl Noach. Arbeidet utføres av Frode Holten og Øydis Husby.
Frode Holten, Sophie Gjesdal Noach og Øydis Husby. Foto: Tore Østby.
Det er tre stikkrenner som er murt opp igjen med naturstein og heller fra området nå. Langs veien videre er det flere stikkrenner, men de ligger på Statsskog og ikke Statsbyggs eiendom. Den eldste av de oppbygde vassrennene, går fra Vedtjønna og ligger på Statsskogs eiendom. Sophie Gjesdahl Noach håper på å få restaurere den også etter hvert.
Frode Holten og Øydis Husby i arbeid i stikkrenna. Foto: Tore Østby
Landslaget for lokalhistorie ble stiftet 6. juli 1920. Nå, 100 år senere, er organisasjonen større enn noen gang – med 400 medlemslag er de Norges største kulturvernbevegelse. Spredt over hele landet, i bygd og by, bidrar omkring 70 000 historielagsmedlemmer med å øke forståelsen for lokal kultur og identitet.
– Rundt omkring i landet vårt legges det ned en helt fantastisk innsats for å ta vare på alle de puslebrikkene som til sammen danner et større bilde av hva vi har vært, og dermed noe om hvem vi er. Lokalhistorielagene i Norge er viktige for at vi skal forstå hvor vi kommer fra, skriver Kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja i siste nummer av Lokalhistorisk magasin.
Landslagets medlemslag bidrar til en bedre forståelse av vår felles fortid. Kystkultur, bygningsvern, slektshistorie og utgivelse av årbøker, er noen av aktivitetene til historielagene. Disse bidragene kommer fra et tverrsnitt av landet, fra skogs- og landbrukskultur, kystkultur og samisk og kvensk kultur – hele landet er med. I alle kommuner finnes det historie- eller sogelag, heimbygdslag, museumslag, vikinglag, og lignende foreninger og organisasjoner. Landslaget for lokalhistorie tar mål av seg å være til støtte og hjelp for alle lag som driver lokalt kulturvernarbeid. Som medlemsorganisasjon har vi, gjennom hundre år, stått på for å gjøre arbeidet enklere for frivillige lag og foreninger.
Innsatsen de frivillige lagene legger ned bidrar ikke bare til økt forståelse og bevissthet rundt en felles fortid, men er et godt tilskudd til bedre folkehelse, god kontakt mellom folk og generasjoner – rett og slett et rausere samfunn. Disse frivillige er virkelig Norges hukommelse og Landslaget fortsetter å løfte de frem.
Landslaget ble stiftet som Landslaget for bygde- og byhistorie i 1920 – hovedoppgaven var å stimulere til flere bygdebøker rundt om i landet. Fra 1970-tallet vokste antallet historielag dramatisk, og Landslaget har endret fokuset fra bygdebøker til det brede kulturvernarbeidet i lagene.
Feiringen av hundreårsjubileet skulle egentlig være i september, men på grunn av smittesituasjonen har de bestemt seg for å utsette jubileumsmarkeringen til juni neste år.
Stein Mortensen er eier av Svensvollen i Viken. Vollen begynte som seter, trolig så langt tilbake som på 1700-tallet. Hovedhuset består av to deler. Man kan se på tømringen at den eldste delen har vært en bygning, og at den andre delen er påbygd.
Restaurering
Den gamle delen er restaurert, slik at det nå er sengeplasser til fem stykker der. I tillegg er det et lite kjøkken nede, og bad og toalett i andre etasjen. Bygget er modernisert samtidig som det gamle er beholdt.
– Jeg har prøvd da, men det er ikke så enkelt, sier Stein Mortensen.
Steinhelle
Foto: Tove Østby
På kjøkkenet er det et spesielt gulv. Framfor kjøkkenbenken ligger ei stor steinhelle, på fire-fem kvadrat. Det ser ut som gulvet en gang i tiden ble bygd rundt steinhella. Etter restaureringen er veggene malt i samme farger som de var malt i før i tiden.
Setervoll
Opprinnelig var Svensvollen en setervoll, som etterhvert ble en «verksgård». Kvinnene var hjemme og passet barn og dyr. Gubbene var oppå gruven. Det var mye ukependling.
Først på 1970-tallet kom gården inn Stein sin slekt. Da kjøpte hans far eiendommen. For å få lov til å bygge fjøs, måtte han ha mer jord. Det bodde folk og var gårdsdrift på Svensvollen frem til første halvdel på 1960-tallet. Da ble gården fraflyttet, og sto tom i flere år. Stein sin far fikk kjøpt den som tilleggsjord.
Utleie
Faren begynte å ha litt utleie slik som det var på Svensvollen, men det var hverken strøm eller brukbart vann inn. Det var utedo i uthuset. Stein tok over hjemgården i 1987, og begynte å restaurere Svensvollen på 1990-tallet. Da ble det lagt inn strøm, kloakk, og laget to leiligheter med bad og klosett.
Vegger
– Jeg har prøvd å bevare så mye som mulig av den gamle stilen oppå her, sier Stein. Da han tok av panelet i stua, på den påbygde delen, kom det frem en veldig spennende panel. Stein visste ikke hva det var for panel, men han hadde med seg Kjell Prytz på Svensvollen. Kjell var nesten sikker på dette måtte være panel som ble kjøpt på auksjon etter gammel kirka på Røros.
Historiske vegger. Foto: Tove Østby
– Da er den nok ganske gammel, dersom det stemmer, sier Stein. Da er det snakk om panel fra 1600-tallet. Fargene er prøvd bevart også her.
Veggen består av veldig breie underliggere, som ikke er like breie oppe og nede. Det er frest slik at det er not og fjær på dem.
-Det er ganske mye håndarbeid for å få til det der, sier Stein. Han har også tatt frem igjen noen tømmervegger. I tillegg er taket restaurert og vinduer skiftet. Nå blir Svensvollen leid ut både om sommeren og vinteren.
Gruveområdet
Svensvollen ligger midt i gruveområdene. Det er mange gruver på eiendommen. Det var gruvedrift i området fra slutten på 1640. Det var også prøvedrift først på 1900-tallet.
– Jeg tror ikke det er noen som er blitt rik på gruvedriften oppi her, ettersom de sier. Det er ikke så store forekomster, sier Mortensen.
På eiendommen er det også et steinfjøs, og et sommerfjøs. Tidligere hadde steinfjøset en etasje til. Det var i så dårlig stand at det er blitt tatt ned. For å bevare steinkassen ble det lagt på bølgeblikktak.
Stein vet ikke hvilken gård Svensvollen var seter under, men hjemgården hans var seter under Tyskgården på Røros. I gamle dager var hele Viken et seterområde. Det var mange gårder i Ålen som hadde seter der.
Gammel dør på Svensvollen. Foto: Tove ØstbySvensvollen i Viken. Foto: Tove Østby
