I 1994 reiste Olavsgruvas Venner og Bergstuderendes Forening en minnestein ved Gamle Storwartz gruve. Minnesteinen ble reist i forbindelse med 350-årsjubileet for Røros Kobberverk. Steinen står rett sør for stigerbrakka på Øvre Storwartz. Det var leder i Norsk Arbeidsmannsforbund, Arnfinn Nilsen som foretok avdukingen. Den samme dagen, 26. august ble det avduket et minnesmerke ved Lossiusgruva i Rauhåmmåren.
I forkant av avdukingen ble en del av veteranene ved Røros Kobberverk hedret. Det var også orientering om gruvehistorien på Røros. På platen på minnesteinen står denne teksten: Her i Storwartzfeltet, ble den første gruva til, Røros Kobberverk startet i 1645 av Lorentz Lossius. Reist i 1994 av Olavsgruvas Venner og Bergstuderendes Forening.
Funngruva ble sentrum i Circumferensen som definerte Røros Kobberverk sitt privilegieområde. Radien i sirkelen rundt gruva var 4 gamle mil, eller 45,2 kilometer.
Gamle Storwartz gruve ble drevet frem til 1702. Det har også senere vært drift i gruva i korte perioder. Fra 1715 til 1727, og 1917 til 1929. Det finnes fortsatt spor i området etter drifta.
Kilde: Boka «Minnesmerker i Røros» utgitt av Røros Museums- og historielag.
I Røros kommune er det mange kulturminner. Ett av dem er Litjtrøa på Sundet. Kulturminneplanen i Røros kommune presenterer stedet slik: Landstedet slik det står i dag, ble anlagt av doktor Brostrup, Marius Muller omkring 1880. I 1915 ble dette anlegget kjøpt av familien Engzelius.
Anlegget består av en rekke bygninger, deriblant hovedbygning i sveitserstil, drengstuebygning, sommerfjøs, vaskehus, høylaue og sommerfjøs. I tilknytning til gårdstunet var det tilrettelagt en mindre «naturpark» hvor hestene gikk på beite. Det var trolig noen stier gjennom parken og det var demt opp en liten dam. Det skal det ikke ha vært plantet ut blomster eller andre prydvekster i parken.
Hovedbygningen gjennomgikk trolig en modernisering etter at Engzelius kjøpte anlegget i 1915. Interiøret er preget av ny-barokk, mens eksteriøret minner om nyklassisisme. Interiørene skriver seg i all hovedsak fra ombyggingen i 1915 og er i det store og hele svært godt bevart, noe som er sjeldent i Norge når det kommer til interiører fra denne perioden. Flere av bygningene på Litjtrøa har behov for istandsetting. I 2018 ble anlegget fredet etter kulturminneloven.
De siste par årene har Arnfinn Strømmevold jobbet med et nytt historisk teaterstykke, som har fått navnet «Den første sten». I tre små akter skildres møter mellom malmfinner Hans Olsen Aasen og den første direktøren ved Røros Kobberverk, Lorentz Lossius. Vi er tilbake i 1644, og er med karene på jakt etter «gullet» vårt, kobberen og malmen som ligger i fjellet rundt Røros. Lortenz Lossius hadde søkt etter kobber på Rauhåmmåren i lengre tid. Så møtte han veidemannen Hans Olsen Aasen.
Arnfinn har bygget historien derfra, og satt det sammen til et historisk skuespill. På scenen har han med seg Vegar Dahl som Lorenz Lossius. Selv spiller Arnfinn malmfinneren Hans Olsen Aasen. Håpet er å få til ei forestilling i Røros kirke i løpet av sommeren. Forestillingen kan også vises i bakgårder i en enklere utgave. Forestillingen varer i rundt 40 minutter. Det er ikke mye musikk, men det er litt i mellom aktene. Ikke noe direkte sangnummer. Regissør for forestillingen er Unni Ryen.
For å få til teaterstykket har Arnfinn blant annet lest om kobberverkets historie, også forfatter Johan Falkberget har skrevet om temaet. Det er et par år siden Arnfinn begynte å jobbe med prosjektet, men da var det så vidløftig og stort. Nå har han barbert det ned, og håper det faller i smak hos publikum.
Kunstner Per Sverre Dahl har laget to keramikkfigurer til forestillingen. En figur av Hans Olsen Aasen og en av Lortenz Lossius.
– De skulle vært i full størrelse. Det har ikke vært noe mye Røros, slik som vi har det i dag uten de to. Malmen hadde de vel funnet, men historien hadde blitt annerledes, sier Arnfinn Strømmevold.
Den første sten er et stykke som Arnfinn kan bygge videre på. Han har tenkt å ta for seg hvert århundre, først 1600-tallet. Neste sommer kan det bli fortsettelse med 1700-tallet, og så videre.
– Det finnes mye historie på Røros som kan dramatiseres, sier Strømmevold.
Per Sverre Dahl har laget to keramikkfigurer til forestillingen. Foto: Tove Østby
Den 1400 meter lange taubanen på Storwartz minner oss om ei tid som var. Banen ble flyttet fra Muggruva i 1947. I dag står den på Storwartz, fra Olavsgruva til flotasjonsanlegget på Nedre Storwartz. Banen var i drift frem til Olavsgruva ble stengt i 1972.
Bergverksdirektør ved Røros Kobberverk, Emil Knudsen, var en mann som tenkte fremover. Han jobbet for at den første elektriske taubanen i Norge ble bygd. På grunn av Kuråsfossen kraftstasjon, som sto ferdig i 1896, kom det strøm veldig tidlig. Derfor hadde man muligheten til å bygge taubanen allerede i 1899. Da gikk den fra Muggruva i Nordgruvefeltet til Tyvold stasjon. Banen var da 1800 meter lang.
Foto: Tove Østby
Omsorg
Taubanebukkene ved Storwartz trenger omsorg. Dette er en instanssettingsjobb, som det er nødvendig å gjøre. Bukk en og fire ble restaurert for tre år siden. Bukkene blir restaurert i en laftehall i Stamphusveien på vinterstid, så bli de satt opp igjen når sommeren kommer.
Det siste året har taubanebukk to og tre også blitt restaurert. Dermed er fire bukker satt i stand, og står i taubanelinjen igjen. Den nye taubanebukken blir reist rett på oppsiden eller nedsiden av den gamle bukken. Slik ble det også gjort tidligere, og det sees på gamle fundamenter. Da reiste to mann en taubanebukk i løpet av ei natt. De hadde ikke slike maskiner som man har i dag, til å hjelpe seg med. Hvordan de fikk det til, vet man ikke i dag. Til å få på plass igjen en taubanebukk nå, brukes det betraktelig lenger tid enn ei natt.
Det finnes to fundamenter alle steder, slik at bukken ble reist først, slik at de kunne hempe vaierne over. Å ble bukken som skulle ut av drift revet, og taubanen var ute av drift så kort tid som mulig.
Emil Knudsen
Bergverksdirektør Emil Knudsen (1856 – 1945) spilte inn på byggingen av Kuråsfossen kraftstasjon, og fikk bygget taubanen på Mugg. Emil ble kalt for Stor-Knudsen. Han hadde studert kjemi ved Den tekniske høgskolen i München. Deretter studerte han på Bergakademiet i Freiberg i Sachsen. Etter studiene begynte han først ved Kongsberg Sølvverk.
Emil var ansatt ved Røros Kobberverk i perioden 1890 – 1897. Han startet som overstiger ved verket, de to siste årene var han direktør. Det var Knudsen sin fortjeneste at den første elektrifiserte taubanen i Norge ble bygd. Han regnet seg frem til at ved å elektrifisere Mugg, Kongens og Storwarts gruver så kunne Røros Kobberverk spare 191 mann og 58,5 hester. Kuråsfossen kraftstasjon sto ferdig i 1896. Det var en forutsetning for at gruvene og taubanen kunne elektrifiseres, og Emil var en ivrig pådriver for utbyggingen av kraftverket.
Emil var også musikkbegavet, han både dirigerte og komponerte. Blant annet startet han et orkester på Røros. Til kobberverkets 250-årsjubileum i 1894 komponerte han musikken til en kantate med tekst av Sigvald Skavland.
Kjøring
I 2007 ble banen igjen innviet og kunne kjøres. Men forfallet går fort, og det er ikke forsvarlig å kjøre den lenger nå. Bygningsantikvar hos Bygningsvernsenteret, Sophie Gjesdahl Noach, vet ikke om taubanen kommer til å bli kjørt igjen, men målet er å få til å kjøre den igjen en dag. Men det tar tid med restaurering av bukkene.
I år ble en taubanebukk satt opp igjen før våren kom for fullt, slik at snøen og spekt bakke kunne utnyttes til å kjøre ut med store maskiner. Det er forskjellige størrelser på bukkene. Fra under to meter og opp til 16 meter som er den høyeste.
Banen ble også restaurert på 1990-tallet og begynnelsen på 2000-tallet. Bukkene hadde i sin tid gått igjennom en omfattende restaurering. Utfordringene nå er røffere vær og kanskje litt dårligere materiale. Hele taubanen må restaureres for å få den opp å kjøre igjen.
Strammebukk
Taubanen har en styreline og en trekkline i runde, slik at det er fire liner ved hver bukk. På det høyeste punktet, midt på, møtes de i strammebukken. Sophie forklarer at det er et veldig enkelt system fordi alle linene møtes i den ene bukken. Som lodd henger det kasser med stein i. Strammebukken er litt annerledes enn de andre bukkene i banen. Totalt er det 14 bukker i taubanen.
Tegninger
Det finnes gamle tegninger av bukkene, men de er fra et annet systemene det som ble brukt på slutten. Så når bukkene blir restaurert, lages nye bukker med orginalbukkene som står ute i feltet som mal. Men taubanebukkene er også tidligere blitt satt i stand, og det blir derfor en kopi av en kopi som de jobber med nå. I seg selv er det en spennende sak som kan innebære mye kunnskap og historikk forteller, Martin Herrmann, som er bygningsantikvar og arbeidsleder ved Bygningsvernsenteret hos Rørosmuseet. Det er viktig å lese konstruksjonen og få mest mulig kunnskap ut av den. Det er mye råte på bukkene. Da taubanebukkene ble satt i stand, ble det brukt de beste materialene som de hadde, og det ble gjort på en veldig bra måte.
Vaier
Vaieren er blitt skiftet tidligere. Den første vaieren ligger i terrenget oppe på Storwartz. Det er et kulturminne. Man ser det blant annet når man går mot strammebukken og mot nedre Storwartz, det ligger hovedvaier på bakken. Det er andre eller tredje gangs vaier som er på taubanen nå. På hengebrua på Stormoen er det gjenbrukt hovedvaier fra taubanen. I følge Martin ser man hvilken vaier det er, dersom man ser nøye etter. Man kan se om det er utgående fra gruva med malm i kibbene eller om det var tom kibbe. En kibb veide 200 kg når den var fylt. Kibbene hadde en fart på 10 kilometer i timen. Det kunne være 25 – 30 kibber på banen samtidig. På et døgn ble det transportert 70 – 100 tonn malm på et skift og ca. 300 tonn pr. døgn.
Hengebrua. Foto: Tove Østby
Samspill
Martin synes det var fint samspill mellom alle involverte da den nyeste taubanebukken ble satt opp i vinter. Det var et samarbeid mellom Røros kommune, Politi, Jan Tamnes, Skott Maskin og Johan Kjellmark AS. Bukken ble transportert hele opp til Olavsgruva. Hele oppsetningen ble filmet med drone, som gir god dokumentasjon på jobben. Restaureringsprosjektet sysselsetter Bygningsvernsenterets håndverkere om vinteren.
Det gikk også en taubane fra Nedre Storwartz og inn til Smelthytta på Røros. Banen var 13 kilometer lang. Fortsatt kan man se spor etter banen i terrenget. Banen ble bygd i 1903 og som var i drift frem til 1960. På Kølplanken står fortsatt en av taubanebukkene.
I dag, 9. juli er datoen for opprettelsen av Femundsmarka Nasjonalpark. Nasjonalparken ble opprettet fredag 9. juli 1971. 50-årsjubileet er en begivenhet som markeres i sommer. Det gir en god mulighet til å sette søkelyset på verdiene og kvalitetene som Femundsmarka har.
Leder for Nasjonalparkstyret for Femundsmarka og Gutulia nasjonalparker og varaordfører i Røros kommune, Christian Elgaaen, forteller at det blir et bredt og mangfoldig program som skal markere jubileet i sommer og høst. Det blir flere litt mindre arrangement tatt i betraktning av at det fremdeles er pandemi. Markeringen startet 5. juni, da det var sesongstart for rutebåten Fæmund II. Deretter blir det blant annet guidede turer med ulike startpunkt i ulike områder rundt parken. I morgen, lørdag 10. juli skal det være familiedag i Synnervika.
Hovedarrangementet for jubileet skal være lørdag 21. august. Da blir det markering både i Elgå og Synnervika med kulturinnslag, taler, matservering og folkefest. Til de guidede turene er det påmelding. De gjeldene smittevernreglene til enhver tid følges. Jubileumsarrangementene er gratis.
– Et viktig mål er at så mange som mulig skal få anledning til å bli kjent med Femundsmarka i løpet av året. Både de som bruker parken mye i dag, og nye som kan stifte bekjentskap med Femundsmarka. Håper mange blir med på markeringen, sier Elgaaen. Han håper at dette kan bli et jubileum som inspirer til bruk av naturen og formidle kunnskap om å ferdes ute.
Nasjonalparkstyret består av representanter fra de to kommunene, de to fylkeskommunene og Sametinget: «Det er viktig å vise at her er det en stor nasjonalpark som to kommuner og to fylkeskommuner står sammen om å forvalte.» Det er viktig å bruke jubileet til å nå ut til mange målgrupper om parken, om verneverdier og kvaliteter.
Det er rekordstor politisk deltakelse fra Klima- og miljødepartementet når statsråd Sveinung Rotevatn besøker Røros den 15. juli.
Statsråden og statssekretær Maren Hersleth Holsen med delegasjon setter av en hel dag på Os og Røros i forbindelse med Rotevatns nasjonalpark-turné.
– Vi gleder oss til å få besøk av statsråden, og ser frem til å vise frem vår unike del av verdensarven. Vi vil også benytte anledningen til å komme inn på spesielle utfordringer vi har, nettopp knyttet til den statusen vi har som et verdensarvsted, sier Rørosordfører Isak V. Busch.
Tema for Røros-besøket er kulturminner og kulturmiljø, kulturlandskap og verdensarv. Statsråden legger inn et etatsmøte med Kulturminnefondet, og besøk på Verdensarvsenteret står også på dagsorden.
I etatsmøtet med Kulturminnefondet vil statsråden få presentert resultatene prosjekter som har fått støtte over hele landet. Kulturminnefondet er et lavterskeltilbud og en rendyrket tilskuddsordning direkte underlagt Klima- og miljødepartementet, lokalisert til Røros.
– Det er første gang Kulturminnefondet får etatsbesøk med så stor politisk deltakelse fra departementet, og vi ser frem til besøket. Vi vil orientere om Kulturminnefondets virksomhet og samfunnsnytte, forteller Simen Bjørgen i Kulturminnefondet.
Fasaden på Rammgården/Vertshuset Røros er malt ferdig. I løpet av de siste ukene har panel, listverk, vinduer og hoveddør fått tilbakeført den originale fargesettingen fra 1854. Malearbeidet er utført av Røros Malerservice.
– Det er stas å stå her å male det som er det eldste panelet i byen. Det er fra tidlig på 1800-tallet, og er i god stand, sa maler Sven Tore Tørres til Rørosnytt mens malearbeidet pågikk.
Rammgården er en av få bygninger i Røros sentrum med utvendig panel av så høy alder. I fjor ble bygningen fargeundersøkt av malerikonservator Jon Brænne fra Vel Bevart.
Veggene er malt i lys sandstein, og vindusrammene i mørk brun. Byantikvaren i Røros kommune har gitt tilskudd til istandsettingsarbeidet.
En glad maler, Sven Tore Tørres, forskjønnet fasaden på ærverdige Vertshuset. Foto: Tore Østby
Førstkommende lørdag, 19. juni blir det hesteslipp på Elensetra i Sandneset ved Aursunden, hos Jan Morten Sandnes. Det kommer hester fra mange kanter av landet. Totalt kommer det 11 hester til årets hesteslipp. Det blir liv på setra når alle hestene blir sluppet.
Jan Morten håper det kommer en del folk å ser på slippet. Medregnet de som kommer med hester pleier det å være 70 – 80 tilskuere. Flere av hestene er blitt fraktet langt, for å komme til Elensetra. To av hestene kommer fra Vestfold. De kommer allerede i morgen, onsdag. Hestslippet på Elensetra rundt St. Hans har blitt en tradisjon.
– Det ser ut som det er ganske populært å få slippe hestene sine oppi lia der. De er veldig godt fornøyd de som er der ihvertfall. Det er godt å høre, sier Jan Morten Sandnes.
Du kan høre intervju med Jan Morten Sandnes på lunsjradioen til Radio Trøndelag kl 10.00 – 13.00 i dag.
I dag, 13. juni er det 40 år siden Kong Olav V åpnet gruvemuseet i Olavgruva. Allerede i mai 1979 ble Olavsgruva åpnet som besøksgruve. Det er Rørosmuseet som er ansvarlig for vedlikehold av gruva og står for formidlingen av gruvehistorien.
Olavsgruva ligger i Storwartz-området der Røros Kobberverk drev mange gruver. I perioden 1937 – 1972, var Olavsgruva Røros Kobberverk sin hovedgruve, og var den siste gruva som var i drift i dette området. Det ble tatt ut 1,131 millioner tonn rågods med et gjennomsnittlig kobberinnhold på 1,39 %, som ga 15720 tonn kobber. Taubanen transporterte malmen til flotasjonsverket på Nedre Storwartz. Der ble den bearbeidet til konsentrat og deretter sendt videre til Smelthytta på Røros.
Da driften ved Olavsgruva stanset gikk gruva rundt 90 meter ned under bakken, og hadde et areal på 150 dekar. For å komme ned i Olavsgruva må man passere Nyberget gruve som var Røros Kobberverk en av eldste gruve. Den ble drevet fra 1650.
Olavsgruva er sammendrevet med Nyberget gruve og med Nye Solskinnet gruve. De tre gruvene hadde store berghaller og tilsaman mange kilometer med gruveganger. Flere av gangene viser spor etter både gamle og nye bergbrytingsmetoder.
Flere av de største husene i gatene på Røros er i ferd med å få en etterlengtet oppussing av fasadene. Arbeidet er i gang på Kommunehuset, Sangerhuset og Vertshuset. De vakre gatene på Røros blir enda vakrere.
Arbeidet som gjøres er samkjørt med vernemyndighetene, og utføres av dyktige håndverkere. Mens arbeidet pågår, er husene bekledd med stilaser dekt med presenning. Det er mange som er opptatt av at det skal se bra ut i gatene, og nå legges presset trolig på Lensmannsgården, der malingen flasser av veggene, blant annet på grunn av vann fra taket, som renner innenfor panelet.
Vertshuset får tilbake fargen sin
Håndverkerne liker å stelle med det gamle husene. Malerne har en relativt kort, og meget hektisk høysesong på sommeren.
Om ikke lang tid kan presenningene fjernes, og Vertshuset vil åpenbare seg i sin originale farge. Foto: Tore Østby
— Det er stas å stå her å male det som er det eldste panelet i byen. Det er fra tidlig på 1800-tallet, og er i god stand, sier maler Sven Tore Tørres til Rørosnytt.
På grunn av pandemien, og oppussingen har Vertshuset vært stengt en periode. 21. juni nyåpnet restauranten og fra 1. juli åpner Vertshuset for overnatting. Vertshuset Røros er med i samarbeidskjeden «De Historiske Hotel og Spisesteder»
Bygningen som ble oppført i 1854 har fortsatt det originale panelet, vindusomramminger og dørportal. Dette er en av få bygninger i Røros sentrum med utvendig panel av så høy alder. I fjor ble bygningen fargeundersøkt av malerikonservator Jon Brænne fra Vel Bevart.
Nå skal fasaden få tilbake den orginale fargesettingen fra 1854. Veggene skal males i lys sandstein, og vindusrammene i mørk brun. Siden flere av malingslagene på veggen er basert på lateks som bindemiddel må all malingen på veggen fjernes. Byantikvaren i Røros kommune har gitt tilskudd til istandsettingsarbeidet.
Etterlengtet renovering av Rådhuset
På Rådhuset gjøres det et mer omfattende arbeid.
Foto: Tore Østby
På Rådhuset er det et mer omfattende arbeid som er i gang. De siste årene har malingen flasset av på ytterveggene. Ved nærmere undersøkelse viste det seg å ikke være et malingsproblem, men fuktskader på panelet og mellom panel og tømmerkasse. Panelbordene, som er fra 1950-tallet, blir nå skiftet ut.
Fuktskadene under panelbordene gjorde at malingen flakket av huset i store og små flak. Det oppsto et stort engasjement for at noen skulle gjøres med dette. Spørsmål og innspill om dette var flere ganger oppe i kommunestyret.
Skulle egentlig rives
Sangerhuset er også i ferd med å få en skikkelig ansiktsløftning. Ytterdørene i Sangerhuset har blitt restaurert, og fått tilbake den fargen som de hadde da Sangerhuset ble fredet 8. juni i 1983. Restaureringsarbeidet blir utført av Vaabo Vainomaa som driver Vainomaa Restaureringsverksted.
Sangerhuset ble satt opp for Røros Sangforening i 1907. Huset er tegnet av Alfred Gets som da var direktør ved Røros kobberverk, og byggmester Kristen Schwartz. Tomten var stilt til disposisjon av Kobberverket.
I løpet av årene er det blitt gjort bare noen små endringer på Sangerhuset. Bygningen er i Sveitserstil, og i dag er det kun Sangerhuset som er igjen som et eksempel på Sveitserstilen på Røros. På 1960-tallet ble fortauet ved Sangerhuset hellelagt.
«Sangerlokalet», som det også ble kalt, huset kinoen på Røros i 59 år (1920-1979) i regi av Bergstadens Vel. Huset gjord comeback som kinolokaler under Trident Juncture.
Bygningen ble solgt til Røros E-Verk i 1978 med den forutsetning at den skulle rives. Men tiden arbeidet for den og bygningen ble fredet den 8. juni 1983. Bygget består av 2 hoveddeler: Salen og Klubben.
Arbeidet er godt i gang på SAngerhuset. I bakgrunnen skimtes stilase med presenninger ved nabohuset, som også får seg nye malerstrøk nå.
Foto: Tore Østby
