Historie

Minnes dramatiske krigsdager på 90-årsdagen (+)

av

29. desember 1931, ble Knut Brandstorp født. Starten på livet var traurig. Hans mor var meget syk da Knut ble født. Faren ble sendt ut i nattemørket. Det var ikke slik på den tiden at fedrene skulle være med på fødselen. Faren gikk ute i nattkulden. Knut tror han var nervøs der han gikk. Omsider fikk Knut se dagens lys. Knut hadde mørk hudfarge på grunn av gulsott da han ble født. 

Som barn fikk Knut høre at faren var leder av noe som het Framfylkingen, hva nå det var for noe. Knut snuste litt for å finne ut hva dette var. 

– Joda, det var et sted hvor barn, jenter og gutter møttes og hadde det moro. De gikk på turer, var med på sangleker, hadde revyer og det ene med det andre. Dette var jo artig. Men det var ikke noe sånt på Høybråten, der jeg bodde. Dermed var det en septemberkveld, hvor jeg ruslet innover til Grorud. I Grorud, der skulle det skje. Jeg kom opp i Grorud, og der var det masse unger, og der var det sang, og der var det lek. Det sto en gubbe der med solbriller. Da sa jeg at nå skal jeg bli medlem av Framfylkingen. Skal du bli medlem av Framfylkingen du, sa han. Men du er veldig liten da. Ja, men jeg er stor nok hadde jeg visstnok sagt. Og dermed var jeg medlem av Framfylkingen, sier Knut Brandstorp. 

Krigen

Da fulgte det flere år med blant annet den første store Framleiren Stavern i 1937, og den store nordiske i 1939. Så kom krigen. Den var meget dramatisk for Knut. Faren var dengang i Arbeiderbladet, og fikk melding om at det var uro i Oslofjorden. 

– Han sa ifra om at dersom det kommer fly i løpet av natten, så må dere løpe inn i skogen og gjemme dere under noen laken. Vi bodde rett i sonen for Kjeller flyplass. Himmelen den var svart krydret av tyske messerschmitt fly, som da spydde sin last utover. Men vi kom nå gjennom den natta, sier Knut. Men han kan fortelle at den store furua som de hadde lagt seg under ble delt i to av splinter, og det lå deler av ruiner rundt omkring dem. Men ingen kom til skade. 

Så kom dagene igjen med skole, trodde barna. Men nei, det første som skjedde var at fiendene tok skolen, så det ble ingen skolegang. 

– Vi vokste opp, og vi skjønte at det var viktig å ha en bestemt holdning over disse nye grønnkledde som hadde kommet til oss. Vi gjorde så godt vi kunne for å vise vår forakt, sier Knut. Blant annet husker han at de fikk beskjed om at

dersom det kom en tysker langs veien så skulle de gå over på den andre siden av veien og snu ryggen til ham. Det var ingen fra Høybråten som tok imot godteri fra tyskerne. Det var landsforræderi. 

Emblem

Knut vet at de var med på flere tokter innover i skogen, og prøvde å markedsføre barnas holdning til de nye fiendene. Knut husker ikke om han var med selv, men det ble malt et stor emblem inne ved Elvåga i Østmarka. Emblemet var rundt åtte – ti meter stort, og var en hyllest til Håkon den 7. Det er rester av emblemet der den dag i dag. 

Årene gikk, og Knut skjønte mer og mer at barna var nyttige de også. De delte blant annet ut flygesedler, og de prøvde å mate russerfanger som var plassert i nærheten. 

– Vi bidro på vår måte, sier Knut. Han legger til at de stjal turnips som de ga til de gamle som ikke hadde fått tak i poteter. 

Så var det en mørk dag i 1943. Familien var sent oppe fordi de skulle fikse noe hjemme. Plutselig begynte det å dundre i vegger, og det var skrik og skrål. Plutselig var tyskerne inne med sin gestapo, og arresterte Knut sin far. 

– Jeg skal ikke gå i detaljer på det, men det var en forferdelig opplevelse, sier Knut. 

Faren ble tatt, mens Knut og moren ble igjen alene. Huset ble okkupert i tre-fire dager, før tyskerne dro igjen. Umiddelbart etter at de hadde dratt, fikk moren og Knut en melding fra en nabo, om at de måtte komme seg ut av huset. Faren var borte. Det var ingen som visste hvor han var. De regnet med at tyskerne kom tilbake, og det gjorde de. Ti minutter etter at Knut og moren hadde rømt fra huset sitt, var huset okkupert av tyskerne igjen. De brant opp rester av det familien hadde av møbler, bøker og slike ting. Men noe hadde Hjemmefronten greit å gjemme unna. 

Da var det for moren og Knut å komme i en dekkleilighet. De hadde flere dekkleiligheter, før de omsider fikk melding om at nå var tiden inne for å komme seg over til Sverige. 

Julaften

På selveste julaften banket det på døren. Inn kom en kar, som sa at i kveld måtte moren være alene hjemme. Gutten måtte bort. Knut ble stablet inn på et loft. Ut på kvelden banket det igjen på døren. Da var Knut langt inne i nøkkelhullet, og hørte en stemme som han kjente så altfor godt. Han styrtet inn i rommet, og der satt hans far. Men det var ikke hans far. Det var en kar som nok var lik på mange måter, men han var mørkhåret, hadde hornbriller, han hadde nesten ikke tenner, og hadde store bandasjer på hendene. Faren hadde greid å rømme i fra gestapo. Mor og sønn fikk beskjed om at faren nok ikke kunne komme til Sverige, før på lang tid, fordi han var så skadet. Men Knut og moren måtte dra over, og det gjorde de. 

Dette var i romjulen 1943. Det hadde vært kaldt, men så ble det mildvær. De skulle gå over Rødenessjøen, men det var ganske håpløst på grunn av mildværet, så de måtte gå rundt sjøene. Det var en tur på over 11 timer. 

– Det var dramatisk. Men vi så ikke så mye til tyskerne før vi kom til grensen. Og da braket det løs. Da lå tyske kommandostyrker og skjøt mot oss med Krag-Jørgensen, tror jeg det var. En av disse kulene traff da en stein som ble en rikosjett som havnet i panna mi, og jeg lå der i en blodpøl, mens de andre løp retning Sverige, en par hundre meter. Jeg ble liggende igjen. Da skjedde noe som, egentlig aldri skulle kunne ha skjedd-En svensk soldat løp over grensen, fikk tak i meg og dro meg over på svensk side. På den måten ble jeg og mor etterhvert forent i Sverige, på en mottakelsestasjon for flyktninger fra Norge. 

Tiden gikk, og etterhvert havnet de i Stockholm. Faren kom tilbake, og fikk jobb hos den Norske legasjon. 

– Jeg hadde en fantastisk tid med svenske kamerater. Fin skolegang, og veldig mye flotte opplevelser, sier Brandstorp. 

Knut kom tilbake til Norge 15. mai, like etter at krigen var slutt. Men før det hadde han opplevd det helt store. På selve frigjøringsdagen var hans mor borte. Ingen visste noe om noe som helst. Knut var på vei til skolen. Da han kom oppover der som skolen lå, badet hele området i norske flagg. Barna sang “Ja, vi elsker”, og Knut var hedersgjesten. 

Da var det bare om og gjøre å bli ferdig med Sverigeoppholdet, og komme tilbake til Norge. Etter lang lang tid fikk familien etablert seg med et sted å bo, i nærheten av der som de bodde før de rømte til Sverige. 

Tiden etterpå med Framfylkingen, AUF og skolegang ble spennende. 

– Jeg var aldri noe skolelys, men jeg føler at det jeg lærte av viktige ting det lærte jeg gjennom Framfylkingen, og gjennom AUF. Slik gikk nå årene. Det er iallefall en ting som er sikkert, at all forferdelse og all gru, alt spetakkel som var det glemmer jeg aldri. Men jeg vil også takke på mange måter for det man lærte om medmenneskelighet, om dette med å ta vare på hverandre i vanskelige tider- Det var dramatisk, sier Knut. 

Knut Brandstorp. Foto: Tove Østby

Den siste borgstuggu (+)

av

Borgstuggu i Proviantskrivergården er et unikt tømmerhus midt i Bergstaden Røros. Gårdsanlegget skrives seg tilbake fra 1797. Borgstuggu er et separat tømmerhus, som ligger i gårdsrommet.

Tradisjonelt i Norge, var borgstue brukt til innlosjering/tjenerstue på storgårdene. Eier av Proviantskrivergården, Maren Todal, sier man ikke helt sikkert kan si hva tømmerhuset ble brukt til. Det som er helt sikkert, er at det er et hus som har tatt imot folk opp igjennom tiden. Borgstuggu i Proviantskrivergården er den eneste bevarte av sitt slag som er igjen på Røros.

-Det gjør at det er spesielt artig å ønske folk velkommen hit, både vår familie, gjester, venner og tilreisende, sier Maren Todal.

Pensjonat

På slutten av 1800-tallet var det pensjonat, særlig for middelskoleelever, i våningshuset i Proviantskrivergården. Det ble drevet av døtrene etter Knud Olsen, den siste proviantskriveren som bodde i gården. Det har også vært hotell for overdireksjonens medlemmer, som var på besøk på Røros på 1800-tallet. I gården har det dermed vært ei lang linje med pensjonat virksomhet.

Nå er det Maren og hennes samboer Jostein, som tar imot overnattingsgjester i Borgstuggu. De har startet selskapet Sti, og drevet det gjennom sin første sommersesong.

Sti

Sti er et lite nisjeselskap innenfor reiselivsbransjen, der de jobber mot stisyklisten. De tilbyr sykkelverksted, Jostein er sykkelreparatør, og tar imot terrengsykler for reparasjon og vedlikehold. Både Maren og Jostein er sertifiserte terrengsykkel guider på nivå en og to. Jostein har nivå to som er et hakk over nivå en. De guider besøkende på de naturlige stiene rundt om på Røros, og legger opp turer for dem. I tillegg tilbyr Sti overnatting i Borgstuggu.

Sti ble etablert i juni i år. Maren er godt fornøyd med den første sommeren.

-Det har vært helt perfekt. Vi har jo faste jobber begge to, og dette var sommerferien vår. Så det var ikke noe ønske om å overarbeide oss, for dette prosjektet skal gi energi og ikke ta. Vi har hatt fint besøk av flotte stisyklister som liker det samme som vi gjør. Jeg er rett og slett blitt overrasket og overveldet over at vi har møtt markedet så godt. Så har vi leid ut til overnatting her, og det har også hatt jevnt trykk. Og sykkelverkstedet også, akkurat passe. Det er så fint, sier Maren. I høst har hun begynt å jobbe en dag mindre i den vanlige jobben sin, for å ha litt mer tid til Sti. På sikt skal hun kanskje jobbe enda litt mer med Sti. Men det skal isåfall skje gradvis, Sti er ikke et prosjekt de har det travelt med.

-Borgstuggu ligger bookbar på Airbnb og vi venter gjester som kommer for adventstid på Røros. Vi ønsker særlig velkommen til tilreisende som tar med seg kite, ski eller fatbike – gjennom Sti ønsker vi å inspirere folk til å komme seg ut året rundt, sier Maren.

Julen

I julen tenner de opp i den store peisen i Borgstuggu. På lille julaften blir det servert rømmegrøt, det er blitt en tradisjon.

-Røros er en drømmeplass å feire jul på, både for oss som bor her, men også dersom man tar imot gjester. Huset er nesten julete i seg selv, uten noe pynt, men med litt pynt så har du den klassiske norske julen på plass, sier Todal.

Borgstuggu i Proviantskrivergården. Foto: Maren Todal / Sti AS.

75 år siden Fattighuset ble revet (+)

av

I år er det 75 år siden Fattighuset ble revet. Det gamle fattighuset i Bergstaden ble revet i 1946. Det var da en liten mannsalder siden huset hadde vært i bruk til sitt opprinnelige formål. I 1914 ble det avløst av den nye gamleheimen. Det gamle navnet på huset levde videre, det hjalp ikke om det ble skrevet Kommunegården der. Fattighuset lå i krysset Litjgata – Peder Hiorts gate. Plasseringen av Fattighuset er i dag markert med steiner nedfelt i asfalten.

Gru og håpløshet

I navnet til fattighuset lå det gru og håpløshet. Likevel betegnet institusjonen på sett og vis i sin tid, det første steget på en vei som skulle føre frem mot en mer menneskeverdig tilværelse for de «usleste» i Bergsamfunnet. Det utspilte seg mange fattigdomstragedier innenfor veggene til fattighuset. Men det var også noen lyspunkter. For eksempel når noen av de kondisjonertes krets feiret en eller annen begivenhet, og ønsket å glede de fattige med en slant. Da kunne det bli et skikkelig måltid.

Helt fra den første tiden var Røros Kobberverks partisipanter forpliktet til å pensjonere de gamle verksarbeiderne når de hadde slitt seg ut i gruver og smelthytter. Denne forpliktelsen gjaldt også enker etter faste arbeidere, og de som hadde kommet til skade i arbeidet. Blinde og krøplinger fikk hjelp, selv om de ikke hadde vært direkte i verket sitt arbeid. Det var almisser de fikk, men denne ordningen dannet den første spede starten til sosial omsorg blant bergalmuen.

Fattigvesenet

Lenge var det Røros Kobberverk som styrte med alt i Bergstaden. Det var også verket som opprettet fattigvesenet. Fattigforstanderen som var en av verkets betjenter fikk lønn fra verket. Oppgaven var en liten ekstrajobb. Sognepresten var med når det skulle være utdelinger. Før sognekommisjonen ble dannet var det sognepresten, fattigforstanderen og skoleforstanderen som styrte med fattig- og skolesakene. Det var rike partisipanter og andre som ga bidrag til kapitalen som fattigvesenet forvaltet. Det fikk sine inntekter fra renteavkastingen og ved at bøter for overtredelser gikk til fattigkassen.

Fredsdommeren som sognepresten ble kalt i egenskap av forlikskommissær sørget for at folk som gjorde opp sine mellomværender med forlik, avsluttet dette ved å yte et beløp til fattige. Det kom det også inn noen midler i form av penger som ble gitt av kirkegjengere, og bøssepenger ved brylluper og andre gledelige begivenheter. Før de store høytidene ble fattigbidragene utdelt på amtstua. Forskjellige legat kom etterhvert og kom de fattige tilgode. Blant annet Thomas Angells årlige gave og rentene av det Meinckeske legatet.

Huset

Fattighuset som ble opprettet på et tidlig tidspunkt, lå på det samme stedet hele tiden. Opprinnelig var det bare en enetasjes bygning, som ble revet ned i sogneprest Aschenbergs tid. Sist på 1700-tallet besto fattighuset bygninger av: En vinterstue med blant annet en stor kakkelovn med trommel og rør, 13 faste sengesteder, og to fag vinduer. En sommerstue med 11 faste sengesteder, to fag vinduer, en kjeller med luke og beslag. En mellomgang med et fast sengested, en dobbeltdør til gata og en enkelt dør til gården. En bod der de 13 fattighuslemmene oppbevarte maten sin, og ovenpå klærne med mere. Boden hadde en lås og en stige opp til loftet. To små vinduer. Et vedskjul med dør og hengelås. Et lillehus med en liten lem over.

Gården hadde to porter. En til gata, og en til Simen Torgersens bopel, der Fattighuset hadde rett til vann i en brønn, fordi fattigkassen i 1778 bidro med halvparten av omkostningene ved gravingen.

I 1827 ble det gamle huset erstattet med nytt, som sogneprest Aschenberg karakteriserer som skjønne lokaler. Det nye huset hadde to etasjer, og slik sto det frem til 1946. I andre etasjen holdt sykehuset til Røros Kobberverk til frem til 1867, da den senere sykehusgården ved Nedre bru ble kjøpt. Etterpå ble det tidligere sykehuset fattighus.

Sognekommisjonen

I 1797 ble sognekommisjonen i Røros opprettet. Det første møtet ble holdt 18. september samme år. I Røros kom sognekommisjonen i gang litt senere enn de fleste bygde- eller sognekommisjon ellers i bispedømmet. Organiseringen av disse startet i 1789. At Røros var litt sent ute skyldes trolig at her hadde man organer før til ivaretakelse av de nye kommisjonens oppgaver, skolevesenet og fattigvesenet. Den fikk også en litt annerledes sammensetning enn den som var bestemt for bygdene. I tillegg til sognepresten Peter Schnitler Krag, som var selvskreven formann, var de tre ledende verksfunksjonærene direktør E. O. Knoph, bergskriver L. Støp og overstiger Johs. Ås, og proprietær Jens Finne medlemmer.

Vanligvis stelte fattighusmedlemmene seg selv. Om det var en forstanderinne som hadde ansvaret så tilhørte hun ofte de som var i Fattighuset.

Rumfordske suppe

Før julen i 1800 vedtok sognekommisjonen å gjøre et forsøk på felles bespisning. Kommisjonen hadde hørt om noe som ble kalt den rumfordske suppen. Den skulle egne seg utmerket i slike institusjoner som fattighuset var. Suppen ble laget dagen før den ble servert, under direktørens oppsikt. Fattighusmedlemmene spiste suppen med stor glede, og ble mette. Suppen besto av neper, gryn, erter og flesk kokt i vann med tilstrekkelig tilsatt salt. Det ble servert brød eller kavringer til. Etter dette vellykkede måltidet besluttet kommisjonen å kjøpe inn for fattigkassens regning et større kvantum av varene som skulle til, for å kunne koke suppen hver søndag for fattighusmedlemmene. Det er ikke notert i protokollen hvor lang tid det ble servert suppe på søndager.

Nyttårsdagen i 1801 var jubeldag for starten i det nye hundreåret. Sognekommisjonen fant det passende at også de fattige ble husket på med et måltid etter kirketjenesten.

Tiggere

I 1813 skrev sognekommisjonen et brev til stiftet om hjelp til å bli kvitt alle tiggerne som strømmet til Bergstaden. «Ikke allene Røraas Sognes Fattige søge daglig ind i Bergstadens Beboeres Huuse for at betle, men vi hiemsøges desuden af en stor Sverm af fattige fra den Søndenfieldske, fra Lademoen, Strinden, Joens Vandet, ja fra Trondheims Bye selv, efter de Fattiges eget Opgivende, sto det blant annet i brevet.

I 1845 kom en ny fattiglov. Loven kom med nøyere regler for hvordan fattigomsorgen skulle ordnes, og den klarla også nærmere mandat for de nye fattigkommisjonene som ble valgt.

Gamleheimen

I 1914 flyttet fattighusmedlemmene til den nye gamleheimen i Åsen. Fattighuset hadde for noen år siden fått nytt skilt der det sto «Fattighjem». På et tidligere tidspunkt hadde kommunen overtatt institusjonen, og en bestyrerinne som stelte med de gamle var på plass. Innflyttingen i den vakre, lyse og trivelige heimen satte et markant skille i den lokale utviklingen for forsørgervesenets område.

Kilde: Rørosboka bind 1, kapittel «Fattigforsorgen» side 443 – 449.

Rørosherredenes gamlehjem. Bilde fra Rørosboka bind 1.

Gledet seg til svensk jul igjen (+)

av

Første oktober ble Linus Wallin restaurantansvarlig for Peder Hiort Mathus. Linus har jobbet hos Bergstadens Hotel i to år, blant annet som servitør og bartender. Opprinnelig kommer Linus fra Karlstad i Vermland. I år gleder han seg til igjen å kunne feire julen i Sverige.

– Jeg er en liten bit hjemmefra, men det er ikke så langt hjemmefra, sier Linus Wallin.

At det ble Røros Linus flyttet til er tilfeldig. Han fikk jobben gjennom en bekjent som spurte om han ville komme hit å jobbe gjennom sommeren. Linus som er utdannet rørlegger synes det hørtes spennende ut å gjøre noe annet.

– Jeg trivdes så godt at jeg ville bli. Planen var ikke å bli så lenge, men så fant jeg ei norsk dame og så ble det en baby på kjøpet, så da ble det på heltid, sier Linus. Som legger til at nå blir han på Røros.

Første møte

Bergstadens Hotel var Linus sitt første møte med hotellbransjen. Hos Peder Hiort Mathus treffer man Linus som servitør. Restauranten har tre fast ansatte, i tillegg er det en del ekstrahjelper som trår til når de trengs.

Sverige

Etter ei lang tid i Norge, har Linus planer om å feire julen i Sverige i år. Julemessig er det ikke stor forskjell på norsk og svensk jul, men det er stor forskjell matmessig. Linus sin julemat er svenske hjemmelagede kjøttboller, juleskinke,  Janssons fristelse og morens mat. Han gleder seg til å komme hjem i julen.

Populær

Peder Hiort Mathus er en populær restaurant i Bergstaden med mye på menyen. I forbindelse med julen serveres det juletallerken. Det er mange som kommer til restauranten, både turister og fastboende.

Historie

I restauranten er det mye historie, fra Røros, gruvene og folket. Det mye gammel verktøy som viser gruvehistorien.

-Det er mye historie her, dersom man er interessert i historie, sier Linus. Han får ofte spørsmål om Røroshistorien. Restauranten har også navn etter en viktig person for Røros, Peder Hiort som var født i 1715, og døde i 1789. Han var direktør for Røros Kobberverk fra 1772 og frem til han døde.

Direktørbolig

Restauranten er i det den gamle direktørboligen. Det gjør den enda litt mer spesiell. Linus tror at noen av gjestene kommer nettopp på grunn av historien. Noen kommer inn i restauranten bare for å se hvordan den ser ut.

Hådalen kapell 90 år (+)

av

I år har Hådalen kapell 90-årsjubileum. Kapellet kom på plass etter at oppsittere i bygda snakket sammen, om at de hadde trengt en plass å gravlegge sine. Det var Røros som var nærmeste. Det var stor interesse for det, men det måtte tas initiativ for å få realisert interessene. Og det ble gjort.

Starten

Arbeidet med gravlunden startet opp i 1930, med dugnadsarbeid. Det ble ryddet skog og planert etter at de hadde funnet en veldig fin plass. De nødvendige godkjenningene kom på plass, blant annet jorden ble testet og godkjent. Det var nok stor glede i bygda da en slik plass som dette ble etablert.

Kåre Tørre som er leder i Hådalen Bygdelag forteller at det er årlige dugnader ved kapellet. Så fort det tørker opp om våren kaller de sammen til dugnad fra de gårdene som representerer eierne ved kapellet. Da blir det raket og flidd opp, dette er også et sosialt samvær med kaffe.

Oppbyggingen av gravlunden og kapellet var mye basert på dugnad. Men det var også noe innleid arbeidskraft. Det første som ble bygd var et klokketårn. Innvielsen av gravplassen var 27. juli 1931. Da ble de første gravlagt der.

Kåre Tørres sin oldemor som døde i 1929 ble gravlagt på Røros, men ble flyttet til gravplassen i Hådalen i 1931.

Dugnad

Mye av det som har blitt gjort gjennom årene, med gravplassen og kapellet har vært basert på dugnadsarbeid. De senere årene har de fått hjelp ifra kirkegårdsarbeiderne på Røros.

I løpet av de 90 årene har det vært flere store dugnader med maling av kapellet. I 2016 ble kapellet malt opp igjen, helt opp i toppen.

Samles

Det er en tradisjon at det ringes i klokketårnet i høytidene. Bygdefolket samles da utenfor kapellet, blant annet på julaften. Det tennes lys på gravene, folk snakker sammen, og ønsker hverandre lykke til med høytiden. Det er en stemningsfull seanse.

Området som sokner til Hådalen kapell er fra Nordvika i sørøst, gjennom dalen, til og med Tørresdalen og Skjevdalen.

Utendørs

Når det er gudstjeneste i Hådalen, er den utendørs. De satser på finvær, og det har de truffet på mange ganger. Etter Gudstjenesten er det kirkekaffe. 90-årsjubileet ble markert i august i år med ei minnegudstjeneste. Da var mange samlet.

-Det var en veldig fin dag med strålende sol og lite vind. Det var en trivelig stund, sier Kåre Tørres.

Stor-Hans

Graven til Stor – Hans er ei av gravene på Hådalen gravplass. Stor – Hans hadde mange år i traktene.

Ved gravplassen er det en minnestein for en tragedie som skjedde under 2. verdenskrig, da tre soldater fra Kompani Linge druknet i Rambergsjøen etter at de hoppet ut i fallskjerm. Ulykken skjedde 10. oktober 1943.

Minnestein ved Hådalen kapell. Foto: Tove Østby
Hådalen kapell ble bygd i 1931. Foto: Tove Østby
Hådalen kapell

God jul!

av

Det er julaften og mange små venter spent på nissen. Julenissen er en kulturell figur som i moderne tid fremstilles som en eldre, vennlig mann med kraftig hvitt skjegg og smilende øyne, kledd i lang, rød frakk, store støvler og rød topplue. Han kommer med gaver, særlig til barn, og kan sees på kjøpesenter i Europa og USA i tiden før jul. Oftest har han gavene i en sekk på ryggen, men i billedfremstillinger inspirert fra USA kjører han gjerne med reinsdyr og slede. Denne figuren kom til de nordiske landene på slutten av 1800-tallet.

Opprinnelsen til julenissen kan man søke i legender om helgenen St. Nikolaus, som skal ha levd i Tyrkia på 200–300-tallet. Han var den fremste til å hjelpe barn og unge når de eller foreldrene var i nød, og han ble derfor tidlig tilbedt som barns og unges helgen.

Mange legender forteller om hvordan Nikolaus opptrer som den forkledte eller usette velgjører. På 1200-tallet ble den store barnefesten i Frankrike lagt til hans dag, 6. desember. I norsk kalendertradisjon kalles det Nilsmesse.

Snart spredte skikken seg utover Europa, og blant festskikkene finner vi også det å gi små gaver, Nikolaus-gaver. På bakgrunn av legendene ble det snart slik at det var Nikolaus selv som kom med gavene.

På 1400-tallet synes den kirkelige Nikolaus-festen å få en parallell i at han kommer til hjemmene for å gi gaver, og selv om han har hatt mange konkurrenter gjennom tidene, er det en klar sammenheng mellom ham og julenissen.

I folkloren er julenissen blitt en slags sjefsnisse, omgitt av hjelpende, mindre fjøsnisser.

Kilde: Alver, Brynjulf; Stovner, Ina Louise: julenissen i Store norske leksikonpå snl.no. Hentet 12. oktober 2021 fra https://snl.no/julenissen

Rørosnytt ønsker alle sine lesere ei riktig god jul!

Minnes skoletiden (+)

av

Reidun Roland minnes tilbake til tiden hun gikk på skolen. Det skolerommet hun gikk i, ble revet for å få plass til Lorentz Lossiusgata. Barna startet på skolen der, og gikk der de to første åra. Fra tredjeklasse var elevene i storskolen, som i dag er Reiselivets Hus. Tredje klassen hadde et eget rom. På den tiden var det frivillig om man ville lære engelsk eller ikke på skolen. 

Snekkerskolen var også i det samme bygget, og i andre etasje var det lærerrom. Reidun gikk 3. til 7. klasse på storskolen. Deretter ble det fremhaldsskole i huset. Framhaldsskolen varte ett år. Det som er videregående skole i dag, er en sammensmelting av framhaldsskolen og realskolen. 

Den første læreren til Reidun var Per Haugen. Han tok raskt grep, og flyttet Reidun fra bakerste til første benk. 

– Jeg var vel et urosmoment antagelig, sier Reidun Roland.

Liten klasse

Reidun sin klasse var liten. De som gikk i klassen var førkrigsmodeller. De årene var det lave fødselstall. Hun husker ikke spesielt sin første skoledag, men hun husker at hun i løpet av den første uken havnet på vedkassen på gangen, fordi hun hadde lurt seg ut av skolegården. Hun hadde fått noen ører av sin far, og hadde kjøpt seg et wienerbrød hos Baker Sundt. Som straff måtte hun sitte ute på gangen i en time. 

Først på 1950-tallet, mens Reidun gikk i storskolen, begynte seksualundervisningen i skolen. Jenter og gutter var delt i gymtimene, og det var i de timene seksualopplysningen ble gitt. Klassen var også delt i håndarbeid. Guttene hadde sløyd mens jentene hadde håndarbeid.

Reidun har fortsatt ei veske som hun laget i håndarbeidstimene på skolen. Hun laget veska i fjerde klasse, det året de begynte med håndarbeid. Hun lærte både å strikke og å brodere. 

Disiplin

Det var mye disiplin i skolen. Hvert friminutt måtte de stille seg opp og marsjere inn. Elevene fikk utdelt tran på skolen, og Reidun klarte ikke den fæle tranen. 

Skolen startet i august. Om høsten hadde de potetferie; det som nå heter høstferie. De gikk på skolen til juni. Reidun gikk på skolen seks dager i uka, siden det var skole også på lørdager. De første to årene gikk de på skolen annenhver dag. Men de gikk ganske fort over til å gå hver dag. 

Klasseforstander

Reidun hadde Anders Kvikne som klasseforstander. 

– Han satt å vippet på stolen, og spiste pastiller. Jeg hadde så lyst til å sparke stolfoten unna, men jeg gjorde det aldri, sier hun.

I klasserommet var det tomannspulter, og vedfyring. En vaktmester gikk å fyrte, så det var varmt til barna kom om morgenen. Klassen hadde ordensmann som gikk på omgang, hver uke. Ordensmannen luftet klasserommet, ordnet tavlen og ryddet opp mens alle de andre elevene måtte ut. 

Det store «Gulbygget», som nå står mer eller mindre ubrukt, ble ferdig året etter at Reidun var ferdig på skolen. Skolehverdagen har forandret seg mye da det nye bygget ble tatt i bruk. I gulbygget kom det skolekjøkken, og elevene fikk husstell. 

Reidun hadde mye lekser mens hun gikk på skolen. Blant annet stilskriving. 

Neiet

Elevene hadde stor respekt for lærerne. Reidun minnes at dersom hun syklet fra Stormoen til gata, og møtte en lærer, så reiste hun seg opp i ramma i neiet. 

Lærerne var med på 17. mai med de sorte dusk-luene, som viste at de var akademikere. De gikk for hver sin klasse. 17. mai var arbeidsdag for lærerne. Det var lærernes store dag. Etter hvert ga det ikke samme statusen som tidligere. 

I klasserommet merket elevene klasseforskjellen til de foreldrene som var litt høyere opp. Det var fire jenter i klassen, og de andre jentene var i følge Reidun litt høyere opp enn henne. Hun hadde en far som var på jernbanen, og det var ikke så høyt ansett. Det var ingen skikkelig fattige i klassen.

Premiehussu deles ut på lørdag (+)

av

Lørdag er det igjen klart for en av de eldste tradisjonene på Røros. Det skal deles ut premiehussu til trengende, som møter opp i Raukassa. Trengende er de som trenger hussu, sier lederen for Peder Hiorts stiftelse, Ole Jørgen Kjellmark.

Utdeling av premiehussu er en varm og historisk tradisjon, som ble født i 1788.

Tilskudd til tilbakeføring av Laddbua (+)

av

Røros kommune har gitt Aud Selboe tilskudd på inntil kr 200 000,- til tilbakeføring av av Laddbua til Røros sentrum. Laddbua var sykehus for Røros kobberverk fra 1867. Bygningen lå da på hjørnet mellom Finneveta og Bergskriverveta. Senere tok handelshuset Engzelius i bruk bygningen til vinutsalg, derav navnet Laddbua. I 1967 ble bygningen revet og flyttet til nåværende plassering som hytte på Vintervollen på Glåmos. Selboe ønsker å flytte bygningen tilbake til bergstaden og da tomten etter Tronshart- gården.

Byantikvaren har tidligere utalt seg positivt til planene om å flytte Laddbua tilbake til bergstaden og tomta etter Tronshart-gården. Denne tomta framstår i dag som et sår i bybildet. Gjenoppføring av Laddbua på denne tomta vil bidra til å rette opp dette. Laddbua er i tillegg oppført i Kulturminneplan for Røros kommune. Her åpnes det også opp for en tilbakeføring av bygningen til bergstaden.

Byantikvaren har begrenset med midler innenfor potten «Verneverdig bebyggelse i og utenfor bergstaden». I 2021 er denne ramme omkring kr 800 000,-. Det er sjeldent det gis tilskudd som overstiger kr 100 000,-. Prosjektet med tilbakeføring av Laddbua har imidlertid en rekke positive sider, står det i tilskuddsbrevet fra Røros kommune.

Det vil først og fremst bidra til å tilbakeføre en viktig bygning til bergstaden. I tillegg vil det medføre en viktig byreparasjon i Bergmannsgata. Byantikvaren gir derfor et tilskudd på inntil kr 200 000,- til prosjektet.

Vilkår for tilskuddet er blant annet godkjennelse etter Områdeplan for Røros sentrum for gjenoppføring av Laddbua på tomta etter Tronshartgården. Tilskuddet knytter seg til gjenoppføring av Laddbua, ikke til evt. godkjente tilbygg.

Det forutsettes at arbeidet utføres av firma/håndverker med bred erfaring med istandsetting av eldre verneverdige bygninger.

Tilskuddet forutsetter at Laddbua oppføres på tomta etter Tronshartgården. Tilskuddet kan først utbetales etter at bygningen er gjenoppført. Arbeidene skal utføres i samråd med Byantikvaren. Dersom det oppstår endringer underveis skal Byantikvaren underrettes straks.

Det ble søkt om tilskudd på kr 250 000,- til tilbakeføring av Laddbua til Røros sentrum, nærmere bestemt tomta etter Tronshart-gården. Fra søker er hele prosjektet estimert til å ha en kostnad på kr 4 200 000,-. Rørosmuseet-Bygningsvernsenteret har tidligere utarbeidet et kostnadsoverslag på demontering og gjenoppføring av tømmerkassa etter Laddbua. Dette overslaget er indeksregulert til kr 570 000,-.

Årets Fjell-Folk / Vaerien Almetjh er lansert

av

Pressemelding fra Rørosmuseet:

Rørosmuseets årbok for 2021 er nå i salg! For alle som er interessert i røroshistorien, er Fjell-Folk / Vaerien Almetjh et skattekammer av spennende kunnskap presentert på en lett tilgjengelig måte.

Årbokas redaksjon har satt sammen et utvalg artikler av dyktige skribenter, som gir gode leseropplevelser til alle. For mange er lesing av Fjell-Folk / Vaerien Almetjh en juletradisjon, men nye lesere vil også finne innholdet givende.

Årets utgave inneholder ti spennende og interessante artikler av ulike forfattere. Variasjonen i temaer er stor, fra statsreformer på 1680-tallet, til istandsetting av Hyttdammen i 2021, men alle artikler er som vanlig knyttet til ulike sider av røroshistorien. Høydepunktene kommer som perler på en snor, blant dem finner vi historien til industrieventyret HÅG, som startet med produksjon av hårkammer og nå er et varemerke innen kontorstoler med marked i flere deler av verden.

Mange har lagt merke til den triste tilstanden på Direktørgården i Bergmannsgata. Da bygget ble oppført av Catharina Borchgrevink på 1780-tallet, var det trolig den mest påkostede fasaden på et bolighus på Røros, og her har flere berømte personer overnattet. Nå er fasaden istandsatt etter alle kunstens regler, og i Fjell-Folk / Vaerien Almetjh får du innblikk i prosessene og arbeidet som er utført.

Årets Fjell-Folk / Vaerien Almetjh inneholder i tillegg bla artikler om lokale stedsnavn, istandsetting av Hyttdammen og sporene etter drifta på Mugggruva. Her gjengis også Kaare Granøyen Rogstads varme erindringer om sitt møte med den sørsamiske befolkningen, og et intervju med Ellen Gjelsvik som forteller om smått og stort fra oppveksten på Stormoen.